Kuppner. Å se med … Omsl.qxp 04.02.2020 15:11 Side 1
frank kuppner å se med et intelligent blikk på nakne kvinner
Forlaget Oktobers gjendiktningsserie består av sentrale enkeltverk innenfor samtidspoesien, utvalgt, redigert og med etterord av Rune Christiansen.
frank kuppner å se med et intelligent blikk på nakne kvinner gjendiktet av knut johansen oktober
Kuppner. Ă… se med et intelligent blikk. Mat .qxp 31.01.2020 16:34 Side 2
Kuppner. Ă… se med et intelligent blikk. Mat .qxp 31.01.2020 16:34 Side 3
f r a n k ku p p n e r Ă… se med et intelligent blikk pĂĽ nakne kvinner Gjendiktet av Knut Johansen
forlaget oktober 2020
Kuppner. Ă… se med et intelligent blikk. Mat .qxp 31.01.2020 16:34 Side 4
Kuppner. Å se med et intelligent blikk. Mat .qxp 31.01.2020 16:34 Side 5
i n n hold
Å gå gjennom dører
7
En gammel reisehåndbok for Praha
19
Å se med et intelligent blikk på nakne kvinner
57
Bevegelser i krypten Femti grenseballader
71
Fem kvartetter
103
Kuppner. Ă… se med et intelligent blikk. Mat .qxp 31.01.2020 16:34 Side 6
Kuppner. Å se med et intelligent blikk. Mat .qxp 31.01.2020 16:34 Side 7
Å gå gjennom dører
Kuppner. Ă… se med et intelligent blikk. Mat .qxp 31.01.2020 16:34 Side 8
Kuppner. Å se med et intelligent blikk. Mat .qxp 31.01.2020 16:34 Side 9
Å gå gjennom dører
i i. Jeg kan ikke bli i denne bygningen lenger, ikke etter den vending begivenhetene har tatt i det siste; etter at jeg har lukket døren, viser armbåndsuret 9.26; jeg går ned de få trinnene igjen, fast bestemt, fremfor alt, på å få tiden til å gå. ii. Etter å ha levd hele mitt liv ikke bare i én by, men i en strengt avgrenset del av én by, slår det meg at flesteparten av de viktige dørene i mitt liv åpnet og lukket seg noen få minutter fra hverandre. iii. En bedagelig kveldstur kunne knytte de fire sammen; har jeg virkelig aldri gått en slik tur før? Det er høst, og igjen er himmelen fullstendig mørk; det er feil tid på kvelden til at det er folksomt i gatene.
9
Kuppner. Å se med et intelligent blikk. Mat .qxp 31.01.2020 16:34 Side 10
ii iv. Etter tyve minutter, og neppe mer enn fire veier, er jeg på nytt i gaten der jeg ble født; nærmere med hvert steg nettopp det huset; jeg strener skyldbetynget opp trappen til leilighetene. v. Jeg gikk opp den trappen utallige ganger på 1950-tallet; jeg gikk ned den trappen utallige ganger på 1960-tallet; på 1970-tallet var jeg på besøk der, tror jeg, én gang; og dette er mitt første besøk på 1980-tallet. vi. Navnene på dørene var stort sett de samme som de alltid hadde vært; jeg listet meg forbi dem mens jeg kjærtegnet gelenderet med hånden, skuffet over at trinnene virket så få og så smale, over hvor dypt slitt de var. vii. For av alle de gangene jeg gikk opp den trappen, hundrevis på hundrevis av forskjellige ganger, kanskje fortsatt lagret i hukommelsen, tilstrekkelig til å tære bort et hudtykt lag, viii. fra mine første snublende, delvis hjulpne skritt, iført små briller og et veldig rundt ansikt, med en mor etter meg, eller en større søster foran, som nå har to ubesværet gående sønner i et hus på kysten,
10
Kuppner. Å se med et intelligent blikk. Mat .qxp 31.01.2020 16:34 Side 11
ix. til nok en kvelds sedvanlige utmattelse, der jeg trakk meg rundt hjørnene på gelenderet, og solen skinte gjennom vinduene på meg og en skitten fotball mens jeg gikk opp trappen til mor som sto og ropte, og kaldt vann slukt for raskt, x. og en tenårings ubehjelpelige stormløp, drevet av øyeblikkets begeistring til en platebutikk, nå borte, til en park, til et tv-program, til et illustrert medisinsk leksikon, xi. tviler jeg på om det noen gang gikk opp for meg at 50, 70 eller 30 år før ble tilsvarende ånde pustet ut fra stort sett like lunger idet andre mennesker gikk opp og ned den samme trappen. xii. Nå er jeg fascinert av slike, skal vi si, pauser i livet, som ligger nærmere det livet normalt er enn de uforlignelige begivenhetene som dokumenter gjerne er fulle av, som om bare iøynefallende hav er dype. xiii. Døren min har forandret seg til det ugjenkjennelige; den minst gjenkjennelige delen av et ugjenkjennelig sted; forsterkede blokker av tre over låsen viser hvor enkelte mennesker har forsøkt å bryte seg inn.
