UTDRAG FRA:
GANGSTER
Jan Tore Noreng
Gyldendal 2023
Sander er straks myndig og har så langt klart å rettferdiggjøre valget om å droppe ut av skolen, selge et dop kalt fenris og lyve til de hjemme. Men er egentlig gangsterlivet så kult og enkelt som kompisen, Niko, skal ha det til? Er det virkelig slik som han sier, at politiet ikke har tid til å ta småfiskene?
Kapittel 5
Da Sander legger seg, tenker han at det er rart at Niko liker Scarface så godt. I filmen kommer Tony Montana fra Cuba for å skape seg et nytt liv i USA. Han er veldig selvsikker, men må starte på bunnen. Han arbeider seg oppover, og til slutt har han et digert hus, masse penger og er gift med Michelle Pfeiffer, som var ganske digg på åttitallet.
Men de har det ikke noe bra. De krangler hele tiden, og Tony sniffer masse kokain. Han blir stadig mer paranoid. Til slutt klarer de selvfølgelig å drepe ham. Hvorfor har Niko en sånn fyr som ideal?
Da Sander begynte på videregående, hadde han en liten gjeng som han kjente fra ungdomsskolen. Niko begynte å henge med dem, og siden han ofte fikk folk til å le, var han enkel å akseptere. Alle syntes han var skikkelig kul,
selv om det gikk rykter om at familien hans var innblandet i noen lyssky greier. Sander klarte ikke helt å tro det, for Niko virket som en vanlig fyr. Dette var andre gang Niko forsøkte seg på førsteåret. Han var ekstremt svak i stort sett alle fag, men det kompenserte han for med bøtter av selvtillit på alle andre områder.
Det tok ikke lang tid før den gamle gjengen endret seg. Sander antok at det var sånt som kunne skje når man begynte på videregående. Nå var det han og Niko som hang mest sammen.
Niko, som alltid spanderte. Niko, som alltid hadde en god historie. Niko, som alltid snakket om penger. Da det ble klart at familien faktisk ikke bare drev med lovlydige greier, syntes Sander det var ganske spennende.
Pappa sa ofte at Niko hadde dårlig innflytelse på Sander, og selv om han nektet for det den gangen, så var det klart i ettertid at pappa hadde hatt rett. Det var alltid Niko som sa at det ikke var så farlig med leksene.
Niko sluttet på skolen før juletentamen. Det ville bare ha gått ræva, uansett. Og Sander hadde ikke fått lest så mye som han ville, så han gikk på en smell han burde ha forutsett.
De hang sammen like mye, bare ikke på skolen. Der forsøkte Sander å være med de gamle vennene, men det ble liksom feil. De hadde vokst fra hverandre.
Niko hadde mer penger enn før nå som han ikke lenger gikk på skolen. Han pleide å vise Sander kontoen sin.
– Easy money, pleide han å si. – Selge fenris til de som kan betale.
– Men hva med politiet? spurte Sander.
Det var alltid Sanders største bekymring, men Niko lo alltid avvæpnende av sånt prat.
– De har ikke tid til småfiskene, påsto han. – Hvem bryr seg.
Selvfølgelig, tenkte Sander. Nyhetene meldte jo stadig om budsjettkutt i politiet. Det var grenser for hva de kunne fokusere på.
– Men du bidrar jo faktisk til at folk bruker dop, sa han.
– Hvis de ikke får det fra meg, så får de det et annet sted, var Nikos motargument.
Og Sander lot seg overbevise. For selvfølgelig ville Niko ha ham med på businessen. Han fullførte likevel førsteåret. Den sommeren introduserte Niko ham for Onkel Bob. Helt i begynnelsen fraktet han mystiske pakker mellom adresser i byen. Moren ville ha ham med på sommerferie, men Sander var opptatt med å hente og bringe. Dessuten møtte han opp på El-Sentralen når de trengte ham en gang iblant. Dette var en sommer han hadde masse å gjøre, og pappa var fornøyd. Han trodde selvfølgelig at alt var lagerjobbing.
Sander mistenkte at pakkene var en slags test. Tidlig i august ble han «forfremmet». Niko gjorde en big deal ut av det, men Sander var smart nok til å skjønne greia. Han var i aldersgruppen som kunne oppholde seg på skolene uten å vekke mistanke. Han bestemte seg for å satse på denne nye karrieren og møtte ikke opp da skolen startet igjen. Hadde han fortsatt, ville han ha vært tredjeklassing nå.
I enda noen måneder møtte han opp på El-Sentralen når de trengte ham, men så ble han lei og sluttet å svare når de ringte. Den nye jobben var bedre.
Første gang Sander solgte fenris til en skoleelev, var han dritnervøs. Men han merket fort at han likte det. Spenningen. Den mystiske auraen han følte han hadde når han beveget seg rundt i korridorene på skolen. At enkelte så på ham og visste hva han kunne tilby. Og ikke minst pengene.
Herregud, så mye penger! Han kunne bare ikke bruke så mye av dem uten at pappa og bestemor luktet lunta. Men det var greit. Niko hadde klatret videre på gangsterstigen og var ett skritt nærmere Tony Montananivå, men Sander hadde ikke noe problem med å spare. Snart var han atten.
