Du er ikke unik

ISBN 978-82-92773-64-2

ISBN 978-82-92773-64-2

9 788292 773642 www.flux.no

DU ER IKKE UNIK

David McCullough Jr. er lærer med tjuesju års erfaring. Han underviste først ved Punahou videregående skole i Honolulu og har jobbet ved Wellesley videregående, like utenfor Boston, siden 2002. Han bor med sin kone og deres fire barn i Sudbury, Massachusetts.

David McCullough Jr.

I 2012 holdt lærer David McCullough tale for avgangselevene sine på videregående skole. I talen tok han opp spørsmål knyttet til hvordan og hva vi egentlig lærer den oppvoksende slekt. Lite visste han at talen ble tatt opp på video og snart skulle bli en farsott på nettet. Superlærer McCullough traff tydeligvis flere spikere på hodet, for raskt var det millioner av treff på YouTube og talen hans.

Media, politikere, synsere, filosofer, prester og rabbier diskuterte poengene hans. Nå foreligger boken basert på denne talen.

McCullough bruker sin erfaring som lærer, og som far til fire, til å male et innsiktsfullt, tankevekkende og humoristisk bilde av problematiske sider ved vår tids oppdragelsesteknikker og menneskesynet de er utslag av. Som en rød tråd i arbeidet med å tydeliggjøre viktige menneskelige verdier bruker han eksempler fra litteraturen, som han kaller vår felles kulturelle filosofi.

Det er et livsbejaende og helhetlig livssyn han skisserer som et alternativ til den selvsentrerte, materialistiske og prestasjonsjagende ukulturen han advarer mot.

David McCullough Jr.

EN SUPERLÆRERS OPPMUNTRINGER til lærere, foreldre og tenåringer

«En skarp, men hjertevarm argumentasjon for å slutte å prøve å være perfekt» - Clayton Christensen, forfatter

DU ER IKKE UNIK!

David McCullough Jr.

DU ER IKKE UNIK! EN SUPERLÆRERS OPPMUNTRINGER til lærere, foreldre og tenåringer

Oversatt av Odd Eirik Ness

Originalens tittel: You are not special… and other encouragements Copyright © 2014 by David McCullough Jr. All rights reserved Published by arrangement with Ulf Töregård Agency AB Norsk utgave © Flux Forlag 1. utgave, 1. opplag 2014 ISBN 9788292773642 Oversatt av Odd Eirik Ness Omslag Kitty Ensby Sats Type-it AS, Trondheim Satt med 10,5/13 pkt. Minion Trykk Bookwell Oy Utgitt med støtte av Stiftelsen Flux Alle henvendelser om boken kan rettes til Flux Forlag AS www.flux.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk

Til mine barn ‌ og alle andres

Innhold

★ Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9

Mødre og fedre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kjenn deg selv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Teori og praksis i skolen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Se på fisken din . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Den høyeste utdanning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Heia, heia . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Blør vi da ikke? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Anskaffelse og forbruk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

I samme båt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Så lev . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

25 52 76 106 129 140 161 176 191 214

Etterord. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Takk. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

229 237

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10

La oss tre frem og komme i gang …

«A Psalm of Life» henry wadsworth longfellow

Forord

★

S

en ettermiddag 1. juni i 2012 holdt jeg en avskjedstale for en gruppe elever ved skolen der jeg jobber. Det jeg trodde var hele mitt publikum satt der like foran meg, avgangskullet ved den offentlige videregående skole i Wellesley, en forstad til Boston. Jeg er engelsklærer.

Lite visste jeg at den digitale verdenen tyvlyttet til talen min.

Langt mindre at noen utenfor hørevidde ville ha interesse av det jeg hadde å si. Men i løpet av et par dager – takket være et par setninger som ble tatt ut av sammenhengen – ble talen min og jeg til en nyhetssak verden rundt. Plutselig var jeg blitt til han der «du er ikke unik»-fyren.

Fra Berlin til Beijing gikk Facebook, twitter og bloggsfæren av skaftet. En video av talen, som jeg ikke visste ble tatt opp, ble til en virtuell farsott. Innboksen min eksploderte. Lokale, nasjonale og internasjonale pressefolk fra aviser, radio og tv ville intervjue meg.

Synsere og provokatører skrev så det digitale blekket sprutet, om talen, om meg og om ungdom nå til dags. Postkassen flommet over av det jeg bare kan kalle fanbrev. Elever og venner jeg hadde mistet kontakten med, tok den opp igjen. Limousiner dukket opp i oppkjørselen min. På gata ble jeg stoppet av fremmede som ville rose og takke meg og ta bilder av meg. Tilsynelatende mentalt friske folk oppfordret meg til å gå inn i politikken. Jeg mottok ekteskapsforespørsler fra ukjente kvinner! Rabbier, prester og pastorer holdt prekener om det jeg hadde sagt. Det hele var uventet og uvirkelig, 9

Du er ikke unik

men også tilfredsstillende. Alt på grunn av en tolv minutter lang tale.