11
Kuppner. Å se med et intelligent blikk. Mat .qxp 31.01.2020 16:34 Side 12
xiv. Når jeg går så ofte gjennom den døren i drømme, hvorfor føles det å se den med virkelige øyne ikke som en hjemkomst? Hvilken dør er det da jeg går gjennom i drømme? Jeg går ned den mørke trappeoppgangen igjen, for høy for den bygningen. xv. Og også ned til trappen til bakgården; dårlig opplyst, et sted jeg var redd som barn; den gang, når jeg bar ned aske på et ubetimelig tidspunkt, ville synet av en slik mann som jeg er nå, xvi. stående, med dunkle hensikter, ved inngangen til bakhagen, med en følelse av at den høye garasjeveggen er for trykkende nær, forbløffet over den vidstrakte, månebelyste vegetasjonen, ha skremt meg nok til at jeg trakk meg tilbake med én gang; xvii. med den enormt tunge bøtten hvilende mot benet idet jeg halvt bar, halvt slepte den av sted, mens varmen fra en sluknet ild fortsatt sved på sidene; og stanset i taushet på avsatsene, for å hvile hendene. xviii. Så gikk jeg opp, fra det usannsynlige måneskinnet, inn i det usannsynlige lampelyset i trappen; og i et sekund eller to, på avsatsen øverst i trappen, var jeg samtidig i drømmene mine og i min barndom;
12
Kuppner. Å se med et intelligent blikk. Mat .qxp 31.01.2020 16:34 Side 13
xix. og fortsatte bortover en innskrumpet korridor ut til en gate som var folketom i minst fem minutter, som ville føre meg til andre bestemmelsessteder, uante de tidligere 4001 gangene jeg gikk ut her.
iii xx. Da jeg går, noen minutter senere, inn i den andre bygningen, virker det enda mindre sannsynlig at jeg har gjort det før; hvor ofte var det? Et dusin? To dusin ganger? Jeg har etterlatt meg så lite avtrykk på disse trinnene. xxi. Og likevel er alt i akkurat riktig størrelse; vinduene har fremdeles den passende utsikten; jeg var simpelthen ikke ofte nok innom i løpet av de årene hun bodde her med ham. xxii. På hvilket trinn stanset jeg henne bakfra, bøyde meg over det nyvaskede håret hennes og trakk inn den uforlignelige duften, mens hun sto, ubevegelig, i uvant føyelighet? xxiii. Det kjennes som om jeg egentlig ikke levde den tiden det varte; siden det, på den tiden, virket så totalt usannsynlig at jeg, på den øverste avsatsen i den alminnelige svingete trappen, kunne banke på en dør og oppleve at hun åpnet den.
