Nadja Ben-Shams, Jemimah Yombo Sigurdsen
og Fatemeh Hesni
Veiledning av minoritetsforeldre
Sammen om barneoppdragelse
Forord
Vi som skriver denne boken, jobber til daglig i Memox. Memox er en ideell privat organisasjon som bistår kommunene i møte med barn, unge og familier, og som har spisskompetanse på familier med minoritetsbakgrunn.
I tillegg til den faglige kompetansen vår og arbeidserfaringen vi har innen feltet, har vi selv erfart å stå i det krysskulturelle gapet mellom forventninger, normer, verdier og regler fra hjemlandet og fra Norge.
I denne boken deler vi av erfaringene og re fleksjonene våre. Vi ønsker først og fremst å bidra til at de som jobber i barnevernet, blir bedre rustet i møtet med minoritetsfamilier. Boken vil også være relevant for andre som møter minoritetsfamilier i jobbsammenheng, for eksempel lærere og barnehagelærere. Hensikten med boken er å gi et bilde av hva familiene kan ha av utfordringer, og hvordan det kulturelle aspektet kan prege en families situasjon og vårt videre arbeid. Altså momenter som er viktige å ha med seg når man vurderer, kartlegger og arbeider med familier med minoritetsbakgrunn. Vi har ingen fasitsvar på hvordan arbeidet skal utføres, for løsningene må springe ut fra den samlede vurderingen av familiens problematikk, hvordan man vektlegger vurderingene, samt det hver enkelt fagperson har av erfaring, kompetanse og verktøy. Målet med boken er å bidra til at vi som fagpersoner kan løfte blikket og ha flere aspekter i tankene i vurderingsfasen og i det videre arbeidet med familien.
Minoritetsfamilier er ikke en homogen gruppe. En familie fra for eksempel en storby i Iran hvor foreldrene har høy utdanning, kan ha flere verdier til felles med en norsk familie med samme utdanning, enn med en familie uten utdanning fra en landsby i Iran. Det er umulig å presentere én sannhet om alle som kommer fra ett sted.
Likevel presenterer vi i boken flere «sannheter» om folk fra ulike land, og vi kommer med eksempler på hvordan de kanskje kan tenke og hvorfor. Bruk eksemplene og utsagnene våre om de som kommer til Norge, som et utgangspunkt når du skal møte familier og gjøre vurderinger. Mange minoritetsfamilier klarer fint å finne sin plass i Norge, men det er ikke de familiene vi forteller om her. Våre eksempler er fra familier som synes møtet med Norge er utfordrende.
Vi har vært opptatt av det som forener oss som mennesker. Vi er mer like enn ulike. Hvis vi møter familier med empati og respekt, uavhengig av bakgrunn, vil vi legge grunnlaget for en god relasjon og et utgangspunkt for videre arbeid. Og dersom vi kan starte med det, kan ulikhetene bli mer forståelige og dermed enklere å arbeide med. Vi håper boken blir et godt hjelpemiddel for deg som arbeider med minoritetsfamilier.
Vi ønsker å rette en stor takk til kollegaene våre Mary Frieda Nagan og Per Jostein Matre, samt flere av de dyktige veilederne våre i Memox, for deres bidrag til inspirasjon og eksempler.
Innhold
Kapittel 1
Hvem er det vi møter? 6
Kapittel 2
Krysskulturelle utfordringer 10
Familiehierarki 12
Generasjonskonflikter 15
Mistillit til staten 17
Storfamilien 18
Ensomhet 20
Klær 20
Kosthold 21
Økonomi 21
Digitalisering 22
Skole 24
Et eksempel på hvordan vi kan hjelpe 25
Kapittel 3
Omsorg i et kulturelt perspektiv 28
Emosjonell omsorg 31
Individualistisk versus kollektivistisk perspektiv 34
Mat er kjærlighet 37
Materiell omsorg 39
Omsorg i form av stell 40
Omsorg i form av disiplin 41
Traumer og omsorg 42
Selvrealisering 44
Et eksempel på hvordan vi kan hjelpe 45
Kapittel 4
Verktøy og metoder 48
Hvordan skape allianse? 50
Kommunikasjon 52
Språk er makt 54
Frivillighet 54
Kompenserende tiltak 55
Tidslinje 55
Rollespill 56
Strukturell familieterapi 58
Livshjulet 59
International Child Development Program (ICDP) 61
Traumebevisst omsorg (TBO) 63
Den kognitive diamanten 65
Circle Of Security – Parenting (COS-P) 66
Forfatterne 70
Litteraturliste 78
Hvert menneske er preget av oppveksten sin, relasjonene sine og fortellingene sine.
