og kar er laget av ask, ofte med treskurd og ornamentikk. Ved båtbygging var det vanlig å bruke ask til stavnen. Ask har også blitt brukt som legeplante, både som avkok og til fremstilling av medisintjære – askesmilt. Askesmilt skulle være et universallegemiddel som ble brukt til alt fra ytre skader (beinbrudd) til ormebitt og indre skader (magesyke). Den slimrike innerbarken ble lenge brukt på sår og for å stoppe blødninger. Uttrekk fra kvister og askelauv, askeavkok, har også vært et mye brukt middel for å forebygge sykdommer. Flere husker kanskje ennå hysteriet om askeavkok på slutten av 1970-tallet da dette ble lansert som et virksomt legemiddel mot kreft. Da eksploderte omsetningen av askeprodukter i apotekene. Utover dette var også folk ute og pluk ket og hogde askevirke i skogen for å lage sitt eget avkok. Ask kan på den annen side forårsake hudeksem når man arbeider med den (Nedkvitne & Gjerdåker 1993). Ellers har ask blitt mye brukt til plantefarging; gamle lærebøker har oppskrifter på hvordan en kunne fremstille den verdifulle blåfargen ved hjelp av ask.
Dunbjørk og hengebjørk Bjørka har en levealder på 70–150 år og kan oppnå en høgde på 20 meter. Begynnende alderdomssvakheter kan imidlertid vise seg allerede i 50-årsalderen. Skuddbygningen er sympodial. Krona hos unge trær er spiss og smal. Dunbjørk får hurtigere sin utvokste form enn hengebjørka. Hos dunbjørk er kronen uregelmessig med utstående greiner og tettsittende, utstående, ikke hengende skudd. Hos hengebjørk blir kronen høg, hvelvet og med lange, hengende kvister. Bjørk er et av de vanligste viltvoksende treslagene vi har, og har vært mye utnyttet til høsting av lauvfôr. Ved avkutting/sty ving vil hengebjørka få et «uryddig» utseende og kroneform de første årene. Hos eldre trær vil kroneformen bli mer helhetlig, og vil i en periode kunne ligne kroneformen hos dunbjørk (tett, bred og lav).
36
trær og tradisjon
Styvete bjørker kan få en kandelaberform som er særlig tydelig når trærne står uten lauv. Som styvingstre i aktiv produksjon fikk bjørka sjelden lov til å bli gammel, og når det begynte å vokse mye lav på stamme og greiner, ble trærne ansett for lite produktive, og ble gjerne hogd ned til ved (Knut I. Skogen, pers. medd.). Dette i motsetning til styvingstrær av alm som fikk vokse seg eldgamle, og som var vokseplass for mange mose-, sopp- og lavarter. Interessant er det å registrere at selv om bjørk var et viktig lauvfôrtre de fleste steder i landet og det knapt var bjørkeskog på 1700- og 1800-tallet som ikke hadde spor etter denne fôrsankingen, kan gamle malerier avsløre at bjørketrær som vokste på gravhauger, ikke ser ut til å ha vært rørt, men har sin naturlige vekstform. Slindebjørka i Sogn er et slikt eksempel. Slike bjørketrær hadde ofte en religiøs betydning til langt ut på 1700- og 1800-tallet. I tillegg til bjørkelauvet var også bjørkenever (bark) av dunbjørk svært høgt verdsatt. Bjørkenever ble brukt til taktekking. Som regel ble det lagt opptil 7 lag med bjørkenever under torvlaget. Bjørkeneveren kunne løses fra bjørkestammene i en kort periode på forsommeren, like etter jonsok. Bjørketrærne «løypte» (sevjegang), og barken slapp mye lettere enn ellers. Mange steder kunne en først «nevre» etter at det første sommertordenværet var over; dette skulle løse neveren fra stammen. En skar et 30– 50 cm langt snitt gjennom barken med en skarp kniv og løsnet det fra bastlaget med en «flekker» (et skarpt, knivlignende blad). Neverflakene ble buntet sammen med en vierkvist, transportert frem til en oppsamlingsplass og lagt i press ved hjelp av bord og tunge steiner. Man brukte benevnelsen «storhundre» (120 flak) på en bunt. Never kunne også brukes til å flette «konter», en form for ryggsekk. Bjørkebarken har mange steder vært det viktigste og beste råstofet for gar ving av huder og til «barking» av fiskegarn. Barken ble sanket samtidig med neverflek king på forsommeren. Barken ble løsnet fra neveren, tørket, knust og lagret til den skulle brukes (Høeg 1976).