Tron Jensen lundin
forlaget oktober 2023
Roman
© Forlaget Oktober as , Oslo 2023
Bokomslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design
Satt med Sabon 11/14 pkt.
av Mona Persdatter Bekkevad
Papir: 70 g Holmen Book Cream 2,0
Trykk og innbinding: ScandBook ab , 2023
Første opplag, 2023
isbn : 978-82-495-2627-7
www.oktober.no
av tron jensen
Mannen som elsket chilenere. Roman, 1990
Håpets kronologi. Roman, 1996
Oppfinnelsen av et begjær. Roman, 2009
Uoppredd seng. Roman, 2012
Til Capri. Roman, 2016
I sommervinden. Roman, 2019
tron jensen Lundin
forfatteren befinner seg på en liten helsereise til Kreta. Det er i slutten av september. Året er 2011. Han trenger varme. Indremedisinsk problematikk, formodentlig. Man ser ingen krykker eller bandasjerte håndledd der han står i midtgangen på flyet som nettopp har landet mykt og fint. Den høyreiste flyvertinnen ved døren heter Andromeda. Ute på rullebanen, på vei mot terminalbygget, tenker forfatteren at det er som en hetebølge i juli hjemme i Norge. For noen timer siden var det dis og kald sol over jordene rundt Torp.
En buss fører reisefølget til landsbyen Platanias på nordkysten av øya. Det er tidlig ettermiddag da de kommer fram til hotellet. Om kvelden går han litt i gatene. Her er kafeer, klesbutikker og små restauranter. Ingenting skjer, men deilig og varmt. En del språk å identifisere rundt stativene med skyggeluer, solbriller og tynne klær.
Den første morgenen går forfatteren ned til stranden, folder ut en av hotellets fluktstoler og
5
setter seg til med en roman, ikke skrevet av ham selv. Klokken er bare halv syv.
Kreta. Ute i havgapet ligger en øy, bare stein og ingen vegetasjon. Det er alt. Han ser ingenting til de lysebrune åsene og fjellene som omga flyplassen under landingen. I hotellet femti meter bak ham jobbes det for åpne vinduer. Han hører klirringen av glass og tallerkener.
Romanen han skal til å lese videre på, hans ferielektyre, er Mordet i Morsang av Georges Simenon, en av de syttifem bøkene om inspektør Maigret i Paris. Leseren i fluktstolen har elsket Maigret-bøkene helt siden tolvårsalderen. De sto på det lokale biblioteket, med slitte omslagsbilder av den piperøykende inspektør i dramatiske situasjoner. Mørklagte leiegårder om natten med et mistenkelig, gult lys i et vindu. Fjonge kvinner i fare. Han har aldri sluttet å lese Maigret.
Alltid tilbake til Maigret. En stabil verden tross alt, med mennesker som er til å begripe, over et glass øl eller en calvados. Mordet i Morsang fører ham bort til en førkrigssommer i Paris, varme, blå kvelder langs Seinen med kanopadlere i stråhatt, og plutselig: et revolverskudd i et elvepensjonats lille hage. En mann i hvit sommerdress ligger igjen på plenen med en stor, rød flekk på brystet. Ingen i den lille skaren gjester har sett morderen. En av dem er morderen.
Romanene om Maigret er for øvrig blitt den eneste kriminallitteratur leseren i fluktstolen orker.
6
I de stadig tykkere kriminalromanene av i dag skildres hver eneste dusj og kaffekopp i detalj. Det er bokføring, ikke litteratur. Alt for å tilfredsstille femhundresidersidealet som hersker på markedet. Kundene vil ha mye for pengene. En Maigret, derimot, lander som regel på 160 sider. Simenons utvalg av detaljer er kresent.
Anser den norske forfatteren, fornøyd med sin lille analyse.
