Vitenskapsfilosofi og kritisk realisme – et ikke-antroposentrisk alternativ (9788245034417) by Fagbokforlaget

Boken henvender seg til alle som er interessert i filosofi og vitenskapsfilosofi, og spesielt til lærere og studenter ved universiteter og høyskoler. Boken vil fungere godt som pensumbok til filosofiemner og til vitenskapsteori, etikk og metodekurs.

ISBN 978-82-450-3441-7

Vitenskapsfilosofi og kritisk realisme – et ikke-antroposentrisk alternativ

I andre del gis det en innføring i kritisk realisme. Kritisk realisme argumenterer for en ny forståelse av den verden som vitenskapen undersøker. Den utvikler et begrep om et komplekst, lagdelt og dynamisk virkelighetsbilde og som er blitt lite påaktet i tradisjonen. Dette virkelighetsbildet leder til en klargjøring av hva vitenskap er og hva den kan gjøre. Det vises til ved hjelp av gode eksempler (bl.a. klimavitenskap) hvordan kritisk realisme mener å gjenopprette tilliten til vitenskapen. Kritisk realisme får vidtgående følger for hva vitenskap og kunnskap er og for hva vitenskapen kan bidra med til menneskelig utvikling og trivsel og en mer naturvennlig tenke- og handlemåte.

TROND GANSMO JAKOBSEN

I denne boken tar forfatteren opp de vitenskapsfilosofiske tradisjonene slik de er fremstilt i Vestens filosofi. Den omhandler alle de viktigste tradisjonene fra kunnskapsteoretiske posisjoner, metodologiske spørsmål, naturvitenskapene, samfunnsvitenskapene og humaniora, pluss livsvitenskapene biologien og økologien og de virkelighetsoppfatninger som knyttes til disse. I første del vises det til hvordan debatten innen de ulike posisjonene ledet til det som i ettertid ble kalt vitenskapskrigen, og som har resultert i en omfattende mistillit til vitenskapen. Forfatteren mener å vise at denne «krigen» baserer seg på en feiltolkning av vitenskapen og den virkeligheten den undersøker.

TROND GANSMO JAKOBSEN

Vitenskapsfilosofi og kritisk realisme – et ikke-antroposentrisk alternativ

Trond Gansmo Jakobsen (født 1952) er professor i filosofi og vitenskapsteori ved Høgskolen i Innlandet. Han er dr.philos. fra Universitetet i Tromsø (1999). Han har hatt flere forskningsopphold i utlandet, blant annet ved Harvard og i Storbritannia. Han er også medlem av forskningsnettverket International Association of Critical Realism (IACR) og har hatt det faglige ansvaret for deres internasjonale konferanse i 2018. Han har skrevet en rekke artikler og bøker om vitenskapsfilosofiske og -teoretiske problemstillinger, om økofilosofiske temaer og om kritisk realisme. Hans artikkel i tidsskriftet Naturen ble kåret til årets artikkel i 2004. Boken Vitenskapsfilosofi, for natur og humanvitenskapene kom ut på Cappelen Akademiske Forlag i 1996. Hans økofilosofiske bidrag Økofilosofi – økologi, evolusjonsteori og transformativ læring kom ut på Tapir Forlag i 2005. Han publiserer jevnlig i nasjonale og internasjonale fagtidsskrifter, det kan nevnes; Environmental Ethics; Anthropocentrism vs Non-anthropocentrism revised in the Light of Critical Realism i Journal of Critical Realism (2017), Routledge, London.

_VITENSKAPSFILOSOFI.indb 2

22.01.2021 11:41:48

TROND GANSMO JAKOBSEN

Vitenskapsfilosofi og kritisk realisme â&#x20AC;&#x201C; et ikke-antroposentrisk alternativ

_VITENSKAPSFILOSOFI.indb 3

22.01.2021 11:41:48

Copyright © 2021 by Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved 1. utgave / 1. opplag 2021 ISBN: 978-82-450-3441-7 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign ved forlaget Omslagsfoto: © antishock / Shutterstock Utgivelsen er støttet av Høgskolen i Innlandet.

Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no

Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

_VITENSKAPSFILOSOFI.indb 4

22.01.2021 11:41:48

Til Randi, Jenny og Aksel, som har betydd sÃ¥ mye.

_VITENSKAPSFILOSOFI.indb 5

22.01.2021 11:41:48

_VITENSKAPSFILOSOFI.indb 6

22.01.2021 11:41:48

Forord

Denne boken er et resultat av et mangeårig arbeid med undervisning og forskning i vitenskapsfilosofi. Grunnen til interessen i fagfeltet er at vitenskapen selv omhandler vår kunnskap om mennesket, samfunnet og naturen. Vitenskapsfilosofien utgjør således et viktig refleksjonsgrunnlag for det som angår oss mennesker både i fortid, nåtid og fremtid. Hvordan forstår vi oss selv og verden, hvordan kan kunnskapen bidra til større innsikt, hvordan kan vitenskap og kunnskap være en kilde til løsninger av de mangfoldige og vanskelige problemene som mennesket og verden står overfor, hva slags tillit kan vi ha til vitenskap og kunnskap, gir den oss sann og sikker kunnskap, eller er det bare snakk om våre tolkninger og våre konstruksjoner, er vitenskapen bare om det vi kan observere og sanse, eller har den et dypere aspekt som ikke erkjennes – og kan vitenskapen være en vei til en frigjørende kunnskap både for mennesket og natur? Dette er store spørsmål – og det er spørsmål som vitenskapsfilosofien søker å finne ut av. Derfor er studiet av vitenskap viktig, for at vi skal få en bedre forståelse av hva vitenskapen er og hva den kan bidra med. I denne forstand har vitenskapen hatt gode kår i vår kultur. Den er blitt oppfattet som det som kan vise oss veien til sannhet og sikkerhet, der vi tidligere var fortapt i dogmatisme og uvitenhet. Den har bidratt til vekst og velferd. Men vitenskapen har kommet i miskreditt. Undersøkelser viser at mange er skeptiske til vitenskapen og kunnskapen. En av grunnene til dette er at man sier at vitenskapen og kunnskapen bidrar direkte og indirekte til ødeleggelse av naturen, oppvarming av kloden og reduksjon av biologisk mangfold. En annen grunn er at vitenskapsmenn og -kvinner lanserer teorier og oppfatninger som kan divergere stort og til dels kan stå i skarp kontrast til hverandre. Dette har hatt negative følger for vår holdning til vitenskap. Et viktig eksempel på dette

