Praktisk yrkesutøvelse BM (9788211038036) by Fagbokforlaget

Praktisk yrkesutøvelse

Praktisk yrkesutøvelse Målet med denne læreboka er at alle som har valgt Vg1 byggog anleggsteknikk, skal kunne gjøre seg kjent med de yrkene som utøves innen denne bransjen. Det gjelder både de som på forhånd har valgt yrke, og de som trenger litt mer tid til å bestemme seg.

| Bygg- og anleggsteknikk

Kjerneelementene og kompetansemålene i læreplanen er utgangspunkt for lærebokas innhold. Den er bygget opp på en fleksibel måte slik at stoffet kan deles opp og differensieres etter elevenes nivå og interesser. Boka er seksjonert i ni kapitler slik at yrkene blir presentert innenfor sine tilhørende Vg2-områder, og tekstene har gjennomgående visuell støtte i figurer, bilder og illustrasjoner.

Praktisk yrkesutøvelse

Vi anbefaler at alle lærebøkene og nettressursene i serien kombineres i skolearbeidet. Serien Vg1 byggog anleggsteknikk: · Praktisk yrkesutøvelse · Arbeidsmiljø og dokumentasjon · Tegningforståelse og 3D-modellering · Praktisk yrkesutøvelse – særløpsfagene · Nettressurs byggog anleggsteknikk

Frode M. Andersen, Øyvind Buset,

Bygg- og anleggsteknikk

Ingeborg Bøe, Reidar Dundas, Leif Erlandsen, Ivar H. Hansen,

ISBN 978-82-11-03803-6

,!7II2B1-adiadg!

BOKMÅL

Vg1 BM

Vg1

Vidar Haugen, Ole Larmerud, Stian Andre Rundgren, Jan Erik Skaar, Birger Susort mfl.

Frode Mosenget Andersen, Øyvind Buset, Ingeborg Bøe, Reidar Dundas, Leif Erlandsen, Ivar Horsberg Hansen, Vidar Haugen, Ole Larmerud, Stian Andre Rundgren, Jan Erik Skaar, Birger Susort mfl.

Praktisk yrkesutøvelse Bygg- og anleggsteknikk Vg1 Bokmål

Copyright © 2020 by Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved 1. utgave / 1. opplag 2020 ISBN: 978-82-11-03803-6 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign ved forlaget Omslagsfoto: yuttana Contributor Studio/Shutterstock Strekillustrasjoner: David Keeping Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Oversikt over forfattere Bli med å bygge Norge Tom Ekeli, John David Holt Anleggsteknikk Frode Mosenget Andersen (Anleggsmaskinførerfaget, Vei- og anleggsfaget, Fjell- og bergverksfaget, Asfaltfaget, Veidrift- og vedlikeholdsfaget) Espen Ånerud (Banemontørfaget) Per Olav Berg (Brønn- og boreoperasjonsfaget, Anleggsrørleggerfaget) Anleggsgartner Leif Erlandsen, Knut Arild Melbøe (Anleggsgartnerfaget) Betong og mur Stian Andre Rundgren (Betongfaget) Øyvind Buset (Mur- og flisleggerfaget) Overflateteknikk Reidar Dundas (Industrimalerfaget) Ingeborg Bøe (Malerfaget) Rørlegger Ole Larmerud (Rørleggerfaget) Treteknikk Ivar Horsberg Hansen (Limtreproduksjonsfaget, Trelastfaget, Trevare- og bygginnredningsfaget) Tømrer Vidar Haugen (Tømrerfaget) Ventilasjon, membran og taktekking Birger Susort (Isolatørfaget) Jan Erik Skaar (Tak- og membrantekkerfaget, Ventilasjons- og blikkenslagerfaget)

Forord Serien Vg1 byggog anleggsteknikk fra Fagbokforlaget bygger på populære lærebøker tidligere utgitt på Byggenæringens Forlag. Serien dekker kompetansemålene i Fagfornyelsen innenfor programfagene Praktisk yrkesutøvelse og Arbeidmiljø og dokumentasjon. Denne læreboka støtter opp om arbeidet med et utvalg av kompetansemålene og presenterer 21 av de 27 yrkene som starter sammen på Vg1 byggog anleggsteknikk. De seks særløpsfagene beskrives i et eget hefte fra Fagbokforlaget. Sammen med bøkene Tegningsforståelse og 3D-modellering og Arbeidsmiljø og dokumentasjon har du en god støtte i arbeidet med alle programfagene og Yrkesfaglig fordypning (YFF). Med våre læremidler vil du raskt få oversikt over hva som er typisk for de forskjellige yrkene, og ut fra dette kunne velge dine fordypningsområder og ikke minst ta ditt yrkesvalg før Vg2 og læretiden. Lykke til med opplæringen! Fagbokforlaget, september 2020

Innhold 1. Bli med å bygge Norge .................................. 6 Læremidlets mål og oppbygning ......................... 7 Kjerneelementer, tverrfaglige temaer og grunnleggende ferdigheter ................................. 11 2. Anleggsteknikk ............................................. 16 Arbeidsområder ................................................ 17 Maskiner og masseforflytning ............................ 18 Diverse maskinutstyr ......................................... 22 Valg av maskiner ............................................... 23 Grunnforhold ..................................................... 24 Grunnundersøkelser .......................................... 28 Oppmåling, utstikking og masseberegning ........ 29 Fastmerker ........................................................ 30 Anleggsmaskinførerfaget ................................ 36 Valg og bruk av anleggsmaskiner ...................... 38 Veibygging......................................................... 40 Vei- og anleggsfaget ....................................... 45 Fundamentering ................................................ 47 Dypfundamentering og pæling .......................... 51 Geotekniske forhold ved graving ....................... 53 Anleggsrørleggerfaget .................................... 56 Oppbygging av grøfter....................................... 60 Rørtyper og rørdeler .......................................... 64 Gjennomføring av grøftearbeid .......................... 66 Leggeteknikker .................................................. 70 Dokumentasjon og kontroll av eget arbeid ......... 71 Fjell- og bergverksfaget .................................. 72 Fjellsprengning .................................................. 74 Planlegging av sprengningsarbeid ..................... 76 Gjennomføring av en sprengning ....................... 79 Asfaltfaget ....................................................... 83 Produksjon av asfalt .......................................... 85 Utlegging av asfalt ............................................. 89 Håndlegging og legging med enkelt leggeutstyr .... 92 Komprimering av asfaltdekker ........................... 93 Banemontørfaget ............................................ 96 Kjøreveien – mer enn skinner ............................. 99 Materiell – mange ulike typer ........................... 100 Bygging og vedlikehold av jernbanespor.......... 105 Sporombyggingstog ........................................ 108

Brønn- og boreoperatørfaget ....................... 110 Fundamentering og stålkjernepæling ............... 113 Brønnboring etter vann .................................... 114 Energiboring .................................................... 114 Horisontalboring .............................................. 118 Veidrift- og veivedlikeholdsfaget .................. 120 Veiene våre – en samfunnsoppgave................. 124 Vinterdrift ......................................................... 125 Renhold .......................................................... 129 Andre vedlikeholdsarbeider på vei ................... 130

3. Anleggsgartner ........................................... 134 Om bærekraft innen anleggsgartnerens hverdag ........................................................... 136 Jord, jordhåndtering og jordproduksjon ........... 145 Grunnarbeider ................................................. 147 Stein- og betongarbeider................................. 150 Grønne arbeider .............................................. 157 Grønne tak og vegger. Blågrønne vannveier og regnbed ..................................................... 163 Trearbeider ...................................................... 166 Spesielle anlegg .............................................. 166 4. Betong og mur ............................................ 170 Verktøy og utstyr ............................................. 171 Laster og krefter .............................................. 178 Betongfaget ................................................... 180 Forskalingsarbeid ............................................ 183 Betongfundament og fundamentering ............. 186 Armert betong og armering ............................. 187 Bearbeiding av armeringen .............................. 190 Betong – egenskaper og bruksområder .......... 194 Delmaterialene i betongen .............................. 196 Hvordan lages betong? ................................... 199 Støp av enkle betongkonstruksjoner................ 201 Bearbeiding av betong .................................... 203 Betongindustri ................................................. 204 Mur- og flisleggerfaget .................................. 206 Teglsteinen ...................................................... 209 Teglsteinsmuring.............................................. 211 Muring med lettklinkerblokk ............................. 214 Flislegging ....................................................... 217 Pussarbeider ................................................... 218

Praktisk yrkesutøvelse

Innhold

5. Overflateteknikk ......................................... 220 Maling som beskyttende belegg ...................... 221 Maling og fargenes kvaliteter ........................... 224 Industrimalerfaget ......................................... 225 Forbehandling av overflater.............................. 227 Påføringsmetoder for maling, lakk og pulver .... 234 Andre påføringsmetoder .................................. 236 Klimaforhold ved overflatebehandling .............. 237 HMS for industrimalere .................................... 241 Malerfaget...................................................... 246 Forarbeidets plass i helheten ........................... 252 Behandling av ulike underlag ........................... 253 Malerarbeid ..................................................... 256 Verktøy innen malerfaget ................................. 258 Tapetsering...................................................... 261 Andre underlag og arbeidsmetoder ................. 264

6. Rørlegger .................................................... 270 Forebygging av helseskader og ulykker ........... 274 Rørleggerfagets tre arbeidsområder ................ 276 Sanitæranlegg ................................................. 276 Vannbårne energianlegg .................................. 297 Brannsikringsanlegg ........................................ 303 7. Treteknikk.................................................... 306 Tre fag med mye felles ..................................... 307 Materialkunnskap ............................................ 309 Å ta vare på materialer og utstyr ...................... 312 Måleverktøy ..................................................... 313 Håndverktøy .................................................... 317 Maskinelt håndverktøy ..................................... 319 Maskiner i treteknikkbransjen........................... 321 Sager .............................................................. 323 Høvel............................................................... 325 Fresemaskiner ................................................. 327 Moulding – mange funksjoner i én ................... 328 Pussemaskiner ................................................ 329 Festemidler ..................................................... 329 Trelastfaget .................................................... 332 Trelastbransjen i historisk perspektiv ................ 335 Lokalt råstoff gir industribedrifter...................... 336 Skurlast ........................................................... 336 Høvellast ......................................................... 339 Videreforedlede trelastprodukter ...................... 341

Trevare- og bygginnredningsfaget ............... 352 Dør- og vinduskonstruksjonen ......................... 357 Trapper............................................................ 363 Innredninger .................................................... 366

8. Tømrer ......................................................... 368 Teknologi og den digitale tømreren .................. 370 Forebygging av helseskader og ulykker ........... 372 Tømrerfagets oppbygning ................................ 373 Tømmer som byggemateriale .......................... 374 Tre som konstruksjonsvirke ............................. 376 Verktøy og utstyr til bearbeiding av trematerialer ................................................ 380 Elektriske verktøy ............................................ 381 Konstruksjon av bjelkelag og undergulv ........... 384 Hva er en bærende yttervegg? ........................ 388 9. Ventilasjon, membran og taktekking ........ 396 Håndverktøy, festemidler og materialer ............ 397 Ventilasjons- og blikkenslagerfaget ............. 399 Verktøy og maskiner ........................................ 408 Blikkenslagerens materialer ............................. 411 Festemidler og sammenføyingsmetoder ........... 414 Enkle konstruksjoner ved oppføring av en enebolig ..................................................... 417 Isolatørfaget .................................................. 424 Teknologiutvikling og bærekraft ....................... 426 Forebygging av helseskader og ulykker ........... 428 Anlegg og ulike typer arbeidsoppgaver ............ 430 Isolatørfagets hovedområder ........................... 432 Isolatørens verktøy og maskiner ...................... 438 Tak- og membrantekkerfaget ....................... 442 Forebygging av helseskader og ulykker ........... 445 Verktøy og maskiner ........................................ 448 Taktekkerens materialer ................................... 450 Festemidler ..................................................... 454 Noen enkle konstruksjoner .............................. 455 Stikkordregister .................................................. 457

Limtreproduksjonsfaget ................................ 342 Produksjon av limtre ........................................ 345 Limtre til bærende konstruksjoner.................... 346 Fingerskjøting .................................................. 350

Kapittel 1

Bli med å bygge Norge

Foto: Per Olav Berg

I byggog anleggsnæringen er du med på å skape og ta vare på bygg og anlegg som vil være synlige og nyttige for mennesker og samfunn i generasjoner. Du og arbeidskameratene dine i bransjen setter konkrete fysiske spor over hele landet – gjennom flotte bygg, veier og broer, uteområder og anlegg som du og vi vil være stolte av.

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 1

Bli med å bygge Norge

Læremidlets mål og oppbygning Målet med dette læremidlet er at alle som har valgt Vg1 byggog anleggsteknikk skal kunne gjøre seg kjent med de yrkene som representerer denne bransjen. Det gjelder både deg som på forhånd har valgt yrke og du som trenger litt mer tid til å bestemme deg. Med denne boka kan du raskt slå opp på det som fanger din interesse, reflektere over egne evner og få støtte for ditt utdanningsvalg.

