Undergang
101895 GRMAT Undergang 120101b.indd 1
03.01.12 13.21
101895 GRMAT Undergang 120101b.indd 2
03.01.12 13.21
C.J. Sansom
Undergang Oversatt av Knut Johansen
For l age t Pr ess 2012
101895 GRMAT Undergang 120101b.indd 3
03.01.12 13.21
Undergang Copyright © C.J. Sansom 2010 Published by arrangement with The Buckman Agency Originaltittel: Heartstone Copyright norsk utgave © Forlaget Press 2011
1. utgave, 1. opplag 2012 Omslagsfoto: Jeff Cottenden med tillatelse fra Mary Rose Trust Kalligrafi: Christopher Haanes Omslag tilrettelagt av Concorde Design AS Kart: Neil Gower Sats: Laboremus Oslo AS Boken er satt med Adobe Caslon 11/15 pkt. Papir: Ensolux Cream 70 g 1,6 Trykk og innbinding: Bookwell AB, Finland ISBN: 978-82-7547-506-8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Forlaget Press er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor , interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. Forlaget Press, Kongens gate 2, 0153 Oslo
www.forlagetpress.no Bibelsitater følger Det Norske Bibelselskaps reviderte
oversettelse av 1930. Avstander angitt i mil skal leses som engelske mil.
(Oversetterens anmerkning.)
101895 GRMAT Undergang 120101b.indd 4
03.01.12 13.21
101895 GRMAT Undergang 120101b.indd 5
03.01.12 13.21
Øvrige bøker i Shardlake-serien:
Oppløsning (2008) Mørk ild (2009) Monark (2010) Åpenbaring (2011) Også av samme forfatter: Vinter i Madrid (2007)
101895 GRMAT Undergang 120101b.indd 6
03.01.12 13.21
Innhold
Del 1 LONDON 9 Del 2 REISEN 163 Del 3 HOY L AND KLOSTER 229 Del 4 PORTSMOUTH 335 Del 5 DE UROLIGE DØDE 4 21 Del 6 SL AGET 573 Epilog 670 Historisk note 676 Takk 681 Etterord 684
101895 GRMAT Undergang 120101b.indd 7
03.01.12 13.21
101895 GRMAT Undergang 120101b.indd 8
03.01.12 13.21
Del 1
LONDON
101895 GRMAT Undergang 120101b.indd 9
03.01.12 13.21
101895 GRMAT Undergang 120101b.indd 10
03.01.12 13.21
Hovedgater
Landemerker
Tidligere klosteranlegg
5. Bedlam
4. Michael Calfhills bolig
3. St. Evelyn’s Church
2. Guys forretning
1. Shardlakes hus
Undergang
K apit tel 1
irkegården var fredelig i sommerkvelden. Kvister og grener lå strødd over grusgangen, revet av trærne av uværet som hadde feid over landet den stormfulle junimåneden i 1545. I London hadde vi kommet lett fra det, bare noen få skorsteiner var borte, men stormen hadde herjet i nord. Folk snakket om hagl så store som knyttnever der, med ansikter på. Men en fjær kan bli til fem høns, som enhver sakfører vet. Jeg hadde vært på kontoret mitt i Lincoln’s Inn hele formiddagen og forberedt noen nye saker i begjæringsretten. De ville ikke bli behandlet før til høsten nå; rettsterminen hadde endt tidlig etter kongens befaling, under henvisning til trusselen om invasjon. De siste månedene hadde jeg begynt å føle meg rastløs når jeg satt over dokumentene mine. Med noen få unntak var det de samme sakene som kom opp igjen og igjen i begjæringsretten: godseiere som ville drive leilendingene sine bort fra jorden deres for å sette sauer på beite der med tanke på den lønnsomme ullhandelen, eller av samme grunn ville legge beslag på landsbyalmenningen som de fattige var avhengige av. Aktverdige saker, men alltid det samme. Og som jeg satt der og arbeidet, gled blikket mitt hele tiden mot brevet brakt meg av en kurér fra Hampton Court. Det lå på hjørnet av skrivebordet mitt, et hvitt rektangel med en klump rød segllakk glitrende midt på. Brevet bekymret meg, så meget desto mer fordi det var så vagt formulert. Til slutt, da jeg ikke lenger klarte å samle tankene, bestemte jeg meg for å gå en tur. Idet jeg kom ut av kontoret, så jeg at en blomsterselgerske, en ung kvinne, hadde kommet seg forbi Lincoln’s Inn portvakt. Hun sto i et hjørne av Gatehouse Court, i grå kjole med skittent forkle, med ansiktet innrammet av en hvit hette, og holdt frem buketter til de