De vi møter, eller foreldrene deres, er flyktninger, arbeidsinnvandrere og studenter, eller de har kommet hit for å gjenforenes med familien. «Vi» i denne boken er hjelpere i støtteapparatet rundt familien.
De som har migrert frivillig, har stort sett hatt tid til å planlegge reisen og gjennomføre den som ønsket. Men det finnes også flyktninger som reiser ufrivillig, og som er tvunget til å reise som følge av katastrofer, krig eller politisk aktivitet.
Å komme som flyktning fra krig er spesielt krevende, men noen familier som kommer hit for å jobbe eller for å gjenforenes med familien, kan oppleve flere av de samme utfordringene som flyktningene. Kulturelle og kontekstuelle vansker kommer ofte når folk har falt til ro, og innser at det er mye nytt som skal læres på relativt kort tid.
Ifølge SSB var det per 1. januar 2023 innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre fra følgende land i Norge (vi tar bare med land som det har kommet over 5 000 personer til Norge fra):1
1https://www.ssb.no/statbank/table/05183/tableViewLayout1/
Ungdommer forteller om «å være i to kulturer», der de navigerer mellom opprinnelseslandets kultur og den nye kulturen i mottakerlandet. Vi møter ofte foreldre som har veldig høye forventninger til skolegang. De synes de har ofret mye for å gi barna en bedre fremtid, og vil at ungdommen skal benytte seg av det nye landets muligheter. De forventer ofte at ungdommen følger familiens normer og verdier, hjelper til med oppdragelsen av yngre søsken og hjelper foreldrene med praktiske gjøremål som å oversette brev, skrive e-post og kontakte fastlegen. Resten av tiden forventer de at ungdommen først og fremst dedikerer til skole og studier. Noen tokulturelle ungdommer vi møter i vårt arbeid, erfarer at vennene deres kan velge hva de vil bli, og har frihet til å realisere egne drømmer. De forteller også at de får skyldfølelse hvis de ikke gjør og er som foreldrene ønsker. Foreldrene har tross alt gjort alt for dem, og tatt dem med til dette nye landet der alt er mulig. En ungdom sa en gang: «Mine ønsker må vike for mine foreldres ønsker, for jeg er veldig glad i dem». Det å skape en jeg-identitet kan oppleves som svært krevende når ungdommen står i spenn mellom et kollektivistisk familiesystem og et individualistisk storsamfunn. Tilbakemeldingene fra en del ungdommer er at de, for å tilfredsstille begge systemene, lever et dobbeltliv.
Vi møter familier der det har skjært seg mellom foreldrene og ungdommen fordi ungdommen velger å følge egne drømmer. Ungdommen kan kjenne på sinne og frustrasjon, og foreldrene kan kjenne på at de har mislykkes som foreldre – med påfølgende skam og fortvilelse.
Vi som jobber i Memox, har selv erfart å være ungdom og stå i det krysskulturelle gapet. Vi bruker ofte våre egne erfaringer i samtaler med ungdommene og deres foreldre, men man trenger på ingen måte å ha hatt de samme erfaringene for å kunne hjelpe. Arbeidet med en familie der det er kon flikt mellom ungdommen og foreldrene, kan for eksempel forløpe seg slik:
• Vi gjennomfører først flere samtaler med foreldrene, der vi hjelper dem å forstå gapet og utfordringene ungdommen står i.
• Deretter snakker vi med ungdommen for å hjelpe dem å forstå foreldrenes ståsted, verdiene foreldrene har med seg fra sin oppvekst, foreldrenes erfaringer og historie, og hvorfor foreldrene agerer slik de gjør.
Vi anerkjenner ungdommens følelser og hvor krevende det er å stå mellom to kulturer.
• Etter hvert gjennomfører vi familiemøter mellom foreldre og ungdommen, der vi kartlegger hva som fungerer godt, og hva de må jobbe videre med.
• Vi jobber med å forhandle frem en plan eller avtale der begge partene blir enige om innholdet. Planen skal være konkret og inneholde alt de blir enige om innen tema som inne- og utetider, lommepenger og klær, samt tanker om videre studier og yrke i fremtiden, eller liknende.
