del 1
En gang for ikke lenge siden kom et barn, stakkar, krypende ut fra skogen. Ungen kløv opp grøftekanten og begynte å lunte på måfå bortetter grusveien. Det var et sørgelig skue.
Denne ungen var ustelt og fæl. Håret lå i pølser. Pannen vred seg. Et skremt blikk stakk ut, øynene virret over to skorpete nesehull. Leppene var stive og blå og halsen altfor tynn. Rundt overkroppen slang en lang klut eller fillete vest, og nedenfor stavret to spinkle ben med kneledd bredere enn både legg og lår. Ungen var uskodd. De overdimensjonerte føttene liknet våte raggsokker. Knokene på den ene hånden støtte nå og da i bakken. Og inntil ribbena klemte den spede, krumme figuren en slitt mappe, kanskje en konvolutt, som om et dyr kom ut fra skogholtet med en beskjed.
I motsatt retning kom Oskar. Han hadde jobbet på sletta og skulle hjem til bruket. Opp denne grusveien gikk han hver ettermiddag etter endt økt, og han rus let alene som vanlig. Bare tre slake svinger til, så var han fremme, da skulle han hvile for kvelden. Men der så han en bevegelse foran seg, og det var en unge på alle fire, eller mer på tre, humpende, med den ene armen limt inntil siden på grunn av en mappe. Da ungen fikk øye på Oskar, skled den ned grøfta og smatt inn i granskogen.
9 1.
Men Oskar hadde sett det han så, og det var et uhyrlig syn. Han stivnet. Nei, det kunne ikke være. Hadde han blitt skrullete av all alenegåingen?
Oskar beveget seg langsomt frem til grøftekanten og stirret inn mellom trestammene. Etter noen anspente sekunder rykket det til der inne, en kropp gjorde et byks og forsvant i voldsom fart. Oskar måpte og tenkte at det måtte være et lite rådyr, en kalv. Men hva da med kles fillene og konvolutten … Hva med ansiktet?
Den kvelden var Oskar stille under fellesmåltidet på bruket. Det var onsdag, og de spiste sodd. Under mid dagen snakket bruksherren, Olav Blum, kalt Blum, mest, slik han pleide, tett fulgt av de to tenåringsdøtrene Karin og Guro som skar samtalen i laser med de skarpe stem mene sine. Slik var det. Mor på bruket, fru Blum, eller Aud, som hun foretrakk, slo med jevne mellomrom ned på upasssende språkbruk, fjas og urimeligheter – herr Blum og døtrene produserte en del av dette. For noe sprøyt, kunne hun si. Makan til tull.
Agnes, en sindig og grepa arbeidsdame i 50-årene, bidro med litt perspektiv hvis påstandene ble for viltre, alle hørte på henne. Så var det Annar, en utgammel kall som alltid hadde vært på bruket, en elskverdig gammel peppersvenn. Han sa ikke stort og konsentrerte seg om å få sodd opp og inn i munnen. Og ned i svelget. Skjea gikk. Rundt bena deres strøk den leverfargede katta, et utyske som alle på bruket hatet.
Oskar var 19 år og fåmælt, med stritt lyst hår, ja, hårstråene var rette som små linjaler, men midt i pannen
10
hadde han kusleik. Han leverte en solid jobb som gutt på bruket. Å være «gutt» var hans metier, og han ble bare kalt «gut» og «guten». Oskar gjorde ikke mye ut av seg, og det var ikke unormalt at han holdt tett, men Olav Blum, en lang mann på femti blank, var en skarping. I kveld så han at guten hadde et ekstra skall, en svakere tone. Da det oppsto en pause rundt bordplata, satte Blum ned glasset og slo til, han hogg med sin vittige tunge. Hva tenker guten på? Å, ikke stort, sa Oskar. Blum ret tet ryggen og dro skuldrene bakover. Du grubliserer fælt, nå, sa han og plirte med øynene. Oskar harket til svar og satte opp et tommelomsk uttrykk. Nehei, sa Blum. Du får si fra om du trenger hjelp. Han snudde seg mot døtrene igjen.
