Arne Borg – Nyheter ved midnatt

Borg. Nyheter ved midnatt. Omsl.qxp 17.06.2019 14:46 Side 1

Arne Borg Nyheter ved midnatt

a r n e b o rg (f. 1971) debuterte i 2011 med romanen I ĂĽrene som fulgte. Nyheter ved midnatt er hans tredje roman.

f o r fat t erportret t: kai spurkl and o m s l ag : Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | e xi l desig n

roman | forlaget oktober

Nyheter ved midnatt_Arne Borg .indd 2

17.06.2019 10:36

Arne Borg

nyheter ved midnatt Roman

forlaget oktober 2019

Nyheter ved midnatt_Arne Borg .indd 3

17.06.2019 10:36

Nyheter ved midnatt_Arne Borg .indd 4

17.06.2019 10:36

I første omgang vil jeg bare få henlede oppmerksom­ heten på en gang jeg kom gående nedover en vei. Det var april 2016, og jeg kom gående nedover en smal, uanselig villavei lengst vest i Oslo; ja den er virke­ lig bortgjemt, denne veien, det er ikke der man uten videre havner, de fleste her i byen er ikke engang klar over at den finnes. For meg var den derimot velkjent, fordi jeg bodde der mesteparten av oppveksten, det vil si fra jeg var fem år gammel. Nå var jo oppveks­ten tilbakelagt og vel så det, jeg var 44 år gammel, så hva hadde jeg da der å gjøre? Var jeg kommet for å gå og mimre? Neida, slett ikke, jeg befant meg der fordi jeg hadde deltatt i min mors syttiårsfeiring. Ikke dermed sagt at hun holdt selskapet i det huset vi bodde i, for det var solgt året før, men hun bodde fremdeles i det samme området, og hadde leid et forsamlings­lokale øverst i den gamle veien vår til feiringen av dette jubi­ leet. Jeg kom altså gående nedover min barndoms villavei, det begynte å skumre, og jeg var på vei hjem etter å ha deltatt i min mors ­syttiårsfeiring.

Jeg var litt ør i hodet, som vanlig er etter slike begi­ venheter; de mange kortere eller lengre samtalene, 5

Nyheter ved midnatt_Arne Borg .indd 5

17.06.2019 10:36

alle lydene og alt mylderet, ikke minst i kraft av de mange barna som var tilstede (alle min mors barne­ barn og også endel andre, lenger ut i slekten); alt sånt tar opp plass hos meg, gjør seg gjeldende i timer etterpå; selv om samværet kan ha hatt sine lyse sider og jeg har satt pris på å være tilstede, kjenner jeg gjerne en viss lettelse når det er over og jeg kan få være for meg selv igjen, slik at inntrykkene kan få bølge fritt uten stadig å bli tilført nye, og sinnet kan få bevege seg i retning av sin mer vanlige, fredelige duving. Dermed tenkte jeg ikke stort på de omvelt­ ningene som var forbundet med at vi engang flyt­ tet til den veien: at jeg hadde fått en stefar, at han og min mor fikk barn sammen, flere barn, slik at vi måtte ha større plass. Heller ikke tenkte jeg på alt det som utspilte seg i de årene vi bodde der sammen, som på mange måter ble preget av en kjedelig syk­ domshistorie hos min stefar; han ble helt utvisket til slutt, stakkars mann. Nei, det var inntrykkene fra selskapet som dominerte: samtalene, lydene, myl­ deret, og dessuten det at jeg selv hadde gjort meg bemerket med å fremføre en sang, Lillebjørn Nil­ sens «Langt, langt borte», det var min gave til min mor. Jeg introduserte den med å si, som sant var, at vi i sin tid hadde den på en kassett som vi hørte på særlig på en bestemt sommerferietur, i bilen, og jeg resonnerte meg frem til at det måtte ha vært i 1987.