Idet han skal ta fatt på romanen, kommer en morgenbader gående mot stranden. Det er en lang, mager mann i sekstiårene med lyst skjegg. Han har slående likheter med den svenske demonskuespilleren Keve Hjelm, ekspert på de fallerte embetsmenn og offiserer hos Ibsen, Tsjekhov og Strindberg. Et blått håndkle ligger over skulderen. Badeshortsene er svarte. Dette skal formodentlig bli hans rituelle morgenbad. Forfatteren la merke til ham i det svenske reiseselskapet som ankom resepsjonen ved midnatt. Svensken var tilsynelatende en alenereisende, akkurat som nordmannen der han satt i et hjørne med en såkalt nightcap og betraktet verden. Mannen snakket med ingen, så ikke ut til å kjenne noen. Han sto uberørt midt i det travle, svenske språket og ventet på romnøkkelen.
Nå kommer han og etablerer sitt morgenbad. Tidlig ute. Trives best alene.
Svensken står og ser ut på havet, men går ikke straks uti. I stedet vender han seg om og retter
7
blikket mot mannen i fluktstolen. Omslaget på boken har fanget hans oppmerksomhet. Og da får forfatteren en idé om at den svenske morgenbaderen er en av dem som straks forsøker å finne ut hvilken bok som leses i deres nærhet. Forfatteren er en slik type selv. Han kan ikke la det være. Det kan dreie seg om en hvilken bok som helst, han bare må vite tittelen og forfatterens navn. I Oslo sitter nordmannen på offentlig transport eller i parker og stirrer hemningsløst på andres bokomslag, gjør absolutt alt for å tilfredsstille nysgjerrigheten. Han venter intenst på at boken skal anbringes i en slik vinkel at forfatternavn og tittel blir synlig.
Den svenske morgenbaderen vasser noen steg uti, kaster seg så framover og bryter den flaskegrønne havflaten med et hardt plask. Han svømmer litt rundt, stiger opp på stranden igjen og blir stående et stykke foran mannen i fluktstolen, dryppende våt. Igjen ser han på boken. Solen er i ferd med å stå opp over Kreta.
– Maigret, sier svensken. – Det er bra saker, det. Paris, du vet. De små landsbyene i de franske provinsene. Nederland og Belgia. Man føres vekk til fremmede steder.
– Ja visst, sier forfatteren, legger boken over lårene og føler seg ikke invadert. – Maigret, det er bra saker.
– Noen ganger lar Maigret den avslørte morderen gå fri, sier svensken. – Man kan faktisk ha
8
gode og menneskelige grunner til å begå et mord på et spesifikt menneske. Faren for gjentagelse er lik null. Og da går ikke Maigret videre med saken.
– Ja, det er noe stort over det, sier forfatteren. – For hva har man å tjene på å bure inne et godt menneske som i et svakt øyeblikk lot sinnet
løpet av med seg og begikk et mord? sier svensken. – Drepte en spesifikk person i nær relasjon, mener jeg. Det finnes så mange onde mennesker.
Om man skal si noe riktig ubehagelig nå på morgensiden.
– Ja, hva skal straff være godt for? sier forfatteren.
Som sikkert kunne sagt mer, men så er det dette med fremmede mennesker og det å ikke gå i fryktelig detalj om emnet som tilfeldigvis tas opp. Man støter lett folk fra seg med en altfor glødende entusiasme.
De to ser på havet. Svensken vil liksom ikke gå. Han skotter stadig bort på Maigret-boken. Forfatteren avventer flere refleksjoner. Hvis jeg er heldig, tenker han, er denne tenksomme turist en akademiker. Gjerne gymnaslærer eller noe høyere opp. Kan dette være begynnelsen på en eller flere lengre samtaler om hva som helst av interessante temaer? Det er en stund siden forfatteren har fått mulighet til å snakke om litteratur.
En frostri går gjennom kroppen til morgenbaderen. Han hutrer seg.
9
– Du bader ikke, sier han.
Heller ikke denne bemerkningen oppfatter nordmannen som en invadering.
Han kjenner seg ikke stilt til veggs.
– For kaldt for meg ennå, svarer han. – Kanskje senere i dag. Bør ikke bli våt og kald.
– Jeg forstår, sier svensken. – Du er en bøkenes mann?
– Ja, det kan du godt si.
En ny frostri går gjennom den våte mannen.
– Kaldt? spør forfatteren.
– Ja, kaldt. För jävligt kallt.