Neste dag var guten nede på sletta og knoklet som vanlig, han var ikke stort uten arbeidet. Med seige tak jobbet han under sterk sol, og svetten sildret fra den svidde nak ken. Men hodet til Oskar var ikke med ham på sletta, i arbeidet, i dag, det var oppe ved grusveien hvor han hadde fått det ufyselige glimtet og sett et byks i skog brynet. Det var død og pine meg noen merkelige greier, tenkte guten. Da det lakket mot kveld og arbeidet var fer dig, la han ned redskapen og tok veien opp mot bruket, men saktere denne gangen. Han holdt skrittene korte og lydløse. Øynene søkte inn mellom trestammene. Det var tyst i skogen og tomt bak hver gran. Men så. Et nytt rykk, og et dump mot skogbunnen. Oskar stoppet og sto i helspenn. Han stirret stivt mot punktet, en mosete sten, en rot og ei tue, grodd inn i hverandre. Av tre
11
Men i det samme kom et kast bak tua, og den benete kroppen viste seg igjen, i et skrekkelig, blitsaktig blink. Det stakk et sting av avsky i Oskar, men han hogg frem over og sa at nå skal jævelen fanges.
Det ble et kort og hektisk ritt mellom grantrærne. Oskar var ingen sinke, og i sin beste alder, nitten, med eksplosiv kraft i legger og lår. Men var det nok til å fakke det lille krapylet? Ungen satte i noe voldsomt innover skogen, mer på fire enn to, og mer på tre enn fire på grunn av mappen som satt klistret inn under armen. Den brukte overkropp og underkropp, eller skulle man si for- og bakpart, effektivt til å sikksakke mellom tre stammene. Oskar som hadde god driv ned grøftekanten og fikk spent fra mot røtter og tuster, forsto etter snaue femten sekunders sprint at dette bare var å gi opp. Han hadde ikke nubbesjangs. Han slakket av og lot fuglen fly, eller ungen løpe, eller trave, eller hva man skulle si. Der forsvant den inn imellom de grå granleggene, østover, i
12 brødskiver i nistepakken hadde han bare spist to klokka tolv, og nå fisket han lydløst opp den siste fra sekken mens pulsen steg og hendene dirret. Han rev blingsen i to og kastet den ene halvdelen inn mot punktet så pølsa fløy av som en diskos og ut til siden. Med ung fjæring i knærne knelte han ned på grusen og ble stående stiv som en statue. Ingenting. Minuttene gikk. Nå stakk det i menisken og ryggen brant. Nei, det kan ha vært en fugl eller noe. Oskar kastet den andre halve skiven litt len ger inn og ventet, men like lite skjedde. Uff. Han fikk komme seg til bruket før de begynte å lure, det var torsdag og kjøtt – ingen kom for sent til kjøttmiddagen.
samme retning som i går. Oskar skjønte ingenting. Et barn? Det var da et barn? Hadde han vært et annet sted på kloden, ville han ha gjettet apekatt, men han hadde aldri vært noe annet sted, og her fantes ingen aper. Nei, i Norge har man ikke dyr med flatt ansikt og begge øynene i front. Dette var en unge, og ungen var vill.
I hovedhuset, som flasset hvitmaling, hadde hele bruket benket seg rundt bordet, og kjøttmiddagen var servert. Men Oskar manglet. Guten sto, uten løyve, snikete, inne på oldingen Annars spartansk møblerte og uoppvarmelige værelse, som lå ved siden av Oskars eget, og to dører ned fra stødige Agnes’ rom, i den trange, lille drenge stua tilegnet hjelpen på bruket, som kneiste på en høyde ovenfor selve tunet, og fisket ut en bok fra Annars hylle.
Gamle Annar var virkelig gammel. Han hørte andre tider til. Si at han var født i 1880. Da var dette 1980 hvis Annar var 100 år gammel. Ikke at det var 1980, det er umulig å si eksakt når dette er, men man kunne si det var 1980, og i så fall hadde Annar vært 100. Da Annar var 10 år gammel, i 1890, kunne han selv ha møtt en 100 år gammel kall, og det hadde han vitterligen også gjort, hadde Oskar hørt, hvilket betydde at den kallen Annar mente han møtte som 10-åring i 1890, var født i 1790. Hver gang Oskar skottet bort på Annar og Annar møtte Oskars blikk med de glassaktige øynene sine, tenkte Oskar at disse øynene hadde sett inn i et øyepar fra 1700-tallet. Unge Annar hadde hilst høflig på lands byens eldste med lanken, og hadde hatt sin hånd inni en hånd som åpnet seg for første gang sent på 1700-tallet.
13
Det var noe å tenke på for Oskar. Og han tenkte også på det hver gang han så Annars hånd, eller inn i de manet blå øynene hans.
Nå var eldgamle Annars fingre giktbrudne, bena trege og synet svakt, det visste Oskar godt. Det var derfor han hadde våget seg inn på Annars nedkjølte værelse og bort til den skranglete reolen i metall; faren for å bli knepet var liten. Annar hadde en rik hylle. Oskar fisket ut en tørr, gulnet bok med tittelen Livet i Lappland. Han smøg den inn på sitt eget rom og gjemte den under madrassen, som lå tynn over spilene i pinnesenga. Så gikk han tankefull over tunet med gut-aktige steg.
