De tre tegningene er alle utført av Jan Groth i 2010. Fettstift på papir. Mål 27,7 x 21,5 cm. Installasjonsbilde fra utstillingen Paralleller 2010, Nordnorsk Kunstmuseum.
– Nå som jeg er kommet i en alder der jeg må ha litt hjelp fra helsevesenet, har jeg møtt på en lege som kjente min mor godt da hun var ung. Han skrøt henne opp i skyene. Vet du hvorfor ... Hun hadde gitt han en bunke med erotiske noveller da han var tenåring. Mor var en frilynt og utradisjonell kvinne, svært intellektuell samt like belest som sin mann. Mine foreldre var usedvanlig varme mennesker og gode til å støtte meg da de skjønte at jeg mente alvor med å legge ut på kunstens vei. Far klekket ut blåruss som rektor på Handelsgymnaser rundt om i landet. Familien bodde i Stavanger til jeg var 11 år. Her var jeg omgitt av et landskap som gav meg et indre fylt av vertikale og horisontale linjer, som et bilde på det høye og det trange. Linjene var der tidlig, også de enkle fargene, sort og hvitt. Selv om min første tegnelærer sa at jeg aldri måtte bruke svart, fordi ingen skikkelige kunstnere gjorde det, ble likevel svart en v iktig farge for meg. I 1965 la Jan Groth ned malerpenselen for godt for å konsentrere seg om monumentale gobeliner. – Det ble for mye søl med malingen. Jeg var lenge opptatt av jordfarger, og malte konturer av former og prøvde å tømme bildeflaten for farger. Men til slutt gav jeg opp. Frem til 1973 handlet det kun om å veve billedtepper.
101 gobeliner I alt har Benedikte og Jan Groth laget 101 monumentale gobeliner i sort og hvitt gjennom 42 år. De fikk tak i to gamle vever som stod på Fredriksborg slott i København på 1960-tallet, som ble brukt for å rekonstruere gamle veggtepper. – Vi betalte 1000 kroner for vevene, de var i ypperlig stand. Benedikte, som er utdannet vever fra Frankrike, har vært en fabelaktig håndverker gjennom et langt liv. Hun ville først og fremst veve, og var som en forlenget arm av meg, sier Jan Groth. På 1960-tallet var det få som brukte den gamle og konservative veveteknikken. Vi valgte å benytte den gamle metoden og samtidig skape noe nytt ved å forenkle billedvevflaten. Den sublime overflaten ble en viktig del av verket. Vi ønsket å få frem stoffligheten i teppene, og det følsomme i håndarbeidet. Hver enkelt tråd blir lagt inn i rennen, en etter en, med håndens kraft. Selv om Groth er mest kjent for sine gobeliner, blir han ansett for å være mer billedkunstner enn tekstilkunstner. Han arbeider intenst med komposisjonen av streken som skal føres inn i den svarte overflaten. Uttrykket er ofte vibrerende, selv om det tilsynelatende er en enkel strek som danser over det store, svarte rommet av en flate. Formspråket han bruker, er strekens dialog med flaten. Til å begynne med var uttrykket figurasjoner i sort på en gråhvit flate, senere ble dette snudd om til hvit strek på en sort flate. Utover i 1970-årene skapte han hvite strekformasjoner mot brunsorte bakgrunner. På midten av 1980-tallet skilte Jan Groth seg fra sin kone, men de beholdt det gode vennskapet og det faglige samarbeidet. – Gobelinene ble bedre etter at vi fikk et rent kunstnerisk forhold, mener Groth.
Nordnorsk kunstmuseum i Tromsø.
Aldri lei av streken Det var etter et møte med kunstneren og dikteren Henri Michaux tidlig på 1970-tallet at den karakteristiske streken dukket opp i Groths univers. Boken Erkjennelsens porter av Aldous Huxley ble en åpenbaring. Forfatteren komponerte også prikkebilder etter å ha dopet seg ned med diverse stoffer, for å nå inn til en annen virkelighet. – Han flyttet noe i meg. Hans verker gav meg ikke fred, han skapte en konstant uro i meg. Etter dette ble jeg mer ekspresjonistisk, selv om metoden alltid har vært minimalistisk. – Jeg blir aldri lei av strekene. De representerer en gren mellom flere verdener, inni seg selv, eller i flaten eller i volumet. Jeg er også fascinert av det umulige ved streken. Noen ganger er jeg i krig med den, streken kan bli slapp, da blir den forkastet, og jeg prøver på nytt. Noen ganger er det streken selv som drar, og da må jeg være klar. Jeg kan ikke høre på musikk når jeg komponerer streker, selv om jeg elsker barokkmusikk. All oppmerksomhet er rettet mot det å følge min indre søken, dette krever stor konsentrasjon. Jeg har en stillhet inne i meg, en stillhet som for meg er god, og følsom. Alle kunstnere ønsker på en eller annen måte å nå opp til det spesifikke, til toppen av en pyramide. På et tidspunkt må likevel linjene krysse mellom betrakteren og kunstverket. All kunst handler om dialog med verket. Jeg vil gjerne være personlig i min kommunikasjon med betrakteren, men aldri privat. På Dagali, høyt til fjells, sier bygdefolket at streken minner om strået eller graset. Andre steder kan jeg høre at jeg skaper lyrikk med streken. Dronning Margrethe i Danmark, som 3/2011
21