Hvorfor er det vanskelig å snakke om rasisme?

retorikk i sosiale medier og kommentarfelt, og representasjon av journalister og kilder med minoritetsbakgrunn.

I profesjonsfag som sykepleievitenskap, sosialvitenskap, lærerstudiet og idrettsvitenskap er forskningen innrettet mot sentrale spørsmål i disse fagene. I sykepleievitenskap er aktuelle forskningsspørsmål knyttet til pasienters og helsepersonells erfaringer med og håndtering av diskriminering, og til hvordan helseorganisasjoners kultur og organisasjonsstruktur ivaretar mangfold. I sosialfagene er forskning om minoriteters erfaringer og møter med offentlige instanser som NAV og barnevernet et viktig felt. Forskere i lærerutdanningen er blant annet opptatt av relasjoner mellom ansatte og minoritetsforeldre, samt omtale av og reaksjoner mot rasisme på ulike trinn fra barnehage til ungdomsskolen. Og i idrettsvitenskapen forskes det på erfaringer med rasisme blant utøvere med minoritetsbakgrunn i elite- og breddeidrett, på rutiner for å håndtere rasisme, og på rasisme blant tilskuere.

Det brukes et mangfold av data og datainnsamlingsmetoder i studiet av diskriminering og rasisme. Surveydata fra representative utvalg av befolkningen, data fra offentlige registre som omfatter hele befolkningen, og ulike typer av «big data» som er samlet inn fra sosiale medier er vanlige typer av kvantitative data i rasismeforskningen. Av kvalitative data finner vi data som er samlet inn gjennom personlige intervjuer, gruppeintervjuer, dokumenter, debatter og innlegg i sosiale medier, samt etnografiske data som er samlet inn gjennom feltarbeid og deltakende observasjon. Disse ulike typene av data analyseres ved hjelp av ulike teknikker, som for eksempel diskursanalyse, innholdsanalyse, narrativ analyse, regresjonsanalyse og faktoranalyse.

Hvorfor er det vanskelig å snakke om rasisme?

Vi vet fra forskning at det kan være vanskelig å snakke om rasisme, både for dem som utsettes for det og for andre. Det er flere grunner til dette. Nedenfor følger noen typiske utsagn fra norsk samfunnsdebatt om hvorfor man ikke snakker om rasisme:

1. «Vi har lite, og ikke så alvorlig rasisme her til lands i forhold til i USA.» 2. «Rasismebegrepet brukes for vidt, og bør reserveres for biologisk rasisme.» 3. «Rasisme brukes ofte om urett som har mye mer å gjøre med kjønn og klasse.» 4. «Antirasister driver med identitetspolitikk, og det er galt fokus å heller feire forskjeller enn å kjempe mot urettferdighet.» 5. «De som forsker på rasisme, er ikke objektive: De er ute etter å skape endring og er politiserte.» 6. «Jeg synes det er vanskelig å ta opp rasisme fordi mange tror jeg stempler dem som rasister.» 7. «Jeg har fått høre at jeg drar rasisme-kortet.» 8. «Hvis jeg påpeker at noe er rasistisk, får jeg høre at jeg er altfor nærtakende.» 9. «Det blir dårlig stemning hvis noen begynner å snakke om rasisme.»

Den siste påstanden om at det skaper dårlig stemning å påpeke at det er rasisme i Norge, er en erfaring mange med minoritetsbakgrunn vil kjenne seg igjen i. Motstand mot å fokusere på rasisme, og påstanden om at vi har lite rasisme her i forhold til land som for eksempel USA, har vært sentrale kjennetegn ved den norske samfunnsdebatten om rasisme. Et annet velkjent tema i denne debatten er argumenter om at rasismebegrepet er unyansert, brukes for vidt og at det fungerer som en anklage mot den hvite majoritetsbefolkningen. Noen av dem som argumenterer på denne måten, fastholder at rasisme kun bør defineres som en tro på det samme biologisk funderte rasehierarkiet som rasehygienikere og nazister på 1900-tallet sverget til. Bredere definisjoner av hverdagsrasisme, strukturell og kulturell rasisme avvises med argumenter som at de utvanner den opprinnelige rasismedefinisjonen og gjør «alle hvite nordmenn til rasister».

En av de viktigste årsakene til at mange ikke ønsker å diskutere rasisme er at rasismebegrepet vekker sterke følelser som sinne, skam og skyld, og at mennesker i den hvite majoritetsbefolkningen føler seg urettferdig anklaget for rasisme. Innenfor amerikansk rasismeforskning,