Du som har bestemt deg for Vg1 byggog anleggsfag, har mange yrker å velge mellom. En byggog anleggsplass er som et miniatyrsamfunn som jobber mot et felles mål. Her vil du finne fagarbeidere fra en rekke yrker. Nå starter du reisen din for å bli én av dem. Illustrasjonen viser deg hvor mange yrker som kan være representert på en byggeplass. Sjekk om du kan oppdage hva dette arbeidsfellesskapet har gjort av tiltak mot forurensning og støy og for å sikre byggeplassen.

På Vg1 byggog anleggsteknikk starter opplæringen innen 27 yrkesfag. 21 yrker har ordinært løp med 2 år i skole + 2 år som lærling. De seks såkalte særløpsfagene gjennomføres enten som 1+3 år eller 0+4 år i skole og lærebedrift. I denne boka presenterer vi de 21 yrkene med ordinært skoleløp gruppert innenfor de Vg2-områdene som du må velge etter første året på skolen. De seks særløpsfagene presenteres i en egen bok. 7

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 1

Bli med å bygge Norge

Bokas oppbygning og innhold støtter elevene innen alle gjennomføringsmodellene som er beskrevet, og sikrer at du så tidlig som mulig kan gjøre yrkesvalget ditt og begynne å fordype deg i fagretningen du har valgt. Hvert hovedkapittel har en felles del, og hvert yrke beskrives med sine typiske arbeidsoppgaver, materialer, verktøy og maskiner og avsluttes med repetisjonsspørsmål. På nettressurs BA har vi samlet praktiske oppgaver for hvert fag som du kan utføre både i teorirom og verksteder på skolen. De seks særløpsfagene som ble nevnt på side 7, beskrives i et eget hefte fra Fagbokforlaget. Læreplanens kompetansemål

Som en del av svenneprøven maler lærlingen dørlistene i valgt farge, slik at den harmonerer med tapeten. Foto: Malermesternes Landsforbund

Den boka du nå leser, bygger på kompetansemålene i læreplan for Vg1 byggog anleggsteknikk fastsatt av Utdanningsdirektoratet 27. februar 2020. Vi har valgt å fordele kompetansemålene i de to programfagene i tre lærebøker og en nettressurs. Vi anbefaler at dere kombinerer hele verket i skolearbeidet. Innholdet i denne boka støtter arbeidet med utvalgte kompetansemål fra begge programfagene:

Utvalg fra Praktisk yrkesutøvelse – eleven skal kunne

Utvalg fra Arbeidsmiljø og dokumentasjon – eleven skal kunne

Æ velge og bruke maskiner og verktøy til ulike arbeidsoppdrag og følge anvisning for bruk og håndtering Æ velge ut og bruke personlig verneutstyr og vurdere konsekvenser av feil bruk Æ velge og bruke materialer knyttet til ulike byggetradisjoner Æ oppbevare, beregne og behandle materialer på en miljøvennlig, faglig og økonomisk måte Æ bruke digitale ressurser til å beregne, måle opp og merke etter beskrivelse og tegning Æ planlegge og bygge en konstruksjon Æ beskrive hvilke krav og forventninger samfunnet stiller til en profesjonell yrkesutøver, og reflektere over egen praksis

Æ beskrive og bruke arbeidsteknikker og arbeidsstillinger som forebygger helseskader Æ planlegge, gjennomføre og vurdere eget arbeid Æ vedlikeholde maskiner og verktøy Æ kildesortere avfall etter gitte retningslinjer og reflektere og vurdere konsekvenser av feilhåndtering av avfall Æ kommunisere og formidle budskap tilpasset ulike målgrupper Æ forstå og bruke fagterminologi i samhandling med ulike målgrupper Æ vurdere hvordan miljø- og klimaendringer påvirker byggog anleggsbransjen

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 1

Bli med å bygge Norge

Bokas oppbygning Hovedkapitler (programområder Vg2)

Underkapitler (yrkene Vg3)

1 Bli med å bygge Norge

Om læremidlets mål og oppbygging Om kjerneelementer, tverrfaglige temaer og grunnleggende ferdigheter

2 Anleggsteknikk

Anleggsmaskinførerfaget Vei- og anleggsfaget Anleggsrørleggerfaget Fjell- og bergverksfaget Asfaltfaget Banemontørfaget Brønn- og boreoperatørfaget Veidrift- og veivedlikeholdsfaget

3 Anleggsgartner

Anleggsgartnerfaget

4 Betong og mur

Betongfaget Mur- og flisleggerfaget

5 Overflateteknikk

Industrimalerfaget Malerfaget

6 Rørlegger

Rørleggerfaget

7 Treteknikk

Limtreproduksjonsfaget Trelastfaget Trevare- og bygginnredningsfaget

8 Tømrer

Tømrerfaget

9 Ventilasjon, membran og taktekking

Ventilasjons- og blikkenslagerfaget Isolatørfaget Tak- og membrantekkerfaget

Konkurranser for lærlinger og elever Til inspirasjon for elever og lærlinger arrangeres det internasjonale konkurranser og Norgesmesterskap. Det er WorldSkills Norway som har ansvar for det norske Yrkeslandslaget som hvert 2. år deltar i de internasjonale konkurransene Yrkes-VM og Yrkes-EM. I tillegg arrangeres det Skole-NM hvert år og YrkesNM hvert 2. år. WorldSkills Norway er en ideell organisasjon som arbeider for å høyne statusen, interessen og kvaliteten på norsk yrkesutdanning. Bak organisasjonen står Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO), Landsorganisasjonen i Norge (LO), Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS), Utdanningsdirektoratet, Kommunesektorens Interesseorganisasjon (KS) og en rekke landsforeninger, fagforbund, opplæringskontorer, skoler og fylkeskommuner. 9

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 1

Bli med å bygge Norge

Utvalg av bilder fra Yrkes NM 2018. Foto: WordSkills Norway

De tre beste anleggsmaskinførerne i Skole NM 2018.

Anleggsmaskinførerfaget

Betongfaget

Mur- og flisleggerfaget

Ventilasjons- og blikkenslagerfaget

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 1

Bli med å bygge Norge

Kjerneelementer, tverrfaglige temaer og grunnleggende ferdigheter Bygg- og anleggsbransjen De fleste fagene innen byggog anleggsteknikk har lange og rike tradisjoner. Som faglært har du både glede og nytte av kunnskaper om byggog anleggsbransjenes historie. Slik får du kjennskap til kulturarven som ligger i flere av yrkene. Alle fagene har fagkunnskap og -ferdigheter du må tilegne deg. Noen fag har ulike ord og uttrykk for samme oppgave. Dette er tradisjoner som må respekteres. Ulike fag kan også ha litt ulike måter å tilnærme seg fagstoffet på. Å kunne kommunisere og samarbeide godt med andre er både viktig og berikende når du er fagarbeider i byggog anleggsbransjen. Oppdragsgivere, leverandører og andre faggrupper jobber best i god dialog, både på byggeplasser og ute på anlegg. Du må lære både fagspråket og kommunikasjonsformene. Boka legger vekt på innlæring av fagbegrep med illustrasjoner og forklaringer, og du kan gå inn på en egen, illustrert begrepsdatabase i elevressursen. Når du planlegger et arbeid, er det lurt å ta deg den tiden som trengs for å utføre hver enkelt oppgave. I flere av yrkene må du kunne regne ut areal, volum og mengde materialer ut fra tegninger. Det krever også beregning av målestokk og vinkler. Det utvikles stadig nye teknologiske løsninger for oppmåling, tegningslesning og selve utførelsen av arbeidsoppgavene. Bruk av digitale verktøy er nødvendig; f.eks. å skrive og legge inn bilder fra et arbeidsoppdrag på PC, mobiltelefon eller nettbrett som dokumentasjon på at jobben er utført. Ofte er slik dokumentasjon også en del av bedriftens kvalitetssikringssystem. Materialer og verktøy Som fagarbeider i byggog anleggsbransjen må du ha kunnskaper om materialer og verktøy. Flere verktøy og maskiner som anvendes, krever dokumentert sikkerhetsopplæring, noe som gjør helse, miljø og sikkerhet (HMS) til en viktig del av opplæringen i alle yrkene i byggog anleggsfamilien. Videre er riktig lagring av materialer sentralt for å unngå svinn. Svinn betyr at materialene vi lagrer, blir oppbevart eller håndtert på feil måte. Eksempler kan være trematerialer eller isolasjon som blir utsatt for nedbør eller annen fuktighet, eller at steinmasser blir blandet med jord og leire.

Du skal også kunne vedlikeholde maskiner og verktøy og vite noe om hvordan valg av maskiner, materialer og verktøy påvirker klima, miljø og økonomi.

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 1

Bli med å bygge Norge

Forebygging av helseskader og ulykker

Luftig arbeidsplass med riktig sikring. Her blir veggen armert med sprøytebetong.

Forebygging av helseskader og ulykker kan være avgjørende for liv og helse for deg og dine arbeidskamerater. Planer for arbeidet, risikovurderinger og en sikker jobbanalyse (SJA) skal alltid utarbeides og dokumenteres før arbeider som kan medføre risiko for skader, blir igangsatt. Selv om du bruker personlig verneutstyr, skal du kritisk vurdere hva som kan gå galt i form av en grundig SJA. På den måten jobber du systematisk med forebygging av helseskader og ulykker. Når du utarbeider en SJA, må du også hente inn opplysninger om kjemikalier fra sikkerhetsdatablad. I dag fins slik informasjon ofte på nettet. Alle leverandører skal ha sikkerhetsdatablader for egne produkter. De inneholder nøyaktige opplysninger om innholdet i produktet, noe som er viktig å vite for en lege dersom ulykken er ute, og det blir behov for behandling. Du finner mer om dette i boka Arbeidsmiljø og dokumentasjon. Bruk av digitale verktøy I yrkene i byggog anleggsteknikk får du brukt din digitale kompetanse til planlegging, men også til kommunikasjon med andre på mobilen med chat, e-post eller SMS. I løpet av arbeidsdagen brukes digitale løsninger til å føre material- og timelister og beskrive utført arbeid. Ofte danner denne dokumentasjonen også grunnlaget for faktureringen.

I løpet av Vg1 skal du lære å bruke enkel tredimensjonal modellering i arbeidsoppdrag. Foto: Johan Røed, Rendra AS

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 1

Bli med å bygge Norge

Digitale verktøy for prosjektering av bygg og anlegg En del av teknologibruken gjelder digitale programmer og verktøy for å bygge, dokumentere og kvalitetssikre arbeid, gjerne med kombinasjonen tekst og bilde. I økende grad prosjekteres byggog anleggsprosjekter som en bygningsinformasjonsmodell (3D), en såkalt BIM-modell. BIM er digitale systemer der du som fagarbeider kan ta ut oppdaterte arbeidstegninger til oppdraget ditt på en iPad eller PC. Ved å studere 3D-modellen får du samtidig en oversikt over hele prosjektet, og hvordan du må samarbeide med de andre fagene. BIM gjør det enklere for deg som fagarbeider å se hvordan bygget skal bli. I tillegg lagres det informasjon og opplysninger for fremtidig drift og vedlikehold av bygget. Opplysningene kan også bli nyttige i fremtiden når bygget eventuelt skal rives og for gjenvinning av materialer. Mer om BIM og tegningslesning fins i læreboka Tegningsforståelse og 3D-modellering.

Bærekraftig utvikling For å skape en bærekraftig utvikling må vi ta miljøhensyn også når vi bygger. Du kan f.eks. bruke kunnskapene dine om ulike materialers påvirkning på natur og miljø til å bygge energieffektive konstruksjoner. Du kan også anvende dine kunnskaper om hvilke løsninger som gir et lavt klima- og miljøavtrykk. Det betyr at du må vite noe om hvordan ulike materialer innvirker på natur og miljø, og hvor brukbare de er til å oppnå energieffektive konstruksjoner. Vi kan også bidra til økt bærekraft ved å velge miljøvennlige maskiner til ulike arbeider innen bygg og anlegg. Godt vedlikehold av maskiner og utstyr – og gjenbruk av materialer – er eksempler på gode tiltak for å fremme en bærekraftig utvikling. På dette feltet gjenstår det mye, og som fagarbeider skal du derfor utvikle kompetanse i bærekraftig produksjon som innebærer å kunne tenke nytt og fremtidsrettet.

Vi gir flere eksempler på bærekraftige tiltak underveis i boka. Under anleggsgartnerfaget kan du lese mer utfyllende om noe av det som gjøres i praksis allerede i dag.

Kildesortering Hvert år produseres det omtrent 1,5 millioner tonn avfall fra nybygg, rehabilitering og riving. Det er nesten like mye som samlet mengde husholdningsavfall i Norge. Ved nye bygg eller anlegg må vi derfor allerede i planleggingsfasen skape gode rutiner innen alle former for kildesortering, og videreføre dem gjennom hele byggefasen.

