Samtaler i relasjonelt arbeid (9788245034905) by Fagbokforlaget

Samtaler i relasjonelt arbeid er nyttig både for erfarne hjelpere og for studenter ved helse- og sosialfaglige utdanninger som sosialt arbeid, barnevern, vernepleie, sykepleie og familieterapi.

Lennart Lorås og Jacob Cilius Vinsten Christiansen er bokens redaktører. Øyvind Kvello har skrevet forordet. Øvrige forfattere er Sigurd Riste Andersen, Anne Grasaasen, Øyvind Reehorst Kalsås, Sari Lindeman, Linn-Heidi Lunde, Aina Helen Løberg, Hans Christian Michaelsen, Ingunn Barmen Tysnes og Haldor Øvreeide.

ISBN 978-82-450-3490-5

Samtaler i relasjonelt arbeid

Boken gir en lett tilgjengelig og praksisorientert beskrivelse av hvordan den profesjonelle hjelperen med samtalen som «verktøy» kan hjelpe mennesker i ulike faser og konstellasjoner i livet (barn og ungdom, eldre, foreldre, par, nettverk og grupper). Den redegjør for relevante kommunikasjonsteorier som danner utgangspunkt for de mellommenneskelige møtene, og viser på en konkret måte hvordan relasjonelle samtaler kan gjennomføres.

Lennart Lorås og Jacob Cilius Vinsten Christiansen (red.)

I mange sammenhenger nedvurderes samtalens makt. Ytringer som «nå har vi snakket nok, nå må vi handle» kan gi et inntrykk av at kommunikasjon er annenrangs til handling, og at hvis vi virkelig skal hjelpe noen med deres helseproblemer eller sosiale utfordringer, så må vi «gjøre» noe, ikke bare snakke med dem. Denne boken er å anse som et oppgjør med en slik forståelse.

Samtaler i relasjonelt arbeid Lennart Lorås og Jacob Cilius Vinsten Christiansen (red.)

Copyright © 2021 by Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved 1. utgave 2021 / 1. opplag 2021 ISBN: 978-82-450-3490-5 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Sats: Vatori Omslagsdesign ved forlaget Omslagsbilde © shutterstock / optimarc Kapittel 2 er oversatt av Ane Sjøbu.

Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Forord Utforskningsoppmuntrende spørsmål og relasjonelle samtalers kraft Øyvind Kvello

Det heter seg at klar tanke gir klar tale. Kan hende er det riktig. Mens Jean Claude Piaget mente at tanken kom først, deretter talen, så argumenterte Lev Vygotskij for at mennesker tenker (reflekterer) mens de snakker. Målet med relasjonelle samtaler er via spørsmål å oppmuntre til refleksjon slik at tankene spisses og talen blir klar. Med årene har det blitt utviklet et stort antall samtaleterapier. John Norcross har estimert at det finnes minst 500 psykoterapiformer. Disse kan grupperes ut fra mange dimensjoner. Det kan være de mer åpenbare forskjellene, slik som om samtalen rettes mot enkeltindivider eller grupper av personer (for eksempel familier, deler av slekt / sosiale nettverk); kort versus lang tidshorisont på samtalene; samtalehyppighet/intensitet. Profesjonelle utviklings- eller endringssamtaler kan også grupperes i forhold til mer underliggende, men likevel særdeles viktige, dimensjoner, slik som om den profesjonelle primært skal tilføre de som søker samtalestøtte med kunnskap og råd eller skal være fasilitatorer som forløser personers ressurser; om samtaler blir mest berikende om man utforsker problemer versus muligheter; om utvikling/endring best skjer ved at man fokuserer på fortid, nåtid eller fremtid; om synet på rådsøker/pasient er preget av patogenese eller salutogenese; hvilken betydning tanker, emosjoner og atferd har. Søren Kierkegaard har blitt så mye sitert at hans kloke råd om å innlede samtaler der den andre er, har blitt sterkt forslitt. Jeg er slett ikke overbevist om at de som gjerne siterer ham på dette, skjønner helt hva han mente med dette, eller rekkevidden av å innta et slikt ståsted. Det kan være en klok innstilling preget av en sensitiv vilje til å tone seg inn på den andre, men det kan også uttrykke en form for overbærenhet som skjuler et nedlatende syn på de som søker råd/støtte, og understreking av en maktubalanse der det dreier seg for profesjonelle om å justere seg ned til den andres (enkle) ståsted. Altså en bedrevitende, men dog overbærende innstilling. Det er et ordtak som lyder: Den vet best hvor skoen trykker, den som har den på. Det er variasjoner mellom de ulike profesjonelle samtaleformene i hvilken grad mottakeren bestemmer omfanget av, innholdet i og formen på samtalene.

samtaler i relasjonelt arbeid

Hvem – om noen – ansees å være eksperten? Det kan være en besnærende tanke og baseres på trygghet å vite at man er godt faglig skolert. Er det ikke underlig om solid skolering ikke skal lede til at man blir mer innsiktsfull på dette området enn noviser? Man kan dvele ved om det er så sikkert at personer som har malt seg selv opp i et hjørne – kanskje samme hjørne gang på gang – eller som er forvirret og nærmest ikke vet opp ned på seg selv, skal skjønne hva som er kjernen i deres utfordringer og til og med skal vite hvor de skal, og på hvilken måte de skal komme seg i mål? Er det å kaste mennesker ut i sin egen skjebne å be dem takke seg selv for de feilvalg som de kan treffe, og ikke tilby dem sin ekspertkompetanse? Kanskje er både selve kjernen i og graden av livslykke som personer oppnår, så mangfoldig at det er tvingende nødvendig at den som eier problemet, er den som best vet målet og derfor er den som tar mye av regien på samtalene? Relasjonelle samtaler er klart posisjonert med hensyn til slike omfattende spørsmål. Er det ikke vidunderlig politisk korrekt å utbasunere at man har en ressursbasert tilnærming og legger til rette for sterk medvirkning, slik at andre profesjonelle samtalepartnere kjenner smertelig på hvordan skamrødmen banker i kinnene? Og, på den andre siden, er det ikke overdrevent breialt å fremstå som en aktivt styrende ekspert som vet hva andre behøver for å få verdige liv? Det kan bli en form for livets uutholdelige letthet; jeg vet best, jeg kan alt! For hvor mye styres valg av samtalemetoder av ens personlighet og verdigrunnlag, fremfor en nyansert avveining av styrker og svakheter mellom de over 500 samtalemetodene? Jeg har jobbet ved en rekke universitet og høgskoler på ulike profesjonsutdanninger og vært med på å harselere etter innføringsukene med førsteårsstudentene om hvem som kom til å velge hvilke fordypninger og ha hvilke teoretiske preferanser. Og vi traff så ofte at vi ble sterkt besnæret av egen dømmekraft. Preferanser for samtalemetoder handler kanskje mer om terapeuters personlighet og deres verdier enn om at de har satt seg grundig inn i evidensen av de ulike metodene eller ulik kritisk analyse av holdbarheten i de ulike teoriene? Hvilken nytte er det i så fall i å utgi en bok som presenterer enten en bred smørbrødliste av alskens samtalemetoder eller en profilert bok, som denne, med et sett av samtalemetoder? Jo, det er heldigvis en del fagpersoner som preges av et åpent sinn og derfor er ivrige etter å utforske det ukjente. For de som allerede har bestemt seg for at de vil fordype seg i relasjonelle samtaleformer, består denne boken av mange nyttige tekster som kan bli viktig for å skape tilstrekkelig med innsikt slik at man unngår å bli en sjarlatan. Det kan virke sterkt selvberoligende å bli en faglig emissær som legger ut på korstog for å omvende eller bekjempe sine faglige motstandere. Slik kan fagpersoner bidra til å skape utgrupper – de versus oss, som en parallell til de som er rettroende versus de vantro? Tekstene i denne boken er ment å bidra til nyanserte refleksjoner og faglige debatter mer enn å skape kløfter eller å skille mellom de med rett versus feil teoretisk forankring.