Og jeg, en heller tenksom type, fullkomment tilfreds med mitt rolige liv og innehaver av en iboende uvilje mot å forfekte bastante synspunkter, klødde meg i hodet.

Mitt ønske den ettermiddagen – mitt eneste ønske – var å være til nytte for avgangselevene mine. Talen var simpelthen et farvel og lykke til videre, skrevet til en gjeng ungdommer som jeg kjente og likte veldig godt, ungdommer jeg følte et visst ansvar for. Et kort øyeblikk etter at talen var over, ville de for alltid være ferdig med videregående, med barndommen og på full fart inn i resten av livet.

Vi slapp dem ut i det fri, og talen var mine siste råd, påminnelser og et dyptfølt lykke på reisen.

Innholdet i talen stammet fra en gryende bekymring over noe jeg hadde sett vokse frem de senere år, i klasserommet, på skolen, i samfunnet ellers og i mitt eget hjem. Tenåringene var i ferd med å utvikle et usunt forhold til det å oppnå fremragende resultater – ofte på bekostning av viktige formative erfaringer. De ble drevet frem av ressurssterke foreldre som ofte, med de beste intensjoner, detaljstyrer avkommet. Mange av ungdommene lider av (eller kanskje snarere, nyter) oppblåste selvbilder, anser ethvert privilegium som en fødselsrett, og tar all ros som en selvfølge. De er oppdratt til ideen om likhet og rettferdighet og tenker ikke «Vi er overlegne», men «vi er bare unike.» De ser for seg en strålende fremtid og medfølgende lykke. I denne nye kulten av de unike blir det å være vanlig, bare en helt vanlig ungdom – som for flesteparten av dem er et statistisk uunngåelig faktum – ansett å være mindreverdig. Å være vanlig innebærer å være satt på sidelinja.

Det er ikke rart at mange barn sliter med å få øye på hva som egentlig er viktig. Ikke rart at så mange av dem blir nervøse og sliter med å finne sin vei i livet. Jeg er saktens ikke den første som legger 10

Forord

merke til hva som er i ferd med å skje, og heller ikke den første til å dele sine bekymringer over utviklingen, men tjueseks år i diverse klasserom, foruten omgang med tenåringene som bor under mitt eget tak, har gitt meg visse innsikter. Derfor denne boken.

På én måte er erfaringsgrunnlaget mitt heller smalt, avgrenset til to videregående skoler i ressurssterke bydeler adskilt av noen tusen kilometer – en offentlig og en privat: Wellesley videregående skole i ti år og, før det, Punahou videregående i Honolulu på Hawaii i seksten. I løpet av disse årene har over fire tusen elever passert gjennom klasserommene mine, hvorav de aller fleste har vært interesserte og hyggelige og samarbeidsvillige og lærevillige.

I deres selskap har jeg opplevd umåtelig tilfredsstillelse og mye latter og mye godhet. Jeg har også hatt gleden av å jobbe under positive ledere og sammen med dyktige, inspirerende kolleger – og i all hovedsak med foreldre som har hjulpet meg med sjenerøse oppmuntringer. Jeg har elsket hver dag av lærergjerningen og satt pris på hvert eneste fremskritt på elevenes vegne. Jeg er klar over at jeg er heldig som får ta del i alt dette. Denne boken er derfor ment å uttrykke takknemlighet til alle de kolleger, foreldre og ungdommer, mest ungdommene, som har gitt meg så mye … og beundring overfor lærerkolleger som gjør en fantastisk jobb under langt mer utfordrende omstendigheter.

Jeg skriver også på vegne av alle foreldre. Min kone Janice og jeg har fire barn – tre av dem tenåringer – og vi støter ofte på de samme fristelser og kulturelle snubletråder som jeg vil lufte i denne boken, og som kan være så problematiske. Jeg vet altså hvorfor og om hva jeg skriver, for jeg befinner meg midt oppi det hele.

Ungdommer har det på mange måter bedre i dag enn noen gang tidligere. For mange kan mulighetene synes nesten uendelige i antall og variasjon. Men i frykt for at barna vil forpurre sin sjanse i denne kulturelle overflod, har mange foreldre redusert sine etterkommeres uavhengighet til nesten null. De gir dem ikke mulighe11

Du er ikke unik

ten til å leve ut impulser på vei mot nye oppdagelser, til å ta sjanser, utholde prøvelser, oppleve nederlag og finne ut hvordan de best skal takle disse. Hvor de enn snur seg står vi og venter på dem – mest av alt fordi vi ser så mange egenskaper og så stort potensial i dem. Eller håper at vi ser det. Så barna pakker ranselen på vei mot neste aktivitet, mens de forsøker å tenke på hva det nå var de var ment å tenke på nå. Og så vil de vite om ditt kommer på prøven, og jeg vil vel ikke spørre om, liksom, datt, vil jeg vel, og er det greit om de leser til prøven hos en venn, og kan jeg gå gjennom, liksom, hovedpunktene, bare én gang til, vær så snill, og kanskje legge dem ut på nettet også, og om de nå, liksom, skulle komme til å ha en dårlig dag, kan jeg ikke la dem ta prøven på nytt, eller, du vet, ta hensyn til det når karakteren skal settes, vær så snill?

