Olav den hellige. Spor etter helgenkongen

spor etter helgenkongen

lars roar langslet og knut ødegård

Spor etter helgenkongen Forord vedVigdís Finnbogadóttir

forlaget press

INNHOLD Vigdís Finnbogadóttir: Forord 7 Knut Ødegård og Lars Roar Langslet: Spor etter helgenkongen 11 Olavsfrontalet i Nidaros 35 Lars Roar Langslet: Var hellig Olav en ekte helgen? 41 Olav Haraldsson: Einskilddikt (Lausavísur) 61 Knut Ødegård: Lyrikaren Olav Haraldsson 67 Olavsskap fra Nikolaikirken i Stralsund, Tyskland 75 Lars Roar Langslet: Den første Olavslitteraturen 81 Skaldedikt om Olav den hellige 91 Knut Ødegård: Skaldane og helgenkongen 111 Einarr Skúlason: Geisli 121 Knut Ødegård: Om Geisli – diktet og dets omgivelser 147 Alterskap fra Stadskyrkan i Söderköping 181 Lars Roar Langslet: Snorre og Hellig Olav 187 Olavsskap fra Överenhörna 205 Lars Roar Langslet: Helgenkongen og rikssamlingen 211 Knut Ødegård: St. Olav på Island 225 Alterskap fra Andenes kirke 243 Lars Roar Langslet: Olav i austerveg 249 Olavsskap fra Värmdö kirke 267 Lars Roar Langslet: Hellig Olav som nasjonsbygger i det nye Norge 273 Litteratur og billedliste 287

hugin og munin Forord av Vigdís Finnbogadóttir

Islendingenes gjerning i Norge, og ikke minst i det gamle Nidaros, har vært den som uttrykkes i den gamle tro gjennom bildet av Odins ravner: Hugin og Munin – tankens og hukommelsens tjenere gjennom ordet i dikt og ordet i saga.

Selvsagt kommer hverken historieskrivning eller diktekunst ut av intet. Lærdommen er en forutsetning både for det åndsliv som utspilte seg i St. Olavs by Nidaros, og for den spesielle gjerning som Island skulle få utrette for at vi ikke skal glemme hvem vi er, hvor vi kommer fra – og kanskje derfor kunne peile inn hvor vi går hen.

En helt sentral del av kunnskapen om kong Olav Haraldsson hadde gått tapt om ikke islandske historikere og diktere skrev ned både hans livshistorie som viking, som kristen konge – og hans underfulle gjerninger etter døden, som helgen.

Alt så tidlig som på 1000-tallet finner vi islandske studenter i både Paris og Lincoln. En av dem var Sæmundr enn fróði Sigfússon, som etter hjem-

komsten til Island grunnla et mektig lærdomssete på gården sin, Oddi. Der, på Oddi, var det Snorri Sturluson vokste opp. Husbonden var sønn av en norsk kongsdatter: Tora, som hun het, var datter av kong Magnus Berrføtt. Så skjønner vi også hvorfra han fikk inspirasjonen, han som vi mer enn noen annen kan takke for at beretningene om vår felles fortid er bevart.

Men en av de skaldene som Snorri siterer flittigst, Einarr Skúlason, fikk også nyte godt av den kunnskapen som var samlet på islandske lærdomsseter. Det 1100-tallet som skaperen av det monumentale Olavsdiktet Geisli vokste opp i, eide en nesten utrolig rikdom av intellektuelt liv: Oddi var nærmest for et universitet å regne, det samme var flere av klostrene som hadde verdifulle biblioteker med både naturvitenskapelige, teologiske og filosofiske verker, og der munkene var ivrig beskjeftiget med å skrive så vel verdslige som geistlige historier, oversette lærde verker fra latin og undervise i språk, historie og musikk.

«Olauus Rex Norwegie» (Fødselskirken i Betlehem, ca. 1150–1160) Den eneste sikkert identifiserte fremstillingen av Olav den hellige før år 1200 er et maleri på en søyle i Fødselskirken i Betle­hem.

Bildet avspeiler både Olavskultens internasjonale utbredelse og de nordiske aristokratienes stilling i korsfarerstatene. Bildet er i dårlig forfatning, men på siden av søylen kan man fortsatt se en knelende kvinneskikkelse – trolig Kristin Sigurdsdatter, datter av Sigurd Jorsalfare, som besøkte Palestina og badet i Jordans vann sammen med sin mann Erling Skakke i 1150-årene.

7

vigdis finnbogadóttir Einarr Skúlason var prestelærd og virket også som prest på Island før han flyttet østover til Norge. Han hadde dessuten dikterblodet i årene: Han var oldebarn av Egill Skalla-Grímsson.

Kanskje ikke så merkelig da at det var han som skulle komme til å bygge den litterære katedralen over St. Olavs skrin, skjønt hans oldefar – som jo reiste nidstang mot Norge og berget seg fra Eirik Blodøks’ dødsdom ved å dikte Höfuðlausn – neppe hadde gjort det på samme måten. Imidlertid hadde Einarr og hans oldefar én ting felles: Det forunderlige Ordet, det som er sterkere enn maktspråket.

Lux illuxit, heter det i Olavs­ sekvensen. At ordet er lys, er en gammel visdom. Uten dette lyset famler vi omkring i et åndelig mørke. I sammenfallet av den geistlige og den verdslige makt som var bygget opp rundt St. Olavs skrin i Nidaros, var det at så mange av de islandske forfatterne ble inspirert til å yte sitt ypperste – til uvurderlig verdi for begge våre nasjoner.

Leser vi Norges historie slik den på så mesterlig vis er fortalt av Snorri Sturluson i Heimskringla, finner vi nesten alltid en islandsk skald ved den norske konges eller kirkefyrstes side.

St. Olavs nærmeste følgesvenn var den islandske dikteren Sigvatr Þorðarson.

Han dro ut fra Island som ung mann, vi vet ikke om han noen gang besøkte sitt hjemland igjen. Det er i Norge han gjør sin store innsats – som for evig

blir stående i Islands og hele Nordens litteraturhistorie.

Det er bevart flere strofer av Sigvatr – Sigvat skald – enn av noen annen skald fra før skrivekunstens tid i Norge. At de ble bevart, har vi imidlertid nettopp skrivekunsten å takke for, ikke minst Snorri Sturlusons flittige sitering av den muntlige overleveringen av Sigvatrs dikt – som en slags dokumentasjon i sagaen om Olav den hellige, likedan er hans dikt nedskrevet i Flateyjarbók.

Og skrivekunsten var det jo nettopp den geistlige makt som brakte oss – så her er det en sammenheng mellom de norske kristenkongenes misjon både i hjemlandet og på Island og skrivekunsten som bevarer av vår arv og identitet.

Sigvatr var ikke bare kongens skald og fortrolige venn, han var også kongens stallare, den tids hird- eller hoffsjef, noe som igjen viser hvilken nær kontakt det var mellom islendinger og nordmenn på den tid. Han skild­res som en høvisk, ridderlig person som dertil – om vi skal tro Snorri også her – kunne tale like raskt på vers som andre i vanlig tale.

