Alt skal bli støv

Om Det blinde vitnet (2024): «Etter fem års ventetid har vi som har lidd av Odd Singsaker-abstinens endelig fått noe nytt å bite i.»

«Brekke [er] en av de norske krimforfatterne som skriver best …»

GUD SKAPTE FOLK FLEST FOR Å BEFOLKE HELVETE

TARALD AANO, STAVANGER AFTENBLAD

OLE JACOB HOEL, ADRESSEAVISEN

Om Nattens bok (2023):

MARIT EGAAS, STAVANGER AFTENBLAD

Om Formørkelsen og dens lys (2022): «Formørkelsen og dens lys er en spenningsroman som kan fylle opptil flere timer med underholdning.»

LEIF EKLE, NRK

Om Nå har natten alt (2020): «Hortensforfatteren Jørgen Brekke er av de sjeldne sortene i norsk kriminallitteratur.»

FINN STENSTAD, TØNSBERGS BLAD

Harmonien blir brutt da nabohytta til Singsaker plutselig står i flammer – noe han blir hjelpeløst vitne til.

Etter brannen blir hyttas eiere, en liten familie på tre, funnet omkommet.

Det meste tyder på at politiet står overfor en sak der far har drept familien sin for så å ta sitt eget liv.

Singsaker er imidlertid i tvil, og gjør sine egne undersøkelser i samarbeid med den frisinnede bibliotekaren Siri Holm. Dette fører dem begge inn i en labyrint av mørke drifter, dominans, underkastelse og ren ondskap.

ALT SKAL BLI STØV er en kriminalroman om nære relasjoner, overskridelser og en tålmodig, men grenseløs drapsmann.

Omslag: Marius Renberg Forsideillustrasjon: Trygve Skogrand. Andre foto/bilder: Shutterstock/Marius Renberg Forfatterfoto: Anna-Julia Granberg

9 788205 614819

JØRGEN BREKKE (f. 1968) bor i Horten. Han debuterte med Nådens omkrets i 2011, som ble hovedbok i to bok­klubber og solgt til en rekke land. Han har siden skrevet krimromaner både for voksne og ungdom, og har mottatt flere priser for sitt forfatterskap. Romanen Menneskets natur (2013) ble valgt av Kirkus Reviews til en av de ti beste krimutgivelsene i USA i 2017.

ALT SKAL BLI STØV

«Sjarmerende og overraskende psykologisk thriller.»

ODD SINGSAKER HAR FOR LENGST funnet seg til rette som pensjonist og tilbringer mye tid på den nye hytta i Oppdal. Lykken finner han i selskap med datteren Anne og hunden Snusen. Nå er det samboeren Felicia som hver morgen tar turen til Singsakers gamle arbeidsplass, Trondheim politistasjon.

ODD SINGSAKER-SERIEN

© Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo 2026 Printed in Lithuania Trykk/innbinding: ScandBook UAB 2025 Sats: Type-it AS, Trondheim 2025 Papir: 60 g Creamy 2,0 Boken er satt med 11/13,5 pkt. Minion Omslagsdesign: Marius Renberg Forsideillustrasjon: Trygve Skogrand ISBN 978-82-05-61481-9 Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no). Bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder eller annet innhold, er ikke tillatt uten særskilt avtale.

Gyldendal vektlegger bærekraft når vi velger trykketjenester og papir. Ta godt vare på boken, og om du ikke lenger skal ha den, gjenvinn den på riktig måte.

