Page 1

Midré. Biografi over ulevde dager. Omsl.qxp 26.04.2020 22:36 Side 1

Jeg startet med å fortelle om meg selv. Jeg sa navnet mitt, og så sa jeg det jeg tenkte at de tenkte, det de lette etter når jeg viste meg. Det hendte at jeg lot være å si noe, for å se hva som skjedde. Jeg lot dem stirre, men til slutt ble jeg redd for at de skulle begynne å lete etter andre ting, alt de ikke kunne se, ikke høre, at jeg var skilt, at livet mitt lå kveilet opp i en mørk og støvete leilighet.

m a r ku s m i d r é (f. 1975) debuterte som nittenåring med diktsamlingen teori om tusen skygger (1995) til strålende anmeldelser, etterfulgt av samlingene Mirakelarkivet (1996), Kom alle mennesker (2000) og Formular (2003). Samtidig har han også markert seg som en stilsikker og finstemt prosaist, med romanene Elefantene (1998), Lungene (2002), Tunnel (2008) og Et ærlig ansikt (2015). Biografi over ulevde dager er Markus Midrés femte roman.

«Prosaen flyt så stille og rikt, det er eit slags sus i teksten, eit vemodig sus, som lyden av stiften mot vinylplatene i dei gode, gamle dagar, lyden mellom songane. Midré skriv med opne sansar, han får med seg slike detaljar som gjer teksten truverdig, og han gjer det utan insisterande autoritet, men med naturleg autentisitet» o d d w. s u r é n , d a g o g t i d «Finstemt om en musikers flyktige liv og karriere … Språket gir denne romanen en egen kraft, og den er en nytelse å lese» f r e d r i k wa n d ru p, d a g b la d e t

Det er vinter, det snør i Oslo. Sammen med tre andre komikere setter Sigurd opp et standupshow i et gammelt teater. Rett før tredje prøveforestilling blir helseminister Ida Alseth meldt savnet i Nordmarka, antakelig har hun gått gjennom isen. Alseths usynlighet som minister skulle utgjøre Sigurds kjernemateriale; nå er det blitt umulig å si noe om henne. Samtidig er Sigurd i ferd med å flytte fra samboeren. I flyttelasset finnes en pose med bilder og papirer fra ungdommen, de tilhører K, som han hadde et forhold til på videregående. Han begynner å tenke på henne igjen, og han kommer på hendelser han i alle år har prøvd å glemme. Langsomt ser han seg selv og sin kjærlighet til K på nye måter. Men hva betyr gammel kjærlighet når du nettopp har mistet den nye? Og hvor langt kan man gå for å framkalle latter, hvor går grensen mellom den smittende latterens oppdrift og den enkeltstående tragediens svarte brådyp?

«Gripende om å komme i mål før man er der» ja n a s ke lu n d , s tava n g e r a f t e n b la d «Språket er uanstrengt lyrisk, og beveger seg smidig og bølgevis fra det lavmælt stemningsfulle til korte, fargerike klimaks … Et ærlig ansikt kan sende tankene til Rachel Kushners strålende roman Flammekasterne, selv om Midré opererer med mer dempede farger, og på et smalere lerret. Dette tar ikke noe vekk fra hva han har fått til med denne elegante, stramt arrangerte boken, som lykkes både som postmoderne liksomdokumentar, kunstnerroman om det skapende arbeidet, og konsentrert meditasjon over alle tings forgjengelighet» l e i f b u l l , d a g e n s n ær i n g s l i v

FORLAGET OKTOBER

fo rfat t e r portret t : pernille marie walvik o m s la g : Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil desi gn

Om Et ærlig ansikt (2015)

«Allerede fra de første sidene skjønner vi hvor det bærer hen i denne romanen. Men nettopp i dette trer det poetiske språket frem og forteller en historie som blir større enn seg selv. Det er vakkert å lese» ka r e n f r ø s la n d n ys t ø yl , vå rt la n d Årets beste bøker 2015

R om an | F O R L A G E T O K T O B E R


Biografi over ulevde dager_Markus Midre .indd 2

27.04.2020 09:23


markus midrĂŠ

Biografi over ulevde dager Roman

forlaget oktober 2020

Biografi over ulevde dager_Markus Midre .indd 3

27.04.2020 09:23


Biografi over ulevde dager_Markus Midre .indd 4

27.04.2020 09:23


In the pines, in the pines Where the sun don’t ever shine I would shiver the whole night through

