Soldater. Beretninger om krig, drap og død

Page 1


SÖNKE NEITZEL OG HAR ALD WELZER

Soldater Beretninger om krig, drap og død

Oversatt fra tysk av Nina Zandjani, MNO, MNFF

For l age t Pr ess


Soldater. Beretninger om krig, drap og død Originally published as: Soldaten. Protokolle vom Kämpfen, Töten und Sterben Copyright © 2011 S. Fischer Verlag GmbH, Frankfurt am Main © Norsk utgave: Forlaget Press 1. utgave, 1. opplag 2012 Omslagsfoto: Franz Krieger, gjengitt med tillatelse fra Martin Klein Omslag: Johanne Hjorthol Sats: Laboremus Oslo AS Boken er satt med Tiempos Text 10/12 pkt Papir: 80 g Ensolux Cream 1,6 Trykk og innbinding: Bookwell AB, Finland Boken er utgitt med støtte fra Institusjonen Fritt Ord ISBN 978-82-7547-497-9 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med Åndsverkloven eller avtalen om kopiering med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningskrav og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. Forlaget Press, Kongens gate 2, 0153 Oslo, Norge www.forlagetpress.no


Innhold

Prologer . ..........................................................................

9

Å se krigen med soldatenes øyne: Referanserammeanalyse ..................................................

16

Soldatverden ....................................................................

40

«Det tredje rike»s referanseramme .......................................

40

Krigens referanseramme ...................................................

55

Kamp, drap og død ...........................................................

68

Henrettelser ...................................................................

68

Autotelisk vold ................................................................

72

Eventyrhistorier ..............................................................

76

Ødeleggelsens estetikk ......................................................

82

Gøy . . . . ..........................................................................

84

Jakt . . . . ..........................................................................

85

Nedsenking ....................................................................

89

Krigsforbrytelser – drap som okkupasjonsmakt .......................

92

5


Forbrytelser mot krigsfanger ..............................................

105

Utryddelse .....................................................................

114

Utryddelsens referanserammer ...........................................

130

Deltakelse i henrettelsene ..................................................

143

Opprørthet .....................................................................

149

Anstendighet ..................................................................

155

Rykter ...........................................................................

158

Følelser .........................................................................

161

Sex . . . ............................................................................

167

Teknikk .........................................................................

176

Troen på seier .................................................................

190

Troen på Føreren .............................................................

204

Ideologi .........................................................................

219

Militære verdier ..............................................................

228

Italienerne og japanerne ....................................................

269

Waffen-SS ......................................................................

274

Resymé: Krigens referanseramme........................................

297

Hvor nasjonalsosialistisk var Wehrmachts krig? ............... 301 Tillegg . . ............................................................................ 323 Avlyttingsprotokollene......................................................

6

323


Takk . . . . . . . .......................................................................... 330 Forkortelser ..................................................................... 332 Litteratur ......................................................................... 333 Sluttnoter......................................................................... 352 Stedsregister .................................................................... 404 Emneregister ................................................................... 409

7


Prologer

Prolog 1: Sönke Neitzel Det var en typisk engelsk novemberdag, med dypthengende skyer, duskregn og åtte grader. Som så ofte før hadde jeg kjørt med District Line helt ut til Kew Gardens, gått av ved den pittoreske T-banestasjonen sørvest i London og hastet videre til det britiske nasjonalarkivet for å grave meg ned i gamle dokumenter. Regnet var denne gangen enda mer ubehagelig enn ellers og fikk meg til å skynde meg. I inngangsområdet sto det som alltid et imponerende antall vakter som rotet flyktig gjennom vesken min. Så bar det forbi den lille bokhandelen og videre til garderoben, deretter opp trappen til lesesalen, hvor det stikkende grønne gulvteppet, om ikke annet, forsikret meg om at ingenting hadde forandret seg der siden sist jeg var innom. Denne høsten, 2001, arbeidet jeg som gjesteforeleser ved Glasgow universitet og hadde unnet meg en kort tur til London. Få uker tidligere hadde jeg skålt for Michael Gannons bok om vendepunktet under slaget om Atlanterhavet i mai 1943. I boken inngikk noen sider med avlyttingsprotokoller av tyske ubåtførere, og det hadde gjort meg nysgjerrig. At det fantes rapporter fra avhør av tyske fanger, visste jeg, men protokoller fra hemmelig avlytting hadde jeg aldri hørt om før. Dette sporet ville jeg så absolutt forfølge. Jeg forventet selvsagt ikke å finne noe som var så fryktelig spennende. Hva kunne det vel dreie seg om? Noen få sider med usammenhengende samtaler, tatt opp av en eller annen, ett eller annet sted. Utallige ganger hadde forhåpningsfulle referanser til formodentlig nye kilder vist seg å være en blindvei. Men denne gangen var det annerledes: På det lille arbeidsbordet mitt lå det nå en tykk bunke med dokumenter på kanskje 800 sider, bundet sammen av en hyssing. De tynne arkene lå fortsatt sirlig sortert oppå hverandre. Jeg må ha vært en av de første til å ta i dem. Blikket mitt gled over endeløse samtaleprotokoller fra tyske marinesoldater, ubåtførere 9


Prologer

for det meste, transkribert ord for ord. 800 sider, bare for september 1943. Hvis det fantes rapporter for september, måtte det jo også finnes noen for oktober og november 1943. Og hva med de andre krigsårene? Og sannelig eksisterte det tykke bind, også for de andre månedene. Det gikk sakte opp for meg at jeg hadde støtt på toppen av et isfjell. Opprømt bestilte jeg stadig flere dokumenter. Åpenbart var ikke bare ubåtførere, men også soldater i flyvåpenet og hæren blitt avlyttet. Jeg leste meg fast i samtalene, ble rett og slett dratt inn i krigens indre verden, som brettet seg ut foran meg. Man kunne formelig høre soldatene prate, se dem gestikulere og debattere. Jeg ble fremfor alt overrasket av åpenheten deres når de snakket om kamper, drap og døden. Med kopier av noen interessante tekstavsnitt i bagasjen fløy jeg tilbake til Glasgow. På historisk institutt traff jeg dagen etter tilfeldig på professor Bernard Wasserstein og fortalte ham om funnet mitt. Jeg sa at dette måtte være en helt ny kilde og at man kanskje kunne få noen til å skrive en avhandling om den. «You want to give it away?» spurte han forbauset. Denne setningen kvernet lenge videre i tankene mine. Nei, han hadde rett. Denne skatten måtte jeg hente opp selv. Deretter dro jeg tilbake til London flere ganger og begynte å begripe hva jeg egentlig hadde støtt på: Britene hadde i løpet av hele krigen systematisk avlyttet tusenvis av tyske og noen hundre italienske fanger, de hadde gjort opptak av de mest interessante delene av samtalene på voksplater, og laget utskrift av dem. Samtlige protokoller hadde overlevd krigen og var blitt frigitt i 1996. Men i de påfølgende årene var det ingen som hadde forstått betydningen av disse kildene. Uoppdaget lå de der og døste for seg selv i magasinhyllene. I 2003 offentliggjorde jeg de første utdragene, og to år senere en utgave på snaut 200 avlyttingsprotokoller av tyske generaler. Bearbeidingen av disse kildene gikk imidlertid bare sakte fremover. Kort tid senere gjorde jeg et liknende funn i National Archives i Washington, men dobbelt så stort som det britiske, altså på hele 100.000 sider til. Det var umulig å bearbeide denne totalt uoverskuelige mengden dokumenter alene.