K
11
101895 GRMAT Undergang 120101b.indd 11
03.01.12 13.21
C.J. Sansom
forbipasserende sakførerne. Da jeg gikk forbi, ropte hun ut at hun var enke og at mannen hennes hadde mistet livet i krigen. Jeg så at hun hadde gyllenlakk i kurven sin; det minnet meg på at jeg ikke hadde besøkt min salig husholderskes grav på nesten en måned, for gyllenlakk hadde vært Joans yndlingsblomst. Jeg ba om en bukett, og hun rakte meg dem med en hånd full av træler. Jeg ga henne en halv penny; hun neide og takket meg elskverdig, selv om øynene var kalde. Jeg gikk videre, gjennom den store porten og oppover den nylig brolagte Chancery Lane til den lille kirken på toppen. Mens jeg gikk, bebreidet jeg meg selv for min misnøye, og minnet meg selv på at mange av kollegene mine misunte meg min stilling som sakfører ved begjæringsretten, og at jeg også av og til fikk meg tildelt en lukrativ sak av dronningens sakfører. Men, som de mange tankefulle og bekymrede ansiktene jeg passerte på gaten fikk meg til å huske, var tidene nok til å frata en sinnsroen. De sa at franskmennene hadde samlet tredve tusen mann i Kanal-havnene sine, rede til å invadere England med en stor flåte med krigsskip, enkelte oven i kjøpet med staller til hester om bord. Ingen visste hvor de ville gå i land, og over hele landet ble folk innrullert og sendt av sted for å forsvare kystene. Alle fartøyer i kongens flåte var på vannet, og store handelsskip ble rekvirert og klargjort til krig. Kongen hadde skrevet ut høyere skatter enn noensinne for å betale for invasjonen av Frankrike året før. Den hadde slått fullstendig feil, og siden sist vinter hadde en engelsk hær ligget under beleiring i Boulogne. Og nå kunne krigen komme til oss. Jeg gikk inn på kirkegården. Hvor mye man enn kommer til kort i fromhet, ansporer atmosfæren på en kirkegård til stille ettertanke. Jeg knelte og la blomstene på Joans grav. Hun hadde forestått min lille husholdning i nesten tyve år; da hun kom til meg, hadde hun vært en enke på førti, og jeg en grønnskolling av en nyuteksaminert sakfører. Som enke uten familie hadde hun viet sitt liv til å skjøtte om meg; stille, effektiv, snill. Hun hadde fått influensa i våres og var død etter en uke. Jeg savnet henne dypt, så meget desto mer fordi det gikk opp 12
101895 GRMAT Undergang 120101b.indd 12
03.01.12 13.21
Undergang
for meg at jeg i alle disse årene hadde tatt hennes hengivne omsorg for gitt. Kontrasten til den uslingen jeg nå hadde som hovmester, var skarp. Jeg reiste meg med et sukk, med knirkende knær. Besøket ved graven hadde virket beroligende på meg, men vakte de melankolske tankene som jeg etter min natur var et vergeløst offer for. Jeg gikk av sted mellom gravstøttene, for det var andre jeg hadde kjent som lå begravet her. Jeg stanset foran en fin marmorstein: ROGER ELLIARD SAKFØRER VED LINCOLN’S INN ELSKET EKTEMANN OG FAR
1502–1543 Jeg husket en samtale mellom Roger og meg, like før hans død to år