Han var kristen alt da han sluttet seg til kong Olavs hird i 1015: Island ble jo kristnet tretti år før slaget på Stiklestad, ved Olav Tryggvasons misjonærer. Det er også en større humanitet i hans dikt enn i den gamle skaldekunsten: Både striden og diktet

8

forord skal ha et mål og en mening. Han er en fredens og forsoningens dikter i en langt senere tids ånd, men det moralske imperativ er overordnet slik at striden kan bli nødvendig om rettferdigheten trues.

Hugin og Munin: Tanke og hukommelse. For den store historieforteller Snorri Sturlusons del, han som mer enn noen annen har bevart minnene om hvem vi er, kommer også noe annet i tillegg: Evnen til å fortelle, til å se detaljene som til sammen danner den store veven. To kvinner var helt sentrale i å forme dikteren og sagaberetteren Snorri. Jeg har allerede nevnt kongsdatteren Tora på Oddi. Den andre var hans mor, Guðný Böðvarsdóttir.

Guðný var en av disse høyt begavede islandske kvinnene som fører en nokså anonym tilværelse i beretningene om menns dåd og dikt. Men i Eyrbyggja saga, som kanskje er den mest realistiske av islendingesagaene, trer hun tydelig frem: I avslutningen av sagaen er det hun som er informant og en meget detaljert forteller: Hun har et usedvanlig skarpt øye for detaljen som utsier noe mer enn bare seg selv – en fortellerteknikk som sønnen Snorri ble slik en mester i.

Snorri Sturluson, Sigvatr Þorðarson, Einarr Skúlason, Olav Tryggvason, Olav Haraldsson, Island og Norge er knyttet sammen i en ubrytelig lenke.

I denne lenken finnes edelstener. En av de klarest skinnende er Nidaros,

som gjemmer historien om Olav Digre som ble helgenkongen St. Olav, og katedralen der hans levninger nå befinner seg på et ukjent sted, muligens under kirkegulvet.

Han skrev umåtelig mye, Snorri Sturluson. Han må også ha snakket mye, og sterkt, både maktspråk og poetisk språk. Det er forunderlig at det er bevart bare to direkte utsagn fra hans munn. Det ene er út vill ek, ut vil jeg. Det andre er eigi skall höggva, dere skal ikke hugge, altså: ikke drepe.

Men disse to korte og konsise replikkene kan stå som en utfordring til oss: Vi skal ut, lenger enn langt, for å se, for å lære, for å forstå. For Snorri betyr lengselen etter å komme ut at han vil hjem. Og vi skal bære med oss den grunnleggende arven fra den ene Gud som St. Olav gav sitt liv for: Eigi skall höggva. Fredens, ikke drapets og krigens, budskap er dette.

Det er en stor glede for meg personlig, og for Island, at Lars Roar Langslet og Knut Ødegård har skrevet en ny bok om helgenkongen Olav Haraldsson. Ikke minst fordi den igjen minner oss om en tro sterkere enn døden, på vår rike litterære arv, på de sterke bånd mellom Island og Norge – de fleste forfatterne som har fortalt om helgenkongen, var jo islendinger – men også fordi den kaster lys over hvor sterkt St. Olav-tradisjonen også var med på å forme islendingenes trosog åndsliv.

9

innledning spor etter helgenkongen

Mantel ljusblå som nejdens kullar bär Sankt Olof i Österlen.

Trollet Skalle i stoftet rullar, yxan skyldrar med silversken …

slik skildrer poeten Anders Österling den undergjørende skulpturen av Hellig Olav i Albo, Österlen – i det sydøstre Skåne. Den ruvende, hvitkalkede kirken lyser opp i et frodig landskap. Den ligger utenfor allfarvei, men mange turister og pilegrimer finner veien hit hver eneste dag. Det er velbrukte stier de søker, for gjennom århundrer har St. Olofkyrkan vært et av Skånes viktigste valfartsmål.

29. juli er det folksomt her, for olsok blir feiret med marked, konserter og utstillinger, og selvsagt med olsokmesse i fullsatt kirke. Opptil 2000 mennesker pleier å komme til den årvisse olsokfesten.

Miniatyr med scener fra Olav den helliges liv (Carrow-psalteret, ca. 1250) Det er i dag ikke bevart noen religiøse kultbilder fra tiden før reformasjonen i engelske kirker. Bokillustrasjoner som denne er dermed – sammen med utallige kirkededikasjoner og bevarte manuskript­ kopier av Olavsmesser – et av de viktigste tegnene vi har på Olavskultens sterke stilling i England. Flere av motivene her skulle gå igjen i den senere Olavsikonografien: Olavs drøm med engel og språkbånd, Olav til hest under slaget på Stiklestad, Olavs seilas gjennom klipper, to scener om en lemlestet prest som Olav mirakuløst helbreder, til sist tronende Olav med øks. Kanskje var scenene godt kjent for engelske kirkegjengere på 1200-tallet, men i dag finnes knapt spor etter denne tapte bildetradisjonen.

11

knut ødegård og lars roar langslet

Nordmenn flest tror visst fortsatt at olsokfeiring og Olavstradisjon er særeie for Norge. Det stemmer slett ikke! Olavskulten bredte seg utrolig raskt i kystområdene over hele det nordlige Europa, fra midten av 1000-tallet og frem til reformasjonen. Skåne (som dengang tilhørte Danmark) var et særlig viktig nedslagsfelt, med mengder av Olavsminner og trolig over ti Olavskirker. Og olsokfeiringen fortsatte lenge etter reformasjonen – etter hvert i neddempet, privat form i Norge, helst på stølene (for ikke å uroe de geistlige overvåkere), men som en nesten ubrutt tradisjon på Færøyene, Gotland og Åland (der St. Olav har status som skytshelgen). Og altså her – i Albo, Skåne. en nordisk overhelgen ¶ I Sverige var Hellig Olav middelalderens mest folkekjære helgen, som overstrålet landets egne helgener, både St. Erik og Sta. Birgitta. I hele landet regner man med 70–80 Olavskirker i middelalderen, men det kan ha vært flere, spredt i alle landsdeler. I enkelte områder var hver annen eller tredje kirke viet til St. Olav, bare i Båhuslen skal det ha vært 10, og det er bevart en enorm mengde middelalderske avbildninger av ham. Et billedregister (Odenius, 1949) omfatter ca. 450 Olavsbilder fra 304 svenske kirker. Senere opptellinger gir enda høyere tall. Historiska museet i Stockholm har den største samling Olavsbilder i verden, langt flere enn bildene av Sveriges nasjonalhelgen St. Erik.