• Vi oppfordrer partene til å skrive under på planen eller avtalen og ha den synlig tilgjengelig. Avtalen evalueres hyppig, og vi er delaktig i hele prosessen som en nøytral part, med mål om å hjelpe foreldrene og ungdommen til å se på hverandre som likeverdige samtalepartnere og skape en trygg kommunikasjonsarena for alle parter.
Vårt ønske og mål er at ungdommen klarer å se nytten av og det positive i å være tokulturell, for de har jo muligheten til å kunne velge det beste fra to kulturer. Vi ønsker også at foreldrene kan se og erfare at ved å åpne opp for å gi ungdommen denne muligheten får de trygge voksne barn, som verdsetter familiens kulturelle verdier, samtidig som de klarer seg godt i det nye samfunnet de skal leve og arbeide i.
Vi benytter oss av ulike verktøy for å hjelpe foreldrene å forstå ungdommens behov for emosjonell omsorg og hvordan tenåringshjernen er i endring og utvikling. Det finnes mange gode opplysningsvideoer på YouTube, som «Hvordan hjelpe ungdom å ha det bra?» fra Foreldrehverdag. Vi ser på slike videoer med foreldrene og re flekterer deretter rundt hva vi så, eller hva vi tenker om det som ble sagt. Vårt budskap til foreldrene er ofte at vi har ett felles mål, og det er velfungerende og trygge barn og ungdommer med god psykisk helse.
Mistillit til staten
Vi har erfart at mange familier er redde og nervøse og opplever møter med offentlige instanser som ubehagelig utover det som normalt kan forventes. Nervøsiteten, redselen og ubehaget familien viser i møte med oss, stammer ofte fra at de ikke har tillitt til autoritetspersoner. I hjemlandet har de kanskje erfart at autoritetspersoner eller offentlige ansatte hverken beskytter dem eller vil dem vel.
Å være følelsesmessig tilgjengelig for barn kan også være utfordrende dersom man som omsorgsperson har egne problemer som hindrer en i å erkjenne, gjenkjenne og anerkjennes barnas emosjonelle behov.
For minoritetsfamilier med kort botid i Norge og lite nettverk kan faktorer som migrasjonstress, marginalisering, det å jobbe med tilpasning i det nye landet, sykdom, manglende økonomiske midler og andre kontekstuelle og sosiokulturelle utfordringer gjøre foreldrene ute av stand til å dekke barnas behov for emosjonell omsorg i en kortere eller lengre periode.
Flere faktorer kan påvirke omsorgspersoners evne til å gi god emosjonell omsorg. Det er dager vi er ekstra slitne, har mange tanker i hodet, har møtt på problemer, eller er syke. På en slik dag kan vi erfare at det er ekstra tøft å være påkoblet og emosjonelt tilgjengelig for barna våre.
Flere foreldre vi møter, forteller at de er slitne, har konsentrasjonsvansker, har smerter i kroppen, sover dårlig, er stresset og er bekymret for fremtiden. Det kan være flere årsaker til at de har det slik, for eksempel tidligere traumer. Barna vi møter i disse familiene, kan ha opplevd utrygghet knyttet til krig, uro og flukt, og de kan ha opplevd flere brudd. Vi møter også familier som i lengre perioder har bodd i flyktningleirer, der de har opplevd vold, overgrep, sult og frykt.