_VITENSKAPSFILOSOFI.indb 7

22.01.2021 11:41:48

vitenskapsfilosofi og kritisk realisme – et ikke-antroposentrisk alternativ

i vår tid er klimavitenskapen: Den er under stadig kritikk fra ulike hold, og noen vil mene at den ikke representerer god vitenskap overhodet. Spørsmålet blir da om skeptikeren får rett, eller om vi kan utvikle et syn på vitenskapen som representerer en mer optimistisk og positiv forståelse. Dette er viktig i en tid med «fake news», der vitenskapen og kunnskapen misbrukes eller hevdes å ikke være til å stole på. Dette arbeidets hovedintensjon er å gjendrive en slik mistro til vitenskapen og kunnskapen. For å få til det må vi imidlertid omfortolke vitenskapen i forhold til tradisjonelle oppfatninger og vise hvordan den kan bidra til en bedre forståelse av verden og større frihet for mennesket, i samfunnet og i naturen. Mye av grunnlaget for skepsisen til vitenskapen og kunnskapen kommer fra filosofien selv. I vitenskapsfilosofien har den ovennevnte debatten mellom de som mener at vitenskapen kan gi oss sikker kunnskap, og de som mener at vitenskap bare handler om perspektiver og tolkninger, gått under benevnelsen realister vis-à-vis relativister. Realisme- og relativismedebatten i vitenskapsfilosofien har vært en mangeårig kamp som kulminerte i det som kalles «vitenskapskrigen». Vitenskapskrigen var i hovedsak en kamp over realisme- og relativismeposisjoner; var vitenskap noe som ga oss tilgang til sanne beskrivelser av virkeligheten med utgangspunkt i harde «fakta», eller var vitenskap preget av vårt «syn på saken» og vevd inn i et nettverk av teoriladethet, perspektiver og fortolkninger? Striden handlet i utgangspunktet i hovedsak om den generelle vitenskapsfilosofien der fysikken og naturvitenskapene hadde hegemoni på hva som kunne oppfattes som god vitenskap og kunnskap. Den representerte en strid mellom slike velkjente posisjoner som empirismen, induktivismen og deduktivismen på den ene side, og de som forfektet paradigmeteorier eller påstander om at i vitenskapen er det slik at «anything goes», på den annen side. Men denne striden kom også til å prege debatten i humaniora- og samfunnsvitenskapene, der den tok form av en strid innen naturalismen og antinaturalismen. Her stod den mellom positivismen og mot fenomenologien, hermeneutikken og kritisk teori, pluss ulike postmoderne og poststrukturalistiske ansatser. Men det har også vist seg at den samme striden har hatt sine tilhengere i livsvitenskapene, som omhandler biologien og økologien. Her har realismen og relativismen utviklet seg som resultat av ulike interpretasjoner av hva disse vitenskapene egentlig er. Gjennom ulike fortolkninger av evolusjonsteorien og dens betydning finner vi et mangfold av forklaringer og oppfatninger.

_VITENSKAPSFILOSOFI.indb 8

22.01.2021 11:41:48

forord

På tilsvarende måte er det i økologien, der vi finner flere modeller for hva for eksempel økosystemer er. Striden mellom realister og relativister har således preget forståelsen av alle vitenskapene. Dette er til dels en uholdbar situasjon. For slik Kant en gang formulerte det: «… dersom vi ikke er i stand til rasjonelt å begrunne vitenskap, så er det en skandale». Mitt møte med kritisk realisme ble derfor viktig. Kritisk realisme løser de problemene som den vitenskapsfilosofiske tradisjonen har utkjempet. Dette gjør den ved å argumentere for en type «dyp» realisme som den kaller transcendental realisme, og som i samfunnsvitenskapene og humaniora går under benevnelsen kritisk naturalisme. Transcendental realisme har også viktige implikasjoner for livsvitenskapene, for vår forståelse av biologien og økologien. Dyprealismen er en forutsetning for å forstå vitenskap, noe annet gir ikke mening. Det skal også være sagt at dyprealismen ikke er en fullstendig avvisning av den vitenskapsfilosofiske tradisjonen, men videreutvikler denne i en større, mer adekvat helhet. Kritisk realisme tar i så måte vare på det beste i tradisjonen. Mitt anliggende i det foreliggende arbeidet er å skape et enhetlig verk, som i første del tar for seg den tradisjonelle vitenskapsfilosofien. Jeg viser der til dens ulike mangler og de utfordringer den reiser. Denne tradisjonen har jeg valgt å kalle antroposentrisk vitenskapsfilosofi på grunn av dens spesielle menneskesentrerte forståelse av hva vitenskap og kunnskap er. Jeg har deretter satt dette opp mot en utlegning av kritisk realisme i del to, slik den er utformet av den britiske filosofen Roy Bhaskar. For å forstå motsetningene til tradisjonen har jeg her valgt å kalle kritisk realisme for en alternativ ikke-antroposentrisk vitenskapsfilosofi. Hva dette innebærer, vil forhåpentlig bli klarere etter hvert. Antroposentrisme vis-à-vis ikke-antroposentrisme i vitenskapsfilosofien må ikke her bare forstås som overbyggende termer uten innhold. De går til selve kjernen av hva som kjennetegner de ulike tilnærmingene – av hva det er vitenskap og kunnskap dreier seg om, og hva slags nytte de kan bidra med til vår forståelse av oss selv og verden. For å yte Roy Bhaskars filosofi rettferdighet har jeg også trukket på hans dialektiske kritiske realisme samt et kapittel om hans kritikk av modernismen, som utdyper og beriker den første fasen i utviklingen av kritisk realisme. I siste del, der jeg klargjør svakhetene i den tradisjonelle vitenskapsfilosofien og holder dette opp mot kritisk realisme, har jeg også gjort meg noen refleksjoner rundt den tredje fasen i Bhaskars filosofi; hans utvikling av metaReality, der han selv hevder at denne filosofien ikke handler om å tenke det værende slik han har gjort i de to første fasene, men å være i det værende,

_VITENSKAPSFILOSOFI.indb 9

22.01.2021 11:41:48

vitenskapsfilosofi og kritisk realisme – et ikke-antroposentrisk alternativ

være det vi er. Mitt formål med å bygge opp boken på denne måten er å vise hvordan mange av de problemene som blir utløst i den tradisjonelle forståelsen av hva vitenskap er, får sin løsning innfor rammen av Bhaskars kritiske realisme. I denne forstand må vi få orden på våre teorier om hva vitenskap og kunnskap er dersom vi skal ha håp om å gjøre de riktige tingene i praksis. Roy Bhaskar er blitt misforstått. Noen har beskyldt ham for ikke å bidra med noe nytt til filosofien. Andre har forsøkt å marginalisere ham ved å benevne ham som uklar og utilgjengelig. Andre igjen har påstått at det er en filosofi som er skeptisk til vitenskapen. Ingenting av dette kunne være mer uriktig. Slike oppfatninger bunner etter mitt syn i uvitenhet, og stammer fra de som hverken har lest eller forstått kritisk realisme. Roy Bhaskar har utviklet et nytt syn på vitenskapene og den verden de undersøker. Han fremmer et differensiert, mangfoldig og komplekst menneskesyn og prosessorientert virkelighetsbilde, der han viser hvordan vitenskapene kan legge til rette for menneskelig frigjøring samt en mer naturvennlig tenke- og handlemåte. At denne filosofien kommer til å vinne frem etter hvert som den blir bedre kjent, er jeg ikke i tvil om. Eller slik Bhaskar selv formulerte det: «Det tar tid for et nytt system å vinne frem. Men kritisk realisme vil vinne frem.» Jeg vil derfor overlate til leseren selv å vurdere om hvorvidt Roy Bhaskars kritiske realisme bidrar med noe nytt og/eller er uklar eller negativ til vitenskap. Under alle omstendigheter har hans totale bidrag til filosofien vært en Sareptas krukke å øse av, men mye gjenstår fortsatt å forstå. Jeg håper også at dette arbeidet vil kunne bidra til å berike studenter og læreres tilgang til nye og viktige innsikter innen studier i vitenskapsteori og vitenskapsfilosofi. En svakhet ved vitenskapsteori, etikk og metodekurs i dag er knyttet til at man stort sett underviser i dette arbeidets første del, altså klassiske teorier om vitenskap. Kritisk realisme fortjener å få større oppmerksomhet og en mer sentral plass i våre akademiske institusjoner. Kritisk realisme har mye nytt å bidra med, dersom man tar seg tid til å lese den grundig. Jeg vil takke de som har vært viktige rådgivere og gode kolleger i dette arbeidet. Professor emeritus ved Universitetet i Örebro, Berth Danermark, har lest igjennom og kommentert manuset og kommet med viktige bidrag til forbedringer. Det samme gjelder Petter Næss, professor ved NMBU, som har vært særdeles tålmodig og nøye med detaljene. Min gode venn og tidligere kollega ved Universitetet i Tromsø, Finn Johannessen, har vært en viktig støttespiller i prosessen og har lest verket med kritisk blikk og gitt verdifulle innspill. Det samme gjelder professor Arnt Myrstad ved Nord universitet, som