Det faller dem ikke inn å stille spørsmål ved denne adferden.

De føler seg verken dullet med, overvåket eller lite uavhengige. De føler at de oppfører seg helt normalt, selv om de nok plukker opp visse misfornøyde signaler som av grunner de ikke helt kan forstå, sendes ut fra enkelte gamle mennesker. Jo da, de er klar over at det finnes andre innfallsvinkler og at det eksisterer andre som er mindre heldige enn dem selv, men det er jo deres egen situasjon som definerer hva som er normen for dem. Og det de ser rundt seg er barn som ligner ganske mye på dem selv. Om du spør dem rett ut, vil mange av de privilegerte ungdommene, mot bedre vitende, uttrykke en smule misunnelse overfor mindre heldige barn. Misunnelsen retter seg mot den sympatien disse barna får, de unnskyldningene omstendighetene gir dem, den oppriktige stoltheten som ligger i å overleve slagene som følger med livets harde skole, og deres mer troverdige kulhet.

Sammen med privilegiene følger nemlig forventninger, og med forventninger følger stress, og stress kan være ganske stressende.

De er også klar over at hva de enn måtte komme til å oppnå, fort vil bortforklares som en selvfølgelig konsekvens av fordeler de selv 12

Forord

ikke har gjort seg fortjent til utover en heldig inngang til livet. De forstår at man ikke kan ta stolheisen til toppen av Everest og deretter kalle seg sir Edmund Hillary.

De er fortsatt bare ungdommer under utvikling. Nevrologisk uferdige. Å forvente at de skal ta innover seg himmelvide perspektiver og faktabasert objektivitet eller prinsipper om rettferdighet, ikke minst innen deres egen sosiale sirkel, blir urimelig. De har heller ikke selv valgt de omstendighetene de er født inn i og er oppdratt under. Som med så mye annet i livet ble de valgene gjort av andre.

Og disse unge streberne har skylappene på. De er blitt trent, formet og styrt til å prestere, ha alle svarene, få seksere, spille Bach, for evig og alltid bevise hvor enestående de er. I alt de foretar seg er fallhøyden derfor farlig stor. Ved det minste tegn til motstand er foreldrene på pletten. Dette er ungdommer, må vi huske, som er vokst opp med å se ultralydbildene av seg selv i ramme på bokhyller, barn av foreldre med Facebook-meldinger om familien som ofte tipper over i selvskryt, litt som julekort med portretter av en vellykket familie omkranset av tekstlige oppramsinger av det tilbakelagte årets triumfer. En dag eller to etter fødselen ble de plassert i barnesetet i bilen, og på en måte har de fortsatt ikke kommet seg ut av barnesetet. De fortsetter å kjøres trygt langs polstrede, enveiskjørte livsveier. De kjøres til volleyballtrening, til celloøving, sjakkturnering, matteleir, holdningskurs, og «hjernetrening». Forventningene – eller snarere det brennende håpet – er at alle disse investeringene skal kaste av seg, raskt og i rikt monn.

Mødre og fedre er strategiske planleggere, daglige ledere, finansdirektører, markedssjefer, sjåfører, og, om noe skulle gå på tverke, problemløsere. Om virkelige katastrofer skulle inntreffe, som for lite spilletid i en viktig kamp, en firer på naturfagprøven eller kjolekrise før juleballet, er de kavaleriet som stormer inn og redder dagen.

13

Du er ikke unik

Dette gjelder selvsagt ikke alle ungdommer. Men det gjelder mange av dem, og stadig flere.

Også lek, avslapning og god gammeldags tid til å drive dank er blitt invadert av foreldrene. Dagens tenåringer har helt fra de var små fått organisert leken av voksne. Når de ikke er på skolen, på trening eller kurs, har foreldrene valgt hvem, når, hvor, hvor lenge, og ofte hva, de skal leke. Trenden fortsetter selv for store barn.