forord

Det er sagt at talentet utvikler seg i ensomhet – karakteren i livets stormer. Det siste leddet i setningen kan kanskje stemme, men jeg er temmelig uenig i førstnevnte. Jeg har både observert og lest forskning som viser at talenter oftest utvikles best i gjensidig berikende samarbeid med andre slik at man utvider forståelser og oppmuntrer hverandre til dristige forsøk på å gjøre noe nytt fremfor å repetere, altså «being pathfinders instead of followers». Jeg er mer enig i ordtaket at det er den som går seg vill, som finner de nye veiene – eller de som samarbeider og inspirerer hverandre, som skaper nye forståelser. Relasjonelle samtaler baseres nettopp på å undre seg sammen med personer fremfor å belære, de handler om gjensidig å berike hverandre fremfor at fagpersoner ensidig skal tilføre personer kunnskap. Metaforisk kan teorier fremstilles som kart over et terreng, der terrenget er «virkeligheten». Teorier er dermed forenklinger. Nyttigheten av teorier er at de bidrar til at man oppdager, sorterer og forstår både fenomener og sammenhenger. Teorier består av begreper, og det som man har ord for, oppdager man gjerne. Teorier forklarer sammenhenger mellom fenomener. Teorier kan presenteres i form av fire nivåer som baseres på hvor bredt de favner.

paradigme

teoretiske modeller

mellomteorier

substantive teorier

Figur ovenfor viser en inndeling av teorier i fire nivåer. Paradigmer eller omfattende teorier inneholder perspektiver som er vidtspennende og forklarer en rekke fenomener og sammenhenger. Paradigmer benevnes også som verdensanskuelser. Eksempler er kognitivisme, konstruktivisme og positivisme. Teoretiske modeller er mer avgrenset enn paradigmer. Eksempler er Piagets skjemateori, Meads symbolske

samtaler i relasjonelt arbeid

interaksjonisme, Deweys idébaserte konstruktivisme, sosiokulturell teori, sosialkonstruktivisme, transaksjonsmodellen og Bronfenbrenners bioøkologiske teori. Mellomteorier baseres på forskningsbaserte data og forsøker å forklare fenomener slik de fremstår i folks hverdag. Substantive teorier er de mest avgrensede av de fire som er skissert her. De danner utgangspunktet for konkrete, forskbare problemstillinger. Eksempler på dette er dimensjoner i samspillet mellom foreldre og barn, eller hvilken sosial attribusjonsstil som ligger til grunn for oppdragervold. Noen ganger kan tiltroen til teorier bli så sterk, nesten som en forelskelse, slik at gyldigheten i alle andre teorier blankt avvises. Det er teoretisk fundamentalisme, og det bidrar til at fagpersoner bekjemper andre teorier enn den som man har fortapt seg i. Det er lite fruktbart – både for en selv og for fagfeltet. Faglig modenhet innebærer et åpent sinn for å se nytten av mange perspektiver, for alle er beheftet med ulike former for og mengder av styrker og svakheter. Men hva kan benyttes som skiller mellom gode versus dårlige teorier? I klassisk vitenskapsfilosofi benyttes ofte følgende fem kriterier for en god teori: 1 2 3 4

Forklarer mer i betydningen at den viser flere sammenhenger, og at disse sammenhengene settes inn i en helhetlig ramme. Forklarer fenomener mer presist. Det innebærer at begrepene som presenteres, er klart avgrensete, og at fenomenene beskrives presist og detaljert. Står ikke i motstrid til erfaringer og forskning. Genererer ny forskning og nye teorier. Målet med teorier er å utvikle forståelsen vår, og derfor vil den generere forskning for å bekrefte eller avkrefte tesene som teorien baseres på. Har praktisk nytte i betydningen at de kan anvendes i arbeid med konkrete problemer.

I denne boken har elleve forfattere via tretten kapitler strukket kjølen for å belyse relasjonelle samtaler. De underbygges i form av faglige resonnementsrekker, kliniske erfaringer og forskning. Kapitlene vil berike og forhåpentlig utfordre forståelser. Samlet sett gir de en nyansert og rikholdig presentasjon av relasjonelle samtaler. Du skal holde fast ved de teorier og praksiser som står seg eller endog styrkes når du som kritisk leser knar dem! Gode relasjonelle samtaler består av spørsmål som fostrer undring og motiverer for utforskning. Det inspirerer til å foreta valg eller beslutte endringer i den retning som personene selv ønsker. Jeg ønsker deg god lesing! Trondheim, 01.09.2021 Øyvind Kvello Professor ved NTNU, USN og Høgskolen i Molde

Innhold

Forord .......................................................................................................

Innledning ................................................................................................ 15 DEL 1

Teoretisk grunnlag for relasjonelle samtaler

Kapittel 1

Systemisk, sosialkonstruksjonisme og meningskoordinering som perspektiver på kommunikasjon............................................................... 19 Lennart Lorås, Jacob Cilius Vinsten Christiansen og Sari Lindeman Innledning .................................................................................................... Systemisk perspektiv på kommunikasjon ............................................................... Et sosialkontruksjonistisk perspektiv på kommunikasjon ............................................ Meningskoordinering ...................................................................................... Meningsdannelse ......................................................................................... Forgreningspunkter ...................................................................................... Kommunikasjon er handling .............................................................................. Talehandlinger ............................................................................................ Episoder ................................................................................................... Ulike nivåer i kommunikasjonen – hierarkimodellen .................................................. Kommunikasjon som moralitet............................................................................ Avsluttende kommentarer .................................................................................

19 19 21 23 25 26 27 27 28 28 30 31

Kapittel 2

Antonovskys teori om opplevelse av sammenheng .................................. 33 Jacob Cilius Vinsten Christiansen Innledning .................................................................................................... Presentasjon av Antonovsky ............................................................................... Patogenese og salutogenese .............................................................................. Opplevelse av sammenheng .............................................................................. Et par forbehold ............................................................................................. Konsekvenser for kommunikasjonen .................................................................... Avsluttende kommentarer .................................................................................

33 33 34 36 39 40 43

samtaler i relasjonelt arbeid Kapittel 3

Et interaksjonistisk perspektiv på kommunikasjon ................................... 45 Ingunn Barmen Tysnes Innledning .................................................................................................... Reﬂeksjonsoppgave ...................................................................................... Hva er interaksjonisme ..................................................................................... Shulmans interaksjonistiske modell ...................................................................... Toklientideen .............................................................................................. Interaksjonsmodellen og kommunikasjon ............................................................. Hjelperens ferdigheter i arbeidet ........................................................................ De ﬁre fasene i Shulmans modell ........................................................................ Personlig og profesjonell – betydning av forberedelse................................................ Betydningen av «tuning in» .............................................................................. Er kommunikasjonsmodeller nyttige i praksis?.........................................................

