Issuu on Google+


TROND BJORLI & KJETIL JAKOBSEN

NORGE I FARGER bilder fra albert kahns verdensarkiv 1910 Med bidrag av TROND LUNDEMO OG MARIE FONGAARD SEIM

FORLAGET PRESS | NORSK FOLKEMUSEUM MMXI


norge i farger 1910

trond bjorli & kjetil jakobsen

innledning 7 trond bjorli

albert kahn og norge 17 trond bjorli & marie fongaard seim

norgesreisen i bilder 40 trond lundemo

et arkiv for fremtiden 217 kjetil jakobsen

planetens arkiv som politisk prosjekt 231 trond bjorli

verden fĂĽr farge 251 LĂŚrdalselven mellom Maristuen og Borlaug, 12 august 1910, Autokrom 12 x 9 cm, Auguste LĂŠon, A305


TROND BJORLI & KJETIL JAKOBSEN

ALBERT KAHN OG PLANETENS ARKIV


norge i farger 1910

albert kahn og planetens arkiv

I

1910 gjennomførte en fransk ekspedisjon, ledet av finansmannen Albert Kahn, en reise gjennom Norge og Sverige. Et viktig mål med reisen var å eksperimentere med fotografisk dokumentasjon for Les Archives de la Planète (Planetens arkiv), etablert i 1912. Med seg hadde Kahn en fotograf, Auguste Léon, som tok fargebilder ved hjelp av den nylig oppfunnede autokromplaten. Resultatet av reisen ble den første større dokumentasjonen av Norge i fargefotografi, fra en tid vi kjenner gjennom de hundretusener av svart/hvitt-fotografier som i dag utgjør vårt visuelle historiske minne. Det første møtet med fargebildene fra Norge i Planetens arkiv byr derfor på et lite «sjokk». En historisk periode som man har vent seg til å se gjennom sylskarpe svart/ hvitt-fotografier og i nasjonalromantisk maleri, presenterer seg brått i realistiske og ekte farger. En del av dette sjokket har å gjøre med kvalitetene i den fargeteknologien som ble brukt. Autokromet har en nydelig distinkt fargegjengivelse, kanskje vakrere enn noen andre fotografiske fargeteknologier. Og de har tålt hundre års lagring svært godt, uten synlig endringer i fargene. Det er som å se en historisk verden på ny, gjenopplivet, annerledes og likevel velkjent. Den verden som fargefotografiene avbilder, er Norge på sitt mest dynamisk nasjonale, en periode da et moderne nasjonalt selvbilde visualiseres i tekster, bilder og nye samlende ritualer, som for eksempel skisport og hytteliv. Det er også tiden for bygging av nasjonale arkiver og nasjonale institusjoner, som blant annet Historisk museum, Maihaugen og Norsk Folkemuseum. Den andre overraskelsen i møtet med bildene fra Norge i Planetens arkiv er derfor at noen i 1910 tenkte annerledes. Disse fotografiene representerer Norge sett utenfra, i et globalt komparativt perspektiv. Referansen er ikke nasjonen, men kloden. I Planetens arkiv er Norge satt inn i et samtidsperspektiv. Der det nasjonalromantiske blikket så historisk på fortiden for å legitimere etniske rettigheter og nasjonale grenser, hadde Planetarkivet en målsetting om å dokumentere verden slik den var. Fotografiets oppgave var ikke å levere nasjonale symboler, snarere skulle de fotografiske teknologiene brukes til det som er nærmest deres natur: å dokumentere verdens overflate slik den fremtrer i sine forskjellige kulturelle former på begynnelsen av det tjuende århundre. Ikke alle disse aspektene er ved første øyekast synlige i Planetarkivets dokumentasjon av Norge i 1910. Fotografiene er snarere turistiske, nysgjerrige, til tider overveldet av møtet med norsk natur. Motivene speiler at fotograferingen skjer som del av en reise. Noen vesentlige trekk ved det kommende Planetarkivets dokumentasjonsprinsipper er imidlertid synlig i oppmerksomheten mot det som oppfattes som ulike betydningsfulle uttrykk for norsk kultur: Fotografen fanger den nybygde Johanneskirken i Bergen så vel som den 800 år gamle Borgund stavkirke.

8

I denne boka presenterer vi deler av den fotografiske bildedokumentasjonen som ble utført ved Albert Kahns reiser i Norge i 1910. Vårt arbeid med materialet startet i Paris. musée albert-kahn Ved Seinens bredd, i Boulogne, den velstående sørvestlige forstaden til Paris, ligger Musée Albert-Kahn, etablert i 1988 til minne om Albert Kahns livsverk. Her har man bevart Planetens arkivt, den enestående samlingen av 72 000 autokromopptak fra rundt 60 land som Albert Kahns fotografer tok mellom 1908 og 1932, sammen med 183 000 meter med film, i hovedsak svart/hvitt stumfilm, fra omkring 50 land i fire verdensdeler. I tillegg omfatter samlingen 4000 stereofotografier, i hovedsak fra årene før Planetarkivets etablering i 1912. Dessuten finnes det i arkivet også en del svart/ hvitt-kopier. Samlingen er grunnlaget for utstillingene som vises fram i en elegant og litt slitt museumsbygning fra 1980-tallet. I dag er det imidlertid først og fremst den sjeldent vakre hagen som trekker folk. Hagen er et konglomerat av ulike stilarter, hovedsakelig japansk, fransk og engelsk. De besøkende skjønner kanskje – eller de får seg forklart – at de står i en politisk hage. Hagen er både hybrid og bevisst hybridiserende. Ikke bare fører den ulike kulturer sammen. Kulturene glir nesten umerkelig over i hverandre, uten tydelige grenser. Rose­buskene dukker opp allerede i den japanske hagen slik at overgangen til den franske og den engelske blir glidende. Den blå skogen blander sedertrær fra Afrika med epicea fra Colorado. I hagen ligger bygningene som engang huset Albert Kahns mange prosjekter, deriblant Planetarkivet. Arkivet er stengt for offentligheten, slik det alltid har vært, men det tjener som arbeidssted for museets konservatorer. Originalmaterialet er flyttet til mer tidsriktige arkiver, men de store originale arkivboksene står fortsatt bak glassdørene. Det franske materialet er ordnet etter departementsnummer, det internasjonale alfabetisk. Mellom Mongolie og Paléstine – Mongolia og Palestina, står Norvège – Norge. albert kahn – mellom kulturer Albert Kahn (1860–1940) ble født i en jødisk familie i Marmoutier i Alsace i Frankrike. Faren var krøtterhandler, og familien var relativt velhavende. Alsace-Lorraine har historisk sett tilhørt både Tyskland og Frankrike og vært et stridsområde for begge land opp igjennom historien. Av denne grunn har også jødene i området ofte vært utsatt for mistenksomhet, grunnet områdets nærhet til den tyske grensen (mellom 1648 og 1871) eller den franske grensen da Alsace-Lorraine var tysk i perioden 1871–1919. Denne situasjonen ble kritisk etter 1871, da den 11-årige Albert Kahn og hans familie ble landflyktige i eget land. De hadde valget mellom å bli og forsøke å bli «tyske», eller å reise og satse på en fransk nasjonal identitet. Uavhengig av valgene de tok sto