_VITENSKAPSFILOSOFI.indb 10

22.01.2021 11:41:48

forord

skal ha stor takk for detaljerte og innsiktsfulle kommentarer og refleksjoner. Professor emeritus Lars Monsen ved Høgskolen i Innlandet skal ha takk for godt samarbeid gjennom mange år. I sluttfasen av arbeidet har jeg hatt gleden av å samtale og diskutere med professor ved Rhodes University i Sør-Afrika og redaktør for Journal of Critical Realism, Leigh Price, som har gitt meg verdifulle eksempler på hvordan kritisk realisme kan anvendes og forstås. Leigh har vært en stor inspirasjonskilde til fullføringen av dette arbeidet. Sist, men ikke minst må jeg takke Roy selv som har gjort dette arbeidet mulig. Jeg hadde gleden av å arbeide med ham ved London University of Education, helt frem til han forlot oss for noen år tilbake. I tillegg til å være en enestående filosof med en formidabel tankekraft så var han også et varmt og inkluderende menneske. Han understreket mange ganger at «you must be able to walk your talk» og at en filosofi som ikke kan realiseres i praksis, er lite verdt. En filosofi som er blitt omtalt som «a gift to humanity». I tillegg til min takk til de ovenfor nevnte, minnes jeg også min kone Randi, som gikk bort så altfor tidlig. Uten hennes kjærlighet og den livsglede som mine to barn Jenny og Aksel har gitt meg, ville ikke dette arbeidet ha vært mulig. Lillehammer, 1. oktober 2020 Trond Gansmo Jakobsen

_VITENSKAPSFILOSOFI.indb 11

22.01.2021 11:41:48

_VITENSKAPSFILOSOFI.indb 12

22.01.2021 11:41:48

Innhold

Innledning...................................................................................................

Del 1 Et antroposentrisk vitenskapsperspektiv...............................

Kapittel 1

Kunnskapsregimer ......................................................................................

Rasjonalismen ........................................................................................ Empirismen............................................................................................ Kantianismen ......................................................................................... Det moderne verdensbildet ....................................................................... Aristoteles .............................................................................................. Thomas Aquinas ...................................................................................... Den vitenskapelige revolusjon .................................................................... Kopernikus og det heliosentriske systemet .................................................... Galileo Galilei ......................................................................................... Newton ................................................................................................. Rutherford ............................................................................................. Hobbes .................................................................................................

27 31 36 40 40 43 44 45 45 47 47 48

Kapittel 2

Vitenskap som induktiv metode â&#x20AC;&#x201C; Bacon, Mill og positivismen .....................

Bacon og induktivismen ............................................................................ Mill og den induktive metoden ................................................................... Positivisme og logisk empirisme.................................................................. Kritikk av induktivismen og empirismen ........................................................

50 55 57 63

_VITENSKAPSFILOSOFI.indb 13

22.01.2021 11:41:48

vitenskapsfilosofi og kritisk realisme – et ikke-antroposentrisk alternativ

Kapittel 3

Vitenskap og deduktiv metode – Popper, Quine og Kuhn .............................

Popper .................................................................................................. Vitenskapelige forklaringer ........................................................................ Quine om teoritesting og holisme................................................................ Thomas Kuhn om vitenskap som paradigmer ................................................. Feyerabend og «anything goes».................................................................. Edinburgh-skolen og kunnskap som sosial konstruksjon................................... Bruno Latour og studiet av Pasteur .............................................................. Realisme og relativisme.............................................................................

67 71 73 78 83 85 86 89

Kapittel 4

Samfunnsvitenskapene og humaniora .........................................................

Naturalismen .......................................................................................... Durkheim .............................................................................................. Behaviorismen ........................................................................................ Teorien om rasjonelle aktører ...................................................................... Spillteori ................................................................................................ Fangens dilemma .................................................................................... Anti-naturalismen .................................................................................... Max Weber............................................................................................. Anti-naturalisme vs. naturalisme ................................................................. Fenomenologien ..................................................................................... Husserl.................................................................................................. Schütz................................................................................................... Hermeneutikken ..................................................................................... Metodisk tilnærming til forståelse (metodehermeneutikk) ................................ Ny-hermeneutikken (filosofisk hermeneutikk) ................................................ Frankfurterskolen, Habermas og kritisk teori .................................................. Kulturpessimisme og kritikk av den instrumentelle fornuft ................................ Habermas .............................................................................................. Kommunikativ handling ............................................................................ Habermas og tidligere kritisk teori ............................................................... Kunnskapsinteresser og epistemologi .......................................................... Samfunn som sosial konstruksjon ................................................................ Metode ................................................................................................. Feministisk vitenskapsfilosofi .....................................................................

93 95 98 100 101 103 105 105 107 109 110 113 115 117 121 126 127 128 129 131 131 133 134 135

_VITENSKAPSFILOSOFI.indb 14

22.01.2021 11:41:48

innhold

Kapittel 5

Postmodernismen – kritikken av modernismen............................................ 137 Foucault ................................................................................................ Lyotard.................................................................................................. Derrida.................................................................................................. Konklusjon ............................................................................................. Realisme vs. relativisme i samfunnsvitenskap og humaniora ..............................

139 142 144 147 147

Kapittel 6

Livsvitenskapene – biologien og økologien .................................................. 151 Biologien og teorien om evolusjon ............................................................... Mayrs forklaringsmodell av Darwin og evolusjonsteorien .................................. Flere fortolkninger av evolusjonsteorien........................................................ Pluralistene ............................................................................................ Ultradarwinister vis-à-vis pluralister ............................................................. Kompleksitetsvitenskap ............................................................................ Biologien – et «postmoderne kaos»? ............................................................ Vitenskapen økologi ................................................................................. Odum og systemøkologien ........................................................................ Lotka og populasjonsøkologien................................................................... Kaosøkologi – økologien om forstyrrelser og «patch dynamics» .......................... Konklusjon: Hva er de biologiske vitenskaper?................................................

152 155 156 159 162 163 165 165 167 169 169 174

Konklusjon første del

Realisme, idealisme og reduksjonisme......................................................... 177 Reduksjonismen...................................................................................... 179

Del 2 Kritisk realisme – et ikke-antroposentrisk vitenskapsalternativ .......................................................................... 185 Kapittel 7

Kritisk realisme, første fase .......................................................................... 187 Realisme og fallibilisme ............................................................................. Grunnleggende kritisk realisme – eller transcendental realisme ........................... Transcendentale argumenter ...................................................................... Eksperimentet ........................................................................................ Kunnskapsdimensjonen – den transitive dimensjonen ..................................... Den ontologisk virkelige dimensjonen – den intransitive dimensjonen ................. Realitetsdomener – det virkelige, det aktuelle og det empiriske ..........................

_VITENSKAPSFILOSOFI.indb 15

189 191 196 200 207 209 211

22.01.2021 11:41:48

vitenskapsfilosofi og kritisk realisme – et ikke-antroposentrisk alternativ

Stratiﬁsering og emergens ......................................................................... Kausalitet............................................................................................... Konklusjon ............................................................................................. Aletisk sannhet........................................................................................ Oppsummering ......................................................................................

215 219 228 230 232

Kapittel 8

Kritisk naturalisme – samfunnsvitenskapene ............................................... 235 Samfunnsvitenskapene ............................................................................. Immanent kritikk og dikotomiene ................................................................ Samfunnsmessig eksistens på ﬁre plan ......................................................... Konklusjon ............................................................................................. Menneskelig frigjøring ..............................................................................

237 247 249 250 252

Kapittel 9

Metodologiske implikasjoner av kritisk realisme .......................................... 255 Abduksjon og retroduksjon ........................................................................ Den kvantitative metode ........................................................................... Kvalitativ metode ..................................................................................... Intensiv og ekstensiv forskning ................................................................... Intensivt forskningsdesign ......................................................................... Ekstensivt forskningsdesign ....................................................................... Kort sagt ................................................................................................ Reduksjonisme, interdisiplinaritet og åpne systemer ....................................... Tverrfaglig forskning ................................................................................. Tverrfaglige analyser, et eksempel med Emma ................................................ RRREIC-modellen for tverrfaglig forskning .................................................... Teorier ...................................................................................................