Prolog 2: Harald Welzer Da Sönke Neitzel ringte meg og fortalte om funnet sitt, ble jeg målløs: I vår forskning på oppfatningen av vold og villigheten til å drepe hadde vi hittil måttet støtte oss til svært problematiske kilder, som rettsdokumenter, feltpostbrev, øyenvitnerapporter og memoarer. Disse kildene hadde 10


Prologer

et stort problem til felles: Uttalelser, beretninger og beskrivelser som blir avgitt her, er forfattet helt bevisst, og alle sammen er stilet til noen. Det kunne være til en statsadvokat, en kone hjemme eller et publikum man av ulike årsaker ønsket å meddele sitt eget syn på tingene til. Men når soldatene i leirene pratet sammen, skjedde dette uten noen annen hensikt. Ingen hadde den fjerneste mistanke om at hans fortellinger og historier noen gang ville være en «kilde», for ikke å snakke om bli utgitt på trykk. Rettsdokumenter, selvbiografier og tidsvitneintervjuer er dessuten beretninger fra fortellere som vet hvordan historien endte, og opplevelsene og synet deres er derfor farget av den kunnskapen de senere har tilegnet seg. Men her, i Neitzels funn, pratet mennene om krigen og om tankene de gjorde seg om den, i sanntid. Dermed er dette en kilde som gir et helt unikt og nytt innblikk i mentalitetshistorien til Wehrmacht, ja kanskje til det militære overhodet. Jeg var begeistret, og vi avtalte å møtes med det samme. Det var helt åpenbart at jeg som sosialpsykolog aldri ville kunne analysere dette materialet uten grundig kjennskap til Wehrmacht, og motsatt ville man aldri kunne avkode samtaleprotokollene i alle deres kommunikative og psykologiske aspekter ut fra et historisk perspektiv alene. Vi hadde begge befattet oss intensivt med «Det tredje rike» tidligere, likevel så vi på fangenes dialoger fra helt forskjellige perspektiver. Med en kombinasjon av våre to fagområder – sosialpsykologi og historie – kunne man bane vei til denne enestående mentalitetshistoriske kilden, og justere synet på soldatenes handlinger på nytt. Vi klarte å overbevise Gerda Henkelstiftelsen og Fritz Thyssen-stiftelsen om våre planer om umiddelbart å starte et større forskningsprosjekt. Dermed hadde vi, allerede kort tid etter vårt første møte, midler til å finansiere en forskningsgruppe1 som ga seg i kast med denne uoverskuelige tekstmengden. Det britiske korpuset og en stor del av det amerikanske materialet lot seg digitalisere og evaluere ved hjelp av en innholdsanalytisk programvare. Etter mer enn tre år med et intensivt og spennende samarbeid, der vi selv har lært mye nytt og har måttet gå bort fra overbevisninger som viste seg ikke å holde stikk i forhold til våre kilder, er det nå på tide å legge frem de første resultatene.

Hva soldatene snakker om

Jeg har hørt om et tilfelle der to femten år gamle bengler var med. De gikk i uniform og deltok vilt i skytingen. Men de ble tatt. […] At russerne også hadde med seg unge gutter helt ned til tolvårsalderen, i musikken for eksempel, og som var uniformert, det har jeg sett selv. Vi hadde et russisk musikkorps en

SCHMID:

11


Prologer

gang – det kunne spille, kan du tro! Først blir du helt slått ut. Noe så stille, det ligger noe over musikken, noe lengselsfullt – jeg ser liksom hele den russiske sletten for meg. Det er forferdelig. Jeg hadde en voldsom glede av det. Et sånt militærorkester. […] Vel, de to unge guttene skulle i alle fall traske vestover og holde seg nøyaktig til veien. I det øyeblikket de forsøker å stikke til skogs rundt neste sving, får de seg en i knollen. Men ikke før er de ute av syne, så sniker de seg jammen bort fra veien – vips, vips, borte er de. Det ble straks satt opp en større kontingent for å lete etter dem. […] Og så fikk de tak i begge. Og det var de to, du. Nå var man så anstendig at man ikke slo dem i hjel med det samme, de ble stilt opp foran regimentskommandøren. Nå var det jo klart at de hadde forspilt sitt liv. De måtte grave sine egne graver, to hull, så blir den ene skutt. Han faller ikke ned i graven, tipper bare fremover. Så sier man til den andre at han skal kaste den første ned i hullet, før han selv blir skutt. Det gjorde han med et smil! En femten år gammel bengel! Makan til fanatisme, eller idealisme – det er noe ved den!2 Denne historien som Oberfeldwebel Schmid forteller 20. juni 1942, er typisk for hvordan soldatene i avlyttingsprotokollene snakker. Som i enhver annen hverdagssamtale skifter fortelleren flere ganger temaene assosiativt – midt i. Ved stikkordet «musikk» kommer Schmid til å huske på hvor glad han er i russisk musikk og beskriver den kort. Så fortsetter han å fortelle den egentlige historien. Den begynte harmløst, men sluttet stygt: Det dreier seg om at to russiske guttesoldater blir skutt. Fortelleren forteller at guttene ikke bare ble skutt, men at de dessuten måtte grave sin egen grav før de ble tatt livet av. Under skytingen oppstår det komplikasjoner som fører frem til historiens egentlige moral: Gutten som skulle drepes, viser seg å være «fanatisk» og «idealistisk» – og Oberfeldwebel gir uttrykk for sin anerkjennelse over dette. Ved første blikk har vi her en spektakulær kombinasjon av flere temaer – krig, fiendtlige soldater, ungdommer, musikk, russiske sletter, krigsforbrytelser, beundring – som ikke synes å passe sammen, men som likevel blir fortalt i samme åndedrag. Det første man kan fastslå, er: Historiene som her fortelles, er annerledes enn ventet. De følger ikke kriteriene for lukkethet, konsistens og logikk, de skal derimot skape spenning, være interessante, gi rom og mulighet for samtalepartneren til å knytte kommentarer eller egne historier til dem. I så henseende er de like springende som alle andre hverdagssamtaler, men de er interessante, med hensyn til konsensus og overensstemmelse, fulle av avbrudd og med tilkobling av nye fortellertråder. Menneskene samtaler ikke bare for å utveksle informasjon, men for å danne relasjoner og bygge samhørighet, forsikre seg om at man er del av en og samme verden. Denne verden er 12


Prologer

krigen, og det gjør at samtalene blir fullstendig ikke-hverdagslige, men bare for dagens lesere, ikke for soldatene. Krigens brutalitet, slit og kulde er et daglig moment i disse samtalene, og det forbauser igjen og igjen når man leser dialogene i dag, altså mer enn 60 år etter at det skjedde. Uvilkårlig rister man på hodet, er rystet, ikke sjelden rett og slett ute av fatning – men man må frigjøre seg fra den slags moralske sinnsbevegelser, ellers forstår man bare sin egen verden, og ikke soldatenes. Brutalitetens normalitet viser bare én ting: Drap og ekstrem vold hører til fortellernes og tilhørernes hverdag, og er ganske enkelt ikke noe uvanlig. De snakker om dette i timevis, men også om for eksempel fly, bomber, radarutstyr, byer, landskap og kvinner. MÜLLER: Da jeg var i Kharkov, var alt ødelagt, bortsett fra byens sentrum. En her-

lig by, et herlig minne. Alle snakket litt tysk – hadde lært det på skolen. Også i Taganrog – herlige kinoer og vidunderlige strandcafeer. […] Der hvor Don og Donetz renner sammen, der fløy vi mye, der har jeg vært overalt. Pent landskap – jeg har vært over det hele i lastebil. Der så man ikke annet enn kvinner som utførte tvangsarbeid. FAUSST: Å pokker! MÜLLER: De anla veier, de dødsvakre jentene – vi kjørte forbi, halte dem ganske enkelt inn i bilen, la dem ned og slengte dem ut igjen. Og du kan tro de bannet!3 Slik er mannfolksamtalene. De to soldatene, en korporal og en Feldwebel i flyvåpenet, snakker sammen om reiselivsaspektene ved felttoget mot Russland – det er snakk om «herlige byer» og «herlige minner». Plutselig handler historien om spontane voldtekter av kvinnelige tvangsarbeidere. Korporalen forteller det som en liten, løselig anekdote og fortsetter deretter med reisebeskrivelsen sin. Dette definerer rommet for det som kan sies og det som kan forventes i de avlyttede samtalene: Ingenting av det som berettes om vold mot andre, virker støtende på tilhørerens forventninger. Historier om henrettelser, voldtekt og plyndring hører til hverdagsfeltet i krigsfortellingene: Etter slike temaer følger det nesten aldri heftige diskusjoner, moralske innvendinger eller stridigheter. Samtalene forløper alltid harmonisk, uansett hvor voldelig innholdet er. Soldatene forstår hverandre, de deler den samme verden, de utveksler erfaringer fra hendelser som opptar dem, og ting de har sett eller gjort. De forteller og tolker dem innenfor historiske, kulturelle og situasjonsspesifikke rammer: referanserammene. Det er dem vi skal rekonstruere og beskrive i denne boken, for dermed å forstå soldatenes verden, hvordan de så seg selv og sine motstandere, hva de tenkte om Adolf Hitler og nasjonalsosialismen, og hvorfor de kjempet videre, selv etter at krigen syntes å være tapt. 13