Det var dunkelt i spisestua, og alle åt. Oskar var siste mann til bords. Han holdt blikket lavt. Blum sjøl, ved enden av bordet, var et eneste stort smil, som vanlig, men smilet, visste folket på bruket, var også et flir, det var all tid en dråpe spott i Blums brede glis. Han bet på en smule mellom de fremtredende tennene, kunne man si, og den doble bunnen i smilet kjentes på kroppen, ikke minst Oskars kropp; den klossete, men vevre guten ble smilt til hver dag.
Og så kom guten, sa Blum, og det ble stille.
Jo, mumlet Oskar.
Blum stirret på nittenåringen, det var tydelig at guten hadde tankene sine et annet sted, og Blum spekulerte på hvor. Hvor var huet til guten. Hvor.
Lange dager på sletta?
Blir kortere snart, sa Oskar.
Da trenger du vel kjøttmat, sa Blum.
14
Dette var et tegn til Agnes. Hun la tre skiver kjøtt på Oskars tallerken. Varm sjy fra kjøttets saft ble helt over de gode skivene så de svømte.
Med kniv og gaffel i stubbete never skar Oskar grove terninger og la i seg med jevn takt og svelget mer enn han tygde. De andre tok opp igjen praten. Først ble repa rasjoner på kjøredoningen diskutert. Deretter fniste jent ene av at lektor på skolen hadde hatt pysjamasen stik kende ut under cordfløyelsbuksa i første time. Han lå nok under druen, ble det konkludert. Til slutt falt det noen krasse ord fra Blum mot selveste Smith-Pedersen på hovedbølet, slik var det hver dag. Hver bidige dag hadde det skjedd noe som ga Blum et agg til Smith-Pedersen, noe som opprettholdt det gamle agget, eller noe som fikk agget til å ese ytterligere. Ergrelsene mot hoved bølet måtte få utløp. Ingen middag ble gjennomført på bruket uten en krasshet i retning hovedbølet og den hel vetes pralhansen Smith-Pedersen.
Klokka ti var det stille i alle hus, for dagen startet fem. Oskar lå stiv i senga og leste ord for ord i den tjuvlånte boka Livet i Lappland en drøy time, før han knyst, sakte, sto opp igjen. Jo da, det knirket og sprakte i den gamle drengestua da han beveget seg ned trappa, men det måtte da være lov å gå på dass, tenkte Oskar at han skulle parere hvis skikkelige Agnes stakk hodet ut og spurte, ikke at han noensinne kom til å si dass, da, Oskar var en høflig gut, men tenkte dette for å blåse seg opp. Han listet seg ut bakdøra og gikk langs ytterkanten av tunet. Slik kunne han snike seg inn kjøkkeninngangen på hovedhuset, mot vest. Herr og fru Blum, husmannen og husfrua, sov i øst fløyen, altså på andre siden. Oskar tok ut et helt brød fra boksen i spiskammerset. I medisinskapet fant han den ravfargede glassflasken med påskriften dosil og under teksten Morphium. At dette betegnet den greske guden for søvn og drømmer, kunne ikke Oskar vite, men han visste godt hva flakongen inneholdt. I redskapsskjulet fant han rep, tynn sene, strierull, øks og en lykt.
Det var sensommer og derfor aldri ordentlig mørkt, det lå et skjær tvers gjennom natta, og guten slapp å tenne lykta når han nå skulle rigge det som måtte rigges opp. Livet i Lappland hadde et kapittel om tilvirkning av snare, med et underkapittel spesielt viet snarefangst av
16 2.
villrein i skogsområder. Det var her Oskar hadde nilest. Lappene hadde et eget ord for ei slik felle, lærte han: àkkis. Man skulle finne et hogstområde, kanskje, der felte trær kunne utgjøre et stengsel, en inngjerding, og i åpningene her eller der kunne man sette snarer. Steng selet burde strekke over ein lengre avstand, sto det, og dyret sprang difor langsmed stengselet til det kom til ei opning, der det kunne gå fast i snara. Oskar visste godt hvor dette kunne gjøres, det var hogst ikke langt fra sletta. Han lesset på seg redskapen og gikk over åke ren og inn i skogen.