– Men nå kommer solen, sier forfatteren. Hvilket den da også gjør.
Svensken vender ansiktet mot lyset fra havhorisonten og lukker øynene.
Så går han bort til den lave muren som løper langs stranden og griper en fluktstol, som han uten besvær folder ut. De blir sittende ved siden av hverandre og se ut på det jerngrå havet og den gigantiske øya av stein. De to kunne vel sagt ett og annet om det karrige landskapet. De brune åsene rundt flyplassen som ikke kan ses herfra. At de liksom sitter på en ødslig utpost mot det vitale og energiske Europa. Her har ikke mye skjedd siden antikken.
– Så det sier deg ingenting, sier svensken.
– Unnskyld?
– För jävligt kallt.
Han skanderer linjen som en skuespiller. Forfatteren kan bare gjette:
10
– Et litterært sitat? Er det muligens Strindberg?
– Lyssna nu, sier svensken. – För jävligt kallt. Statsministern skjuten.
– Mordet på Olof Palme, sier forfatteren.
– Just precis . Det var en pressefotograf som intetanende gikk til bilen sin noen minutter etter skuddene på Sveavägen og satte på politiradioen. Sier han selv. Da slo en konversasjon inn på en av frekvensene: «Hallå, där uppe. Hur är läget?»
«För jävligt kallt. Statsministern skjuten.»
– Jaha.
– Noe mystisk, sier svensken. – Mange har forsøkt å gjøre et stort nummer av det. Hvordan kunne politiet kjenne til mordet så kort tid etterpå? Var politiet innblandet? Overvåket de Palme med walkietalkier? Men pressemannen må ha fanget inn samtalen ti minutter etter skuddene, og ikke to minutter, som han hardnakket hevdet. Slik er det hele veien i mordet på Olof Palme. Det går i ball for vitnene. Minutter, sekunder, meter og signalement. Alle roter det til noe kolossalt. Men konspirasjonsteoriene holder ikke. Det har jeg mine grunner til å hevde med en viss tyngde.
– Jeg vet praktisk talt ingenting om mordet, sier nordmannen.
– Ikke det?
– Det er uoppklart, etter det jeg har forstått.
– Helt riktig. Men jeg kan ta deg tilbake i tid.
Tjuefem år. Hvis du har lyst, selvfølgelig. Jeg skal absolutt ikke trenge meg på.
11
Den siste setningen avslører forfatteren straks som et snedig, retorisk grep, opptatt av språklige virkemidler som han er. Man sier altså at man ikke skal trenge seg på, men å si akkurat det, det blir nettopp påtrengende.
Likevel føler forfatteren behag ved denne fremmede. Åpenheten virker uanstrengt. En liten historietime er ikke å forakte.
– Det nasjonale traumaet. Fredag 28. februar 1986. Klokken 23.21.30 presis. På trottoaren i krysset Sveavägen–Tunnelgatan.
– Det er omtrent alt jeg vet, sier nordmannen. – Olof og Lisbet Palme hadde vært på kino og sett en film som het Brødrene Mozart. Palme hadde bedt om å slippe livvakter. Jeg har sett minneplaketten i brosteinen. Min ekskone og jeg var i Stockholm en gang tidlig på nittitallet. Jeg husker det ytterst flyktig. Christer Pettersson var ikke morderen. Det er vel alt jeg vet.
– Virkelig?
– Ja. Det er alt.
– Det var inte mycket.
Solen stiger ytterligere over Kreta, den grå sanden blir gyllen. Den er ennå litt fuktig og grov mellom tærne. Så vender svensken ansiktet mot
forfatteren og sier:
– Jeg burde kanskje presentere meg. Mitt navn er Lundin. Jeg så mordet på Olof Palme.