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 1

Bli med å bygge Norge

På 1900-tallet var det lite kildesortering og vanlig å brenne byggavfall på plassen. I dag er kravet 60 % sortering på byggeplass, mens mange klarer 90 %. Dette gjør at en del byggematerialer kan gjenvinnes. Men det er fortsatt for mye avfall: 50 kg per kvadratmeter nybygg er ikke uvanlig. Tallet burde vært halvparten.

De fleste avfallsmottak har innført ulike priser for mottak av blandet eller sortert avfall. Det gjelder derfor å sette kildesorteringen i system. Antall avfallskonteinere osv. må tilpasses det enkelte prosjekt. Et fint tiltak er å kontrollere om produsentene er villige til å ta i retur rester og kapp før vi går til innkjøp av byggevarene. Sjekk www.byggemiljo.no for mer informasjon om bygningsavfall. Den norske arbeidslivsmodellen Som fremtidig yrkesutøver i byggog anleggsbransjen trenger du kunnskaper om arbeidsgivers og arbeidstakers plikter og rettigheter – og betydningen av trepartssamarbeidet. De tre partene som samarbeider, er store organisasjoner som er dannet for å representere arbeidsgivere og arbeidstakere og staten – som både er part og lovgivende myndighet. De tre partene jobber sammen for å utvikle et bedre arbeidsliv. Trepartssamarbeidet omfatter derfor i hovedsak arbeidslivsspørsmål. På sikt kan kunnskapene dine om trepartssamarbeidet bidra til at du blir en mer selvstendig og omstillingsdyktig fagarbeider, samtidig som du også lettere kan påvirke utviklingen.

Foto: Espen Bratt, Vedal Entreprenør

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 1

Bli med å bygge Norge

Hvordan jobbe – og samtidig vise hva du har lært? Som elev på Vg1 byggog anleggsteknikk skal du utvikle kunnskaper, ferdigheter og kritisk tenkning for å løse arbeidsoppgaver innen ditt fagområde. Grunnlaget for standpunktkarakteren er hvor godt du når kompetansemålene i begge de to programfagene: Praktisk yrkesutøvelse og Arbeidsmiljø og dokumentasjon. Lærerne setter karakterer basert på kompetansen du viser ved å planlegge, gjennomføre, vurdere og dokumentere eget faglig arbeid. Det er derfor viktig at du virkelig viser hva du kan, slik at du får de standpunktkarakterene du fortjener. For å nå høy kompetanse og måloppnåelse i programfagene, må du satse på å utvikle forståelse, evne til refleksjon og kritisk tenkning. Modellen nedenfor viser betydningen av refleksjon og kritisk tenkning for å utvikle egen kompetanse. Det viktige er dine tanker om hva du gjør, og når du gjør det. Hvorfor gjør jeg jobben nettopp slik? Og hvordan kan jeg tenke meg å gjøre den samme jobben neste gang? Eller hvordan kan jeg bruke det jeg har lært, i nye oppgaver?

Slike refleksjoner bidrar til at du tenker kritisk. «Kritisk» i denne sammenheng betyr ikke at du skal være negativ og påvise noe som må være feil – det betyr at du skal tenke grundig over det du har lært, og begrunne hvordan du arbeider.

Her er et eksempel på hvordan en sikker jobbanalyse kan føres inn i modellen: 1. Hva må vi tenke på når det gjelder helse-, miljø- og sikkerhetstiltak før vi gjør denne oppgaven? 2. Hvor bra fungerte HMS-tiltakene vi hadde planlagt da vi gjorde oppgaven? 3. Hvordan vurderer vi HMS-tiltakene som vi planla og gjennomførte? 4. Hvordan kan vi dokumentere planleggingen, gjennomføringen og vurderingen i tekst og/eller bilder? 5. Hva lærte vi av de fire trinnene? Trinnene består her av refleksjoner som grunnlag for kritisk tenkning.

Modellen viser hvordan kritisk tenkning kan være til hjelp på alle de fem trinnene. Å planlegge, gjennomføre, vurdere og dokumentere gjelder både når du skal avlegge fag- eller svenneprøve, og når du forbereder deg til neste oppgave den dagen du er blitt fagarbeider.

5. Kritisk tenkning Hva lærte jeg? Og hvordan vil jeg gjøre det neste gang?

1. Planlegge

Læringsoppgaver som gir læring i flere kompetansemål i samme oppgave

4. Dokumentere

2. Gjennomføre

3. Vurdere

Kapittel 2

Anleggsteknikk

Foto: Øystein Grue

Anleggsteknikk omfatter åtte fag som utdanner anleggsmaskinførere, veiog anleggsarbeidere, anleggsrørleggere, fjellog bergverksarbeidere, asfaltører, banemontører, brønn- og boreoperatører og veidriftere. Mange forbinder anleggsteknikk med yrker der det brukes store maskiner og utstyr, men vi må også kunne vurdere grunnforholdene, bearbeide og håndtere ulike typer fjell og masser og til slutt levere et sluttprodukt med riktig overflate. Vi starter med en fellesdel om maskiner og utstyr, grunnforhold, fundamentering og oppmåling. Deretter presenteres hvert enkelt fag. 16

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2

Anleggsteknikk

Arbeidsområder Vi kan skille mellom store og mindre anlegg. I førstnevnte gruppe finner vi: Æ Æ Æ Æ Æ

Veianlegg Tunneler Gasskraftanlegg Damanlegg Flyplasser

På en anleggsplass samarbeider mange ulike fag innen både byggog anleggsteknikk, men også andre yrkesgrupper som kranførere og elektrikere utfører viktige oppgave. På tegningen under ser du veibygging med en fjellskjæring. Massene blir transportert til et knuseverk der de så bearbeides for videre bruk. Samarbeid er også her avgjørende for et godt resultat, og jobbene utføres i et samspill mellom anleggsmaskinførere, fjellog bergverksarbeidere, veiog anleggsarbeidere og asfaltører. Tegningen øverst i margen viser arbeid på en boligtomt. Nederst jobber fjellog bergverksarbeidere i en tunnel sammen anleggsmaskinførere som betjener hjullaster og dumper.

Vei-, tog- og kraftverkstunneler eller tunneler for framføring av drikkevann er store og kompliserte anlegg. Men også bygging av fjellhaller som har flere formål, inngår, som f.eks. idrettsanlegg og parkeringshus. Damanlegg er magasiner til vannkraftproduksjon.

Av mindre anlegg nevner vi: Æ VA-anlegg med vann og avløp fra bolighus og industri Æ Byggegroper og boligtomter Æ Boligfelt og mindre veier

Praktisk yrkesutĂ¸velse

Kapittel 2

Anleggsteknikk

Maskiner og masseforflytning Det kreves kompetansebevis for ĂĽÂ fĂ¸re masseforflytningsmaskiner.

Maskiner og utstyr er en viktig del av moderne anleggsarbeid. BĂĽde gravemaskiner, hjullastere, dumpere, bulldosere, veihĂ¸vler og traktorgravere brukes til flytting av masser og kalles derfor masseforflytningsmaskiner. For at vi skal fĂĽ utfĂ¸rt arbeidet pĂĽ en god og sikker mĂĽte, er det viktig at alle anleggsarbeidere har gode kunnskaper om og interesse for maskiner og utstyr. Velger vi de rette maskinene til arbeidsoppgavene, og bruker dem sikkert og riktig, skaper vi gode arbeidsplasser. Godt vedlikehold gir oss anleggsmaskiner iÂ god teknisk stand. Alt dette til sammen gjĂ¸r at vi trives pĂĽ jobb.

LĂ¸smasser

Gravemaskin

LĂ¸smasser bestĂĽr av organiske og mineralske jordarter og ble dels dannet under siste istid da landet var dekket av et tykt islag som skurte fjellet og tok med seg massene. Da isen stort sett var smeltet for ca.Â 10Â 000Â ĂĽr siden, hadde vannet fĂ¸rt med seg de fineste massene ut iÂ sjĂ¸en og iÂ innsjĂ¸er og avsatt de fineste jordartene der. Og landhevingen var iÂ full gang.

Gravemaskiner brukes til utgraving, opplasting og planering av lĂ¸smasser. De brukes ogsĂĽ til ĂĽÂ pigge og lĂ¸se opp fjell eller rive f.eks.Â betongkonstruksjoner. Hvis gravemaskinen er godkjent for det, kan den ogsĂĽ lĂ¸fte hengende last.

Hovedkomponentene pĂĽ en gravemaskin. Illustrasjon: Volvo Maskin AS

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2

Anleggsteknikk

En gravemaskin kan svinge 360°. Den er dermed godt egnet til å håndtere masser og få dem forflyttet rundt hele omkretsen. Den er likevel ikke like stabil når det gjelder veltemomentet rundt hele maskinkroppen. Det må maskinføreren alltid være oppmerksom på. Gravemaskiner fås både med belte og hjul (se fotoet nedenfor). Valget av maskintype avhenger av om maskinen skal forflyttes mye mellom jobbene. En beltegraver er bedre egnet til å håndtere et underlag med dårlig grunn eller med grov stein.

Elektriske gravemaskiner med lavere klimagassutslipp, som vist på bildet under, prøves nå ut, noe vi ser mer på i kapittel 3. Foto: Byetaten i Oslo

Her ser du en hjulgraver nederst og en beltegraver øverst. Foto: Volvo Maskin AS

Til v.: løft av gravekasse. Midten: rippertann til gravemaskin. Til h.: klype for knusing av betong. Foto: Volvo Maskin AS

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2

Anleggsteknikk

Hjullaster Hjullasteren blir brukt til opplasting av grus, jord og stein. Den brukes også til å flytte tømmer samt vintervedlikehold og snømåking. Hjullasteren er godt egnet til transport av masser over kortere avstander og er i dag rammestyrt. Dumper Anleggsdumperen brukes til transport av masser utenfor anlagt vei. Den er leddstyrt og har stor fremkommelighet i vanskelig terreng. Mindre anleggsdumpere kan også brukes til transport langs vei. Hjullaster. Foto: Hitachi

En rammestyrt hjullaster er leddet på midten slik at maskinen kan styres med hydraulikk via «knekken» i midt-leddet. Tilleggsutstyr til hjullasteren er pallegaffel, tømmerklo, kranbom og koster, men også spesialskuffer med vinger for snørydding m.m.

Anleggstrucker har stiv rammekonstruksjon og ligner på lastebiler i konstruksjonen. Dette er store maskiner og brukes til massetransport der det bygges forholdsvis gode anleggsveier. Anleggstrucker har ikke lov til å kjøre på offentlig vei på grunn av størrelsen. Bulldoser

Anleggstruck/tipptruck. Foto: Nanseth Standard AS

GPS står for Global Positioning System og leverer elektroniske oppmålingsdata fra alle deler av jorden via et nett av satellitter.

Bulldoser eller doser brukes for det meste som tippmaskin ved å dytte ut masser for å bygge opp fyllinger. Med dagens måle- og navigasjonsutstyr (GPS) kan vi også bruke doserne til finere planeringsarbeid.

Bulldoser

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2

Anleggsteknikk

Veihøvel Veihøvel brukes til planering av pukk og grusmasser ved oppbygging av vei. Den kan også brukes til planering av slake skråninger, rens av grøfter og til ishøvling og snørydding. Traktorgraver Traktorgraveren har graveutstyr bak og lasteskuffe foran. Dermed kan den brukes som en gravemaskin og som en hjullaster. Traktorgraveren er best egnet til grøftearbeid samt mindre gravearbeider. En fordel er at den er enkel å forflytte mellom jobbene.

Veihøvel. Foto: Johs. J. Syltern AS

Traktor og lastebil Det er mange som bruker traktorer med henger (dumperkasse) til transport av masser på mindre anlegg og langs vei. Videre brukes ofte traktoren med brøyteutstyr og strøkasse for vintervedlikehold av mindre veier, sykkelstier og plasser. Lastebiler brukes til massetransport internt på anlegget og til og fra anleggsplassen. Lastebilen er det beste valget når massene skal flyttes over lengre strekninger. Lastebil med brøyteutstyr og strøkasse brukes også til vintervedlikehold av større og mindre veier.

Traktorgraver. Foto: Volvo Maskin AS

En dumperkasse er lastekassen på en lastebil eller traktorhenger med forsterket kasse. Slik tåler den bedre de grovere massene vi transporterer på et anlegg.

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2

Anleggsteknikk

Borerigg For boring i fjell bruker vi i dag mest hydrauliske borerigger. De fås i mange størrelser. I omtalen av fjellog bergverksfaget og brønn- og boreoperatørfaget skal vi se litt mer på dem. Ved boringen har de en borhammer som kombinerer slag og rotasjon akkurat som på en slagdrill. Enkelte typer borerigger kan bore fra 25 mm til 127 mm borehull. Det fins også rigger som borer større hull, men da bruker vi som regel senkebormaskiner eller rene rotasjonsrigger.