45 46 46 48 49 50 51 52 55 57 60

DEL 2

Tilnærming i relasjonelle samtaler

Kapittel 4

Faser i relasjonelle samtaler ...................................................................... 67 Lennart Lorås Innledning .................................................................................................... Forberedelsesfasen ......................................................................................... Innledende fase .............................................................................................. Å møte klientene på en ikke-fordømmende måte ..................................................... Avklar kontekst ........................................................................................... Samtale om samtalen .................................................................................... Enighet om mål for samtalene .......................................................................... Systemiske elementer i de innledende samtalene ..................................................... Vet du hvem familien og nettverket til klienten består av? ............................................ Har du begynt å engasjere alle som deltar i samtalene? ............................................. Har du en klar idé om hvilke vansker de har? .......................................................... Har du hørt hver deltagers mening om vanskene? .................................................... Har du en klar idé om hvilke strategier og løsninger klienten har forsøkt? .......................... Har du en idé om klientens styrker og ressurser? ...................................................... Systemiske elementer i den midtre fasen ............................................................... Arbeider du for fortsatt å aktivere klienten? ........................................................... Har du utviklet en sirkulær forståelse av klientens vansker? ......................................... Har du begynt å utforske klientens ideer og tanker om egne interaksjonsmønstre?............... Arbeider du for å videreutvikle / få tak i klientens styrker, narrativer, kompetanser og ressurser? Samarbeider du med klientene for å ﬁnne nye løsninger på deres vansker?........................ Arbeider du for å skape «avstand» mellom klienten og de beskrevne vanskene? ..................

67 67 68 68 69 69 70 71 71 72 72 72 73 74 74 74 74 75 75 76 76

forord

Systemiske elementer i de avsluttende samtalene..................................................... 77 Er klienten fornøyd med sin nye forståelse av vanskene? ............................................. 77 Har terapeuten diskutert avslutting av terapien med klienten?...................................... 77 Har du hjulpet klienten med å utvikle en plan for hva han eller hun skal gjøre om vanskene kommer tilbake? .................................................................................................... 78 Har du evaluert terapiforløpet med klienten? ......................................................... 78 Avsluttende kommentarer ................................................................................. 78

Kapittel 5

Systemiske spørsmål i relasjonelle samtaler ............................................. 81 Lennart Lorås Lineære spørsmål ........................................................................................... Problemavklarende spørsmål (kategorien oppe til venstre) .......................................... Strategiske spørsmål (kategorien oppe til høyre) ..................................................... Sirkulære spørsmål.......................................................................................... Atferds- og forskjellsspørsmål (kategorien under til venstre) ......................................... Reﬂeksive/hypotetiske/observatørspørsmål (kategorien under til høyre) .......................... Oppsummerende kommentarer ..........................................................................

83 83 84 84 85 87 90

Kapittel 6

Samtaler med barn og ungdom – et triadisk prosjekt ................................ 93 Haldor Øvreeide Det triadiske perspektivet .................................................................................. Noen begreper ............................................................................................ Hvordan barn går inn i dialog ........................................................................... Utviklingsstøttende dialog – medopplevelse/intersubjektivitet ...................................... Triangulert samtale i praksis ............................................................................. Inspirasjon og erfaring ...................................................................................

93 97 104 109 115 120

Kapittel 7

Samtaler med foreldre .............................................................................. 125 Anne Grasaasen Innledning .................................................................................................... Familieliv og foreldreskap .................................................................................. Moderne familieliv ........................................................................................ Moderne foreldreskap.................................................................................... Familieperspektivet....................................................................................... Foreldreerfaringer ved behov for samarbeid .......................................................... Et samarbeidende samtalerom ........................................................................... Innramming av samtalen ................................................................................... Språkets kraft ............................................................................................. Aktiv lytting ................................................................................................ Når det ene ordet tar det andre ......................................................................... Oppsummering og avslutning av samtalen............................................................

125 126 127 129 131 132 132 133 135 137 138 139

samtaler i relasjonelt arbeid Kapittel 8

Samtaler med par ..................................................................................... 143 Sari Lindeman Innledning .................................................................................................... Særtrekk ved parforhold ................................................................................... Moderne parforhold i forandring ....................................................................... Ikke-vitende fagperson................................................................................... Indirekte relasjonelt arbeid med par ..................................................................... Relasjonelle spørsmål i samtaler med par.............................................................. Direkte relasjonelt arbeid med par ....................................................................... Parterapi og foreldreveiledning ......................................................................... Par som pårørende ....................................................................................... De glemte partnerne ..................................................................................... Rammer for pårørendesamtaler ........................................................................ Samtaler med to personer i samtalerommet .......................................................... Parforhold som er vanskelige å anerkjenne ............................................................. Skadelige parrelasjoner .................................................................................... Avsluttende kommentarer .................................................................................

143 144 144 145 146 147 149 149 150 151 152 154 155 157 157

Kapittel 9

Samtaler med familier ............................................................................... 163 Hans Christian Michaelsen Innledning .................................................................................................... Bjelken i eget øye ......................................................................................... Grunnleggende avklaringer ............................................................................... Samtalens kontekst ......................................................................................... Stedets muligheter ....................................................................................... Tiden ....................................................................................................... Å snakke med familier ...................................................................................... Klima ....................................................................................................... Det første møtet .......................................................................................... Fagpersonens posisjon ................................................................................... Utenfor terapirommet.................................................................................... Tradisjoner innen familiesamtaler og familieterapi .................................................... Avslutningsvis ................................................................................................

163 163 165 167 168 169 171 171 172 173 176 177 178

Kapittel 10

Samtaler med eldre ................................................................................... 181 Linn-Heidi Lunde Innledning .................................................................................................... Kjennetegn ved aldring og eldre personer .............................................................. Eldre er forskjellige fra hverandre ....................................................................... Aldring er en livslang prosess ............................................................................ Motstandsdyktighet versus sårbarhet..................................................................

181 182 182 182 183

forord Livsfaseutfordringer i eldre år ............................................................................. Sykdom og funksjonssvikt ............................................................................... Tapsopplevelser og ny identitet ......................................................................... Omsorgsoppgaver ....................................................................................... Forholdet til voksne barn og andre familiemedlemmer ............................................... Ensomhet.................................................................................................. Faktorer som kan påvirke kommunikasjon og samtale med eldre ................................... Faktorer knyttet til den eldre ............................................................................. Faktorer knyttet til hjelper og hjelpeapparat........................................................... Faktorer knyttet til omgivelsene/konteksten ........................................................... Kommunikasjonsmodeller i møte med eldre med sammensatte utfordringer .................... Personsentrert tilnærming ............................................................................... Motiverende samtale ..................................................................................... Å motivere for endring – tilrettelegging av samtale ................................................... Oppsummering..............................................................................................