9

Albert Kahn på balkongen til sitt kontor i Rue Richelieu 102, Paris, 1914. Fotografiet er til et reisepass, og skal være det eneste man kjenner der Kahn frivillig har latt seg portrettere. Foto: Georges Chevalier.


norge i farger 1910

Motsatt side: Albert Kahns hage i Boulogne utenfor Paris, 1912, fotografert av Auguste Léon. I den berømte forelesningen om heterotopier, som Michel Foucault holdt i 1967, hevder filosofen at verdenshagen er hagens opprinnelige form og at alle hager grunnleggende sett er verdenshager. For perserne var hagen et hellig rom. Den rektangulære formen symboliserte de fire verdenshjørnene, mens fonten og fontenen markerte verdens sentrum. Teppene, som spiller en sentral rolle i muslimsk kultur, er vevde hager. Foucaults forelesning ble trykket i 1984 under tittelen «Des espaces autres» (Noen andre rom/rom for annerledeshet). Utsnitt av autokrom 12 x 9 cm, B062.

kolumnetittel

jødene i Alsace-Lorraine imidlertid i fare for å bli anklaget for doble lojaliteter. Dette ble tydelig i den berømte Dreyfus-saken, da offiseren Alfred Dreyfus, også fra Alsace, ble dømt for å være tysk spion på grunnlag av fabrikkerte dokumenter i 1895. Blant Dreyfus’ motstandere var antisemitter som var bekymret for at jødiske finansfyrster fikk for stor makt i det franske samfunnet. Disse erfaringene utgjør bakgrunnen for Kahns kosmopolitiske orientering og engasjement i fredssaken. De samme erfaringene er trolig også grunnen til at Kahn i liten grad ga sitt navn til prosjekter i Frankrike. Den samme mannen som dyrket betydningen av personlige kontakter og personlige erfaringer, ivaretok et stort kontaktnett med politikere, statsledere, filosofer, kunstnere og vitenskapsmenn, var ekstremt sky i forhold til egen person. Selv når et ledende filmtidsskrift i 1920 omtaler Planetarkivet som et betydelig filmmuseum, omtales skaperen av dette museet, sikkert etter eget ønske, som «M(onsieur) K». Det er også bevart relativt lite historiske kilder til Kahns forretningsliv så vel som hans privatliv. Det kan i ettertid virke som om Kahn, som mer enn de aller fleste forsøkte å påvirke samtiden, nesten aktivt forsøkte å skjule sitt eget personlige nærvær i historien. I tillegg til å være mediesky synes dessuten skaperen av et fotografisk planetarkiv paradoksalt nok å ha dyrket en ekstrem kamerafobi – det ­eksisterer kun ett offisielt bilde av Albert Kahn, typisk nok tatt fordi også Kahn måtte ha et passbilde. Kahns reise i Norge bidrar her med nye kilder til personen Albert Kahn, ettersom hans norske guide, fotografen Anders Beer Wilse, både snek seg til å ta bilder av Kahns møter med lokalbefolkningen og skrev om reisen i ettertid. Albert Kahn valgte å forlate Alsace, dro til Paris 15–16 år gammel og endret fornavnet sitt fra jødiske Abraham til det kristne Albert. I Paris fikk han arbeid hos de politisk engasjerte bankierene Charles og Edmond Goudchaux. Kahn kom godt ut av det med disse liberale fremskrittsmennene og steg helt opp til å bli partner i banken. Kahn er en typisk selfmade man. Han tok artium og studerte til juridikum ved siden av full jobb i banken. I en ettårs periode hadde han den ett år eldre Henri Bergson som privatlærer, noe som ble starten på et livslangt vennskap. Kahn arbeidet seg raskt opp i bankverdenen og viste særlig evner til å utnytte de finansielle mulighetene som den ekspansive kolonivirksomheten åpnet for. Etter en reise til Sør-Afrika i 1888 skal han med stor suksess ha spekulert i De Beers diamantgruver og i Rands gullminer. Kahns forretningsreiser førte ham også til Vietnam, kanskje en følge av de gryende franske koloniinteressene her, men også til Venezuela, Egypt, Russland og Irland før 1900. Allerede i 1892 var han medeier i den samme banken der han begynte i lære, og i 1895 kjøpte han eiendommen i utkanten av Paris, der han snart startet oppbyggingen av sin berømte hage. En del av denne hagen er fortsatt bevart og restaurert, og er i dag hoved­ attraksjonen ved Musée Albert-Kahn.

10

11


norge i farger 1910

Albert Kahn sammen med prins og prinsesse Kitashirakawa på sin eiendom Cap Martin på den franske middelhavskysten, 1923. Kahn sto sentralt i å skaffe finansiering for den japanske industrialiseringen, og hadde livet gjennom nære forbindelser i den japanske overklassen. Autokrom 9 x 12 cm. Fotografi av Roger Dumas, A69863.

albert kahn og planetens arkiv

I 1898 åpnet Albert Kahn sin egen forretningsbank. Han etablerte seg som en av de første vestlige finansmenn på det japanske markedet, der formuen hans fortsatte å vokse takket være de internasjonale lånene han organiserte. Samtidig utviklet han en sterk affinitet for japansk kultur. Dette fikk et konkret uttrykk i det japanske hjørnet av hagen hans, som trolig delvis er finansiert av hans investeringer i koloniutbytting i Taiwan og Kina. Det er vanskelig å ikke la seg fascinere av denne dobbeltheten. Kahn var en mann som arbeidet steinhardt med å tjene formuer på risikoinvesteringer i kolonimarkedene, og som samtidig brukte resten av døgnet til å kvitte seg med pengene på ulike typer av filantropisk virksomhet. Denne måten å kvitte seg med penger på resulterte i et mangesidig verk der fellesnevneren kan sies å være et ønske om å bidra til å legge et grunnlag for fred og respekt for mennesker, uansett rase, religion eller kultur. Hans Planetarkiv inngår i et nettverk av ulike tiltak som i stor grad synes å kombinere oppbygging av kunnskap med vekt på personlig erfaring, som stiftelsen av Les bourses autour du monde, Jorda rundt-reisestipendier, i 1898. Disse ga nyutdannede lærere og vitenskapsmenn fra Frankrike, England, Tyskland, Russland, USA og Japan sjenerøse stipendier til å reise, gjerne jorda rundt, i et halvt til et år, før de tok fatt på arbeidet med å undervise den oppvoksende slekt. I forlengelsen av disse Jorden rundt-stipendiene skapte Kahn Le Cercle autour du monde – Jorda rundt-kretsen (1906–49). Kretsen hadde som mål å videreføre det interkulturelle samarbeid og kunnskapsoppbygging som reisestipendiene la grunnlag for. På høyden i 1931 hadde den 186 medlemmer. De møttes hver søndag for uformelle lunsjer på Kahns eiendom, og gjestelisten inneholdt navn som Rabindrath Tagore, Lord Robert Cecil, Thomas Mann, Albert Einstein, H.G. Wells, Edmund Husserl, Rudyard Kipling, Auguste Rodin og Paul Valéry. Ved første verdenskrigs slutt organiserte Kahn to av de første organisasjonene for samfunnsvitenskapelig debatt, forskning og dokumentasjon i Frankrike. La Comité national d’Études sociale et politique (CNESP) og Le Centre de la Documentation S­ ociale [Senteret for samfunnsdokumentasjon]. Disse var tett knyttet til Kahns diskusjonsklubber for celebriteter og samfunnstopper og Folkeforbundets intellektuelle komité. Jorda rundt-kretsen arrangerte også private (kun inviterte gjester) visninger av auto­kromer, altså fargelysbilder, og film på Kahns eiendom. Dette var den ene bruken av Planetarkivet som ble gjort i samtiden. Den andre var kulturgeografen Jean Brunhes’, den vitenskapelige lederen for Planetarkivets, bruk av autokromene i sin undervisning, ved Collège de France og ved en lang rekke universiteter i og utenfor Frankrike. Men, som vi skal se, ble Planetarkivet skapt fremfor alt med tanke på framtiden. Det er tenkt som en tidskapsel og reflekterer en drøm om global kommunikasjon, ikke bare mellom mennesker spredt på ulike steder, men mellom tidsaldre.