De kjøres og hentes til og fra gjennomorganiserte treninger hvor ledere roper, dommere blåser i fløyta, og foreldre heier, klager og gir instruksjoner. Med ferdigsydde opplegg fra voksne i ryggsekken reiser de på tur i fjellheimen, rafter i våryre vassdrag, besøker den costaricanske regnskogen, krysser Prahas sjarmerende broer, bygger irrigasjonssystemer i Zimbabwe og tar bilder av de fotogene zimbabwerne. De samler inn penger til diabetesbekjempelse, utrydningstruede dyrearter og kamp mot global oppvarming. De samler inn klær og mat til de fattige, og de deltar i skolerevyen. Alt dette er jo høyst verdige sysler, og dessuten tar de seg nydelig ut på cv-en. Og alt mens de samtidig tar fordypningsfag og ekstratimer og smugtitter litt på pensum til forberedende prøve på universitetet. De utstyres med solfaktor, hjelm og drikkeflaske. De opplæres, veiledes, coaches og overtales, og om nødvendig medisineres om de skulle vise tegn på svakhet, virkelig og innbilt. Det forventes at de vokser med oppgavene, at de lykkes. For mange av dem begynner forventningsjaget å føles som et press. Det virker som om det er selvsagt at de skal oppnå alle de hårete målene som er satt for dem.

Om de skulle mislykkes, eller til tross for all innsats skulle streve, stå fast eller gå seg bort – eller om våre hese heiarop begynner å få malingen til å flasse – prøver vi å endre spillereglene eller å senke forventningene til et nivå hvor vi kan kalle podene vellykkede likevel.

Og hvorfor?

Altfor mange av dagens tenåringer er ofre for sine foreldres gode 14

Forord

intensjoner, eller passive representanter for foreldrenes forfengelighet, eller sjakkbønder i et spill basert på foreldrenes usikkerhet, eller uro, eller begrensede forestillingsevne. Ungdommene blir til utstillingsdukker i et rustningskappløp med naboer og andre virkelige eller innbilte motstandere, og konkurransen er knallhard.

Når de står på toppen av podier som er bygget opp av de betydelige ressursene som er investert i dem, kan barna se ganske så høye ut.

Utsikten der oppe kan også være fenomenal og givende. Men altfor ofte, er jeg redd, tilkjennes de privilegier som bygger opp under en gryende narsissisme, forventninger om forrang, og overfladisk og/ eller robotaktig tenkning, uansett hvor utilsiktet det er. Empatien visner. Modningsprosessen bremser eller stanser opp. Selvstendighet dør ut før den får blomstret opp. Og den bekymrede forelder føler seg nok en gang tvunget til å gripe inn.

Og tenåringene er trette hele tiden. De sover halvparten så lenge som de burde, en åttedel så lenge som de føler behov for. De vet at inntakskravet på det høyere studiet de tror de er tvingende nødt til å komme inn på er skyhøyt, så de lytter ikke til signalene kroppen sender. Som alle oss andre velger de ut hvilke slag som er verdt å kjempe. De tar for mange fag på skolen, og fritiden er fylt opp av aktiviteter. Lekser er like populært som rotfylling, men selv føler de at de gjør lekser hele tiden. Til sent på kveld sliter de med franske gloser, fem historiespørsmål om gullalderen, en labbrapport til kjemien, en ligning med to ukjente til matten, en fem siders analyse av Shakespeares Othello … Ingen av disse syslene er det de tenker på som å ha det fett. Å ha det fett er å ha det fett, og så sove i tolv timer etterpå.

Det bastante kravet som rettes til dagens skole er å produsere mange vinnere. Motivert av prisverdige mål som inkludering, omtanke for skoletapere og reformiver, blir dette kravet mest effektivt innfridd gjennom senkede standarder og en generell inflasjon i gode karakterer. Skulle et skeptisk eller bekymret øyebryn heve 15

Du er ikke unik

seg, blir strategien bortforklart i en sky av oppriktighet, gode intensjoner, hipp innpakning og pedagogisk sjargong. Om den intellektuelle skarphet sløves, redefinerer vi bare begrepet. Og siden hvert skoleår bygger på det foregående, blir langtidseffekten en bøling med uforberedte ungdommer som er overbevist om at de gjør det kjempebra, og at de har gjort det bra så lenge de kan huske. Og siden de ikke vet det de ikke vet, og det å ikke vite foreløpig ikke har vært noe problem, lurer de på hva som egentlig er problemet. De bryr seg om urfolk og de hjemløse og smeltingen av polarisen, de kom med på elitelaget, de bruker tanntråd og karakterboken skinner, så hva er egentlig problemet? Ta en chill pill, sier de.

Det handler ikke bare om hvordan vi bedømmer dem. Det vies for tiden mye energi på lærerrom til spørsmål som «elevstress» og «å trigge læringstørsten» gjennom «elevsentrerte erfaringer» som «hele barnet» kan «relatere seg til». Til å tilby muligheter for «holistisk læring» og «samarbeid» hvor elevene utvikler et «ferdighetsskrin», og kjenner seg i stand til å «tenke utenfor boksen» og bli del av et «samfunn der de fortsetter å lære hele livet». Men vi gir dem fortsatt karakterer også. Karakterer er ikke viktig, sier vi i det uendelige, men hva i huleste skal nå denne 3-eren bety?

