Det var all slags sykdom i omløp, flekktyfus, dysenteri, pest, folk døde som fluer, mange døde fordi de ikke fikk en slurk vann. Det var en slik massedød at de stakkars menneskene i husene og soldatene ganske enkelt råtnet, så man ikke fikk dem hele ut. Kvinnene bar ut sine menn, mennene sine koner, barna sine foreldre, foreldrene sine barn, på planker, på stiger, på vaskebenkene, på trillebårer, kort sagt, alt man kunne få tak i. Bærerne fikk ikke ta med seg noen kappe, noe teppe fra dem, fordi man tok alt fra dem.
anna wolffin, møllerdatter fra schwabach, 1634, under tredveårskrigen
vinteren 2018 var jeg drevet til å gjøre noen studier i disseksjon og pleie av spedbarnslik, og som følge av dette kom jeg over en historisk opplysning i et læreverk om rettsmedisin. Man kunne, sa denne boken,1 datere starten på moderne rettsmedisin til 1681, «da den tyske legen Johannes Schreyer anvendte lungeflyteprøven for å avgjøre om et nyfødt barn hadde levd etter fødselen». I den påfølgende setningen kunne læreboken fortelle at doktoren med denne nye medisinske prøven reddet livet til en 15 år gammel pike.
Denne sparsommelige opplysningen opplevde jeg som ganske uimotståelig. Hva var dette for noe? Det var i det minste tre elementer, så jeg. For det første begynnelsen på en vitenskapelig rettstradisjon vi i vår kultur tar for gitt; anvendelsen av medisinsk kunnskap i rettens tjeneste.2 Dernest et dramatisk-poetisk navn, bestående av tre merkverdig sammenførte ord: lunge, flyte, prøve. Selsomt vakkert! Og til sist det som forklumpet halsen: en ung kvinne som fikk reddet sitt liv.
Hvem var hun truet av? Hva hadde hendt?
Jeg var ute av stand til å la det ligge, og vitebegjæret medførte at jeg sank inn i et fem og et halvt år langt romanprosjekt som i 2023 resulterte i romanen Lungeflyteprøven. I disse årene ble jeg kjent med et samfunn som for meg hadde vært fremmed, jeg ble kjent med 1600-tallet og den tidlige opplysningstiden, jeg ble kjent med Anna Voigt, ei jente som sto tiltalt for spedbarnsdrap i Sachsen, og jeg ble kjent med to modige figurer i et krevende landskap, doktor Johannes Schreyer og Annas advokat, stormfulle Christian Thomasius.
Den siste viste seg å være en tysk jurist med en nær sagt villmannsaktig framferd rettet mot sin samtids ortodokse miljø og mot nedarvede tradisjoner. Thomasius var like ukjent for meg som lungeflyteprøven, noe jeg snart oppdaget at han er for de aller fleste, og da jeg oppdaget hva han i sin tid utrettet, hvordan han opererte, hvilke bruduljer han skapte, og ikke minst hvilken uredd personlighet han hadde, var jeg som forgapt, både i ham og i tiden han levde i. Thomasius gikk løs på de ortodokse kreftene med flammende kraft, han ønsket å skille kirke og stat, han kritiserte hekseprosessene, han var rasende på bruken av tortur. Han regnes som den tyske opplysningsbevegelsens forfar, og han oppnådde regelrett kjendisstatus i tidligmoderne tid. Hvorfor hadde jeg på tross av alt dette aldri hørt navnet hans? Etter som jeg arbeidet med materialet, sto det klart
for meg at vi har å gjøre med en uforglemmelig, men for en stor del glemt, kanskje til og med fortrengt figur.
Jeg syntes derfor det var riktig å skrive en liten bok om det jeg har lært, for å kaste lys over Christian Thomasius og en tid jeg ikke kunne noe om den gang jeg åpnet denne læreboken i rettsmedisin.
10. september 1728 ble doktor Georg Daniel Coschwitz kalt på sykebesøk til Christian Thomasius’ storborgerlige hjem i Grosse Ulrichstrasse 2 i Halle.
Den gamle urokråken var i en lei forfatning, han led av oppkast og diaré, og han manglet sin etter ryktene å dømme glupske appetitt. Coschwitz, en universitetskollega av Thomasius, forordnet noen velgjørende medisiner, som i det minste ga lindring for ubehaget, men de visste nok begge hva som var på ferde; de siste dagene var kommet.
Den berømte juristen kunne ikke hevde å ha levd et stillferdig liv, det hadde rett og slett vært spetakkelfylt, men helsen hadde vært temmelig god, tross alt. Noe overvektig var han riktignok, og angrepet av podagra hadde han vært i over et tiår, men det var ikke all verden etter tidens standard; nå var bekymringene av en annen art.