12

planetens arkiv Planetarkivet omfatter materiale fra 1909 og fremover, inklusiv det norske fra 1910, men det stiftes først offisielt i 1912, da Kahn utpeker kulturgeografen Jean Brunhes som arkivets første direktør og samtidig finansierer en stilling for ham ved Collège de France. Jean Brunhes ble tilbudt stillingen som direktør for Planetarkivet i et brev fra den kjente geologen Emmanuel de Margerie, datert den 26. januar 1912. I brevet forteller Margerie at Kahn har kontaktet ham under en middag i Jorda rundt-kretsen, om en sak som Kahn så langt «ikke har drøftet med noen andre enn Bergson». Filosofen tok deretter selv kontakt med Brunhes i sakens anledning og ordnet et direkte møte med finansmannen.1 I Margeries brev heter det at Planetens arkiv skal ha til hensikt «å skape en fotografisk oversikt [inventaire] over jordas overflate slik menneskene bebor og utvikler den ved inngangen til det 20. århundret, for slik å fiksere virksomhet og former for menneskelig aktivitet som er dømt til snart å gå under». I sannhet en fristende jobb for en ung og ambisiøs kulturgeograf ! Med Jean Brunhes må Kahn og Bergson ha følt at de hadde funnet rett mann. Brunhes var en ivrig amatørfotograf og en nær venn av film- og fotopioneren Léon Gaumont. Brunhes var, navnet til tross, høy og blond, hadde uangripelige franske aner og var en kjent kristen humanist. Som offentlig profil ville han gi prosjektene en legitimitet som kunne være god å ha i den tredje republikkens omskiftelige politiske klima. Kahn og Bergson hadde begge jødisk bakgrunn, og de hadde hver på sin kant valgt fransk statsborgerskap i voksen alder. Men viktigst var nok hva Brunhes sto for faglig. Som elev av Vidal de la Blache hadde Brunhes markert tydelig avstand til de essensialistiske raseteoriene som truet forståelsen mellom mennesker i denne perioden. Brunhes var, for å si det i moderne termer, verken nature eller nurture, han studerte grenseflaten mellom natur og kultur, hvordan menneskene omformer naturen, og hva naturen gjør med menneskene. Kulturgeografien for Brunhes er en studie av hvordan mennesket omformer rommet og naturmiljøet gjennom sitt materielle liv. Han står for en slags materialistisk historieforskning i planetær målestokk. Brunhes representerte også et slags globaliseringsperspektiv. Han skrev, med en kjent formulering, om hvordan menneskene hadde nådd «sine burs grense»; alt liv var knyttet sammen i et stort kretsløp.2 Med sin betoning av kulturlandskapets svært langsomme tid var han en av inspirasjonskildene for den innflytelsesrike Annales-skolen i historiefaget, som kom en generasjon senere. Brunhes fastsatte arkivets dokumentasjonsrutiner. Han instruerte fotografene om å fange menneskene i arbeidet, til fest og i deres religiøse ritualer. Det var hverdags­ livet, det typiske, som skulle dokumenteres. Folkedrakter ble dokumentert med et bilde rett forfra og et bakfra. Dokumentasjonen er både før og etter 1912 en kombinasjon av to fotografiske

13

Filosofen Henri Bergson, fotografert av Planetarkivets fotograf Auguste Léon. Bergson var Albert Kahns venn og samarbeidspartner gjennom 60 år. Utsnitt av autokrom, A10589.


norge i farger 1910

albert kahn og planetens arkiv

medier. På den norske ekspedisjonen er de to fotografiske mediene fargefotografi og svart/hvitt stereofotografi (tidens 3D-fotografi), men fra 1912 blir stereofotografiet valgt bort. Fra nå av blir arkivets to dominerende medier autokrom og svart/hvittfilm. Sluttpunktet for oppbyggingen av Planetarkivet er 1932, da mister Kahn sin formue som følge av verdenskrisen. I den tredje republikk trodde progressive mennesker at sosial rettferdighet og kulturell blomstring var statens ansvar. Noen tradisjon for å støtte kultur- og kunnskapslivet med fondsbaserte stiftelser, som i USA, hadde man ikke. Kahn finansierte prosjektene av egen lomme, fra år til år. Det ble skjebnesvangert da hovedpersonen gikk konkurs. Kahn selv skal imidlertid ikke ha gitt opp tanken å gjenvinne formuen og videreføre Planetens arkiv, og enkelte aktiviteter fortsatte under Kahns ledelse fram til 1940, med økonomisk hjelp av Rockefeller-stiftelsen. Le Centre de la Documentation Sociale (Senteret for samfunnsdokumentasjon) kunne derfor i 1933 ta i mot medlemmer av Frankfurterskolen i dens eksil fra Tyskland. Kahn døde ruinert i 1940, få måneder etter at tyskerne okkuperte Paris. Tyskerne konfiskerte arkivene til Jorda rundt-kretsen og brakte papirene til Berlin. I 1945 tok russerne papirene til Moskva. Kosmopolittenes eget arkiv hadde ved en forunderlig tilfeldighet selv lagt ut på reise jorda rundt.