Se www.gyldendal.no

67811 Alt skal bli støv – s. 4

05.12.2025 09:46

Jørgen Brekke

Alt skal bli støv En Odd Singsaker-krim

67811 Alt skal bli støv – s. 3

05.12.2025 09:46

«Gud skapte folk flest for å befolke helvete.» marki de sade

67811 Alt skal bli støv – s. 5

05.12.2025 09:46

Prolog

Lillesand 1. november 1990 Ikke var det vinter og ikke var det kaldt, men det snødde over det bleke ansiktet. Moren lignet en statue. En liten stund hadde de to vært sammen i døden. Så, mens moren ble værende, slo han opp øynene og gispet. Det var et dypt åndedrag, en løsrivelse. Han strøk vekk det gråhvite støvet fra pannen sin – for det var ikke snø, men aske som kom svevende fra det nedbrente huset. Han hostet. Og da han til slutt gled ut av de slappe armene hennes og satte seg opp, fikk han øye på lyktestrålene som danset mellom trestammene. Han hørte skritt mot marken og stemmer: andre levende mennesker. En stråle traff ham i ansiktet, og han knep igjen øynene for å verne seg mot det bleke, sviende lyktelyset. Han lengtet tilbake til roen han hadde kjent, og til smaken av døden.

«To mennesker», sa en stemme. «En gutt, sittende oppreist.

En kvinne liggende livløs i gresset … Hundre meter retning sør for huset … På gressletta bak bjørketrærne … AMK øyeblikkelig.»

Var han reddet? Hadde disse menneskene stanset faren? Eller var han fortsatt der et sted ute i månelyset, bare muskler og raseri.

En kvinne i uniform bøyde seg og pustet ham i ansiktet.

7

67811 Alt skal bli støv – s. 7

05.12.2025 09:46

«Kom», sa hun. «La oss få deg på beina, gutten min. Så skal vi se hva vi kan gjøre for mamma.»

Han svarte ikke. Det var ikke noe å gjøre for mamma.

67811 Alt skal bli støv – s. 8

05.12.2025 09:46

DEL 1

Who by fire

67811 Alt skal bli støv – s. 9

05.12.2025 09:46

67811 Alt skal bli støv – s. 10

05.12.2025 09:46

Mona

Lang tid etterpå «Mannen din er absolutt en engel.»

Den fremmedes stemme låt myk.

«Erlend har sine sider, det skal jeg gi ham.»

Mona Ek merket at hennes egen latter ikke var hjertelig. Hun hadde mange venner, mye større omgangskrets enn Erlend.

Hun var den som alltid satt til sist når de var i middagsselskaper. Erlend gikk ofte hjem før henne og la seg. Var det de som hadde gjester, kunne han finne på å gjespe rett etter den siste slurken med dessertvin, mens hun spøkte og lo og oppfordret folk til å bli sent, selv om hun visste det ville gjøre Erlend grinete og sur til langt utpå morgendagen. Mona var alltid den som laget stemning på dugnader i korpset og bakte kaker til juletrefestene. Kort sagt, hun trivdes med folk rundt seg.

På hytta var det noe annet. Her tok hun pause fra alt det.

Hytta var stedet for å puste heller enn å skravle. Her skulle det være rolig. Av og til bare henne og en roman – eller fem. Hun var ikke vant til å bli forstyrret i hyttefreden. De hadde tross alt hytte langt fra hyttefeltene nedover i dalen. Det var ikke engang utsikt til nærmeste nabo, bare de nakne fjellsidene.

Besøk her fikk preg av invasjon, især ubudne gjester, som nå denne fyren med sykkelen.

11

67811 Alt skal bli støv – s. 11

05.12.2025 09:46

Helt siden han dukket opp på tunet, hadde mannen i de litt for trange sykkelklærne vært høfligheten selv, og han var nesten unnskyldende da han spurte om de hadde verktøy. Selv om de denne gangen hadde latt syklene bli igjen hjemme i Trondheim, hadde Erlend selvfølgelig pumpe og alt utstyret som skulle til for å fikse den punkterte slangen til den uheldige syklisten. Redskapsboden på hytta var minst like godt utstyrt som den hjemme. Erlend overlot lite til tilfeldighetene. Noen ganger kunne det virke som om han levde utelukkende for å komme plunder i forkjøpet.

«Så sykkelen er lappet?» sa hun.

«Alt i orden.»

«Og Erlend, kommer han ikke inn med deg?»

«Han ble igjen der ute.»

