Å være kirke i koronatiden – og hva etterpå? Av: Redaksjonen
– med alt fra full nedstenging av gudstjenester til varierende begrensninger i antall fremmøtte. Gudstjenestelivet har stort sett hatt de samme fremmøtebegrensninger som kulturlivet. Det har vært vanskelig å forholde seg til stadig nye smitteverntiltak - og krevende for både ansatte og frivillige medarbeidere å forholde seg til nye tiltak og planer med svært korte frister. Det har også vært vanskelig å arrangere familiegudstjenester. Foreldre har vegret seg for å ta barn med i kirken, siden det ikke har vært tillatt å bevege seg rundt i kirkerommet under gudstjenestene. Barne- og ungdomsarbeidet har i store perioder gått på sparebluss. Men lederne har vært oppfinnsomme og gjerne hatt samlinger utendørs for å kunne samle flere. I koronatiden har det ikke vært holdt lederkurs, og rekruttering til nye ledere har stoppet opp. Det blir en utfordring å få rekrutteringen opp å gå igjen.
For snart to år siden «stengte Norge ned». Så å si alt utenom dagligvarebutikker og apoteker ble stengt og alle ble oppfordret til å ha færrest mulig nærkontakter. Munnbind og enmetersregelen ble innført både ute og inne. Mange ble rammet svært hardt: Skolene og barnehagene, idretten, treningssentrene, kulturlivet, utelivs- og reiselivsbransjen - og kirken. Den første tiden var det bare digitale gudstjenester. Kun begravelser og dåp var tillatt, og med bare 10 til stede på det strengeste. Siden ble det åpnet for flere fremmøtte i begravelser. Senere på året ble tiltakene myknet opp. Det ble tillatt å gå i butikker og på kjøpesentere, barne- og ungdomsidretten kom i gang igjen, først bare utendørs. Skoler og barnehager åpnet opp, men med strenge smittevernregler. Vi lærte oss et nytt ord – kohort: En liten gruppe som skulle blande seg minst mulig med andre grupper. Kirkene kunne åpne opp for gudstjenester
med få deltagere. Etter hvert ble antallet økt, men med krav om registrering, faste plasser, god avstand og munnbind. De fleste kirkene åpnet også opp for gudstjenester med nattverd. En kort periode i fjor høst ble alle smittetiltak tatt bort – nå kunne vi leve normalt igjen. Men det varte ikke lenge før omikronviruset var over oss, og nye og strengere tiltak ble gjeninnført. Nå øker smittet mer enn noen gang. Hvordan oppsummerer soknepresten koronatiden i menighetene? Redaksjonen har hatt en prat med sokneprest Lars Martin for å høre litt om hvordan han tenker – både om skadevirkningene for menighetene – og hva som er utfordringen for å komme tilbake til normalt menighetsliv. Vi gjengir noe av det som kom fram i samtalen. Smitteverntiltakene har kanskje gått mest ut over menighetslivet og gudstjenestelivet
Familiesamlingene i Ytrebygda som samlet fulle hus hver måned, har vært avlyst i hele koronatiden. Mange andre fellesskapsbyggende samlinger har lidd samme skjebne: Kirkekaffe etter gudstjenestene, seniortreffene, voksenlagssamlingene og bibeltimene. Konsertvirksomheten har også hatt store begrensninger. Men det har vært svært mange dåpsgudstjenester. I en lang periode var det egne dåpsgudstjenester for hvert enkelt dåpsbarn. Selv om det ble mange gudstjenester for de ansatte, ble det en helt spesiell og personlig nærhet til familiene med disse intime dåpsgudstjenestene. Det er i alle fall ett – og kanskje det eneste – pluss i koronatiden! Tre konfirmantkull har blitt mer eller mindre rammet av smitteverntiltakene. Det har vært umulig å ha fullverdige konfirmantopplegg med større samlinger i løpet av konfirmanttiden. Det har særlig gått ut over den personlige kontakten mellom konfirmanter, ledere og ansatte. Men likevel har et overraskende stort antall konfir-
7