Jean Brunhes, Planetarkivets direktør, 11. september 1922. Fotografert i Boulogne av Auguste Léon. Autokrom 12 x 9 cm, A33818.

et liv i historien Albert Kahns liv var i sjelden grad vevet inn i storpolitiske begivenheter, som i en historisk roman. Kahn ble født i 1860 og døde i 1940, tre måneder etter nazistenes okkupasjon av Frankrike. Han tjente seg rik på spekulasjon i gull og diamanter under den store gründertida på slutten av 1800-tallet, mens verdenskrisen som begynte i New York i 1929 knekte Kahns finansimperium og satte en stopper for hans mangslungne filantropiske virksomhet. Tre ganger la krig mellom Tyskland og Frankrike Kahns verden i grus. Med krigen i 1870–71 mistet han sitt fedreland. Den første verdenskrigen splittet Kahns familie og splintret hans fredsdrømmer. Den tredje tyskfranske krigen la tilsynelatende alt i grus. Bare døden reddet ham fra jødeutryddelsene som tok til kort etter Kahns død i november 1940. Private merkesteiner er det få av i Kahns biografi. Han valgte å forbli ugift og barnløs for å kunne vie hele sin enorme arbeidskapasitet til humanitær virksomhet. Med uttrykket «gift med historien» tenker man gjerne på berømte forgrunnsskikkelser hvis historie samler en tid og en epoke opp i seg, en Cæsar eller Napoleon. Kahn var i uvanlig høy grad ett med sin tids store begivenheter, men i det stille, som en som førte folk sammen og trakk i trådene. Hans levesett var strengt og sunt, uten kjøtt, alkohol eller tobakk. Han var skjødesløs med sitt ytre, gikk med en stor, slitt hatt hele sommeren og var legendarisk fotosky. Memoarene til fotografen Anders Beer Wilse, som

14

tidligere nevnt var Kahns veiviser under en del av reisen i Norge, tegner et bilde av Kahn som en stillferdig, ydmyk og nøysom mann. Men Kahn var heller ikke redd for å bruke penger. Hans villaer og hans utopiske hage kostet utrolige summer. Han bodde alltid på de fineste hotellene når han reiste. Vi vet fra dagbøkene til Kahns sjåfør at da Kahn under Kina-reisen en dag oppdaget at rutetogene sto på grunn av en helligdag, svarte han med å prøve å chartre et tog. I instruksen til sine Jorda rundt-stipendiater insisterte han på at de alltid skulle reise på første klasse og til alltid å reservere suiten i byens beste hotell i god tid før ankomst. Kahn ville oppdra framtidens ledere, og det å kunne bruke penger, store penger, ble sett på som en øvelse i handlekraft og lederskap. Men han mante dem til å tåle de tøffeste prøvelser og forsakelser, kunne selv bo i telt, og inntok gjerne sitt måltid på en enkel norsk seter, slik Wilse forteller om. Første verdenskrig var et sjokk, for Kahn, for alle. Men det førte ikke til handlingslammelse. På et vis ble 1920-tallet den virkelige storhetstiden for samfunnsmennesket Albert Kahn. Han formulerte sin utopi om verdensregjering i bokform i 1918 og året etter ble et Folkeforbund virkelig stiftet, med sete i Genève. Kahns eiendom i Boulogne­og hans mange filantropiske og samfunnsvitenskapelige organisasjoner ble sentrum for tidens viktigste og mest innflytelsesrike fredsforkjempere og internasjonalister. Den første lederen for Folkeforbundets intellektuelle tolv mann sterke komité (forløperen til det som i dag er UNESCO) var nettopp Kahns venn, filosofen Bergson. Andre kjente medlemmer var Marie Curie og Albert Einstein. Bergson samlet flere ganger komiteen til møter på Kahns eiendom og brakte den i forbindelse med Kahns nettverk. «Hvis noen gang, som følge av arbeidet som gjøres i Genève, ’det menneskelige samfunnet’ blir en kropp, så vil man kanskje si at Boulogne-kretsen gjorde noe for å forberede en sjel til denne», skrev Bergson i 1931.

15

Kahns fotografer dokumenterte også en rekke aktuelle hendelser, alt fra den store verdenskrigen til politiske møter. Fotografiet viser den gamle kulturbyen Izmir (Smyrna) i ruiner etter den gresk-tyrkiske krigen som høsten 1922 endte i nederlag for grekerne. Autokrom 9 x 12 cm av Frédéric Gadmer, A37378.


trond bjorli & marie fongaard seim

NORGESREISEN I BILDER


Trondheim

Albert Kahns reise i Norge

reisens første del: Kristiania – Fagernes Fagernes – Lærdal Lærdal – Stalheim Stalheim – Bergen Bergen – Trondheim Trondheim – Stockholm

sensommeren 1910, fortalt gjennom fargeopptak med autokrom og stereofotografi i svart/hvitt. Alle fargebildene, og trolig også stereobildene, er tatt av Kahns fotograf Auguste Léon. I tillegg fotograferte Kahns guide på turen, den norske fotografen Anders Beer Wilse.

Autokrom og stereofotografier fra Musée Albert-Kahn – Département des Hauts-de-Seine.

reisens andre del: Kristiania – Notodden Notodden – Rjukan Notodden – Dalen Dalen – Odda Odda – Finse Finse – Kristiania

Fagernes

Lærdal Stalheim

Finse

Bergen

Odda Kristiania Rjukan Notodden Dalen


kristiania – fagernes

kristiania – fagernes

reisen starter Albert Kahn kom til Norge den 10. august 1910. Han overnattet sannsynligvis på Kristianias fineste hotell. Et svart/hvitt-­stereofotografi av Nationaltheatret ser ut som det kan være tatt fra en balkong på Grand Hotell. Kahn reiste ikke alene. Han hadde med seg sin fotograf, Auguste Léon, det kommende Planetarkivets første fotograf og etter hvert sjef for fotolaboratoriet. Med på denne første delen av den skandinaviske reisen var også hans venn Ichiro Motono, hans kone, trolig voksne barn og kanskje også sekretærer. Motono var Japans ambassadør i Russland. Neste morgen tok Kahn og hans følge toget til Fagernes. Det aller første autokromopptaket fra turen er et fotografi av Hadelandslandskapet sett fra Gran stasjon. Bildet kan ikke sies å være veldig vellykket, det minner om et snapshot uten egentlig en komposisjon. Perrongen som skimtes i forgrunnen, kunne vært unngått ved å gå noen skritt fram. Trolig var oppholdet for kort til at autokromfotografen fikk rigget seg til. Selv i sterkt solskinn måtte fotografen Léon bære fram og sette opp det store stativet, montere kamera, stikke hodet under det svarte kledet, finne det rette utsnittet og justere skarpt på mattskiven. Dette tok tid. Kanskje ringte stasjonsmesteren med bjella for å varsle avgang, og den drevne fotografen – trass i alle forberedelsene – fant at han bare måtte «knipse» et bilde og få utstyret på toget? To minutter senere ga stasjonsmesteren klarsignal, konduktøren blåste i fløyta for å varsle lokomotivføreren, og damplokomotivet satte i gang.