Diverse maskinutstyr Borerigg. Foto: Atlas Copco

Vibrostamper, vibroplate og valser Vibrostamper (hoppetusse) brukes til komprimering der det er litt trangt, som i en grøft. Bredden på plata som komprimerer, er ca. 20–30 cm, og den har samtidig god dybdeeffekt. Vibroplater brukes også på mindre arbeidsområder. Den fås i flere størrelser og er i utgangspunktet større enn vibrostamperen. Valser er maskiner med trommel som kan brukes med eller uten vibrasjon, avhengig av hva vi skal komprimere. Asfaltutlegger Asfaltutleggeren brukes til å legge ut asfalt i en bestemt tykkelse. I prinsippet fylles asfalten inn i den ene enden og blir lagt ut i den andre. Dette omtales nærmere under asfaltfaget.

Vals. Foto: Volvo Maskin AS

Vibrostamper. Foto: Cramo AS

Vibroplate. Foto: Cramo AS

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2

Anleggsteknikk

Løfteoperasjoner og anhuking En gravemaskin eller hjullaster brukes også til å utføre løfteoperasjoner. Maskinførerne må derfor kunne bruke maskiner til slike oppgaver. Anleggsarbeidere må også kunne bruke løfteutstyr og anhuke lasten på en sikker måte. Tegningen i margen viser en gravemaskin som løfter en gravekasse som skal settes ned i en grøft. Slike jobber blir vanligvis utført enten av anleggsmaskinførere eller veiog anleggsarbeidere. Men det trengs oftest også hjelp til anhuking og signalgiving. I elevressursen finner du ellers mer stoff om anhuking.

Valg av maskiner Når det gjelder valg av maskinstørrelse/type, er det flere faktorer som spiller inn.

På tegningen ser du en person som dirigerer løftet når gravekassen skal ned i grøften. Han bruker lår-senktegnet.

Rekkevidde Maskinens rekkevidde sier noe om hva den skal brukes til. Det trengs for eksempel god rekkevidde når vi skal grave en grøft, både for å komme dypt nok ned og for å få lagt massene unna grøftekanten. At maskinen er «sterk», betyr at den har krefter til å løsne og løfte massene. Fremkommelighet Fremkommelighet er noe vi må vurdere når valget står mellom å bruke hjul- eller beltegraver. Hjulgraveren egner seg best når underlaget er fast og stabilt. Beltegraver velger vi ved arbeider i terrenget. For andre maskintyper enn gravemaskiner er transportavstanden viktig, men også maskinens generelle bruksområde. En maskinentreprenør ser derfor på hvilke oppgaver maskinene skal utføre; så gjør vedkommende valget ut fra et totalbilde av det som kreves.

Maskinstørrelse Maskinstørrelse er også viktig for maskinens stabilitet, dvs. at den står godt på underlaget og har et stort veltemoment.

Vedlikehold og HMS Det trengs gode planer for vedlikehold av maskiner og utstyr. Et godt vedlikehold gir lengre brukstid på maskinen. Vi får større driftssikkerhet, og kostnadene til reparasjoner blir mindre. Ved godt vedlikehold kan vi også planlegge arbeidet bedre. Alt dette bidrar til å skape gode og trygge arbeidsplasser. Husk også at det er billigere å forebygge enn å reparere.

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2 Anleggsteknikk

Håndverktøy

Anleggsspade

Æ Spader blir brukt til å håndspa masser og er formet ut fra bruken. Vi kan også bruke dem til å stikke ned i løsmasser, til å kappe av trerøtter eller arbeide med løsmassene rundt rør eller andre konstruksjoner slik at massen får bedre kontakt med det vi har bygget. Æ Krafse brukes til å flytte masser eller avrette (planere) masser. Æ Spett er et verktøy som brukes til å løse steiner. Det kan også brukes til å lage hull til stikk og lignende. Æ Slegge brukes til å knuse eller dele steiner som er for store til å løftes for hånd. Slegge brukes også til å rive mindre betongkonstruksjoner og til å slå ned pæler og stolper.

Grunnforhold Geologi og geoteknikk Geologi er læren om jorden og forteller om hvordan den er sammensatt, og hvordan bergartene og løsmassene ble til. Med til bildet hører også at da landet steg etter at isen smeltet, kom gammel sjøbunn opp i dagen og ble til de løsmassene vi graver frem i dag. Andre steder stoppet avsmeltingen av isen for lengre tid, og de store sand- og moreneforekomstene der vi har sandtak i dag, ble avsatt. Eksempler på krafse, spett og slegge. Foto: ProffPartner

Geoteknikk er et fag som bygger på geologien. Det omhandler blant annet hvordan jord og fjell, eller det som geologien kaller bergartene, blir brukt som byggemateriale eller byggegrunn.

Bergarter I Norge har vi mange bergarter som alle ble dannet i ulike geologiske tidsaldre for millioner av år siden. En geologisk tidsalder går gjerne 600 millioner år tilbake i tid. Videre kan vi dele bergartene inn i tre hovedgrupper alt etter hvordan de er dannet: 1. Smeltebergartene (de eruptive bergartene) dannes når smeltemasse (magma) under trykk og høy temperatur kommer opp gjennom ganger fra jordens indre. Av og til kommer smeltemassene helt opp til jordoverflaten og størkner der. Andre ganger har smeltemassene ikke kommet helt opp og størknet i ganger eller lommer. Det har ført til mange typer smeltebergarter, avhengig av blant annet hvor lang tid det har tatt for massen å stivne.

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2

Anleggsteknikk

2. Avsetningsbergartene (de sedimentære bergartene) er dannet av avsatt, løst materiale. Slike avsetninger kan være steiner, sand eller slam som er løst gjennom forvitring fra andre bergarter. Eksempel på en slik bergart kan være skifer, men også kalkfjell som er dannet av avsetninger fra kalkholdige sjødyr samt kjemisk utfelt kalk. 3. Omdannede bergarter (de metamorfe bergartene) er enten smeltebergarter eller avsetningsbergarter som er omdannet. Det fins også metamorfe bergarter som er omdannet flere ganger. De har vært utsatt for forandring via store, ofte kombinerte trykk- og varmepåkjenninger. Det har fått bergarten til å danne nye mineralkorn og også forandret strukturen. Eksempler på metamorfe bergarter er gneis, som kan være omdannet granitt, eller marmor som er omdannet kalkfjell.

Mineraler

Marmor

Gneis

En bergart består av flere mineraler. På grunn av borslitasjen bør vi vite hvilke mineraler vi borer i. Mineralegenskapene påvirker også graden av slitasje ved knusing av fjell som utføres ved ulike pukkverk her i landet. For masse som skal brukes i anleggsbransjen, har mineralegenskapene i knust tilstand stor betydning. Ved å sette opp en skala fra 1–10 på hardhet kan vi lage en tabell på mineralenes hardhet. Den kan du studere nærmere nedenfor. Leirskifer Hardhet

Mineral

Karakteristikk

Talk

Risses lett med neglen

Gips

Kan risses med neglen

Kalkspatt

Risses lett med kniv

Flusspat

Risses mindre lett med kniv

Apatitt

Risses vanskelig med kniv

Feltspatt

Risser så vidt glass

Kvarts

Risser glass ganske lett

Topas

Risser med letthet glass

Korund

Kan bare risses med diamant

Diamant

Kan ikke risses med noe mineral

Tabellen er basert på Mohrs skala og beskriver hardheten av mineralene.

Praktisk yrkesutøvelse

Betegnelse

Kornstørrelse

Blokk

større enn 600 mm

Stein

60–600 mm

Grus

2–60 mm

Sand

0,06–2 mm

Silt

0,002–0,06 mm

Leire

mindre enn 0,002 mm

Tabellen viser mineraljordarters kornstørrelse.

Kapittel 2

Anleggsteknikk

Løsmasser Vi kan dele løsmassene vi arbeider med, inn i følgende jordarter: Æ Organiske jordarter, som er mer eller mindre omdannede og nedbrutte rester etter planter eller dyr. Noen av disse jordartene kalles matjord og er lite egnet som byggegrunn, men samtidig kan vi se på dem som en ressurs. Mange maskinentreprenører har i dag produksjon av matjord som en ekstra inntekt. Vi trenger også matjord til å pusse opp anleggsområdet når vi har avsluttet hovedprosjektet, slik at vi får sådd til skråninger og områder som ikke er bebygd. Æ Mineraljordartene, som er de jordartene vi støter på når vi har fjernet de organiske. Mineraljordartene sorterer vi gjerne etter kornstørrelsen. Se tabell i margen.

Organiske jordarter Vi deler gjerne organiske jordarter inn i tre grupper. Mold som er omdannede organiske materialer som planterester og liknende. Gytje som hovedsakelig består av rester etter alger og andre små vanndyr. Torv som er mer eller mindre omdannede myrplanter og annet som har stått i myrområder. Fra jernalderen til langt ut på 1800-tallet var torv en viktig ressurs og ble brukt til brensel.

Klimaendringer har økt hyppigheten av kvikkleireskred de siste årene som i Nittedal i 2019. 90 000 mennesker bor på kvikkleire i Norge. Det er ikke farlig å bo på leira, så lenge den får ligge i fred.

For å finne ut hvilken jordart vi arbeider med, kan vi ta sikteprøver. Vi bruker da en siktesats og finner så ut kornfordelingen i prosent i massene. Dersom massene består av 15 % grus, 80 % sand og 5 % silt, kan vi betegne massen som grusholdig sand. Vi kan også sende prøvene til et laboratorium for å bestemme massenes egenskaper og dermed også hva de kan brukes til. Dette arbeidet utføres av en geotekniker, men en god anleggsarbeider bør ha grunnleggende kjennskap til løsmassenes egenskaper. Gjennom teori og praksis kan han eller hun så vurdere dem opp mot byggegrunnen og sikkerheten med tanke på ras og utglidning. Mineraljordartenes egenskaper Når det gjelder løsmasser, er egenskaper som bære- og dreneringsevne, kapillaritet og telefare viktige. I denne sammenhengen deler vi løsmassene inn i:

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2

Anleggsteknikk

Æ Friksjonsjordarter, herunder grus og sand. Navnet har sammenheng med kornstørrelsen; jo mer vi presser massene sammen, jo større skjærstyrke har de. Enkelt forklart kan vi tenke oss to sandpapir presset sammen. Det skal da stor kraft til for at de sklir fra hverandre. Æ Kohesjonsjordarter. Da har vi med leire og kvikkleire å gjøre. Kohesjon er et latinsk navn som betegner den kraften som får et legemes molekyler til å henge sammen. Her kan vi forenkle det og si at mens vi i friksjonsjordarten presset to sandpapir sammen, vil vi nå presse to plastark sammen. De glir unektelig lettere fra hverandre! Æ Mellomjordarter (blandingsjordartene). Silt hører inn her. Avhengig av om den er sand- eller leirholdig, vil silten ha litt av egenskapene til de to jordartene over. Leire og silt endrer egenskapene sine sterkt alt etter hvor mye vann de inneholder.

a) Løs finsand, silt

b) Fast morenestruktur

c) Fast ferskvannsleire

Kvikkleireskred Leire som er avsatt i saltvann, kalles marin leire. Den inneholder i utgangspunktet mye salt som bidrar til å binde massen. Hvis derimot vanngjennomstrømningen vasker ut saltet, oppstår det vi kaller kvikkleire. Den inneholder da kun noen få korn og mye vann. Denne strukturen vil ved små belastninger bryte sammen og utløse kvikkleireskred.

d) Marin «korthus»-stuktur

Skjematiske bilder av jordarter

Jordartenes bæreevne Bæreevnen til en jordart er viktig i forhold til fundamentering av bygg og veier og ved grøftearbeid. En jordarts bæreevne øker ettersom kornstørrelsene øker. For å kunne beregne bæreevnen må vi derfor finne ut hvor fast lagret jordartene er. Vanninnholdet påvirker også bæreevnen, men jo grovere korn jordarten har, jo mindre er vanligvis vanninnholdet. Tabellen i margen angir tall for bæreevnen til ulike jordarter.

Jordart

Maksimal last

Fast lagret sand og grus

250–300

Middels fast sand og grus

150–200

Fin sand til grov silt

100–150

Løs sand og silt

50–150

Fast leire

150–200

Dreneringsevne og kapillaritet

Middels fast leire

70–150

Byggegrunn med god dreneringsevne er viktig for å lede bort overflatevann slik at det ikke kommer i kontakt med det vi skal bygge. Grove jordarter med lite eller uten finstoff gir god dreneringsevne. Det betyr også at hvis vi har slike grunnforhold, må vi unngå å tilføre finstoff og grise til massene ved eksempelvis beltetransport som tar med seg finstoff inn på anleggsområdet.

Bløt leire

Tallene på bæreevnen er oppgitt i kN/m2. I praksis kan vi regne om kN til kg ved å gange med 100. Kilde: Byggforsk Byggedetaljblad 511.101

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2

Telefare

Kapillaritet er massenes evne til å suge vann. I en brusflaske eller et vannglass vil vannet krype litt oppover langs innsiden, og tar vi et tynt rør og stikker enden ned i vannet, vil det gå oppover i røret. Finkornede jordarter har mange fine ganger der vannet kan suge seg oppover. I leire kan disse kreftene gjøre at vannet suger seg så mye som 10–30 m oppover. I silt skjer det samme 1–10 m oppover. Grov sand suger kun 10–15 cm, og grus har, når den mangler finstoff, ingen kapillaritet.