Hun nikket. Hva var det hun hørte? Plystret han? Hva skulle det bety? Det var da en merkelig oppførsel å begynne å plystre midt i en samtale?

«Skal du ikke ta av deg hjelmen og solbrillene? Eller, du vil kanskje videre med det samme? Hva var navnet igjen?»

Hun angret straks. Det der låt jo nærmest som en innbydelse til å bli lenger enn strengt tatt nødvendig.

«Løj, Jacob Løj», sa han.

Hva var det for slags navn?

«Har du lang vei til hytta, Jacob?»

«Har jeg sagt at jeg bor på hytte?»

Der var den plystringen igjen. Hun likte den ikke. Den var ubehagelig.

«Nei, jeg tenkte bare: Det er få andre overnattingsmuligheter her på snaufjellet, og du ser ikke ut som om du kommer fra nedi dalen.»

«Det har du rett i. Sånn ser jeg ikke ut.»

Plystring igjen. Hun gjenkjente vagt melodien, men kunne 12

67811 Alt skal bli støv – s. 12

05.12.2025 09:46

ikke plassere den. Instinktivt kastet hun et blikk mot døra til barnerommet, som sto på gløtt. Hun kunne høre pusten hans herfra, rytmisk og tung søvnpust, den tandre gjenlyden av barns drømmer. Hun fikk det for seg at mannen i sykkelklærne plystret i takt med guttens pust.

Nei, det var bare noe hun innbilte seg, naturligvis.

«Så … er det langt dit du skal? Rekker du fram dit på sykkel i kveld?»

«Jeg har ikke tenkt å sykle.»

«Du har altså bil i nærheten?»

«Nei.» Nå så hun det klart for første gang, faenskapen i ham, pupillene lignet innganger til mareritt.

«Du skal ikke sykle og ikke kjøre bil?» sa hun forvirret.

«Jeg sa bare at jeg ikke har bil i nærheten. Jeg sa ikke at vi ikke skulle kjøre herfra.»

«Vi? Hva mener du med det?»

«Jeg sikter ikke til oss to, om det er det du frykter. Du skal ikke noen steder, skal du vel?»

Latteren hans beroliget henne ikke det minste, ikke det at han gjenopptok plystringen heller.

«Så lang tid Erlend bruker», sa hun. «Jeg får gå og se etter ham.»

«Og overlate den sovende sønnen din til en fremmed?»

Stekespaden glapp ut av hånden hennes og falt skramlende i gulvet. Brått holdt han opp med plystringen.

«Pass på å ikke vekke ham. Jeg tror han er inne i en god drøm», sa han.

Jeg må ikke la ham våkne til et mareritt, tenkte hun. Jeg må få kontroll på situasjonen. Erlend, hvor faen blir det av deg?

«Hva vet du om sønnen vår?» Hun hadde virkelig ikke stødig stemme, den var mer som knitrende papir.

13

67811 Alt skal bli støv – s. 13

05.12.2025 09:46

«Bare det Erlend fortalte meg der ute i skuret.»

Hun grep telefonen.

«Skal du ringe ham?» spurte han.

«Kan du være så snill å slutte med den jævlige plystringen?»

Dette svarte han ikke på.

«Hvilken melodi er det?» Hun fant nummeret til Erlend.

«Hører du det ikke?»

Jo da, hun hørte det nå.

«Leonard Cohen?»

Han nikket.

Erlends telefon begynte å ringe på peishylla. Han hadde også blitt fortumlet da syklisten dukket opp. Han gikk ellers alltid med mobilen i lomma. Så ulikt ham å legge den igjen her inne.

«Jeg kan gi den til ham?» foreslo han.

Et håp ble tent i henne. Kom hun til å bli kvitt ham nå?

«Ja, fint. Takk. Du kan dra nå. Du har fått hjelpen du ba om.»

«Sa jeg noe som opprørte deg?»

Han gikk sakte til peishylla og veide Erlends telefon i hånden, før han la den i baklomma på sykkeldrakten.