183 183 184 184 184 184 185 185 187 188 188 188 189 190 193

Kapittel 11

Samtaler med nettverk ............................................................................. 197 Øyvind Reehorst Kalsås Innledning .................................................................................................... Dialogisk tilnærming til samtaler i nettverk ............................................................ Hensikt og holdning i nettverksdialoger................................................................ Nettverksdialoger i ulike deler av behandlingen ....................................................... Involvering av sosialt nettverk fra første kontakt – nettverksdialog i krisesituasjon ............... Starten på nettverksdialogen i krisen ................................................................... Nettverksdialoger for å ivareta psykologisk kontinuitet .............................................. Frittstående nettverksdialoger/nettverksmøter ....................................................... Møteledelse i en nettverksdialog ......................................................................... Gjennomføringen av møtet .............................................................................. Avslutning ....................................................................................................

197 198 198 200 201 202 203 205 206 206 213

Kapittel 12

Gruppesamtaler........................................................................................ 217 Aina Helen Løberg & Sari Lindeman Innledning .................................................................................................... Planlegging, rammer og oppstart av gruppesamtaler ................................................ Struktur for en gruppesamtale ............................................................................ Begynnelse ................................................................................................ Midtdel .................................................................................................... Avslutning ................................................................................................. Sentrale ferdigheter i gruppesamtaler ................................................................... Aktiv lytting ................................................................................................... Avbrytelser ................................................................................................... Stillhet .........................................................................................................

217 217 219 220 220 221 221 222 225 226

samtaler i relasjonelt arbeid Konﬂikter ..................................................................................................... 227 Balansering av det ujevne maktforholdet i gruppesamtaler ......................................... 228 Avslutning .................................................................................................... 229

Kapittel 13

Når en samtale er alt vi har ........................................................................ 231 Sigurd Riste Andersen Innledning .................................................................................................... Bakgrunn og historie........................................................................................ Forskning og utvikling i En Times Tenkning ............................................................. Begrensninger ............................................................................................ Faglige tilnærminger og relasjon........................................................................ En Times Tenkning i en ikke-terapeutisk kontekst ..................................................... Gjennomføring av En Times Tenkning ................................................................... ETT i team ................................................................................................. Før samtalen .............................................................................................. Sette kontekst og skape kontakt ........................................................................ Prinsipper for gjennomføring ............................................................................. Finn felles fokus ........................................................................................... Holde fokus................................................................................................ Undersøke tidligere løsningsforsøk ..................................................................... Ta en pause ................................................................................................ Deling av reﬂeksjoner .................................................................................... Avslutte samtalen......................................................................................... Oppfølging etter samtale ................................................................................ Avslutning ....................................................................................................

231 233 234 234 235 236 237 237 237 238 239 240 240 241 242 242 243 244 244

Forfatterpresentasjon ............................................................................... 247 Stikkord .................................................................................................... 249

Innledning Kapitlene i denne boken presenterer mange forskjellige tilnærminger til det å snakke med hverandre. Man kan undre seg over hvordan noe så elementært og ordinært som det at to eller flere mennesker snakker sammen, behøver å bli analysert og teoretisert i så stor grad som det har blitt. Av og til i arbeidet vårt med barn, familier og voksne kan vi oppleve at kommunikasjonsferdigheter blir snakket om som å være «myke ferdigheter». Ofte i motsetning til for eksempel ens ferdigheter innen administrasjon og systematikk, eller IT-ferdigheter, som blir kalt «harde ferdigheter». Underforstått at kommunikasjonsferdigheter er underordnet og mindre betydelig i sine konsekvenser. I virkeligheten oppfatter vi selv kommunikasjon som den mest utfordrende muren man kan møte i vårt arbeid med mennesker. Hvis kommunikasjonen vår med en familie eller en utsatt ung jente ikke lykkes i å skape for eksempel trygghet og åpenhet, så får det automatisk konsekvenser. I første omgang kanskje kun for den spesifikke samtalen, men senere kanskje også for hele samarbeidet med familien eller jenta. I verste fall kan det bety at familien eller jenta ikke får den hjelpen de burde hatt, for eksempel fordi de trekker seg eller isolerer seg. Kanskje det til og med vil gi fatale konsekvenser, mistrivsel som fører til patologisering, en familie som går i oppløsning, eller i ytterst konsekvens selvmordsforsøk. Vi har alle en tendens til å neglisjere samtalens eller kommunikasjonens makt. Ytringer som «nå har vi snakket nok, nå må vi handle» skaper en forståelse av at kommunikasjon er annenrangs til handling. At det å gjøre noe i verden er forskjellig fra å kommunisere, og hvis vi virkelig skal hjelpe noen med deres helseproblemer eller sosiale utfordringer, så skal vi «gjøre» noe med dem eller for dem – ikke bare snakke med dem. Denne boken er å anse som et oppgjør mot en slik forståelse. Hva om det å snakke sammen, å kommunisere, også er en måte å handle på? Hva hvis handlinger også er en form for kommunikasjon? Kommunikasjon er den eneste måten hvor vi mennesker kan påvirke hverandre og dermed også relasjonene vi har til hverandre. Kommunikasjon er relasjonens virkemiddel. Nettopp derfor henger disse to begrepene så tett sammen. Det er et grunnleggende premiss i denne boken at samtaler er nyttige, og at samtaler forandrer de relasjonene vi har til hverandre, og dermed også de livene vi lever. Et annet grunnleggende premiss er at alle tilnærmingene og metodene som presenteres i boken, er opptatt av det relasjonelle perspektivet. Det betyr at det innforstått i de metodene som beskrives og diskuteres, er en forståelse av at det viktige i en samtale ikke er enkeltindividene i seg selv, men relasjonen som er og hele tiden oppstår mellom dem som blir inkludert i samtalen (den profesjonelle