tidligere, og smilte bedrøvet. Vi hadde snakket om hvordan kongen hadde ødslet bort de rikdommene klostrene hadde gitt ham, ved å bruke dem på slott og prakt, uten å gjøre opp for den begrensede hjelpen munkene hadde gitt de fattige. Jeg la en hånd på steinen og sa med lav stemme: «Å, Roger, hvis du kunne se hvor han har brakt oss nå.» En gammel kone som pyntet en grav i nærheten med blomster, snudde seg og fikk en bekymret mine i det rynkede ansiktet da hun oppdaget en pukkelrygget sakfører som snakket med de døde. Jeg gikk videre. Litt bortenfor sto en annen gravstøtte, en som jeg, akkurat som Joans, hadde fått satt opp, med bare en kort inskripsjon: GILES WRENNE SAKFØRER FRA YORK
1467–1541 Den gravstøtten rørte jeg ikke, og jeg snakket heller ikke til den gamle
mannen som lå under den, men jeg husket hvordan Giles hadde dødd, 13
101895 GRMAT Undergang 120101b.indd 13
03.01.12 13.21
C.J. Sansom
og skjønte at jeg virkelig var i ferd med å la en dyster stemning senke seg over meg. Så skremte en plutselig skrallende lyd meg nesten fra vettet. Den gamle kona sto og stirret rundt seg med vidt oppsperrede øyne. Jeg gjettet hva som foregikk. Jeg gikk bort til muren som skilte kirkegården fra Lincoln’s Inn-markene, og åpnet grinden. Jeg gikk gjennom og så på opptrinnet der ute. Lincoln’s Inn-markene var et ubebygd, åpent stykke lynghei hvor jus-
studenter jaktet kaniner i gressbakken ved Coney Garth. Normalt på en tirsdag ettermiddag ville det bare være noen få personer som vandret fra og til. Men i dag hadde det samlet seg en mengde folk der som sto og så på femti unge menn, mange i skjorter og vamser, men en del i blå lærlingekapper, som sto oppstilt i fem uryddige rader. Noen så gretne ut, noen nervøse, noen ivrige. Flesteparten bar på krigsbuene som menn i vernepliktig alder var pålagt av loven å eie for å øve seg på bueskyting, skjønt mange trosset påbudet og foretrakk kjeglebanene eller terningene og kortene, som var ulovlige nå for dem som ikke hadde høy nok rang. Krigsbuene var seks fot lange, høyere enn eierne for de flestes del. Enkelte menn hadde mindre buer, noen få av mindreverdig alm i stedet for barlind. Nesten alle hadde lærmansjetter på den ene armen og fingerbeskyttelse på hånden på den andre. Buene var spent og klare til bruk. Mennene ble ordnet i rader på ti og ti av en middelaldrende soldat med grove trekk, kort svart skjegg og en barskt misbilligende mine. Han var kledd i den praktfulle uniformen til Londons borgervæpning, en hvit doublet med splitter i ermene og knebuksene så det røde fôret under syntes, samt en rund, blankpolert hjelm. Omkring to hundre meter borte lå skytevollene, seks fot høye gresskledde jordhauger. Her skulle stridsdyktige menn trene hver søndag. Mysende så jeg en stråmann kledd i filler stilt opp der, med en bulket hjelm på hodet og noe som skulle ligne en fransk lilje malt på brystet. Jeg skjønte at dette var nok en mønstring, at flere menn fra byen fikk 14
101895 GRMAT Undergang 120101b.indd 14
03.01.12 13.21
Undergang
prøvd sine evner for å velge ut dem som skulle inngå i styrkene som samlet seg på kysten eller ble sendt til kongens skip. Jeg var glad for at jeg som en pukkelrygg på treogførti var fritatt for militærtjeneste. En tykk og rund liten mann satt på en flott grå hoppe og så på mennene som inntok plassene sine med subbende skritt. Hesten, som var drapert i City of Londons farger, hadde en metallplate foran ansiktet med hull til øynene som fikk hodet til å ligne et kranium. Rytteren var i halvrustning, armene og overkroppen var dekket av blankpolert stål, og en påfuglfjær i den vide svarte luen vaiet i vinden. Jeg dro kjensel på Edmund Carver, en av