Massenes evne til å suge vann har mye å si for vanninnholdet og derved faren for tele. Grove masser vil normalt ikke ha noen telefare av betydning.

Anleggsteknikk

Grunnundersøkelser Grunnundersøkelser utføres for å finne hva som er i grunnen i det området vi skal bygge på. Slike undersøkelser er viktige, ikke minst av hensyn til sikkerheten under gravearbeid, men også for andre deler av anleggsarbeidet. Det er viktig å kontrollere at grunnen tåler de påkjenningene vi påfører den – i form av maskinbruk og konstruksjonen vi bygger – og at den skal kunne bære lasten av selve bygget i hele dets levetid. Svikter bæreevnen etter noen år, kan det oppstå store, kanskje uopprettelige skader på bygget. Hva skal vi finne ut? Hvilke masser består grunnen av og hvilke egenskaper har de? Vi må finne ut vanninnholdet for å bedømme om massene er bløte eller faste siden vi f.eks. skal frem med tunge anleggsmaskiner. Det er også viktig om vi kan bruke massene til videre arbeid, eller om vi må skifte dem ut. Vi må undersøke løsmassene for å beregne rasvinkelen for så å bestemme hvor bratte skråninger vi kan bygge uten risiko for ras. Vi må undersøke telefaren og kanskje også isolere eller bytte massene ut. Vi må finne ut hvordan massene er nedover i grunnen, eller hvor langt ned det er til fast fjell, for å avgjøre hvordan vi skal fundamentere. Skal vi pæle ned til fjell, bygge direkte eller er det andre lag vi kan fundamentere på? Hvordan skal vi finne ut? Prøvegraving er kanskje den enkleste måten å avdekke og vurdere massene på. Metoden gir god oversikt, men det kan være at vi ikke ønsker å forflytte massene så mye før anleggsarbeidet starter. Vi bør fortløpende vurdere massene når vi graver for å kunne iverksette tiltak der det er nødvendig. 28

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2

Anleggsteknikk

Grunnboring er den vanligste metoden for grunnundersøkelser. Gjennom en slik undersøkelse kan vi finne ut hva vi har nedover i grunnen uten å forstyrre massene vesentlig. Til dette arbeidet bruker vi grunnboringsrigger.

Rigg klar for grunnundersøkelser. Foto: Brødrene Myhre AS

Oppmåling, utstikking og masseberegning Oppmåling og stikningsarbeid er grunnleggende innen bygg og anlegg. Gjør vi feil her, blir jobben også feil utført. Det er derfor avgjørende at vi har gode rutiner både når det gjelder utstikking av bygg, vei eller grøft. For å få et godt resultat må vi også kunne kontrollere og dokumentere arbeidene vi gjør. Du må kunne lese og forstå tegninger og planer, ikke bare tegninger vi har i anleggsteknisk arbeid, men også tegninger fra andre yrkesgrupper. Vi kan sette opp følgende oversikt: Æ Æ Æ Æ Æ Æ Æ Æ

Gransking av tegninger og planer for arbeidet Kontroll av fastmerker/påvisning Profilering og masseberegning Førstegangs utstikking Kontroll av utgraving og planering Finutsetting for fundamentering Utstikking av høyder og retninger for videre arbeid Kontroll

G35T0386

Fastmerkekart. Kilde: www.norgeskart.no

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2

Anleggsteknikk

Tegninger og planer Når vi skal granske tegninger og planer, må vi å se på tegningenes målestokk og kontrollere at vi har de målene som trengs for å utføre jobben, eksempelvis mål på diagonaler (lengdemål/bredder/dybder). Tegninger beskriver reelle bredder og lengder på veier, grøfter osv. Vi må legge til eventuelle overmål for å få utført arbeidene på en fornuftig måte. På tegninger kan vi også finne tverrsnitt med detaljer slik at vi kan hente ut de reelle målene som trengs av Æ grøfter med plassering av rør Æ en grøft med mål for masseberegning Her får maskinføreren overført detaljene direkte på skjermen i maskinen. Foto: Per Olav Berg

Tverrsnitt brukes også når vi skal beregne massene som må håndteres, enten vi har utgravde masser eller fjell, mengder av pukk i grøft eller fundamenter for bygg.

Fastmerker Fastmerker er faste punkter, enten en bolt på fjell eller asfalt, eller punkter som står på et fundament. Det avgjørende er at vi kjenner kotehøyden og koordinatene til hvert merke. Merkene brukes som kjente punkter. Det er svært viktig å bruke sikre merker når vi måler. Mange feil innen anlegg oppstår fordi vi f.eks. bruker gårsdagens høyder til arbeider den påfølgende dag. Slik vil feilene bli større og større! Det er derfor av stor betydning at vi til enhver tid er sikker på at fastmerkene er riktige.

Fastmerke Kilde: https://no.wikipedia.org/wiki/

På kart og situasjonsplaner er det tegnet inn streker som snor seg ujevnt over tegningen. De kalles høydekurver eller koter som forteller om terrenget er kupert eller flatt. Kotene har samme høyde fra et bestemt punkt, nullpunktet. Det kan være et fastmerke satt opp av kommunen eller havets overflate. Høydeforskjellen mellom to punkter forteller oss hvor mye terrenget stiger. Denne høydeforskjellen kalles ekvidistansen.

A SITUASJONSPLAN

MÅL 1:1000

Kart med høydekurver (koter).

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2

Anleggsteknikk

Profilering og masseberegning Lengdeprofilering er mest brukt ved veibygging for å beregne massebalansen. Vi måler da inn terrenghøyden ved hvert pælenummer i senterlinjen på veien og setter av disse høydene på en tegning i målestokk for å få med lengden på veien. Så tegnes veien inn på den kotehøyden i tegningen som vi skal ha. Derved kan vi se på tegningen hvor det er skjæring, og hvor det er fylling, for så å vurdere massebalansen og massedisponeringen. Vi kan også lage lengdeprofil av en grøftetrasé slik at vi kan se hvor dyp grøften er. Tverrprofilering brukes for å beregne massene mer nøyaktig. Tverrprofiler kan også vise mer detaljert hvordan det skal bygges. Skal vi beregne massene som tas ut ved et veiarbeid, lager vi vanligvis et tverrprofil ved hvert pælenummer vinkelrett på lengdeprofilet. Profilet vil da vise terrenget, samt veien som vi tegner inn. Ut fra dette kan vi beregne arealet av eksempelvis det som må graves ut i profilet. Ganger vi dette arealet med lengden mellom profilene, finner vi også massene som må tas ut.

Med massebalanse menes om det er nok masse i anlegget, eller om mer må tilføres utenfra. Med massedisponering menes hvor i veitraseen masser må graves, sprenges eller fylles opp. I oppgavesamlingen kan du beregne volumet av massene som tas ut under arbeid med en rundkjøring og en parkeringsplass.

III I

Skissen viser hvordan vi kan beregne arealet av et tverrprofil.

Måling av avstander Vi kan unngå mange feil ved å opparbeide gode vaner og bruker bra måleutstyr. Gode målebånd er en forutsetning, og ved valg av målebånd bør vi merke oss kvaliteten på dem. De beste modellene på markedet er rustfrie eller lakkerte, men også plastbånd med stålkjerne er bra. Det er viktig å strekke målebåndet godt når vi måler opp, som vist i figuren nederst på siden. Målebåndet kan endre lengde etter temperatur. Men det utgjør så lite at det vanligvis overses ved utmålinger av vei, grøfter eller enkle tomter. Oppmåling utføres oftest horisontalt. Er det veldig skrått, kan vi utføre en trappemåling. Feilavlesning av målebåndet kan vi unngå ved å kontrollmåle lengdene to ganger. I dag fås også elektroniske avstandsmålere med meget god nøyaktighet.

Hold målebåndet stramt. Båndet blir lengre dersom vi ikke strammer det opp.

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2

Anleggsteknikk

Utstikking av rette vinkler Vi kan stikke ut rette vinkler ved å bruke 3–4–5-regelen og passermetoden. Se egen arbeidsoppgave for dette i oppgavesamlingen.

Sikring av stikk Stikk sikrer vi ved å sette ut hjelpestikk på en rett linje fra det stikket som skal sikres. Avstanden fra stikket til sikringsstikkene merkes, og de settes i linje slik at vi kan sikte oss tilbake. Vi kan sette høydefliser på sikringsstikkene.

a B C

A D

Den pytagoreiske læresetning

c2 = 25

C Rettvinklet trekant

a2 = 16

Salinger

B b2 = 9

a2 + b2 = c2 16 + 9 = 25

På denne tegningen er sidene henholdsvis 3, 4 og 5 cm, og ligningen slik vi vanligvis ser den satt opp.

Salinger bygger vi for å kunne «sikte over» slik at vi kan bruke en parallell for å rette av i riktig høyde. Dermed vet vi når vi har gravd ut tomten dypt nok der vi skal begynne å bygge, men også om vi har nådd riktig høyde på eksempelvis en vei. Se figuren nedenfor. Øye som sikter

Bukk med siktepunkt

Stang med siktepunkt

Skissen viser salinger med en parallell.

Parallell

Bukk med siktepunkt

Masse som graves ut

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2

Anleggsteknikk

Nivellement Nivellement er forflytning av høyden mellom to punkter som vist på skissen under.

Baksikt

Framsikt 0,5 m B Nivelleringsstang

2m Nivelleringskikkert

A Nivelleringsstang

Skissen viser et nivellement. Høydeforskjellen mellom A og B = baksikt – framsikt; dvs. 2 m – 0,5 m = 1,5 m. Hvis høyden over havet for punkt A er 12 moh., er tilsvarende 13,5 moh. for B.

Skråmåling Når vi skal måle ute i terrenget, er det horisontale lengder vi arbeider med. Dersom terrenget er skrått, kan vi bruke stikkstenger eller lodd for å dele opp og få målt lengdene. Se skissen nedenfor.

L1 A L2

Skråmåling

Vi kan også snu den pytagoreiske læresetningen til: a2 = c2 – b2. Dette gjør vi for å beregne den horisontale lengden ved å nivellere høydeforskjellen og måle skrålengden. 33

Praktisk yrkesutøvelse

Laserteknologien er rundt 50 år gammel. I 1957 beskrev en amerikansk student, Gordon Gould, hvordan en lasermaskin kan fungere. I årene etter ble denne teorien fulgt opp, og de første, enkle lasermaskinene konstruert.

Kapittel 2

Anleggsteknikk

Måling med laser Ordet laser er satt sammen av forbokstavene i de engelske ordene Light Amplification by Stimulated Emmision of Radiation, som betyr «forsterket lys ved stimulert utsendelse av stråler». En laser er med andre ord et instrument som forsterker og sender ut elektromagnetiske stråler. Det er to typer laserstråler; én som gir synlig lys og som brukes uten spesiell mottaker, og én som gir mer eller mindre usynlig lys der vi må avlese strålen ved hjelp av en spesiell mottaker. De synlige strålene gir vanligvis rødt lys. Laserne som vi bruker i vanlige måleinstrumenter, har svært liten utgangseffekt og regnes derfor som ufarlige. Likevel bør vi aldri se rett inn i strålen. Farlighetsgraden angis i klasser og er merket på laserinstrumentet: Æ Klasse 1: Ufarlige lasere, ikke farlig å se inn i strålen. Æ Klasse 2: Laveffektlasere i det synlige området. Liten risiko for skade fordi lyset i strålen er ubehagelig slik at vi blunker Æ Klasse 3A: Fem ganger styrken i klasse 2. Æ Klasse 3B: Lasere med moderat risiko. Farlig med direkte bestråling av øyet. Kan også være farlig for huden. Æ Klasse 4: Høyeffektlaser. Høy risiko ved bestråling, også ved refleks av strålen. Omfattende sikkerhetstiltak er nødvendig.

I lasere for byggog anleggsbransjen brukes i hovedsak klassene 2 og 3B. Ved bruk av laser i klasse 3B må alle som kan bli utsatt for lysstrålen, ha beskyttelsesbriller.

For lettere å se hvor strålen ligger i enden på et rør, bruker vi en «blink» som er en plastplate med sirkelinndeling og matt overflate slik at den blir gjennomskinnelig. Vi kan høydejustere blinken ved å sette den like fremfor laserstrålen og regulere opp eller ned.

Vi bruker flere typer lasere Planlaseren er montert på stativ som en kikkert og har et roterende hode som sender ut en laserstråle. Horisontallaseren sender ut en stråle med samme høyde i alle retninger i hele sirkelen. Denne strålen gir oss en referansehøyde som trengs til mange typer anleggsarbeid, f.eks. planering av store flater. Loddlaseren er oftest brukt der vi trenger en loddrett referansestråle, som når vi setter opp søyler eller forskaling til høye konstruksjoner. Med en fallaser får vi et skråplan med det fallet vi har stilt inn. Med tofallslaser kan vi legge inn ulikt fall i to akser. Retnings- eller tunnellaseren brukes for å markere en rett linje og kan stilles inn mot et fast punkt ved hjelp av stillskruer. Den festes ofte med en brakett i tunneltaket eller på veggen. Grøftelaseren er en retningslaser som kan justeres sideveis, og hvor vi kan legge inn fall eller stigning. Den er robust og vanntett med gassfylling for å holde fuktighet ute og som regel selvjusterende ved oppstilling. Den har dessuten fjernkontroll, så vi slipper å klatre ned i kummen ved justering. Kommer instrumentet ut av stilling, vil strålen enten forsvinne eller blinke.

