Edmund de Waal
ut på en gårdsplass, så videre gjennom enda et hvelvet portrom til en stall av rød murstein med tjenerboliger over; et behagelig diminuendo av materialer og teksturer. Et bud fra Speedy-Go Pizza bærer en stabel pizzaesker inn til syke forsikrerne. Døren til hallen står åpen, og jeg går inn. Trappen snor seg som en røykvirvel opp gjennom huset, en spiral av svart smijern og filigransarbeider av gull, like til takvinduet aller øverst. Det står en marmorurne i en dyp nisje, marmorgulvet er sjakkmønstret. Kontorister kommer gående nedover trappen, harde hæler mot marmor, og jeg trekker meg brydd tilbake. Hvordan skal jeg forklare mitt idiotiske forehavende? Jeg står ute i gaten og tar noen bilder av huset mens unnskyldende parisere dukker forbi meg. Det er en kunst å betrakte hus. Man må lære seg å se hvordan en bygning står i landskapet eller i en bygate. Man må finne ut hvor mye rom det opptar i verden, hvor mye av den det fortrenger. Nummer 81, for eksempel, er et hus som på en fin og gjennomtenkt måte glir i ett med sine naboer. Noen av husene er mer prangende, andre er enklere, men få er like diskré. Jeg ser opp på vinduene i tredje etasje hvor Charles hadde sine værelser, noen med utsikt mot det mer ettertrykkelig klassiske huset på den andre siden av gaten, noen med utsikt mot gårdsplassen og et travelt taklandskap av urner og gavler og skorsteinspiper. Han hadde en entré, to salonger, hvorav det ene ble gjort om til arbeidsværelse, en spisestue, to soverom og et petite. Jeg forsøker å få en orden på det: Han og hans eldre bror Ignace må ha hatt hver sin leilighet i denne etasjen, deres eldre bror Jules og moren Mina, som nå var enke, hadde andre etasje, hvor det var høyere under taket og større vinduer, og der det ute på balkongen denne aprilmorgenen står noen plastpotter med pistrete, røde geranier. Ifølge byarkivene var taket over gårdsplassen kledd med glass, men det er for lengst borte. Og det stod fem hester og tre vogner i disse stallene, som nå er et perfekt lite townhouse. Jeg spør meg selv om antallet hester var tilstrekkelig for en stor og sosial familie som ønsket å gi det rette inntrykket. 38
0100 Haren-Alt.indd 38
18.08.11 21.38