Hun trakk pusten dypt.

«Han skal få den, men jeg er ikke ferdig her inne.»

«Jo, det er du.»

«Du trenger kanskje noe å roe deg ned på. Noe som kan ta vekk brodden og gi deg gode drømmer», sa han.

«Kom deg ut, nå.»

«Nei … Vet du, Erlend, mannen din, tilbød meg å sove her i natt. Før jeg …»

Nå grep hun en kniv fra stativet på benken. Den var ikke et dårlig valg. Brukt med kraft og presisjon kunne den sikkert være dødelig, men før hun rakk å gjøre noe med den, grep han håndleddet hennes og vred armen hennes rundt så hun mistet kniven og gikk i bakken. Han slapp henne.

14

67811 Alt skal bli støv – s. 14

05.12.2025 09:46

«Ikke vær redd. Kniven setter vi i stativet.»

Da den var tilbake på plass, forsøkte hun å reise seg, men falt igjen da hun fikk fingrene hans omkring halsen.

«Hysj, ikke skrik! Du vil vel ikke vekke gutten?»

«Hva har du tenkt å gjøre med oss?» presset hun fram.

Hun forsøkte å vri seg vekk fra grepet, men han presset henne ned. Fiket til henne med den ledige hånden. Så slapp han henne brått. Hun satte seg opp. Han ble stående rett over henne.

«Jeg liker ikke kniver», sa han.

Han tok av seg ryggsekken han hele tiden hadde båret på ryggen. Fra den hentet han fram batong, sprøyte, en pakke plaststrips, gaffateip og pistol. Munningen på sistnevnte gjenstand presset han mot pannen hennes.

«Det jeg har tenkt å gjøre», sa han, «er bestemt for lenge siden. Vi kan ikke gjøre noe for å stanse det. Så, så, ikke skrik.

Det er best for gutten å sove en stund til. Og hvorfor skrike?

Muligens kan Erlend høre deg der ute, men jeg er sikker på at han ikke kommer og redder deg.»

Han begynte å plystre igjen.

Hun skrek. Hun ville ikke vekke Jens, ville ikke trekke ham inn i dette helvetet, men hun klarte ikke å la være å skrike.

Han holdt opp å plystre. Gikk over til å synge.

«And who by fire, who by water … Who by sunshine, who in the nighttime …»

67811 Alt skal bli støv – s. 15

05.12.2025 09:46

Singsaker

Singsaker plystret fornøyd, stanset og ventet på veslejenta si, Anne. Men altså, veslejente og veslejente, han kunne jo bare våget å kalle henne det høyt. Anne var blitt sjuåring, og noen veslejente ville hun ikke bli tatt for å være.

«Vi får vel komme oss hjem og byssan lulle», sa han da jenta nådde ham igjen.

«Må vi gå så fort? Snusen er også sliten», påpekte hun og kikket på hunden deres.

«Det begynner å bli mørkt», sa Singsaker og la en hånd på hodet hennes og rusket henne i håret. Dette var hun ikke blitt for stor til å sette pris på, men det var nok ikke lenge til hun ble det.

Hun sukket.

«I morgen skal vi i hvert fall bare chille i hytta, eller?»

«Chille?» sa Singsaker. «Hvor har du det ordet fra?»

Singsaker visste godt at ordet var et hyppig innslag i arsenalet av engelske lånord ungdommen i dag teppebombet det norske språket med, han syntes det fikk Anne til å høres ut som en tenåring.

«Chill out, pappa. Det er engelsk. Mamma sier det hele tiden. Slappe av liksom. Kan vi ikke bare slappe av i hytta i morgen? Jeg er lei av å fiske.»

«Du er lei av å traske over fjelltoppene», sa Singsaker.

16

67811 Alt skal bli støv – s. 16

05.12.2025 09:46

«Og av å ikke få fisk», kontret Anne.

Det siste var Singsaker også.

«Vi trenger bare litt fiskelykke», sa han.