Biografi over ulevde dager_Markus Midre .indd 5

27.04.2020 09:23


Biografi over ulevde dager_Markus Midre .indd 6

27.04.2020 09:23


første del

Biografi over ulevde dager_Markus Midre .indd 7

27.04.2020 09:23


blikket mitt fra høyre til venstre gjennom rommet: skitne murvegger, et høyt, smalt vindu med grå persien­ ner, mørke kontorer på den andre siden av gata, tunge flak av snø, en grønn sofa, et svart pledd over putene, et sett­ bord med glass og tekopper, en hvit klokke over sofaen, den viste ti på fire, det var søndag, 18. februar 2018, en radiator, et lite metallskap med et rødt klistremerke, en fastmontert hattehylle med kleshengere hvor jeg hadde hengt et par skjorter, på hyllen tre vaser og en toarmet bordlampe med gule skjermer, i hjørnet gikk åpne soilrør gjennom etasjene og avga et jevnt, svakt sus. På motsatt side av vinduet, i skulderhøyde, en elektrisk installasjon i gulnet plast, det måtte være et ventilasjonsanlegg som ikke var brukt på flere tiår. På gulvet rødlig linoleum, et teppe med utydelig persisk mønster. Langs neste vegg: en rus­ ten servant, en brunlakkert trebenk med to hyller under, fulle av gamle magasiner, en tv, en frakoblet fasttelefon med svarte taster og grått display, over benken et avlangt speil med hvite, runde lyspærer på hver side (kun to av dem virket), skrått over speilet en liten høyttaler og en rød lampe som blinket hver gang inspisienten med den tynne 9

Biografi over ulevde dager_Markus Midre .indd 9

27.04.2020 09:23


stemmen ropte meg opp i callinganlegget: Alle er klare for prøve, de venter på deg, og hun sa navnet mitt, hun sa Sigurd til scenen nå, og da trakk jeg pusten og reiste meg, tok på meg en skjorte, kneppet knappene, strammet beltet og gikk ut i den rødmalte korridoren med de lange lysstoffrørene, forbi dører til flere garderober, som tilhørte de tre andre, og ned de smale trappene. Jeg holdt manuskriptet i hendene, fullt av røde piler, overstrykninger, jeg hadde sittet på biblio­teket og gjort forandringer, endret rekkefølge, jeg hadde stått foran speilet, stått foran kjøkkenvinduet, jeg hadde sittet på bussen, flyttet slutten lenger fram, flyttet midten tilbake. En scenearbeider passerte meg med malingspann og teleskopstang, jeg nikket til ham, på avsatsen under sto Aksel Svare, som skulle på etter meg, den brede ryggen, den kraftige nakken, han travet fram og tilbake mens han mumlet iherdig. Jeg gikk ned en trapp som førte ut bak sce­ nen. Jenta med den tynne stemmen vinket til meg, holdt tre fingre i været mens hun snakket lavt inn i bøylemikro­ fonen. Jeg vandret litt rundt på det svarte gulvet, og det slo meg hvem som hadde stått her før meg, hvilke tragedier som hadde utspilt seg, hvilke unge elskende som hadde falt om i hverandres armer – et giftbeger, et pistolskudd, en pil i hjertet, hvilke tårer som hadde falt i salens mørke. Jeg hørte publikum like bak teppet. Det vibrerte i et strøm­ aggregat. Og lukten var annerledes, noe var i bevegelse, jeg kjente suget, som når man nærmer seg et juv, som om jeg måtte holde meg fast for ikke å bli slynget ut i mørket. Hvis jeg gned fingrene mot hverandre, ville huden antenne og hele bygningen stå i flammer. Jeg tenkte på selvantennende mennesker, kropper som tar fyr av seg selv, som blir fun­ net utbrent uten at noen har gjort noe, uten ytre tennkilde. 10