Samtidig har skolen tatt på seg, eller snarere blitt pålagt, deler av barneoppdragelsen som tidligere var hjemmets ansvar. En lærer er ikke lenger bare en lærer, men i tillegg terapeut, guru, hjelpepleier, filleonkel, minister uten departement og nærpoliti. Av frykt for å opptre ekskluderende eller såre elevenes selvfølelse, vil lærere minimere all risiko ved å senke kravene og gjøre målene lett oppnåelige, og når elevene så plukker denne lavthengende frukten, overøses de med en dusj av konfetti.

Når man et øyeblikk tenker over de brutale hendelser som hver eneste dag rammer gode og ærlige mennesker verden over, blir selvsagt problemer for privilegerte tenåringer som mot sitt eget beste blir overstyrte og skjemmes bort, en ekstremt triviell pro16

Forord

blemstilling. Om dette er vår største bekymring, er vi veldig heldige. Det er i dag 300 millioner barn som ikke har sko på bena. . . mens våre små har fotballsko for gress og for kunstgress og innesko og basketsko og fritidssko og løpesko og snowboardstøvler og lærsandaler og Uggs og Vans og Gore Tex-sko og finsko og halvfine sko og noen direkte ufine, men, ikke sant, morsomme sko og Toms i tre farger og Hunter-støvler for regnvær og Merrells for den perfekte fjellklatrerstilen.

Så la dem spise kake, kunne det være fristende å tenke, på sin vei mot godt betalte jobber og en tilværelse preget av narraktig, selvrosende irrelevans. Hvem bryr seg? Vi har da viktigere ting på tapetet, ikke sant?

Vel, jeg tenker at disse overbeskyttede barna, våre barn, kan og bør bli en del av løsningen for en klode som sårt trenger en løsning.

Med alle sine fortrinn kunne og burde de ledet an. De kunne og burde, hver og en av dem, bli til de dyktigste og skarpeste, blant de mest kunnskapsrike, de mest og best forberedte, inspirerte, nyskapende og empatiske voksne, og derfor en lysende grunn til håp, eller til og med tillit til at disse unge i fremtiden kan lede an i møte med de globale utfordringer vi står overfor. I hver og en av dem bor det et voldsomt løfte – talent, forestillingsevne, energi og hjerterom.

Dette vet jeg. Vi burde oppdra dem, forberede dem, med dette i mente. Vi burde sette målene våre litt høyere enn uttak på elitelaget eller neste semesters karakterbok. Vi burde ta inn over oss hvilken levestandard og trygghet vi nyter godt av, og se på de ressursene vi har tilgjengelig som muligheter, som et ansvar, for å bidra positivt til planeten vår og alle som bor på den. Å rette opp de feilene vi kan, ta vår del av byrden og enda litt til. Om våre barn blir ute av stand til å gjøre den nødvendige jobben, på grunn av velmente feilprioriteringer og bortkastede muligheter, hvem skal da gjøre den? Hva er vitsen med en sivilisasjon hvis de som får dra nytte av dens beste sider kaster bort tiden på egoisme og selvbedrag?

17

Du er ikke unik

Det er etter mitt syn en reell fare for at mange av oss har trådd litt feil i oppdragelsen av våre barn. Vi risikerer at barna våre ikke får sjangsen til å leve produktive, givende liv. Med fare for anklager om å male fanden på veggen, frykter jeg at dersom vi sender tilstrekkelig mange uforberedte overbeskyttede barn ut i verden, risikerer vi at vår sivilisasjon, eller det som for tiden gir seg ut for å være den, knekker sammen under vekten av sin egen hulhet.

Det nye årtusenets ubetingede kjærlighetsaffære med teknologien hjelper knappest. Hi-def, 3D, og 5G er limt til hånden, og til øret. Det 21. århundrets cybermagi fanger oss lik den første forelskelse. De allestedsnærværende duppedittene har så kort levetid at vi knapt får tid til å lære å bruke dem før neste vidunderdings til stor fanfare melder sin ankomst, klar til å ta over tronen. Vi tar storøyde imot, åpner lommebøkene på vidt gap, og svelger dem i ett jafs. Bruker du ett minutt for mye på å faktisk forstå den gamle, går du glipp av den siste nye.

Og først griper de fatt i de unge.