byens mest fremstående rådmenn; jeg hadde vunnet en sak for ham i retten for to år siden. Han så ut som han følte seg ille til mote i rustningen, og satt urolig på hesten. Han var i og for seg en hedersmann, fra silkehandlerlauget, hvis fremste interesse etter det jeg husket var banketter. Ved siden av ham sto enda to soldater i borgervæpningsuniform, den ene med en trompet, den andre med en hellebard i hånden. Like ved sto en skriver i svart doublet med en bærbar skrivepult med en bunke papirer hengende om halsen. Soldaten med hellebarden la ned våpenet sitt og tok opp et halvt dusin lærkoggere. Han løp langs den fremste rekken med rekrutter og strødde ut en rad med piler på bakken. Soldaten som hadde kommandoen, sto fremdeles og mønstret mennene med et strengt blikk. Jeg regnet med at han var yrkesoffiser, av den sorten jeg hadde møtt under den store kongeferden til Yorkshire fire år før. Han tjenstgjorde antagelig i borgervæpningen nå, et korps av frivillige soldater som ble opprettet for noen år siden, og som holdt øvelser i helgene. Han snakket til mennene, med en høy stemme som bar godt. «England trenger menn som vil stå til tjeneste i nødens stund! Franskmennene står klar til å invadere, til å la ild og ødeleggelse regne over våre kvinner og barn. Men vi husker Agincourt!» Det kom en kunstpause. Carver ropte: «Ja!», fulgt av rekruttene. Offiseren fortsatte. «Fra Agincourt vet vi at én engelskmann er verdt tre franskmenn, og vi skal la våre legendariske bueskyttere gå dem i 15
101895 GRMAT Undergang 120101b.indd 15
03.01.12 13.21
C.J. Sansom
møte! De som blir utvalgt i dag, vil få en våpenfrakk og tre pence om dagen!» Tonen ble skarpere. «Nå skal vi se hvem av dere som har øvd hver uke som loven krever, og hvem som ikke har gjort det. De som ikke har gjort det» – han gjorde en kunstpause – «kan i stedet bli utskrevet som fotsoldater, for å møte franskmennene i nærkamp! Så tro ikke at en slett innsats vil redde dere fra å bli sendt i krigen.» Han lot blikket gli over mennene, som sto og trippet nervøst. Offiserens mørkskjeggede ansikt hadde noe truende og hissig over seg. «Nå,» ropte han, «når trompeten lyder igjen, skyter hver mann seks piler mot målet, så raskt som dere kan. Dere begynner fra venstre i fremste rekke. Vi har laget en stråmann spesielt til dere, så dere kan late som om det er en franskmann som har kommet for å skjende mødrene deres, hvis dere har mødre!» Jeg kikket bort på tilskuerne. Det var oppspilte guttunger og en del eldre fattigfolk, men også et antall unge kvinner med bekymrede miner, kanskje konene eller kjærestene til mennene som hadde fått beskjed om å møte her. Soldaten med trompeten løftet den til leppene og blåste igjen. Den første mannen, en tykkfallen, kjekk ung kar i en lærvams, trådte selvsikkert frem med krigsbuen sin. Han tok opp en pil og la den til buestrengen. I en rask, glidende bevegelse bøyde han seg bakover, rettet seg opp og sendte en pil av sted i en vid bue mot målet. Den slo inn i den franske liljen på fugleskremselet med en kraft som fikk det til å skjelve som et levende vesen. På ikke mer enn et minutt hadde han lagt ytterligere fem piler til strengen og skutt dem av sted, og alle sammen traff stråmannen. Guttene forsøkte seg med noen bifallsrop. Han smilte og rullet med de brede skuldrene. «Ikke verst!» ropte offiseren motstrebende. «Gå og registrer deg!» Den nye rekrutten gikk bort til skriveren og vinket med buen til tilskuerne. En høy, skranglet unggutt i hvit skjorte, som så ut som han knapt var tyve, var nestemann. Han hadde bare en almebue og virket nervøs. 16