I dag er dette blitt «kulturminner», som taler sitt tause språk om fjerne århundrer da kristentroen var en selvfølgelig referanseramme for høy og lav, og idealet var en universalistisk enhetskultur der landegrenser spilte liten rolle. Hellig Olav var norsk konge, men ble raskt opphøyet til en slags nordisk «overhelgen» (Martin Blindheim) som satte århund­ redype spor i fromhetslivet, rettsidealene, kunsten og folkediktningen.

Han ble like viktig for folk i Sverige, Danmark, Finland og Island som i hjemlandet Norge.

Men St. Olof i Albo er noe helt for seg selv. Kom Olav hit noen gang, i levende live? Tvilsomt – skjønt hans siste og mest skjebnesvangre slag før Stiklestad ble utkjempet ved Helgeån i Skåne, så muligheten er der. De 12

spor etter helgenkongen

eldste Olavskildene har ofte skjulte årer tilbake til en eller annen historisk hendelse, som folk husket lenge, og som det senere ble spunnet eventyr om. Men det var i hans sene «etterliv» som helgen at Hellig Olav ble den mytiske skikkelsen som seilte sin skute tvers gjennom fjell og fikk grøden til å svulme, kilder til å springe. I folkediktningen ble det flettet utallige slike kranser om den elskede helgenen som Kirken på mer nøktern vis æret ved alteret og bad om forbønn. Historisk eller uhistorisk, det spiller underordnet rolle – mytene sier i dikterisk form noe enda viktigere om hva Olavsskikkelsen kom til å bety.

I Albo er det tydelige spor etter ham, i kirken og kilden, men fremfor alt i en fromhetstradisjon som trosset alle forsøk på undertrykkelse. Det er bevart mange opptegnelser om pilegrimsstrømmene hit helt fra tidlig høymiddelalder. Olavskilden ved gården nedenfor var trolig et reisemål før det ble bygget kirke. Linné skildret den i 1749. For middelalderens kristne var slike kilder et hellig tegn på dåpsvannet – på Guds livgivende nåde som gir helse og fruktbarhet. Også i dag hender det at barn blir døpt ved kilden.

Da får de sognets dåpsgave: et smykke med Olavs sølvøks. Øksen er jo det vanligste attributt i Olavs-ikonografien – et tegn både på hans kongsmakt og hans martyrdød. Og det er Olavs sølvøks som Albo-kirken oftest forbindes med.

Man skjønner at en så stor kirke må skyldes noe mer enn behov i et ørlite grendesamfunn. Det romanske høykoret er fra begynnelsen av 1200-tallet, men på midten av 1400-tallet ble kirken utvidet med et romslig langskip som deles i to av en midtre søylerekke.

De hvite murene inne i kirken lives opp av en serie fargerike treskulpturer fra 1400-tallet. Altertavlen viser scener fra Kristi lidelseshistorie, flankert av en rekke helgener, blant dem selvsagt også St. Olav. Midt i skipet kneiser en egenartet skulptur av Treenigheten. Der stod det visst først en større Olavsskulptur, men den ble slengt ut og knust av en nidkjær biskop i 1627, i den skrekkslagne menighetens påsyn.

På triumfbuemuren ser vi et stort kalkmaleri av Jomfru Maria og Hellig Olav, avdekket bak den lutherske overmalingen ved restaureringen i 1950.

13

knut ødegård og lars roar langslet

Men det eiendommeligste innslaget i kirken er den Olavsskulpturen som Österling besynger. Han er fortsatt på plass i koret, sittende på en tronstol, og med en heslig dyrefigur (Skalle!) som fotskammel – bildet på helgenens seier over det onde. Hellig Olavs sølvøks står løs i den høyre hånden (i dag en kopi-øks i simplere metall, for ikke å friste tyvene!).

Pilegrimene pleide å løfte den ned og stryke seg med den når de bad om hans forbønn. «Sankte Ole, be for meg!» er det risset inn i runeskrift (ca. 1300) på en av søylene.

Det underligste er at her har Olavstradisjonen levd videre uten avbrudd. Det ser vi av de mange opptegnelsene, fra hvert eneste århundre siden den slo rot. Det ble gjort flere geistlige forsøk på å feie ut «vid­skepelsen» – den kjente reformasjons-propagandist Peder Palladius hadde jo slått fast at «pilegrimsgang hører djevelen til». Men det nyttet ikke. De gavene som pilegrimene gav til stedets prest, gjorde vel sitt til at han trosset sine overordnede og ikke grep inn – også dengang var prester dårlig lønnet og trengte ekstrainntekter.

I 1777 berettes det: Fra alle kanter strømmer folk til på olsokdagen for å be ved Olavsstatuen. Først legger de sitt offer i en stor kiste, forretter sin bønn der, går så bort til statuen og ber stille. «Dernest tar de den lille øksen av hans hånd og stryker seg med den ni ganger, men for hver tredje gang setter de øksen i hans hånd igjen … Når dette er forrettet, gjør de atter sin bønn og går bort … Derfra går de til St. Olavs kilde nedenfor kirken for å drikke derav og ofre, og offeret kastes i brønnen … De holder ennu St. Olav for kirkens patron og beretter at han skal være halshugget der på stedet, hvor kilden er.» I 1883 forteller en annen reisende at nå er det især statuen som trekker pilegrimer: «Nu litar man endast på St. Olofs yxa og bryr sig mindre om hans källa.»

Tronende Olav med øks og bok (Antiphonarium Nidrosiense, andre halvdel av 1200-tallet) Denne barbente Olavsskikkelsen befinner seg i margen av Nidarosdomens messesangbok fra 1200-tallet. Det påkostede manuskriptet ble trolig utført i Nidaros, og den tidsriktige gotiske penneføringen i frisyre og foldefall sier noe om erkebispesetets ressurser på dette tidspunktet, som europeisk kulturby og sentrum for hele den norrøne kristenheten. Portrettet viser oss Olav som rettferdig konge og lovgiver, med lovboken i høyre hånd.

14

knut ødegård og lars roar langslet

Få år før hadde professor Ludvig Daae skrevet i Norges Helgener (1879) at «ennu i vår tid er denne seige Olavsdyrkelse i hin kirke ikke ganske opphørt».

Den må ha vart adskillig lenger: En fransk-svensk prest fortalte fra et besøk i denne kirken rundt 1950 at han stod der alene, skjult bak en søyle, da døren gikk opp og en gammel kone kom inn. Hun skottet engstelig omkring seg for å forsikre seg om at ingen andre kunne se henne, gikk så raskt frem til skulpturen, tok den lille øksen i helgenens hånd og strøk seg med den tre ganger. olavskirkene i europa ¶ Olavskirkene er fortsatt de tydeligste fysiske sporene etter den norske helgenkongen – i middelalderen var det mengder av dem i hele nordområdet. Mange er fortsatt intakte og i bruk, de fleste ligger i ruiner, men noen er så sporløst borte at vi bare kjenner dem fra gamle opptegnelser.