44

Granavollen mot Søsterkirkene på Hadeland, 11. august 1910, Autokrom 9 x 12 cm, Auguste Léon, A280


kristiania – fagernes

kristiania – fagernes

to fotografiske teknologier Et fargeopptak fra Aurdal stasjon viser en rekke med togvogner som fra høyre billedkant antyder en svak bue inn i landskapet, som føres videre av åsen i bakgrunnen. Bak vognene skimtes stasjonsbygningen, fylt med noe som ser ut til å være den samme gruppen av mennesker som fotografen Léon nettopp har fanget et nærbilde av, og som vi ser på neste oppslag. Fotografen har altså gått en ganske lang vei tilbake fra stasjonen for å komponere bildet, og det trolig med én bestemt tanke: Turen er begynt, og Léon har villet skape et fotografi som ved hjelp av togets dynamiske ferd inn i landskapet kan symbolisere starten på reisen. Denne reisen gikk praktisk og motivmessig inn i et turistlandskap, men ikke bare det. Kahn hadde ansatt Léon året før for å eksperimentere med fotografisk dokumentasjon for Planetens arkiv. På norgesreisen var Léons oppgave å fotografere med to ulike fotografiske teknikker. Den ene var fargefotografi ved hjelp av det nyoppfunnede autokromet, den andre var tredimensjonale fotografier ved hjelp av det gamle stereofotografiet. De to metodene var i praksis svært forskjellige, og produserte også svært ulike bilder. Autokromet var lite lysfølsomt, og krevde lange eksponeringer og oppstilling av kamera på stativ. Stereofotografiet var blitt populært igjen rundt århundreskiftet på grunn av nye og raske filmemulsjoner som gjorde at kameraet kunne opereres håndholdt for raske snapshots, omtrent som i dag. Autokromet var et fargelysbilde på glass i 9 x 12 cm, som i praksis krevde en titteanordning eller projeksjon på lerret. Stereobildet var et lite pappkort med to nesten like fotografier, som riktignok måtte plasseres i en egen holder om det skulle sees tredimensjonalt. Men altså, i praksis, en langsom og en rask teknikk.

Fluberg stasjon på Valdresbanen, 11. august 1910, stereo glassnegativ 4,5 x 10,7 cm, PA1485

46

Aurdal stasjon, 11 august 1910, Autokrom 9 x 12 cm, Auguste Léon, A279


kristiania – fagernes

kristiania – fagernes

«la belle époque» på aurdal stasjon På vei til Fagernes med Valdresbanen fanger fotograf Léon et utsnitt av det yrende folkelivet på perrongen ved Aurdal stasjon. Bildet viser en gruppe barn og voksne kledd i tidstypiske sommerlige antrekk. Fotografiet griper den sorgløse og vitale stemningen som vi så ofte assosierer med «la belle époque» – fremtidsoptimismen som rådet før første verdenskrig satte det hele på hodet. Det særegne ved motivet, er gjengivelsen av klærne. De klare fargene og stoffligheten gir en sterk nærhet til bildet. De to ungguttene til høyre er kledd i dresser som består av knebukser, enkeltspente jakker, skjorter, slips og stråhatter med mørke bånd. Bruk av stråhatter var et sikkert sommertegn som til og med ble omtalt i avisene. Ifølge etiketten skulle man ikke bære dem før 17. mai. Flere av barna er kledd i marineinspirerte drakter som med skiftende snitt hadde holdt seg i motebildet siden begynnelsen av 1800-tallet. Kongelige barn i Europa ble ofte kledd opp i matrosdresser, noe som skapte en økt popularitet for slike drakter. Jenta i de fargerike klærne har på seg det en i dag kunne kalt en «fantasidrakt». Kvinnene til venstre er kledd i løstsittende bluser og skjørt. Deres påkledning er et godt eksempel på hvordan endringer i samfunnsforhold også kan gjenspeiles i klesdrakten. I takt med kvinnenes frigjøring, fremveksten av fritidsaktiviteter og utviklingen i tekstil- og konfeksjonsindustrien etter århundreskiftet, ble kvinnenes klær friere og forenklet. I bakgrunnen, i midten av bildet, skimter vi en voksen kvinne uten hatt. Vi vet ikke sikkert, men i likhet med flere av personene til høyre hører hun trolig ikke med til det kondisjonerte reisefølget som skiller seg ut med sitt staselige tøy og hodeplagg. Kanskje har de møtt opp for å se på livet på stasjonen? Kvinnen i midten skal være Ingebjørg Frydenlund. Hun ble 104 år gammel og omtales av de som husker henne, som en kjent og fargerik person i Aurdal. Hun var gårdbrukerkone og bodde på en gård rett overfor stasjonen. Hun ystet smør, laget pultost og dyrket bær for salg. «Ingen steder i Aurdal fantes det større solbær», sies det. Jernbanen revolusjonerte ikke bare samferdselen når det gjaldt transport og reisetid på begynnelsen av 1900-tallet, men var også en viktig årsak til at nye impulser forplantet seg raskere til utkantstrøkene. Når togene kom inn på perrongen i Aurdal, var det livlige stasjonslivet med turister og andre reisende en severdighet og et møtested for innbyggerne i det lille tettstedet i Nord-Aurdal kommune. Ekstra spennende må det ha vært da franskmennene tok fram kamerautstyret sitt denne varme augustdagen.

48

Aurdal stasjon, 11. august 1910, autokrom 9 x 12 cm, Auguste Léon A278


kristiania – fagernes

kristiania – fagernes

Leirafossen med Fossbråten gård, 12. august 1910, autokrom 9 x 12 cm, Auguste Léon, A290

Fagernes bro, 12. august 1910, autokrom 9 x 12 cm, Auguste Léon A289


kristiania – fagernes

kristiania – fagernes

«nationalen» Hardangerbunaden var en av de folkedraktene som gikk nokså direkte over fra å være folkedrakt til å bli et fest- og høytidsplagg. Fra 1870-årene ble hardangerbunaden populær i store deler av Norge, brukt både i by og land, og fortjente slik sett betegnelsen nasjonaldrakt. «Nationalen», som den også ble kalt, ble uniformen for mange av de kvinnene som arbeidet i turistbedriftene: på hoteller og kaféer. Disse ukjente kvinnene utgjør betjeningen på Fagerlund Hotell på Fagernes. Ikke mange turister fotograferer betjeningen der de overnatter, men Kahns fotograf Auguste Léon gjør hele tre opptak av gruppen. Det som gjør motivet så viktig, er trolig nettopp at betjeningen er kledt i «Nationalen». Kahn bestemmer sannsynligvis i stor grad hvilke motiver Léon skal fotografere, og her har han nok skjønt at dette var typisk norsk. Når Kahn ved avreisen fra Norge stikker innom Husfliden i Kristiania og sikrer seg bondedrakter, så er dette høyst sannsynlig også hardangerbunader. Fagerlund Hotell var «English spoken» ifølge Windingstads Illustrerede Reisehaandbog over Valdres og Land, trykt i 1902, samme år som Valdresbanen var ferdig fram til Dokka. Valdres var ifølge reiselivets «grand old man», Yngvar Nielsen i 1909 et av de innlandsområdene som allerede lenge hadde vært etablert som turistområde, både fordi det utgjorde en av hovedrutene mellom øst og vest, og var en viktig innfallsport til Jotunheimen. Valdresbanen gjorde adkomsten enda lettere, og bidro til at Fagernes overtok Aurdals rolle som kommunesentrum. Fotografiet på side 49 viser hvor nyslått en bygdeby som jernbaneutbygingen skapte, kunne fremstå i 1910.