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2

Anleggsteknikk

Planlaser (øverst), retningslaser (nederst) og grøftelaser (i margen).

Foto: Leica Geosystems

Repetisjonsspørsmål 1. 2. 3. 4. 5. 6. 7. 8. 9. 10.

Velg tre maskintyper og beskriv hva de brukes til. Hva bør en anleggsarbeider vurdere ved valg av maskiner? Hvorfor er vedlikehold av maskiner viktig? Vi skiller mellom tre hovedgrupper av bergarter. Beskriv dem. Beskriv mineraljordartenes egenskaper. Hvilke egenskaper er viktige for byggegrunnen? Hva er en grunnundersøkelse, og hva vil vi oppnå ved å foreta en slik undersøkelse? Hvorfor og hvordan fundamenterer vi bygg og andre før konstruksjoner? Hvorfor er det viktig å kunne lese og tyde tegninger innen anleggsarbeid? Beskriv riktig bruk av målebånd. Hva brukes salinger til?

Praktiske arbeidsoppgaver På Nettressurs BA finner du følgende oppgaver: 1 Masseberegning i praksis 2 Utstikking av rette vinkler med 3–4–5-regelen og passermetoden

Anleggsmaskinførerfaget

Foto: Mesta AS

Sentrale arbeidsområder for en anleggsmaskinfører er kjøring av gravemaskin, hjullaster, anleggsdumper, gravelaster, veihøvel og doser. Anleggsmaskinføreren skal kunne vedlikeholde maskinene, utføre variert anleggsarbeid med maskinene, nivellere og utføre enklere utstikking. Fagarbeideren må kunne bruke spesialutstyr for hver enkelt maskintype, sikkerhetsutstyr for grøfter, løfte-, komprimerings- og boreutstyr, samt ha kunnskaper om sprengningsarbeid. 36

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2

Anleggsteknikk

Anleggsmaskinførerfaget

Sentrale arbeidsoppgaver Æ Kjøre og bruke minst tre maskintyper og gjøre bruk av tilleggsutstyr Æ Sørge for arbeidsvarsling Æ Drive arbeidsplanlegging Æ Utføre arbeidsoppgaver etter tegninger og instruksjoner Æ Foreta nivellering og enklere utstikking Æ Gjøre arbeid med vannog avløpsanlegg og kommunalteknikk Æ Gjennomføre grunnarbeid og veibygging Æ Utføre arbeid i varierende terrengforhold og i ulike masser Samarbeid og kommunikasjon Anleggsmaskinførerfaget har mye til felles med veiog anleggsfaget, anleggsrørleggerfaget, fjellog bergverksfaget, anleggsgartnerfaget og betongfaget. Utøverne av disse fagene er ofte knyttet til samme anleggs-/byggeplass og samarbeider nært. De har gjerne også felles tegninger og standarder. En anleggsmaskinfører arbeider både i selvstendige arbeidssituasjoner og i arbeidsfellesskap; begge deler krever gode kunnskaper og ferdigheter i faget. Som ansvarlig fører av store avanserte maskiner må du også kunne kommunisere tydelig og mestre fagspråket som gjelder for arbeidsoperasjonene. Materialer og verktøy Anleggsmaskinføreren bidrar til å utvikle samfunnet gjennom å bygge opp og vedlikeholde viktige deler av landets infrastruktur. Men anleggsmaskinene kan dersom de brukes på feil måte, gjøre store skadelige inngrep i materialene de omformer, både i undergrunnen og i naturomgivelsene. Det er derfor viktig at en anleggsmaskinfører har positive holdninger til natur og miljø, sikkerhet og vernearbeid. Det gjelder å begrense skadevirkningene mest mulig, noe som krever riktig valg og sikker bruk av maskiner og verktøy, og forståelse av hva som skjer når jord, stein og grus flyttes og omformes. En maskinkjører må derfor ha gode kunnskaper om jordartene det graves i. Det har med sikkerhet å gjøre, men samtidig må maskinføreren også kunne vurdere hva jordmassene egner seg til, og hvilke tiltak som trengs for å få en god og stabil byggegrunn. 37

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2 Anleggsteknikk

Anleggsmaskinførerfaget

Praktisk yrkesutøvelse Valg og bruk av anleggsmaskiner En anleggsmaskinfører må kunne velge riktige maskiner til de ulike arbeidsoperasjonene. Han eller hun må ha interesse for maskiner og kunne ta vare på dem på en god måte. Under har vi satt opp noen punkter fra regelverket for bruk av anleggsmaskiner: Reglene om hvordan du oppnår et kompetansebevis for masseforlytningsmaskiner, fins på Arbeidstilsynets hjemmeside: www.arbeidstilsynet.no

Æ En person må ha fylt 18 år for å utføre selvstendig arbeid med masseforflytningsmaskiner. Æ For å få praktisk opplæring må vedkommende ha fylt 17 år eller være elev på videregående skole. Æ Alle som skal kjøre masseforflytningsmaskiner med motorstørrelse over 15 kW (20,4 hk), må inneha kompetansebevis for maskintypen. For å forebygge både helseskader og ulykker er det avgjørende at alle som arbeider på et anlegg, kjenner sikkerhetsreglene for betjening av anleggsmaskiner: Æ Benytt trinn og håndtak ved oppstigning på og nedstigning fra av en maskin. Æ Gå alltid med ansiktet mot maskinen. Æ Gå bare på sklisikring og bytt ut slitte sklisikringer. Æ Forlater føreren maskinen, skal skuffen stå på bakken. Personer skal ikke oppholde seg i maskinens arbeidsområde. Det er av stor betydning at samarbeidet mellom maskinførerne og de som jobber rundt maskinene, er godt slik at førerne hele tiden vet hvem som oppholder seg i umiddelbar nærhet av maskinene. På samme måte som alle kraner og kranbiler kan alle anleggsmaskiner velte. Det er derfor også viktig at hver maskinfører kjenner maskinen og har fått opplæring i bruk av den, f.eks. hvor mye den kan løfte, hvor skrått terreng den kan kjøre i, osv.

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2

Anleggsteknikk

Anleggsmaskinførerfaget

Sikker bruk av en gravemaskin Følgende fem punkter må vurderes for å gjøre bruken av en gravemaskin sikker: Æ Gravemaskinen kan velte hvis vi løfter for tungt samtidig som vi svinger maskinen rundt. Æ Gravemaskinarbeid skal foregå foran beltene der maskinen er mest stabil. Æ Dersom vi må løfte noe tungt og svinge lasten rundt, må det først prøves ut med mindre last på tvers av undervogna der maskinen er minst stabil. Æ Maskinen må stå på et stabilt og godt underlag. Æ Ved forflytning i terrenget bør vi tenke på at beltemaskiner lett sklir sideveis. Gravemaskin med graveaggregatet på tvers. Foto: Nanseth Standard

Generelle rutiner for alle maskintyper En god maskinfører sjekker maskinen sin, tar seg en runde rundt den før oppstart, ser etter lekkasjer og sprekker, eller om det er noe som ikke stemmer. Det er viktig at du setter deg inn i oppstartrutinene som maskinleverandøren har laget. De beskriver hva som skal gjøres og kontrolleres før oppstart, og hvordan maskinen skal startes. Det er videre av stor betydning at en maskinfører er fortrolig med maskinens varslingssystemer for feil under drift. Instruksjonsbøkene til maskinen du bruker, gir viktig informasjon om maskinens konstruksjon, bruk og vedlikehold. Vedlikeholdsrutinene omfatter Æ Æ Æ Æ Æ Æ

daglig vedlikehold (hver 8. time) ukentlig (hver 40. time) månedlig (hver 125. time) kvartalsvis (hver 250. time) på halvårsbasis (hver 500. time) på helårsbasis (hver 1000. time)

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2

Anleggsteknikk

Anleggsmaskinførerfaget

Stans av anleggsmaskiner Du skal alltid parkere maskinen slik at den er klar for neste arbeidsdag. Her gjelder følgende rutine: Strekk ut graveaggregatet, sett skuffen på bakken, fyll opp med diesel og sørg for ikke å parkere maskinen i bløte masser. Det gjelder hele året, men spesielt om vinteren da den kan fryse fast. Rens belter, understell og hjul for søle og annet smuss og rydd opp i hytta etter deg – det er arbeidsplassen din. Feil eller mangler ved maskinen skal føres i en maskindagbok og meldes til bedriften så de raskt kan bli rettet opp. Parkerte maskiner. Foto: Per Olav Berg

Veibygging Undersøkelse av undergrunnen

Stoffet her er aktuelt for flere fag, ikke minst veiog anleggsfaget. Du finner utdypende stoff i neste delkapittel. Anleggsmaskinførere utfører imidlertid de store grunnleggende arbeidene.

Dersom vi skal bygge en vei, er det viktig at grunnen både tåler tyngden av selve veien og belastningen fra trafikken. Om undergrunnen eller underbygningen består av dårlige masser, kan vi velge å bytte dem ut med bedre. Veien skal beholde sine egenskaper hele året, med varme og tørke på sommeren, regn om høsten, frost og kulde og snø om vinteren, teleløsning og snøsmelting på våren. God byggegrunn og gode byggematerialer gir til sammen god bæreevne uten knusing eller endrede egenskaper. Materialene skal være grove med lite finstoff slik at de drenerer godt og ikke suger opp vann via kapillarkrefter. Vi skal derfor ikke blande inn materialer som gjør grunnens egenskaper dårligere. Der vi har finere jordarter og vil legge ut et lag med pukk, bruker vi fiberduk for å holde lagene adskilte. Dropper vi fiberduken, vil massene blande seg og ødelegge pukken.

Opprinnelig terreng Skjæring

g Ve ng

ni rå

Her ser du et tverrsnitt av en vei som viser undergrunnen (underbygningen), fylling, traubunn, veiskjæring, veiskråning og opprinnelig terreng.

Underbygning

Fylling

Traubunn

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2

Anleggsteknikk

Anleggsmaskinførerfaget

Lagene i overbygningen Overbygninger på veier, flyplasser og jernbanespor har normalt fire lag: Dekke

Bærelag Fundament

Æ Veidekket som kan være grus, oljegrus, asfalt eller betong. Det skal tåle slitasje fra hjul og fordele last fra kjøretøy over på bærelaget. Vi stiller i dag også krav til at veidekket skal være så lyst som mulig for ikke å sluke lys fra kjøretøyene på kvelds- og nattetid. Det er viktig å velge et veidekke ut fra veiens bruk og krav til vedlikehold. Æ Bærelaget, nærmere bestemt grus eller knust stein Æ Forsterkningslaget med bæredyktige, godt drenerende og ikke telefarlige masser som grovpukk eller sprengt stein. Forsterkningslaget og tykkelsen på det vurderer vi ut fra undergrunnens beskaffenhet. Hvis veien er bygget på fjell, trenger vi i prinsippet ikke noe forsterkningslag. Men består undergrunnen av dårligere masser, må forsterkningslaget ha gode egenskaper slik at lasten fra veien blir jevnt fordelt på lagene under. Æ Filterlaget. Vi bruker i dag en fiberduk som filterlag for å hindre at massene i fundamentet blander seg med massene i undergrunnen.

Slitelag Bindlag Øvre bærelag Nedre bærelag

Forsterkningslag

Evt. fiberduk/filterlag Undergrunn

Overbygning på vei (for jernbane, se side 100). Lagtykkelser i en overbygning må dimensjoneres, dvs. at vi må velge tykkelsen på hvert lag ut fra undergrunnen, og hva veien skal brukes til. Grunnlaget for dimensjoneringen finner vi i Vegvesenets veinormaler som kan hentes på nettet under www.vegvesen.no

Komprimering av massene For å gi veien god bæreevne må vi komprimere massene, dvs. pakke stein, grus og sand slik at de ligger tettere. Dette arbeidet må også planlegges. Vi må velge et egnet komprimeringsutstyr til komprimeringen. Beskrivelser av veibyggingen bør også inneholde komprimeringskravene. Materiale i undergrunnen

Konsistens

Komprimeringsutstyr

Masse (i tonn)

Lagtykkelse (i mm)

Antall Passeringer

Grus, sand,

Fuktig

Vibrerende vals

5–1

300–500/600

4–6

Hjullaster/Dumper

30–50

Vibrerende vals

5–5

200–300

6–8

Hjullaster/Dumper

30–50

Selvdrenerende Tørr

Tabellen viser hvordan vi kan velge komprimeringsutstyr. Sammenpakking av massene før og etter komprimering.