samtaler i relasjonelt arbeid

inkludert). Uansett om de er fysisk til stede i samtalerommet eller ikke. Det gir altså ikke mening, med denne boken i hånd å argumentere for at «behandlingen av pasienten ikke fungerte fordi han uttrykte for mye motstand mot endring», eller at «brukeren er så irriterende å snakke med, han forstår ikke hva jeg vil». Vi vil hevde at det alltid er minst to mennesker som har ansvar for samtalens forløp. Det betyr at om samtalen går galt, så må den profesjonelle spørre seg selv hva det kan tenkes har gått galt i relasjonen med brukeren. Boken har to deler. Del 1 er en gjennomgang av noen grunnleggende antakelser om kommunikasjon, som på et metanivå er til stede i ulik grad i de mer metodiske kapitlene som presenteres i del 2. Del 1 begynner med et kapittel om systemisk, sosial konstruksjonistisk og meningskoordinerende forståelse av kommunikasjon. Etterfulgt av et kapittel om hvordan man kan forstå Antonovskys teori om «opplevelse av sammenheng», og til slutt et kapittel om det interaksjonistiske perspektivet på kommunikasjon. Del 2 består av en rekke kapitler om ulike tilnærminger og metoder i møte med forskjellige målgrupper i det helse- og sosialfaglige feltet. Tilnærmingene eksemplifiseres med en mengde praksisnære eksempler. Kapittel 4 omhandler de ulike fasene et relasjonelt samtaleforløp bør bestå av. Kapittel 5 handler om spørsmålenes betydning inn i den relasjonelle samtalen. Kapittel 6 handler om samtaler med barn og unge. Kapittel 7 er sentrert omkring samtaler med foreldre. Kapittel 8 fokuserer på samtaler med par. Kapittel 9 handler om samtaler med familier, og kapittel 10 tar for seg samtaler med eldre. I kapittel 11 rettes blikket mot samtaler med nettverk, og i kapittel 12 tar forfatteren for seg samtaler med grupper. Til slutt handler kapittel 13 om de gangene profesjonelle kun har mulighet til en eller svært få samtaler med brukeren, og dermed kan ha behov for å være enda mer systematisk enn ellers. Denne boken er et vitenskapelig arbeid. Det vil si at alle kapitlene er fagfellevurdert. Det vil ikke si at kapitlene er tunge og lite tilgjengelige. Alle kapitlene har et lett forståelig språk, og en mengde praksiseksempler er inkludert for å eksemplifisere den beskrevne praksisen. Vårt håp er at boken derfor skal fungere for både erfarne hjelpere og for studenter som er i en aktiv læreprosess. Boken er resultatet av en lang rekke fagfolks store velvilje til å bidra og dele av sine store praksiserfaringer. Stor takk til dere! Vi vil også takke Fagbokforlagets redaktør Nikolai Fjeld, som det alltid er en stor fornøyelse å arbeide med. Takk for all støtte og all detaljert og konstruktive kritikk i hele prosessen. Til sist vil vi ønske alle en god leseopplevelse! Bergen og Odense, juli 2021 Lennart Lorås og Jacob Cilius Vinsten Christiansen

Del 1 Teoretisk grunnlag for relasjonelle samtaler

Kapittel 1

Systemisk, sosialkonstruksjonisme og meningskoordinering som perspektiver på kommunikasjon Lennart Lorås, Jacob Cilius Vinsten Christiansen og Sari Lindeman

Innledning Utydelig kommunikasjon oppleves ofte stressende og påvirker våre relasjoner negativt. Vanskelige relasjoner er noe av det mest stressende mennesker kan oppleve, og de har stor påvirkning på en mengde ulike arenaer, for eksempel ens parforhold, forholdet til ens barn, vedkommendes utvidede nettverk, arbeidsliv osv. (Ness, 2017). Grunnleggende kunnskap om kommunikasjon og dens påvirkning på våre relasjoner bør derfor være sentral kunnskap for alle helse- og sosialarbeidere. Dette kapitlet innledes med en presentasjon av systemiske og sosialkontruksjonistiske perspektiver på kommunikasjon. Deretter presenteres meningskoordinering som et teoretisk verktøy for både å forstå og analyse kommunikasjon.

Systemisk perspektiv på kommunikasjon Vi fødes alle inn i denne verden som relasjonelle, kommuniserende, dialogiske og sosiale mennesker. Vi er alltid del av en kontekst og med kapasiteter som kommer «til syne» når vi blir anerkjent som en relasjonell aktør. En aktør der «symptomene» anses som et resultat av livsutfordringer i familien, med venner eller på skolen. Vi er avhengige av relasjoner til andre mennesker, utrustet av kapasiteter som kommer fram når vi blir anerkjent som relasjonelle aktører. Likedan kan relasjonelle livsutfordringer også vise seg som individuelle symptomer (angst, depresjon osv.).

samtaler i relasjonelt arbeid

Våre relasjoner er for mange den mest betydningsfulle hjelpearenaen når en opplever utfordringer (Lorås & Ness, 2019). Når helse- og sosialarbeidere (i fortsettelsen kalt fagperson) møter den hjelpesøkende, bør samtalene derfor også inkludere de viktigste systemene brukerne inngår i, for eksempel familien. Systemene har den egenskapen at de alltid søker å oppnå en form for balanse og stabilitet. Dette skjer gjennom at alle systemets medlemmer tilpasser seg den/de andre på ulike måter basert på den «feedback» de får og gir hverandre. Systemene er derfor å anse som gjensidig opprettholdende (Lorås, 2018). Felles for de ulike systemene er at samhandlingen tar form som gjentagende mønstre. Dette kapitlet vil omhandle hvordan den profesjonelle kan forstå og arbeide med samhandlingen når den har ført til uheldige og/eller dysfunksjonelle mønstre for kommunikasjon, for eksempel: Far roper for å bli hørt, mor trekker seg unna når far vil prate om det som er vanskelig, og lignende. Gjentagende mønstre kan raskt bli gjeldende for hvilke muligheter og begrensninger den hjelpesøkende har i interaksjon med de andre deltagerne av systemet (Lorås, 2016). Innenfor ethvert system, for eksempel en familie, har de ulike medlemmene forskjellige roller. Hvis jeg for eksempel er kjent som den alltid rolige og besindige faren, vil det med stor sannsynlighet uroe systemet dersom jeg strengt roper ut under middagen: «Sitt rolig ved bordet!» Mitt valg om å «rope ut» stemmer ikke med de andre familiemedlemmenes forventninger til meg. Men dersom jeg hadde ropt ut budskapet: «Sitt stille ved bordet» når jeg var på jobb som sersjant i Forsvaret, ville sannsynligvis budskapet gitt mening og ikke brutt med noens forventninger. Uklarheter mellom individets mange roller kan ofte skape utfordringer i kommunikasjonen. Budskapet gir derfor ikke mening om ikke det også tas høyde for relasjonen mellom de som kommuniserer (Watzlawick et al., 1967). Vi sier derfor at kommunikasjon alltid har ett innholds- og et relasjonsaspekt. Om vi ikke er kjent med relasjonene mellom den som uttrykker et budskap, og mottakeren, så vil heller ikke innholdet gi større mening. Med utgangspunkt i systemteori vil fagpersonen søke å forstå den gjensidige meningsutvekslingen som foregår i møtet mellom alle levende organismer (Bateson, 1972). En systemisk forståelse utfordrer samfunnets ofte lineære tankegang og ideen om at for å kunne forstå må vi identifisere årsaken til problemet. Tradisjonelt blir dette gjort ved at vi leter etter ulike patologiserende egenskaper og forklaringer ved individet. Slike forklaringer fører imidlertid ofte til at den skyldige blir skamfull og opplever seg maktesløs. Med utgangspunkt i en systemisk forståelse søker fagpersonen heller å sette vansker og utfordringer inn i en relasjonssammenheng (Frøyland, 2017). Den systemiske fagpersonen vil derfor ikke lete etter en identifisert «skyldig», men heller se på den/de hjelpesøkendes utfordringer som et symptom for relasjonelle utfordringer i systemet hvor vansken har oppstått

kapittel 1: systemisk, sosialkonstruksjonisme og meningskoordinering som ...