52

Betjening på Fagerlund hotell, 12. august 1910, autokrom 9 x 12 cm, Auguste Léon, A7038


fagernes – lærdal

fagernes – lærdal

første automobilrute over filefjell Skepsisen til de bråkete automobilene var stor i begynnelsen. Så sent som i 1909 skal kommunestyret i Lærdal ha gått imot opprettelsen av en automobilrute gjennom dalen. Sommeren etter, da Kahn reiste gjennom dalen, gikk likevel den første rutebilen mellom Fagernes og Lærdal. Ifølge A/S Valdresrutens Automobilselskaps rutetabell fra 1910 var strekningen på 181 kilometer, med to daglige avganger. Den ene var en dagrute som gikk direkte mellom Fagernes og Lærdal. Den andre gikk om ettermiddagen med overnatting underveis. På denne tiden hadde man kun lov til å kjøre til fastsatte tider. Privatbilister som ønsket å kjøre samme strekning, var pålagt å kjøre i kolonne etter Valdresrutens biler. Valdresruten hadde to franske Lorraine-Dietrich med Kristianianumrene 301 og 302. Det er den ene av disse vi ser utenfor Nystuen på Filefjell, der Kahn, Léon og familien Motono overnattet hvis de tok ettermiddagsruten. Men det er også mulig at de tok morgenruten og overnattet i Lærdal, før de tok rutebåt videre til Gudvangen.

Nystuen, Filefjell, 12. august 1910, stereo glassnegativ 4,5 x 10,7 cm, PA1500

54

Fra Fagernes bru mot Østre Slidre, 12. august 1910, autokrom 9 x 12 cm, Auguste Léon, A285


norge i farger 1910

fagernes – lærdal

Fra Øylo mot Heensvangene, Vang i Valdres, 12. august 1910, autokrom 9 x 12 cm, Auguste Léon, A297

Kvale i Vestre Slidre, 12. august 1910, autokrom 9 x 12 cm, Auguste Léon, A303


fagernes – lærdal

fagernes – lærdal

turistattraksjonen jakob Første stopp etter Nystuen var Maristuen Sanatorium på Filefjell, som lå dramatisk plassert der veien begynner å falle ned mot Lærdal. Mange av sanatoriene lå langs de kjente turistrutene og ble behørig omtalt i reisehåndbøker. Enkelte av de private sanatoriene tok imidlertid ikke imot pasienter med tuberkuløse sykdommer, men henvendte seg til folk som ønsket å «styrke sin helbred» gjennom et sunt og behagelig opphold i naturrike omgivelser. Maristuen sanatorium i Valdres ble for eksempel omtalt som et egnet sted for personer lidende av «nervesvaghed, nervøsitet, nevralgi, hovedpine, søvnløshed, blodmangel, svækkelsestilstande, sachitis osv». En av Maristuens store attraksjoner på denne tiden var kjørereinen Jakob, som også er med på et av Sanatoriets postkort. Jakob var ikke den eneste som havnet på postkort i denne perioden. Postkortet kom på det norske markedet i 1890-årene, og fra omkring 1900 ble det vanlig med et fotografisk bilde som dekket hele forsiden. Gjennom postkortet ble en flom av fotografiske og tegnede motiver tilgjengelig for en pris som tillot alle å kjøpe og samle. Postkortet var viktig kommunikasjonsmessig, men hadde kanskje like stor betydning som et nytt og billig bildemedium i en bildefattig tid. Perioden fra 1900 til første verdenskrig var den største blomstringsperioden for postkortet, ifølge postkorthistorikere som Ivar Ulvestad. I denne perioden spanderte enhver kafé og andre forretninger på seg et postkort eller flere for salg. Det var derfor en selvfølge at Maristuen hadde egne postkortmotiver å tilby sine gjester. Postkortet gjorde fotografiske bilder svært rimelige, og skapte store utfordringer for den etablerte fotografiindustrien. Et av utslagene var at markedet for fotografiske prospekter i form av monterte og umonterte fotografier forsvant. En styrerapport i 1905 fra den store produsenten av svart/hvitt-film, det franske firmaet Lumiére, trekker fram konkurransen fra postkortene som en av grunnene til at salget av svart/hvittplater stagnerer, og som en av årsakene til at man søker nye inntekstkilder som autokromplaten, lansert i 1907.

Maristuen, Filefjell, 13. august 1910, stereo glassnegativ 4,5 x 10,7 cm, PA1501

58

Ved Husum i Lærdal, 12. august 1910, autokrom 9 x 12 cm, Auguste Léon, A304


fagernes – lærdal

fagernes – lærdal

berge gård Vel nede i Lærdal, og like før Borgund stavkirke, stopper Kahns følge, og Auguste Léon tar dette bildet av Berge gård. Berge gård var etter forholdene en stor gård i Lærdal, som ved siste dyretelling i 1875 hadde 3 hester, 10 kyr, 1 okse og 41 smaler (geit og sau). Gården hadde trolig omtrent samme besetning i 1910. Den hadde 60 dekar åker, men som for de andre gårdene i øvre Lærdal, ble mesteparten av høyavlingen hentet i utmarka. I en periode var gården også skysstasjon som tok imot losjerende. Bygningen til høyre på bildet er fra 1600-tallet, bygningen til venstre nyere, og begge står i dag. Berge gård hadde fem husmannsplasser under seg. Det er trolig noen av husmannsfolkene vi ser på bildet. Kvinnen i forgrunnen kan være Kirsti Tørrisdatter Tufte med sønnen Peder fra husmannsplassen Plassen. Personen i bakkant kan være fra en annen husmannsplass, Bergstøylen. De gjør antagelig pliktarbeid på gården. Husmannskona Kirsti og mannen Anders Pedersen Tufte måtte svare for 4 uker, arbeid i slåtten, 1 uke i hå-slåtten, 3 dager høst og vår samt skjære et visst areal korn hvert år. Fra 1930 gikk dette over til en årlig leie på kr. 140. Husmannsvesenet var i 1910 i sterk nedgang, kanskje særlig på grunn av den store utvandringen til USA mellom 1860 og 1920. Fra Lærdal arbeidsemigrerte svært mange ungdommer til USA og Midtvesten i perioden ca. 1845–1910, ikke minst fra husmannsplassene. Det hendte at hele søskenflokken på 8–9 fra enkelte plasser satset på en fremtid i Amerika. I 1910 snakket man om det amerikanske Midtvesten som «det nye Norge» – over én million amerikanere hadde da norsk som førstespråk. Noen kjempet seg imidlertid igjennom der de var. Avviklingen av husmannsvesenet skjedde delvis ved salg og delvis som en overgang til småbruk. Plassen forble imidlertid husmannsplass helt fram til 1959, da Kirstis datter Ingeborg fikk kjøpt plassen ved ekspropriasjon etter den nye jordloven. Drømmen om å livnære seg på eget småbruk, med 2–3 kyr og noen geiter, fikk leve enda noen år. I dag er Plassen feriested.