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2

Anleggsteknikk

Anleggsmaskinførerfaget

Grøfter og drenering Hensikten med drenering er å sikre veiens planlagte bæreevne. Vi må også sikre god avrenning fra kjørebanen og skuldrene for å hindre oversvømmelse. Hvis en vei ikke har god drenering, øker farene for ras eller utglidning. Dreneringen må derfor planlegges godt i anleggsfasen, enten vi velger et drenssystem med åpne eller lukkede grøfter. Åpne grøfter krever plass og kan bli forholdsvis dype, spesielt hvis veien har lite lengdefall. Det skaper fare for trafikantene ved en utforkjøring. Åpne grøfter kan også gjøre veiskråningene mer ustabile.

Åpne grøfter kan være en god løsning på mindre veier utenfor tett bebyggelse. Vi oppnår da følgende fordeler: Æ Enklere anleggsarbeid med lave kostnader Æ Lettere vedlikehold og senere behovet for det Æ Bedre sikt i kurver og bedre plass til snølagring Kjørebane K

Veiskulder

Grøfteskråning

0,5 m

Fall Overbygning

1:2 0,35 m

Skissen viser en åpen grøft.

Lukkede grøfter gir oss følgende fordeler: Æ Æ Æ Æ

Bedre trafikksikkerhet (slake grøfteskråninger) Mindre bruk av areal til veibyggingen (ev. mindre masseuttak) Lettere utnyttelse av masser på veier med lite lengdefall Bedre driftssikkerhet ved små fall, færre problemer med erosjon i veiskråninger og mer stabile skuldre på veien Kjørebane K

Veiskulder S

Fall

Grøfteskråning b

1:4

Overbygning

Skissen viser en lukket grøft.

Overvannsledning og ev. drensledning

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2

Anleggsteknikk

Anleggsmaskinførerfaget

Utstikking av vei Ved utstikking av en vei er det normalt å stikke ut senterlinjen. I dag gjøres det ved hjelp av GPS på mellomstore og større veier. På mindre veier kan vi selvsagt gjøre det selv. Vi måler da inn senterlinjen på veien og setter et stikk ved hvert pælenummer, for eksempel for hver tiende meter. Rydding av vegetasjon og utgraving Alt trevirke (trær og busker) bør fjernes før vi starter utgraving (uttrauing). Men trevirke er også en ressurs, og vi bruker gjerne maskiner til hogst og fjerning av nedhogd virke. Vi har også maskiner som kutter opp mindre og dårlig virke til flis som kan brukes til brensel eller kompostering. GPS på anlegg Når vi graver ned til nivået der oppbyggingen starter, er det viktig å skille de utgravde massene slik at vi kan bruke dem etterpå. Det øverste laget kalles matjord. Det er en organisk jordart som også er en verdifull ressurs. Videre er det viktig kun å grave seg ned til det planlagte nivået, og ikke dypere. Planet i bunnen av trauet skal være utført med fall og uten svanker slik at det ikke blir stående vann under veikroppen. Oppbygging av veikroppen Filterlaget er det første vi legger ut. Det er en duk levert på rull. Bredden på rullen er ofte avhengig av veibredden. Dersom rullen må skjøtes, må vi alltid legge den ut med god overlapp slik at massene ikke blander seg i skjøten. Forsterkningslaget legges ut forsiktig slik at vi ikke skader fiberduken. Når vi har kommet i gang, må vi passe på å tippe lassene med sprengt stein Lass med og kult oppå det vi har avretfyllmasse tet (planert). Deretter kan vi bruke maskiner til å dytte det forsiktig ut. Forsterkningslaget rettes av med fall og Fyllmasse/sprengt stein komprimeres. Dette laget må ikke grises til senere under veiutbyggingen. Skal veien brukes til mye transport av masser, og det er fare for søle fra dekkene Utlegging av forsterkningslag

Fiberduk Jord

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2

Veivedlikehold

til anleggsmaskinene, kan vi bygge forsterkningslaget litt høyere og senere fjerne det øverste laget igjen når vi skal rette av for videre arbeider. Bærelaget av pukk legges ut med fall og komprimeres. Noen ganger står det i beskrivelsen at vi skal forkile for å få et fastere bærelag. I så fall legger vi på masser med mindre kornstørrelser oppå pukken, som gjør at den setter seg og blir fast. Slitelaget legges ut. Er det en grusvei, bør vi bruke grus som har hele spekteret av kornstørrelser slik at den setter seg godt. Det må være fall på overflaten av veien for at vannet kan renne av. Arbeid med asfalt står beskrevet under asfaltfaget. Grøftene rettes av med fall slik at vannet renner bort, og skråningene rettes av før vi legger jord på dem. Det er viktig at alle skråninger sås til så snart som mulig, ikke minst for å hindre at regn og vind tar med seg jorden, men også for å gjøre anlegget mer tiltalende.

Anleggsmaskinføreren utfører ofte veivedlikehold, f.eks. grøfterens, vintervedlikehold med snøbrøyting samt salting og strøing. Til snøbrøyting brukes enten hjullaster, lastebil eller traktor.

Anleggsteknikk

Anleggsmaskinførerfaget

Repetisjonsspørsmål

Praktiske arbeidsoppgaver På Nettressurs BA finner du følgende arbeidsoppgaver: 1 Utstikking av vei 2 Oppbygging av en grillplass

1. Hvilken opplæring må en elev minimum gjennomføre for å føre masseforflytningsmaskiner med motorstørrelse over 15 kW? 2. Skriv ned sikkerhetsreglene for arbeid rundt og med anleggsmaskiner. 3. Lag en liste over hva en maskinfører bør sjekke på maskinen før, under og etter kjøringen. 4. Beskriv hva vi mener med undergrunnen til en vei. 5. Tegn en skisse av overbygningen og sett riktige navn på de forskjellige lagene. 6. Vi deler gjerne veigrøfter inn i to typer. Hva kaller vi dem, og hva er forskjellen? Beskriv også fordeler og ulemper ved de to typene. 7. Hvorfor er det viktig å ta vare på jordlaget som vi renser bort når vi skal bygge veier? 8. Klassen skal på ekskursjon til et anlegg. Lag åtte konkrete spørsmål du kan stille til en maskinfører under ekskursjonen.

Foto: Knut Opeide

Vei- og anleggsfaget

Sentrale arbeidsområder i veiog anleggsfaget er veiog grunnarbeid og arbeid med kommunaltekniske anlegg. Vei- og anleggsarbeideren skal også kunne utføre enklere utstikkings- og oppmålingsarbeider, enkelt betongarbeid og ha kunnskaper om sprengningsarbeid og masseforflytning. Også oppgaver innen veidrift- og veivedlikehold inngår i faget.

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2

Anleggsteknikk

Vei- og anleggsfaget

Sentrale arbeidsoppgaver Æ Drive arbeidsplanlegging Æ Rigge og drifte anlegg som brakkerigging og strømframføring Æ Sørge for arbeidsvarsling Æ Foreta utstikking og oppmåling Æ Benytte seg av masseforflytningsmaskiner Æ Utføre anleggs- og grunnarbeid som fundamentering og komprimering Æ Gjennomføre bygging av veier med støttemurer, betongelementer og støping Æ Utføre kommunalteknikk (rørlegging) Samarbeid og kommunikasjon I det daglige krever veiog anleggsfaget en god del manuelt arbeid. Derfor er kjennskap til arbeidsstillinger og gode arbeidsteknikker viktig for å forebygge helseskader.

Vei- og anleggsfaget har en del felles med anleggsmaskinfører, anleggsrørlegger-, fjellog bergverksfaget. Faget har også berøringspunkter med anleggsgartner-, asfalt-, banemontør- og betongfaget. Utøverne av disse fagene samarbeider ofte nært, og arbeider av og til på ett eller flere av fagområdene, knyttet til samme anleggs- eller byggeplass. Faget utøves i store og små, private og offentlige bedrifter over hele landet og bidrar til utvikling av samfunnet gjennom medvirkning i oppbygging og vedlikehold av veier og anlegg, lokalt og nasjonalt. Vei- og anleggsarbeideren arbeider både i selvstendige arbeidssituasjoner og i arbeidsfellesskap som krever gode kunnskaper og ferdigheter i faget. Materialer og verktøy

Vei- og anleggsarbeid kan føre til store inngrep i natur og miljø. Det krever ekstra hensyn og positive holdninger til natur og miljø ved bruk av kjemikalier og utvalget av materialer som skal brukes. Faget har også ansvar for å minimere miljøskader ved bl.a. å følge retningslinjer for kildesortering.

En rekke ulike maskiner og verktøy anvendes innen veiog anleggsfaget. En veiog anleggsarbeider må også kunne bruke disse maskinene, i tillegg til masseforflytningsmaskiner. Maskinene krever også sitt eget vedlikehold, og i kapitlets innledning kan du lese mer om hjelpemidlene som inngår. Håndtering av byggematerialer som pukk, grus, betong og betongelementer, rør og rørdeler er sentralt i faget. Arbeid med disse materialene omfatter oppmåling, utstikking, avretting og komprimering. Det er derfor viktig at en veiog anleggsarbeider har gode kunnskaper om oppbygging av veier og grøfter, samt om fundamentering av hus og andre konstruksjoner.

Anleggsteknikk

Praktisk yrkesutøvelse

Vei- og anleggsfaget

Tårnkran Pukk Grus

Rør

Maskiner

Verktøy Deler Diesel Konteinere

Eventuelt gjerde

Eksempel på riggområde

Vegg

Vei- og anleggsarbeideren har en sentral rolle når det gjelder etablering og drift av en sikker og funksjonell anleggsplass. Oppgavene omfatter også arbeidsvarsling. En god riggplan som viser hvordan anlegget er planlagt, skal være tilgjengelig på anleggsplassen. Riggplanen bør vise plasseringen av brakkene, lagringsplassen for rør, hvor pukk skal lagres, men også plasseringen av dieseltanker og eventuelle konteinere, plasseringen av maskinparken, osv. Når det gjelder drift av anleggsplassen, vil veiog anleggsarbeideren også være ansvarlig for snørydding om vinteren og støvdempende tiltak om sommeren.

Fundamentering

Vegg

Kapittel 2

Kontor Brakker

Praktisk yrkesutøvelse

Gulv 50 cm

God kompakt/stabil masse

Dårligere grunn, porø

Vegg

Vi bruker såler for å fordele tyngden fra konstruksjoGulv nen på grunnen under. Bredden på sålene bestemmes ut fra hvor mye undergrunnen tåler. Er underBetongfundament grunnen dårlig, kan vi også konstruere en50hel cmplate under bygget slik at vi får overført kraften under det hele. Det er også eksempler på at plata utvides utover byggets grenser for ytterligere å øke fundamenteringens stabilitet og bæreevne. God kompakt/stabil masse

Betongfundamen

Vegg

Direkte fundamentering

Betongfundament

Vegg

Ved fundamentering av bygg eller andre konstruksjoner er det avgjørende å kunne overføre tyngden eller lasten fra bygget uten at byggegrunnen gir etter eller blir deformert. Byggegrunnen der vi fundamenterer, skal beholde egenskapene som var der da vi startet. Er den ustabil eller ute av stand til å tåle tyngden vi overfører, må vi finne andre løsninger, f.eks. som å fjerne massene eller pæle ned til bedre grunn.

Gulv Betongfundament – 100 cm

Betongf

Dårligere grunn, porøs masse Sålefundamentering

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2

Anleggsteknikk

Vei- og anleggsfaget

Gulv

Vegg

Bygging av en såle Gulv

t – 100 cm

Betongfundament – hele husbredde

s masse

Meget dårlig grunn

Platefundamentering ved meget dårlig grunn og kompensert fundamentering. Er det dårlig grunn, kan masser under bygget byttes ut med lette fyllmasser.

Når vi bygger en såle der bygget skal stå, må vi gjøre nøyaktige beregninger av sålebredden ut fra det undergrunnen tåler. Sålen kan støpes sammen med grunnmuren (veggen), men vanligvis støper vi først selve sålen. Vi kan merke oss tre praktiske forholdsregler under dette arbeidet: 1. Sålen må armeres godt i begge retninger for å tåle belastningene. Fundamenterer vi direkte på undergrunnen, bør det være god kontakt mellom sålen og grunnen vi fundamenterer på. Graver vi for dypt, kan vi ikke legge tilbake de samme massene som var der fra før. Vi bruker da friksjonsmasser (sprengt stein, pukk og kult) i kombinasjon med en fiberduk for å forhindre at de blander seg med massene under (se punkt 2). 2. Det beste er å føre fundamentet ned til de urørte massene i undergrunnen. Også om vi bygger opp med en pute av friksjonsmasser, må vi bruke fiberduk slik at massene i undergrunnen ikke blander seg med dette laget. 3. Velger vi å støpe en plate som fundament under hele bygget må vi beregne armeringen slik at den tåler de aktuelle belastningene. Dette kalles kompensert fundamentering. Se figuren på neste side.

Det fins en rekke typer fiberduker som nålefiltede, termiske og vevde duker av polyester og polypropylen. I Norge er nålefiltet mest vanlig.

Fiberdukens ABC. Fiberduker separerer, filtrerer, drenerer og beskytter.