257 259 260 260 261 261 262 262 265 266 268 270

Kapittel 10

Dialektikken – frihetens puls, andre fase ...................................................... 273 Hegel osv. .............................................................................................. Noen av dialektikkens anvendelsesområder................................................... Fra 1M «første moment» til 2E «andre egg» ................................................... 1M Ikke-identitet ..................................................................................... 2E Fravær og negativitet ............................................................................ Negativitet og kausalitet............................................................................ 3L Totalitet ............................................................................................. Holistisk kausalitet ...................................................................................

_VITENSKAPSFILOSOFI.indb 16

279 282 287 287 288 293 295 300

22.01.2021 11:41:48

innhold

4D Aktørperspektivet og frihetens dialektikk .................................................. Viktigheten av fravær i etikken .................................................................... Moralitet som ontologisk (real) kategori ........................................................ Etisk naturalisme ..................................................................................... Dialektisk rasjonalitet ............................................................................... Dommers form, vurderingers form («the judgement form») .............................. Frihetens puls ......................................................................................... Former for frihet ...................................................................................... La oss oppsummere ................................................................................. Menneskelig fremmedgjøring .................................................................... Rollen til stratiﬁsering og asymmetri ............................................................ Konklusjon ............................................................................................. Konkret utopisme og frihetens dialektikk....................................................... Til slutt ..................................................................................................

301 303 305 306 309 310 314 316 318 318 319 320 322 323

Kapittel 11

Kardinalfeilen i Vestens filosofi – ontologisk monovalens ............................. 325 TINA-formuleringen ................................................................................. 327 Descartes, Hume og Kant .......................................................................... 332 Dialektisk kritisk realisme og dialektikken i den kritiske realismen ....................... 336 Kapittel 12

Kritikken av den filosofiske diskusjonen om det moderne ............................. 339 Trekk ved modernismen ............................................................................ Trekk ved postmodernismen ...................................................................... Kritisk realisme vs. modernismen og postmodernismen ................................... Prinsippene for universell solidaritet og aksiologisk rasjonalitet .......................... Konklusjon .............................................................................................

340 346 349 357 359

Kapittel 13

Antropismen vs. ikke-antropismen i kritisk realisme ..................................... 361 TINA-syndromet anvendt på antropismen vs. ikke-antropismen ......................... Ikke-antropismen vis-à-vis realisme- og relativismedebatten.............................. Ikke-antropismen i metaReality ................................................................... Konklusjon .............................................................................................

365 366 368 370

Litteratur ..................................................................................................... 373

_VITENSKAPSFILOSOFI.indb 17

22.01.2021 11:41:48

_VITENSKAPSFILOSOFI.indb 18

22.01.2021 11:41:48

Innledning

Antroposentrismen har ridd den vestlige filosofien som en mare i 2000 pluss år. Det startet i den tidlige filosofien, med Parmenides og eleatene, fortsatte med Sokrates og sofistene. Ble videreutviklet av Platon og Aristoteles, for så å få sitt gjennomslag med Descartes, Hume og Kant etter renessansen. I moderne filosofi har antroposentrismen manifestert seg i form av positivisme, fenomenologi, hermeneutikk og i en mer ekstrem variant i ulike poststrukturalistiske og postmoderne tilnærminger. Å samle hele den vestlige filosofien under én slik felles term kan synes vel ambisiøst. Den vesterlandske filosofien er jo så mangfoldig og mangslungen. Men like fullt vil vi bruke denne termen som et fundament for en felles forståelse av Vestens filosofi, nettopp for å illustrere hvor problematisk filosofien kan bli hva angår vår forståelse av oss selv og verden, hva vitenskap og kunnskap er, når vi forankrer den i antroposentrismen. Antroposentrismen antar imidlertid mange former og er ikke like lett å gjennomskue til enhver tid. I moderne filosofi dreier det seg om språk og relasjonen språk–virkelighet, om en lingvistifisering av virkeligheten. I klassisk filosofi og i modernismen er den knyttet til ulike kunnskapsteorier. Likevel henger disse tingene nøye sammen. Et overordnet budskap i dette arbeidet er da å vise hvordan antroposentrismen har ligget til grunn for vår virkelighetsforståelse og peke på hva slags konsekvenser dette har hatt for filosofien. Formålet er å utvikle et ikke-antroposentrisk alternativ og se hva slags filosofiske muligheter som følger av det. Den grunnleggende forståelsen som ligger i antroposentrismen, er at mennesket er det sentrum om hvilket alt annet dreier seg; verden, kunnskap og verdier. Den moderne naturvitenskapen hadde sitt gjennombrudd i renessansen. Med Kopernikus, Kepler, Galilei og Newton vokste et nytt verdensbilde frem.

_VITENSKAPSFILOSOFI.indb 19

22.01.2021 11:41:48

vitenskapsfilosofi og kritisk realisme – et ikke-antroposentrisk alternativ

Det nye verdensbildet representerte overgangen fra det geosentriske astronomiske system, til det heliosentriske system. Jorda fikk ikke lenger plass som senter i universet, men blir en planet blant andre som kretser rundt sola i en bestemt, forutsigbar bane. Selv om kirkens menn motsatte seg det overveldende nye i dette perspektivet, ble observasjoner av himmellegemenes bevegelser og de nye teoriene om jordas fysikk langsomt bekreftet. Vitenskapen ble et eksempel til etterfølgelse. Vitenskapen skulle redde mennesket og verden fra mystisisme og overtro. Vitenskapen skulle gi oss kontroll over naturen og bidra til en bedre verden. Den kopernikanske revolusjon omplasserte jorda i forhold til sola, men mennesket ble værende i sentrum. Kunnskapsteori ble fundamentet for å forstå vitenskap. Det er kunnskapen som forteller oss om hva som er virkelig, eller hvordan verden er. Dette er en gjennomgående tanke fra den vitenskapelige revolusjon og fremover, og er utviklet i de ulike kunnskapsteoretiske posisjoner som følger av den vitenskapelige revolusjon i renessansen, frem mot det moderne. Dette er selve kjernen i antroposentrismen. Men hva er vitenskap, og hvorfor legger vi slik vekt på vitenskapen i denne sammenhengen? Jo, fordi vitenskapen og den kunnskapen den produserer, har fått en særstilling i vår kultur. Mange vil mene at det er vitenskapen som gir oss sikker kunnskap, som kan fortelle oss om hvem vi er og hvordan vi er og om den verden og det samfunnet vi lever i. Vitenskapelig kunnskap er den eneste typen kunnskap verd navnet, vil mange mene. Den definerer det vi skal vite og viser oss veien videre. Vi skal derfor gi en innføring i de grunnleggende antagelser om vitenskap og kunnskap som har utviklet seg i kjølvannet av vitenskapens triumf i den vestlige kulturen. Vi skal se at fundamentet for vår forståelse av hva vitenskap og kunnskap er og hvordan vitenskapen går frem, er sammenfallende med forestillinger som har satt mennesket i sentrum. Slik vi vil fremstille dette, mener vi at de forestillinger som dette har generert om oss selv og verden, har fått alvorlige konsekvenser. Dette representerer en ideologi om mennesket og verden som har fått alvorlige følger for verden og oss selv, ikke minst i vårt forhold til naturen. For å få frem de grunnleggende aspekter ved den filosofien som har dannet fundamentet i vitenskapen frem mot det moderne, skal vi ta utgangspunkt i den filosofiske tradisjon. Vi skal starte med å vise hvordan rasjonalismen, empirismen og kantianismen legger premissene for en vitenskapelig beskrivelse av verden. Descartes, Hume og Kant er representanter for en slik filosofi. I kapittel to og tre skal vi på en mer systematisk måte videreutvikle disse tankene til

