Lærerike år i Fana sokn Av: redaksjonen
Denne våren har vi gradvis lagt bak oss alle smitteverntiltak – og er tilbake i en mer normal hverdag. Restriksjonene er borte, og vi kan samles uten antallsbegrensninger og avstandsregler. I menigheten blomster aktivitetene igjen, og mennesker i alle aldere kommer sammen til fellesskap og opplevelser. Men i Fana Sokn er det mye som ikke blir som før. Sokneprest Lars Martin Hol sluttet i mars. Kantor Per Inge Hove sluttet i mai – og administrasjonsleder Karin Skolseg slutter 1. juli. For Fana sokn blir det mye nytt å forholde seg til.
AVSKJEDSINTERVJU MED KARIN SKOLSEG Redaksjonen har intervjuet Karin før hun slutter som administrasjonsleder. Hun begynte i stillingen for ca. 3 ½ år siden, og merket fort at hun kom til en menighet med høy aktivitet, en stor stab og mange frivillige medarbeidere. Det var ikke gjort på en-to-tre å skaffe seg oversikt over alt som skjedde i det store folkerike soknet. Organisasjonen «Den norsk kirke» hadde hun ikke veldig mye kjennskap til fra før, så det ble en bratt læringskurve i starten – men desto mer nytt og spennende å lære seg – og ikke minst mye å lære av alle de andre dyktige medarbeiderne. Når ingen ting er som normalt Det første året var et normalår, selv om det var veldig mye å sette seg inn i og mange å bli kjent med. Hun hadde akkurat rukket å bli litt varm i trøya, da coronapandemien var over oss, og alt stengte ned – også aktivitetene i menighetene. Bare det helt nødvendige kunne skje – som begravelser, vielser og dåp – men med veldig få til stede. Menighetens visjon – møte Gud, møte hverandre – ble satt på vent. Det var stor oppfinnsomhet for å få til digitale møter og samlinger, men det var et savn å ikke kunne møtes fysisk. Det er kanskje da en skjønner hvor mye levende menneskelig fellesskap betyr. Hun har lært mye om å kommunisere på skjerm – og samtidig skjønt hvor viktig det er å møte hverandre fysisk. Noen av de beste minnene fra tiden i Fana er når noen kom innom kontoret for å spørre om noe eller slå av en prat – så lenge det lot seg gjøre. Selv om det har vært en spesiell tid, har
6
hun blitt kjent med mange både tilsatte og frivillige medarbeidere. Det er utrolig mange kompetente og ressurssterke medarbeidere i menighetene. Særlig imponert er hun over hvordan en har klart å holde i gang barne- og ungdomsarbeidet i denne tiden, selv om det har vært mange restriksjoner å forholde seg til. Den trygge klippen Karin har vært den trygge klippen i denne tiden. Hun har holdt oversikten og vært tilgjengelig både på telefon og på nettet. Hun har prøvd å være på kontoret på Menighetshuset en gang i uken, bare for å se til at alt var i orden og at blomstene ble vannet. Ellers har det vært mange møter og samtaler over «Teams» (et data-program der en både kan snakke sammen og se hverandre på skjermen samtidig). Som administrasjonsleder utfører hun et stort spekter av oppgaver. Hun er sekretær for Soknerådet og forbereder soknerådets møter, sender ut sakspapirer og skriver referat fra møtene. Hun har oversikt over menighetenes økonomi og gir råd om hvordan en skal ha en sunn og god økonomi. Hun har personalansvar for de tilsatte, utenom prestene. Hun administrerer utleie og er kontaktperson når menighetslokalene skal leies ut.
Kirken må jobbe smartere Vi spør litt utfordrende om hvordan hun ser for seg framtiden for Den norske kirke. Hun er ikke i tvil om at Kirken også vil ha en viktig rolle i tiden som kommer, men vi må kanskje bli flinkere å forvalte de ressursene vi har – både de økonomiske og menneskelige ressursene, jobbe smartere rett og slett. Vi sløser for mye med de ressursene vi har – særlig fordi det er en komplisert og tungdrevet organisasjon. Bare i den korte tiden hun har vært administrasjonsleder, har det vært gjennomført flere omorganiseringer, uten at en merker forbedringer i det daglige. Nå flytter hun tilbake til Hamar der hun har både barn, svigerbarn og barnebarn. Det blir godt å komme nærmere dem. Hun har også fått ny jobb som Avdelingsleder teknisk enhet drift i Ringsaker kommune. Selv om virksomhetsområdet er et helt annet, blir det likevel mange sammenfallende oppgaver med dem hun har nå. Hun slipper ikke Bergen, ektemannen blir igjen i Bergen, og de gjenopptar pendlertilværelsen og møtes på hytten på Filefjell i helgene. Takk for en hyggelig, interessant og god samtale – og lykke til i de arbeidsoppgavene som venter deg!