13
Kuppner. Å se med et intelligent blikk. Mat .qxp 31.01.2020 16:34 Side 14
xxiv. Jeg forsto ikke da, og forstår ikke nå, hvordan en slik banal bygning kunne romme henne; hvordan hennes gråt kunne dempes av slike vegger; hvordan denne samme heslige trappen daglig kunne ta imot føttene hennes. xxv. Jeg vet ikke hvilke bruddstykker akkurat den stjernen eksploderte i da den eksploderte; men at en slags forkastning har funnet sted på et eller annet tidspunkt under mine fortløpende år med fravær, xxvi. ble åpenbart så snart jeg nådde punktet helt øverst, da døren ble synlig: En tung stol var skjøvet inntil den; navneskiltet jeg husket så godt, var fjernet; xxvii. og så, helt på det rene med at slike ting skjedde uten mitt vitende, om de i det hele tatt angikk meg, la jeg raskt i vei ned trappen igjen, i håp, fremfor alt, om ikke å møte noen ennå.
iv xxviii. Etter mindre enn tre minutter tok en ny bygning imot meg, hvor hun hadde bodd første gang jeg lærte henne å kjenne; en bredere, mer rommelig trapp enn de andre, den som førte til en dør som åpnet seg for meg knapt ti ganger.
14
Kuppner. Å se med et intelligent blikk. Mat .qxp 31.01.2020 16:34 Side 15
xxix. Som jeg sto der og så på listen over navn, hvor hennes, av en eller annen grunn, ikke viste seg, tok en vag antydning til en lyd bak døren motet fra meg, og jeg skyndte meg bort før det var meningen. xxx. Før jeg hadde fått tid til å huske slike øyeblikk da hun kom tassende barføtt bak meg til døren og ba meg si hva som var i veien: Det er noe i veien, ikke sant, det er noe i veien? xxxi. Og jeg sa til henne, nei, det er ingenting i veien; og skyndte meg ned trappen like raskt som dette; så hørte jeg henne lukke døren over meg etter en lengre pause, og kom meg ut på gaten, dypt fortvilet.
v xxxii. En halv time senere er jeg fremme ved den fjerde døren, den som jeg sist er blitt oppmerksom på, helt uten forbindelse med de andre, og bak den, føler jeg nå, ligger fremtidens lykke. xxxiii. Som døren jeg startet fra, ligger også den i første etasje; og så langt er det eneste triste jeg har opplevd der, tristheten ved å måtte gå derfra altfor tidlig; andre triste ting vil utvilsomt komme med tiden.
15
Kuppner. Å se med et intelligent blikk. Mat .qxp 31.01.2020 16:34 Side 16
xxxiv. Men å, hvilke forhåpninger jeg har til den skjønne beboeren! Det vil komme en forbløffende oppløftende kveld da nervene og forsiktigheten vår vil oppheve hverandre, og kjærlighet vil forvandle den overraskede luften til flytende gull. xxxv. Men for øyeblikket er jeg fremdeles en halvfremmed og må oppføre meg som en slik merkverdighet bør; stanse forsiktig for å lytte utenfor døren hennes, i et forsøk på å høre ordene hennes, eller tausheten som er hennes. xxxvi. Og så, idet jeg bøyer meg frem mot navneskiltet, henrykt over presisjonen som bokstavene henviser entydig til henne med i all offentlighet, kanskje (sikkert ikke) den eneste slike henvisning i byen, xxxvii. anbringer jeg forsiktig, forsiktig et kyss på navneskiltet, og selv mens jeg gjør det, føler jeg meg merkelig stolt over å være opphavsmann til denne sublimerte gesten, latterlig umoden for en mann i min alder. xxxviii. Det er fortsatt nok tid, håper jeg, til den modne gesten; jeg har kastet bort nesten halvannen time, alt i alt, og trenger herfra knapt ti minutter for å komme meg hjem. Fortsatt er det svært få mennesker i gatene.
16
Kuppner. Å se med et intelligent blikk. Mat .qxp 31.01.2020 16:34 Side 17
xxxix. Og, selv om byen ligger åpen for offentligheten, kan noen annen, i løpet av én enkelt dag, ha knyttet akkurat de fire bygningene sammen? En lege, kanskje; eller politimenn; eller bare jeg. xl. Nei, selv i selvbiografiens kompleksitet har da vel ikke de fire dørene åpnet seg for noen annens liv? Og de som vandrer hvileløst gatelangs, går til andre steder, i en annen rekkefølge. xli. Jeg åpner og lukker døren til mitt eget hus; jeg skynder meg gjennom den felles korridoren og prøver å ikke høre stemmene i andre rom, kommer frem til mitt eget rom og lukker døren bak meg.