«Dette er sangen som handler om at det kan være stor avstand mellom to mennesker som befinner seg 6

Nyheter ved midnatt_Arne Borg .indd 6

17.06.2019 10:36

i samme rom», sa jeg, «men også, i andre halvdel, om at man kan føle en nærhet til et annet menneske selv om man geografisk er langt fra hverandre.» Og så satte jeg meg ned ved pianoet i det forsamlingsloka­ let og fremførte sangen. Pianoet var temmelig ustemt, men det gikk vel ellers ganske bra. Det er lenge siden jeg sang regelmessig, så jeg hadde øvd meg opp på det rent sangmessige i ledige stunder gjennom flere måneder, særlig med tanke på å nå frem til alle de til­ stedeværende i det relativt store lokalet uten mikro­ fon, og det virket som det gikk bra; jeg spurte etterpå noen som hadde sittet langt unna om de hadde kun­ net følge med på teksten, og det hadde gått greit, sa de. «Langt, langt borte / likevel så nær / nesten som om du var her»; slik går omkvedet i den sangen. Det var flere som kom bort til meg og ga uttrykk for at formidlingen min hadde gjort et visst inntrykk på dem, og det satte jeg pris på, i og med at jeg selv tok sangen på alvor og hadde forberedt meg ordentlig, og at det å fremføre den der i grunnen betydde noe for meg også, situasjonen tatt i betraktning. Min mor sa ingenting, ikke om det, men det er jo ikke alltid man vet hva man skal si ved sånne ­anledninger. Hun satte nok pris på innslaget mitt hun også, jeg syntes jeg kunne fornemme det, selv om hun ikke brukte ord.

Alt dette rørte seg i meg der jeg kom gående den lørdagen i april, nedover min barndoms villavei i skumringen, for anledningen i skjorte og dress, men 7

Nyheter ved midnatt_Arne Borg .indd 7

17.06.2019 10:36

ellers var jeg på mange måter den samme gamle. Det vil si; jeg hadde faktisk et prosjekt gående som var nokså nytt for meg, og som betydde mye for meg, jeg bar det nærmest med meg overalt, også der jeg kom gående på vei hjem fra min mors syttiårsfeiring.

Det hadde ikke noe med jobb å gjøre, jeg kalte det et «leveprosjekt», og det det innebar var først og fremst at jeg forsøkte å arbeide meg ut av min nokså omfat­ tende ensomhet. Ikke sånn å forstå at jeg ville finne noen å skravle med, jeg er ikke så interessert i skrav­ ling, og sånt noe kan man vel dessuten lett ordne seg med i nærmiljøet sitt eller gjennom foreninger eller arbeid, går jeg ut fra; nei, jeg ville finne en å være sammen med, en å dele mine dager med, jeg ville finne frem til en god og varig tosomhet, det var det det handlet om; jeg hadde rett og slett fått nok av å leve alene.

Prosjektet begynte å spire i sommerferien året før, da jeg var på en meditasjonsretrett. Ja, dette med meditasjon er noe jeg har holdt på med daglig i en god del år nå, for meg er det som et frirom hvor man slipper å motta noe utenfra, slipper å forholde seg utadrettet, og i stedet kan slippe til det som rører seg i en selv. Kall det en slags samtale man fører med seg selv, eller en kombinasjon av hygiene og mosjon for det indre. Dette året, 2015, hadde jeg en ganske dårlig sommer, jeg var ikke akkurat i mitt ess, det hører med i bildet, men det var ikke derfor jeg dro på en retrett, for det gjør jeg stort sett hver sommer.

