AKTUELT
Menneskene ingen vil ha Januar 2019: Det er vinter, og det blåser kaldt på den greske øya Chios, øst i Egeerhavet. En mann kommer humpende mot meg på krykker og spør om jeg kan hjelpe ham. Det ene beinet hans er amputert. – Jeg må få kona mi inn i en konteiner, sier han fortvilet.
GAVER: Janne Hegna ved konteinerhavna der sortering før distribusjon foregår. FOTO: EIRIK SOLHEIM
HEIDI MOGSTAD (Tekst)
Jeg er på Chios for å jobbe for norske Janne Hegna og organisasjonen IRIS. Vi deler ut toalettartikler til barnefamilier utenfor flyktningleiren Vial. Mannen med krykkene er kurder fra Irak. Han har flyktet sammen med sin høygravide kone, deres fem år gamle datter og sønnen på to år. Familien er det som greske myndigheter og UNCHR klassifiserer som «sårbare». Det betyr at de skal få raskere behandling av asylsøknaden sin. Ekstra sårbare familier blir også overført til leiligheter betalt av FN. Men begge deler tar ofte lang tid. Den kurdiske familien kom til Chios for to dager siden. Mens de venter på å bli registrert, bor de i et provisorisk telt rett utenfor leiren. Teltet er satt sammen av plastduker bundet fast til bakken for å unngå at det blåser vekk. – It is not good for my wife, sier mannen. Jeg nikker. Men dessverre kan jeg ikke hjelpe dem. Vial er styrt av den greske hæren, som ikke gir frivillige aktører tilgang til leiren. Det eneste jeg kan tilby er en pose toalettartikler og noen tepper. LIVET I FLYKTNINGLEIREN. På Chios er det nå bare én flyktningleir. I løpet av høsten og vinteren 2017 la myndighetene ned flere uoffisielle leirer og overførte alle til den militærkontrollerte leiren Vial, som raskt ble overfylt. 8 l APPELL 2/2019
KØ: Distribusjon av toalettartikler. FOTO: EIRIK SOLHEIM
I vinter intensiverte greske myndigheter overføringen av flyktninger til fastlandet, men det er fortsatt ikke nok konteinere til alle her. Mange bor i skrøpelige telt, uten tilgang på vann og elektrisitet. Når det regner kraftig, slik det ofte gjør om høsten og vinteren på Chios, renner kloakken inn i teltene. Noen ganger er det slanger og rotter på gulvet. – I sleep on plastic, sier en ung flyktning fra Kongo. Fordi vi bare har ressurser til å dele ut ett teppe til hver, må han velge om han skal ha det over eller under seg. I leiren er det ofte bråk og slåsskamper,
kriminalitet og seksuell vold. Mange forteller at de er redde og har vondt for å sove på grunn av alt bråket. De føler seg også unyttige og overflødige fordi de ikke kan jobbe og forsørge seg selv og sine barn. EN MENTAL HELSEKRISE. Mange frivillige erfarer at det er de unge, mannlige flyktningene på Chios som sliter aller mest. En av årsakene er at de systematisk blir diskriminert i asylsystemet. Menn og gutter over 18 år må ofte vente opptil fire år på sitt første intervju. Å leve i usikkerhet over så lang tid