Han fant raskt stengselet av grener og småtrær, og der var det en passelig åpning som han hogg opp litt ekstra. På den ene siden sto en bjørk. Så hogg han til en spiss på en påle og drev den ned i bakken på andre siden. Til pålen og stammen festet han snareløkka slik at den ble holdt i spenn mellom fire festesteder. Selve bindingen skulle skje med et enkelt halmstrå som ville briste så fort dyret, eller hva det var, kom bort i snaren. For at ikke smårein, eller andre vesener med eventuelt mindre kropp skulle springe gjennom uten å sette seg fast, måtte Oskar sette to fine tråder, den tynne senen, i kryss over åpnin gen. Men før senen ble spent som en stram streng, først den ene veien, så den andre, brøt han brødet i to og helte på hele flasken dosil så væsken trakk inn i brødkjøttet på begge halvdelene. Han la åten godt synlig, fristende, på innsiden av snarehullet. Så gikk han hjem for å få seg et par timer på øyet.
En kjølig morgen løftet hornene over horison ten, høsten lå som en stripe i lufta. Nesten før Oskar
17
Der fremme gapte snareåpningen, og løkka var borte. Oskar kjente et brus og en skjerping i skallen, det skjedde et innflyt, som om det ble satt en dose klarhet i øynene hans for hvert skritt han tok mot fella. Dette var adrenalin, det såkalte katastrofehormonet; katastrofe hormonet gjorde ham rede til en hurtig og voldsom innsats. Pupillene vokste, årene i de arbeidende musk lene åpnet seg, Oskars bronkier ble utvidet, og nese borene var trillrunde. Organismen Oskar ble utsatt for basale prosesser, en spenning i ordets egentlige forstand – det var vel jakt, dette, da. Lufta var skarp, alt luktet underskog, Oskar hadde en kald og vanvittig følelse i magen, det dirret, for hva var det han skulle fange?
Guten var klar. Og klar burde han være, for der, innenfor snarehullet, lå et lite legeme. Han gikk frem og så en sped, utsultet, brukt kropp, med møkkrender og sprukne fotsåler. Lemmene var hjerteskjærende tynne. En buklete papirmappe lå i lyngen. Repet hadde
18 hadde fått lukket gluggene, måtte han opp igjen. Han tok følge med Agnes til sletta, i otta, hun skulle videre ned til gartneren for å handle grønt. Ha det, da, sa de ved slettekanten. Oskar tok opp ljåen, men jobbet ikke mer enn de tre minuttene det tok for Agnes å forsvinne rundt svingen i retning dalbunnen, hvor gartneriet lå. Han slapp redskapen og skrittet ut til nedsiden av sletta, og gikk inn i småskogen derfra. Ved saltstenen tok han til venstre og halvkrabbet opp den bratte skrenten mot hogstfeltet. Han kom inn fra den andre siden og måtte gå mot klokka i en bue rundt stengselet av stammer og kvas.
strammet seg rundt hoftene, og innmaten i brødet var smuldret ut og delvis fortært. Det var en unge. Et menneskebarn. Noe verre hadde Oskar aldri sett, og det var hans fangst.
Matias Faldbakken, født 1973, debuterte som forfatter under psevdonymet Abo Rasul i 2001 med THE COCKA HOLA COMPANY: SKANDINAVISK MISANTROPI, som ble fulgt opp av MACHT UND REBEL: SKANDINAVISK MISANTROPI 2 (2002) og UNFUN. SKANDINAVISK MISANTROPI 3 (2008). For romanen THE HILLS (2017) ble han nominert til Brageprisen og IMPAC Dublin Literary Award 2020. Høsten 2019 utkom Matias Faldbakkens femte roman, VI ER FEM, til strålende kritikker. For denne mottok han P2-lytternes romanpris og Kritikerprisen og ble nominert til Nordisk råds litteraturpris og Ungdommens kritikerpris. Bøkene hans er oversatt til over 15 språk.
Forfatterportrett: Dan Petter Nergaard Bokomslag: Dan Solbach
Den ensomme fostergutten Oskar jobber for kost og losji på bruket til Aud og Olav Blum. En dag oppdager Oskar et barn i skogen, en utemmet unge, som han fanger og tar med seg hjem. Ungen lider av veksthemming og er nesten helt uten språk. Men under Oskars forpleining begynner den å utvikle seg i en rasende fart. STAKKAR er en kjærlighetsfabel og en dannelsesroman på skakke, skrevet med stor forestillingskraft, språklig overskudd og en særegen blanding av glød og ironi.
EN GANG FOR IKKE LENGE SIDEN KOM ET BARN, STAKKAR, KRYPENDE UT FRA SKOGEN. UNGEN KLØV OPP GRØFTEKANTEN OG BEGYNTE Å LUNTE PÅ MÅFÅ BORTETTER GRUSVEIEN. DET VAR ET SØRGELIG SKUE.