På sine utenlandsturer kommer den norske forfatteren lett i kontakt med medreisende. Det er
12
en slags legning. Ikke uten fascinasjon hører han gjerne om ukjente liv som andre mennesker lever. Som romanforfatter har han sans for andre perspektiver og erfaringer enn sine egne. Men ofte angrer han og faller i dystre tanker. Den vanligste er: «Jeg har nå alltid hatt denne ulykksalige evnen til å tiltrekke meg gærninger. Faen ta det. De tror jeg er prest eller psykolog. Det må være noe med utseendet mitt.» For ikke sjelden viser det seg at disse kontaktsøkende og pratesyke medturistene er litt gale på sitt vis. Det er prisen for hans nysgjerrighet. De tror på spøkelser, de har levd før. Det står skrevet i stjernene, sier de. Helseproblemene fører ham til de store turistmagnetene med sol og hav. Staten betaler en andel på slike steder, aksepterer ikke urbaniteten i Paris og Roma, de byene han helst vil besøke, som helende. Han kommer i snakk med den jevne mann og kvinne på sine helsereiser til Sydens strender. Er det akademikere i reisefølget, tar de ikke kontakt. Akademikerne er fortapt i skaren av sykdomsskravlende folk fra de lavere klasser.
– Ingen har noensinne trodd meg, sier Lundin.
– De tror ikke jeg var på Sveavägen i det hele tatt.
– Jaså.
Svensken virker ikke bitter over det. Det er beroligende. Så langt oppfatter forfatteren denne
Lundin som kontrollert. En som veier sine ord.
Lundin sitter og drar seg i skjegget, tilbakeskuende og drømmende. Plutselig taus.
13
Forfatteren velger nå å gå fram med en viss forsiktighet, tar det litt pent:
– Du så mordet?
– Hela skiten, du. Fra begynnelsen til slutten. Og jeg vet hvem morderen er.
– Du har selvfølgelig kontaktet politiet?
Kan forfatteren avlevere annet enn selvfølgeligheter?
– Jeg kommer til det, sier Lundin. – Det kommer. La meg først tegne et kart for deg. Vi må ha geografien i orden hvis dette skal ha noen mening. Er du klar?
– Bare kjør på, sier forfatteren og overrasker seg selv. Nå kommer det vel en brottsjø av usannsynligheter og ville gjetninger. Vinduet er satt på vidt gap. Det får stå til. Er forfatterens overraskende åpenhet tegn på at han er på desperat leting etter en historie? Har han gått tom hjemme i Oslo etter sine to første romaner? Hvor er forresten skrivesakene hans? Dem ser man ingenting til på stranden. Jo, han må ha gått tom eller kjørt seg fast. Har ingen ideer. Men å åpne seg slik for en simpel mordhistorie fra virkeligheten for å bruke den i en roman, det ligner ikke ham. Med stolthet har han så langt i karrieren gjort en dyd av at alt han skriver, er oppdiktet. Han skriver kun fortellinger i tredje person, han og hun. Man finner aldri noe jeg i hans to romaner. Det begynner å bli noen år siden. Kommer det en tredje noen gang?
14
Tron Jensen (f. 1958) debuterte i 1990 med romanen Mannen som elsket chilenere. Lundin er Tron Jensens syvende roman og umiskjennelig hans: stramt komponert, skrevet i et korthuggent og sanselig språk.
Forfatterportrett: Baard Henriksen
Omslagsdesign: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | EXIL DESIGN
Illustrasjon: Ellen Lindeberg
September 2011. En eldre forfatter er på helsereise til Kretas nordkyst. Den første, grytidlige morgenen går han ned til stranden, folder ut en av hotellets fluktstoler og har nettopp satt seg til med en roman da en svensk reisefelle dukker opp. Svensken tar sitt morgenbad og henvender seg så til forfatteren med en kommentar om boken hans, og slik kommer de i snakk på den morgenkalde stranden. En frostri går gjennom svensken. – För jävligt kallt, kommenterer han, – sier det deg ingenting? För jävligt kallt.
Statsministern skjuten.
Med disse stikkordene fra en konversasjon over politiradio den 28. februar 1986 blir forfatteren hensatt til fortauet i krysset Sveavägen–Tunnelgatan, der den svenske statsministeren Olof Palme ble skutt
klokken 23.21. – Jeg burde kanskje presentere meg, sier morgenbaderen. – Mitt navn er Lundin. Jeg så mordet på Olof Palme.
9 7 8 8 2 4 9 5 2 6 2 7 7