Prologer

Vi vil videre undersøke hva som var «nasjonalsosialistisk» ved disse referanserammene – om man med mennene i fangeleirene, som for det meste er vennlige og godmodige, har med «verdenssynsskrigere» å gjøre, som dro ut i en «tilintetgjørelseskrig» for å begå rasistiske forbrytelser uten forskjellsbehandling, for å utøve massakrer. Og hvorvidt disse bildene er i samsvar med bildet Daniel Goldhagen tegnet på 1990-tallet av de «villige eksekutørene», og det mer differensierte bildet på de to «Wehrmachtutstillingene» ved Institutt for sosialforskning i Hamburg, samt i et utall andre historiske enkeltarbeider over Wehrmachts forbrytelser. For tiden er det rådende inntrykket at Wehrmachts soldater var en del av et gigantisk utryddelsesmaskineri og dermed aktører, for ikke å si eksekutører, i en masseforbrytelse uten sidestykke. Uten tvil stemmer det at Wehrmacht var delaktig i alle forbrytelser – fra henrettelse av sivile til systematisk mord på jødiske menn, kvinner og barn. Men det sier ingenting om og hvordan de enkelte soldatene var involvert i forbrytelsene, og heller ingenting om hvilket forhold de selv hadde til det – om de utførte den slags forbrytelser med velvilje eller avsky, eller ikke i det hele tatt. Vårt materiale gir detaljert informasjon om dette, og får dermed de etablerte bildene av «Wehrmacht» til å vakle. Her må man samtidig være oppmerksom på at alt et menneske oppfatter, skjer partisk, det går alltid gjennom spesifikke filtre. Hver kultur, hver historiske epoke, hvert økonomiske system, kort sagt: Enhver væren preger oppfatnings- og tolkningsmønsteret som fører til oppfatning og tolkning av opplevelser og hendelser. Avlyttingsprotokollene viser i sanntid hvordan soldatene ser på krigen og hvordan de snakker om den seg imellom. Vi skal vise at betraktningene og samtalene er annerledes enn det man generelt har forestilt seg – blant annet fordi de til forskjell fra oss i dag, ikke vet hvordan krigen ender og hva som vil skje med «Det tredje rike» og dets «Fører». For oss er deres innbilte og reelle fremtid for lengst blitt fortid, mens den for dem er et åpent rom. De fleste er ikke særlig interessert i ideologi, politikk, verdensorden og den slags. De kjemper ikke ut fra overbevisning, men fordi de er soldater og det er arbeidet deres å kjempe. Mange er antisemitter, men det er ikke identisk med det å være «nazist». Og det har heller ingenting å gjøre med deres villighet til å drepe: Ikke få av dem hater riktignok jøder, men de blir opprørt over henrettelsen av jøder. Noen er entydig antinazistiske, men støtter likevel uttrykkelig naziregimets antijødiske politikk. Atskillige av dem er rystet over at hundretusener av russiske krigsfanger er prisgitt sult, mens de ikke nøler med å skyte krigsfanger hvis 14


Prologer

de synes det blir for plagsomt eller farlig å bevokte dem eller overlevere dem. Noen synes det er et problem at tyskerne er for «humane», og forteller i samme åndedrag i detalj hvordan de selv henrettet innbyggerne i hele landsbyer. Dessuten: I mange fortellinger skrytes og prales det helt åpenlyst, men ikke som når dagens mannfolk skryter av egen eller bilens yteevne. I soldatenes samtaler skrytes det også av ekstreme voldshandlinger, voldtekt, henrettelser og senking av handelsskip. Noen ganger kan vi påvise at beretningene ikke stemmer – men nettopp da er det forbløffende hva soldatene vil gjøre inntrykk med, for eksempel senking av en barnetransport. Rommet for hva som kan sies og hva som blir sagt, er altså et annet her enn i dag, og dermed også tingene som man kan, eller i det minste ha håp om, å høste anerkjennelse for – og det å være brutal hører helt åpenbart med til dette. De fleste av fortellingene virker dessuten ekstremt motstridende ved første øyekast. Men det er bare hvis man går ut fra at mennesket handler i samsvar med sine «oppfatninger» og at slike oppfatninger har mye å gjøre med ideologi, teorier og store overbevisninger. I virkeligheten handler mennesker slik de tror at det forventes av dem, og det skal denne boken vise. Det har lite med abstrakte «verdensanskuelser» å gjøre, og langt mer med konkrete steder, hensikter og funksjoner, og, fremfor alt, gruppen man er en del av. For å kunne forstå og forklare hvorfor tyske soldater kriget i fem år, med en hardhet man til dags dato ikke har sett maken til, og sørget for en voldserupsjon som 50 millioner mennesker ble offer for, og som raserte et helt kontinent, må man vite med hvilke øyne de så på krigen. I neste kapittel handler det først utførlig om de faktorene som styrte og bestemte soldatenes synsmåte: altså om referanserammene. De av leserne som ikke er interessert i referanserammen til «Det tredje rike» og det militære, men som er mer nysgjerrige på soldatenes fortellinger og samtaler om vold, teknikk, ødeleggelse, kvinner og «Føreren», kan gå direkte videre til side 68. Etter detaljerte beskrivelser av soldatenes syn på kamper, drap og død sammenlikner vi avslutningsvis Wehrmachts krig med andre kriger, for dermed å oppklare hva som var «nasjonalsosialistisk» ved denne krigen og hva som ikke var det. Resultatene våre vil noen ganger være overraskende, så mye kan vi si allerede nå.


Å se krigen med soldatenes øyne: Referanserammeanalyse

«Den forferdelsen, vet De, den forferdelsen vi følte til å begynne med, over at et menneske kan behandle et annet menneske slik, den ga seg etter hvert, på et eller annet vis. Ja, sånn er det nå engang, ikke sant? Og jeg så det på meg selv, vi ble egentlig ganske cool, som man så fint sier i dag.» Tidligere kvinnelig nabo til konsentrasjonsleiren Gusen

Mennesker er ikke som Pavlovs hunder. De reagerer ikke med kondisjonerte reflekser på forhåndsgitte stimuli. Hos mennesket finnes det noe høyspesifikt mellom stimulus og reaksjon, som danner bevisstheten og skiller mennesket som art fra alle andre levende vesener: Mennesker tyder det de oppfatter, og på grunnlag av det trekker de sine slutninger, tar avgjørelser og agerer. Derfor handler mennesker aldri på grunnlag av objektive betingelser, slik den marxistiske teorien antok, og de handler heller ikke bare med henblikk på kost-nytte-kalkyler, slik som «rational choice»-teoretikerne innenfor økonomi og samfunnsvitenskap lenge ville ha folk til å tro. En krig går like lite opp i kost-nytte-vurderinger, som den må oppstå ut fra objektive forhold. Et legeme faller alltid i henhold til tyngdeloven og aldri annerledes, men det menneskene gjør, kan de alltid også gjøre annerledes. Det er heller ingen magiske forhold som «mentaliteter» som får mennesker til å handle på den ene eller andre måten, selv om psykiske formasjoner uten tvil også er av betydning for hva mennesker gjør. Mentalitetene går forut for avgjørelsene, men de determinerer dem ikke. Selv om mennesker i sine oppfatninger og handlinger er bundet til samfunnsmessige, kulturelle, hierarkiske og biologiske eller antropologiske betingelser, vil det likevel alltid være rom for tolkning og handling. For å kunne tolke og avgjøre forutsettes det naturligvis en orientering, kunnskap om det man har å gjøre med, og hvilke konsekvenser den enkelte avgjørelsen har. Og denne orienteringen gir en matrise med føringer som ordner og organiserer tolkningen: referanserammene. 16