Biografi over ulevde dager_Markus Midre .indd 10

27.04.2020 09:23


Foran det tunge teppet sto plk, han kalte seg bare det, plk, eller Pelikanen, fordi han var ung og kunne kalle seg hva som helst, jeg hørte stemmen hans, den var hes og uferdig, han trengte ikke mikrofon, for han la samme kraft i hvert ord, hver stavelse. Noen ganger gjentok han ordene som spørsmål med enda større kraft. Legemidler. LEGE­ MIDLER? HÅNDSREKNING? HJERNEBLØDNING? helt til alt ble vridd og hadde skiftet betydning, det var noe jeg hadde begynt med selv også, men uten å rope. Hva er egentlig søvn? Hva er et mareritt? Hvorfor legger vi oss ned for å sove? Jeg lot spørsmålene flimre fra alle kanter, som om jeg ville lyse opp en mørklagt gjenstand. Nå stilte jeg meg på siden og så skrått ut i salen. Det var andre prøveforestilling, halvfull sal, jeg skimtet instruktøren, Thomas, han satt på fjerde rad nå, hver gang satt han på et nytt sted, som om han ville se forestillingen fra stadig nye vinkler. Til venstre for ham, på raden bak, satt tre unge gutter i lysegrå ­hettegensere, den ene med rød caps, til høyre et par i midten av femti­ årene, deretter noen tomme rader, og en mann med lyse krøller, en kvinne med langt lyst hår og store runde øyne. Selv om resten av bygningen bokstavelig talt falt fra hverandre (gulvene slo sprekker, det rant inn vann fra taket), ga salen fortsatt et inntrykk av storhet: ­blanklakkert treverk, røde velurtrukne stoler, forgylt dekor, og i taket hvite skyer og engler malt mot en blå himmel. Pelikanen var ferdig. Applausen smalt. Svetten drev av ham. Han smilte bredt, la den ene armen rundt meg og bokset meg i magen med den andre. «Kjør på,» sa han, «de er klare for deg.» Jeg gikk ut på scenen, stilte meg i midten, der det varme lyset traff meg i pannen. 11

Biografi over ulevde dager_Markus Midre .indd 11

27.04.2020 09:23


Jeg gikk bort til mikrofonen, løsnet den fra stativet, vandret litt fram og tilbake mens jeg så utover salen. «Jeg vet ikke om det er trygt å holde denne nå,» det var ­åpningen min. Jeg så at det blinket i telefoner, noen holdt dem opp og filmet, og lyset slo tilbake mot ansiktene. Jeg startet alltid med å fortelle om meg selv. Jeg sa ­navnet mitt, og så sa jeg det jeg tenkte at de tenkte, det de lette etter når jeg viste meg. Hadde jeg vært skallet, ville jeg påpekt det. Hadde ørene mine stått ut, ville jeg nevnt det. Hadde jeg hatt brannsår i ansiktet, ville jeg gnidd fingrene mot det. Hadde hendene mine vært hovne eller dekket av utslett, ville jeg holdt dem opp, hadde jeg hatt en tale­ feil, ville jeg latt dem høre den. Jeg hadde ingen synlige skavanker, derfor snakket jeg om klærne mine, den krøl­ lete skjorten, de utvaskede buksene. Det hendte at jeg lot være å si noe, for å se hva som skjedde. Jeg lot dem stirre og stirre, men til slutt ble jeg usikker, trykket steg, og jeg ble redd for at de skulle begynne å lete etter andre ting, alt de ikke kunne se, ikke høre, at jeg var skilt, at livet mitt lå kveilet opp i en mørk og støvete leilighet. Det skulle sive ut, piple fram. * Jeg kunne sagt at jeg ble født 29. juli 1975, på Ullevål sykehus. Jeg ble født inn i den fredeligste tiden i historien. De store krigene var over for lenge siden, eller utspilte seg i andre verdensdeler, på den andre siden av kloden. Jeg pleide å se for meg en enslig båt på et åpent, stille 12