«Jeg tror ikke det fins en lykke bare for fisk», sa Anne. «Når kommer mamma?»

«I morgen kveld», sa Singsaker.

Anne tenkte seg om.

Singsaker ble stående og betrakte hvordan skumringens gråblå rullegardin gled ned over det høstfargede snaufjellet.

Så falt blikket hans på den ett år gamle hunden som virret mellom beina deres. I et svakt øyeblikk hadde han gått med på at familien skulle skaffe seg den hvetefargede terrieren, som bar det fulle navnet Snusen Snus. Det hadde vært Annes forslag. Da Singsaker hadde spurt henne hvordan hun kom på det navnet, sa hun at det var fordi han snuste overalt. Det var i grunnen et ganske beskrivende navn – det måtte Singsaker medgi – men han mente det fikk holde med Snusen.

«Men de som ikke kjenner ham, kan kalle ham for herr Snus?» hadde han foreslått.

Og Anne hadde vært helt enig.

Når Snusen sov i fanget hennes om ettermiddagene, pleide hun å stryke ham over hodet og si: «Se på Snusen nå da, tenk at en som er så vilter, kan være så rolig.»

Akkurat nå var både Anne og Snusen utslitt, men Anne, som den diplomaten hun var, sa likevel: «Ok, så kan vi fiske en gang til i morgen.» Hun tok hånden hans. «Jeg tror vi kommer til å få fisk da.»

«Hvis ikke sender vi mamma melding og ber henne kjøpe sånne Malaco-fisker fra smågodtstativet», sa Singsaker og drepte en mygg som satt på overarmen. En flekk blod ble værende igjen på huden etter den.

17

67811 Alt skal bli støv – s. 17

05.12.2025 09:46

«Og så chiller vi når hun kommer», sa Anne.

«Hele resten av helga», sa Singsaker.

De gikk i taushet mot hytta.

For å spare på batteriet som hver dag ble ladet av solcellepanelet på taket og leverte strøm til hytta, hadde Singsaker slukket alle lysene før de gikk ut. Han angret på at han ikke hadde latt utelyset stå på. Det ville gjort det lettere å stake ut kursen i skumringsmørket. Stien ned mot hytta var kronglete og delvis gjengrodd, og den hadde falske forgreninger der sauene hadde tråkket ned lyngen. Flere ganger de siste hundre meterne måtte de stoppe. Det var under ett av disse stoppene han fikk øye på det. En ørliten, rødglødende kveldssol halvveis der oppe mot den neste fjelltoppen. Singsaker visste at det lå en hytte der oppe som var synlig her de sto nå, litt oppe i skråningen, men som de ikke kunne se nede ved hytta. Med stigende uro ble han stående og studere lysspillet. Til slutt var han helt sikker på hva det var han så.

Samtidig nådde eimen av brent treverk dem.

Han tok Anne i hånden og førte henne ned til hytta de hadde kjøpt året før. Han ba henne sette seg i sofaen sammen med Snusen og lytte til lydboken de egentlig hørte på sammen, mens han gikk en tur ut.

«Men da går du glipp av det mest spennende», innvendte hun. «Uglene skal forsøke å vinne tilbake kirketårnet.»

«Jeg er tilbake før haukene har gitt opp kampen og flakset tilbake til Svartklippen», sa Singsaker.

«Hvordan vet du at det kommer til å skje?» spurte Anne.

«Har du tjuvlyttet?»

«Jeg bare vet det», sa Singsaker.

På vei ut rev han med seg hodelykt og småløp ned bakken og over bekken som rant gjennom dalføret. Her forsvant nabohytta ut av syne bak neste høydedrag. En sti fulgte bekkefaret 18

67811 Alt skal bli støv – s. 18

05.12.2025 09:46

nedover mot Oppdalsiden. Singsaker snublet nesten i sitt eget viltkamera, det han hadde satt opp i håp om å fange bilder av småvilt for Anne, men han holdt seg på beina, krysset stien og bekken og fulgte et dyretråkk gjennom krattet oppover. På toppen av åskammen fikk han se hytta på nytt i synsranden. Nå brant det lystig, hytta var i ferd med å bli overtent.