Å se krigen med soldatenes øyne

Referanserammer er historisk og kulturelt høyst variable: Ortodokse muslimer setter anstendig og forkastelig seksuell adferd inn i andre referanserammer enn det verdslige beboere i vestlige land gjør. Men ingen av medlemmene av de to gruppene tolker det de ser uten referanser de ikke selv har valgt og bestemt seg for, og disse referansene preger, veileder og styrer deres oppfatninger og tolkninger i betydelig grad. Det betyr ikke at det ikke fant sted overskridelser av referanserammene i spesielle situasjoner, og at man aldri så eller tenkte noe nytt, men det er relativt sjelden tilfellet. Referanserammer sikrer handlingsøkonomien: Det meste av det som skjer, lar seg innordne i en kjent matrise. Det virker avlastende. Ingen handlende trenger å begynne på null igjen hver gang og stadig stille seg spørsmålet: Hva foregår egentlig her? De fleste svar er gitt på forhånd og kan sjekkes. De er lagret i et kulturelt orienterings- og kunnskapslager som deler store deler av oppgavene i livet opp i rutiner, vaner og samvittighet, og dermed avlaster den enkelte kolossalt. Men motsatt betyr dette: Hvis man vil forklare menneskers handlinger, må man rekonstruere hvilken referanseramme de handlet innenfor, hva som ordnet deres oppfatninger og førte dem frem til deres beslutninger. I denne rekonstruksjonen holder det ikke med analyser av objektive betingelser. Mentaliteter forklarer heller ikke hvorfor noen gjorde noe, særlig ikke hvis andre med samme mentale formasjon kommer til helt forskjellige konklusjoner og avgjørelser. Her ligger den systematiske grensen for teorier om verdensanskuelseskriger og totalitære regimer: Spørsmålet vil alltid være: Hvordan kan «verdensanskuelse» og «ideologi» oversettes til individuelle oppfatninger og tolkninger, som kommer til syne i enkeltmenneskets handlinger? For å forstå dette bruker vi referanserammeanalysen, et instrument for rekonstruksjon av hvordan mennesker oppfatter og tolker i bestemte historiske situasjoner, som her hos tyske soldater under andre verdenskrig. Referanserammeanalysen følger tankegangen om at man ikke kan forstå menneskers tolkninger og handlinger uten å rekonstruere hva de har «sett» – innenfor hvilke tolkningsmønstre, forestillinger og relasjoner de har oppfattet situasjonen, og hvordan de har tolket disse oppfatningene. Hvis man ikke tar hensyn til referanserammen, vil vitenskapelige analyser av tidligere handlinger nødvendigvis bli normative, fordi de normative målestokkene til den nåtiden i slike tilfeller brukes som grunnlag for forståelsesprosessen. Derfor fremstår historiske hendelser i krig og vold ofte som «grusomme», selv om grusomhet på ingen måte er noen analytisk kategori, men en moralsk. Og derfor virker adferden til mennesker som utøver vold ofte unormal eller patologisk – men 17


Å se krigen med soldatenes øyne

rekonstruerer man verden fra deres synsvinkel, virker det plausibelt og forståelig at de utøver vold. Vi ønsker altså ved hjelp av referanserammeanalysen å kaste et ikke-moralsk, ikke-normativt blikk på den volden som ble utøvd under andre verdenskrig, for dermed å forstå forutsetningene for at psykisk normale mennesker under visse betingelser gjør ting de ellers aldri ville ha gjort. Her skiller vi mellom referanserammer av forskjellig orden: Referanserammen av første orden omfatter den sosio-historiske bakgrunnen for menneskers handlinger i en gitt tid. På samme måte som ingen borger som leser en avis i dagens Tyskland, avlegger regnskap over at han tilhører den kristelig-vestlige kulturkretsen og at hans vurdering av en afrikansk politiker er knyttet til denne kulturkretsens normer, vil som regel heller ingen være seg orienteringsfunksjonen til slike rammer av første orden bevisst. Rammer av første orden er det Alfred Schütz kalte «assumptive world», det som i en gitt verden anses som selvfølgelig, «slik er det», som «godt» og «vondt», «rett» og «galt», hva som regnes som spiselig, hvilken avstand man holder til andre når man snakker, hva som anses som høflig og uhøflig, osv. Denne «følte verden» er mye mer virksom på et ubevisst og emosjonelt plan enn på et refleksivt plan.4 Referanserammen av andre orden er mer konkret historisk, kulturelt og som oftest også geografisk: Den omslutter et sosio-historisk rom som man kan avgrense i de fleste henseender, for eksempel et regimes maktperiode, gyldighetstiden til en forfatning eller beretningen om en historisk formasjon, som for eksempel «Det tredje rike». Referanserammen av tredje orden er enda mer spesifikk: Den omfatter et konkret sosio-historisk hendelsesforløp som bestemte personer handler innenfor, altså for eksempel en krig de som soldater må kjempe i. Referanserammen av fjerde orden er de enkelte spesielle egenskapene, oppfatningsmåtene, tolkningsmønstrene, følte forpliktelsene, osv. som en person tar med inn i en situasjon. På dette planet dreier det seg om psykologi, om personlige disposisjoner og om individuelle avgjørelser. I denne boken skal vi analysere referanserammen av andre og tredje orden, fordi materialet særlig gir oss tilgang til det. Det dreier seg altså om «Det tredje rike»s verden som Wehrmachtsoldatene tilhører, og om analysen av konkrete situasjoner som de handler innenfor i krigen og det militære. Om personligheten til den enkelte soldat – altså rammen av fjerde orden – vet vi derimot ofte ingenting, eller altfor lite til for eksempel å kunne forklare hvilke biografiske 18


Å se krigen med soldatenes øyne

begivenheter og psykiske disposisjoner som lå til grunn for at noen likte å drepe, mens andre følte avsky overfor det. Men før vi begynner på den egentlige analysen, skal vi først vise de ulike delene av referanserammene.

Basal orientering: Hva foregår egentlig her? 30. oktober 1938 avbryter den amerikanske radiostasjonen CBS sitt program med en spesialmelding: Det har skjedd en gasseksplosjon på Mars, og dette har ført til at en hydrogensky beveger seg i stor hastighet mot jorden. Midt under reporterens intervju med en astronomiprofessor om den truende faren sprekker neste nyhet: Seismografer skal ha målt en rystelse på styrke med et kraftig jordskjelv, sannsynligvis dreier det seg om et meteorittnedslag. Nå overgår ekstrasendingene hverandre. Skuelystne oppsøker nedslagspunktet, og kort tid etter stiger utenomjordiske vesener opp derfra og angriper tilskuerne. Flere objekter slår ned på andre steder, og skarer av utenomjordiske angriper folk. Militæret blir satt inn uten særlig resultat, de utenomjordiske beveger seg i retning av New York. Hæren setter inn kampfly, folk begynner å flykte fra faresonen. Det bryter ut panikk. På dette punktet skjer det et skifte i referanserammen: Helt frem til episoden med kampflyene beskrives utelukkende forløpet av et hørespill som Orson Welles hadde laget over H.G. Wells’ roman «Klodenes kamp». Mennesker som flyktet i panikk, fantes imidlertid i virkeligheten. Blant de seks millionene med amerikanere som hørte radiosendingen denne historiske dagen, tok to millioner angrepet fra de utenomjordiske for god fisk. Noen pakket sakene sine i panikk og løp ut i gatene for å rømme unna det fryktede gassangrepet fra de utenomjordiske. Telefonlinjene ble blokkert i timevis. Det tok mange timer før det spredte seg at angrepet bare var en fiksjon5. Denne legendariske hendelsen som førte til Orson Welles’ berømmelse, beviser ettertrykkelig at sosialpsykolog William I. Thomas hadde rett da han i 1917 formulerte følgende teorem: «Hvis mennesker definerer situasjoner som virkelige, så blir de virkelige i sine konsekvenser.» En realitetsvurdering kan være aldri så gal og irrasjonell, likevel vil slutningene som blir trukket av den, på sin side skape nye virkeligheter. Det skjedde når lytterne ikke hadde fått med seg at det i «Klodenes kamp» dreide seg om et hørespill, og tok invasjonen for å være virkelighet. Her må man imidlertid huske at kommunikasjonsmulighetene 19