Tallet på Olavskirker i Norge er beheftet med særlig stor usikkerhet, siden vi har så sparsomt med arkivalia fra middelalderen. I sin fortegnelse over kjente norske kirkededikasjoner listet Lorentz Dietrichson opp 49 dokumenterte Olavskirker, men det var sikkert adskillig flere. Vi bør dessuten huske at også i kirker vigslet til en annen helgen fantes det som regel et sidekapell eller sidealter til Olavs ære. Det forekom også hyppig at en kirke ble vigslet til flere helgener. Og hvordan skal vi registrere selveste «Olavs kirke», Nidarosdomen? Formelt var den ikke en Olavskirke, men vigslet til Treenigheten og kalt Kristkirken. Siden den var helgenens gravkirke og det store pilegrimsmål for Olavskulten, har Dietrichson selvfølgelig tatt den med på sin liste.

Det var også flere Olavsklostre i Norge – minst seks i tallet, blant dem tre dominikanerklostre (Oslo, Bergen og Hamar). Tre dominikaner­ klostre i Sverige var også vigslet til St. Olav. Olavskloster var det visst endog på Grønland, om vi skal tro gamle beretninger.

Tallet på svenske Olavskirker var, som vi så, usedvanlig høyt. Sveriges hovedkirke, Uppsaladomen, ble vigslet til både St. Erik og St. Olav (1435), 16

spor etter helgenkongen

og selvsagt var han også høyt æret ved erkebispesetet i Lund (som dengang tilhørte Danmark). På Gotland ble Hellig Olav skytshelgen, fordi han etter gammel tradisjon hadde ført kristendommen og kristenretten dit, og det er ruiner etter flere Olavskirker der. Fra det svensktalende Åland (dengang underlagt Sverige) kjenner vi iallfall tre Olavskirker og en rekke Olavsaltere i andre kirker. Også for Åland var han skytshelgen, innprentet i landskapsseglet.

I Finland var langt flere kirker vigslet til Olav enn til noen annen helgen – rundt 20, mener finske forskere. I Danmark regner man med vel 30 Olavskirker, men trolig nær halvparten av dem lå på den nåværende svenske siden av Øresund. Man kjenner også til en rekke sidekapeller med Olavsaltere i andre kirker, blant annet i Vor Frue i København og i Roskildedomen.

På Island kjenner vi til 35 kirker som var viet til St. Olav, men teller vi med de kirkene som var dedisert til ham sammen med andre helgener, kommer tallet opp i minst 59 – et enormt tall for et så lite samfunn! Men Island og St. Olav er på mange måter et kapittel for seg. Det har vi tatt konsekvensen av også med det kapitlet som følger senere i boken.

Langs kystene av Østersjøen og videre mot Nederlandene og Normandie fantes det også mange Olavskirker. Hansaens revirer var også Olav-land: Danzig, Tallinn, Stralsund, Lübeck, Bremen og Hamburg hadde sine kirker vigslet til ham. Flere av Nord-Norges senmiddelalderske alterskap i praktfull utførelse kommer åpenbart fra hansabyer – de var en del av betalingen for nordnorsk fiskeeksport! Dessuten var det Olavskirker i Brugge og Amsterdam (denne siste er avbildet av Rembrandt).

De britiske øyer var også kjerneområde for Olavskulten: 20 dokumenterte Olavskirker og totalt 40 kirkededikasjoner til St. Olav, har fors­ keren Bruce Dickins påvist. Hele seks av kirkene lå i London, blant annet i Broad Street og Hart Street (de to er fortsatt intakte og i bruk), og en i Tooley Street (som er en forvanskning av Saint Ole Street). Tooley Street nevnes i det kjente engelske barnediktet «London Bridge is falling down», som minner oss om at Olav og hans sjøkrigere rev ned London Bridge 17

knut ødegård og lars roar langslet

under et angrep (gjenfortalt hos Snorre). De gamle minnene lever videre: I Tooley Street ble det nylig reist et ruvende forretningsbygg med navnet St. Olav’s House! Det var også et alter for St. Olav i St. Paul-katedralen, og Olavskirker i blant annet York, Exeter, Chester i Wales, Lincolnshire, East Anglia og Dublin (som også hadde et Olavskloster). Og selvfølgelig var det kirker vigslet til ham i de mindre øysamfunnene, på Man, Hebridene, Shetland, Orknøyene …

Disse sammentrengte oversiktene gir visse anelser om det omfanget som Olavskulten fikk, hvor langt ut den nådde, og hvor dypt den må ha grepet – også i samfunn der forestillingene om den «opprinnelige» Olav Haraldsson ble svært vage – som når pilegrimene i Albo etter hvert trodde at han var blitt halshugget der på stedet, eller når det berømte «Olavspasjonalet» fra senmiddelalderens Lübeck skildrer Olavs kors­ festelse, i en ekstrem dikterisk utbrodering av den «Kristus-likhet» som alltid hadde vært et viktig trekk ved helgenbildet av ham. olavskultens kilder ¶ Hvordan kan vi forklare den enorme tiltrekningskraft som Olavsskikkelsen må ha hatt for å oppnå en så sterk oppslutning i et så stort landområde? Ofte har man pekt på maktforhold, økonomiske kontaktnett, faste handelsruter – især hansaens voksende rolle i handelen med Norden. Men slike forklaringer stanser på overflaten.

Ut gjennom middelalderen kom det jo til et mylder av nye helgener, nye helgenidealer slo igjennom, og mange av gammeltidens helligkårne gled inn i skyggen. Ikke så med Hellig Olav. Kulten av ham vokste, og når det gjaldt bred folkelig popularitet, er det kanskje bare Irlands St. Patrick som er hans jevnbyrdige. Hvorfor fikk han en så viktig stilling i tidens fromhetsliv?

Det kan iallfall ikke skyldes personlige egenskaper som gjorde ham elsket mens han ennå levde, og som siden ble forstørret i ettertidsbildet.

Forgjengeren Olav Tryggvason var en slik skikkelse, han «skinte i den gamle tids lys med alle de gaver og evner som den tid regnet for en manns herligste pryd» (Sigrid Undset). Han kunne utsjarmere de fleste. Men 18

spor etter helgenkongen

det er tydelig i sagaene at Olav Haraldsson hadde ikke den typen sjarm.

Han overstrålte ingen av de andre stormennene han kom i kontakt med.

«Mannen var jo et eneste voldsomt spent viljeknytte. Blodet sprengte på, det stakk med ild; i de mektige øyne luet den» (Bjørnson). Men det er ikke viljekraften som gjør et menneske elsket av de mange, og slett ikke av de mektige. Man aner at Olav hadde vanskelig for å knytte vennskap.

En viktig side ved forklaringen er nok at helgenen Olav appellerte til så mange grupper og i så mange retninger. I Norge ble han kongeslektens ryggstøtte, i kraft av sin status som rikssymbol, som landets gudkårne «evige konge», garantisten for all god lov og rettferdig styre. Men det var norsk kongeideologi – selv om ringvirkningene av Olavs kristenrett ble sterke også på Gotland og i øysamfunnene mot vest. Lenger ut nådde det nok at han også var småkårsfolks beskytter og trofaste hjelper, de fattiges og lidendes venn i nøden. De fleste mirakelberetningene om St. Olav, og legender som ble spunnet av dem siden, handler nettopp om hvordan han gang på gang er kommet vanlige mennesker til unnsetning.