Singsaker løp videre og slo samtidig nummeret til alarmsentralen. Der oppga han posisjonen sin og rapporterte andpusten om hyttebrannen. Dernest så han seg rundt foran hytta. Han var førstemann på stedet. Lettet konstaterte han at det ikke fantes kjøretøy hverken på hyttetunet eller langs den smale grusveien som ledet inn til tunet fra Oppdalsiden. Kunne han dermed anta at hytta sto tom?

Det gikk opp for Singsaker at døra i et skur på den andre siden av tunet var åpen, og at lyset var tent innenfor døråpningen.

Han gikk til hyttas inngangsdør, som lå på den siden av bygningen der flammene ennå ikke hadde nådd ytterveggen. Å åpne døra ville skape gjennomtrekk og tilføre oksygen til brannen.

Sterk varme strålte mot ham da han lente seg fram mot det lille vinduet øverst på det rødmalte dørbladet og kikket inn.

Innenfor var entreen fortsatt relativt uberørt, men rommet bakenfor var et flammende inferno. Det var umulig å fastslå hva slags rom dette var. Alt Singsaker så, var røyk og gnister og illrøde, rastløse flammer som åt seg ut gjennom døråpningen, og rett innenfor dørterskelen, nede ved gulvet der sikten fortsatt var noenlunde klar, skimtet han to føtter. Under hælene var huden brun og i ferd med å sprekke.

Singsaker tok to skritt tilbake og sa til seg selv at personen der inne alt var død. Går du inn dit, ender det med brannskader og røykforgiftning. Det var ikke annet å gjøre enn å vente på brannvesenet. Han kunne alt høre sirenene fra nedi dalen.

Mens han ventet, gikk han til det åpne skuret og kikket inn.

19

67811 Alt skal bli støv – s. 19

05.12.2025 09:46

Som han forutså, var det en redskapsbod. Den virket velutstyrt. Nå hadde strømmen gått. Kretsen til skuret gikk sikkert fra et sikringsskap inne i hytta, som var blitt flammenes rov.

Singsaker tente hodelykten og så seg rundt.

Noen hadde latt lyset stå på her ute før brannen startet.

Antagelig personen på gulvet i hytta, eller var det andre her?

Skuret tilhørte åpenbart et ordensmenneske. Orden gjorde det lettere å registrere avvikene. Som at det lå en sykkelpumpe på gulvet. Singsaker ble oppmerksom på en liten plasthylse ved siden av pumpa, en hette til en sykkelventil, tenkte han.

Lyden av sirenene kom nærmere. Snart slo blålyset inn til ham i boden, og han gikk ut til mannskapet idet de hoppet ned fra den første brannbilen. Der fikk han straks beskjed om å trekke seg unna og la dem jobbe i fred.

Singsaker vurderte en kort stund å fortelle at han var pensjonert førstebetjent fra trondheimspolitiet. Han nøyde seg med å si: «Det ligger et livløst menneske innenfor.»

«Desto større grunn til å la oss gjøre jobben vår», kom det kontant fra den nærmeste brannmannen. Det var lite mer Singsaker kunne gjøre enn å trekke seg et stykke oppetter veien og vente på den første politibilen fra Oppdal politistasjon. Den kom etter bare noen sekunder, og bremset ned ved siden av ham.

«Odd Singsaker?» En betjent med blå øyne og lys lugg rullet ned ruta og smilte kort, men vennlig med snusleppe, før han igjen ble alvorlig. «Kjenner du meg ikke igjen?»

Singsaker ristet på hodet.

«Kan ikke påstå det.»

«Vi møttes da vi etterforsket den kannibalsaken for flere år siden. Jævlig sak. Jeg var sammen med deg da vi pågrep den forskrudde jævelen.»