Idet døden dag for dag kom nærmere, samlet han sine nærmeste omkring seg. Vi må tro de fire barna som fikk leve opp, og selvsagt hans kjære hustru, som
han hadde giftet seg med i februar 1680: Auguste Christine Heyland (1655–1739). Til stede var også to prester, og ved dødsleiet ble favorittsalmene til den inderlig religiøse mannen sunget: «Wer nur den lieben Gott lässt walten», «Von Gott will ich nicht lassen» og «Wenn mein Stündlein vorhanden ist». Det fortelles at den gamle, så matt at han ikke orket å snakke, sang med så lenge han klarte – kanskje til disse linjene?
Når timen nå for døren står da jeg må herfra fare. Min Herre Jesus med meg går for hjelpen vil han svare: Nå i min siste stund min ånd overgir jeg i din hånd Du vil den vel bevare.3
23. september sovnet Thomasius inn, fortrøstet, da, av dette religiøse bildet: Min Herre, Jesus Kristus, har ført meg inn av dødens port. Han var 73 år gammel, beryktet og berømt. For noen en farlig ateist, for andre en forfengelig enfant terrible, for andre igjen en betydelig tenker, en fornuftsorientert befrier. Selv likte Christian Thomasius, som aldri kunne la være å kokettere lite grann, å presentere seg som en freds-elskende mann med godt humør og sans for en frisk meningsutveksling eller to. Slik skrev han, med selvbevisste skuldertrekk, i innledningen til sine juridiske erindringer fra 1721:
Fra jeg var ung, har jeg vært av en ganske likefrem, men dertil alltid frimodig og munter natur. Derfor trodde jeg heller ikke, da jeg for tredve år siden begynte å offentliggjøre mine spøkefulle og alvorlige tanker i et månedsblad i Leipzig, at det kunne bli et sånt rabalder ut av det, og at de jeg sa sannheten til, skulle bli så rasende på meg som de dessverre ble.4
Kanskje har han også sluppet til flere kolleger fra universitetet i Halle i disse tretten sengeliggende dagene? Det må vi tro. Han hadde tross alt vært med siden starten i 1694, han var en av grunnleggerne av dette sentrumet for åndsfrihet i riket, han hadde vært universitetsrektor og tilbrakt hele sin voksne karriere i det progressive akademiske miljøet. Så det er klart de kom, den ene kollegaen etter den andre. Kanskje har han betraktet dem fra vinduet sitt, komme gående gjennom den vidstrakte hagen, langs steinbord, benker og statuer, mens han har grublet over livet som snart var til ende.
At han ikke følte seg videre presentabel i de siste ukene, vet vi fra det aller siste brevet Thomasius mottok. Det kom fra den eksentriske greven Nikolaus Ludwig von Zinzendorf (1700–1760). Han hadde ønsket å avlegge Thomasius en siste visitt på dødsleiet, men ønsket var blitt pent avslått av helsemessige årsaker, og greven var reist hjem med uforrettet sak.
Zinzendorf var en aristokratisk saksisk godseier – autodidakt teolog, riksgreve, salmedikter – med sterke kristusdrømmer. Han kom fra en familie av pietister, og gudfaren hans var ingen ringere enn bevegelsens grunnlegger, Philipp Jacob Spener (1635–1705). Adelsmannen hadde et sterkt engasjement for både fattige, trengende og utstøtte, så da han i 1722 ble anmodet om å huse en gruppe protestantiske trosflyktninger fra Moravia, kjent som «de bøhmiske brødrene», etterkom han asylønsket og lot dem slå seg ned på landeiendommene hans ikke langt fra den tsjekkiske grensen. Her startet det som skulle utvikle seg til et mangslungent samfunn av religiøse emigranter, grevens egen jesuslandsby, Herrnhut: «Herren bevare.» Her samlet de vakte seg for å komme sin frelser nær, i bønn, felles sang og møter under åpen himmel: glød og inderlighet, langt unna den ortodokse tradisjonen i samtiden.