Kapittel 6
Atten år. Myndig.
Sander ligger i senga og forsøker å kjenne etter. Føles det annerledes? Egentlig ikke.
Men han er voksen nå. Hvis han vil gjøre noe, så er det ingen som kan nekte ham det. Til helga skal han og Niko feire. Det blir bra, tenker Sander.
Han kler på seg og går ut på kjøkkenet. Bestemor er der allerede. Oksygenapparatet står ved føttene hennes. Hun har allerede røkt to–tre sigaretter, antar Sander. Sånn er morgenrutinen hennes. Så er det rundt en times pause før hun begynner på igjen.
– Ta-da! sier hun og gestikulerer mot kjøkkenbordet.
Det står en bløtkake der. Hun har sikkert vært oppe grytidlig og laget den. Pappa kommer inn. Han har allerede arbeidsoverallen på. Men han smiler.
Gratulerer med dagen, sier de i kor.
Bestemor gir Sander en klem, mens pappa klapper ham på ryggen. Så spiser de bløtkake og prater.
– Er det ikke rart, Rune? spør bestemor. – At den lille gutten er atten år!
– Det er helt merkelig, sier pappa og nikker. Han ser bort på Sander. – Du er myndig nå, Sander.
– Jeg vet, smiler Sander. – Kan gjøre hva jeg vil.
– Mer enn det, sier bestemor alvorlig. – Nå må du ta ansvar.
– Hvordan da? spør Sander.
– For alt. Livet ditt.
– Jævlig rart, sier pappa og spiser opp kakestykket sitt.
– Har du forresten jobb i dag, Sander?
Senere, sier Sander og vet at pappa tror han mener lagerarbeid.
Han drar på jobb. Med lomma full av fenris stikker han bort til Valhall videregående. Tirsdag er ikke den helt store dagen, men noen ganger blir det en handel eller to. De som kjenner ham, vet at han pleier å være på Mimir på slutten av uka, så hvis de vil ha noe, må de slå til mens han er der.
En tredjeklassing kjøper en pose i et friminutt. Så skjer det ikke noe mer. Sander planlegger å henge i nærheten av kantina til etter matpausen og så ta kvelden. Han kommer jo tilbake i morgen.
Da det ringer inn, strømmer elevene ut av kantina. Sander later som om han studerer oppslagstavla. Leser om sjakklubben. Som om han er en skikkelig smarting.
Så er det stille, og Sander bestemmer seg for å stikke. Rett utenfor inngangspartiet står det en fyr. Han ser ut som
en tredjeklassing.
– Selger du? spør han idet Sander passerer.
– Kommer an på, sier Sander og snur seg. – Kjøper du?
Fyren gliser. Han er ikke en av de vanlige. Ser nesten for gammel ut til å gå på videregående.
– Tre fenris, hvis du har.
Sander kikker seg fort rundt. Ingen i nærheten, bortsett fra en svart bil som står med motoren i gang rett utenfor porten. Klar bane.
– Tre tusen, sier han og går helt inntil fyren.
Han stikker hånden i lomma og plukker poser mens fyren leter fram penger. Gir ham posene og tar pengene.
Kjøperen tar posene med den ene hånden, men slipper ikke tak i sedlene. Sander ser opp i et alvorlig ansikt.
– Du er under arrest for narkotikasalg, sier fyren lavt, men tydelig.
Sander slipper sedlene som om han har brent seg. Mannen putter dem tilbake i lomma, sammen med posene med fenris. Så griper han Sander i armen og tvinger ham rundt.
Faen, faen, faen, tenker Sander inni seg. Ikke dette. Ikke nå. Kan det være kødd? Noe Niko har ordnet som en ekstra «bursdagsgave»?
Men to voksne menn i svarte skinnjakker er på vei mot ham. De må ha ventet i bilen.
En av dem er åpenbart sjefen. Han er høy og senete, med kort, lyst hår. Ser seig ut, som en som løper opp fjellskråninger før frokost.
– Gratulerer med dagen, sier han tørt.
De to andre mennene stiller seg på hver side av ham. Sjefen foran Sander.
Han tar fram et id-kort fra innerlomma. Det står POLITI med store, tjukke bokstaver.
Urettferdig, tenker Sander. Det er bursdagen hans.
Politiførstebetjent Stig Sæterbekken, sier sjefen. – Og du er Sander Volden.
Sander forsøker å snakke, men munnen hans er helt tørr. Han får ikke fram et ord. Nikker bare. Kniper øynene hardt sammen og åpner dem igjen. Flere ganger.
Narkotikasalg er svært alvorlig. Og nå som du er voksen, er det ingen spesielle formildende omstendigheter.
Han gjør et kort nikk mot bilen, og de to andre politimennene drar Sander med seg. De åpner bakdøra, og Sander setter seg inn. Han har ikke noe valg. Det rykker i øyelokkene.
Plutselig kommer han til å tenke på bestemor. Dette kommer til å være ødeleggende for henne. Kanskje mer enn hun kan takle, så skrøpelig som hun er.