_VITENSKAPSFILOSOFI.indb 20

22.01.2021 11:41:49

innledning

en detaljert klargjøring av hvordan de har formet vårt virkelighetsbilde frem mot det moderne. Vi skal ta for oss induktivismen og positivismen. Vi skal introdusere induktivismen og positivismen som det ektefødte barn av opplysningstidens forståelse og hvordan dette bærer frem mot det moderne. Vi skal deretter ta for oss Popper og den kritiske rasjonalismen og se hvordan Popper mener å tilbakevise induktivismen og positivismen. Med sin lære om vitenskap som prøving og feiling forankret i empiri og deduktiv logikk, mener Popper å sette tidligere oppfatninger om vitenskap og kunnskap på prøve. Falsifikasjonslæren er ment å vise at vi ikke kan vite hvor sannheten er å finne, men vi kan vite hva som er usant, og dermed, i form av en negativ dialektikk, nærme oss sannheten. Men Popper støter på lignende problemer med sin deduktivisme som de han kritiserer induktivismen og positivismen for. For det første gjelder dette hans avvisning av alle former for induksjon som illusjon, og for det andre gjelder det det vi med et annet ord kaller holisme i teoritesting (Quine). Kuhn og Feyerabend responderer på holismen. De utvikler et holistisk alternativ til Popper. Men Kuhn og Feyerabend ender i kunnskapsrelativisme, liksom Latour. I kapittel fire vil vi videreføre disse perspektivene inn i en mer spesifikk forståelse av samfunnsvitenskapene og humanioras teori. Vi skal se nærmere på hva naturalismen vis-à-vis anti-naturalismen representerer innenfor disse vitenskapene. Vi skal først introdusere naturalismen. Naturalismen som den oppfatning at samfunnsvitenskap og humaniora må etterligne naturvitenskapene dersom de skal bli ekte vitenskaper. Naturalismen bygger på empirismen, induktivismen og positivismen. Den fikk sin spesielle utforming hos August Comte, i det han kalte sosial fysikk. Sosial fysikk ble videreutviklet av Emil Durkheim og formet grunnlaget i Durkheims funksjonalisme. I moderne naturalistiske tilnærminger utviklet vitenskapene om mennesket seg til behaviorisme og biologisme, en strid mellom arv og miljø. Mot naturalismen står anti-naturalismen. Anti-naturalisme er den holdning at samfunnsvitenskap og humaniora ikke kan eller skal etterligne naturvitenskapene. Anti-naturalismen kommer i to typer. Den ene fenomenologisk/hermeneutisk, den andre poststrukturalistisk og postmodernistisk. Den hermeneutiske anti-naturalismen blir utvidet og utdypet med ny hermeneutikk og kritisk teori. Postmodernismen i samfunnsvitenskap og humaniora er et lappeteppe av posisjoner og ikke en klart avgrensbar affære. Den representerer likevel i dens forskjelligste uttrykk en ekstrem form for konstruktivisme og lingvistisk reduksjonisme og dermed antroposentrisme. Vi skal forholde oss til noen paradigmatiske eksempler på disse tradisjonene knyttet

_VITENSKAPSFILOSOFI.indb 21

22.01.2021 11:41:49

vitenskapsfilosofi og kritisk realisme – et ikke-antroposentrisk alternativ

til Husserl, Schutz, Gadamer og Habermas, for deretter å si litt om Foucault, Lyotard og Derrida. Etter denne avklaringen av hva tradisjonell vitenskapsfilosofi har sagt om vitenskap, kunnskap, menneske og verden, skal vi konsentrere oss om en utlegning av livsvitenskapene i kapittel fem. Vi skal starte med Darwins evolusjonsteori og se hvordan teorien forklarer naturhistorien og dens utvikling. Imidlertid er det uklart hvordan denne teorien skal forstås filosofisk, det vil si hva slags konsekvenser det har for vår forståelse av oss selv og verden. I denne sammenhengen snakker vi om flere mulige fortolkninger av darwinismen. Noen vil holde fast ved den forestillingen at Darwins teori egentlig er fysikk på et annet nivå. Representanter for et slikt syn i biologien er karakterisert ved det vi kaller ultradarwinister. Edward D. Wilson og Richard Dawkins er biologiske reduksjonister og determinister. Mot disse står biologene Stephen J. Gould og Richard Lewontin. Med sin anti-fysikalisme og anti-reduksjonisme og holisme mener de å forfekte et alternativ knyttet til et mer helhetlig og pluralistisk syn på evolusjon og resultatene av evolusjon. Striden mellom ultradarwinister og anti-reduksjonistene og pluralistene blir hovedtema i dette kapitlet, men andre forklaringsmodeller blir også berørt. I dette kapitlet skal vi også tematisere økologien. På tross av at økologien fremstår som en relativt ung vitenskap, har den på mange måter gjennomløpt de samme fortolkninger som har preget vitenskapsfilosofien generelt, både naturvitenskapene og humanvitenskapene. Dersom vi ser på økologiens korte historie, er den beheftet med ulike og til dels motsetningsfulle oppfatninger om hvordan vi skal forstå naturen på dette nivået. I likhet med biologien kan ikke økologien fremvise noen konsensusoppfatning av hva som kjennetegner økologiske systemer. Økologien er fanget i et mangfold av mulige forklaringsmodeller. På tilsvarende måte som i biologien generelt synes mangfoldet å etterlate seg kunnskapsrelativisme. Det vi sitter igjen med, er ulike og ikke forenbare modeller. Hver enkelt representerer sitt syn på virkeligheten, uten å ha noen felles plattform for forståelse. Igjen avsløres en teoretisk og filosofisk reise fra en metafysisk antagelse om en virkelighet vi kan få kontroll over, til en kunnskapsrelativisme som åpner for at «anything goes». Formålet med denne utlegningen i første del er primært å få frem at tradisjonelle oppfatninger om vitenskap og kunnskap har dreid seg om en strid mellom realister og relativister. Poenget er å vise at den tilsynelatende striden mellom realisme og relativisme som moderne teorier om vitenskapen havner i, er et

_VITENSKAPSFILOSOFI.indb 22

22.01.2021 11:41:49

innledning

resultat av en antroposentrisk (menneskesentrert) feiltolkning som genererer et uriktig virkelighetsbilde. Når dette er klargjort, ligger veien åpen for å vise hva et reelt ikke-antroposentrisk alternativ til tradisjonen om hva vitenskap og kunnskap er, kan bidra med. Gjennom å utvikle en ikke-antroposentrisk tilnærming skal vi avlive de mange myter om hva vitenskap og kunnskap er, som er blitt produsert og reprodusert opp gjennom historien. Dette blir et sentralt tema i andre del, som omhandler et nytt perspektiv og en ny forståelse. Dette nye perspektivet og den nye forståelsen er forankret i en kritisk realistisk filosofi. Ved å klargjøre de sentrale begrepene slik de er behandlet innenfor et kritisk realistisk perspektiv, samt videreutvikle disse i forhold til de problemstillinger vi her har nevnt, skal vi problematisere de rådende oppfatningene om vitenskapen og kunnskapen. Det vi skal fremme, er et ikke-antroposentrisk, mer mangfoldig, rikere og mer komplekst virkelighets- og menneskebilde. En viktig forutsetning i dette arbeidet er at vi må få orden på våre teorier om vitenskap og kunnskap dersom vi skal ha håp om å gjøre de riktige tingene i praksis. I denne forstand mener vi at teori og praksis må henge nøye sammen. En filosofi som ikke kan realiseres i praksis, er ikke bryet verdt.