Å se krigen med soldatenes øyne

den gang ikke gjorde noen rask realitetssjekk mulig – og de som flyktet fra én boligblokk nede på gaten, så seg selv i mengden av andre mennesker, som gjorde akkurat det samme som dem selv. Hvordan skulle de da kunne fattet noen mistanke om at de var blitt lurt av en illusjon? Mennesker forsøker å få bekreftet sine oppfatninger og tolkninger av virkeligheten med det de ser at andre gjør – særlig i uventede og truende situasjoner, som først fører til store orienteringsproblemer: Hva foregår her? Hva skal jeg gjøre? Slik oppstår for eksempel det berømte «bystander»-fenomenet: Når mange mennesker blir vitne til en ulykke eller et slagsmål, er det sjelden noen som hjelper til. Ingen av tilskuerne vet med sikkerhet hva som vil være den rette reaksjonen i dette øyeblikket, derfor forsøker alle gjensidig å orientere seg etter hverandre – og siden ingen synes å reagere, blir alle stående og se på. Ingen hjelper til, men ikke av «hjerteløshet» slik som mediene vanligvis kommenterer, men av mangel av orientering, og en fatalt pågående prosess med gjensidig bekreftelse på ikke-handling. Deltakerne skaffer seg en felles referanseramme, og avgjørelsene deres faller innenfor denne rammen. Mennesker som er alene når de konfronteres med en situasjon der det kreves hjelp, griper som regel inn uten å tenke lenge etter. Eksempelet med «Klodenes kamp» er spektakulært. Men det viser bare hva som prinsipielt er tilfellet når mennesker forsøker å orientere seg. Særlig i moderne samfunn med utallige funksjonsområder, rollekrav og komplekse situasjoner forutsetter dette stadig tolkningsarbeid hos den enkelte: Hva foregår her? Hvilke forventninger må jeg oppfylle? Det meste av dette skjer ubevisst, fordi størsteparten av tolkningsarbeidet tas over av rutiner, vaner, beskrivelser og regler, og dermed forløper så å si automatisk. Men ved funksjonsforstyrrelser, små ulykker, misforståelser eller feiltakelser blir man bevisst på at det man ellers alltid gjør implisitt, nå kreves eksplisitt: nemlig å tyde det som nettopp har skjedd. Slikt tolkningsarbeid skjer selvfølgelig ikke i lufttomme rom og starter ikke på null hver gang: Det er knyttet til «rammer», altså synsinntrykk som består av mange deler og gir en organiserende struktur til den erfaringen som snart skal gjøres. Erving Goffman har med støtte til Gregory Bateson6 og Alfred Schütz7 beskrevet en mengde slike rammer og deres egenskaper, hvordan slike rammer på en omfattende måte ikke bare organiserer våre hverdagsoppfatninger og -orienteringer, men også gir svært ulike tolkninger, avhengig av kunnskap om kontekst og ståsted. En bedrager oppfatter rammen for sine handlinger som en «illusjonsmanøver», men for den som blir bedratt, skjer faktisk det som illuderes8. Eller 20


Å se krigen med soldatenes øyne

som Kazimierz Sakowicz skrev: «For tyskerne betyr 300 jøder 300 fiender av menneskeheten, for litauerne er det 300 par sko og 300 bukser.»9 I vår sammenheng er det imidlertid ett aspekt som er spesielt viktig, og som Goffman ikke viste synderlig interesse for: hvordan de referanserammene som veileder, styrer og organiserer tolkningen av en situasjon, blir dannet. «Krig» skaper utvilsomt en annen referanseramme enn «fred», den får andre avgjørelser og forklaringer til å virke egnede, og den forskyver målestokkene for hva som er rett eller galt. Soldater følger heller ikke vilkårlige anvisninger i sin oppfatning og tolkning av situasjonen de befinner seg i. De opererer innenfor en høyst spesifikk tilknytning til mønstre som bare gir et begrenset spekter av individuelle tolkninger. Ethvert menneske er bundet til et sett med kulturelt impregnerte oppfatnings- og tolkningsmåter («belief systems»). Det gjelder ikke bare soldater. I plurale samfunn er det til enhver tid rådende behovet for orientering, og dermed også rammenes forskjellighet, særlig utpreget. Moderne mennesker må stadig skifte mellom forskjellige rammekrav, som kirurg, far, kortspiller, idrettsutøver, medlem av et borettslag, bordellgjest, pasient på et venteværelse, osv. Og de må kunne mestre kravene som følger med de enkelte rollene. Det betyr at gjør man noe innenfor rammen av én rolle, må man kunne betrakte og bedømme det distansert fra den andre rollen. Man skal altså være i stand til å skjelne mellom når det er påkrevd å være uten emosjoner og vise profesjonell kulde (for eksempel under en operasjon), og når det ikke er det (for eksempel under lek med barn). Og denne evnen til «rolledistanse»10 sikrer at man ikke går opp i én rolle uten å være i stand til å mestre andre rollekrav. Med andre ord: at man fleksibelt kan bytte mellom de ulike referanserammene, tyde de forskjellige kravene riktig, og handle etter disse tolkningene.

Kulturelle bindinger Stanley Milgram formulerte en gang at han var interessert i å vite hvorfor mennesker heller vil brenne inne i et hus enn å løpe ut på gaten uten bukse på. Objektivt sett er det selvfølgelig en irrasjonell handlingsmåte, men subjektivt viser det seg at skamstandarder i bestemte kulturer er til hinder for livreddende strategier og svært vanskelig kan forseres. Under andre verdenskrig tok japanske soldater heller livet av seg enn å risikere å havne i fangenskap. I Saipan kastet tusenvis av sivile seg utfor klippene for ikke å havne i hendene på amerikanerne.11 Selv om dette dreier seg 21


Å se krigen med soldatenes øyne

om egen overlevelse, spiller kulturelle bindinger og forpliktelser ofte en større rolle enn selvoppholdelsesdriften. Derfor dør folk for eksempel under et forsøk på å redde en hund fra å drukne, eller de kan anse det som meningsfullt å sprenge seg selv i luften som selvmordsbombere (jf. s. 250). I tilfeller der hele samfunn mislykkes, ser man hvordan kulturelle bindinger fungerer over store områder. De norske vikingene mislyktes for eksempel med å bosette seg på Grønland rundt år 1000, fordi de ikke la bort jordbruks- og matvanene de hadde med seg fra Norge, selv om det hersket helt andre klimatiske forhold på Grønland. Dermed spiste de for eksempel ikke fisk som det fantes rikelig av, men forsøkte å drive kvegdrift, selv om beitesesongen på Grønland var altfor kort til det.12 At det var mulig å overleve under de klimatiske forholdene, er inuittene et bevis på, de bodde på Grønland allerede i vikingtiden og gjør det fortsatt. Det mest berømte eksempelet på et samfunn som mislykkes på grunn av kulturelle forpliktelser, er Påskeøyas beboere, som av statushensyn investerte så mye ressurser på produksjon av gigantiske skulpturer at de til slutt ødela grunnlaget for egen eksistens og gikk til grunne.13 Kulturelle forpliktelser (som også innbefatter de religiøse) dukker opp i følelser og begreper som skam og ære, og generelt der hvor man ikke er i stand til å se «rasjonelle» løsninger på problemer, selv om de fra tilskuerplass synes like nærliggende som hos vikingene, som bare hadde trengt å omstille seg fra kjøtt til fisk. Sett fra et overlevelsesperspektiv kan den kulturelle bagasjen av og til bli tung, og noen ganger dødelig. Eller sagt på en annen måte: Det som i alle disse tilfellene oppleves som problemet, er ikke faren for ikke selv å overleve, men faren for å bryte symbolske, tradisjonelle adferdsforskrifter knyttet til status eller påbud. Og en slik fare kan åpenbart være så tungtveiende at det fra aktørenes perspektiv ikke er noen annen løsning å se. På denne måten blir mennesker fanget av sine egne overlevelsesteknikker. Vante kulturelle bindinger og selvfølgelige kulturelle forpliktelser utgjør en betydelig del av referanserammene og er ofte så virkningsfulle og direkte tvingende, fordi de nettopp ikke når refleksjonens nivå. Det er tydeligvis den kulturelle livsformen selv som utelukker at visse ting kan skje, eller at skadelige vaner og meningsløse strategier kan bli endret. Det som sett fra aktørenes perspektiv innenfra virker som høy kvalitet og fornuftig, virker ofte som fullstendig irrasjonelt fra et ytre perspektiv. Samtidig viser vikingenes eksempel at kulturelle bindinger ikke består bare av det medlemmene av en kultur vet, men også av det de ikke vet. 22