De unge puster og spiser og sover og drar seg i håret og tenker på hva vennene deres tenker og sier «liksom» elleve ganger per setning, mens de sliter seg gjennom leksene og fikler konstant med elektroniske dingser. Det er det de gjør. Verken pressluftbor eller dynamitt kunne skilt dem fra mobilene. Nettuniverset er ikke en spennende nyhet lenger. Heller ikke er det et enkelt og behagelig forum for å dele ideer og informasjon. Det er en parallell virkelighet, i enkelte tilfeller en foretrukket virkelighet. Sosiale medier ruler verden. En boltreplass for grunne og egosentriske holdninger, ekshibisjonisme uten grenser. Dagens tenåringer kan ikke huske et liv da det ikke var slik, langt mindre ønsker de å forestille seg det.

Kontakten de har med hverandre, den elektroniske kommunikasjonen, føles for dem verken tilfeldig, overfladisk, eller, vel … dum. Eller av og til gjør den det, men for dem er ikke det noe å bry 18

Forord

seg om. «Og så da?» sier de og trekker på skuldrene. Og hver gang de nye dingsene sparer dem for litt tid, kaster de bort det dobbelte på en annen dings. Ingen hendelse, kan det synes som, får passere uten å bli digitalisert, ingen nyheter er for trivielle til å bli kringkastet eller diskutert med bøyd hode og flyvende tomler. Virkeligheten er bare råmateriale. Elektroniske forbindelser betyr alt. Å være avskåret fra nesten alt annet er ikke så viktig. Og med all galskapen de bombarderes med blir god dømmekraft, et skarpsindig blikk, en solid selvforståelse, et helhetlig perspektiv, stadig både viktigere og samtidig mindre sannsynlig. Å holde fast ved noe av det gamle, de tradisjonelle idealer, blir sett på som en latterlig form for selvfornektelse.

Vi foreldre har også endt opp med å bli avhengige av duppedittene … og hvorfor ikke? Først hjelper de oss som barnevakter, som nye beroligende medisiner. Sett kjeruben ned foran et videospill – bare av den mest pedagogiske typen, selvsagt – og de tier stille og holder seg i ro. Der kan de lære seg å spille fiolin og å snakke italiensk og om algebra og gnuens vandringsmønster. Når deres egne vandringsinstinkter endelig begynner å våkne, fungerer mobilen utmerket både til å lokalisere og til å overvåke. Via mobil holder vi konstant kontakt, tar del i alle viktige avgjørelser og bidrar til å løse alle kinkige situasjoner etter hvert som de oppstår – enten ved å kalle dem hjem eller ved å komme løpende til unnsetning. Vi sitter i lommen deres hvor de enn går.

Elektronikken er overalt. Den har infiltrert hver eneste krok av våre barns liv. Den har ikke nådd et metningspunkt. Den har for lengst passert det punktet og omdefinerer nå hele eksistensen. Tenåringer tar med seg dingsene sine når de trener, når de går på kino, når de sitter på do. Mobilen og laptopen er det første de ser på om morgenen, og det siste om kvelden. I mellomtiden er det så vidt de hever blikket fra skjermen. De gjør leksene der, de slapper av der, de kommuniserer med andre der. Observer to tenåringer sammen 19

Du er ikke unik

på en pizzarestaurant, i en bil, i en butikk, i en park, på en sofa, på en fotballkamp, ved et stille fjellvann, og de vil, i den furuduftende skumringstimen og til fuglesangens liflige bakgrunnsmusikk, fikle med dingsene sine. For dem finnes det ingen stillhet, ingen lyd av naturen, intet samkvem mellom øre og det naturlige universet. Om livet skulle ta en liten pause, vil øreproppen straks settes inn, hodetelefonene tas på, og så innhyller de seg i sin egen musikkboble.

Som man kunne forvente har elektronikken også invadert skolene. De er alfa og omega for hvordan elever opplever læring i klasserommet. Smart Boards er en svær greie, nettsteder, chatterom, tweets, blogger, wiki og Ning fyller timeplanen. E-bøker, ipader og tableter er på plass. Lærere oppfordres, av og til med en administrativ kniv mot strupen, til å «integrere teknologi» i alt de gjør, og får klar beskjed om at de er bakstreverske og på tynn is om de lar være. Nytt er ikke alltid bra, nytt er bedre. Alltid. Stiller man spørsmål ved dette dogmet, er man reaksjonær eller forhistorisk.

Vi kan ta det å skrive på papir som eksempel. Opp gjennom tidene en hjørnestein i livet på videregående, klasserommets kjøttkaker og poteter. Da jeg begynte å undervise på midten av 80-tallet, satt elevene med sine bøker og hjerner og kladdet innleveringer med blyant, før de hamret den endelige versjonen ned på skrivemaskiner. Gjorde de en feil, var det frem med korrekturlakken.

Gjorde de en stor feil, var det frem med et nytt ark og tilbake til start. Så kom datamaskinen og skriving ble til «tekstbehandling».