101895 GRMAT Undergang 120101b.indd 16
03.01.12 13.21
Undergang Jeg la merke til at han hverken hadde mansjett eller fingerbeskyttelse. Offiseren så barskt på ham idet han skjøv en tust med uflidd lyst hår
bort fra øynene, bøyde seg, tok en pil og la den til strengen. Han trakk buen tilbake med åpenbart besvær og slapp. Pilen traff langt fra målet og slo ned i gresset. Anstrengelsen fikk ham til å miste balansen, han tumlet nesten overende og sto og hinket på ett ben et øyeblikk så guttene lo. Den andre pilen gikk for langt og endte i siden på skytevollen, og den unge mannen skrek til, knakk sammen av smerte og holdt seg om den ene hånden. Blodet piplet mellom fingrene. Offiseren sendte ham et barskt blikk. «Du har visst ikke øvd, du. Kan ikke engang skyte en pil ordentlig. Til fotsoldatene med deg! En høy kar som deg vil gjøre nytte for seg i nærkamp.» Gutten så forskrekket ut. «Kom igjen,» ropte offiseren, «du har fire piler igjen å skyte. Ikke bry deg om hånden. Disse folkene ser ut som de kunne trenge en god latter.» Jeg snudde meg og gikk. Jeg var selv blitt ydmyket foran en menneskemengde, og det var ikke noe jeg unte andre å bli utsatt for. Da jeg kom tilbake til Gatehouse Court, var blomsterselgersken borte. Jeg gikk inn på kontoret mitt, hvor min unge skriver Skelly satt og
kopierte noen rettskjennelser på forværelset. Han satt dypt bøyd over skrivebordet sitt og studerte dokumentene omhyggelig gjennom brillene. «Det er mønstring borte på Lincoln’s Inn-markene,» fortalte jeg ham. Han så opp. «Jeg har hørt at borgervæpningen trenger tusen mann til sørkysten,» sa han med sin rolige stemme. «Tror De at franskmennene virkelig kommer til å gå til invasjon?» «Jeg vet ikke, Skelly.» Jeg smilte beroligende. «Men du blir ikke innkalt. Du har kone og tre barn, og du trenger briller for å se.» «Det håper jeg inderlig, mester.» «Jeg er sikker.» Men nå om dagen visste man aldri. «Er Barak ikke tilbake fra Westminster?» spurte jeg og kikket bort 17
101895 GRMAT Undergang 120101b.indd 17
03.01.12 13.21
C.J. Sansom
på det tomme skrivebordet til assistenten min. Jeg hadde sendt ham til begjæringsretten for å innlevere noen vitneforklaringer. «Nei, mester.» Jeg følte et stikk av bekymring. «Jeg håper alt er vel med Tamasin.» Skelly smilte. «Jeg er sikker på at det bare trekker ut med å få ferge over elven, mester. De vet hvor stor trafikk det er med forsyningsbåter.» «Muligens. Gi Barak beskjed om å komme inn til meg når han er tilbake. Jeg må i gang med papirene mine igjen.» Jeg gikk inn på kontoret mitt, overbevist om at Skelly syntes jeg bekymret meg altfor mye. Men Barak og hans kone Tamasin var nære venner av meg. Tamasin ventet barn om to måneder, og det første barnet hennes hadde vært dødfødt. Jeg dumpet ned i stolen med et sukk og fant frem dokumentene i forbindelse med en klage jeg hadde studert tidligere. Blikket mitt gled igjen til brevet på hjørnet av skrivebordet. Jeg tvang meg til å se vekk, men snart falt jeg i tanker om mønstringen igjen: Jeg tenkte på invasjon, på de unge mennene som ville bli lemlestet og slaktet i kamp. Jeg kikket ut av vinduet, så smilte jeg og ristet på hodet idet jeg fikk øye på den høye, magre skikkelsen til min gamle fiende, Stephen Bealknap, som gikk over gårdsplassen i solskinnet. Han hadde begynt å gå krumbøyd nå, og med den svarte sakførerkappen og