Geniesverm. Ca. 1905. Penn 21,8x14 cm med påskrift: «Som en Bisværm-klump skal
Geniesverm. Tregruppe på
de hænge». Skisse av Gustav
fontenen med 18 små barn.
Vigeland. Foto: Wikborg
Bronse, H: 2 m. Foto: Wikborg
1983, s. 168.
1983, s. 175.
Usikkerheten la ingen demper på kreativiteten, tvert imot tenkte han på å inkorporere nye serier av skulpturer. Han skriver til Gunnar Heiberg at prosjektet er hovnet opp: i karmen rundt fontenebassenget ville han innfelle henimot 100 relieffer og samme antall småfigurer. I juli avtalte han med direktør Grosch å stille ut fontenemodellen i Kunstindustrimuseet samme høst. (1906). Overbevist om sitt verks kvaliteter, foreslo han at det skulle henge avbildninger av de mest berømte fontenene i Europa på veggene. I løpet av sommeren laget han skissen av midtgruppen med de bærende mennene og deretter en modell av bassenget med relieffene som et bånd rundt karmen. Mange av motivene som han hadde måttet velge bort da han laget skissene til karmgruppene, gjenoppsto i den nye skulpturserien. Arbeidet gikk i forrykende tempo. Skissene til de 66 relieffene ble modellert mellom 25. og 30. august. (1906). Relieffene er riktignok ganske små og figurene bare så vidt markert, men gir allikevel en klar forestilling om det enkelte motiv i en suverent antydende form. Det finnes imidlertid ingen spor av de bebudede nisjefigurene. Tiden
var knapp, og selv for Vigeland må det ha vært et problem å finne motiver til figurer mellom hvert av de 66 relieffene. Dessuten var fontenen allerede så stort anlagt og tilsvarende kostbar at det kunne være taktisk uklokt å føye til ytterligere en skulpturrekke. S. 247-248. Gustav Vigeland hadde først tenkt å ha urner på bassengkarmen, men kom så på ideen å forme dem som trær. Tre-urnen, som Vigeland nå kalte den, ga ikke bare langt bedre muligheter for variasjon i figurfremstillingen. Treet var i seg selv et stemningsskapende element, det dannet en romantisk ramme rundt menneskene og skapte en nærhet mellom dem og naturens verden. I tillegg hadde treet en iboende symbolikk med røtter i de eldste myter og religioner: det kunne med letthet oppfattes som «livets tre» og gi meningsfylte assosiasjoner til kretsløpet og den evige regenerasjon. S. 245. Det ble besluttet å oppføre fontenen på Eidsvolls plass og Oslo Kommune bevilget penger til prosjektet.
Som Wikborg skriver s. 256-257: Fontenen var bragt i havn. Planen utfoldet seg slik: I 1907 Eidsvolls Plass; i 1914-15 Abelhaugen; i 1917 Nobels gate og i 1922 ved Frognerdammene. Fonteneanlegget kom ikke til å bli satt opp på Eidsvolds plass, slik planen var i 1907. I første omgang skulle Vigeland få et nybygg til sitt atelier på Hammersborg. Det ble bygget i 1908. Her kunne han forme figurene i leire, få dem støpt i gips og få lagret dem etter hvert i det gamle atelieret. Vigeland brukte tid på å tenke nærmere over rekkefølgen på fonteneskulpturene, og i en notisbok fra 1912 finnes første daterte liste over tregruppenes plassering, som er nesten identisk med den endelige. Av denne listen fremgår det at skulpturene ville komme til å danne en fortløpende beretning om mennesker i forskjellige aldre og stadier, med livets syklus som det sammenbindende og overordnete tema. Også relieffene rundt karmen kom til å følge samme «program»: Fra 1914 foreligger en skjematisk
Selges på Høstens Utvalgte, 24. november. For flere smaksprøver se www.gwpa.no.
5