Å se krigen med soldatenes øyne

Ikke-viten Eksempelet med den jødiske gutten Paul Steinberg som ble angitt av en nabokone i Frankrike som 16-åring og deretter deportert til Auschwitz, gir et innblikk i mulige virkninger av ikke-viten. I Auschwitz ble Steinberg oppmerksom på en fatal mangel i sin egen referanseramme, og det skjedde under dusjing:

«Hvordan har du havnet her?» spurte en buntmaker fra Faubourg-Poissonnière. Jeg så forbløffet på ham. Han pekte på pikken min, kalte kameratene til seg og ropte: «Han her er jo ikke omskåret!» Jeg visste like lite om omskjæring som om den jødiske religionen for øvrig. Faren min hadde – sikkert ut fra en åndssvak oppfatning av skam – unnlatt å gjøre meg kjent med dette fengslende temaet. Jeg er og blir nok den eneste deporterte jøden fra Frankrike og Navarra som havnet i Auschwitz uten å være omskåret, og som ikke spilte ut dette trumfkortet. Stadig flere samlet seg rundt meg, karene lo seg halvt i hjel. Til slutt kalte en av dem meg for verdens største idiot!14 På grunn av kulturell ikke-viten kunne Paul Steinberg ikke utnytte mulighetene han hadde til å gå under jorden. For de fleste andre jødiske menn i nazitiden var det å være omskåret et dødelig tegn, og alle var pinlig opptatt av å skjule dette gjenkjennelsestegnet. Særlig i de okkuperte områdene ble jøder identifisert med et blikk på det omskårede lemmet. Slik sett hadde ikke Steinberg spilt ut den avgjørende fordelen sin. Dette er et eksempel på fataliteten av individuell ikke-viten, som hører til den utslagsgivende referanserammen, og tilhørende tolkninger og handlinger. I så måte avhenger det man gjør av det man kan vite og ikke kan vite. Men det er ikke bare derfor det i etterforskningen er vanskelig å finne ut av hva et menneske på et tidligere tidspunkt visste om. For historie oppfattes ikke, den skjer. Og først etterpå slår historikerne fast hvilket inventar i hendelsene som var «historisk», og dermed på en eller annen måte av betydning for tingenes forløp. I hverdagen registreres som regel ikke snikende forandringer i de sosiale og psykologiske omgivelsene fordi oppfatningene permanent etterjusteres i forhold til endringene i omgivelsene. Miljøpsykologer kaller dette fenomenet «shifting baselines». Eksempler på forandringer, fra kommunikasjonsvaner og frem til radikal forskyvning av normative standarder, for eksempel under nasjonalsosialismen, viser hvor virkningsfulle slike shifting baselines er. Man får inntrykk av at alt stort sett er som det var, mens det i virkeligheten har skjedd fundamentale endringer. Først i etterkant blir det man oppfattet som en sakte prosess, fortettet til en abrupt hendelse, gjennom begreper som «sivilisasjonsbrudd», 23


Å se krigen med soldatenes øyne

når man skjønner at en utvikling har hatt radikale konsekvenser. Å tolke det som menneskene oppfattet som begynnelse på en prosess, som først suksessivt bygget seg opp til en katastrofe, er altså et ytterst innviklet foretagende. Det er innviklet også fordi vi stiller spørsmålet om datidens oppfatning med vår kjennskap til hvordan det hele endte, og som datidens kvinner og menn logisk nok ikke kunne ha. Man ser altså fra slutten av en historie mot begynnelsen av den, og burde så å si ha suspendert sin egen historiske viten for å kunne angi hva man visste på et aktuelt tidspunkt den gang. Norbert Elias betegnet det derfor som et av samfunnsvitenskapens vanskeligste oppgaver å rekonstruere strukturen til den ikke-viten som forelå på andre tidspunkter.15 Man kan også betegne det som «flytendegjøring» av historien, altså «forvandling av faktisitet tilbake til mulighet», slik Jürgen Kocka gjør.16

Forventninger 2. august 1914, dagen etter den tyske krigserklæringen mot Russland, noterte Franz Kafka i dagboken sin i Praha: «Tyskland har erklært Russland krig. – Svømmekurs om ettermiddagen.» Dette er bare ett særlig prominent eksempel på at hendelser som ettertiden har lært seg å anse som historiske, sjelden oppfattes som det i sanntid, når de oppstår og inntreffer. Hvis de i det hele tatt blir tatt til etterretning, er det bare som en del av hverdagen, der også uendelig mye annet blir oppfattet og krever oppmerksomhet. Dermed kan det skje at selv usedvanlig intelligente mennesker ikke anser et krigsutbrudd som mer bemerkelsesverdig enn det at man samme dag har gått på svømmekurs. Det øyeblikket da historie finner sted, opplever mennesker som nåtid. Historiske begivenheter viser sin betydning først etterpå, når de har vist vedvarende følger eller når de, med Arnold Gehlens begrep, har vist seg som «førstegangskonsekvens»: altså som presedensløse hendelser med dybdevirkning for alt det som skjedde etterpå. Dermed oppstår et metodisk problem når man stiller spørsmål, som hva menneskene egentlig oppfattet eller visste, og hva de kunne ha oppfattet eller visst om slike begynnende hendelser. Førstegangshendelser oppfattes som regel ikke, nettopp fordi de er nye. Man forsøker altså å oppfatte det som skjer med de referanserammene som er tilgjengelige, selv om det dreier seg om en presedensløs hendelse, som vil kunne danne referanse for senere sammenliknbare hendelser. Slik kan man ut fra et historisk perspektiv konstatere at da Wehrmacht 24


Å se krigen med soldatenes øyne

angrep Sovjetunionen 22. juni 1941, var føringene for tilintetgjørelseskrigen for lengst lagt. Likevel må man kunne betvile at de soldatene som fikk sine instrukser tidlig den morgenen, virkelig skjønte hva slags krig de sto overfor. De ventet seg en rask fremmarsj slik som i Polen, Frankrike og på Balkan, ikke en tilintetgjørelseskrig som skulle føres med en hittil ukjent hardhet også i hovedkamplinjen. Og de forventet absolutt ikke at persongrupper som i snevrere forstand ikke hadde noe med krigshendelsene å gjøre, skulle henrettes systematisk innenfor denne krigens ramme. Frem til denne datoen la referanserammen «krig» slett ikke opp til det. Av samme grunn var det mange tyske jøder som ikke forsto omfanget av utestengningsprosessen de ble offer for. Den nasjonalsosialistiske makten ble ansett som et kortlivet fenomen «man måtte utholde, eller som et tilbakeslag man kunne innstille seg på, i verste fall som en trussel man personlig ble innskrenket av, men som likevel var mer tålelig enn farene ved å leve i eksil».17 Den bitre ironien i jødenes tilfelle ligger nettopp i det at deres referanseramme omfattet antisemittisme, forfølgelse og plyndring, ut fra smertelige historiske erfaringer, og at det nettopp derfor var umulig for dem å se at det som nå skjedde, var noe annet, noe absolutt dødelig.