Hvordan og i hvilken grad foreldre møter barns emosjonelle behov, kan også være kulturelt betinget. Hvordan foreldre ser på barna sine, og deres forståelse av hva som er barns behov, kan avvike fra det vi anser som godt nok i Norge. Foreldrenes egne omsorgserfaringer påvirker også hvordan de utøver omsorg for egne barn. Det viser følgende eksempel:
Vi jobbet i en familie med en mor, en far og tre barn. Barneverntjenestens bekymring var knyttet til morens mangler i emosjonell omsorgsutøvelse. Barneverntjenesten viste til flere konkrete eksempler der barna trengte hjelp til regulering, men moren ikke reagerte adekvat på behovene deres. Det yngste barnets uttrykk var stadige utageringer på skolen, der han kom i kon flikt med både barn og voksne og hadde få verktøy for å regulere egne følelser i vanskelige situasjoner. I arbeidet med familien startet vi med å snakke om de konkrete episodene barneverntjenesten viste til, blant annet en episode der spesielt det yngste barnet gråt og var fortvilet, mens moren rettet all sin oppmerksomhet mot telefonen. Vi startet med å be moren fortelle hva hun
tenkte og følte i den aktuelle situasjonen, samt hvordan hun selv vurderte egen reaksjon. Moren fortalte at hun var redd og fortvilet:
Jeg satt der og gråt inni meg. Jeg var helt knust, men kunne ikke reise meg og gi ham en klem eller trøste han fordi da ville jeg intuitivt sendt ut signaler til ham om at jeg godtok den vanskelige situasjonen. Det ville vært helt imot det jeg følte. Min rolle som mor er å beskytte min sønn mot vonde følelser. Jeg kunne ikke vise ham følelser. Det var viktig at jeg forble sterk for ham, og jeg skjulte derfor mine følelser og gråt inni meg. Jeg kunne ikke bryte sammen foran barna mine, så jeg så på telefonen for å skjerme meg mot alt og vise barna at jeg var sterk og uberørt.
Moren forklarte videre at hun ikke var lært opp til å vise følelser. Der hun vokste opp, snakket de lite om følelser. Å vise følelser var å være svak fordi følelsene ikke hjalp en til å overleve og mestre livet. Livet var tøft, de opplevde for eksempel ofte at folk de kjente, døde. Mestringsstrategien de lærte, var derfor å være sterk og undertrykke følelsene sine, å holde ut og å søke løsninger fremfor å vise følelser. Moren sa: «For dersom en viser følelser for alt det vonde som skjer, blir en deprimert og greier ikke å leve. Og jeg kan ikke falle sammen og bare gråte, jeg vil leve for barna mine.»
Vi startet med å anerkjenne og bekrefte morens erfaringer og hvordan disse strategiene under tøffe livsforhold var nyttige for å overleve, og at de da fungerte som forsvarsmekanisme. Etter å ha rommet morens følelser og tanker rundt livet i hjemlandet, re flekterte vi videre rundt følelser i en ny hverdag i Norge, hvor det ikke er krig og nød, og hvor det derfor er rom for og til tider nødvendig å kunne vise følelser og snakke om dem.
Vi benyttet oss av rollespill for å simulere og vise moren hvordan situasjonen opplevdes for de involverte partene. Under simuleringen fikk moren rollen som barnet, og veilederen spilte moren. Slik kunne vi hjelpe moren å sette seg i barnets sko.
Vi snakket om hvordan sønnen kunne ha opplevd moren som gråt inni seg, men som ikke sa noe, og om hvordan hun kunne ha håndtert situasjonen annerledes for å møte guttens følelser. Videre snakket vi om hva sønnen hennes kunne føle dersom han opplevde at andre barn ble vist emosjonell
På samme måte som med moren som serverte middag til alle tider, er det i denne situasjonen lurt å holde tak i det foreldrene opplever som en styrke og noe de mestrer, og bruke det som grunnlag for videre arbeid. Altså at vi bygger videre på det de allerede får til og er gode på.
Omsorg i form av disiplin
Da hadde de ikke gjort annet enn å gråte, og hele landet ville falt inn i en endeløs depresjon.
Med kriminalitet, krig eller generelt dårlige levekår er levealderen lav i noen av de landene familiene våre kommer fra. Da er det hensiktsmessig å få
flere barn, slik at noen av dem vokser opp og hjelper deg når du blir gammel. Og da kan det også være smart å lære barna ferdigheter som disiplin, lydighet og å gjøre ting for felleskapets beste og ikke bare for seg selv, slik at de holder seg unna trøbbel og etterlever samfunnets satte rammer og krav. Samfunnene foreldrene kommer fra, kan være bygget opp slik at befolkningen skal utvise lydighet ovenfor regjeringen og den utøvende makt. Å sørge for at barna ikke havner i vanskelige situasjoner, er dermed en av foreldrenes viktigste oppgaver.
Vi jobbet i en familie da gutten på 6 år falt og slo seg og begynte å gråte. Faren, som er høyt utdannet og hadde en god og trygg jobb før krigen brøt ut i hjemlandet, løftet ham opp, strøk litt på ham og sa: «Store gutter gråter ikke». Vi reflekterte med faren rundt det han sa, og han fortalte:
Min jobb er å styrke ham og gjøre ham tykkhudet, slik at han klarer seg ute i samfunnet. Han må ut i verden og overleve. Han må klare seg og kunne stå imot urettferdighet, rasisme og hat. Tårer og følelser er ikke farlig, men det vil heller ikke være noe hjelp. Min jobb er å ruste ham til å klare seg, til tross for all motgang.
