Å leve i en motbakke

SKREVET AV MICA

Hvis du aldri har kjent det på kroppen, da vet du ingenting om hvordan det er. Det å ha psykiske plager er ikke lett, det er faktisk et helvette.

I mange år gikk jeg rundt uvitende om at jeg også trengte hjelp. Jeg trodde ikke mine plager var stor nok, «de andre har det jo så mye verre….» var det jeg sa til meg selv. Det jeg ikke tenkte på var jo at alle er forskjellige og mine plager var store for meg, det er jo meg selv jeg må tenke på. Jeg var heller aldri så flink å fortelle at jeg hadde det vanskelig, til og med til mamma var det vanskelig å si ting til.

Illustrasjon: Mica ppt un tole Selvfø ob ate nehuset Ha eg kom had er en kort stund else å e p ten e med. rstad i virk att, n p si i ghjemm jg mer opptatt , m ha ro p en s g tr meg hjemme te, og jeg turt replassi e på te meg p k dre ting, kl ful nå gåe år jeg usikke e meg på e fonteneh te m et ga meg så my r ikk le et her g øle fl are ere r jeg var føre e, spesielt s

Da jeg selv innså at jeg også trenger hjelp, var allerede tankene om selvmord der. Men det var alltid tanken på familie som holdt meg unna fra å gjennomføre.

Jeg fant en måte å skade meg selv uten å lage permanente merker, jeg ville ha vondt for da var det lettere å fortrenge tankene.

En gang var jeg også på tur til å ta livet mitt, hodet var ikke på plass den dagen og jeg hadde sovet lite. Jeg husker ikke hva som ble sakt, men jeg husker jeg blei utrolig lei meg, forbanna og jeg hadde fått nok. Nå orket jeg ikke mer, jeg ville bort fra verden. Jeg snudde meg og gikk, jeg gikk mot havet og skulle hoppe… midt på vinteren.

Noen venner av meg skjønte at noe var galt og sprang etter meg, de stoppet meg og holdt meg fast til jeg hadde roet meg og fått samlet tankene. Jeg hadde ikke planlagt å gjøre dette den dagen, det spør gjerne psykologer om, «hadde du planlagt det?». Jeg hadde flere ganger tenkt på tanken om å hoppe i havet, men nei, jeg hadde ikke planlagt det denne dagen. Jeg var bare så utslitt. Utslitt av tankene, mobbing, urettferdighet og utslitt av meg selv.

Jeg har ADHD, som jeg den dag i dag skjønner er både en superkraft og en forbannelse.

Alle mine følelser blir ekstra sterke, og det er tankekjør hele tiden. Jeg har slitt mye med å holde på venner og kjærester fordi jeg blir for mye for dem. Jeg har sagt flere ganger at hvis det er noe så må man si i fra, for jeg legger ikke bestandig merke til selv hvor intens jeg kan bli, og eneste måten jeg kan gjøre noe med oppførselen min er hvis det blir sakt i fra om. Men ingen har sakt i fra, de har bare kuttet meg ut når det blir for mye. Så da står jeg igjen, med alle de kjipe følelsene og dårlige tanker om meg selv. Jeg hadde til slutt ikke så mange igjen i livet mitt, noen få venner og familien. Og uten at jeg fikk noen svar på hvorfor vennene mine plutselig hatet meg, så følte jeg meg så mobbet ut av Tromsø. Jeg flyttet hjem, hjem til mamma og Harstad. Mens jeg bodde i Tromsø, fikk jeg psykolog. Jeg fikk diagnosen Generalisert angstlidelse, dette fordi jeg hadde angst for mye forskjellig, som sosial angst, lege, tannlege og jeg fikk irrasjonelle frykter for å nevne noe. Psykologen min syns det var litt interessant hvordan min sosiale angst kunne forsvinne når jeg var sammen med noen jeg stolte på, jeg kunne danse og synge i gatene så lenge jeg var sammen med mine nærmeste. Det var som om jeg var i en boble der jeg kunne være meg selv. Timene mine hos henne gjorde at jeg kunne få ut de tingene som hadde skjedd løpet av uka og slippe å bære på de tankene, det gjorde at dagene var litt lettere å komme seg igjennom.

Psykologen jeg fikk i Harstad hadde jeg ikke god kjemi med, hun var ikke der for å høre hva jeg hadde gjort og opplevd siste uka, og virket mer opptatt i å fortelle meg hva som har hjulpet hennes andre pasienter. Dette hjalp ikke meg i det hele tatt, men hun hjalp meg med en ting, det var å ta meg med på fontenehuset. Fontenehuset Harstad er den plassen som har hjulpet meg i å bli mer meg selv igjen.

Da jeg kom hit hadde jeg så å si ingen tro på meg selv, livredd for alt og følte meg som en stor feil. Etter en kort stund følte jeg meg hjemme, jeg hadde igjen et nettverk av fantastiske mennesker som jeg kunne stole på. Selvfølelsen vokste, og jeg turte å bevege meg ut av konfortsonen mer og mer.

