Christiansen. Jeg går i sorg. Omsl.qxp 07.01.2022 13:14 Side 1
rune christiansen. jeg går i sorg.
RUNE CHRISTIANSEN. JEG GÅR I SORG. DIKT.
Etter å ha lest Gerard Manley Hopkins’ dikt «The Leaden Echo and the Golden Echo»
9
7 8 8 2 4 9
5 2 4 8 7 7
o mslag o g bo kdesi gn : Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exi l desi gn fo r si defo to : Rune Christiansen
forl ag et oktober
En kald dag om våren er hjertet endelig befridd, og døren som ble åpnet, som mor åpnet, den lukkes stille bak oss begge. Men hengslene knirker, de knirker i minnet. Knirker? Ja nettopp den lyden: knirk, knirk. De lyder fortvilet, hengslene, de nekter å gi tapt for glemselen – de vil ha døden på gløtt, selve døden, de knirker, hengslene, de lyder fortvilet, fortvilet, fortvilet, fortvilet fra morgen til farvel.
forl aget oktober
Christiansen. Jeg går i sorg. Mat.qxp 07.01.2022 13:12 Side 2
Christiansen. Jeg går i sorg. Mat.qxp 07.01.2022 13:12 Side 3
Rune Christiansen | Jeg går i sorg | Dikt fo rlaget oktober 2022
Christiansen. Jeg går i sorg. Mat.qxp 07.01.2022 13:12 Side 4
Christiansen. Jeg går i sorg. Mat.qxp 07.01.2022 13:12 Side 5
En liten väg i skogen långt från närmaste apotek la r s lu n d k vi s t Hösten kommer med nio hästar, döden med tio ee va- l i i s a m a n n e r
Christiansen. Jeg går i sorg. Mat.qxp 07.01.2022 13:12 Side 6
Christiansen. Jeg går i sorg. Mat.qxp 07.01.2022 13:12 Side 7
Uferdig selvportrett
Jeg tar farvel med mor, hun gir meg en nøkkel, men det finnes ingen nøkkel, bare hånden utstrakt og avskjeden, et knapt hørlig etterskjelv: en kongle lander i en vannpytt og det er ennå ikke høst.
|7
Christiansen. Jeg går i sorg. Mat.qxp 07.01.2022 13:12 Side 8
Du er velkommen
Både diktene og vinden er sølvskimrende og uten hvile.
|8
Christiansen. Jeg går i sorg. Mat.qxp 07.01.2022 13:12 Side 9
Musikk igjen
De vårlige vekstene i vinduskarmen, de høstlige vekstene i fremtiden, og dagen vender slik mor vender seg vekk fra seg selv. Men hva er helt stille i verden? Ingenting er helt stille i verden. Hør, eplene gir fra seg små knepp i morgensolen, et ekorn rister av seg pollenstøv og en tusjpenn tørker under en barneseng.
|9
Christiansen. Jeg går i sorg. Mat.qxp 07.01.2022 13:12 Side 10
En betraktning på et tog om natten
Jeg tror det som lever omkring oss deler vilkårlige innsikter med oss. Hele tiden denne raslingen av nærvær. Men hva er uutgrunnelig i verden? Rommet hun etterlater. Bare det.
| 10
Christiansen. Jeg går i sorg. Mat.qxp 07.01.2022 13:12 Side 11
Om å tyde et gammelt fotografi
Havet trakk seg tilbake, selv havneinnløpet virket grunt. Mor pekte på en seilbåt. Hun var 37. Året var 1975. Det at jeg tenker på dette enkle øyeblikket som for lengst har forlatt oss, det er overraskende, som om noe avgjørende lå skjult i hjertet og dermed også i sjelen – et mulig bevis på at den finnes. Men hjertet rommer kun hjertets arbeid: opprettholdelsen av liv, den grunnleggende hensikten. Sjelen, derimot, den er kravløs, dens ødselhet er vakker og uransakelig.
| 11
Christiansen. Jeg går i sorg. Mat.qxp 07.01.2022 13:12 Side 12
Hun har musikken hos seg
Jeg viser mor fotografiet jeg har av henne som jentunge. Hun var åtte år. Krigen var over. Hun husker sykehuset. Hun husker sengen hun lå i. Beinet de amputerte. Hun lærte å smile på en ny måte.
| 12
Christiansen. Jeg går i sorg. Mat.qxp 07.01.2022 13:12 Side 13
Uferdig portrett av mor
Hun kjenner ikke igjen seg selv, husker ikke lenger bevegelsenes hensikt, beveger seg likevel, trassig og ubehjelpelig. Hun snakker om en regnværsdag da hun som barn forestilte seg et siste evig øyeblikk.
| 13
Christiansen. Jeg går i sorg. Omsl.qxp 07.01.2022 13:14 Side 1
rune christiansen. jeg går i sorg.
RUNE CHRISTIANSEN. JEG GÅR I SORG. DIKT.
Etter å ha lest Gerard Manley Hopkins’ dikt «The Leaden Echo and the Golden Echo»
9
7 8 8 2 4 9
5 2 4 8 7 7
o mslag o g bo kdesi gn : Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exi l desi gn fo r si defo to : Rune Christiansen
forl ag et oktober
En kald dag om våren er hjertet endelig befridd, og døren som ble åpnet, som mor åpnet, den lukkes stille bak oss begge. Men hengslene knirker, de knirker i minnet. Knirker? Ja nettopp den lyden: knirk, knirk. De lyder fortvilet, hengslene, de nekter å gi tapt for glemselen – de vil ha døden på gløtt, selve døden, de knirker, hengslene, de lyder fortvilet, fortvilet, fortvilet, fortvilet fra morgen til farvel.
forl aget oktober