_VITENSKAPSFILOSOFI.indb 23

22.01.2021 11:41:49

_VITENSKAPSFILOSOFI.indb 24

22.01.2021 11:41:49

del 1

Et antroposentrisk vitenskapsperspektiv

_VITENSKAPSFILOSOFI.indb 25

22.01.2021 11:41:49

_VITENSKAPSFILOSOFI.indb 26

22.01.2021 11:41:49

Kapittel 1

Kunnskapsregimer Rasjonalismen, empirismen og kantianismen

Rasjonalismen Descartes’ filosofi er et forsøk på å gi mening til den nye vitenskapen som vokser frem i renessansen. Den nye vitenskapen krevde en ny forståelse av mennesket og verden. Den aristoteliske teleologien ble utkonkurrert av et mekanistisk, materialistisk syn på verden. All tale om formål og mening i universet ble bannlyst og erstattet med rent fysiske forklaringer. Matematikken fikk en avgjørende og sentral plass i hvordan verden skulle forstås. Galileis eksperimenter og Newtons tre lover ble grunnlaget for å forstå terrestriell fysikk og himmellegemenes bevegelse. Ettersom matematikken har sitt utspring i fornuften, kom Descartes til å ta utgangspunkt i menneskets fornuft for å forklare den nye vitenskapen. Enhver som har befattet seg med Descartes’ filosofi, vet at han er en representant for rasjonalismen. Descartes’ utgangspunkt er den «radikale tvil». Dersom vi skal klargjøre premissene for et nytt verdensbilde, oppfatter han det som nødvendig å tvile på alt. Descartes jobber seg igjennom ulike tilnærminger til hvordan vi kan få kunnskap og spør om disse kan stoles på. Ta observasjon. Kan vi stole på observasjon som utgangspunkt for å forstå verden? Descartes tviler på det. Grunnen er at observasjoner kan bedra oss. Når jeg ser en åre som er stukket ned i vannet, ser det ut som den knekker under vannoverflaten. Det er en typisk illusjon. Sansene bedrar oss. Det kan også en observasjon av et tårn gjøre. Tårnet er firkantet, men på avstand ser det ut som et rundt tårn. Jernbanespor ser ut som de møtes i horisonten. Alt dette vitner om at sansene kan bedra oss, få oss til å tro ting som ikke er tilfelle. Som kilde til sikker kunnskap må sansene forkastes. De gir oss ikke sikker kunnskap. Descartes er en radikal tviler. Han stiller spørsmål om han kan være sikker på å være våken, eller om han drømmer. Hans svar er at dette kan han heller ikke være sikker på. I drømmen føler han seg sikker på at det

_VITENSKAPSFILOSOFI.indb 27

22.01.2021 11:41:49

vitenskapsfilosofi og kritisk realisme – et ikke-antroposentrisk alternativ

han opplever, er sikkert og sant, men det er jo bare en drøm. Han kan ikke bruke argumentet om sikkerhet til å avgjøre om han drømmer eller er våken. Men hva da med matematikken? Kan han ikke være sikker på at matematikken er sann? Ikke uten tvil. I mange sammenhenger utleder vi konklusjoner fra falske premisser, og i andre sammenhenger slutter vi feilaktig fra sanne premisser. Fornuften kan i prinsippet villede oss. Få oss til å tro ting som ikke er tilfelle. Matematikken som et erkjennelsesredskap kan gi falske forestillinger. Men tvilen ender ikke her. Han spør seg om han ikke likevel kan bruke den filosofiske tradisjonen til å finne ut av hva som er sant. Kan vi stole på Aristoteles? Hans svar er igjen nei. Aristoteles’ virkelighetsforståelse baserer seg på en grunnleggende misforståelse av hvordan tingene henger sammen. Den er ikke i tråd med den nye vitenskapen. Aristoteles’ som all tidligere filosofi må betviles. De er ikke, og kan ikke være, en kilde til sikker innsikt. Men slik tvileren tviler, kan han ikke tvile på at han tviler. Dette gir seg for fornuften som en evig sannhet. Tvileren fanges inne av sin egen tvil. Dermed kan Descartes fastslå «cogito ergo sum». Det å tvile på at man tviler er å bekrefte tvilen. Men dersom han tviler, må han samtidig tenke, og derfor; «jeg tenker, altså er jeg». Den radikale tvilen fører til et sannhetskriterium som han ikke kan tvile på: Alt som er like klart og tydelig som cogito-setningen, kan han stole på. Dette er det minimalistiske utgangspunkt som Descartes bygger videre på. Hans egen fornuft blir her grunnlag for alt som er sant. Her har han funnet den eneste riktige sannhet som han kan stole på. Med dette som utgangspunkt beviser Descartes ved hjelp av nye fornuftsinnsikter at Gud eksisterer. En eksistens som kan garantere for at den innsikt som fornuften kommer frem til, altså sannhetskriteriet, i seg selv må være sant. En kjærlig og allmektig Gud ville ikke kunne bedra. Det ville være blasfemisk å påstå. Det ligger i selve gudsbegrepet at Gud er god og at han ikke bedrar. Punktum finale. Sannheten er brakt på det rene. Med dette som grunnlag er det like sikkert som at det fins et tenkende vesen, eller tenkende substanser, at disse ikke har utstrekning. Det som kjennetegner tenking, er nettopp at det ikke manifesterer seg i materiell form. Tenkingen kan vi ikke ta på, eller kjenne på. Den er ikke utstrakt. Men da må det også finnes noe utstrakt. Dette gir seg ut fra logikken selv. Dersom det fins ting som ikke er utstrakt, må det finnes ting som er utstrakt. Dette kan vi ikke tvile på. Med fornuften som redskap kan vi nå rekonstruere tvilerens radikale tvil med ny sikkerhet. Den utstrakte substansen er materien. Materien er underlagt prinsippene for Newtons lover. Liksom planetsystemene kan materien beskrives med utgangspunkt fra de samme grunnleggende

_VITENSKAPSFILOSOFI.indb 28

22.01.2021 11:41:49

kapittel 1: kunnskapsregimer: rasjonalismen, empirismen og kantianismen

matematiske prinsippene som styrer de astronomiske og kosmiske bevegelser. Matematikken kan rekonstrueres som kilden til sikker kunnskap, bare man bruker fornuften og trekker de riktige konklusjoner fra sanne premisser. Dette er kilden til rekonstruksjonen av vår forståelse av verden og mennesket. Ånd og materie. De lever side om side. Er like virkelige og sanne. De kan ikke forenes. Åndens lover er ikke styrt av materien. Den er i sin egen rett på sine logiske veier. Åndens rike (psykologien) vil være gjenstand for sin egen vitenskap sui generis. Men materien er lovstyrt. Materien følger prinsippene for mekanikken og matematikken. All materie kan lignes ved maskiner. Liksom tornadoer og snøras oppstår av mekaniske støt og trykk, slik er det også med planter og dyr. De er maskiner, mekanismer, roboter som gjør som «herren» befaler. Dette kan vi ikke tvile på. Det er like fornuftig som at tvilen fanger tvileren. Fornuften er den sanne kilden til sikker kunnskap. Med fornuften kan vi forstå verden. Vi kan ikke stole på sansene, eller det vi kan føle og se. Fornuften må være vår veiviser. Slik Descartes formulerer det må vi altså gå bak det vi kan sanse og se for å finne ut av tingene. Naturens lover er skjulte. De gir seg ikke til kjenne i det som umiddelbart er synlig for sansene. Liksom en klokke eller et urverk. Vi kan ikke se hvordan klokken eller urverket fungerer, bare ved å se på tallskiven og viserenes posisjon. Vi må bak eller under det vi umiddelbart ser, for å forstå hvordan det fungerer. Eller slik Fontanelle uttrykte det: «Jeg sier det slik; naturen ligner på en opera, der du står, ser du ikke scenen slik den er; men den er plassert der den skal; og alle hjul og bevegelser er gjemt, for å gjøre representasjonen mer tilgjengelig. Ikke trenger du å bry deg om hvordan maskineriet fungerer, fordi det er en ingeniør som styrer innretningen på en hensiktsmessig måte, han er opptatt av bevegelsen og demonstrerer for seg selv hvordan den er sammensatt, og hvordan den virker. Det er denne ingeniøren nå som kan sammenlignes med filosofen, selv om det for en filosof er mye vanskeligere; maskineriet på teatret er ikke på noen måte så kompleks som i naturen; hun skjuler sine hjul og sine innretninger, slik at vi lenge har undret oss over universets bevegelse» (fritt oversatt fra Hollis, 1994, s. 27). Descartes mente at den virkelige veien til kunnskap var å gå bak tingene. Verden er annerledes enn den umiddelbart ser ut som. Her skiller Descartes mellom primære og sekundære sansekvaliteter. De primære kvalitetene er de kvalitetene som tilkommer materien i seg selv, slik som utstrekning, tyngde, lengde, hastighet og form. De sekundære kvaliteter er de vi tillegger tingene slik som surt, søtt, storslått osv. På dette grunnlaget blir Descartes en talsmann for