Faen.
Kapittel 7
Politiførstebetjenten åpner døra på den andre siden og sklir inn i baksetet sammen med Sander. De to andre setter seg foran. De snur seg ikke, men Sander kan se blikket til den ene i speilet.
Bilen kjører ikke av gårde med en gang. Det tenner et ørlite håp i Sander. Hvis de skulle ta ham med for å hive ham i fengsel, så ville de vel ha kjørt nå? Burde han protestere?
Men han har lommene fulle av fenris, så å snakke seg ut av
situasjonen er nok ikke realistisk.
– Noen spørsmål? sier Sæterbekken.
– Som hva?
Sander kjenner ikke igjen sin egen stemme. Den er lav og ydmyk.
– Vet du hva fenris egentlig er? spør Sæterbekken.
– Noe fentanyl-greier, mumler Sander.
Som om han slipper unna bare han svarer rett.
– Bruker du det selv?
Sander rister energisk på hodet. Kanskje det er det som er løsningen. Han har fremdeles et lite håp om å slippe av kroken.
– Fenris er et navn fra norrøn mytologi, sier Sæterbekken. Han ser forbi Sander, ut av vinduet. – Det er en kjempestor ulv i mytene. Fastbundet. Men når verdens ende kommer, sliter den seg løs og spiser opp gudene. I det ene øyeblikket tror du at du har kontroll, men så ligger du der plutselig. Og Fenris-ulven gnager på skallen din.
Karene i forsetet humrer.
– Hva skjer nå? spør Sander. – Godt spørsmål, sier Sæterbekken med et kjølig smil. – Det kommer egentlig litt an på deg.
Sander tenker plutselig på at han har flere poser fenris i jakkelomma. Penger i den andre. De har ikke ransaket ham. Skal han si noe om det?
– Scenario nummer én, sier politimannen. – Vi tar deg med på stasjonen, og du sjekker inn, tiltalt for narkotikasalg. Så er det forskjellige strafferammer avhengig av hvor grov narkotikaforbrytelsen er.
Sæterbekken tar en pause. Han kikker Sander inn i øynene noen sekunder, så glir blikket hans ned mot jakkelomma.
Det avhenger av hvor mange gram du har på deg, sier han. – Men tro meg. Vi snakker uansett om år.
– I fengsel?
Sæterbekken smiler igjen.
– Nei, i en solstol på Gran Canaria. Mennene i forsetet ler lavt igjen.
– Selvfølgelig fengsel, sier Sæterbekken. – Det høres ikke så kult ut, gjør det vel?
Sander forsøker å hindre den tvangsmessige rykningen i øyelokkene, men klarer det ikke. Han gnir seg over det ene øyet. Ikke har de satt håndjern på ham heller. Burde de ikke ha gjort det?
– Er det flere muligheter? spør han med hes stemme. – Du sa scenario én. Finnes det flere?
Som at han lover aldri å gjøre det mer, tenker Sander. Seriøst, hvis dette er et slags skremmeskudd, så funker det.
Vent, sier Sæterbekken. – Jeg vil bare gjøre dette helt klart. Scenario én er at vi arresterer deg. Narkotikaforbrytelse – grov eller ikke – uansett får vi en dopdealer bort fra gata. Yay, vi feirer. Sover godt i natt. Verden er et bedre sted.
– Et litt bedre sted, sier en av de foran i bilen.
Ja, sier Sæterbekken. – Litt bedre. En annen drittsekk overtar dopsalget på de videregående skolene. Så er vi like langt. Bortsett fra at du er bak lås og slå.
Sander har jo visst at han gjorde noe kriminelt når han solgte fenris, men han har ikke sett på seg selv som en dårlig fyr. Ikke som en drittsekk, i alle fall.
– Scenario to, fortsetter Sæterbekken.
Han skifter posisjon i setet. Legger armen oppå seteryggen.
– Vi vil jo heller ha bakmennene. Gjøre verden til et mye
bedre sted å være.
Sander må svelge. Han tenker på Golden Apple. Campingstolene på bakrommet. Forsøker å ikke se for seg Onkel Bob. Han vil ikke like å få høre at Sander har snakket med politiet.
Det er som om Sæterbekken leser tankene hans.
Vi kjenner til Robbie Cerraro, sier han. – Han som går under kallenavnet Onkel Bob. Men han er low level, Sander. Spørsmålet er hvem som er sjefen hans, skjønner du? Hvem er det Onkel Bob rapporterer til? Hvem får pengene, og hvem sørger for at Onkel Bob alltid har fenris å dele ut til dopselgere som deg?
Sander holder pusten. Han har aldri sett på Onkel Bob som «low level». Et lite sekund ser han for seg fyren sist han traff ham, med spissen på det svarte, krumme knivbladet pekende rett mot hodet til Sander.
Mange spørsmål, sier Sæterbekken og dytter en hard pekefinger inn i Sanders skulder. – Og det er der du kommer inn i bildet. Scenario to er at du hjelper oss å finne ut hvem som er sjefen til Onkel Bob.