(for eksempel i familien, i parforholdet, på arbeidsplassen, i studiegruppen osv.) (McAdam, 2019). Den systemiske fagpersonens oppmerksomhet på relasjoner og samspill tar utgangspunkt i en sirkulær forståelsesmodell (Jensen & Ulleberg, 2019). Sirkularitet betyr at en hendelse må ses i sammenheng med andre hendelser som oppstår samtidig, og som både påvirker og gjensidig forsterker hverandre (Bateson, 1972). Fagpersonen fokuserer derfor på omkringliggende påvirkninger (som familiesystemet, kjærester, skole, arbeidsplassen og lignende) heller enn på individets opplevelser alene. Gjennom sine spørsmål vil den systemiske fagpersonen på den måten undersøke hvordan medlemmene av systemet (for eksempel mor, far og barna) samhandler med hverandre, hvordan de forstår / ikke forstår hverandre, og de utfordringene de står overfor. Fagpersonen søker videre å identifisere gjentagende samspillmønstre, familiens maktstrukturer (hvem bestemmer mest/ minst) og hvilket personlig ansvar de selv tar for systemets samhandling (Lorås et al., 2017).

Et sosialkontruksjonistisk perspektiv på kommunikasjon Systemiske praktikere anerkjenner at det er få, om noen, objektive sannheter (Lorås & Sundelin, 2018). Allmenngyldig kunnskap er derfor en umulighet. Fagpersonen kan for eksempel ikke vite hvilke løsninger som er de beste for den unike familien han eller hun arbeider med. I den anledning er sosialkontruksjonismen sentral. Sosialkonstruksjonismen inntar et grunnleggende kritisk perspektiv til ideer om hva som er «objektiv» viten (Gergen, 2015). Konsekvensen av dette er at de sosialkontruksjonistiske ideene stiller spørsmålstegn ved en rekke av våre «tatt-for-gittheter» og søken etter objektiv sannhet. Eksempler på slike «tatt-forgittheter» kan være: syv steg for et godt ekteskap, ekteskapet er den beste formen for varige forhold, et parforhold bør kun bestå av to personer osv. Sosialkonstruksjonisten vil heller undersøke det unike systemets egne erfaringer, tidligere løsningsforslag, egne ønsker for fremtiden, mål for behandlingen. Såkalt objektiv kunnskap om hvordan livet helst bør leves, er derfor lite interessant da generaliserbar kunnskap i liten grad tar høyde for hvert systems unike egenart (personlighet og egne preferanser) og kontekstuelle forhold (for eksempel etnisitet, kjønn, kultur, religion, økonomi, boforhold og lignede). Disse sosialkonstruksjonistiske ideene er viktige for systemiske fagpersoner som ønsker å møte mennesker spørrende og nysgjerrig, og med et bevisst forhold til egne fordommer og forutinntatthet (Gehart, 2015).

samtaler i relasjonelt arbeid

Sosialkonstruksjonismen tar utgangspunkt i at menneskets viten om verden konstrueres gjennom sosiale samspill. Det vil si at vi skaper vår forståelse av virkeligheten gjennom interaksjon med andre (Gergen, 2015). I denne interaksjonen er språket sentralt. For eksempel har de fleste av oss lett for å karakterisere andre, for eksempel våre familiemedlemmer på måter som kan gi god mening i enkelte situasjoner (for eksempel en krangel). Men de samme beskrivelsene er ofte lite representative for den karakteriserte personens mange mulige væremåter, uttrykk, stemninger osv. Karakteristikkene våre er derfor i beste fall forenklinger hvor en mengde viktige nyanser er utelatt. På tross av våre åpenbare forenklede kategoriseringer tar mennesker ofte for gitt at de ordene som blir brukt, for eksempel: «Han er så sint», representerer «sannheten» om hvem han er. Ordene vi har valgt for å beskrive andre, kan derfor lett forstås som patologiserende og begrensende for den som ble karakterisert, for relasjonen mellom den som ga karakteristikken, og den som ble karakterisert, men også for å finne mulige løsninger på deres utfordringer. For eksempel kan beskrivelsen: «Han er så sint» gjøre at vedkommende ikke blir inkludert på viktige arenaer, samtaler om viktige tema selv om de nevnte eksemplene representerer helt andre arenaer enn der vedkommende ble sint. Beskrivelsene blir «sannheten». Beskrivelsen «Han er så sint» kan derfor frata vedkommende en mengde ressurser, muligheter og arenaer for å vise andre sider. Vivien Burr (2003) kaller dette essensialisme, fordi vi gjennom våre beskrivelser av hverandre tillegger hverandre en «essens» eller en indre kjerne av personlighet / personlige egenskaper, som nettopp inneholder ovennevnte karakteristika. Med andre ord: Vi vil etter hvert se det vi ser etter, uten å stille spørsmål ved om vedkommendes atferd kan forstås som ett uttrykk for noe helt annet (for eksempel tristhet, utrygghet osv). Kategoriseringen skaper dermed «sannheten». En sosialkontruksjonistisk forståelse vil alltid utfordre forenklede kategoriseringer av mennesker, systemer, situasjoner osv. Kategoriseringene/beskrivelsene vil isteden bli forstått som ulike situasjonsbilder, og først og fremst som et uttrykk for relasjonen mellom den som beskriver, og den som beskrives. Det vil derfor ikke gi mening å tillegge for eksempel fars beskrivelse av sin datter mening, uten at også relasjonen dem imellom er gjort kjent. En systemisk og sosialkontruksjonistisk forståelse utfordrer derfor ideen om at det vil gi mening å snakke om en essensialistisk forståelse av personlighet, som bestemt av på forhånd beskrevne/gitte egenskaper. Den systemisk og sosialkontruksjonistisk orienterte fagperson vil heller hevde at disse egenskapene isteden er betinget av relasjoner og kontekst. Sosialkonstruksjonismen vil også utfordre ideen om at kategorisering av andre mennesker, for eksempel gjennom diagnostisering, er hensiktsmessig uten at prosessen involverer multiple andre. Hvis for eksempel læreren har en vanskelig relasjon

kapittel 1: systemisk, sosialkonstruksjonisme og meningskoordinering som ...

til en jente i klassen, vil følgelig deres vanskelige relasjon i stor grad påvirke hans beskrivelser av henne. Gymlæreren som har en god relasjon til jenta, og som i tillegg opplever henne i en helt annen kontekst (i gymtimene), vil følgelig ha helt andre beskrivelser av jenta. Beskrivelser som hverken er mer eller mindre sanne enn klasselæreren. Beskrivelser av mennesker vil derfor alltid stå i forhold til noe annet, for eksempel relasjonen mellom oss og den vi beskriver, kultur, diskurser og de kontekstene vi er en del av. Vår kunnskap eller våre ideer om verden og våre omgivelser er også et resultat av de sosiale, historiske og økonomiske strukturene vi er vokst opp som en del av. Ta for eksempel en biologisk født gutt som beskriver seg selv utenfor en binær kjønnsdiskurs (definerer seg selv hverken som gutt eller jente). Vedkommende vil ofte av både profesjonelle og andre bli beskrevet som å ha et identitetsproblem (problemet er med dette å anse som noe «i» individet). Med utgangspunkt i et systemisk og sosialkontruksjonistisk perspektiv vil vi heller forstå ungdommens selvoppfattelse som en protest mot samfunnets dominerende diskurser av hvordan det forventes at en gutt eller jente er (Burr, 2003). Istedenfor å definere mennesket som identitetsforvirret kan vi heller se det som et uttrykk for et opprør mot samfunnets dominerende kjønnsroller (Collin, 2014). Den endrede mulige forståelsen gjør at ungdommen istedenfor å bli sett som hjelpetrengende kan ses som et selvstendig tenkende individ som kjemper for retten til å være seg selv fullt ut. Dette betyr ikke at en systemisk og sosialkontruksjonistisk fagperson ikke vil forholde seg til noen som helst «sannheter» eller tatt-for-gittheter. Det betyr at fagpersonen alltid vil stille spørsmål ved hvorvidt de beskrevne konstruksjonene er hensiktsmessige og/eller hjelpsomme sett i forhold til det vedkommende/ familien søker hjelp for.