Denne faren forteller videre om livet i hjemlandet etter krigen, der de stadig hørte om noen i familien eller nettverket som var død. Det var ofte noen som mistet jobben, ble fengslet og torturert. Han fortalte om alles strev for å overleve etter krigen, for å kunne gi sine nærmeste en noenlunde stabil og trygg
hverdag. Han undret seg over hvordan folk skulle klare seg hvis de gråt hver gang noe vondt skjedde. Da hadde de ikke gjort annet enn å gråte, og hele landet ville falt inn i en endeløs depresjon. Derfor er det viktig å tidlig lære å takle livets motgang.
Vi tok opp med faren hvor nyttig det er å la barn ha kontakt med hele følelsesregisteret sitt. Vi snakket om hvordan følelsene påvirker oss, og om negative konsekvenser av å ikke lære barn å kjenne på og regulere egne følelser. Men før vi kunne jobbe med dette, brukte vi lang tid på å snakke om hjemlandet, og om hvorfor farens væremåte ville vært nyttig og riktig hvis de fortsatt bodde der. Vi snakket om livet i Norge, tryggheten og mulighetene for utvikling og selvrealisering, muligheter de ikke hadde i hjemlandet. Dermed kunne faren tillate seg å se flere aspekter ved foreldreskapet, ved barns utvikling og følelsesmessige behov, samt viktigheten av at han som far skulle være emosjonelt tilgjengelig.
Traumer og omsorg
Begrepet «utviklingstraumer» beskriver et vedvarende misforhold, ved at barn utsettes for traumatisk stress samtidig som reguleringsstøtten svikter (Nordanger, 2017).
I de tilfellene der vi møter minoritetsfamilier som har vært på flukt, kan barna være utsatt for traumatisk stress som skyldes familiens krigsopplevelser eller andre overveldende hendelser i forbindelse med flukten. Foreldrene kan også oppleve marginalisering og akkulturasjonsstress, for eksempel ved at de prøver å lære seg det nye landets koder og forventninger samtidig som de lærer seg språket og forsøker å få seg jobb. Når foreldrene ikke er tilstrekkelig påkoblet barna og deres behov for støtte og omsorg, kan reguleringsstøtten svikte.
Vår erfaring er at det til tider legges for lite vekt på familiens traumer og hvordan de traumene påvirker foreldrenes fungering og evne til å utøve god nok omsorg. Barnevernets kartlegging, som gjennomføres i forkant av at vi kobles inn, kan bli for generell. Den kan si altfor lite om familiens erfaringer, historie, traumer og kulturelle bakgrunn. Weele og Fiecko skriver om dette temaet i Kulturelle fallgruver i utredning av minoritetsbarn (Weele & Fiecko, 2020).
Det finnes alltid en vei frem. Vi finner den beste!
Det finnes ikke én metode som kan brukes med alle familier for å møte deres behov. Matre et al. skriver: «ingen enkel metode er tilstrekkelig alene» (Matre et al., 2015). Vår erfaring er at å kombinere elementer fra ulike metoder, og å tilpasse disse til hver enkelt families behov, gir gode resultater.
Vårt motto i Memox er: Det finnes alltid en vei frem. Vi finner den beste!
Vi har pekt på en del utfordringer mange nyankomne familier kan møte på, og vist at vi som fagpersoner kan møte familier på forskjellige gode måter. Det finnes alltid en vei inn til familien. Men veien varierer fra familie til familie avhengig av bakgrunnen og forutsetningene deres. Vi må starte med blanke ark og være bevisst egne fordommer. Det er krevende å møte hver familie med blanke ark, uten forutinntatte meninger, tanker og syn. Men vårt første og beste råd er at om du ønsker å lykkes, må du først og fremst starte med et oppriktig ønske om å lære å forstå familien og familiens bakgrunn.