Det teologiske i dette litt hippieaktige opplegget er verdt å nevne. Det er interessant i seg selv fordi det er så outrert, men også fordi det framviser den religiøse diversiteten i tiden etter den pietistiske vekkelsen som begynte å vokse i Sachsen mens Christian Thomasius ennå var en ung mann. Herrnhuterne – eller brødremenigheten, vennesamfunnet – er blodmystikere, verliebte i den korsfestede Jesu lidelseshistorie. De er, med P.O. Enquists ord, «kristosentriske». Zinzendorf og hans flokk var sanselig og kroppslig orienterte, og de hadde en forkjærlighet for Jesu
sidesår: Å, lille sidehull, frelsens moderskjød! Blodet! Ditt åpne sidesår, Herre! I sin bok om den største norske religiøse dissidentbevegelsen på 1800-tallet, Haugianerne. Enevelde og undergrunn, forteller Trygve Riiser Gundersen om et lite andaktskort som herrnhuterne brukte til bønn og meditasjon. Kortet viser frelserens åpne sidesår, innredet som en leilighet. Det står et spisebord der med et tent lys, man ser et hyggelig hjørne med stol og bord, man ser en seng under et vindu, og man leser påskriften: «Her i sidehullet spiser jeg mine måltider tidlig og sent.»
Det viktige for dette essayets kontekst er at Zinzendorf har sett en åndsbror i Thomasius. Han har stått for greven som den sanne religiøsitetens og motets mann, selv om greven neppe trodde at den store Thomasius ønsket å bli en larve eller orm som gnog seg inn i hulrommene til Kristi sår, slik han selv ønsket å gjøre.5
Hvorfor dveler jeg ved denne artige greven i et essay om Christian Thomasius? (Jeg blir ikke veldig overrasket om jeg en dag skriver en roman om Zinzendorf.) Et åndelig vennskap mellom en eksentrisk religiøs dissident og fornuftens mann kan i våre øyne se underlig ut, vi er ikke vant til å se det tungt religiøse i det fornuftsorienterte, heller tvert om. Vi får minne om at denne opplevelsen er vår, den er ikke deres. Så underlig det enn kan se ut for et utrent øye, var Zinzendorf selv en opplysningsmann. Med
Trygve Riiser Gundersens ord: «Han trodde på alle menneskers likhet, på fornuften og følelsene vi alle deler, på at det går an å overvinne avstandene mellom oss hvis vi møtes på riktig vis.»6
Alle retningene i barokkens åndsflora spaserte tett ved siden av hverandre. Ingenting hadde satt seg i landskapet, alt var i emning, alt var mennesker i rotasjon i sin egen tid; det sene 1600-tallet var en overgangsepoke.
Zinzendorf dro hjem til sitt elskede Herrnhut og satte seg til for å skrive et brev til Thomasius (datert dagen før han døde, så det nådde nok ikke fram til Halle i tide). Her formulerte jesusgreven sin «kjærlighet og høyaktelse» for sin åndsbror: «… jeg har en helt upartisk beundring for en av sannhetens fremste forsvarere i Det tyske rike.»7
Dissidenter finner hverandre, som Trygve Riiser Gundersen sier, og Thomasius er en av samtidens betydelige dissidenter.
Det er lett å se for seg at fru Thomasin mottok flere kondolansebrev av beundrende art etter mannens død, fra folk som hadde stått på hans side i den hissige åndskampen som hadde pågått de anslagsvis siste femti årene.8 Ganske sikkert kom det brev fra bevegede kolleger over hele Tyskland, fra barndomsvenner og fra flere av hans tidligere elever. Kanskje sendte også en ung Fredrik den store, som var Thomasius-beundrer, et brev? Kanskje sendte vår egen
Ludvig Holberg en hilsen – også han en beundrer, i så sterk grad at han i 1709 hadde besøkt ham i Halle?9
Den humørfylte thomasiske tonen fra innledningen til de juridiske erindringene, så vel som den milde dødsleiesangen, fikk vike da Thomasius valgte skriftstedet som skulle følge ham ved gravferden. Da fløt fortidens kamplyst til overflaten, den han en gang var så kjent for, og som dette essayet skal handle om. Han pekte på Apostlenes gjerninger, kapittel 24,13–16, hvor den fengslede Paulus leverte sin forsvarstale framfor retten i Cæsarea:
De kan da heller ikke bevise det de anklager meg for. Men én ting tilstår jeg: Jeg dyrker fedrenes Gud ved å følge Veien, som de kaller en sektlære. For jeg tror alt som er skrevet i loven og profetene, og jeg har det samme håpet til Gud som disse har: at rettferdige og urettferdige en gang skal stå opp fra de døde. Derfor bestreber jeg meg på alltid å ha ren samvittighet for Gud og mennesker.10
Dette ser jeg for meg: Her ligger han, omgitt av sin familie, i sitt rommelige hjem. Han sender et blikk mot sin elskede kone, han ser på de humørfylte maleriene på veggene; det har vært litt av et liv. Men han er engstelig. Han vet at han skal dø. Hva er det som beveger seg i ham, side om side med dødsangsten? Hvilken uro er det som flyter inn, hva er det for en
ubehagelig storm han kjenner idet han skal forlate dette timelige livet og reise til sin Far i himmelen?