60

Berge gård, Lærdal, 12. august 1910, autokrom 9 x 12 cm, Auguste Léon, A291


fagernes – lærdal

fagernes – lærdal

borgund stavkirke På vei gjennom Lærdal stoppet følget for å fotografere Borgund stavkirke, bygget ca. 1150–1200. Den vakre, høyreiste trekirken med spir og dragehoder glir inn i naturomgivelsene, men står samtidig i kontrast til de enkle gårdsbygningene til venstre i bildet. Borgund stavkirke var tidlig et naturlig turistmål. Allerede i 1898 fikk Fortidsminneforeningen trykket en veiledning for publikum med tekst på både norsk og engelsk. Kirken fremstår også som et monument over kampen for vernet av stavkirkene på 1800-tallet. Opprinnelig fantes det 1000 stavkirker i Norge i middelalderen. På grunn av svartedauden, branner og tøffe værforhold forsvant etter hvert mange av dem. Rundt 1850 stod kun 60 stavkirker igjen. Nådestøtet for stavkirkene kom med kirkeloven av 1851 som bestemte at kirkene skulle ha plass til tre tideler av menigheten. Dette betød at mange av de gjenværende stavkirkene stod i fare for å bli ombygd eller revet for å få plass til flere folk. Kun 28 stavkirker gjenstår derfor i dag. I 1860 var Borgund blitt for liten for Lærdals økende befolkning, og en utvidelse stod på trappene. På samme tid som disse moderniseringsprosessene fant sted, var det krefter som i nasjonalromantikkens ånd ønsket å ta vare på og verne om den gammelnorske kulturarven. I frykt for at en av de best bevarte stavkirkene i Norge skulle fjernes, brøt Fortidsminneforeningen inn i planene og hjalp til med å få bygget en ny kirke i stedet. Den nye kirken ble plassert ved siden av stavkirken. Borgund stavkirke ble overtatt av foreningen i 1865. Den ble et svært viktig forbilde i restaureringen av andre stavkirker, og betydningsfull i utviklingen av den norske dragestilen.

62

Borgund stavkirke, 12. august 1910, autokrom 9 x 12 cm, Auguste Léon, A300


fagernes – lærdal

fagernes – lærdal

Lærdalselven, 12. august 1910, autokrom 9 x 12 cm, Auguste Léon, A7032

Lærdalselven, 12. august 1910, autokrom 9 x 12 cm, Auguste Léon, A296


lærdal – stalheim

lærdal – stalheim

cruisefeber Den første organiserte Nordkapptur for turister ble organisert av reisebyrået Th. Cook i London i 1875. Turen gikk med «Præsident Christie», en av Det Bergenske og Nordenfjeldske Dampskibsselskabs mer komfortable båter. I begynnelsen av 1880-årene begynner flere britiske turistskip å komme, og i 1890-årene var det nærmest en britisk «cruisefeber». Etter keiser Wilhelm IIs første norgesreise i 1889, begynte også tyskerne å komme. Fra omtrent samme tidspunkt begynte de store vestlandshotellene å reise seg, som Hotell Hardanger, Balholm, Stalheim og Fleischers hotell. Flere av disse var i begynnelsen enkle bygg, men fremstod etter hvert som store praktbygg i sveitserstil. Masseturismens pionerer var særlig Europas og verdens overklasse. Albert Kahn og den japanske familien Motono var selv eksempler på dette. I Norge så man store muligheter i turismen. «Man var i 1890-årene herhjemme temmelig enig om at Norge var turistlandet fremfor andre land og med ubegrensede muligheter …», skrev Emil Smith, som noe syrlig la til «… i denne henseende som i alle». Norsk selvfølelse var ikke mangelvare på polfarerne Nansen og Amundsens tid. Første verdenskrig skulle imidlertid gi norsk turistnæring en knekk som det tok lang tid å komme over.

På Sognefjorden, 13. august 1910, stereo glassnegativ 4,5 x 10,7 cm, PA1493

66

Lærdal, 13. august 1910, autokrom 9 x 12 cm, Auguste Léon, A308


lærdal – stalheim

lærdal – stalheim

Gudvangen, 12. august 1910, autokrom 9 x 12 cm, Auguste Léon, A293

Jordalsnuten, 13. august 1910, autokrom 12 x 9 cm, Auguste Léon, A307


lærdal – stalheim

lærdal – stalheim

«berre ein hund» Forrige oppslag viser Jordalsnuten i et tett utsnitt som lar den massive nuten stå fram i all sin veldige bergmasse. Norges fremste vestlandsfotograf, bergensfotografen Knud Knudsen, gjorde en liknende serie fotografier allerede i 1870. Nederst til høyre på bildet sees ei løe på gården Sivlesøy. Midt på Jordalsnuten sees et hull, Dragehula. Denne spiller en viktig rolle i Per Sivles kjente fortelling «Berre ein hund». Historien starter med en klatreglad engelskmann med en svær hund, som leier seg inn på en gård i en vestlandsdal med sterke likhetstrekk med Nærøydalen, der Per Sivle vokste opp. Per, sønnen på gården, får lov til å følge engelskmannen på klatreturene hans, men må vente sammen med hunden – som han utvikler et tett forhold til – når klatringen blir for farlig. Engelskmannen forsøker å ta seg til dette Dragehullet, men ramler og slår seg i hjel i «Helvete», det stygge juvet som skjærer inn på siden av Jordalsnuten. Per prøver så å ta seg av hunden i det som utvikler seg til en hjerteskjærende historie, en liten vestlandsgård har ikke rom for digre, kjøttetende luksusdyr. Hunden blir skutt. Historien er et lite mesterverk som tematiserer brytninger mellom gammel og moderne tids syn på behandling av dyr, og ikke minst barn, ved inngangen til det som er kalt «barnets århundre». Per Sivle hadde selv ingen lett oppvekst. Født utenfor ekteskap mistet han moren i toårsalderen. Faren var omreisende hestehandler og hadde ikke anledning til å ha ham på Sivlesøy. Per ble satt bort til ulike slektninger, fra seksårsalderen på gården Brekke vis-a-vis Jordalsnuten, som vi ser til høyre på bildet. Fortellingen «Berre ein hund» ville nok rørt Albert Kahn dypt. Fotograf Anders Beer Wilse, som var guide for Kahn senere på reisen, forteller om franskmannens store omsorg for barn og dyr. I motbakker beordret Kahn gjerne sitt følge ut av vognene, ikke bare for å avlaste hestene, men også for å plukke gress til dem i vegskråningene. Kahn gikk nok opp Stalheimskleivene, men han var ikke den eneste. Et verdensforbund til beskyttelse av dyrs rettigheter ble i år 1900 stiftet i Paris.

70

Utsikt fra Stalheim hotell mot Brekke, 14. august 1910, autokrom 9 x 12 cm, Auguste Léon, A315


lærdal – stalheim

lærdal – stalheim

Nærøydalen sett fra Stalheimskleivane, 13. august 1910, autokrom 12 x 9 cm, Auguste Léon, A310

Stalheim hotell og Jordalsnuten, 14. august 1910, autokrom 9 x 12 cm, Auguste Léon, A318


lærdal – stalheim

lærdal – stalheim

bildet av familien motono I Nærøydalen tar Léon et fotografi av Kahns følgesvenner på turen. Familien Motono er tydeligvis klar over at de blir foreviget. De smiler og har kontakt med Léon og Kahn bak kamera. De er likevel ikke hovedpersoner i det ferdige bildet. I Léons, og kanskje Kahns, arrangement er de innskrevet nederst i det høyre hjørnet av et norsk vestlandslandskap. Dette er det eneste fotografiet Léon tar av av familien Motono i farger, og det er kanskje ikke tilfeldig? Muligens var anledningen at selskapet Motono og Kahn, som selv var opptatt av japansk estetikk og hagekunst, fikk en assosiasjon til Japan akkurat her ved brua i Nærøydalen? Komposisjonen er spesiell. Med litt fantasi er det noe japansk over motivet av selskapet Motono, der de ligger lett henslengt i gresset foran brua over Nærøydalselva. Kanskje er det brua og veiens kunstige og slake kurve, som både gjentar runde fjell i det fjerne og samtidig står som i et spenningsforhold til rå natur med steile oppadstrebende fjellvegger, som gir assosiasjoner til Japan? De runde blåner i bakgrunnen kan også minne om Japans vulkanske og mer avrundede fjell.