Tidsspesifikke oppfatningkontekster Den 2. juni 2010 mistet tre mann fra ammunisjonsryddingstjenesten livet i Göttingen, under forsøket på å uskadeliggjøre en flybombe fra andre verdenskrig. Dette var en hendelse som alle medier fortalte utførlig om, og som utløste betydelig medfølelse. Hadde tre mennesker blitt drept da bomben ble sluppet i 1944 eller 1945, ville det ikke fått noen som helst oppmerksomhet utover kretsen av pårørende. Datidens kontekst var krig. Så sent som i januar og februar 1945 ble ca. 100 mennesker drept i bombeangrep i Göttingen.18 Noe liknende gjelder i en annen kontekst, ved massevoldtekter, slik de ble begått særlig av soldater i den fremrykkende Røde armé mot slutten av krigen. Den gripende skildringen til Anonyma,19 som ble publisert for noen år siden, viser at det, selv ved oppfatningen og bearbeidelsen av kroppslig vold, utgjør en betydelig forskjell om man er den eneste personen som er berørt av det, eller om det finnes veldig mange andre som ble utsatt for det samme. Kvinnene snakket om voldtektene på denne tiden, og utviklet strategier for å beskytte seg selv og særlig unge jenter mot 25


Å se krigen med soldatenes øyne

overgrep. Anonyma, for eksempel, innledet et forhold til en russisk offiser, fordi det ga henne beskyttelse mot vilkårlige seksuelle overgrep fra andre sovjetiske soldater. Men bare det at det finnes et kommunikativt rom der man kan utveksle sine historier om lidelser, men også strategier for å unnslippe dem, utgjør en betydelig forskjell for oppfatningen og tolkningen av slike hendelser. I forbindelse med vold må man dessuten ta hensyn til at den historisk sett er blitt utøvd og opplevd svært forskjellig. Den usedvanlig store mangelen på vold i det moderne samfunnet, og det utbredte fraværet av vold i det offentlige rom – og begrensningen av den i det private rom – kan tilskrives maktfordelingsprinsippet og statens voldsmonopol. Det muliggjør den enormt store sikkerheten som hører til livet i et moderne samfunn, mens det i pre-moderne tider var vesentlig mer sannsynlig at man ble offer for direkte kroppslig vold.20 Men tilstedeværelsen av vold i det offentlige rom, for eksempel i forbindelse med avstraffelse og henrettelser, var betydelig større før enn i dag.21 Følgelig kan man gå ut ifra at referanserammene, og dermed også opplevelsen av utøvd og opplevd vold, historisk sett har vært svært variabel. Hva slags «tider» det er, hva slags normalitetsforestillinger hendelsene faller inn under, hva som anses som normalt og hva som anses som svært ekstremt, danner et viktig bakgrunnselement for referanserammene. I «krisetider» rettferdiggjøres for eksempel andre politiske tiltak enn i «normale» tider, under katastrofeforhold gjelder også andre tiltak, mens i krig er ifølge et kjent ordtak «alt tillatt», i alle fall mange tiltak som ville blitt strengt straffet i fredstid.

Rollemodeller og -krav De nevnte rollene danner et svært bredt område, særlig i moderne, funksjonelt differensierte samfunn, og stiller hver især et bestemt sett med krav til den som vil eller må utfylle dem. Roller inntar et mellomsjikt mellom kulturelle bindinger og forpliktelser, og gruppespesifikke og individuelle tolkninger og handlinger. Det finnes en rekke roller der vi ikke er oss bevisst at vi handler etter deres normer, selv om vi gjør det med største selvfølgelighet. Til disse hører for eksempel alle roller som sosiologene differensierer samfunnet etter: kjønns-, alders-, herkomst- og utdannelsesroller. Tilhørende sett med krav og normer kan riktignok bli bevisst oppfattet og etterspurt, men trenger det ikke, og blir det vanligvis heller ikke. Disse selvfølgelige samfunnsmessige 26


Å se krigen med soldatenes øyne

livsrollene preger ikke desto mindre våre oppfatninger, tolkninger og handlingsalternativer, og de er underlagt normative regler, særlig når det gjelder kjønn og alder. Det forventes en helt annen sosial adferd av en kvinne som er opp i årene, enn av en ungdom, uten at det finnes noen regel- eller lovsamling for det. Som medlem av et samfunn «vet» man dette implisitt. Det forholder seg annerledes med eksplisitt inntatte roller, for eksempel i løpet av karrieren, som tydelig følger med nye sett med krav som skal oppleves: Hvis man går fra å være matematikkstudent til å arbeide som aktuar, skifter kravene betraktelig: like fra klesnormer til arbeidstid og kommunikasjon, og hva som er viktig og ikke. Andre dyptgripende overganger inntreffer når man blir mor eller far, eller forlater arbeidslivet som pensjonist. Og så finnes det noen radikale rolleskifter, som følger med overgangen inn i «totale institusjoner»22: for eksempel et kloster, et fengsel eller det militære, som er særlig viktig i vår sammenheng. Her får institusjonen, for eksempel Wehrmacht eller SS, fullstendig råderett over personen: Han eller hun får like klær og frisyrer og mister dermed kontrollen over sin egen identitetsutforming, råder ikke lenger over sin egen tid, underkastes på alle måter tvang, drill, sjikane og drakonisk avstraffelse ved regelbrudd. Totale institusjoner fungerer som sin egen lukkede verden, fordi det tjener hensikten med innretningen: Soldater skal ikke bare lære å håndtere våpen eller bevege seg i terreng, de skal også til enhver tid adlyde og ubetinget innordne seg i et hierarki og handle etter ordre. Totale institusjoner etablerer en bestemt form for samfunnsdannelse, der gruppenormer og -tvang har større innflytelse på den enkelte enn under samfunnsmessige normale betingelser. Ganske enkelt fordi kameratskapsgruppen som man tilhører, riktignok ikke etter eget valg, tross alt er den alternativløse referansegruppen. Man tilhører den, fordi man fikk den tildelt.23 Det er betegnende at en total institusjon særlig i løpet av utdanningstiden, på alle måter prøver å frarøve klientene deres egen kontroll fullstendig, og først deretter åpner for rangspesifikke frihetsgrader og handlingsrom. Litteraturen om hvordan til dels nedverdigende tvangserfaringer bringes videre fra de eldre til de yngre, er en del av samfunnsdannelsen i slike institusjoner. Den slags gru har ofte vært omtalt i litteraturen.24 Alt dette er oppsiktsvekkende nok selv i fredstid, men slår ut enda sterkere i krig: Når kamphandlinger skifter status fra simulering til hverdagens virkelighet, og ens egen overlevelse eller død til syvende og sist avhenger av at ens egen kommando fungerer. Her omdannes den totale institusjonen til en total gruppe og en total 27