I Memox er vi glad i metoder, som de enkle metodene COS-P, PMTO, ICDP og TBO. De gir oss ofte enkle, konkrete og tydelige verktøy som er nyttige i arbeidet med familiene vi møter. Men før vi tar disse i bruk, og før vi går i en dialog med familien om alt som ikke fungerer, kartlegger vi både det som fungerer, og det som ikke fungerer. Kartleggingen er like nyttig for familien som den er for oss som fagpersoner. Dersom kartleggingsverktøyene er konkrete, enkle og tydelige, vil det også hjelpe foreldrene å få et overordnet blikk på eget liv, ressursene sine og det de trenger å jobbe med videre.
Hvordan skape allianse?
Å skape en god relasjon og ha god kommunikasjon med familien når vi har svært ulik bakgrunn, kan by på en del utfordringer.
Holt (2019) jobbet i flere år med flyktninger og trekker frem spesi fikke faktorer som kan bidra til å etablere en god relasjon mellom hjelperen og familien. Her nevnes blant annet det å skape trygghet i møte med familiene, å gi omsorg, å bidra til å redusere stress, å skape optimisme, å vise engasjement og å gi kontroll til (myndiggjøre/ empower) familien som suksessfaktorer. Dette er ingredienser som kan bidra til å etablere en god relasjon og et godt fundament for et vellykket samarbeid. En trygg relasjon og allianse mellom foreldrene og hjelperen har positiv innvirkning på endringsarbeidet.
Noen familier vi møter, er vant til en annen måte å sosialisere og samarbeide på enn den vi er vant til. De kan for eksempel starte en samtale med en rekke høflighetsfraser. Å begynne med hø flighetsfraser er vanlig i veldig mange land i både Europa, Asia, Oseania, Midtøsten og Afrika, og en del av eldgamle skikker som fortsatt er gjeldende.
Omsorg, anerkjennelseogkjærlighet
Alle familiemedlemmer skalerer de forskjellige temaene fra 1 til 10, der 1 betyr lite og 10 betyr mye. Dersom familiens økonomiske situasjon er forutsigbar, god og håndterlig, settes den kanskje til 10. Hvis samarbeidet med skole, oppfølging av lekser eller barnas totale skolesituasjon er utfordrende, settes den for eksempel til 3.
Når alle har utført oppgaven, sammenlikner vi alles livshjul og ser om det er enighet mellom foreldrene og mellom foreldrene og barna. Vi ser på hvor skoen trykker i familien, eller hva familiens styrker er. Verktøyet er godt å bruke fordi mestring- og forbedringsområder blir tydelige for både familien
og oss. Start alltid med det familien er god på, og utdyp det. Det er familiens styrker og ressurser som er vårt viktigste verktøy for arbeidet videre.
Verktøyheftet Memoxmetoden (Memoxmetoden, 2020) er delt inn i tolv kapitler som samsvarer med temaene i Livshjulet. Det er videre fem enkle verktøy knyttet til hvert kapittel. Dersom familiens fokusområde for eksempel er struktur og rutiner, finner du enkle verktøy som dagsplan, ukeplan og liknende, som kan benyttes i arbeidet med familien.
Vår erfaring er imidlertid at det ikke er avgjørende hvilke verktøy du bruker, eller hvilken versjon av en type dags- og ukeplan du bruker. Det viktigste er at verktøyene er enkle å forstå, konkrete og gjerne gir en visuell forståelse av hva foreldrene skal gjøre. Noen ganger fungerer et verktøy godt i en familie og mindre godt i en annen familie, selv om utfordringene tilsynelatende er like. Vi må prøve oss frem, være kreative og gjerne bruke elementer fra forskjellige metoder.
Når kartleggingsprosessen er ferdig, starter endringsarbeidet. Vi bruker ofte god tid i startfasen, slik at vi har familien med oss når vi tenker rundt og vurderer hva vi skal jobbe med videre. Ved å rose familien for det de får til, og det de er gode på, gir vi dem også håp. Håp om at de kan gjøre det enda bedre. Håp om at de har styrken og evnen til å jobbe med seg selv og få til en positiv endring i familiedynamikken og omsorgsutøvelsen, slik at barna både får det bedre og får bedre forutsetninger for å klare seg godt i dette nye landet de er kommet til.
Slik er det med de fleste av oss. Vi trenger først å overbevises om at en påstått endring er riktig og nyttig, før vi er villig til å legge inn en innsats for å endre oss. Tankene og verdiene våre er ofte dypt forankret. Det å skulle rokke ved dette er gjerne en prosess som krever tid og tålmodighet, samt noen som genuint ønsker oss godt og viser oss respekt underveis.