Biografi over ulevde dager_Markus Midre .indd 12

27.04.2020 09:23


hav. Foreldrene mine ga meg et norrønt navn, hentet fra kongesagaene, det betyr seierens vokter. Jeg skulle ikke utkjempe nye slag eller mane til strid, jeg skulle vokte over det som allerede var vunnet. Slik må de ha tenkt, eller slik tenkte jeg på det da betydningen gikk opp for meg. Jeg kunne sagt at det eneste bemerkelsesverdige ved fødselsdatoen min var at den lå midt i fellesferien, inne­ stengt mellom to skoleår. Når skoleåret var over, hadde jeg én alder, og når høsten kom, hadde jeg en annen, lik et umerkelig, finskåret snitt. De første årene inviterte foreld­ rene mine til fest, de sendte med meg håndskrevne invi­ tasjoner, som jeg delte ut i klasserommet. Men når dagen endelig kom, var alle vennene mine bortreist. Kun et par stykker dukket opp – en gutt som akkurat hadde flyttet til nabolaget (og som flyttet derfra like plutselig), og en alvorlig jente med store, kantete briller – og dem ville jeg vanligvis ikke bedt. Vi var for få til å leke stolleken eller boksen går eller noen av de andre lekene man leker i burs­ dagsselskaper. Når jeg blåste ut kakelysene, lød sangen mumlende og spinkel. Presangene var åpnet på få minut­ ter. Dette gjentok seg noen år. Til slutt, det kan ha vært sommeren før sjette klasse, ga foreldrene mine opp, og det ble ikke holdt noen flere bursdagsselskaper. Jeg fikk fort­ satt gave når jeg våknet om morgenen, og jeg fikk spise så mye kake jeg ville i løpet av dagen, men ingenting ble det samme. Etter hvert glemte jeg at jeg hadde bursdag. Med mindre jeg ble minnet på det av noen slektninger, var dagen som en hvilken som helst annen dag. Slik fikk jeg aldri følelsen av å bli eldre. Jeg gikk gjennom ungdoms­ skolen uten noen følelse av alder, det vil si, jeg så at tal­ lene skiftet, men jeg hadde ingen håndfaste bevis på at det 13

Biografi over ulevde dager_Markus Midre .indd 13

27.04.2020 09:23


hadde skjedd, at det hadde skiftet i meg. Det føltes som om jeg ble stående stille, mens verden beveget seg videre. En fornemmelse av at noe ble liggende i mørke. * Det var fire av oss, to kvinner, to menn; jeg kjente ingen av dem fra før, de andre tre kjente hverandre. Hvorfor jeg var blitt spurt, skjønte jeg ikke, jeg antok at de ville ha noe samfunnskritisk, noe politisk, jeg representerte noe annet enn dem. Jeg hadde ingen dialekter, ingen tullestemmer, ingen grimaser. Jeg hadde en mistanke om at det var snakk om en avlysning. Jeg vurderte å snu på hælen, gå rett av uten å si noen ting. Han feite i den trange dressen, øynene hans som sa kil meg, kil meg, som om hele han klødde og ventet på å bli klødd. Punchlinen fløt gjennom lokalet, rikosjetterte fra ansikt til ansikt som en irriterende flue, uten at noen lot seg berøre, før den til slutt fant sitt Waterloo ved det grønne exitskiltet ved trappa opp til gateplan, hvor det var mørkt og stille og trærne sto pakket i snø som hadde falt hele dagen, brøytekantene hang ut over veibanen, en og annen bil drev forbi i den ellers så trafikkerte gata, i det ellers så travle nabolaget, i det ellers så stikkende lyset; en høy, tynn mann bøyde seg framover, åpnet munnen, la de store hendene på lårene, musklene i ansiktet trakk seg sammen, det minnet om en forsinket telefonforbindelse, en samtale strukket mellom fjerne kontinenter – lenge etter at noe var sagt, nådde lyden fram, når den ene svarte, var den andre allerede videre. Jeg fortsatte, fulgte m ­ anuset, holdt fast i det krøllete arket, lot meg ikke distrahere av 14

Biografi over ulevde dager_Markus Midre .indd 14

27.04.2020 09:23

Profile for Forlaget Oktober

Markus Midrè - Biografi over ulevde dager  

Jeg startet med å fortelle om meg selv. Jeg sa navnet mitt, og så sa jeg det jeg tenkte at de tenkte, det de lette etter når jeg viste meg....

Markus Midrè - Biografi over ulevde dager  

Jeg startet med å fortelle om meg selv. Jeg sa navnet mitt, og så sa jeg det jeg tenkte at de tenkte, det de lette etter når jeg viste meg....

Advertisement

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded