Kosmos innbefatter det hele – materie, energi, tid, rom – og hva vi kjenner som liv og bevissthet. Mennesket utfordrer seg selv med sin forståelse av kosmos. Hvorfor er vi her? Er vi noe særlig mer enn tilfeldige fnugg? Hvilke horisonter skal vi omgi oss med? Hvilket ansvar har vi? RUPERT SHELDRAKE VITENSKAPENS VRANGFORESTILLINGER 10 veier til friere forskning Vitenskapens største vrangforestilling er at den allerede har svar på det meste. Rupert Sheldrake har stor tro på vitenskap, men tar et grundig oppgjør med dogmatisk ideologi, konformitet og institusjonell treghet. Vitenskapen vil fornyes når den fristilles fra dogmene som binder den. 2012 | kr 369,- | ISBN 9788292773536
Gary Lachman har en rekke innsiktsfulle bøker bak seg. Han er sjeldent kunnskapsrik, pløyer dypt og grundig i mytologi, religion, naturvitenskap, psyke og filosofi. Han utfordrer konvensjonelle grenser, og setter det hele inn i en tidløs og intenst aktuell sammenheng. En levende og oppløftende fremstilling av mennesket i en kritisk fase av historien.
DELTAKELSE
Nye horisonter
NY MENING
ANSVARET
OPPRINNELSE Intensjon
Gary Lachman
Ansvar? For kosmos? Er det ikke nok med planeten? For ikke å snakke om universet?
Gary Lachman
ANSVARET Om å forvalte kosmos
Gary Lachman (f. 1955) er kjent for å ha startet rockegruppa Blondie på 1970-tallet, under navnet Gary Valentine. Han har universitetsutdanning i filosofi, og har siden 2000-tallet utgitt flere bøker om Vestens underliggende mytiske og okkulte tradisjoner. Lachman er opprinnelig amerikansk, men bor nå i London og skriver regelmessig for blant annet The Guardian.
GARY LACHMAN RUDOLF STEINER – liv og tanker Rudolf Steiner (1861-1925) gjorde banebrytende arbeid innen pedagogikk og biodynamisk jordbruk. Denne biografien viser hvordan skjellsettende opplevelser formet hans søkende sinn. Forfatteren drøfter også Steiners betydning i dag. 2009 | kr 329,- | ISBN 9788292773253
ISBN 978-82-92773-66-6
ISBN 978-82-92773-66-6
9 788292 773666 www.flux.no
Smussbind Ansvaret 3.indd 1
20.10.14 12:48
T YPE-I T AS, 16.10.2014 ORDRE: 33913 (s . 1 av 245)
ANSVARET Om å forvalte kosmos
T YPE-IT AS, 16.10.2014 ORDRE: 33913 (s. 2 av 245)
T YPE-I T AS, 16.10.2014 ORDRE: 33913 (s . 3 av 245)
Gary L ach man
ANSVARET Om å forvalte kosmos
Oversatt av Janneke Flem Jansen
T YPE-IT AS, 16.10.2014 ORDRE: 33913 (s. 4 av 245)
Originalens tittel: Caretakers of the Cosmos ©2013 Gary Lachman First published by Floris Books, Edinburgh in 2013 Norsk utgave Flux Forlag 1.utgave 1.opplag 2014 ISBN 9788292773666 Oversatt av Janneke Flem Jansen Omslagsdesign: Kitty Ensby Sats Type-It Trykk Bookwell Utgitt med støtte fra stiftelsen Flux Alle henvendelser om boken kan rettes til Flux Forlag AS www.flux.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverksloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.
T YPE-I T AS, 16.10.2014 ORDRE: 33913 (s . 5 av 245)
Innhold
Innledning: Om å redde universet
13
1. Den Andre Siden
31
2. En beboer av to verdener
59
3. Om å gjøre det man vet er godt
94
4. Det gode samfunn
120
5. Hinsides Naturen
144
6. Deltakende univers
176
7. Så langt tanken rekker
209
T YPE-IT AS, 16.10.2014 ORDRE: 33913 (s. 6 av 245)
T YPE-I T AS, 16.10.2014 ORDRE: 33913 (s . 7 av 245)
Til Colin Wilson, som i sannhet har utbedret en god del av universet
T YPE-IT AS, 16.10.2014 ORDRE: 33913 (s. 8 av 245)
T YPE-I T AS, 16.10.2014 ORDRE: 33913 (s . 9 av 245)
Hvis alle ønsker det sterkt nok, hvis vi samler alle synlige og usynlige krefter på jorden og slynger dem oppover, hvis alle er stridsbrødre og kjemper sammen, alltid årvåkne – så kan kanskje Universet reddes. Nikos Kazantzakis
T YPE-IT AS, 16.10.2014 ORDRE: 33913 (s . 10 av 245)
T YPE-I T AS, 16.10.2014 ORDRE: 33913 (s . 11 av 245)
Takk til
alle som har hjulpet meg til å gjøre denne boken mulig. Jeg vil takke redaktøren min Christopher Moore for oppfordringen til å skrive og Floris Books for støtten. Jeg vil også takke de ansatte ved British Library for alltid pålitelig hjelp. Min venn James Hamilton har utholdt mange samtaler og kommet med mange forslag. En spesiell takk går til Iain McGilchrist, som gikk gjennom en del av det uferdige arbeidet og bidro med verdifulle kommentarer, og til Anja Fløde Bjørlo for uvurderlig hjelp med register og bakgrunnsarbeid. Nok en gang har mine venner John Browner, Lisa Yarger og deres datter Greta utvist enorm gjestfrihet i München, hvor deler av boken er skrevet; passende nok et kapittel hvor Max Scheler, som var født der, var sterkt involvert. Mine sønner Maximilian og Joshua og deres mor Ruth Jones er som alltid en uvurderlig støtte, også ved å gi meg helt spesielle grunner for å ta vare på kosmos.
T YPE-IT AS, 16.10.2014 ORDRE: 33913 (s . 12 av 245)
T YPE-I T AS, 16.10.2014 ORDRE: 33913 (s . 13 av 245)
Innledning: Om å redde universet
Ettersom denne boken har en heller dristig tittel, er det nok en god start å prøve å forklare. Under arbeidet med en tidligere bok, The Quest for Hermes Trismegistus (2011) – om hermetismen og dens mytiske grunnlegger, «den trefold store Hermes» og hans innflytelse på vestlig bevissthet – var jeg inne på tanken om mennesker som forvaltere av kosmos, med ansvar for å ta vare på kosmos (cosmic caretakers) – slett ingen liten oppgave, noe leserne utvilsomt vil si seg enig i. Hermes Trismegistus ble tidligere ansett for å være en virkelig person som levde i tidenes morgen og var mottaker av en opprinnelig hellig åpenbaring – «den evige filosofi», som er kjernen i mye av det vestlige åndelige tankesett. I dag regnes han imidlertid som en fiktiv figur, skapt av forfatterne av de hermetiske skriftene, som levde i Alexandria i Egypt i de første århundrene etter Kristus. I Asclepius, en av bøkene i det vi kjenner som Corpus Hermeticum, samlingen av mystiske skrifter som hermetismen er basert på, forteller Hermes Trismegistus sin student Asclepius at mennesket er et vesen med todelt natur, ja, faktisk av to verdener. Ifølge Hermes er mennesket en skapning av den naturlige verden, av kropp og sanser, og slik underlagt alle lover og begrensninger som følger med å leve i den materielle verden. Men mennesket eksisterer også i en annen verden, den verden som består av sinn, ånd, sjel, bevissthet, og som i sin essens er fri fra begrensingene i menneskets jordiske natur. Bakgrunnen for dette er beskrevet i den hermetiske skapelsesmyten.1 13
T YPE-IT AS, 16.10.2014 ORDRE: 33913 (s . 14 av 245)
Poimandres er kanskje den mest kjente av de hermetiske bøkene. Her forklarer Nus, eller «verdensånden», at etter at verden ble skapt, ønsket han å skape et vesen som lignet ham selv og dermed var i stand til å glede seg over hans skaperverk. Derfor skapte han mennesket. Lenge kunne det se ut som om de hermetiske bøkene lånte elementer fra den judeo-kristne tradisjonen, hvor mennesket også er skapt i Guds bilde. Men nyere forskning argumenterer for at den ukjente forfatteren av Poimandres kom opp med denne ideen av seg selv. Uansett: Tanken om at mennesket er skapt i bildet av det guddommelige, spiller en sentral rolle i to mektige åndstradisjoner som har hatt en enorm innflytelse på vestlig bevissthet. Til forskjell fra den judeo-kristne tradisjon, men i likhet med den platonske og gnostiske skapelsesberetningen, blir arbeidet med å skape kosmos besørget av en «nus nummer to», en demiurg (verdensskaper eller -håndverker). Denne ble skapt av den første Nus for å gjøre selve jobben. Da mennesket så demiurgens verk, ble det overveldet av skjønnheten, og ønsket forståelig nok selv å kunne skape. Dette var menneskets kjærlige Far, Nus, enig i. Og demiurgen var glad for å kunne dele på arbeidet, så han ga mennesket noe av sin egen makt. Mennesket fikk dermed del i de syv sfærer som kretser rundt jorden. Disse er banene til de syv eldgamle planetene Månen, Solen, Merkur, Venus, Mars, Jupiter og Saturn. Disse syv sfærene styrer det som skjer på jorden; i hermetismen, som i astrologien, er de kilden til vår skjebne. Lesere som er kjent med astrologiens historie, vet at pre-kopernikanske astronomer mente at disse syv planetsfærer kretset rundt jorden, og at de gamle astronomer også mente at jorden var selve sentrum i universet. I den hermetiske skapelsesmyten blir jorden og universet opprinnelig til gjennom det skapende Ordet – logos (ånden eller verdensfornuften). Men på det tidspunkt mennesket blir til, har Ordet forlatt jorden og returnert til kilden i Nus og etterlatt en verden kun bestående av materie. I skapelsesberetningen får vi vite at den materien demiurgen bruker for å skape kosmos, er et slags «dystert mørke» med utspring i kaoset fra før skapelsen. Denne materien går tilbake til sin opprinnelige tilstand idet logos forlater den. For lesere av moderne kosmologi kan «dystert mørke» minne om den mørke materien og energien vi blir fortalt at mesteparten 14
T YPE-I T AS, 16.10.2014 ORDRE: 33913 (s . 15 av 245)
av universet består av. Like fullt er dette en vakker verden, og gjennom de syv sfærenes dreininger har levende skapninger dukket opp av vannene på jorden. Mennesket, som er nysgjerrig på hva demiurgen har bedrevet, vil se jorden. Mennesket lager da hull i de syv sfærene, ser ned på den vakre verden og fryder seg over håndverket. Men jorden – eller Naturen, som tilsynelatende er en kvinne – ser også mennesket, og hun gjenkjenner Nus i ham og begjærer ham fordi hun igjen vil ta del i det guddommelige Ordet. Mennesket ser da sitt eget speilbilde – og dermed også Nus’ – i vannet på jorden, og han besnæres av det, som den unge Narcissus i den greske myten. Mennesket ønsker å være hos jorden, og uten videre forlater han sitt himmelske tilholdssted, slipper seg ned gjennom de syv sfærer og får form uten Ordet. Han får en kropp, eller med et annet ord: materie. (Frem til da har mennesket utelukkende eksistert i en spirituell, ikke-materiell form.) Gjennom denne nedstigningen fra bak de syv sfærer og til jorden, blir mennesket et vesen av to verdener. Idet det passerer de syv sfærene, tar det opp i seg deres egenart og underlegges deres lover. I jordens favntak underlegges han alle slags begrensninger: fra den tanketomme og sjelløse materiens innskrenkning til det som uunngåelig blir kastet på ham av skjebnens og forsynets bestemmelser. Men inni ham finnes fremdeles en gnist av opprinnelsen, av hans fødselsrett fra verden på den andre siden, og det er denne forbindelsen til kilden, med dens frihet og kraft, som skal redde ham.
Gnostikerne Denne myten er på mange måter svært lik fortellingen om menneskets plass i kosmos slik gnostikerne, som var samtidige med de gamle hermetikerne, beskriver den. Gnostikerne var tidlige kristne, og deres tolkning av Jesu lære var svært forskjellig fra den som etter hvert ble til den offisielle kirken. For gnostikerne, i likhet med hermetikerne, ble jorden skapt av en nus eller gud nummer to, men for gnostikerne er dette en fullstendig katastrofal hendelse. Denne andre guden, som de kaller demiurgen eller «halvguden», er rett og slett en tulling; i alle fall har han 15
T YPE-IT AS, 16.10.2014 ORDRE: 33913 (s . 16 av 245)
et oppblåst syn på egen makt og viktighet og begynner å se seg selv som den virkelige Gud. For gnostikerne er denne demiurgen Jehova, Bibelens Gud – William Blake kalte ham «Old Nobodaddy» («Ingen Far») – og den verden han har skapt er en slags felle, et ondt rike av falskhet og undertrykkelse. Men i likhet med hermetikerne mente også gnostikerne at en liten gnist av den sanne Gud – den Gud som er hinsides verden – fantes gjemt i mennesket. Målet for deres spirituelle tro og praksis var å vekke denne gnisten til live og frigjøre den slik at de kunne komme tilbake til kilden bak skapelsen. Tanken om verden som en felle og skaperen som en slags demon har hatt stor innflytelse på vestlig bevissthet. Fiendtlige nedtegnelser ført i hånden av kirkefedre som mente gnostikerne var kjettere – og kirken gjorde en meget effektiv jobb med å utslette dem – var i mange århundrer den eneste informasjonskilden. Men det siste århundret har frembrakt arbeider fra en rekke forskere som gir et annet perspektiv på disse tidlige kristne og deres ideer.2 Gnostiske temaer, og det vi kan kalle en gnostisk fornuft, er blitt en del av moderne innsikt. Disse kan man for eksempel finne i arbeidene til psykologen C.G. Jung. Essensen i «The Fourth Way» av den esoteriske læreren G.I. Gurdjieff er ideen om livet som et slags fengsel vi må bryte ut av.3 Vi kan finne gnostiske ideer i verkene til forfattere som Hermann Hesse og Thomas Pynchon, hos filosofen Martin Heidegger, hvor mennesket er «kastet» inn i verden, samt i diverse kilder som for eksempel Philip K. Dicks science fiction, Matrix-filmene (1999–2003) og Peter Weirs film The Truman Show (1998), hvor en mann oppdager at hele livet hans faktisk har vært et TV-show. En annen film, Alex Proyas’ Dark City (1998) er den mest hermetiske av alle, om ikke like kjent. Her oppdager helten ikke bare at verden han lever i er falsk, han er også selv en slags gud. Det er et kjærkomment tegn at gnostiske ideer har funnet veien inn i den gjengse kulturen. Det hjelper oss til å stille spørsmål ved status quo og til å oppsøke sannheten. Men det er en annen side ved denne utviklingen: Jeg tror at ideen om verden som falsk, som et slags fengsel, har ført til, eller i det minste bidratt til, en følelse av usikkerhet og utrygghet, angst og paranoia. Den type konspiratorisk bevissthet som preger mye av vårt postmoderne liv, er en form for gnostisisme; den formid16
T YPE-I T AS, 16.10.2014 ORDRE: 33913 (s . 17 av 245)
ler i det minste følelsen, sagt med Bob Dylans ord, av at noe skjer, men vi vet ikke hva det er. Livene våre kontrolleres av krefter som er større enn oss selv – styresmaktene, storkonsernene, romvesener, det ubevisste eller de kulturelle kreftene som ofte oppstår i kjølvannet av postmodernistisk tankegang. Og denne følelsen av å bli manipulert styrker den generelle følelsen av hjelpeløshet, som er en sterk strømning i vårt moderne liv. Følelsen av hjelpeløshet kan føre med seg en del uønskede virkninger, som tilfeldig vold rettet mot «systemet» eller en generell tilbaketrekning fra livet. Den kan føre til kynisme og en type generisk nihilisme som sier at ingenting er sant og dermed konkluderer med at alt er tillatt. Den oppmuntrer også til en type ironisk livstretthet som vi assosierer med visse former for postmodernisme: en «sett det, gjort det, skaffet den T-skjorten» fornuft som sier en del om vår blaserte smak. Colin Wilson påpekte for mange tiår siden at det moderne mennesket lider av det han kaller «ubetydelighetens villfarelse»: følelsen av at ingenting av det vi gjør egentlig betyr noe, at livet er meningsløst og at i det lange løp «kan du ikke vinne».4 Dette er en ekstremt usunn sinnstilstand, og hvis denne boken har et sentralt mål, så er det å vise at dette er feil.
Spranget Det stemmer at den hermetiske filosofien og gnostisismen har noen felles elementer. Vi vet at begge gruppene kjente til hverandre, ettersom de berømte gnostiske evangelier som ble funnet i Nag Hammadi i Egypt i 1945, inneholdt enkelte hermetiske tekster.5 Men på ett bestemt område skiller de seg radikalt fra hverandre. Hermetikerne trodde, i likhet med gnostikerne, at de hadde falt fra en fri og grenseløs åndelig verden og ned til vår innskrenkede verden med sine mange stengsler, men til forskjell fra gnostikerne mente de ikke at verden var en felle eller at de var fanger i den. Vi har sett at hermetikerne ikke så for seg en ond eller ubegavet demiurg som besørget menneskets nedstigning fra den høyere, spirituelle verden til vår verden av tid og sted og begrensninger. Nedstigningen skjedde på grunn av menneskets kjærlighet til jorden og jordens kjærlighet til mennesket. I en viss forstand blir nedstigningen heller ikke 17
T YPE-IT AS, 16.10.2014 ORDRE: 33913 (s . 18 av 245)
sett på som et ‘fall’, slik den blir i den gnostiske og judeo-kristne tradisjonen. Man ser den i stedet som et hopp, eller for å sitere den danske filosofen Kierkegaard, et sprang – et troens sprang kanskje. Selv om noen av tenkerne og filosofene jeg tar for meg i denne boken ser menneskets fall som resultat av en kosmisk katastrofe eller forbrytelse, så tror jeg det finnes en annen måte å tolke det på: som en selvvalgt og villig omfavnelse av et enormt ansvar og en enorm forpliktelse. Det er slik den hermetiske filosofien ser det. Da Asclepius spør Hermes Trismegistus hvorfor mennesket har en todelt natur – materie og ånd – forklarer Hermes at det er fordi han skal kunne «løfte sitt blikk mot himmelen mens han passer på jorden», og slik at han skal kunne «elske det som er under ham» samtidig som han er «elsket av det som er oven». På spørsmålet om hvorfor mennesket trenger en kropp, svarer Asclepius selv at det er nødvendig hvis mennesket skal ivareta skaperverket. Asclepius forteller sine tilhørere at Nus ga mennesket et «kroppslig tilholdssted» og «blandet våre to naturer sammen til én». Dermed fullbyrdes vår todelte opprinnelse, og vi kan «undres over og beundre det himmelske mens vi ivaretar og styrer jorden».6 Etter hermetikernes syn kom ikke mennesket til jorden på grunn av en slags kosmisk katastrofe eller fordi det «falt i unåde» eller er fanget gjennom intrigemakeriet til en ond og imbesil gud. Mennesket har en misjon på jorden. Det finnes en grunn til at mennesket – vi – er her. Det hermetiske mennesket sloss mot verdens stengsler, materien og kroppens feller, kjødets begrensninger, det kosmiske fengslet og skjebnen knyttet til de syv sfærer, akkurat som gnostikerne. Men det var ikke for å unnslippe skapelsen; mennesket ville tvert imot finne sin rettmessige plass og favne de forpliktelser og det ansvar som følger med å være universets forvaltere.
I kosmos, ikke av kosmos Men hvis det er slik at vi ikke kan ta vare på verken jorden eller kosmos hvis vi flykter, så kan vi heller ikke ta vare på disse om vi fullt og helt er del av dem, på linje med alt annet og underlagt materiens lover, begrensninger og stengsler. Det ligger i selve rollen som forvalter at man på et 18
T YPE-I T AS, 16.10.2014 ORDRE: 33913 (s . 19 av 245)
vis må være over eller utenfor, om det er barn, kjæledyr eller naboens hus man skal ta vare på. Når jeg passer barna mine, kan jeg ikke selv oppføre meg som et barn. Det vil si, innimellom kan jeg det, når vi leker, men da bare på den betingelse at jeg tar fullt ansvar som voksen når det trengs. Et sufistisk ordtak, som også finnes i Bibelen, sier at vi skal være «i verden, men ikke av den». Det betyr at selv om vi ikke kan unngå smerte, lidelse, trivialiteter, falskhet, urettferdighet og andre uting, så behøver vi ikke å gi etter, selv om det er vanskelig. En måte å si det på er at for å ta vare på kosmos trenger vi å være i kosmos – som vi jo åpenbart er, i det minste fysisk – men ikke av det. Hermetisk fremstilling av mennesket og verden ser ut til å dele dette synet. Mennesket er skapt av jordens materie, det dystre mørket som finnes før skapelsen, men mennesket består også av en høyere substans, nemlig ånd eller verdensfornuft. Slik er det, i alle fall ifølge Hermes Trismegistus, at selv om vi er i verden, så er vi ikke fullstendig av den. Denne ideen om at vi er i, men ikke nødvendigvis av, kosmos kan virke merkelig på lesere som ikke er kjent med den hermetiske tradisjon. Likefullt var det viktige tenkere i den etablerte, vestlige intellektuelle sfæren som på forskjellige måter delte dette synet. Tidlig i forrige århundre kom såpass forskjellige filosofer som fenomenologen Max Scheler (1874–1928), kulturfilosofen Ernst Cassirer (1874–1945) og den kristne eksistensialisten Nikolai Berdjajev (1874–1948) frem til samme konklusjon, om enn på svært forskjellige måter. Alle bidro til en bevegelse innen 1900-tallets filosofi kjent som «filosofisk antropologi», et forsøk på å komme frem til en metafysisk redegjørelse for mennesket, bredere og mer holistisk enn de rådende materialistiske og innskrenkende ideer. På hver sin måte kom Scheler, Cassirer og Berdjajev frem til samme konklusjon: Det er ikke mulig å forklare mennesket på en tilfredsstillende måte ut fra vår plass i samfunnet, vår dyriske opprinnelse, vår fysiske form eller de deterministiske lovene vi er underlagt. Alle argumenterte med at menneskets essens er kreativitet, skaperevne, og at den menneskelige bevissthet frembringer en ny dimensjon, en ny verden. Ethvert forsøk på å redusere dette til de lovene som styrer den fysiske verden, er ikke bare dømt til å mislykkes, det vil resultere i en meningsløs og verdiløs verden. 19
T YPE-IT AS, 16.10.2014 ORDRE: 33913 (s . 20 av 245)
Kosmisk hukommelsestap For gnostikerne er vi altså åndelige vesener fanget i et ondartet, fysisk kosmos, og vår eneste frelse ligger i å komme oss vekk. Hermetikerne mener at vi er åndelige vesener med en misjon, men vi har glemt det, og vår frelse ligger i å gjenkalle denne erindringen. Og hvis det stemmer at vi er forvaltere av jord og av kosmos, så er det ikke bare vår egen frelse som står på spill, men også skaperverkets. Vi har falt i søvn, omfavnet av Naturens armer, og vi drømmer at den begrensede, hemmende verden av tid og rom og materie, vår hverdagslige velkjente verden, er den eneste virkelighet. Så lenge vi forblir hensunket i denne drømmeverdenen, er dette sannheten, den eneste virkeligheten. Og så lenge vi tilsynelatende – slik det fremstår og tolkes i drømmen – bare er ubetydelige, flyktige fnugg i et enormt ikke-menneskelig univers vi blir fortalt har eksistert i milliarder av år, så er det en absurd idé at vi på noen som helst måte skal være ansvarlige for dette universet. Likevel er der enkelte øyeblikk hvor vi våkner fra drømmen: når et vagt minne om et annet liv og en annen verden flimrer i bevisstheten, når vi føler en slags erindring om hvem vi er og hvorfor vi er her, og når følelsen av et enormt mysterium kommer over oss og forstyrrer søvnen. For de fleste av oss er ikke disse øyeblikkene mer enn en forbigående og fremmed følelse som vi avskriver som merkelig og deretter glemmer, hvis vi i det hele tatt registrerer den. Men noen av oss lar oss forstyrre av disse øyeblikkene og den følelsen av uvirkelighet de kaster over den solide og uunngåelige verdenen vi støter mot hver dag, og vi uroes av den nagende følelsen av å ha glemt noe som disse opplevelsene ser ut til å fremkalle. Da jeg var tenåring i New Jersey på 70-tallet, leste jeg en roman av Doris Lessing, Instruks for en nedstigning i helvete (1971), som gjorde sterkt inntrykk på meg. En mann blir funnet vandrende langs Themsen. Han lider av hukommelsestap og rører om fantastiske opplevelser i andre verdener. Han blir fraktet til en psykiatrisk avdeling, hvor legene putter i ham mengder med medisiner og gir ham elektrosjokk i et forsøk på å kurere ham. Utover i boken får man følelsen av at selv om mannen åpenbart er gal ut fra et fornuftig og hverdagslig ståsted – altså legenes 20
T YPE-I T AS, 16.10.2014 ORDRE: 33913 (s . 21 av 245)
synspunkt – er det, fra et annet synspunkt, uklart om han snakker tull eller om han faktisk beskriver minner fra en annen eksistens. Han forsøker å huske en slags misjon, et viktig formål han har glemt, noe legene bare gjør det vanskeligere å huske med sine medisiner og sjokkterapi. For en angstfylt tenåring var det lett å identifisere seg med helten og oppfatte legene som agenter for «det etablerte». De ville ha ham til å akseptere en verden han hadde gjennomskuet. Først mange år senere oppdaget jeg at boken regnes som et stykke gnostisk fiksjon. Jeg husker også en sciencefiction-historie i en tegneserie fra da jeg var yngre. Den handler om en mann som etterforsker mulige romvesener som lever i forkledning på jorden. Alle ledetråder utenom én viser seg å være falske, og når han følger denne, finner han ut at det er han selv som er alien, fremmed i verden. På det tidspunktet visste jeg ikke at jeg leste en versjon av den hermetiske fortellingen om mennesket. Men, som jeg fant ut senere – og skrev en bok om – så er populærkulturen ofte en kilde til utbredelse av ideer som høykulturen anser som sludder.7
Å reparere eller gjenreise universet Mens jeg skrev om menneskets rolle som forvalter av kosmos, kom jeg på lignende temaer fra andre åndelige tradisjoner. Noen av disse vektlegger forskjellige aspekter av forvalterrollen, mens andre gjør rollen mer aktiv og kreativ. Her er mennesket ikke bare en forvalter i passiv forstand, en som har fått i oppgave å følge med på noe som allerede er fullført, som en kurator på et museum. Nei, her sees mennesket som medskaper av selve kosmos, en tanke jeg har utforsket i andre bøker, da særlig i sammenheng med Rudolf Steiners ideer.8 I noen versjoner blir det til og med menneskets ansvar å rette opp feil begått av Gud – eller hvem det måtte være – da universet ble skapt. I den jødiske, mystiske tradisjonen finnes for eksempel ideen om tikkun, vanligvis oversatt med å gjenopprette eller reparere. I den jødiske tradisjonen, som i den kristne, blir Gud vanligvis betraktet som perfekt, allmektig og ufeilbarlig. Men ifølge tradisjonen til luriansk kabbala , som bygger på den store 1500-tallskabbalisten Isaac Lurias (1534–1572) lære, 21
T YPE-IT AS, 16.10.2014 ORDRE: 33913 (s . 22 av 245)
er ikke dette tilfellet. Ifølge Luria gikk noe galt da Gud skapte verden, og Han skapte Mennesket for at det skulle rette opp feilene og bøte på skadene som Guds tabber hadde medført. Dette plasserer så absolutt mennesket i en opphøyet posisjon, men enkelte kabbalistiske tolkninger går enda lenger og hevder at Gud begikk sine kosmiske feilgrep med hensikt, men ubevisst, slik at Gud måtte skape mennesket for å fullføre skaperverket. Sånn sett opplevde Gud en slags freudiansk glipp, som når vi glemmer en paraply hos noen vi har lyst til å besøke igjen, men uten at vi er klar over at vi gjør det. Denne tolkningen gir Gud en «mørk side» som er ukjent for ham selv, og sprekkene og hullene i skaperverket var planlagt av dette mørke ubevisste, slik at Han måtte hente inn Mennesket for å reparere skadene. Dette betyr da at skapelsen ikke kan fullføres uten at vi bidrar, og enkelte tenkere ser dette som så sentralt at vi gjennom vår deltakelse blir «Guds frelsere», som den kretiske forfatteren og poeten Nikos Kazantzakis (1883–1957) uttrykte det. Tanken om mennesket som gjenoppretter eller reparatør står også sentralt i arbeidene til den franske mystiske 1700-tallsfilosofen Louis Claude de Saint-Martin, som i sin levetid var kjent som den Ukjente Filosof, et pseudonym han benyttet når han skrev. Saint-Martin mente at «menneskets funksjon er annerledes enn den til andre fysiske skapninger, fordi den består i å reparere universets uorden». Saint-Martins visjon befinner seg innenfor den kristne mystisismen, men ideen om at mennesket spiller en viktig rolle i skaperverket deler han med tikkuntradisjonen og hermetismen. Saint-Martin ser faktisk mennesket, rent bokstavelig, som selve formålet med universet, som svaret på universets mysterium og nøkkelen til dets eksistens. Det kan synes som om Saint-Martin og andre mystiske tenkere med lignende oppfatninger, som den svenske 1700-tallsvitenskapsmannen og religiøse tenkeren Emanuel Swedenborg (1688–1772), har forutsett en moderne vitenskapelig anskuelse som sier at universet er skapt for å produsere intelligent liv, som oss selv – kjent som det antropisk-kosmologiske prinsipp.