Å se krigen med soldatenes øyne

situasjon,25 og begge gir aktørene bare det handlingsrommet som er nøyaktig definert i forhold til rang og befalsnivå. Referanserammen til en soldat i krig bestemmes derfor, sammenliknet med enhver rolle i det sivile liv, av mangel på alternativer. En av de avlyttede soldatene uttrykte det slik i samtale med kameratene sine: «Vi er som et MG. Et våpen til å føre krig med.»26 Hva og hvem man som soldat gjør noe med og når, er ikke opp til ens egen oppfatning, tolkning og avgjørelse. Rommet for å tolke en ordre etter egne vurderinger, er som oftest ekstremt lite. I den forstand varierer referanserammenes rolleandel i stor grad: Under plurale forhold i det sivile liv kan deres betydning være forsvinnende liten, mens den under krigsforhold eller andre ekstremsituasjoner er total. Bestanddelene til ulike roller kan også overlappe hverandre når de settes i militær kontekst. Dette kan skje i to retninger: en landmålers kompetanse kan være til stor hjelp under orientering i terrenget, og motsatt kan sivile aktiviteter plutselig bli dødelige når de settes i forbindelse med krig og masseutryddelse. Et eksempel på dette er ingeniør Kurt Prüfer i firmaet Topf & Söhne i Erfurt, som med stor iver arbeidet med å utvikle mer effektive krematorieovner til Auschwitz, noe som på sin side bidro til at antallet drepte per dag økte.27 En kvinne som hadde vært stenograf for sjefen ved sikkerhetspolitiet i Warszawa, fortalte om en annen form for rolleoverlapping: «Hvis én eller to tyskere ble drept i Warszawa, ga Hahn, som er sjef for sikkerhetspolitiet, kriminalråd Stamm, ordre om at et visst antall polakker skulle skytes. Stamm ga deretter instruks til damene på forværelset om å sende ham aktuelle dokumenter fra de enkelte referatene. I forværelset lå det en stor haug med dokumenter. Hvis det for eksempel lå 100 dokumenter der, og bare 50 skulle skytes, var det opp til damene å velge ut dokumenter etter eget forgodtbefinnende. I enkelttilfeller skjedde også det at den som bearbeidet referatet, hadde tilføyd: ‘Den og den skal bort. Bort med lorten.’ Slike ytringer falt ofte. Det hendte jeg ikke fikk sove på flere dager, fordi jeg tenkte på at det var opp til forværelsesdamene hvem som ble skutt. Den ene damen kunne for eksempel si til den andre: ‘Å, Erika, skal vi ikke ta med denne her også?’»28 En aktivitet som i seg selv er harmløs, kan plutselig bli drepende når referanserammen skifter. Raul Hilberg viste til dette potensialet under gjennomføring av arbeidsdeling: Alle i ordenspolitiet kunne «bli oppsynsmann i en getto eller under en jernbanetransport. Enhver

28


Å se krigen med soldatenes øyne

jurist ved Reichssicherheitshauptamt (RSHA)i kunne settes inn for å overta ledelsen av en innsatsgruppe; enhver økonom ved WirtschaftsVerwaltungshauptamt (WVHA)ii ble ansett som et naturlig valg til å tjenestegjøre i en utryddelsesleir. Med andre ord, alle nødvendige operasjoner ble gjennomført med det personell man til enhver tid hadde til rådighet. Uansett hvor man vil sette skillet for aktiv deltakelse, så viser utryddelsesmaskineriet alltid et påfallende gjennomsnitt av den tyske befolkningen.»29 Overført til krigen betyr dette: Enhver mekaniker kunne reparere bomber som kunne drepe tusenvis av mennesker; enhver slakter kunne som medlem av offentlige serviceforetak delta i plyndringen av okkuperte områder. Piloter ved flyselskapet Lufthansa ble med sine rutefly av typen FW-200 satt inn på langdistanseflyvninger, ikke for å frakte passasjerer, men for å senke britiske handelsskip i Atlanterhavet. Siden aktiviteten i seg selv ikke skifter, har de som settes til den som regel heller ingen grunn til å foreta moralske overveielser eller nekte å utføre arbeidet sitt. Det forblir det samme. I totale institusjoner er den gitte referanserammen som sagt tilnærmet alternativløs. Det gjelder for soldater i militærtjeneste, men i større grad i krig, og i enda større grad i kamp. Her må man tenke på at en krig som andre verdenskrig, som er så langvarig, omfattende, og i mange henseender presedensløs, i seg selv har «karakter av en usedvanlig kompleks og vanskelig overskubar hendelse».30 For den enkelte som befinner seg et eller annet sted i denne hendelsen, er det ekstremt vanskelig å orientere seg på en hensiktsmessig måte. Derfor blir ordren og gruppen også subjektivt viktigere: De skaper orientering der det ellers ikke ville vært noen. Betydningen av kameratskapsgruppen for egne orienteringsbehov vokser med risikonivået i den aktuelle situasjonen. Gruppen blir en total gruppe. Med rolleteorien som bakgrunn er spørsmålene om hvordan man i krigstid kan drepe eller delta i krigsforbrytelser naturlig nok ikke moralske, men empiriske spørsmål. Moralsk sett gir ikke disse spørsmålene mening med mindre handlingsrommet til den enkelte hadde inneholdt i

ii

Reichssicherheitshauptamt RSHA (Hovedamtet for rikets sikkerhet) var hovedkvarteret for det tyske sikkerhetspolitiet i Berlin. Det ble grunnlagt i 1939 da Reichsführer for SS, Heinrich Himmler, slo sammen SS-enheten Sicherheitsdienst (SD) med det statlige Sicherheitspolizei (SIPO). SIPO besto av GESTAPO (Geheime Staatspolizei) og KRIPO (Kriminalpolizei). Organisasjonen hadde kontroll over samtlige politi- og sikkerhetsstyrker innenfor Det tredje rikes grenser. (Overs. anm.) WVHA var ansvarlig for finans og forretningsdrift i SS. Begge organisasjoner var instrumentelle i forsøket på å tilintetgjøre de europeiske jødene. (Overs. anm.) 29


Å se krigen med soldatenes øyne

gripbare alternativer som ikke ble valgt. Som kjent gjelder det for eksempel ved å nekte å delta i såkalte jødeaksjoner, noe som ikke fikk juridiske konsekvenser,31 og i de uendelig tallrike tilfellene av lystbetont voldsutøvelse som vi skal møte senere i denne boken. Men i mange andre hendelsessammenhenger i krig må man nøkternt konstatere at valgmuligheter og handlingsalternativer i de fleste rollene ikke eksisterer slik de gjør i den sivile hverdagen.

Tolkningsmønster: Krig er krig Det finnes spesifikke tolkningsmønstre som er tett knyttet til sett med krav som den enkelte rollen krever: Som lege betrakter man en sykdom annerledes enn som pasient, som gjerningsmann ser man gjerningen annerledes enn som offer. Tolkningsmønstre byr på tolkning av konkrete situasjoner, de er på en måte mikro-referanserammer. Vi har tidligere allerede snakket om ikke-viten: Hvert tolkningsmønster utelukker naturligvis et helt univers av alternative tolkninger, og innebærer følgelig alltid også ikke-viten. Det er problematisk i situasjoner som er så nye at tidligere erfaringer ikke er til noen nytte ved overvinnelsen av dem, men heller et hinder.32 Men de er veldig funksjonelle i en kjent kontekst, fordi man ikke hver gang må foreta kompliserte vurderinger av hva det dreier seg om, og hva som er den rette fremgangsmåten for å løse et problem. Tolkningsmønstre, som typiske og rutinemessige rammer for å sortere det som nettopp skjer, strukturerer livet i betydelig grad. De strekker seg fra stereotyper («Jøder er …») til hele kosmologier («Gud kommer ikke til å la Tyskland gå under»), og de er historisk og kulturelt høyst spesifikke. Tyske soldater under andre verdenskrig typifiserer motstanderne sine etter andre kriterier og kjennetegn enn soldater i Vietnamkrigen gjorde, men typifiseringens forløp og funksjon er identiske. Men det en soldat erfarer, tas heller ikke upåvirket opp i erfaringene hans. Disse opplevelsene blir tvert imot forhåndsformet og filtrert gjennom eksisterende tolkningsmønstre, skapt av utdanning, medier og fortellinger. Overraskelser oppstår for eksempel når det som oppleves, avviker fra det forventede. Joanna Bourke siterer en soldat som blir overrasket over at motstanderen han har truffet, ikke skriker opp og faller om som i en kinofilm, men bryter sammen med et grynt.33 Men i de fleste tilfeller hjelper tolkningsmønsteret til å sortere ut og bearbeide det man har opplevd, og etablere en orienteringssikkerhet. Ved spørsmålet om hvordan soldatene opplevde andre verdenskrig, 30


Turn static files into dynamic content formats.

Create a flipbook
Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.