I sagaene er det konger og stormenn som dominerer bildet, men i Olavs miracula møter vi fortellinger fra enkle menneskers hverdagsliv. For dem var Hellig Olavs vern en viktig realitet.

Han var bøndenes beskytter, som våket over fruktbarhet og god avling. Allerede en fortelling fra ferden mot Stiklestad viser kongen som bekymrer seg over at hans menn har tråkket ned bondens åker, og som tar seg tid til å vandre rundt den for å få kornet til å reise seg igjen. Senere er det talløse beretninger om hvordan St. Olav ble påkalt og hans bilde båret ut for å sikre godt år og god grøde. Alle bofaste så ham som sin helgen.

Men samtidig var han skytshelgen for de veifarende, for sjømenn og handelsfolk. Det var derfor hansaen følte seg særlig knyttet til ham – og derfor gotlenderne bygget kapell til hans ære i sin handelsgård så langt øst som i Novgorod. Et seilasbilde på en av fløydørene til det berømte Olavsskapet i Stralsund viste seg å tildekke en interessant historie: Ved gjennomlysning kom det for en dag at kunstneren først hadde malt Olav som sjømann ved roret. Men kjøpmennene som hadde bestilt bildet, var 19

knut ødegård og lars roar langslet

åpenbart ikke fornøyd, så det ble overmalt og erstattet med et bilde av Olav som handelsmann med hånden på sitt varelager.

St. Olav favnet nær sagt alle – både høy og lav, bofaste og reisende, krigere og fredsæle, sjømenn og handelsfolk. De fleste kunne føle at han på særlig vis var deres helgen. Og dette var ikke bare from tildiktning, selv om mange trekk unektelig ble lagt inn i helgenbildet av ham siden. I Snorres nøkterne skildring av Olavs liv møter vi jo allerede både den bydende kongen og småkårsfolkets venn, krigeren, sjømannen og storhandleren, og den landbrukskyndige tilskueren til onnearbeidet på Sigurd Syrs gård.

Det idealiserte bildet som siden ble tegnet av ham i sagaer, viser og legender, og i folkets kollektive erindring, må ha hatt uvanlig sterk appell til tidens mennesker. Den rettsindige stridsmann, som gikk modig i døden for troens sak, svarte til et heltebilde som ble videreført i den kristne ridderromantikk. Om Hellig Olav var det så mye dramatisk og fargerikt stoff, fortellinger som kunne inspirere billedkunst, diktning og mytedannelser, langt mer enn i livshistoriene om for eksempel Danmarks St. Knud eller Sveriges St. Erik. Stoffet innbød til å dikte videre, slik vi ser det i den rike floraen av folkelig tradisjonsstoff om ham. Den kunstneriske utsmykningen av kirkene tok også opp motiver derfra, så folk flest ble minnet om dem hver gang de gikk til messe. den hellige olav ¶ Og så kom det vel mye magi i tillegg? Ja, sikkert.

Især magien fra en menneskeskikkelse som ble forvandlet i døden til et redskap for sin Gud. Det viktigste stedet for feiring og påkallelse av en helgen var selvfølgelig helgenens grav. Det er vel ikke så forskjellig fra hva mange mennesker føler den dag i dag: De kommer sine avdøde kjære særlig nær når de står ved gravstedet. Men St. Olavs grav – først i Klemenskirken (1031), Side av manuskript med tronende Olav (engelsk håndskrift, ca. 1275) Mot en bakgrunn av gull og med røde roser i kinnene sitter Olav på tronen i denne initialen, hentet fra et manu­ skript av Davidssalmene. Venstre hånd er fornemt bøyet foran brystet, mens fingrene krummer rundt kongens kappebånd: Dette siste er et verdighetstegn som går igjen i mange senere Olavsskulpturer. I likhet med manuskriptet gjengitt på s. 10, ble også dette psalteret utført i East Anglia, et område i England med sterke norrøne bindinger.

20

knut ødegård og lars roar langslet

så i Mariakirken (under Harald Hardråde) og endelig i Kristkirken (under Olav Kyrre) – var et hellig sted, der de troende følte hans nærvær særlig sterkt. Alt de første skaldediktene om den døde Olav forteller at der skjedde det en rekke helbredelser og andre jærtegn, som bevitnet hans hellighet.

Det var sterke ønsker, ikke minst på Island, om at også vår første kristningskonge Olav Tryggvason skulle kåres til helgen. Men ønskene stod svakt, ganske enkelt fordi det ikke fantes noen grav etter ham. Den første Olav sprang jo i havet og forsvant under sitt siste sjøslag – som stod ved «Svolder», et stedsnavn ingen historiker har greid å stedfeste.

Dermed fikk han ingen grav hvor troende kunne samles og hans hellighet bevitnes av jærtegn. (Olav den Hellige hadde egentlig ikke trengt slike jærtegn for å bli utropt til helgen, siden martyrer automatisk ble helgenkåret.) Olav Tryggvason ble derfor stående som Forløperen – en nordisk Johannes Døper i forhold til «den som skal komme».

I Nidarosdomens kor stod St. Olavs skinnende helgenskrin, lukket om to innvendige kister, den første av metall, den innerste av tre, med kongens jordiske legeme. Det ytre skrinet var virket av sølv, med en mengde edle stener innfattet i gull. Dét var det magnetiske kraftfeltet som drog voksende skarer av pilegrimer til seg fra fjern og nær. Hit kom Sta. Birgitta, av stormannsslekt, så det var et stort følge med hester – men selv valgte hun å gå til fots på fattiges vis. Hit kom kong Håkon VI og hans dronning Margrete, som siden ble Kalmarunionens mektige leder, sikkert med enda større følge. Hit kom Snorre, som har beskrevet skrinet ved selvsyn (Magnus den godes saga, 10). Men fremfor alt kom de store flokkene langveisfra – en broget skare av botferdige, syke, fattige, ung og gammel, mange eventyrlystne, og sikkert noen svindlere iblant.

Olavsskrinet ble bare åpnet med mange års mellomrom, for kongens eller erkebiskopens inspeksjon. Helgenlevningene var ikke synlige for dem som defilerte forbi, slik de ofte var i helgengraver sydpå. Glansen fra domen og skrinet må ha vært overveldende. Men moderne mennesker som ikke lar seg dupere av slikt, kan saktens spørre: Hvorfor så stor kommers omkring de livløse restene etter den helgenkårne kongen?

22

spor etter helgenkongen

Vi kunne svare med tidens teologi: Gud har skapt alt, synlig og usynlig, levende vesener og livløs natur – og alt er godt fordi det er skapt.