_VITENSKAPSFILOSOFI.indb 29

22.01.2021 11:41:49

vitenskapsfilosofi og kritisk realisme – et ikke-antroposentrisk alternativ

det vi kaller den analytisk-syntetiske metode. I den analytisk-syntetiske metode, slik Descartes ser det, er det en forutsetning om ikke å godta noe som sant før det er demonstrert som ubetvilelig (jf. sannhetskriteriet). I tillegg krever metoden at vi går skrittvis frem, analyserer og dechiffrerer, dykker dypere og dypere ned i tingene, skaller av lag etter lag, for å forstå hvordan det komplekse er bygd opp av deler og detaljer. Når detaljene er kommet for en dag, kan vi systematisk syntetisere og forstå hvordan tingene henger sammen og former det komplekse hele, men ikke uten at vi foretar de nødvendige oppregninger og utregninger, og er sikre i vår sak. Vi må oppsummere og sjekke feilkilder. Til slutt kan vi foreta de nødvendige utledninger og forstå hvordan delene bygger opp det hele. Den analytisk-syntetiske metode har matematikken som forbilde. Slik den anvendes hos Descartes, er den i sin form reduksjonistisk. Utgangspunktet er hvordan alt komplekst kan deles opp i sine minste bestanddeler. Intet i verden er noe annet enn summen av sine deler. Ved å analysere delene blir vi i stand til å forstå hva tingenes årsaker er. Å finne årsakene til at det komplekse hele fungerer på den måten det gjør, er det som til syvende og sist gir oss sikker kunnskap om verden. Disse ideene om vitenskap og kunnskap har dominert vår forståelse av vitenskapen og kunnskapen siden Descartes. Det har vært det altomfattende perspektivet som dannet grunnlaget i den vestlige tenkningen etter Descartes, og den gjør seg fortsatt gjeldende i moderne filosofi. Det er ideen om en verden styrt av universelle matematiske lover og som kan forklares via årsaker på deduktiv nomologisk (lovmessig) form (se senere). Det er vitenskapens hovedoppgave å søke årsaksforklaringer. Det er ved å avsløre hva som er årsak til hva, at vi blir klare over hvordan tingene henger sammen. Når jeg vet hva som var årsaken til at jetflyet styrtet eller bilen krasjet, har jeg forklart og forstått de tragiske hendelsene. Slik er det også i vitenskapen. Når vi har forstått årsaken til at koleraepidemien brøt ut, at det var en bestemt bakterie som forårsaket utbruddet, har vi forklart og forstått utbruddet. Eller når vi har avslørt at årsaken til det kjente universet er The Big Bang og at naturhistoriens utvikling er forårsaket av det naturlige utvalg. Ja, da har vi en forklaring på universets opprinnelse og på livets gåte. Å finne årsaken(e) er hva vitenskapelig kunnskap dreier seg om. Det å finne årsaken innebærer da å se hvordan noe, som årsak, (det ene) gir opphav til noe annet (det andre) som en virkning. Når vi ser at dette ene, regelmessig eller med nødvendighet, gir opphav til dette andre, mener vi å ha funnet årsaken (det ene) til det andre (virkningen). I denne forstand kan vi si at vi i vitenskap ikke er opptatt av å registrere bare

_VITENSKAPSFILOSOFI.indb 30

22.01.2021 11:41:49

kapittel 1: kunnskapsregimer: rasjonalismen, empirismen og kantianismen

enkeltting og hendelser og deres årsaker, men hvordan verden er skrudd sammen med nødvendighet. Vi er ikke bare interessert i å forklare at vannflaska eller radiatoren sprakk her og nå, men at de med nødvendighet vil sprekke dersom betingelsene er til stede (her f.eks. at de inneholder vann og blir utsatt for en temperatur under null grader celsius over en viss tid). Det vi altså tenker, er at det er en nødvendig forbindelse mellom årsak og virkning, og som vi må vite om dersom vi skal ha solid kunnskap. Vi er interessert i å forstå hvordan komplekse helheter kan reduseres til deres mer fundamentale årsaker og årsakskjeder. På den måten blir vi i stand til å få en klar oversikt over hvordan tingene henger sammen med nødvendighet. Descartes mente at vi kan finne slike årsaksforhold med vår fornuft. Fornuftens begreper om dem er en type medfødte ideer. Selv om årsakene ligger utenfor vår fornuft, har likevel fornuften tilgang til slike årsaksforhold ved bruk av den riktige metode. På samme måte som vi i geometrien kan finne sannheter som vi kan dedusere andre sannheter fra, slik kan vi også ved hjelp av fornuften kartlegge årsakssammenhenger, eller nødvendige sammenhenger, i naturen. I en maskinverden som opererer i henhold til strenge matematiske prinsipper, kan vi finne de lovene som styrer maskinen med nødvendighet. Fornuften kan modellere verden der ute og avsløre de nødvendige forbindelser som fins mellom tingene. På denne måten kan vi danne oss et bilde av hvordan verden er innrettet, og forstå og forklare den ved hjelp av fornuften. Dette er rasjonalistens budskap. Descartes er gjerne kalt for den moderne vitenskapens far. Ved våre tanker og analytiske evner er vi i stand til å få innsikt i virkelighetens grunnleggende strukturer, både i naturen og i mennesket. Gjennom å bruke den analytisk syntetiske metoden og å avsløre de nødvendige forbindelser som eksisterer mellom tingene i verden, er vi i stand til å få objektiv kunnskap. Denne kunnskapen er ikke gitt gjennom våre sanser, men må etableres gjennom vår tenkning og vår bevissthet. Descartes’ vitenskapelige virkelighetsbilde prioriterer på denne måten våre tanker og den menneskelige bevissthet som fundamentet for å forstå verden slik den er.

Empirismen Empirismen fremstår som rasjonalismens rake motsetning. Utgangspunktet for empirismen er at all kunnskap om verden på en eller annen måte må ha sitt ankerfeste i sansene, det vi kan se, smake, lukte, kjenne. Vi kan ikke ha fornuften som sannhetsvitne. Fornuften kan stille opp med ulike forutsetninger om

_VITENSKAPSFILOSOFI.indb 31

22.01.2021 11:41:49

vitenskapsfilosofi og kritisk realisme – et ikke-antroposentrisk alternativ

hva som er sant og som til dels er motsigelsesfulle. Fornuften alene kan derfor ikke representere kilden til sann kunnskap om virkeligheten. All kunnskap som skal si oss noe om verden, må ha sin forankring i det observerte eller sansede. Locke kan sies å være opphavet til den moderne empirismen. Han forklarer hva kunnskap er og hvordan vi kan få tilgang til den. Først må vi gjøre et fundamentalt skille mellom sansing og refleksjon. Alt som vi kan, om mulig, vite, er gitt oss via sansene eller det vi kan observere. Locke selv sier følgende om vår kunnskap: «La oss tenke på bevisstheten som en ‘blank tavle’ som ikke har hverken bokstaver eller noen forestillingsevne, hvordan blir da denne bevisstheten fylt? Hvor kommer det materialet fra som gjør det mulig å reflektere og få kunnskap? Mitt svar på dette er utvetydig, fra erfaringen. På dette sier jeg at all vår kunnskap bygges» (Hollis, 1994). Locke benekter at vi har noen medfødte ideer eller oppfatninger i fornuften som kan lede oss til kunnskap om verden a priori. Egenskapene til en uavhengig verden gir oss gjennom sansene tilgang til kunnskap om den. I utgangspunktet er vårt sinn en «blank tavle» som erfaringsmaterialet setter sine avtrykk i. Erfaringen er en relativt sett passiv prosess. Sansedata (atomistiske inntrykk) setter seg av som avtrykk i vår bevissthet, og det er på bakgrunn av dette at vi også får kunnskap. Hume er den mest kjente empirist. Han baserer sine empiristiske forutsetninger på de samme antagelser som Locke. Med henblikk på empirismen sier Hume følgende: «Dersom du tar et arbeid i din hånd og det ikke er basert på en refleksjon mellom begreper eller et empirisk materiale, kan du like gjerne kaste det i flammene, for da er det kun sofisteri og lureri uten innhold» (fritt oversatt Jakobsen, 1996). Hume baserer seg på at sanseinntrykk fungerer som atomistiske «snapshots», de fungerer som de eneste fakta vi kan ha tiltro til. På bakgrunn av slike fakta bygger vi opp våre forestillinger om verden. Det er også slik at fra slike atomistiske sansedata konstrueres nødvendige sammenhenger mellom ting i verden. Årsaksforestillingen baserer seg på observerbare regelmessigheter i vår omgang med ting. Ingen røyk uten ild, ingen is uten vann og ingen ebolaepidemi uten virus, alt er basert på observasjoner av isolerte/atomistiske begivenheter/hendelser, som kommer i bestemte rekkefølger, som vi venner oss til. Dette er grunnlaget for Humes årsaksforestilling og fører til refleksjoner som ender i en dyp skeptisisme. La oss illustrere ved hjelp av et eksempel. Kolera var et stort problem i Europa på 1800- og 1900-tallet. Den produserte død, grunnet diare. Det var også en