Dette: omdømmet mitt. Jeg ble urettmessig behandlet! Som Paulus! Jeg ble urettmessig anklaget!
Jeg vanhelliget ikke tempelet, jeg var ingen ateist, jeg var ingen kjetter, jeg var ingen spotter, jeg fortrollet ikke de unges hoder med farlige ideer, jeg var ikke en som spyttet på alt vi har kjært. Auguste Christine, min nådige frue, vokt over ryet mitt, la dem ikke dra det ned i sølen! Dette var jeg ikke!
Hvordan var det blitt slik? Hvorfor var det så viktig for Christian Thomasius at dette selvforsvaret skulle klinge ved båren?
Jeg forstår Christian Thomasius’ personlighet slik at fortvilelse lett kunne omsettes til aggresjon, til angrep, til kraft. Motløshet, resignasjon – det var størrelser han kjente lite til. Motstand var for ham like inspirerende som det var irriterende.
Vel, nå var det hele over. Nå levde han ikke lenger og kunne ikke bruke de veldige kreftene han hele livet må ha kjent at han var i besittelse av, til å gyve løs på fortvilelsen han kjente, frilynt og kjempende, alltid skrivende.
Det er på tide å bli kjent med fortvilelsens rammer, vilkår, årsaker.
hans ulrich franck , «Landsknekter». Franck var en tysk historiker og grafiker, ca. 1590–1675, især kjent for sin serie med landsknekt-portretter fra tredveårskrigen. Franck har fått epitetet «billedkunstens Grimmelshausen».
2 |
DEN STORE KRIGEN, TEKSTENE I TIDEN OG
LEIESOLDATFORFATTEREN
det første en juvenil student av 1600-tallet får høre, er at man ikke kan få grep om århundrets europeiske bevegelser uten å gjøre seg kjent med tredveårskrigen. Den er uten sidestykke epokens mest innflytelsesrike hendelse.11 For samtidsmenneskene var «den store krigen», som den ble hetende etter freden i Westfalen i 1648 («tredveårskrigen» benyttes ikke av samtiden), et drama man forholdt seg til i alle samfunnsledd. Den var det sentrale referansepunktet og utslagsgivende for veivalg i alt fra politikk og handel til åndslivets diskusjoner om menneskelig vandel: krig, fred, religion, straff. Det samme gjaldt for ettertidens narrativ. Friedrich Schiller skrev en epokegjørende bok om krigen, utgitt i 1790,12 og i hans «Wallenstein-trilogi», et dramatisk dikt fullført i 1799, kan vi lese dette i prologen:
En tumleplads for hære Tysklands rige, lagt øde byerne, af Magdeburg en grushob levnet, håndverk, kunstflid lammet, borgeren hundset af den rå soldat,
som frækt tør le ad sædernes forfald, og vilde horder lejret rundt i landet, længst udpint af den endeløse krig.13
Noe å tenke over: For de fleste av oss er tredveårskrigen en så å si ukjent krig. Fra skoledagenes historietimer husker jeg, så vidt, begrepet «freden i Westfalen», ingenting annet har festet seg. I voksen alder har jeg sett relativt få henvisninger til tredveårskrigen i den brede offentligheten. For menneskene den gang var det altså ganske annerledes: Den var deres «andre verdenskrig».
Konflikten brøt ut med defenestrasjonen i Praha i 161814 – defenestrasjon: å kaste noen ut av et vindu –etter om lag 100 år med skjørt fundert postreformatorisk velstand, stabilitet og økonomisk vekst i Det hellige romerske riket av den tyske nasjon, som dette konglomeratet av juridiske enheter ble kalt. Det besto av om lag atten hundre stater og områder hvor det levde over tyve millioner mennesker i fyrstedømmer, hertugdømmer, fyrstelige bispedømmer og riksumiddelbare len og byer – og så videre. Noen av dem var knøttsmå, andre større, og syv var store stater med betydningsfulle kurfyrster (valgfyrster), som Bayern, Brandenburg og Thomasius’ hjemland, Sachsen. Alle enhetene besatt ulik grad av selvstyre og var underlagt en realpolitisk nokså svak katolsk keiser i fyrstehuset til den gamle Habsburg-slekten.
Høres dette kaotisk ut?
