Skjønnhetens økologi - Erland Kiøsterud

ERLAND KIØSTERUD

Skjønnhetens økologi

Essay

Om Stillhetens økologi (2019)

«Kiøsteruds essays er så presise og kontemplative, så direkte og likevel så åpne, så vendt mot verden, at jeg fra første stund lar meg begeistre»

thea sundstedt baugstø, bokvennen litterær avis

Om Sulten og skjønnheten (2016)

«Kiøsterud gir leseren overbevisende og poetiske beskrivelser av livets gleder og uventede møter, plutselige øyeblikk av inspirert henrykkelse og sitrende aktsomhet»

anders dunker, ny tid

Om Henders verk (2015)

«Eit unikt språkverk med djupboring inn i ein vest-europeisk sivilisasjon der dei gamle verdiane er oppløyste … Kiøsterud liknar ikkje på nokon annan norsk forfattar, han er djupt original, si eiga øy i det litterære Noreg … Eg tenkjer at det er år og dag sidan eg har lese eit så viktig norsk skriftstykke som dette» knut ødegård, vårt land

«Henders verk er den beste romanen eg har lese hittil i år»

bjarne tveiten, fædrelandsvennen

Om Stillhet og fortelling (2013)

«en av få norske forfattere som fremdeles våger å tenke stort og formulere seg i et klassisk intellektuelt språk»

ingunn økland, aftenposten

vestens tenkere og esteter har gjerne forstått seg selv som eksepsjonelle, som hevet over naturen, og oppfattet skjønnheten som noe nærmest tidløst, overjordisk, guddommelig. I økosystemet jorden – i realitetenes verden – kommer mennesket fra naturen, som det deler med alle andre levende vesener, det er en uløselig del av naturen, innvevd i den og helt avhengig av den. Hva innebærer det for skjønnheten? Midt i vår overforbrukende, militærindustrielle monokultur er en mer intelligent måte å organisere oss på i ferd med å ta form; vi er på vei fra en antroposentrisk forståelse av verden der mennesket er alle tings mål og mening, til en økosentrisk forståelse av verden, der ivaretagelse av økosystemet jorden er menneskets mål og mening. Hva betyr det for kunsten?

Skjønnhetens økologi er et forsøk på å avsette noen sporløse skritt på veien mot en økosentrisk estetikk, skrevet av et menneskedyr som søker hjem i økosystemet.

naturen er det aller eldste jeg kjenner til. Den er det første kroppen min erfarer. Den er 3,5 milliarder år gammel, og den fornyer seg hver dag, hver time, hvert sekund, i meg og utenfor meg.

Naturen som våkner til live og dør i meg og gir meg et midlertidig liv, er den samme naturen som gir skogene, havene, byene og åkrene liv.

Elgene, kråkene og jeg kommer fra den samme naturen, vi puster inn den samme luften, vi drikker det samme vannet, vi gjennomrystes av den samme forplantningen, vi fornyer kroppene våre med den samme livgivende maten. Vi leves av den samme naturen.

Naturen føder og forvandler oss. Men vi vet aldri helt til hva. Naturen endrer seg hele tiden. I går var det dinosaurer, i dag homo sapiens. I morgen kan den fornye seg til noe annet.

Naturen naturerer, den skaper, den produserer uavlatelig seg selv.

Naturen fantes før min art spredte seg, og den vil finnes når min art ikke er her lenger. Den fantes lenge før den første tanken ble tenkt, og den vil finnes lenge etter at den siste tanken er tenkt. Naturen følger sine egne veier, den lever sitt eget liv. Griper jeg inn i den, tar den retninger jeg ikke forutser – for å forbli seg selv. Jeg er helt avhengig av naturen. Naturen er ikke avhengig av meg: Den endres av min adferd, men kaster meg ut om jeg hindrer den i å fornye seg eller være seg selv.

Første gang jeg erfarte naturen og visste at det var det som skjedde, var da jeg alene og på nært hold skulle avlive en elg jeg hadde skadeskutt inne i skogen. Lammet, med sønderknust ryggsøyle, lå elgen hjelpeløs i lyngen og strakte hodet mot meg med et søkende, angstfullt blikk. Der og da gled jeg over i det blikket. Jeg ble en del av det, elgens blikk ble en del av meg. Det var ingen forskjell. Vi var av det samme. Jeg mistet fortellingen jeg hadde vokst opp med den dagen. Jeg sto ikke lenger over naturen, jeg var blitt en del av den.

Når naturen velter opp i meg for å reprodusere seg selv – når den med stor kraft overstyrer musklene og

sansene mine og gjennomstrømmer kroppen min med en så sterk, bølgende energi at også tankene mine opphører, er jeg dens redskap. I nytelsen glemmer jeg alt, også at jeg er natur.

For å opprettholde seg tar kroppen til seg løken, kornet, fisken. Om natten, mens jeg sover, fornyer cellene i kroppen seg samtidig som ulike drømmer utforsker de underligste muligheter. Etter å ha levd sitt liv dør og oppløser kroppen seg for å bli til nytt liv, nye kropper, nytt gress, ny fisk, nye trær, stein, olje, epler.

Måten naturen absorberer, reproduserer og fornyer seg selv på, er den økosentriske estetikkens grunn.