8

Nyheter ved midnatt_Arne Borg .indd 8

17.06.2019 10:36

Man kan si at retrettene gjerne gir en dytt fremover i den prosessen som den indre samtalen fører med seg, og så får man treffe andre mennesker som også er opptatt av denne typen innadvendt aktivitet, så forskjellige som man ellers måtte være i det utadret­ tede, daglige. Det viktigste som skjer der er at vi sit­ ter og mediterer på hvert vårt rom utover formidda­ gen, ganske lenge, og så møtes til samtaler i grupper etterpå, veiledningsgrupper, som det kalles. Der kan hver og en ta opp noe av det man sitter igjen med etter meditasjonen, det kan være meditasjonstekniske spørsmål, en følelse av ubehag eller en stemning man ikke riktig forstår, et bortglemt minne som nå plut­ selig meldte seg og tok opp plass; alt mulig, hva som helst som det måtte kjennes relevant å sette ord på overfor en selv og de andre som er tilstede. Som regel kommer man i løpet av uken inn på temaer som er viktige for en, som har vært med på å prege det livet man lever og gi det et stenk av en bestemt farge, og ikke så sjelden vil slike temaer på et eller annet vis ha å gjøre med relasjoner eller samliv. Eller i mitt til­ felle: mangelen på samliv. Ja, denne gangen var det helt påfallende, det meldte seg fra første stund. Andre retretter har gjerne vært mer sammensatte, jeg har berørt varierende temaer som alle kan være interes­ sante, men ikke nødvendigvis presserende, det er så mange tråder man kan følge i et menneskeliv, men denne gangen var altså tematikken entydig fra star­ ten av og dertil ikke så lite presserende; jeg kjente et 9

Nyheter ved midnatt_Arne Borg .indd 9

17.06.2019 10:36

savn etter en kvinne ved min side, jeg ville ut av min årelange ensomhet.

Jeg husker denne følelsen som dukket opp, av savn, lengsel, av at vesentlige sider ved meg selv hadde lig­ get ubrukt gjennom hvem visste hvor mange år. Og så husker jeg at bildet av en ung kvinne jeg kjente, Ona, en student ved skolen jeg var ansatt på, viste seg under meditasjonen den første dagen. Jeg snakket om det i gruppen etterpå, sa som det var at jeg var 43 år gammel, at jeg i det store og hele kjente meg godt plassert på den andre siden av en generasjonskløft i møte med disse studentene, og dermed kunne nære nærmest faderlige følelser for dem i ny og ne, men at det også kunne forekomme – dog sjeldnere enn før, men likevel en gang iblant fortsatt – at jeg kjente et snev av forelskelse i noen av dem. Den påfølgende natten drømte jeg om Ona; vi var på et stevnemøte, satt på hver vår side av et stort, ovalt bord, og på et tidspunkt reiste vi oss og kom hverandre i møte i en varm omfavnelse, og det var som om vi sa, begge to, med én felles stemme: «Hvorfor har vi ikke gjort dette før!» Denne studenten hadde – i virkeligheten, ikke i drømmen – vært mer enn vanlig imøtekom­ mende overfor meg, det hadde jeg registrert. Men jeg visste ikke at jeg var betatt av henne. Men så var jeg kanskje det likevel, det kunne virke sånn.

Og så husker jeg Anne, selvfølgelig, hun var en av veilederne i gruppen min. Jeg kjente henne ikke fra før, jeg husker at jeg så henne første gang da hun 10

Nyheter ved midnatt_Arne Borg .indd 10

17.06.2019 10:36

kom ut av rommet sitt omtrent samtidig som jeg kom ut av mitt, de lå ved siden av hverandre. Hun hilste kort, vennlig, selv om vi ikke kjente hverandre, og gikk foran meg bortover gangen. Hun hadde grått hår, men var absolutt ikke gammel. Ingen av oss viss­ ­te da at vi skulle til det samme grupperommet, men det skulle vi altså, hun var satt opp som én av to veiledere i den gruppen der jeg var én av fem–seks vanlige deltagere. Da det ble min tur til å snakke, henvendte jeg meg hovedsakelig til henne; den andre veilederen, Pål, hadde jeg truffet så mange ganger før, jeg syntes det var godt å få et nytt ansikt å forholde meg til. Og ansiktet hennes var åpent, fint, vennlig imøtekommende, jeg likte å snakke til henne, likte den responsen jeg fikk.

