kravlende og flygende livet, får døden noe forsonende ved seg, som om også den er en del av alt som gror og vokser, at det er inn i dét vi forsvinner når vi dør. Men det er en illusjon, en fantasi, en drøm. Det interstellare ingenting, det absolutt tomme og absolutt svarte, med den evige og uendelige ensomheten det innebærer, som månen, gjennom å ligne på jorden, gjør det mulig å fatte i glimt, er det som venter oss. Månen er det dødes øye, blind henger den der, indifferent til oss og vårt, disse bølgene av liv som stiger og synker på jorden langt der nede under den. Men det behøvde ikke å ha vært slik, for månen er så nærme at man kan reise til den herfra, som en slags fjerntliggende øy. To dager tar turen dit. Og en gang befant månen seg ekstremt mye nærmere. Nå er den drøye tre hundre tusen kilometer fra oss; da den kom til, var den bare tyve tusen kilometer unna. Den må ha vært gigantisk på himmelen. Når vi vet hva slags merkverdige vesener som har blitt skapt på jorden fra urtiden og til nå, med de underligste særtrekk for å bemøte de ulike fysiske forutsetningene i miljøet, skulle det ikke store forskyvningen til før det kunne ha dukket opp noen skapninger som var utrustet med de nødvendige egenskapene for å forsere den korte avstanden i rommet, slik livet på jorden alltid har forsert avstandene til selv de mest fjerntliggende øyer, og på den måten ført livet dit. Kjerringrokken, denne primi tive urtidsplanten, kunne det ikke tenkes at dens sneller utviklet en snurring som kunne ta dem opp gjennom atmosfæren og langsomt drive dem gjennom rommet, for noen uker senere å lande mykt i støvet på månen? Eller manetene, skulle ikke de kunne ha forlatt havet 24
og svevet som klokker i luften? Luftfisker, skulle det være mer merkverdig enn selvlysende, blinde dyphavsfisker? For ikke å snakke om fuglene. Da ville livet på månen ha minnet om det på jorden, men likevel vært annerledes, som en slags radikal versjon av Galapagos, og månens fugler, nesten vektløse, oksygenuavhengige, ville kunne ha kommet i svermer over jorden, synlige som små prikker langt, langt der oppe, som sakte vokste seg større, og som gled med sine enorme, papirtynne vinger over markene, skimrende i lyset fra månen, dette for den tidens menneskers arnested for det hellige og det fryktelige.