20

67811 Alt skal bli støv – s. 20

05.12.2025 09:46

«Nå demrer det», sa Singsaker. «Håvard Gjertsen, ikke sant?

Hvordan går det? Det var på hengende håret sist.»

Singsaker husket at Gjertsen ble skutt under pågripelsen.

Han visste at de mentale sårene alltid grodde saktere enn de fysiske.

«Alt vel, jeg lever og jobber», sa Gjertsen. «Hva gjør du her oppe?»

Singsaker forklarte hvordan han hadde oppdaget brannen.

«Jeg er ikke sikker på at dette skyldes et uhell», la han til.

«Det er ikke vi heller», sa Gjertsen.

Singsaker så i blikket hans at Gjertsen hadde konkret grunnlag for denne kommentaren.

«Kan du dele det med en sivilist?» spurte han.

«Nei», sa Gjertsen. «Ikke egentlig, men siden det er deg.»

Singsaker merket seg at den noe eldre betjenten som satt ved siden av Gjertsen, kremtet advarende, men han sa ingenting, og kremtet i seg selv var ikke nok til å stagge Gjertsen.

«Et kjøretøy er funnet noen kilometer nede i dalen. Mann skutt i hodet. Våpenet i hånden. Alt ligner på selvdrap. Kjøretøyet er registrert på eieren av hytta.»

Gjertsen pekte mot bygningen, som nå var fullstendig overtent. Brannfolkene hadde fått fram slangene. Likevel fryktet Singsaker at brannen ville spre seg til uthuset før de fikk slukket den.

«Mer enn det har vi ikke foreløpig», sa Gjertsen.

«Minst ett menneske ligger dødt inne i hytta», sa Singsaker. «Åh, faen», sa Gjertsen. «Det var noe sånt vi fryktet.»

«Drap-selvdrap?» undret Singsaker.

Gjertsen nikket dystert.

«Antageligvis.»

«Dere har vel ikke funnet en sykkel?» spurte Singsaker.

21

67811 Alt skal bli støv – s. 21

05.12.2025 09:46

«Nei, skulle vi det?»

«Ikke noe sykkelstativ på bilen dere fant den avdøde i?»

«Niks.»

Han fortalte Gjertsen om sykkelpumpa og ventilhetta.

«Mest sannsynlig er det ingenting», sa Singsaker. «Jeg lurer bare på hvorfor den lå på gulvet når det ikke fins noen sykkel her.»

«Den kan ha ligget der lenge», sa Gjertsen. «Familien kan ha hatt med sykler ved et tidligere besøk.»

«Familien?» sa Singsaker spørrende.

«Mann, kone og en sønn på seks år», sa Gjertsen.

Opplysningen gjorde Singsaker uvel.

«Er guttungen gjort rede for?»

«Nei», sa Gjertsen og fortsatte med dempet stemme. «Trondheim er på saken. Vi håper han ikke har vært med på hytta i helga, for å si det sånn. Han har besteforeldre i byen.»

Singsaker orket ikke å bore dypere i dette emnet.

«Jeg fikk inntrykk av at boden tilhørte et menneske med ryddig hode», sa han isteden. «En som ikke lar utstyr ligge på gulvet.»

«Se på dette», sa Gjertsen og pekte på nytt mot hytta. «Virker dette som noe en person med et ryddig hode ville gjort?»

At Gjertsen var blitt eldre siden sist de møttes, var merkbart.

Han var mer trygg på seg selv, mer bestemt, kanskje også mer fastgrodd, ikke i trettiårene lenger, gift, tippet han, det kunne ha kommet et barn eller to, noe som sikkert gjorde ham like opprørt ved tanken på den seks år gamle gutten de ikke hadde kontroll over, som det Singsaker var. Nå trakk Singsaker på skuldrene. I sin tid som politietterforsker hadde han fryktet mest av alt det å bli for bestemt. Målrettet, jo da, vel og bra det, men man måtte ikke låse seg selv fast på én kurs. Kunsten var å bevare et åpent sinn og rette blikket bort fra de opplagte forkla22

67811 Alt skal bli støv – s. 22

05.12.2025 09:46

ringene, mot uklarhetene og de små detaljene som forstyrret det store bildet.