Det var det. Riket var Europas aller største, og det må ha fortont seg som både konstitusjonelt uregjerbart og konfesjonsmessig uregjerlig, der det strakte seg fra Østersjøen i nord til Adriaterhavet i sør, fra de spanske Nederlandene i vest til Karpatene og den polske grensen i øst. Formelt ble det styrt gjennom riksdagen, hvor kurfyrstene og enkelte hertuger og grever møtte og hevdet sine interesser, og i motsetning til mange andre steder i Europa, hvor monarkene i større grad så ut til å lykkes med sine absolutistiske styringsidealer, var ikke en slik konstitusjonsrealitet tilfellet i Det tyske riket.
Martin Luthers suksess etter opprørshandlingen i 1517 og protestantismens framgang fikk katolikkene til å gjøre en rekke tiltak. Paven bannlyste Luther i 1521, og keiseren, som med rette fryktet politisk opprør, førte krig mot protestantiske småfyrster. I dette svevet satte det vi kaller «motreformasjonen» inn. Papistene – som protestantene nedlatende kalte dem – flekket stadig hvassere tenner; i 1540 ble Jesuittordenen grunnlagt, i 1542 ble en universell inkvisisjon opprettet, og så videre. Hos protestantene skapte denne aktiviteten selvsagt fornærmet harme: hva? Skal papistene hevne seg, skal paven returnere med den kjetterske staten sin? Skal vi igjen styres av denne falske og frekke Antikrist som innbiller seg at han kan stille seg over Gud selv?
For nå å bruke Luthers egne ord og vendinger om den katolske kirkens leder – som jo hadde vært hans eget overhode i augustinermunktiden.
Mange så hva denne spenningstilstanden kunne resultere i, og i 1555 ble Augsburgfreden inngått, et forsøk på å demme opp for nye konfrontasjoner. Augsburgfreden var en avtale mellom keiseren og områdene som var gått over til protestantismen, og dens intensjon var å sikre at de tyske landene selv kunne velge hvorvidt deres territorium skulle være luthersk eller katolsk – på alle måter en nyvinning i en tid hvor man ikke var vant til en slik religiøs pluralitet.
Under denne formaliserte freden fortsatte bitterheten og frykten å blomstre, den økte år for år, og 23. mai 1618 strammet det seg altså skikkelig til i Praha, hvor aristokratiet var i dårlig humør etter at habsburgeren Ferdinand (senere keiser Ferdinand ii) var blitt valgt til konge av Böhmen. Her hadde man en usedvanlig forordning om religionsfrihet; denne var ikke kong Ferdinand interessert i å videreføre. Han satte seg fore å knuse den tsjekkiske protestantismen, som var den religiøse hovedretningen i regionen (katolikkene talte om lag ti prosent). Et ublidt møte mellom de protestantiske stendene og det katolske kongehuset endte med at to katolske rådsherrer og deres sekretær ble kastet ut av vinduet i tredje etasje på slottet i Praha. Det hele kunne se ut som en tilfeldig hendelse skapt av den opphetede situasjonen, men defenestrasjonen skal ha vært et komplott planlagt av de lokale
protestantiske kreftene. De tre katolikkene overlevde det 16 meter høye fallet, og etterpå var katolikkene enige om at man hadde vært vitne til et mirakel; jomfru Maria hadde grepet inn og dempet fallet.
Grev Wilhelm von Slavata, en av de tre vindusutkastede, beskrev hendelsen i sine memoarer – nokså litterært og i tredjeperson. Han mintes sitt eget fall på denne måten: «Grev Slavata støtte an mot gesimsen på det nederste vinduet og slo seg mot enda en stein da han traff bakken, men falt likevel ned i bunnen av grøften. Fordi han hadde blod i munnen, begynte han å ralle som om han ble kvalt, og ble liggende der halvdød.»15
Jomfruens inngripen eller ei; motpartene væpnet seg. Det var igjen krig i Europa, denne gang en riktig stor en, skulle det vise seg.
Det tok ikke lang tid før en religiøst betinget borgerkrig var blitt en alleuropeisk konflikt, og etter som årene skred fram, ble det mer og mer komplisert å få øye på hva den egentlig handlet om. Dreide det seg om den rette tro, om konfesjon? Handlet det ikke snarere om konstitusjon? Om småstaters kamp for selvstendighet og en keiser som ville styrke sentralmakten? Eller handlet det om maktbalansen i Europa? Nei, vent litt, om allianser? Om økonomi, vel? Eller dreide det seg i bunn og grunn om mennesker, og dermed om følelser, om statsoverhoders forfengelighet, ry og rennomé, om maktbegjær?
neste oppslag
Defenestrasjonen i Praha i 1618. Kobberstikk av Matthäus Merian (1593–1650) publisert i tidsskriftet Theatrum Europaeum. Merian studerte bl.a. under Jacques Callot i Strasbourg.