Meningskoordinering Coordinated Management of Meaning eller Meningskoordinering (CMM), som det heter oversatt til norsk, er et praktisk verktøy til å forstå og analysere den gjensidige kommunikasjonen som foregår mellom mennesker. I CMM forstås kommunikasjon som en prosess som er avhengig av både koordinering og meningsdannelse. CMM forteller oss noe og at selv de minste deler av kommunikasjonen vår inneholder mange kontekster. Koordineringsbegrepet handler særlig om betydningen av, hvor og når noe sies. I en samtale vil det for eksempel være utallige mulige forståelsesrammer av hvordan hvert enkelt kommunikative uttrykk kan forstås, alt etter hvor og når det ble sagt. Hvis man for eksempel i begynnelsen av en samtale sier «Jeg hater deg» til den man snakker med, så vil dette ha stor betydning for resten av samtalen.

samtaler i relasjonelt arbeid

Om «Jeg hater deg» isteden blir sagt på slutten av samtalen vil det ha en annen betydning og andre konsekvenser. Dette på tross av at det er de samme ordene med den umiddelbart samme betydningen. La oss for eksempel ta utgangspunkt i et helt vanlig ektepar. Ekteparet har sammen utviklet meget komplekse kommunikasjonsmønstre, hvor rekkefølgen av deres utsagn er av stor betydning. Et eksempel på dette er en langvarig og gjentagende diskusjon mellom dem om hvem som bør tømme oppvaskmaskinen. Mannen spør sin kone: «Er det ikke på tide at du tar ansvar for å tømme oppvaskmaskinen noen dager i uken?» Dette tilsynelatende enkle spørsmålet kan ifølge CMM forstås inn i en lang kontekst av tidligere samtaler paret har hatt. Kvinnen vil kanskje med sint stemme svare noe slikt som: «Dette har ikke tidligere vært en av mine plikter, og du kan derfor ikke plutselig forvente det.» I ovennevnte eksempel vil det være nærliggende å tenke at kvinnen kanskje burde unngå å bli så sint når det ofte innleder en lengre diskusjon eller en krangel. Med utgangspunkt i CMM er det imidlertid mer relevant å undersøke hvordan kvinnens reaksjon passer inn i parets historiske kontekst. For eksempel hvilke tidligere erfaringer kvinnens sinne i denne situasjonen kan være et uttrykk for. Likedan, hva ligger til grunn for mannens idé om at det bør være hennes plikt? Grunntanken bak analysen er at det ikke gir mening å forsøke å forstå utvalgte talehandlinger isolert uten at vedkommende historie inkluderes og tas hensyn til. Vi blir født inn i en verden med forhåndsskapte/definerte systemer og mønstre som var der før vi ble født, og før vi begynte å kommunisere (Pearce, 2007). Koordinasjonsbegrepet minner oss på at vi koordinerer vår kommunikasjon i entil-en-interaksjon, men også i relasjon til den allerede gitte verden (Kristensen, 2007). Når ektemannen sier: «God morgen min kjære» til sin kone når hun kommer inn på badet på morgenen, og hun like hyggelig svarer «God morgen» tilbake, så ligger det en mening i ordene som en enkel hilsen mellom to familiemedlemmer. Dersom ektemannen isteden valgte å si det samme etter at hun hadde forlatt badet, kunne det fått konsekvenser for kommunikasjonen mellom dem. Med andre ord krever koordinering gjensidighet og bevissthet om turtaking, og en grunnleggende forståelse av at mennesker flest har implisitte forventninger til respons på sine kommunikative uttrykk. For eksempel: Sier jeg «God morgen min kjære», så forventer jeg med stor sannsynlighet noe lignende i retur. Pearce (2004) understreker at bevisstheten om koordinasjonens betydning for kommunikasjon ikke betyr at vi alltid skal tilpasse oss den andres måte kommunisere på. For eksempel er det helt naturlig at yngre generasjoner av og til vil stå opp mot tidligere generasjoners verdier og måter å kommunisere på. Deres uttrykk vil derfor av og til være et betydelig brudd på samfunnets forventninger og etablerte diskurser (for eksempel eksempelet med ungdommen som gjorde opprør mot

kapittel 1: systemisk, sosialkonstruksjonisme og meningskoordinering som ...

den binære kjønnsidentiteten, eller kvinners opprør under #MeToo mot menns objektivisering av dem). Poenget er at alle kommunikasjonsuttrykk skjer som en reaksjon på noe annet.

Meningsdannelse Mennesket søker aktivt å danne mening i det vi ser/opplever. Den verden vi fødes inn i, består av en rekke mer eller mindre forhåndsdefinerte kategorier (for eksempel: mann, kvinne, barn, voksen osv.). For eksempel bruker vi ofte ord som beskriver det samme, men som kan ha ulike meninger knyttet til seg. For å illustrere dette kan vi ta utgangspunkt i et kjæresteforhold mellom én mann og to kvinner, ofte benevnt som et polyamorøst forhold. Noen vil mer nøytralt benevne det som en spennende samlivsform blant mange muligheter, mens andre vil beskrive det som moralsk forkastelig. Vår sosiale verden er i stor grad et resultat av den betydningen vi tillegger de begrepene og benevnelsene vi bruker for å forklare den, for eksempel polyamori (Pearce, 2007). Vårt språk og de ordene vi velger å bruke, er derfor aldri uskyldig. Språket har makt. En naturlig konsekvens av dette er at maktbegrepet er meget sentralt i CMM-teorien. Når vi forsøker å skape mening, uttrykker vi også makt, nettopp fordi at når vi tillegger noe en allmenngyldig mening, så forenkler vi fenomenets kompleksitet. Vår måte å aktivt bruke forhåndsdefinerte benevnelser og definisjoner på (for eksempel ord som homse og transe) for å forstå verden gjør at en mengde nyanser og alternative forståelser forsvinner. Det er også slik at den allerede etablerte maktrelasjonen mellom mennesker definerer hvordan vi på mange måter kan kommunisere med hverandre. For eksempel har en lærer en mulighet til å kommunisere på en annen måte og med andre uttrykk til sine elever enn motsatt. Der er derfor som i eksempelet over allerede en maktusymmetri knyttet til en mengde ulike kontekster, som CMM hevder vi må være bevisste på da det former språket vårt. Ellers står ordene og begrepene vi velger å bruke, i fare for på lengre sikt å bli uttrykk for en endelig «sannhet». En «sannhet» om hvordan relasjonen mellom i dette eksempelet lærer og elever skal være. Men realiteten er at relasjonen mellom lærer og elever kan se meget forskjellig ut, alt etter hvilken kultur og tidsalder en befinner seg i. I CMM er intensjonen å unngå forenklingene de forhåndsdefinerte benevnelsene tilbyr når vi ser på fenomener. CMM-teorien utfordrer oss isteden til å se utover de forhåndsdefinerte kategoriene. En familie, en organisasjon eller en profesjonell klient–pasient-relasjon er derfor ikke å anse som en statisk og generaliserbar størrelse, men som et unikt system med sin egen egenart. Kultur forbinder mennesker sammen med felles ideer, verdier, vaner og tradisjoner. Samtidig består kultur av en mengde regler som råder for eksempel i et