Fremfor alt skapte han mennesket, hans ypperste skapning, som en enhet av kropp og ånd. Gud selv lot seg føde til verden som et menneske av kjøtt og blod, for å frelse menneskene og føre dem til evig liv hos ham.

Da Sønnens jordeliv var over, sendte han Den Hellige Ånd, som tar bolig i hver og én av oss, og nærer og lærer oss gjennom Kirken. Som åndsvesen kan mennesket kjenne og elske Gud, men også menneskekroppen er et særlig edelt skaperverk fordi den er bolig for Den Hellige Ånd. All verdens synd og skrøpelighet kan ikke utviske det Gudsbildet som mennesket er skapt i. Ikke engang døden.

Helgenene er Guds utvalgte redskaper til å føre frem det frelsesverket som Sønnen en gang for alle fullbyrdet på korset, og hjelpe oss andre på veien til ham. Prototypen på en helgen var i de eldste tider «trosvitnet», martyren. Når noen gikk i døden for troens sak, ble også de jordiske levningene etter dem omgitt av ærefrykt, siden de hadde vært bolig for Den Hellige Ånd som ledet dem. Fra de eldste tider i Kirken (Ignatius av Antiokias martyrdød, år 107) har vi vitnesbyrd om denne venerasjon for martyrens levninger (reliquiae).

I denne forstand er kristendommen en sjokkerende «materialistisk» religion, til varig anstøt for alle som bare tror på åndens renhet og forviser det kroppslig-materielle til en uverdig sfære av virkeligheten. Kristendommen lærer at alt det skapte er Guds gode og skjønne verk.

Det var i den troen at Hellig Olav døde, og i den troen at utallige kristne samlet seg om hans skrin i Nidarosdomen. olav etter reformasjonen ¶ Så kom reformasjonen med strengt forbud mot helgendyrkelse. Et sterkt realmotiv for Christian III, som drev den igjennom med hård hånd, var nok at han på den måten kunne få tak i kirkegodset og styrke sin skrantne økonomi. Kirker og klostre ble rasert, deres eiendommer konfiskert, og hellige kar og skrin sendt til København for å smeltes om til kongelig mynt. Også Olavsgraven ble selvsagt 23

knut ødegård og lars roar langslet

skjendet av leietropper på kongens ordre (1537) og de to ytre skrinene hugget opp og smeltet. Rundt 95 kg sølv ble bokført, pluss endel gull og en mengde kostelige stener.

I 1564, under syvårskrigen, ble graven skjendet på ny av svenske soldater. Nidarosdomen skal de ha brukt som stall. De trakk alle sølvnaglene ut av den 500 år gamle trekisten og slepte den med seg på hjemturen mot Sverige som krigsbytte. Kanskje var de fulle, og kisten var tung og holdt vel på å falle fra hverandre, så et sted i Stjørdal grov de den ned.

Så kom det et merkelig mellomspill: Skjendingen av kongehelgenens grav vakte slik forbitrelse i både Norge og Sverige at kisten måtte føres tilbake til Nidarosdomen i høytidelig prosesjon, og både geistlige og verdslige herrer deltok i seremonien da den ble satt inn i en nymuret grav i katedralen. Dette skjedde altså nesten 30 år etter at lutherdommen ble formelt innført i Norge. En tysk håndverker ble satt til å lage en ny kiste, prydet med bilder fra St. Olavs liv. Og folk samlet seg om graven som før, for å be om St. Olavs forbønn.

Men i 1568 ble kisten etter kongelig ordre gravet ned på et hemmelig sted under kirkegulvet, så den ikke lenger kunne bli samlingspunkt for papistisk overtro og norsk selvstendighetsvilje.

Siste akt kom da Nidarosdomen skulle gjenreises på 1800-tallet. Mot slutten av 1880-årene ble stengulvet i kirken fjernet og hele undergrunnen gravet opp. Det var riktignok stående ordre at middelalderske graver skulle skånes og etterreformatoriske slettes, men i praksis gikk det visst ofte omvendt. De som gjorde grovarbeidet, hadde neppe fått nok faglig instruksjon om hvordan man kunne skjelne og registrere i et virvar av sammenraste graver, lagvis over hverandre. Og den teknologi vi i dag har for datering og identifisering, var ennå ikke utviklet. Man identifiserte to kongegraver i kor-murene, Håkon Sigurdssons og Inge Bårdssons – og dessuten Erling Skakkes grav (han var ikke selv konge, men kong Magnus Erlingssons far). Men alle uidentifiserte benrester ble til slutt samlet og kastet i en grøft ute på kirkegården. Så der havnet nok restene av syv norske middelalderkonger, blant dem Magnus den gode, Olav Kyrre og den 24

spor etter helgenkongen

største av dem alle, Hellig Olav. Historiens største massegrav for konger, er det blitt sagt. Man kan gjette at byens geistlighet trakk et lettelsens sukk – det ville nok ha blitt langt mer brysomt for dem om helgengraven var blitt identifisert.

Dessverre faller dette godt inn i et norsk mønster for forvaltning av gamle kongegraver. Andre europeiske land, også Sverige og Danmark, har bevart kongelige gravmæler fra århundrer tilbake. Hellig Olavs svoger storfyrst Jaroslav og hans Ingegerd fikk hvile trygt i sine sarkofager i Sofia-katedralen i Kiev selv i sovjettiden, for Stalins ordre om å sprenge også denne kirken ble sabotert. Men ikke én norsk kongegrav fra vår kristne middelalder er intakt.

Da det kongelige kapell i Oslos Mariakirke ble gravet ut i 1868 og kongegraver avdekket, ble skaller og ben derfra sendt til Anatomisk ins­ titutt, der de i over hundre år ble brukt i undervisningen av studentene.

Så der havnet levningene av Håkon V og hans dronning Eufemia, som ble nøye identifisert i 1970-årene. De hadde selskap av skallen etter Sigurd Jorsalfar, som en student hadde plukket opp i Hallvardskatedralen allerede i 1656, og som ble utstilt i danske raritetskabinetter inntil også den havnet på Anatomisk institutt. Først etter annen verdenskrig kom noen på at dette kanskje ikke var en verdig behandling av våre gamle konger, så disse tre ble i tur og orden høytidelig skrinlagt i den kongelige gravkrypt på Akershus. Men Håkon VIs grav i Mariakirken ble ikke identifisert, så han er trolig i Anatomisk institutt fremdeles. Og kanskje var det kirkelig sett bedre å havne i en grøft i vigslet jord enn i skallesamlingen på anatomenes hyller. Poor Yorick! som Hamlet sa.