74

Familien Motono ved bru over Nærøydalselva ved Stalheim, 13. august 1910, autokrom 12 x 9 cm, Auguste Léon, A313


lærdal – stalheim

lærdal – stalheim

stalheim hotell Stalheim Hotell ble ifølge norsk reiselivs store pionér, briten Dr. F. Scarlett, reist på hans forslag etter at han på en reise i 1880-årene fulgte samme rute som Kahn fra Valdres over Lærdal til Voss. Veien mellom Gudvangen og Voss, og herfra enten til Odda eller Bergen, var viktigste rute mellom Sogn og Hardanger. Scarlett mente at på toppen av den svært bratte Stalheimskleiva ville selv en pølsebu, eller med Scarletts ord «et Telt med Smørrebrød og Kaffe, Melk, Brus, Limonade og Kager», være garantert bedre inntekter enn et hotell på Voss. Scarletts forslag var rettet til en hotellmann som slet med å etablere seg i konkurranse med det velrenommerte Fleischers hotell på Voss. Hotell Stalheim ble plassert øverst i Nærøydalen, på kanten av platået, og hadde en praktfull utsikt over dalføret. Det første hotellet var enkelt, men det som stod ferdig etter brannen i 1902, var egnet til å ta imot den europeiske overklassen som innledet masseturismen til Norge. Stalheim ble et viktig mål for mange reisende, også de som kom på «de flytende hoteller», og ble fraktet opp med hest og vogn fra Gudvangen. Stalheim Hotell tok i disse årene imot mange prominente gjester, blant annet var den tyske keiser Wilhelm innom 25 ganger, det vil si hver sommer han var i Norge.

Stalheimsfossen, 13. august 1910, stereo glassnegativ 4,5 x 10,7 cm, PA1505

76

Stalheim Hotell, 14. august 1910, autokrom 9 x 12 cm, Auguste Léon, A316


lærdal – stalheim

lærdal – stalheim

jennys sang Bildet viser Jenny Seglen, kontordame på Stalheim, sittende mellom Adalheid Dinger, datter til Stalheim Hotells medeier og direktør Dinger, og Jennys søster Olga i hvit kjole. Jenny Seglen, sanglærerinne fra Bergen, arbeidet en årrekke på Stalheim Hotell i sommersesongen. Hun hadde en god stemme og underholdt på oppfordring ofte Stalheims gjester med sang på kveldene. Stalheim Hotell tok i disse årene imot mange prominente gjester, og Jenny har trolig sunget både for Keiser Wilhelm og mange andre. I 1907 sang hun for kong Chulalongkorn av Thailand, som morgenen etter gav henne en medalje for innsatsen. En aften Jenny Seglen underholdt i 1904, var den musikkinteresserte briten William Borders en av tilhørerne. Han ble betatt av Jennys stemme og inviterte henne til England for å synge med hans private 40-manns orkester. I flere vintre var Jenny i England og sang med The Nightingale Orchestra. William Borders komponerte for øvrig en ouvertyre til hotellet og dets omgivelser. Denne komposisjonen har tekst, og Jenny har trolig også fremført denne. Albert Kahn var meget musikkinteressert og dro blant annet sammen med vennen, skulptøren Auguste Rodin, til Bayreuth for å se og høre Richard Wagners Nibelungenring. Bildet av Jenny, hennes søster Olga og Adalheid Dinger kan derfor godt ha vært tatt som et minne om den gang Jenny sang for Albert Kahn.

Stalheim, 14. august 1910, stereo glassnegativ 4,5 x 10,7 cm, PA1510

78

Gruppe, Stalheim hotell, 14. august 1910, autokrom 12 x 9 cm, Auguste Léon, A317


Trond Bjorli & Kjetil Jakobsen Norge i farger 1910 Bilder fra Albert Kahns verdensarkiv © 2011 Forlaget Press Utgitt i samarbeid med Norsk Folkemuseum Boken er utgitt med støtte fra Institusjonen Fritt Ord og Institut français – Den Franske Ambassade i Norge. redaksjon: Trond Bjorli, Thor Arvid Dyrerud, Kjetil Jakobsen, Bengt Olsson og Marie Fongaard Seim Utgitt i forbindelse med utstillingen Norge i farger 1910 på Norsk Folkemuseum 2011. Utstillingsgruppe: arkitekt Cecilie Thue, utstillingshåndverker Mette Opsahl, fotoleder Anne-Lise Reinsfelt, malerikonservator Lone Ørskov Dybvik, student Flora Colomas og fotoarkivar/kunsthistoriker Marie Fongaard Seim. Kuratorer: konservator Trond Bjorli og professor Kjetil Jakobsen, Humboldt Universität zu Berlin. Prosjektleder: Trond Bjorli, Norsk Folkemuseum. en spesiell takk til Musée Albert-Kahn – Département des Hauts-de-Seine, og til museets medarbeidere Ronan Guinée, Serge Fouchard og Frédérique Le Bris. takk til Ragnvald Christensson, Dominique Lebrun, Trond Aasland, Helge Sunde, Åsta Brenna, Solveig Greve, Roger Midtstraum, Oskar Kvasnes, Jan Petter Brennsund, Kari Telste, Nils Torske, Tone Rasch, Anita Nilsen, Lisabet Risa, Voss folkemuseum, Robert Meyer, Arthur Tennøe, Jens Gold, Audun Bratrud, Ole Birger Gjevre, Ketil Gjølme Andersen, Nanna Paaske, Den norske ambassade i Paris ved Kristin Lilletvedt Strøm, Eivind Røssaak, Kjell Aulie, Harald Olav Jevne, Tor Lund, Kåre Hovland, Ingrid Tønneberg og Inez Didriksen. Kvaliteten på reproduksjonene av autokrom i boken er et resultat av den kombinerte ekspertisen til Ronan Guinée, Musée Albert-Kahn og trykkeriet Fälth & Hässler. Rettighetshaver til fotografier der ikke annet er angitt: Musée Albert-Kahn – Département des Hauts-de-Seine trykk og repro: Fälth & Hässler AB, www.foh.se design: Bengt Olsson, Concorde Design, Oslo boken er satt med: Garamond Premier Pro og Scala sans papir: MultiArt Silk 170 g isbn 978-82-7547-454-2 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. Forlaget Press, Kongens gate 2, 0153 Oslo www.forlagetpress.no


Norge i farger 1910