det hvite hodelinet så han ut som en diger skjære som lette etter mark på bakken. Bealknap rettet seg plutselig opp og stirret frem for seg, og jeg så Barak komme over gårdsplassen imot ham med lærvesken slengt over den ene skulderen. Jeg la merke til at magen til assistenten min strammet under den grønne doubleten. Ansiktet begynte å få en fylde som gjorde trekkene hans mildere og fikk ham til å se yngre ut. Bealknap snudde seg og gikk raskt mot kapellet. Den besynderlige gjerrigknarken var blitt meg skyldig en liten sum. Enda han normalt var frekk som en flatlus, betraktet Bealknap det som en æressak aldri å skille seg av med penger, derfor pleide han å snu og skynde seg vekk hver gang han så meg. Det var en stående vits ved Lincoln’s Inn. Han unngikk 18
101895 GRMAT Undergang 120101b.indd 18
03.01.12 13.21
Undergang
åpenbart Barak også nå. Assistenten min stanset og gliste bredt til Bealknaps rygg idet han pilte sin vei. Jeg følte meg lettet; det hadde øyensynlig ikke skjedd noe med Tamasin. Etter en liten stund kom han inn på kontoret til meg. «Alt i orden med de beedigede erklæringene?» spurte jeg. «Ja, men det var vanskelig å få båt fra Westminster-trappen. Elven vrimler av kogger som frakter forsyninger til hæravdelingene, fergebåtene måtte trekke inn til bredden for å slippe dem forbi. Et av de store krigsskipene lå nede ved Tower også. Jeg tror det hadde seilt opp fra Deptford så folk kunne få se det. Men jeg hørte ingen hurrarop fra breddene.» «Folk er vant til dem nå. Det var noe annet da ‘Mary Rose’ og ‘Great Harry’ seilte ut; hundrevis av folk sto langs breddene for å juble. Hvordan er det med Tamasin i dag?» Han satt og smilte skjevt. «Gretten. Heten tar på, og føttene hennes er hovne.» «Fortsatt sikker på at det er en pike?» «Ja. Hun spurte en klok kone som falbød sine tjenester på Cheapside i går, og hun fortalte henne det hun ønsket å høre, selvfølgelig.» «Og du er fortsatt like sikker på at barnet er en gutt?» «Det er jeg.» Han ristet på hodet. «Tammy vil endelig drive på som vanlig. Jeg sier til henne at fine damer trekker seg tilbake til værelsene sine åtte uker før fødselen. Jeg trodde det skulle gi henne noe å tenke på, men det gjorde ikke det.» «Er det åtte uker nå?» «Det sier Guy. Han kommer og besøker henne i morgen. Men hun har jo madam Marris til å passe på seg. Tammy var glad da jeg gikk på arbeid. Hun sier at jeg gjør for stort nummer av det.» Jeg smilte. Jeg visste at Barak og Tamasin hadde det bra nå. Etter at det første barnet deres døde, hadde det skåret seg mellom dem, og Tamasin hadde flyttet fra ham. Men han hadde vunnet henne tilbake med en langvarig og kjærlig utholdenhet som jeg den gang ikke hadde 19
101895 GRMAT Undergang 120101b.indd 19
03.01.12 13.21
C.J. Sansom
trodd ham i stand til. Jeg hadde hjulpet dem med å finne et lite hus i nærheten og en dyktig hushjelp i Joans venninne madam Marris, som hadde vært amme og var vant med barn. Jeg nikket mot vinduet. «Jeg så Bealknap snu for å unngå deg.» Han lo. «Han har begynt med det i det siste. Han er redd for at jeg skal be ham om de tre pundene han skylder deg. Den dumme tosken.» Han fikk et ondskapsfullt glimt i øynene. «Du burde be om fire, slik som pengeverdien har falt.» «Jeg lurer altså på om kollega Bealknap er riktig vel bevart. I to år nå har han gjort seg til narr ved å unngå meg, og nå deg også.» «Og hele tiden blir han rikere. De sier han solgte litt av det gullet han har til Den kongelige mynt til