Jeg følte meg på en mye bedre plass i livet, og jeg så ikke lenger behovet for psykolog. Jeg fikk mye mer ut av å jobbe på fontenehuset, enn å bruke tid på å komme meg til psykologen og prate med ei jeg egentlig ikke ville prate med.

Huset ga meg så mye, bare det å jobbe her gjorde at jeg turte å prate foran andre, tørre å ta beslutninger og stå for dem og ikke minst føle at jeg kunne flire igjen uten at det var falskt. Her er det folk som sa ifra når jeg ble for mye, jeg kunne endre på ting, klare å legge merke til selv når jeg sa eller gjorde dumme ting. Jeg var hjemme!

Jeg fikk hjelp til å klare å fullføre videregående, huset støttet meg og jeg hadde en plass hvor jeg både kunne studere og spørre om ting når jeg var usikker. Og i 2020 startet jeg på vernepleierutdanningen på UiT. Jeg følte livet ga mening igjen. Det var tunge dager med studie, spesielt siden det var nettundervisning pga. covid, men jeg kom meg gjennom 1,5 år. I januar 2022, da startet jeg 2 års praksisen. Og så datt jeg på isen to ganger, jeg som i utgangspunktet har en vond rygg, og jeg så meg nødt til å ta en permisjon fra studie.

Permisjon gjorde at jeg ikke kunne starte igjen før i januar 23. Så selv om ryggen va bedre etter noen måneder, så måtte jeg vente. Jeg brukte dagene mine på huset så jeg ikke satt hjemme å gjorde ingenting. Jeg kjente på meg at noe var galt, jeg var utslitt hele tiden og hadde ikke ork til å gjøre så mye. Jeg var hos legen for å ta prøver, de sa at ingenting var galt med meg fysisk, så jeg konkluderte at det måtte være psykisk. Siden jeg ikke visste hva det var som gjorde det, tenkte jeg meg at det var fordi jeg måtte vente for å starte studiet igjen.

Hele året varte lenge, men så var det januar igjen og jeg kunne starte opp igjen. Praksisen startet, og jeg følte fortsatt at noe var galt. Første dagen var som normalt, jeg var full av angst og livredd, men det er slik jeg er når noe er nytt og det er nye personer. Men angsten ga seg ikke, hver dag gikk jeg fra jobb og var på gråten, hva skjer med meg… gen pga. ps r å ha kommet en føler forts kene og depres føler fort og sa one eg,dajegt g eg or n g brås tin eg g, perm oen år siden v n» bråst

, t side rå e m mer og j jeg g e jeg om utdann l igj ær gen fl j er blitt flinke pers etrettefo t o et ogs eg son det ha nnskapen rette for rt penstolt sertilå

Jeg trodde jeg kunne pushe meg selv gjennom praksisen, men det viste seg at angsten hadde en slik effekt at jeg sto i fare for å stryke. Dette fant jeg ikke ut før jeg var halvveis igjennom og jeg hadde ingen mulighet for å hente meg inn igjen. Så jeg måtte ta ut en ny permisjon, denne gangen pga. psyken. Igjen følte jeg meg som en stor feil, jeg vet at jeg skal være stolt over å ha kommet så langt. Og det å faktisk høre på kroppen når den sier nei, er ikke å feile eller være svak. Men jeg føler fortsatt at jeg har feilet meg selv, og usikkerheten jeg bærer på nå gjør meg ikke noe bedre. Alle tankene og depresjonen har jeg hatt med meg hele veien og jeg har håndtert de så bra jeg kan, men jeg kjente på meg, da jeg tok permisjonen, at det har vært tøft hele tiden og jeg har lurt meg selv til å tro at alt var bra. For noen år siden ville jeg kanskje bare kjørt på og presset meg gjennom studiet, for å så møte veggen i «100 og dæven» og bråstopp. Jeg er blitt flinkere til å lytte til kroppen før det blir for sent og jeg føler jeg klarer å sette flere ord på ting enn før. Den lille historien jeg har skrevet nå, den er bare en brøkdel av hva jeg har vært igjennom, hva jeg har følt og hvordan jeg er. Selv om jeg bærer alt med meg så er jeg fortsatt en livlig, gla og optimistisk person, optimismen er bare ikke for meg selv, men for andre. Jeg tenker mye på om utdanningen er det rette for meg og jeg innser også at jeg trenger mer hjelp, og har derfor blitt henvist til psykolog igjen. Jeg har også lært utrolig mye av meg selv alle disse årene, har lært meg å reflektere mye mer og jeg bærer kunnskapen stolt med meg.

Jeg har innsett at jeg har bestandig levd i en motbakke, bare denne gangen har jeg flere ressurser til å håndtere det og flere å hjelpe meg på min vei.