International Child Development Program (ICDP)
ICDP kan også være et nyttig verktøy i arbeidet med minoritetsfamilier. ICDP er utarbeidet som en gruppemetode, men individuelt arbeid etter denne metoden kan også være nyttig. ICDP beskriver barnet som et hus, der «tomta» må være solid og jevn før man kan bygge et hus på den. Tomta er foreldrenes oppfatning av barnet, og den deles inn i empatisk identifikasjon, å se barnet som person og kulturelle og personlige verdier . Når tomta
Forfatterne
Nadja Ben-Shams
Nadja er utdannet sosionom, har videreutdanning i HR og Ledelse i helse- og sosialsektoren, samt er serti fisert i flere foreldreveiledningsmetoder. Hun har jobbet i barnevernets førstelinje siden 2009, som både saksbehandler og avdelingsleder. I 2019 startet hun som daglig leder i Memox, som er spesialister innen multietnisk familiearbeid. Nadja kom selv som førstegenerasjonsinnvandrer til Norge fra Iran som åtteåring, og har erfart fordelene og ulempene ved å balansere to parallelle kulturer. Gjennom sine mange år i barneverntjenesten har hun fått lang og bred erfaring i arbeidet med minoritetsfamilier og deres utfordringer i foreldrerollen. Nadja har et brennende engasjement for barn og unges oppvekstkår og betydningen av foreldrekompetanse i et flerkulturelt perspektiv. De siste årene har hun bidratt aktivt i debatten rundt integreringsutfordringer og rundt hvordan hjelperne kan få bedre forståelse for utfordringene familier møter i Norge.
Jemimah Yombo Sigurdsen
Jemimah er høgskolelektor ved VID vitenskapelige høgskole i Oslo, samt som familieveileder for Memox. Hun er utdannet sykepleier med en master i helseøkonomi og helseledelse. Hun har videreutdanning i kognitiv atferdsterapi for barn og unge samt videreutdanning i migrasjonshelse. Jemimah har jobbet i Bærum kommune med nyankomne flyktninger i mange år. Jemimah har ledet mange prosjekter, samt deltatt i oppstart av bolig for enslig mindreårige flyktninger. Hun har innehatt ulike roller i arbeidet med barn og unge, samt er medgrunder i RAI (Rafiki Art Initiatives).
Jemimah er med i flere forskningsprosjekter, og holder foredrag om temaer knyttet til psykisk helse og migrasjon. Hun har også skrevet barneboken Malu får nye fletter.
Fatemeh Hesni
Fatemeh er utdannet sosionom, og har siden 2001 jobbet med barn og unge innen ulike felt, som barnehage, barnevernsinstitusjon og saksbehandler i førstelinjetjenesten. Fatemeh tar videreutdanning innen familieterapi, og er serti fisert i flere anerkjente foreldreveiledningsmetoder. Siden februar 2021 har Fatemeh jobbet som fagansvarlig ved Memox, der hun har ansvar for faglig veiledning av ansatte, samt holder kurs og foredrag om foreldreveiledning i et minoritetsperspektiv. Fatemeh er opprinnelig fra Iran og kom til Norge som åtteåring. Hun brenner for dette feltet grunnet egne opplevelser og erfaringer. Håpet og målet hennes med arbeidet er at vi får et mer VI-samfunn, versus et oss og dem-samfunn.
Hva er god omsorg i et flerkulturelt perspektiv?
Her møter du moren som aldri viser følelser i frykt for at barna skal se hvor mye smerte hun bærer inni seg, og faren med krigen altfor nærme som sier at om vi skal gråte hver gang noe er vondt vil hele landet falle i en endeløs depresjon.
I møte med Norge må familier lære seg å tenke nytt om både klær, kosthold, kulturelle koder, familieøkonomi, skolegang og barneoppdragelse. De må kanskje snu opp ned på den kjente maktbalansen i forholdet mellom mor, far og barn, eller kjenne på ensomhet for aller første gang.
I denne boka lærer du metoder for å komme i dialog med foreldre og barn, og leser om erfaringer fra å veilede minoritetsfamilier som barnevernet ønsker å hjelpe.
Eksemplene er fra familier i møte med barnevernet, men boka er nyttig for både lærere og barnehagelærere, de som jobber i flyktningetjenesten og helsesykepleiere.
ISBN 978-82-450-3916-0