ommynting, nå da det er blitt lovlig å låne bort penger mot renter.» «Det er enkelte ved Lincoln’s Inn som har vært nødt til å ta opp lån for å betale tvangslånet til kongen. Gudskjelov hadde jeg nok gull. Men den måten Bealknap oppfører seg på, tyder ikke på et sinn i likevekt.» Barak sendte meg et gjennomborende blikk. «Du er blitt for rask til å se galskap i folk. Det er fordi de bruker så mye tid på Ellen Fettiplace. Har du svart på den siste beskjeden hennes?» Jeg slo irritert ut med hånden. «La oss ikke begynne å gnåle om det igjen. Jeg har svart, og jeg drar til Bedlam i morgen.» «Om hun er aldri så mye dårekistelem, så leker hun med deg som en fisker som trekker i et snøre.» Barak så alvorlig på meg. «Du vet hvorfor.» Jeg skiftet emne. «Jeg gikk en tur for en stund siden. Det var mønstring på Lincoln’s Inn-markene. Offiseren truet med å gjøre fotsoldater av dem som ikke hadde øvd på bueskyting.» Barak svarte foraktelig: «De vet like godt som alle og enhver at bare de som liker bueskyting, øver seg regelmessig, uansett hvilke lover kongen får vedtatt. Det er anstrengende, og man må holde på med det hele tiden for å bli flink.» Han sendte meg et alvorlig blikk. «Det er ingen vits i å vedta lover som er for upopulære til å la seg håndheve. Lord Cromwell visste det, han skjønte hvor grensen gikk.» 20
101895 GRMAT Undergang 120101b.indd 20
03.01.12 13.21
Undergang
«De håndhever denne. Jeg har aldri sett på maken. Og i går så jeg konstablene tømme gatene for tiggere og landstrykere som kongen har befalt skal sendes til å ro galeassene. Har du hørt det siste ryktet – at franske tropper er landsatt i Skottland, og at skottene er klar til å angripe oss også?» «Det siste ryktet,» gjentok Barak med hån i stemmen. «Hvem setter disse ryktene i omløp om at franskmennene og skottene skal til å invadere landet? Kongens embetsmenn, ingen ringere. Kanskje for å hindre folk fra å gjøre opprør, som de gjorde i 36. Mot skatter og forringelsen av landets mynt. Her, se på denne.» Hånden hans gikk til pungen. Han tok frem en liten sølvmynt og slengte den på skrivebordet. Jeg tok den opp. Kongens fete fjes med dobbelthakene stirret opp på meg. «En av de nye shillingmyntene,» sa Barak. «En teston.» «Jeg har ikke sett den før.» «Tamasin gikk og handlet på Cheapside sammen med madam Marris i går. Det er massevis av dem der. Se på den matte fargen. Sølvet er så utblandet med kobber at de bare vil gi varer til åtte pence for den. Prisen på brød og kjøtt ryker i været. Ikke slik å forstå at det finnes mye brød når så mye blir rekvirert til hæren.» Baraks brune øyne gnistret rasende. «Og hvor har det overskytende sølvet tatt veien? Til å betale de tyske bankierene som lånte kongen penger til krigen.» «Du tror egentlig ikke at det er noen fransk invasjonsflåte i det hele tatt?» «Kanskje. Jeg vet ikke.» Han nølte, så sa han plutselig: «Jeg tror de prøver å få meg inn i hæren.» «Hva?» Jeg satte meg opp med et rykk. «Konstabelen gikk rundt i alle husene i distriktet sist fredag sammen med en soldat og registrerte alle menn i vernepliktig alder. Jeg forklarte dem at jeg hadde kone og et barn på vei. Soldaten sa jeg så stridsdyktig ut. Jeg viste ham en advarende finger og ba ham pelle seg vekk. Problemet er at Tamasin fortalte meg at han kom igjen i går. Hun så ham gjennom vinduet og lot være å åpne døren.» 21
101895 GRMAT Undergang 120101b.indd 21
03.01.12 13.21
C.J. Sansom Jeg sukket. «Den obsternasigheten vil bli din bane en dag.»