I dag taster de unge skribenter i vei og lar programvaren passe på staving og grammatikk, før de trykker på skriv ut. Ferdig. På enkelte områder utelater vi allerede skriv ut-delen, slik at innleveringene aldri havner på papir. Ikke langt inn i fremtiden er det lett å forestille seg at «papir» vil bli et arkaisk konsept.

En annen ting som vil forsvinne, er uforstyrret konsentrasjon.

Ethvert pling eller summelyd eller kvitring som varsler om innkommende kommunikasjon fra en venn, forplikter automatisk 20

Forord

tenåringen til i det minste en kjapp sjekk og, vanligvis, en rask respons. Du kan rope med din dypeste røst tjueto ganger at de må være så snill å henge opp det våte håndkleet, uten at de hører deg.

Mobilen plinger/summer/kvitrer, og de hører den. Og skulle den ikke plinge/summe/kvitre med jevne mellomrom, blir de bekymret for om noe er galt. WTF? sukker de. OMG! Er likevel dagens ungdommer bedre eller i det minste mer effektive skribenter enn sine forgjengere? Nei. Tenkere? Nei. Opplever de skrivingen som mer oppbyggende eller mindre krevende? Ikke så vidt jeg kan se.

Og Internett har gjort innsamling av informasjon om til et besøk på et ubegrenset supermarked … bortsett fra at dette supermarkedet kommer til deg når du måtte ønske det. Læreprogrammer og online kurs finnes for alt du kan drømme om. Wikipedia leverer med ett klikk. Å fuske er så lett at du må være en munk for å motstå fristelsen. Skriv inn tittelen på en roman, for eksempel, og vips har du en liste med forslag over elevoppgaver basert på romanen.

Trykk på en av oppgavene og du har alle de overskrifter og sitater du måtte behøve. Et ørlite slag for integritetsbaugen er en liten pris å betale for overarbeidede, resultatorienterte elever på jakt etter å spare litt tid. Å kunne stave og beherske grunnleggende grammatikk er ikke lenger nødvendig. I det hele tatt er ikke det å kunne lenger nødvendig. Det er et utdatert konsept, nesten gammelmodig sjarmerende, som å kverne smør eller «dial up» Internett. Det du trenger er ferdigheter til å manøvrere teknologien. Kunnskap? Hva er det godt for? Det tar bare masse tid. Hvorfor fylle hodet med masse søl, spurte en elev meg i fullt alvor, når Google på under to sekunder, liksom, kan finne alt du trenger å vite om alt? Når du tenker deg om, fortsatte han, er det bortkastet tid å gå på skolen. Snart kommer alle til å lære alt de trenger hjemmefra, online. Det er som et paradigmeskifte, liksom.

21

Du er ikke unik

Jeg prøvde å fokusere på «når du tenker deg om» og valgte i egeninteressens og selvoverlevelsens navn å hoppe over «bortkastet tid å gå på skolen». «Men hva med selvrespekt?» spurte jeg. Han nikket lite entusiastisk, kanskje i troen på at jeg hadde et poeng uten at han helt visste hva det poenget var. Kanskje prøvde han bare å tirre den gamle dinosauren. Jeg håper det siste.

Mer avansert juksing, opp til og inkludert fullskala plagiering er selvsagt like enkelt. Den rådende tidsånden ser nesten ut til å oppfordre dem til det. «Om du ikke jukser, prøver du ikke hardt nok.» Idrettens dopingskandaler, finansverdens falskspillere, politiske hestehandler, rasende solipsisme … juksing synes å være normen. Som en plagiator som ble tatt med buksene nede nylig, formulerte det: «Alle andre jukser, så jeg ville være dum hvis jeg lot være.» «Etikk avhenger av omstendighetene», lød en annen vismanns dype forsvarsskrift.

En nøye gjennomarbeidet analyse av alt fra Animal farm til Et dukkehjem er bare to klikk unna. Om du får mor eller far eller ekstralæreren som koster seks hundre kroner timen til å redigere litt, er sjansene for å bli tatt forsvinnende små. Men, for å sitere eleven min fra tidligere, hvem trenger uansett egentlig å kunne noe?

Skriftlige oppgaver er jo dessuten bare noe man driver med på skolen og er irrelevant i den virkelige verden der ute, uten verdi for alle andre enn den knirkete gamle læreren som skal sette karakterer.

Vi kan lure på når vi vil vinke farvel også til det å tenke. Det er jo plagsomt å tenke, tidkrevende og ukult. Jeg tenker, derfor har jeg hodepine. Det er sannsynligvis også, liksom, ikke bra for oss.

Siden de har hatt så lite erfaring med å anvende de små grå til alvorlige formål, har dagens tenåringer blitt skeptiske til verdien av sine egne funderinger. De finner sine egne tankerekker ikke veldig imponerende, og å imponere er jo selvsagt hele poenget. Om jeg har tenkt det ut selv, slår de fast, kan det ikke være mye å skryte av.

