lighetsfulle blikk betyr mye for henne, og har inspirert kunstneren til selv å male motiver av kvinneskikkelser.
Et eventyrrike – Min bestefar var en fargerik person som skapte en eventyrverden rundt seg. Han likte å være omgitt av eksotiske planter og dyr. I haven hans i Hølen fløy tropiske fugler, gullfisker svømte i en dam, og i et hav av blomster kunne man få øye på en påfugl som var hans trofaste hund. Kanskje skapte han sitt lille paradis for å holde dystre tanker og vanskelige tider på avstand. Selv om ikke alle barn på denne tiden var omgitt av eksotiske dyr og planter i sine nære omgivelser, opplevde jeg bestefars eksotiske rike som naturlig. Hans verden ble en del av min v irkelighet. Barn reflekterer jo ikke så mye over hva som er normalt. Universet til min bestefar var fargerikt og visuelt berikende for meg. – Jeg besøkte han ofte i verkstedet, der han malte. Han bodde rett ved mitt barndomshjem i Hølen. Det er tydelig å se i Thereses kunstnerskap at hun er influert av bestefarens eventyrverden. Selv har hun ofte beskjeftiget seg med barndommens rike i sine bilder. Hun skildrer gjerne virkeligheten som et sted midt mellom to poler, som favner både om en fysisk tilstedeværelse og en psykisk og til tider mytisk dimensjon. Hennes formspråk er variert, der symbolisme og surrealisme er sentrale faktorer. – Jeg visste tidlig i livet at det var kunst jeg ville drive med. Men, jeg ble ikke oppfordret til dette hjemme, selv om min far var arkitekt og bestefar malte. Som ett av åtte barn var jeg vant til at de voksne ikke hadde så mye tid til å gi barna spesiell oppmerksomhet. Mor var yrkeskvinne. Hun arbeidet som rektor på barneskolen i Hølen. Barndommen bød likevel på mange gode øyeblikk, som er uhåndgripelige. Jeg husker mange glimtvise episoder av lykke. Min bestefar levde til jeg var 19 år. Både han og mine foreldre støttet meg i mitt valg om å bli kunstner når de endelig skjønte at det var den veien jeg ville gå. Hoppet av studier – ble igjen i England Allerede da hun var 16 år, reiste Therese til England for å jobbe som au pair. Hun fikk raskt sansen for det pulserende livet i utlandet. England har hun fått oppleve i tre ulike faser av livet, i tenårene, i tyveårene og nå som voksen kvinne. Positive ting skjedde med hennes egen skaperevne da hun begynte på formingslinjen ved Gamlebyen Folkehøgskole i Fredrikstad, etter fullført gymnas i 1972. – Lærer Bjørn Dahlberg, som er svensk, var utrolig inspirerende, og karismatisk. Vi har fremdeles kontakt i dag, selv om han har flyttet tilbake til Sverige. Han så noe i mine bilder, og han klarte å formidle det med en entusiasme som fikk selv meg til å tro på det jeg gjorde. Men det var Ove Stokstad, ved Kunstakademiet i Trondheim, som førte meg inn i grafikkens magiske verden. I 1975 da Therese var 22 år, skjedde det tre positive ting på en gang. Hun kom inn på Kunstakademiet i Oslo, ble antatt på Høstutstillingen og ble innkjøpt av Kulturrådet, med etsningen En slags virkelighet. Bildet viser en kvinnetorso som bærer en medaljong med et miniatyrportrett. Insekter kravler opp mot det usynlige hodet. Allerede med dette verket beveger hun seg bort fra det realistiske billeduttrykket. På studietur til London med klassen på kunstakademiet hoppet hun av studiet og ble igjen i verdensbyen. Den gang
hadde hun verken mobiltelefon eller bankkort, men hun klarte seg bra likevel. Først etter tre år kom hun tilbake til Norge. I London studerte hun ved to ulike kunstskoler. På den ene skolen studerte hun grafikk, og på det andre utdanningsstedet stod scenografi på dagsordenen. Venner fra denne perioden er fortsatt en del av hennes omgangskrets. Da hun kom hjem, ble utdanningen fullført på Kunstakademiet i Oslo. Her hadde hun blant annet Arne Malmedal som professor. Han lærte Therese å stille seg utenfor motivet, og være opptatt av det visuelle. Senere har hun blant annet hentet inspirasjon fra den franske maleren Gustave Moreau (1826–1898), og fra mexicaneren Frida Kahlo (1907– 1954). Hun er dessuten påvirket av surrealistene, futuristene og symbolistene. I 1980, mens Nortvedt fremdeles gikk på kunstakademiet, holdt hun sin første separatutstilling i Galleri Cassandra, der hun viste frem grafiske arbeider. Et av hovedverkene fikk tittelen Tilbakeblikk. Motivet inneholder et par fotografisk etsede øyne, som bokstavelig talt sitter i nakken. Her introduserer hun bilder som viser mennesker med intense blikk. Det er ikke så lett å gå forbi eller glemme disse blikkene, som borer seg fast i betrakteren og fører til at det oppstår en dialog mellom han/ henne og bildet. Som barn lengtet Therese til den dagen hun kunne reise ut i verden på egen hånd, å få utløp for sin utforskertrang, nysgjerrighet og kreativitet. Etter fullført kunstutdanning på Statens kunstakademi i 1981 dro hun rett til New York, og bosatte seg på Manhattan i East Village. Der ble hun i fem år. I denne perioden var det maleriet som stod i fokus for kunstneren. Hun beholdt grepet om å feste blikket til tilskuerne også i sine malerier. Bildene ble stilt ut i gallerier som B-side og New Math Gallery. Hun ble på dette tidspunktet den første norske kunstneren som ble tildelt et prestisjefylt stipend og atelier ved det internasjonale kunstsenteret P.S.1. I tillegg ble hun invitert til å stille ut verker ved The American Scandinavian Foundation i New York og på Henie–Onstad Kunstsenter.
Universelle motiver – Helt fra min gryende start som billedkunstner har jeg vært opptatt av det umiddelbare uttrykket, hvor underbevisstheten spiller en sentral rolle. Det du ikke kan se eller fange der og da, er noe som opptar meg. Mye i livet består av trivialiteter, byråkrati og tørre fakta. Maleriet representerer en helt annen dimensjon, som åpner sinnet for nye inntrykk og fabuleringer. Barnesinnet er mer åpent enn hos voksne, og barn er mindre forutinntatte. De er små mennesker som er umiddelbare i sitt uttrykk, og som har et rikere register å spille på, fordi de er mindre låste i sin væremåte. – Vår fortid og historie former oss. Kvinner som dveler ved sin barndom, er en motivkrets jeg stadig vender tilbake til. Og mønster, for eksempel i et tapet, i et teppe, eller i en vevnad, symboliserer for meg en reise i tid som verken har begynnelse eller slutt. Nordisk mytologi og eventyr, symbolisme, sidesyn og doble visjoner er sentrale temaer hos Therese, sammen med intuisjon, underbevisstheten, årvåkenhet og telepati. Menneskelige tilstander og det uhåndgripelige er til evig inspirasjon for henne. Fargemessig jobber hun intuitivt, med et rikt utvalg av lysende sterke farger i ulike valører. 2/2011
21