Landsmenn
Fly ktningpol itikk en i 1930-å r ene
Frem til 1937 kunne jødiske flyktninger i likhet med andre utlendinger
reise fritt inn i og oppholde seg i Danmark i opp til tre måneder, hvis de kunne forsørge seg selv eller kjente noen som kunne forsørge dem. Oppholdstillatelsen kunne uten store problemer forlenges, så lenge det ikke ble søkt om fast opphold og/eller arbeidstillatelse. Det ble som hovedregel avslått – også for personer som hadde oppholdt seg i landet i lengre tid. Fra 1937, da jødeforfølgelsen i Tyskland, Østerrike og Polen økte i omfang, innskjerpet Danmark – i likhet med Tysklands øvrige naboland – sin praksis, så jødiske flyktninger ble stoppet allerede ved grensen. De få som likevel slapp inn, fikk en kort frist til å finne et annet oppholdssted. Hovedformålet med dansk flyktningpolitikk fra 1933 til 1938 var å forhindre at jøder eller andre flyktninger fikk permanent opphold i landet – og fra sommeren 1938 at de overhodet kom inn. Det lyktes i høy grad. Men det fantes smutthull, og på tross av alle begrensningene kom over 5 000 tyske flyktninger inn i Danmark i de siste tre årene før okkupasjonen. Ved okkupasjonens begynnelse oppholdt rundt halvparten av dem seg fortsatt i landet, Ifølge myndighetenes beregninger omfattet dette omkring 1 500 jødiske flyktninger, hvorav 265 var såkalte Alijah-barn og 377 landbrukselever. Det var de to store kvinneorganisasjonene i Danmark som hadde organisert mottagelsen av Alijah-barna i alderen 14 til 16 år. Hensikten var å redde dem fra nazistenes jødeforfølgelser. I samme periode var det også sørget for innreise for ca. 550 landbrukselever, som søkte utdannelsen med tanke på å utvandre til Palestina senere. Av dem var 377 fortsatt i landet. Regjeringens restriktive politikk skyldtes blant annet en frykt for voksende antisemittisme og nazistisk fremgang i Danmark. Den frykten var også årsaken til at jødiske organisasjoner i Danmark støttet regjeringens avvisende flyktningpolitikk. Debatten i Folketingets «Udenrigspolitiske Nævn» – hvor utenrikspolitiske saker blir drøftet i streng fortrolighet – viser altså en «enighet om at det ville 25