Med norske helgener gikk det minst like ille, men her kom det jo til at verdslige og geistlige makthavere etter reformasjonen må ha ønsket at deres graver skulle forsvinne, så ble det lettere å presse dem ut av menneskenes sinn. Både Sveriges St. Erik og Sta. Birgitta og Danmarks St. Knud og St. Knud Lavard ble latt i fred i sine gravmæler etter reformasjonen. Men St. Olavs grav, som var middelalderens største valfartsmål i Norden, ble altså dobbelt skjendet – og deretter slettet for vel hundre år 25

knut ødegård og lars roar langslet

siden. Og ingen aner hvor levningene av St. Hallvard og St. Øystein (vår betydeligste erkebiskop) omsider havnet under mørketiden.

Men et strengt skriftord sier: La de døde begrave sine døde! Det gjelder nok også for helgener og konger. Og når det skjedde på så ekte norsk vis, var det iallfall ikke til skam for de døde som preget Norges historie. olav i bildetradisjonen ¶ Noen spor ble altså slettet etter Hellig Olav. Men de dype sporene han satte i vår historie og i menneskenes sinn, lar seg ikke slette.

Han har ikke, som Olav Tryggvason, fått noe monument i Trondheim, enda det unektelig var takket være St. Olav at den vokste til en viktig europeisk by. Men selvsagt står Nidarosdomen der som hans egentlige monument, for uten ham var den aldri blitt reist. Og om ham gjelder det gamle ord: Si monumentum quaeris, circumspice. Hvis du søker hans monument, så se deg omkring.

Den som ser seg omkring i historiske museer og middelalderkirker i Norden, kan raskt bli fengslet av en overdådig mengde Olavsbilder som viser hvordan kongehelgenen ble tolket i billedkunsten dengang kulten av ham var en levende realitet for folk flest. Bildene sier mer enn mange ord eller ærverdige kirkeruiner kan si om hva Olavsskikkelsen har betydd og hvorfor den grep menneskene så sterkt.

Olavsbildene er laget av tre, sten og ben, i frittstående (bemalte) statuer og relieffer, eller de er malt på alterskap og antemensaler, på kirkevegger og hvelv, på glass og pergament – eller brodert på kirkelige tekstiler, eller gravert/støpt på kirkeklokker og altersølv, på segl og mynter, Stående Olav med øks og rikseple (Träkumla kyrka, Gotland, sent 1200-tall) Vi har bevart svært få bilder av Olav fra Olavskultens første hundreår. Fraværet av kultbilder kan skyldes en generell skepsis mot bildedyrking, i tillegg til at de spredte Olavsfremstillingene vi vet om fra skriftlige kilder, ikke er bevart. Først i andre halvdel av 1200-tallet blir dermed Olavsbilder i stort format vanlig, slik som dette glassmaleriet fra Gotland. Tegnet på øksebladet er et monogram for Jomfru Maria.

26

knut ødegård og lars roar langslet

og på pilegrimsmerker. De bevarte skulpturene er i stort flertall, men mengden av malte Olavsbilder er også imponerende stor – især når man tar i betraktning at en enda større mengde nok er blitt ødelagt av branner, vettløs riving eller overmaling.

Takket være generøs støtte (fra Stiftelsen Fritt Ord, Anders Jahres Humanitære Stiftelse og Norsk Kulturråd) er denne boken også blitt en unik billedbok, med et meget bredt utvalg middelalderske Olavsmalerier gjengitt i farger. For å gi boken et helhetlig preg er utvalget avgrenset til de mange malte bildene, fra århundrene før reformasjonen, og skulpturene holdt utenfor – en rekke av dem er avbildet i tidligere bøker, mens Olavsmaleriene byr på et langt mindre kjent materiale. Anne Lidéns vektige doktoravhandling Olav den helige i medeltida bildkonst (1999) har vært en solid støtte i arbeidet, men æren for utvalget tilfaller bokens billedredaktør, Kjartan Hauglid.

Noen generelle kommentarer om Olavsikonografien kan være en nyttig veiviser i illustrasjonsmengden. Først bør det slås fast at ingen kan gå til billedkunsten for å få vite hvordan Olav Haraldsson så ut. De eldste bevarte bildene ble laget først 150–200 år etter hans død, og hadde helt andre inspirasjoner og mål enn å rekonstruere noen portrettlikhet. Det eneste bildet vi har fra Olavs levetid, er et kongehode i enkel strek på myntene, og det er formet etter stiliserte forbilder fra andre lands mynter, ikke etter vår tids krav om at profilen skulle «ligne».

De få sporene vi har av et autentisk portrett, er sagaens skildring av hvordan han så ut: En middels høy og kraftig bygget mann, trolig tykkfallen («Olav Digre»), med brunblondt, lokket hår og rødlig skjegg, rødmusset ansikt og skarpe øyne. Men når enkelte Olavsbilder i senmiddelalderen nærmer seg den fremstillingen, er det tidens stilidealer som slår igjennom, og ikke ønsket om å vise hvordan han «egentlig» så ut.

Vi må helt inn i 1200-tallet før vi finner norske Olavsbilder til kirkebruk. Hvorfor gikk det så lang tid? Kulten av ham fikk jo en nærmest eksplosiv utbredelse allerede på midten av 1000-tallet. Trolig varte det likevel lenge før helgenbilder ble en vanlig utsmykning i kirkene. Vi kan 28

spor etter helgenkongen

anta at det også i den første tiden har vært enkle bilder av Olav i endel kirker – men de gikk trolig tapt i branner eller ble tilintetgjort fordi de ikke var fine nok etter en ny tids sofistikerte idealer.

Det er i opptakten til 1200-tallet at de eldste Olavsfigurene trer frem, i unggotikkens stildrakt. I begynnelsen avbildes han oftest sittende i sin tronstol, majestetisk som antikkens herskere på tronen, rakrygget i holdning og med blikket rettet fremover. Senere blir han ofte avbildet stående, i kongelig skrud og positur. Under høygotikken blir det blåst mer liv og bevegelse inn i skikkelsen: Den ene hånden fingrer fornemt med kappe­ snoren, kongen bøyer hodet som tegn på den ydmyke, fromme hersker, har gjerne et innadvendt blikk, og er svai i kroppen som under en høvisk koreografi. Skikkelsen er alltid slank i de beste verkene – «Olav Digre» møter vi bare i bondske avbildninger med mer primitivt tilsnitt.

De høviske stilidealene fra engelsk og fransk gotikk slår dermed inn også hos oss, med kunstnermiljøene omkring Nidarosdomen som den viktigste formidler. Derfra gikk impulsene videre til naboland. Men i senmiddelalderen ble særlig svensk og dansk kirkekunst formet av tyske impulser, med mer robuste og utadvendte figurer i rikere skrud. Her møter vi en Olavsskikkelse som er helt annerledes enn den høygotiske: En kraftig og pågående Guds ridder med flommende hår og skjegg, i rustning og vel væpnet. Ofte minner han om samtidige tyske kongeportretter. Men i den tiden var skaperkraften i norsk kirkekunst gått sterkt tilbake, og de beste alterskap og statuer i norsk eie er tyske, innkjøpt via handelsmenn i Lübeck, Stralsund og Rostock. kongens kjennetegn ¶ Olavs attributter (de tingene han er utstyrt med) er nokså konstante kjennetegn, som gjør det mulig å identifisere figuren. Det mest konstante trekk er at han holder en øks i høyre hånd.