_VITENSKAPSFILOSOFI.indb 32

22.01.2021 11:41:49

kapittel 1: kunnskapsregimer: rasjonalismen, empirismen og kantianismen

rekke forskjellige teorier om hva som kunne være årsaken til fenomenet. I henhold til noens oppfatninger var den forårsaket av en sumpgass som steg opp fra jorda. Imidlertid kom John Snow til å foreslå at kolera spredde seg igjennom drikkevannet. I et utbrudd i London i 1854 registrerte han at den ble spredd fra en vannpumpe i Broad Street. Tross stor motstand fikk han vannmyndighetene til å plombere pumpa. Umiddelbart opphørte kolerautbruddet (Godfrey-Smith, 2003). Dette er en svært viktig hendelse i medisinens historie. Den ga opphav til at sanitære forhold og hygiene fikk en sentral plass i bekjempelsen av sykdom og menneskelig lidelse og død. Men dette viser oss på en utmerket måte hvorfor empirismen blir et fundament for vitenskapelig kunnskap. Det å basere vitenskapelig kunnskap på det erfarte og observerte gir oss tilsynelatende en effektiv måte å forstå hvordan tingene i verden henger sammen. Det er liten tvil om at empirismen gir viktige innspill til å forstå hvordan kunnskap blir til. Dette er selvfølgelig sant i forhold til hvordan vi lærer i vårt daglige liv. Men det er også svært viktig i sammenheng med å forstå hvordan vitenskapelig kunnskap blir til (Godfrey-Smith, 2003, s. 9–10). Men empirismen som en teori om veien til kunnskap er ikke uproblematisk. Hume var en av de første filosofene til å innse dette. Hans berømte resonnement rundt begrepet kausalitet viser dette. Slik vi har sagt tidligere – med fremleggelsen av rasjonalismen – for å få kunnskap om verden, må vi finne ut av hva det er som forårsaker de tingene og hendelsene som vi prøver å forstå. Når vi har kommet frem til hva årsaken til dette og hint er, har vi en mulig forklaring på fenomenet. Som i eksemplet med kolera ovenfor, nevnte vi at John Snow pekte mot årsaken til epidemien ved å henvise til drikkevannskilden. På denne måten var man i stand til å sette i verk de riktige tiltak, og på det grunnlaget fikk mann stoppet smitten. Men hva menes med kausalitet her? Det som Hume observerte, var at når vi snakker om kausalitet eller årsakssammenhenger, inneholder det en rekke antagelser som står uimotsagte og blir tatt for gitt. For det første gjelder det at årsak og virkning står nær hverandre i tid, og at f.eks. det å drikke forurenset vann må skje før utbruddet av kolera. For det andre må det også være slik at årsak og virkning er fysisk forbundet med hverandre på en bestemt måte. Vi må se en fysisk sammenheng mellom det å drikke vannet og det at det bryter ut kolera. I tillegg holder vi også på at denne sammenhengen, dersom den skal være en årsakssammenheng, er en nødvendig forbindelse mellom årsak og virkning. En bestemt type infisert vann vil med nødvendighet

_VITENSKAPSFILOSOFI.indb 33

22.01.2021 11:41:49

vitenskapsfilosofi og kritisk realisme – et ikke-antroposentrisk alternativ

frembringe kolera. Det Hume var den første til å stille spørsmål ved, var om årsaksbegrepet i sin helhet var reduserbart til observerbare hendelser. Det han fant ut, var at vi kan se at årsak og virkning er i en tidsmessig rekkefølge, og vi kan også se at det er fysisk kontakt mellom årsak og virkning, for eksempel at noen drikker vannet. Men påstanden om at det er en nødvendig sammenheng mellom de to, er ikke like lett å påvise empirisk. Hvordan se nødvendigheten mellom årsak og virkning? Vi kan ikke se at det er en nødvendig forbindelse mellom årsak og virkning. Humes tanke er da: Dersom dette ikke kan observeres, er det heller ikke noe vi kan ha sikker kunnskap om. Humes spørsmål blir derfor hvor denne nødvendighetsantagelsen stammer fra. Svaret hans er like enkelt som besnærende. Nettopp fordi vi har sett at årsak og virkning har hengt sammen så mange ganger, antar vi som en selvfølge at de også vil gjøre det neste gang og kanskje alltid. Men det at det alltid vil gjøre det, har ikke noe grunnlag i hva vi kan se eller sanse. Det er en påstand vi gjør ut fra vanen, sier Hume. Vi er vant til å se at årsak og virkning henger sammen, derfor postulerer vi at de alltid kommer til å gjøre det. Men dette er et rent produkt av vår fantasi. Vi har ikke noe empirisk grunnlag for en slik påstand. Med dette mener Hume at all vår kunnskap om verden bare er gyldig dersom vi refererer til det vi kan observere. Vi har ikke noen rasjonelle grunner for å anta at de tingene vi har kunnskap om, alltid vil være på den måten vi forestiller oss det. Hume ender i skeptisisme, en radikal skeptisisme. Vi har ingen rasjonelle forutsetninger for å begrunne at de oppfatningene vi har, vil være eviggyldige og sanne. Altså har vi heller ikke noen rasjonelle grunner til å forlate rommet gjennom døra i første etasje, snarere enn å gå ut av vinduet i andre etasje. Det hele handler bare om våre vaner. Humes diskusjon av årsaksbegrepet er imponerende. Dersom Hume hadde hatt rett, hadde vi heller ingen grunner for å si at vår vitenskapelige kunnskap om verden var sann. Vi kan tro at verden kommer til å oppføre seg på samme måte i fremtiden slik den har gjort i fortid, men vi har ikke kunnskap om dette. Vaner og vaneforestillinger er ingen garanti for at to begivenheter som tilsynelatende alltid har hengt sammen, også kommer til å gjøre det i fremtiden. Poenget til Hume er at vi ikke har noen som helst rasjonelle grunner for å tro at verden ikke kan overaske oss og opptre på nye, uventede måter. Det er bare noe vi tror basert på tidligere observasjoner. Dette synet på hva årsakssammenhenger kan si oss, leder til en radikal mistro til kunnskap hos Hume. Den rasjonelle intuisjonen kan, slik rasjonalisten Descartes antok, ikke hjelpe oss her.

_VITENSKAPSFILOSOFI.indb 34

22.01.2021 11:41:49

ISBN 978-82-450-3441-7

Vitenskapsfilosofi og kritisk realisme – et ikke-antroposentrisk alternativ

TROND GANSMO JAKOBSEN

Vitenskapsfilosofi og kritisk realisme – et ikke-antroposentrisk alternativ