«Akkurat nå har vi null oversikt», sa Gjertsen. «Mennesket i huset må identifiseres. Er det flere der inne? Først når vi har klarhet i dette, kan vi begynne jobben med å forstå hva som har hendt.»

Singsaker så på klokka. Det var gått en halvtime siden han forlot Anne.

«Jeg må komme meg tilbake til min egen hytte», sa han. «Jeg misunner dere virkelig ikke denne jobben.»

Det var sant nok, men ikke desto mindre hadde et urovekkende sug våknet i ham.

«Hvem er det som kommer fra Trondheim?» spurte han.

«Jeg har navnene her», sa Gjertsen og bladde på telefonen.

«En Ine Strøm og en Felicia Stone», sa han. «Jeg antar at du vet hvem de er.»

«Jo da», sa Singsaker. «De er ikke helt ukjente.»

67811 Alt skal bli støv – s. 23

05.12.2025 09:46

Om Det blinde vitnet (2024): «Etter fem års ventetid har vi som har lidd av Odd Singsaker-abstinens endelig fått noe nytt å bite i.»

«Brekke [er] en av de norske krimforfatterne som skriver best …»

GUD SKAPTE FOLK FLEST FOR Å BEFOLKE HELVETE

TARALD AANO, STAVANGER AFTENBLAD

OLE JACOB HOEL, ADRESSEAVISEN

Om Nattens bok (2023):

MARIT EGAAS, STAVANGER AFTENBLAD

Om Formørkelsen og dens lys (2022): «Formørkelsen og dens lys er en spenningsroman som kan fylle opptil flere timer med underholdning.»

LEIF EKLE, NRK

Om Nå har natten alt (2020): «Hortensforfatteren Jørgen Brekke er av de sjeldne sortene i norsk kriminallitteratur.»

FINN STENSTAD, TØNSBERGS BLAD

Harmonien blir brutt da nabohytta til Singsaker plutselig står i flammer – noe han blir hjelpeløst vitne til.

Etter brannen blir hyttas eiere, en liten familie på tre, funnet omkommet.

Det meste tyder på at politiet står overfor en sak der far har drept familien sin for så å ta sitt eget liv.

Singsaker er imidlertid i tvil, og gjør sine egne undersøkelser i samarbeid med den frisinnede bibliotekaren Siri Holm. Dette fører dem begge inn i en labyrint av mørke drifter, dominans, underkastelse og ren ondskap.

ALT SKAL BLI STØV er en kriminalroman om nære relasjoner, overskridelser og en tålmodig, men grenseløs drapsmann.

Omslag: Marius Renberg Forsideillustrasjon: Trygve Skogrand. Andre foto/bilder: Shutterstock/Marius Renberg Forfatterfoto: Anna-Julia Granberg

9 788205 614819

JØRGEN BREKKE (f. 1968) bor i Horten. Han debuterte med Nådens omkrets i 2011, som ble hovedbok i to bok­klubber og solgt til en rekke land. Han har siden skrevet krimromaner både for voksne og ungdom, og har mottatt flere priser for sitt forfatterskap. Romanen Menneskets natur (2013) ble valgt av Kirkus Reviews til en av de ti beste krimutgivelsene i USA i 2017.

ALT SKAL BLI STØV

«Sjarmerende og overraskende psykologisk thriller.»

ODD SINGSAKER HAR FOR LENGST funnet seg til rette som pensjonist og tilbringer mye tid på den nye hytta i Oppdal. Lykken finner han i selskap med datteren Anne og hunden Snusen. Nå er det samboeren Felicia som hver morgen tar turen til Singsakers gamle arbeidsplass, Trondheim politistasjon.

ODD SINGSAKER-SERIEN