14 myke, klebrige lyden av leppene hennes som skiltes, og han kjente at det prikket i fingrene og tærne. Ora sa: Ambulansesjåføren sa at i tider som disse trengte de ambulansene til viktigere ting. Si meg, har du lagt merke til at alle er rasende på oss her, som om vi hadde gjort det med vilje? spurte han. Hun sa: Det er fordi vi er de siste som er igjen etter pesten. Og han sa: Om noen bare er blitt ørlite grann bedre, så sender de ham hjem, især soldatene, bang-bang, tilbake til det militære med dem, så de skal komme tidsnok til krigen. Og hun spurte: Så det kommer virkelig til å bli krig? Og han sa: Er du gal, det har vært krig i minst to dager alt. Og hun spurte forskrekket: Når begynte den? I forgårs, tror jeg, jeg har jo sagt det alt, i går eller i forgårs, jeg husker ikke når, jeg går i surr med dagene. Og hun, lamslått, forbløffet: Det er sant, du sa jo det … Løsrevne brokker av underlige og skremmende drømmer drev gjennom henne. Han mumlet, hvordan kan du ha unngått å høre det? Det er jo sirener og artilleriild hele tiden, og jeg har hørt helikoptre som lander, det er sikkert en million døde og sårede allerede. Men hva er det som foregår i denne krigen? spurte hun, og han sa: Det vet jeg ikke, og det er ingen å snakke med her, de gidder ikke å bry seg med oss, og Ora spurte: Men søster Wicky, da. Hvor er hun? Og han nølte: Hun dro kanskje sin vei da krigen begynte, hun vil sikkert heller pleie de virkelig sårede, og Ora spurte: Hvem er det som pleier oss, da? Og han: Nå er det bare Zati, den tynne lille arabiske kvinnen, hun som gråter, du har vel hørt henne? Og Ora, forskrekket: Er det et menneske som gråter? Jeg trodde det var et dyr som jamret seg, er du sikker? Og han sa: Det er et menneske, helt sikkert. Ora sa: Men hva kan det komme av at jeg ikke har sett henne? Og han: Hun kommer og går bare, hun tar prøvene, og hun legger medisinen og maten på et brett, det er bare hun som er her nå, dag og natt. Han sugde inn kinnene og sa ettertenksomt: Det er komisk, den eneste de lot bli igjen her hos oss, var en araber, ikke sant? De lar vel ikke arabere pleie de sårede. Ora klarer ikke å falle til ro: Men hvorfor gråter hun? Hva har hendt med henne? Og han: Hvordan skulle jeg vite det? Og hun: Har du ikke spurt henne? Og han: Hun kommer alltid når jeg sover, jeg har ikke sett noe til henne siden krigen brøt ut. Ora satte seg opp, og kroppen stivnet til, og kaldt og rolig sa hun: De har tatt Tel Aviv, har jeg sagt. Nasser og Hussein sitter allerede på en kafé i Dizengoff-gaten og drikker kaffe. Og han bestyrtet: Hvor har du det fra? Og hun: Jeg hørte det i går kveld, eller i dag, det er jeg nesten sikker på, de sa det kanskje i radioen, jeg hørte det, de har tatt Beersheba og Ashkelon og Tel Aviv. david grossman
David Grossman materie.indd 14
26.09.11 12.07