Og hvorfor er det så viktig hvor eller hvordan de fikk tak i det? Det 22

Forord

er jo sluttresultatet som teller, ikke sant? Hvem bryr seg om hvordan man kommer dit? Dessuten, sa ikke han Einstein-fyren at fantasi er viktigere enn kunnskap?

Kombinasjonen av entusiasmen for elektronikk og oppmuntringskulturen som pakker tenåringene inn i bomull, ser ut til å frarøve dem både fantasi og kunnskap. Om du er bekymret for denne utviklingen, vil de smile høflig og nikke oppriktig, for de har lært at det lønner seg å spille på lag med de gamle gjøkene. Til å være barn av «informasjonsalderen» er de nesten imponerende lite informerte, og mangelen på selvstendig tankegang er for dem fullstendig uproblematisk. For dem er det mer enn nok å gi ferdigtenkte tanker ny innpakning. Utviklingen styrkes selvsagt av gruppepress.

Ingen av vennene mine ser ut til å vite noe særlig eller tenke selv, tenker de, så hvis jeg skulle gjøre det, ville jeg blitt rar og blærete.

Elektronikken dominerer fritiden også. Elektronikken er underholderen, den faste tidsdreperen. Lese? Du tuller? Selv tv, radio og det å snakke i telefonen (faktisk snakking, bruk av strupehodet, organisering og artikulering av sammenhengende tanker og setninger, lytting, argumentering, og avlevering av fornuftige svar på det en annen måtte ha å si) er gått ut på dato. Når dagens tenåringer har en ledig stund, kollapser de lik en klatreplante uten espalier.

De vet ikke helt hva de skal gjøre eller hvorfor. Overfladisk spenning blir deres underholdning, å ikke tenke føles som en lettelse – så de blogger, tweeter, tekster, skyper, snapchatter. De vagger på hodet til en låt av Maroon 5 og humrer av et klipp på Youtube av en fyr i Spiderman-kostyme som faller ned fra taket sitt. De stirrer på anatomi i bevegelse på de frekkere nettstedene, eller oppnår ultimat stormesterstatus i kunsten å plaffe ned intergalaktiske naziterroristzombier … først og fremst fordi det ikke er noen voksne til stede i denne verdenen. Det er deres verden, levende og umiddelbar, der de kan slippe løs entusiasme, dumhet eller opphisselse uten å være redd for voksen bedømming eller fordømming.

23

Du er ikke unik

For vi voksne har dem under oppsyn alle andre steder.

Det kan være greit å ta med noen ord om omstendighetene jeg selv vokste opp i. Jeg var også et privilegert barn, i likhet med mine foreldre. I likhet med dem kjente heller aldri jeg på kroppen følelsen av å ikke kunne få det jeg hadde lyst på. Også jeg ble elsket og oppmuntret i nesten alle mine innfall. Også jeg nøt godt av ufortjente muligheter. Også jeg kastet bort tiden på dumskap. Også jeg hadde selvtillit høyere enn himmelen. Det at jeg nå sitter her og skriver disse linjene har mye å gjøre med at jeg vokste opp i et hjem fullt av bøker, og med en far som er forfatter med smittende entusiasme for sine egne interesser og som alltid oppfordret meg til å forfølge mine. I likhet med mine foreldre gikk også jeg på en prestisjefylt ungdomsskole og ditto privat videregående skole. Ved begge skolene klarte jeg ikke alltid å leve opp til forventningene.

Jeg gjorde feil som jeg ikke alltid klarte å rette opp. Mange av privilegiene tok jeg for gitt. Noen av dem kastet jeg bort. Og i likhet med mine foreldre, prøver Janice og jeg å gi våre egne barn den best tenkbare starten på livet. Av og til, kanskje litt for ofte, innebærer det å forsøke å tyne mest mulig ut av det omstendighetene har å by på, privilegerte omstendigheter som også våre barn kan ta for gitt. Jeg er ofte usikker på hva som er de beste valgene jeg kan ta for dem. Ofte er det de som gir meg svaret. Alt dette er med på å forme hvordan jeg selv tenker.

Denne boken bygger på mine år som lærer, far, sønn, tidligere gutt, ektemann, og en interessert observatør av menneskearten.

Den er skrevet for tenåringer og alle som er interessert i dem. Jeg håper den vil vise seg nyttig. Jeg liker tanken på at de legger den fra seg – eller, formodentlig, slår den av – og får lyst til å lese en bok til.

Og så kanskje en til, og så enda en. Og før de vet ordet av det våkner de opp om morgenen, går ut døren, fyller lungene med frisk luft, klare til å utgjøre en forskjell i verden.