Den kan tolkes som kongelig maktsymbol, men især som et tegn på Olavs martyrdød, for det var med en øks han ble felt. Øksen ble tidlig et selvstendig Olavssymbol og «pars pro toto» (en del som straks blir assosiert med helheten) – den står som merke for olsok på primstavene, på 29

knut ødegård og lars roar langslet

erkebiskopens mynter og segl, og i det norske riksvåpen fra slutten av 1200-tallet. Men det hender også at han holder et liljesepter som tegn på sin kongelige verdighet. I venstre hånd, når den ikke er bøyet i en gestus, holder han et annet attributt, som varierer. Det kan være rikseplet (fra kronregaliene) eller en jordkule (globe), en kalk (for vinen) eller et ciborium (kar for alterbrødet). Som oftest holder han hånden under jordgloben, slik konge-ikonografien tilsa, men på noen bilder holder han hånden over den, eller globen er lagt under tronstolen. Det er et trekk fra keiser-ikonografien, og altså et tegn på Olavs høye status.

Et eiendommelig attributt er den menneskelignende figuren (underliggeren) som er helgenens fotskammel. Underliggeren, som ble et fast innslag i Olavsbildene i senmiddelalderen, har vært et meget omstridt spørsmål blant forskere. I de tidlige bildene er meningen klar: Han tråkker på dem som tok ham av dage – personifisert av en kriger fra bondehæren på Stiklestad, slik Olav selv inkarnerer det norske folk, som dets fremste talsmann for Guds trone. Vanskeligere er det å tolke de senmiddelalderske bildene, der underliggeren er en drage, men med menneskehode, ofte kronet og formet som et miniatyrbilde av Olav selv.Tråkker han på sitt eget lavere jeg? Harry Fett tolket det slik: Olav tramper på sitt gamle, syndefulle vesen, som han har overvunnet. Men den tolkningen smaker for sterkt av senere tiders psykologiserende pietisme, som var middelalderen fremmed.

Martin Blindheim mente det kunne være den godlynte dragen som kommer frem fra bålet etter at Olavs fiender forgjeves har prøvd å brenne opp hans legeme («Lübeck-pasjonalet»). Kanskje er bakgrunnen å finne i en liturgisk Olavshymne der «Babylons bespottelige drage» nevnes som symbol for de onde krefter Hellig Olav har beseiret. Og dragens Olav-lignende Tronende Olav med underligger (islandsk manuskript fra første halvdel av 1300-tallet) Den såkalte underliggeren – en liggende skikkelse under Olavs føtter – er det aller mest gåtefulle trekket ved middelalderens Olavsikonografi. I løpet av middelalderen endrer underliggeren i tillegg karakter, fra menneskeskikkelser eller soldater i de eldste bildene til fryktinngytende drager med menneskehode i de senere. I denne illustrasjonen fra et islandsk manuskript av Olav den helliges saga er underliggeren fremstilt som en gjøgler som spotter kongen. Det er også uvanlig at Olav tråkker barfotet på mannen. Olav troner ved siden av en fantastisk borg, og et mannshode bevitner alt fra underetasjen.

30

knut ødegård og lars roar langslet

hode kan ha vært assosiert med halvbroren Harald Hardråde, som i sen middelalder ble omdiktet til en ond og vantro skikkelse som gang på gang lå i kappestrid med sin fromme bror, og alltid ble beseiret av ham.

En formel som kunne dekke underliggerens funksjon i alle dens ulike utformninger, måtte være den teologiske tolkning: Helgenen, som i sin død blir «likedannet med Kristus», seirer med ham over dødens og det ondes makt.

Interessant er det også å se hvem Olav blir plassert sammen med, og i hvilken rangorden. I sen middelalder får han en mer og mer prominent plass i helgenskaren. Konstellasjonen Maria og St. Olav er ikke uvanlig; det hender at han inntar Johannes’ plass ved foten av korset. På svenske bilder blir Olav ofte flankert av Sveriges St. Erik, men med en mer fornem plassering enn ham. Under dronning Margretes tid (Kalmar­ unionen) hendte det at St. Olav, St. Erik og St. Knud ble avbildet side om side, som en slags nordisk troika, i samklang med unionsideologien.

Dronningen hadde stor venerasjon for St. Olav (hennes sønn, født i Norge, ble jo oppkalt etter ham), og på en skisse av et forlengst tapt alterskap på Avaldsnes kongsgård ser man endog Olavs mor dronning Åsta ærefullt plassert i helgenenes krets, som en parallell til Jesu mor.

Maleriene av Olav viser naturlig nok en langt større bredde av motiver enn de stiliserte statuene kunne formidle. De forteller historier fra den kirkelige beretningen om Olavs liv, død og mirakler, eller fra legende­ floraen som vokste videre av den. Denne boken viser en lang rekke eksempler på det.

De Olavsmotivene som ble de aller mest populære i senmiddel­ alderens mange kalkmalerier, i Sverige, Danmark og langs østersjøkysten (men underlig nok finnes ingen slike bilder i Norge!), er knyttet til sagn og viser om hans kappseilas med halvbroren Harald, og kampen med troll og sjøuhyrer underveis. Olavs skip har oksehode og mange forsiringer, kongen står med krone og øks, omgitt av sine krigsmenn, og stevner frem for fulle seil mens troll og havgygrer henger seg i stavn og ror for å hindre seilasen.

32

Spor etter helgenkongen © Forlaget Press 2011 1. utgave, 1. opplag 2011 Omslag og bokdesign: Dimitri Kayiambakis, Concorde Design as Boken er satt med 12/14,5 Perpetua mt Pro Papir: 130 g Lessebo Linné naturhvit Trykk og innbinding: Elanders Fälth & Hässler, www.foh.se Billedredaktør: Kjartan Hauglid Billedtekster: Kjartan Hauglid og Trygve Riiser Gundersen Konsulent for billedarbeidet: Øystein Ekroll

Kjartan Hauglid ønsker å takke følgende for deres hjelp i forbindelse med billedarbeidet: Lennart Karlsson, Anne Lidén, Øystein Ekroll, Kristin B. Aavitsland, Achim Botefur (Landesamt für Kultur und Denkmalpflege, Fotosammlung Bau- und Kunstdenkmalpflege), Svein Skare (Bergen Museum), Marianne Roos (Museiverket, Helsingfors) og Sigurgeir Steingrímsson (Stofnun Árna Magnússonar).

Boken er utgitt med støtte fra: Fritt Ord, Norsk kulturråd og Anders Jahres Humanitære Stiftelse ISBN 978-82-7547-402-3 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med Åndsverkloven eller avtalen om kopiering med kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningskrav og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Forlaget Press, Kongens gate 2, 0153 Oslo, Norge www.forlagetpress.no