22
T YPE-I T AS, 16.10.2014 ORDRE: 33913 (s . 23 av 245)
Ubetydelighet som villfarelse Saint-Martin anerkjente likevel, på sin egen tid for mer enn to hundre år siden, at mennesket led av en følelse av ubetydelighet. Faktisk ble jeg først kjent med Saint-Martins tanker i Colin Wilsons bok The Stature of Man (1959), om «tapet av helten» i moderne litteratur, hvor han analyserer «ubetydelighet som villfarelse».9 Wilson siterer Saint-Martin i begynnelsen av boken. Saint-Martin skriver at menneskene: … har trodd at de har fulgt påbudet om ydmykhet når de har avvist at jorden og alt i universet eksisterer på grunn av mennesket, med den begrunnelse at en slik tanke ville være innbilsk og forfengelig. Men de er ikke redd for den dovenskap og feighet som er det uunngåelige resultatet av slik falsk ydmykhet. Fordi mennesket i dag fraskriver seg tanken om at vi er universets høyeste vesener, har vi heller ikke mot til å arbeide for å rettferdiggjøre denne posisjonen. Pliktene det medfører fremstår som for krevende, og vi fraskriver oss heller vår posisjon og våre rettigheter enn å virkeliggjøre dem med alle sine konsekvenser.
Saint-Martin spør: «Hvor er losen som kan lede oss mellom disse skjulte skjærene av innbilskhet og falsk ydmykhet?» Ja, hvor er han? Et av målene med denne boken er å finne veien mellom denne Skylla og Karybdis. Men hvis det stemmer at mennesket forkastet tanken på seg selv som «det høyeste vesen i universet» på Saint-Martins tid, er det enda mer sannhet i det i dag. Tanken om at vi på noen som helst måte er spesielle eller har en sentral posisjon i kosmos – og særlig tanken om at universet eksisterer på grunn av oss – vil bli møtt med hånlatter eller selvrettferdig indignasjon avhengig av hvem du snakker med. Men det er ikke bare obskure filosofer som mener at vi selger oss selv for billig. En av Colin Wilsons lesere var psykologen Abraham Maslow (1908–1970). Han er mest kjent for ideen om høydepunktsopplevelser, plutselige øyeblikk av nesten mystisk lykke som han mener de fleste psykisk sunne mennesker opplever. En annen idé som stemmer godt overens med Wilsons bekymring over tapet av helten i den moderne bevissthet, er det Maslow kaller «Jonas-komplekset», etter den bibelske profeten som forsøkte å unn23
T YPE-I T AS, 16.10.2014 ORDRE: 33913 (s . 245 av 245)
ANDRE BØKER AV GARY LACHMAN Madame Blavatsky: The Mother of Modern Spirituality Swedenborg: An Introduction to His Life and Ideas The Quest for Hermes Trismegistus: From Ancient Egypt to the Modern World Jung the Mystic: The Esoteric Dimensions of Carl Jung’s Life and Teachings The Dedalus Book of Literary Suicides: Dead Letters Politics and the Occult: The Left, the Right, and the Radically Unseen Rudolf Steiner: An Introduction to His Life and Work (Norsk, Flux Forlag: Rudolf Steiner: Liv og tanker) The Dedalus Occult Reader: The Garden of Hermetic Dreams In Search of P.D. Ouspensky: The Genius in the Shadow of Gurdjieff The Dedalus Book of the Occult: A Dark Muse A Secret History of Consciousness Turn Off Your Mind: The Mystic Sixties and the Dark Side of the Age of Aquarius Two Essays on Colin Wilson
Som Gary Valentine: New York Rocker: My Life in the Blank Generation, with Blondie, Iggy Pop, and Others 1974–1981.