Jeg er et menneskedyr som søker skjønnhet. Skjønnheten er sammensatt. Den er en sterk følelse av å være i live, den er den intense gleden over naturens og andre levende veseners nærvær, den er nytelsen av kropp, av mat, drikke, den er lekens, læringens og arbeidets fryd. For menneskedyret kan skjønnheten også være den intense gleden over å bli levendegjort av en tanke eller et kunstverk eller en visjon. For absolutt alle dyrene er skjønnheten tilstanden – i fravær

av frykt og frihet fra smerte – av å kjenne behag, av å bare være, som når vinden stryker kroppen og solen treffer ansiktet, og livet bare er.

Om morgenen treffer det indirekte lyset fra sengetrekket, redet, bladverket eller skogbunnen som har vært mitt leie, øynene mine. Jeg bruker dagen til å få i meg mat, sikre livet mitt og tilegne meg skjønnhet. Når natten senker seg, faller jeg til ro, mens kroppen fornyer seg i naturens altomfattende indre mørke.

Luften, vannet og jorden er like viktig for meg som løken, kornet og fisken. Lungene mine trekker inn oksygenrik luft, hjertet pumper jernholdig blod rundt i kroppen, med vann og enzymer elter magen maten jeg har tatt til meg, om til næring. Lett på foten beveger det dyret som jeg er, seg ut i verden og undersøker mulighetene for mer skjønnhet, for å forplante seg og utfolde seg – for å folde seg ut.

Utlevde kropper utånder og råtner uten stans. Uten stans skapes nytt liv på jorden. Hver dag gjennomrystes

milliarder av kropper av orgasmer. Hver dag oppstår små, tilfeldige endringer som øker naturens evne til å bre seg; et gen muterer, en ny organisme, en ny datateknologi, et nytt økosystem oppstår. Stillheten i denne forvandlingen er min stillhet. Naturen tenker ikke godt eller vondt. Den er det mulige. Den er sin egen fremtid, sin egen reproduksjon, det som skal bli, sin egen fortsettelse. Ved den minste motstand endrer naturen form – for fortsatt å kunne være natur. Naturen er det som ennå ikke er. Først spredte den seg som mikroorganismer. Etter istiden spredte den seg som gress, trær og dyr. Nå er det menneskedyret som med sine teknologier sprer seg over kloden. I morgen kan det være noe annet.

Naturen gjør det den gjør, den er det den er. For mye plankton i en innsjø kan drepe fisken i innsjøen. For mange menneskedyr på planeten kan utrydde andre dyre- og plantearter. Med sin pågående vekst er naturen i stand til å gjøre deler av sin egen biotop ubeboelig. Naturen er i dag med sin ensidige vekst i ferd med å gjøre deler av planeten Jorden ubeboelig.

Skjønnhetens oppgave er å bevare skjønnheten.

erklæring: Jeg anerkjenner alle følende veseners behov for å erfare skjønnhet i en mangfoldig,rik natur.Det er som natur jeg tenker dette. Alt liv er gjensidig avhengig av hverandre. Bare ved å gi alle levende vesener mulighet til å erfare skjønnhet i en mangfoldig, rik natur, kan menneskedyret sikre at planeten forblir beboelig.

Frem til nå har det koloniserende menneskedyret brukt naturen til å tilfredsstille ene og alene sine behov. Fra nå av vil jeg ivareta hele naturen, den levende og den ikke-levende naturen – røttene og mikrobene, luften og vannet, fjellet og savannen – for å gi alle levende vesener tilgang til skjønnhet og livsutfoldelse. Bare slik vil vi overleve. *

Men hva er et liv? Hva er det å utfolde seg? Og hva er skjønnhet?

erland kiøsterud (f. 1953) debuterte i 1973 med romanen Sår som aldri gror. Han har siden skrevet en rekke romaner og romansuiter. Kiøsterud har mottatt Gyldendals legat, og for Det første arbeidet (2005) fikk han Riksmålsforbundets litteraturpris. I 2012 mottok han Ypsilon-prisen for romanen Mimina. Hans dyptborende romaner har gitt ham en helt spesiell posisjon i norsk samtidslitteratur, og gjennom sine essaybøker har Erland Kiøsterud i senere år undersøkt menneskets vold mot naturen som forutsetning for vår eksistens. Essayet Skjønnhetens økologi utkommer samtidig med romanen Fire norske sanger.

Forfatterportrett: Finn Ståle Felberg

Bokdesign: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design

Forsideillustrasjon: Ellen Lindeberg

midt i vår overforbrukende, militærindustrielle monokultur er en mer intelligent måte å organisere oss på i ferd med å ta form; vi er på vei fra en antroposentrisk forståelse av verden, der mennesket er alle tings mål og mening, til en økosentrisk forståelse av verden, der ivaretagelse av økosystemet jorden er menneskets mål og mening. Hva betyr det for kunsten? Skjønnhetens økologi er et forsøk på å avsette noen sporløse skritt på veien mot en økosentrisk estetikk, skrevet av et menneskedyr som søker hjem i økosystemet.

I sine seneste essaybøker har Erland Kiøsterud med stor kraft søkt å beskrive og analysere hvordan vår eksistens som natur – ikke over eller ved siden av, men i naturen –må få konsekvenser for hvordan vi forstår verden og oss selv, og måten vi tenker forbindelsen mellom natur, kultur og kunst på. Skjønnhetens økologi er et fortellende essay og et bud på en ny estetikk: Gjennom et utvidet, inkluderende og utsatt jeg undersøker Kiøsterud hva skjønnhet kan være i et økosentrisk perspektiv, og sammenfatter en rekke sentrale temaer fra forfatterskapet i en bok som også kan leses som et litterært manifest.