samtaler i relasjonelt arbeid

samfunn eller i en annen gruppe mennesker. Makt har en vesentlig betydning for hvilke regler som skal dominere, hvem de skal dominere over, og hvordan de kulturelle reglene blir språkliggjort. Noe av det samme perspektivet ligger til grunn for Bourdieus begrep doxa (Wilken, 2009). Doxa er det som tas for gitt uten videre, det som er så selvinnlysende riktig at det ikke engang uttrykkes gjennom bevisste forestillinger eller trossetninger. Det er viktig å studere slike grunnleggende regler for å bli oppmerksom på hvordan makt påvirker de sosiale verdener vi er en del av (Holmgren, 2004). Kultur påvirker handlingsrommet, og det er ikke tilfeldig hvem som kan gjøre hva mot hvem, og hvem som kan uttrykke seg og til hvilken tid.

Forgreningspunkter Ifølge CMM er det alltid øyeblikk i den konkrete kommunikasjonen mellom mennesker hvor det er mulig å gjøre opprør mot maktrelasjonene eller de forhåndsdefinerte forståelsene vi allerede har. I nettopp disse «sprekkene» er det mulig å gjøre noe annet, og det er her forgreningspunktene viser seg. Forgreningspunkter er de øyeblikkene i en samtale hvor det er mulig å endre samtalens videre forløp (Pearce, 2007). Pearce (2007) forklarer dette med at all kommunikasjon mellom for eksempel den profesjonelle og brukeren også forteller en historie om begges erfaringer med kommunikasjon, preget av deres erfaringer og konsekvenser av tidligere samtaler. Et eksempel kan være en samtale mellom en sosionom og en bruker om økonomisk støtte. Samtalen begynner veldig bra, men sosionomen er av lovgivingen tvunget til å be brukeren om personlige opplysninger. Brukeren blir sint og nekter å gi opplysningene. I dette tilfellet kan sosionomen gå to veier: (1) presse på for å få opplysningene, og dermed potensielt havne i en konflikt med brukeren, eller (2) for eksempel prøve å vise brukeren forståelse for motstanden mot å dele opplysningene. Med utgangspunkt i CMM kan grunnen for at brukeren uttrykker motstand mot å dele sine opplysninger, være basert på tidlige erfaringer hvor informasjonen er blitt misbrukt og har gitt uventede og uheldige konsekvenser. Sosionomen kan for eksempel derfor velge å «gå med» brukeren og si: «Jeg kan godt forstå at du blir nervøs for å fortelle meg, en helt fremmed, om personlige tema. Kanskje har du tidligere opplevd at slike opplysninger har blitt misbrukt, kanskje du også har følt at grensene dine er blitt overskredet. Jeg vil derfor fortelle deg litt mer grundig hvorfor jeg har behov for disse opplysningene for å kunne hjelpe deg, for du har jo selvfølgelig helt rett i at dette ikke er opplysninger en skal dele med hvem som helst.» I et større perspektiv kan nettopp denne samtalen få betydning for fremtidige samtaler for både brukeren og sosionomen, nettopp fordi det som skjedde i dette forgreningspunktet, skapte nye erfaringer om kommunikasjon for dem begge.

kapittel 1: systemisk, sosialkonstruksjonisme og meningskoordinering som ...

Kommunikasjon er handling Kommunikasjon er innenfor CMM synonymt med handling. Det vil si at når vi sier noe, så gjør vi også en aktiv handling. Uttrykket det er bare løst snakk harmonerer ikke med CMMs grunnleggende ideer. Ord som «Jeg forlater deg» kan knuse hjerter og familier. «Jeg er stolt av deg» er ord vi kan huske hele livet.

Talehandlinger Ordet talehandling består av to ord. Tale og handling. Satt sammen betyr de at vi handler når vi taler (snakker). For eksempel kan man avgi et løfte, fornærme, spørre, beskytte eller true noen (Pearce, 1994). Men små nonverbale uttrykk som «mmm …», for eksempel, er også en handling. Det kan for eksempel være en verifisering av det den andre har sagt, eller en understrekning av at noe smakte godt eller føltes deilig. Pearce (1994) argumenterer for at vår sosiale verdens begivenheter og fenomener utgjøres av relasjonene mellom de mange mulige talehandlingene. En samtale består av de talehandlingene vi utøver overfor hverandre. Et eksempel: Far sier til barnet sitt: «Gå på rommet ditt» (en ordre). Barnet svarer: «Nei, det vil jeg ikke» (et motsvar). Far sier: «Da får du ikke dra til bestevennen din på fest i morgen» (en trussel)! Barnets svarer: «Jeg gjør det i morgen, jeg lover» (et løfte). Mor svarer: «Ok, kjære barnet mitt» (kjærlighetshandling). Vi forstår verden gjennom de talehandlinger vi involveres i, og sett i forhold til hvordan våre talehandlinger koordineres i vår sosiale verden. For eksempel har ikke alle samme makt og muligheter til å benytte alle talehandlinger. Det er for eksempel i en familie normalt sett stor forskjell mellom den makt foreldrene og barna har. Det samme gjelder lederen og medarbeiderne på en arbeidsplass. Der er talehandlinger som kun lederen kan eller forventes å utføre, for eksempel å gi en ansatt sparken. I relasjonene mellom helsepersonell og pasienter er det de samme forskjellene. Der finnes talehandlinger som knytter seg spesielt til det å være pasient, og talehandlinger som knytter seg spesielt til det å være sykepleier. Det vil derfor være overraskende dersom sykepleieren begynner å klage til pasienten over sitt vonde kne og ber ham eller henne om råd. Talehandlingen vil få en helt annen mening enn om det er pasienten som sier de samme ordene. Talehandlingsbegrepet berører alle sider av hvordan vi bruker språket, for eksempel ordenes betydning, mimikk, holdning og våre moralske hensikter. Dermed har våre talehandlinger direkte påvirkning på hvordan vi skaper hverandres sosiale verdener. I byggingen av våre sosiale verdener er talehandlingene den minste av disse «byggesteinene», både på grunn av den betydningen som ligger i dem, og den måten vi koordinerer dem på i relasjon til hverandre (Olsen, 2005).

Samtaler i relasjonelt arbeid er nyttig både for erfarne hjelpere og for studenter ved helse- og sosialfaglige utdanninger som sosialt arbeid, barnevern, vernepleie, sykepleie og familieterapi.

ISBN 978-82-450-3490-5

Samtaler i relasjonelt arbeid

Lennart Lorås og Jacob Cilius Vinsten Christiansen (red.)

Samtaler i relasjonelt arbeid Lennart Lorås og Jacob Cilius Vinsten Christiansen (red.)

Samtaler i relasjonelt arbeid (9788245034905)

Articles inside

Samtaler i relasjonelt arbeid (9788245034905)