«Det samme sier Tamasin. Men de tar ikke en gift mann med barn. Eller ikke mange i hvert fall.» «Dagens makthavere mener alvor. Jeg tror det kommer et invasjonsforsøk, hvorfor skulle de ellers rekruttere tusenvis av soldater? Du bør være forsiktig.» Barak fikk et opprørsk uttrykk. «Ikke noe av dette ville foregått hvis kongen ikke hadde invadert Frankrike i fjor. Førti tusen mann ble sendt over Kanalen, og hva skjedde? Vi ble jaget hjem med halen mellom bena, bortsett fra de stakkars jævlene som ble beleiret i Boulogne. Alle sier at vi burde begrense tapene, oppgi Boulogne og slutte fred, men kongen vil ikke. Ikke Harryen vår, nei.» «Du har rett. Jeg er enig.» «Husker du sist høst da soldatene som kom tilbake fra Frankrike, lå som fillefranser, syke av pest, på alle veiene til London?» Han ble stram i ansiktet. «Nei, det skal ikke skje med meg.» Jeg så på assistenten min. Det hadde vært en tid da Barak kunne dratt i krigen for eventyrets skyld. Men ikke nå. «Hvordan så denne soldaten ut?» «En stor kar på din alder med svart skjegg, spjåket ut i borgervæpningsuniform. Så ut som han hadde tjenstgjort i hæren.» «Han hadde ansvaret for mønstringen. Jeg antar han er yrkesoffiser. Ingen man bør trosse, ville jeg si.» «Vel, hvis han skal mønstre alle de utskrevne mennene, får han det forhåpentligvis for travelt til å bry seg noe mer med meg.» «Jeg håper det. Skulle han dukke opp igjen, må du komme til meg.» «Takk skal du ha,» sa han stille. Jeg strakte meg etter brevet på hjørnet av skrivebordet. «Til gjengjeld vil jeg gjerne høre hva du synes om dette.» Jeg rakte ham det. «Ikke enda en beskjed fra Ellen?» «Så på seglet. Det er et du har sett før.»
22
101895 GRMAT Undergang 120101b.indd 22
03.01.12 13.21
Undergang Han så opp. «Det er dronningens. Er det fra mester Warner? Enda
en sak?» «Les det.» Jeg nølte. «Det bekymrer meg.» Barak brettet ut brevet og leste høyt. «Jeg ville med glede motta Deres personlige råd i en sak, et privat anliggende. Jeg inviterer Dem til å møte meg her på Hampton Court, klokken tre i morgen ettermiddag.» «Det er undertegnet –» «Det stemmer. Dronning Katarina, ikke sakfører Warner.» Barak leste det om igjen. «Temmelig knapt. Men hun sier det er en sak. Ingen tegn til at det er noe politisk.» «Men det må være et svært personlig anliggende siden hun skriver selv. Jeg må tenke på i fjor, da dronningen sendte Warner for å representere den slektningen av tjeneren hennes som var anklaget for kjetteri.» «Hun lovet å holde deg utenfor den slags ting. Og hun er av dem som holder løftene sine.» Jeg nikket. For mer enn to år siden, da dronning Katarina Parr fremdeles var Lady Latimer, hadde jeg reddet hennes liv. Hun hadde lovet både å være min beskytter og aldri involvere meg i politiske saker. «Hvor lenge er det siden du så henne sist?» spurte Barak. «I våres. Hun ga meg audiens i Whitehall for å takke meg for å ha løst den flokete saken om eiendommene hennes i Midland. Så sendte hun meg en bønnebok forrige måned. Du husker det, jeg viste deg den. Bønner og meditasjoner.» Han skar en grimase. «Dystre saker.» Jeg smilte et trist smil. «Ja, det var det. Jeg var ikke klar over hvor mye sorg det var i henne. Hun la ved et personlig brev hvor hun skrev at hun håpet den kunne vende mitt sinn mot Gud.» «Hun ville aldri sette deg i fare. Det er sikkert enda en eiendomssak, skal du se.»
23
101895 GRMAT Undergang 120101b.indd 23
03.01.12 13.21
C.J. Sansom Jeg smilte takknemlig. Barak hadde kjent det politiske livet fra bak-
siden helt fra sin grønne ungdom, og jeg verdsatte hans forsikringer. «Dronningen og Ellen Fettiplace på én dag!» sa han spøkefullt. «Du får en travel dag.» «Ja.» Jeg tok tilbake brevet. Jeg husket sist gang jeg hadde besøkt Hampton Court, og tanken på å innfinne meg der på nytt, fikk det til å knyte seg i magen min av frykt.
24
101895 GRMAT Undergang 120101b.indd 24
03.01.12 13.21