Neste gang jeg så henne, var under turen den samme dagen. Jeg får vel her forklare at r­etretten foregikk på et tidligere hotell, naturskjønt og avskjer­ met beliggende på vestsiden av Randsfjorden. Forbi hotellet går en grus- og jordvei oppover åsen, og der går vi gjerne turer i pausen mellom veiledningsgrup­ pen og middag, i vårt eget tempo og så langt eller kort vi vil, noen går i grupper eller to og to, noen alene; det er fritid, som man disponerer etter eget forgodtbefinnende. Den dagen gikk jeg alene; jeg hadde tatt en avstikker oppe i lia, og da jeg kom til­ bake igjen til hovedveien, så jeg en kvinne komme nedover et stykke der oppe, som jeg syntes å gjen­ kjenne som Anne, men jeg var ikke sikker, jeg er litt 11

Nyheter ved midnatt_Arne Borg .indd 11

17.06.2019 10:36

nærsynt. Dermed ville jeg ikke stille meg opp og vente på henne, jeg ville ikke risikere det pinlige øye­ blikket da det viste seg at jeg hadde stått og ven­ tet på et menneske jeg ikke kjente, og som ikke ante hvem jeg var, så jeg fortsatte bare min vei nedover i retning av hotellet. Men jeg var jo likevel nokså sik­ ker på at det var Anne som kom der bak meg, og da jeg hørte skrittene hennes nærme seg, forberedte jeg meg på å si, idet hun kom opp på siden av meg: «Å ja det er deg ja, du skjønner jeg var ikke sikker, jeg er litt nærsynt!» Men hun kom meg i forkjøpet, hun snakket til meg allerede før hun var nådd helt frem, sa at det var godt å komme seg ut og at det sannelig var flotte omgivelser her, og jeg snudde meg og så det smilende ansiktet hennes og svarte med å si meg enig i det hun hadde sagt. Derfra gikk vi sammen ned­ over bakkene og pratet. Hun fortalte at hun bodde et sted på Nordvestlandet, og vi brukte litt tid på å få det plassert i forhold til byene der borte, sånn at jeg kunne danne meg et bilde av omtrent hvor det lå, og så snakket hun om sitt arbeid som lærer på en videregående skole, mest innen kunst- og håndverks­ fag, hvis jeg oppfattet det riktig. Jeg sa at jeg var fra Oslo, og fortalte litt om mitt virke som musiker, og hun spurte og lyttet interessert. Etter en stund for­ talte hun at hennes eksmann faktisk hadde evnen til å klunke seg frem til melodier etter gehør på piano, selv om han ikke drev med musikk profesjonelt, og at det nå begynte å vise seg at deres sønn hadde arvet 12

Nyheter ved midnatt_Arne Borg .indd 12

17.06.2019 10:36

noe av det samme anlegget. Det var bare de to men­ neskene hun nevnte fra sine private omgivelser, en eksmann og en sønn, ingen andre. Nede ved hotel­ let slapp jeg henne foran meg inn gjennom inngangs­ døren, og kastet uvilkårlig et blikk på baken hennes.

Den var ikke skarpt eksponert, men virket velholdt.

Hun var overhodet ikke gammel.

Men jeg tillot meg ennå ikke å tenke på Anne for alvor, slik jeg heller ikke tillot meg å tenke på Ona, studenten, hun var altfor ung, det var helt usann­ synlig at hun skulle være interessert i meg på den måten, jeg forholdt meg først og fremst til den gene­ relle, såre lengselen etter nærhet og tosomhet, som gjennomsyret meditasjonene mine og som satte sin farge også på resten av dagen der på retretten. Jeg hadde selvsagt vært innom den følelsen i perioder tidligere også, men det var egentlig mer karakteris­ tisk for meg at jeg mesteparten av tiden – i år etter år etter år – ikke kjente noen slik lengsel. De lange meditasjonene renset bort mudderet, kan man vel si, slik de også hadde gjort før, men nå kjentes følelsen jeg satt igjen med klarere, mer entydig, mer prekær, enn noensinne. Jeg ville ut av ensomheten, jeg leng­ tet etter tosomhet, etter samvær, nærhet, fortrolighet, ja kort sagt kjærlighet.

Nyheter ved midnatt_Arne Borg .indd 13

17.06.2019 10:36