Separasjon

Filtrering

Drenering

Beskyttelse

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2

Anleggsteknikk

Vei- og anleggsfaget

Nettressurs BA

Planlegging og utførelse Som allerede nevnt må all fundamentering og valg av metoder gjøres ut fra hva grunnen tåler, beregnet opp mot belastningene den vil bli utsatt for. Derfor må vi kjenne den totale vekten av en konstruksjon. I dag utføres mye av denne planleggingen av konsulenter, men vi som arbeider innen anlegg, må gjøre selve jobben. Dessuten må vi si ifra ved endringer av grunnforholdene eller dersom det er lagt opp til uheldige løsninger.

Her finner du filmer om bygging av såle og pæling.

Fundamentering på fjell Når vi bygger på fjell, følger vi prinsippet om at enten må hele bygget fundamenteres direkte på fjellet, eller så må vi fundamentere det fullstendig på løsmasser. Bare slik blir huset stående stabilt. Det gjøres også for at ikke grunnmurssprekker skal oppstå ved at grunnen under huset synker sammen der det er løsmasser. Når boligtomter graves ut, er det ofte et problem at ikke hele tomten består av fjell. Vi må ta utgangspunkt i området der det er løsmasser, og planlegge utfyllingen under bygget med en sandpute på minst 50 cm. Denne løsningen kan bare brukes der vi har forholdsvis gode masser. Har vi en skrånende fjelltomt, og halve tomten blir en skjæring, mens den andre delen blir en steinfylling – og vi ikke fører fundamenteringen helt ned til fjell – er det viktig at hele bygget står på løsmasser. Vi må også bygge opp fyllingen lagvis og komprimere godt.

Fjell

Sand Sandpute

Fundamentering på alunskifer Alunskifer er en bergart av svart leirskifer med mye svovelkis. Den forvitrer lett i overflaten og avgir samtidig svovelsyre når vann eller luft kommer til. Dette skaper problemer ved fundamenteringen, noe som er særlig godt kjent fra Oslo-området. Det har ført til omfattende reparasjoner på betongkonstruksjoner som har kommet i kontakt med alunskiferen. Hvis vi må bygge på alunskifer, er det derfor viktig å renske skiferen godt slik at vi kan dekke den til med et asfaltlag, og dermed oppnå et skille mellom skiferen og betongkonstruksjonen.

Leire Pæler Fjell

Øverst: Kompensert fundamentering. I midten: Her er fjellet sprengt bort og erstattet med en sandpute som er minst 50 cm tykk. Fundamentering på fjell og pilarer er vist nederst.

Praktisk yrkesutøvelse

For å skille mellom alunskifer og annen skifer kan vi ripe i alunskiferen å se en svart strek. Har vi en vanlig skifer, blir streken grå.

Statens strålevern anslår gjennomsnittlig radonkonsentrasjon i norske boliger til 110 Bq/m3 (Bq = Becquerel), men variasjonene er store, faktisk innen samme byggefelt. I spesielt utsatte områder ligger mer enn 50 % av boligmassen over anbefalt tiltaksnivå.

Kapittel 2 Anleggsteknikk

Vei- og anleggsfaget

Krav til radonverdier Radongass er et spaltningsprodukt av uran og er som regel knyttet til bergarter som alunskifer og granitt. Forekomsten varierer mye med geografiske forhold. Det er anslått at 10 % eller ca. 170 000 boliger har radonverdier over anbefalt tiltaksnivå på 200 Bq/m3. Vi kan ikke forutsi radonstrålingen i et nybygg før det er oppført. Derfor skal alle nye boliger, arbeidssteder, institusjoner, barnehager og skoler i Norge bygges med radonforebyggende tiltak.

Radongass trenger inn nedenfra som en naturlig radioaktivitet. Den forekommer i varierende mengder i ulike steinmasser. Gassen siver opp gjennom sprekker i fjellet. Radonatomene kan derfor lett trenge inn i husene og blande seg med lufta vi puster i.

Radondøtre og radonforebyggende tiltak Når radon brytes ned, dannes en rekke andre radioaktive stoffer, kalt «radondøtre». I luft med radon og radondøtre vil lungene bli utsatt for stråling. Det kan over tid føre til økt risiko for lungekreft. Geologiske forhold, klimaet og byggemåtene våre setter Norden i verdenstoppen for høye radonkonsentrasjoner i innelufta. Radon i boliger er anslått som årsak til mellom 5 og 15 % av alle tilfeller av lungekreft i Norge (kun slått av røyking). Det er mange typer radonsperrer på markedet. De kan bestå av ulike typer materialer og krever opplæring fra produsent for montering. Vi skal merke oss at det er gass fra undersiden som vi må beskytte bygget mot. Denne gassen kan bevege seg opp og ned i skjøter. Derfor må vi være ekstra aktsomme ved utførelse av detaljer. De kan utføres med prefabrikkerte deler eller lages på byggeplassen. Det fins også flytende tettemasser til å tette rundt samlinger av rør.

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2

Anleggsteknikk

Vei- og anleggsfaget

Radonsperrer kan plasseres ulike steder i konstruksjonen, i sjikt A, B og C. Ved montering i sjikt B vil radonsperren erstatte fuktsperren. C B alt B Glidesjikt

Dypfundamentering og pæling Der det er for dårlige grunnforhold til å fundamentere direkte, må vi føre fundamenteringen lenger ned i grunnen. Det gjøres enten ved å gå ned til fast fjell, eller til et lag som er sterkt nok til å tåle vekten av bygget. Vi har tre metoder som kan brukes til slikt arbeid: pæling, støping av pilarer og bruk av slissevegger. Vi skal nå se litt på hver av dem. Pæler kan bestå av enten tre-, betong- eller stålpæler. Trepæler var vanlig før og kan brukes som såkalte svevende pæler, dvs. at pælene ikke rammes ned til fast grunn, men setter seg fast i den løse massen. Vi må da beregne og kontrollere hva en pæle vil tåle av belastninger uten å gå videre ned. Det bestemmer hvor mange frittsvevende pæler vi må bruke for å oppnå en tilfredsstillende fundamentering for det vi skal bygge. Ved pæling til fast grunn bruker vi betongpæler. I dag er også svevende betongpæler vanlige siden trepæler må stå under grunnvannstanden for ikke å råtne. Pælene blir rammet ned i bakken og må i tillegg til å utstå påkjenningene som bygget gir, også tåle selve nedrammingen hvor vi kan støte på steiner og harde partier som utsetter pælene for ekstra belastninger. Stålpæler tåler bedre slike påkjenninger, men vi må sikre oss mot at de ikke ruster.

Fundamentering av bygg ved hjelp av pæler. Foto: Kruse Smith

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2

Anleggsteknikk

Vei- og anleggsfaget

Arbeid med pæling

HMS – pælearbeid Ved pæling arbeider ofte to eller flere i team da noen løfteoperasjoner, samt arbeider nær nedrammingstårnets bevegelige deler, krever det. Pæling regnes som farlig, og det skal lages sikkerhetsinstrukser for hvordan jobben skal utføres uten å sette arbeidsfolk i fare.

Det brukes papprør for å lage pilarer for fundamentering av verandaer etc. Røret står da igjen etter støpingen. Pilarer med større dimensjoner er ofte stålrør, og da trekkes røret opp etter hvert som vi støper.

Pælene skal kontrolleres før vi rammer dem ned. Vi må sjekke at de ikke har skader, at vi har riktige pæler, og at de har påmontert stålspiss dersom de skal rammes for feste i fjell. Pælene bør videre ikke være helt tørre og må lagres slik leverandøren bestemmer. Under alt pælearbeid må det føres en protokoll. Du kan lese mer om dette i dokumentasjonen nedenfor. Når pælen har nådd fast fjell, følges bestemte prosedyrer, f.eks. at vi rammer ti ganger, og måler hvor mye pælen går ned for hvert slag. Vi må også her følge godt med: Har pælen f.eks. kommet til skrått fjell, kan den skjære ut og knekke. Ved all kontroll av nedrammingen, også den siste kontrollen mot fjell, bruker vi nivellering for å bestemme om pælen tåler de belastninger den er beregnet for.

Dokumentasjon Alt pælearbeid må protokollføres for blant annet å vite bæreevnen til de ulike lagene vi rammer ned i, og hvordan nedrammingen går. Det kan være mange utfordringer underveis. Er deler av undergrunnen veldig bløt, må vi holde igjen pælen slik at den ikke fyker nedover og blir borte. Støter vi på en stor stein, kan den skade pælen. Den kan også skjære ut og få en helt annen retning enn planlagt.

Pilarer og slissevegger Pilarer er i prinsippet «pæler» som det blir gravd opp for, og som støpes med armering i hullet. For å få til en forskaling bruker vi ofte et rør som settes ned etter utgravingen. Ved store dimensjoner og større dybder kan vi også grave inne i røret etter hvert som det føres nedover. Ved bygging av slissevegger graves en smal grøft som vi legger armeringen nedi og støper. Avhengig av grunnforholdene kan vi grave grøften og fylle den med vann eller slam (vann tilsatt betonitt), slik at grøfteveggene står til vi får armert og støpt veggen. Ved mindre dybder kan vi sikre veggene ved å bruke spunt, men da blir spunten stående igjen etter støping. I Oslo har det vært brukt slissevegger som er hele 35 m dype.

Kran med spesialredskap for å grave ut for slissevegg. Foto: Entreprenørservice AS

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2 Anleggsteknikk

Vei- og anleggsfaget

Skisse for bygging av slissevegger. Denne type vegger ble brukt f.eks. ved fundamenteringen av Oslo Plaza.

Bentonitt slam

Guide

Stabilisering med bentonitt slam

Støping av slissevegg Vannstopper Nedsetting av armering

Geotekniske forhold ved graving Hvor bratt kan vi lage skråninger? Hvis vi legger masser opp i en haug, vil skråningene på haugen legge seg avhengig av hva massene inneholder. Tegningen i margen viser hvordan friksjonsvinkelen kan variere. Ut fra denne tabellen og det vi tidligere har sagt om jordartene, kan vi bruke friksjonsvinkelen på rene friksjonsjordarter. Når det gjelder silt og leire, er vi imidlertid avhengige av jordartens vanninnhold. Er vanninnholdet høyt, blir friksjonsvinkelen lik null. Drenering av bygg

Sprengstein

45°

Formålet med drenering av et bygg er å hindre vannet i grunnen fra å komme opp i bygningskonstruksjonen. Vi ønsker alle tørre kjellere. Det brukes perforerte drensrør (rør med hull) som legges med et fall på minimum 1:200. Det skal være minst 20 cm fra ferdig kjellergulv ned til drensrøret. Mot grunnmuren legges en vortepapp (grunnmurspapp), festet med en gummilist over terrenget. Det er viktig at massen vi legger mot vortepappen, ikke skader den, og at den er drenerende.

Grus

40°

Sand

35°

Silt (jordfuktig)

30°

Tørrskorpeleire

30°

Bløt leire

0–25°

Tabellen over viser hvordan friksjonsvinkelen varierer når den måles i ulike masser.

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2

Anleggsteknikk

Vei- og anleggsfaget

I friksjonsjordarter kan vi også få overflateras, noe som skyldes at fastheten øker med dybden. Og spesielt finkornede masser raser lett ut i de øverste lagene.

Terrenget planeres slik at overflatevann ikke renner inn til bygningen. Terrenget bør planeres med fall 1:50 for å lede overflatevann bort fra bygget. Se tegningen nedenfor.

Her ser vi tverrsnitt av en bygningskonstruksjon med drenering og tilbakefylling inntil grunnmuren.

Masseutskiftning med lette masser Det fins flere lette masser vi kan bruke ved masseutskiftning. De tre vanligste er lettklinker (Leca), ekspandert polystyren (isopor) og skumglass (glassopor). Hvis vi bytter ut de tyngre massene med disse lettere materialene, blir totalbelastningen på grunnen mindre. Men vi må sørge for at grunnvannet ikke trenger opp i slike lette masser, da de ellers kan få oppdrift. Vinterarbeid For å beholde egenskapene til massene vi bruker til fundamentering av bygg og konstruksjoner, og for ikke å ødelegge det vi bygger, er det viktig at vannet i den uforstyrrede grunnen ikke fryser. Det kan føre til setningsskader og dårlig grunn under byggverket. Vi må derfor isolere grunnen nøye under byggeperioden.

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2

Anleggsteknikk

Vei- og anleggsfaget

Repetisjonsspørsmål 1. Nevn to forhold som er avgjørende ved fundamentering av bygg eller andre konstruksjoner. 2. Hva er forskjellen på sålefundamentering og platefundamentering? 3. Hva er særlig viktig å passe på når vi fundamenterer på fjell? 4. Hvilke problemer må vi ta høyde for når vi fundamenterer på alunskifer? 5. Forklar hva som menes med friksjonsvinkel. I hvilken grad tror du den påvirker faren for ras i de massene som er listet opp i tabellen på side 53? 6. Hva bør vi passe på under gravearbeid om vinteren? 7. Hvilke produkter benytter vi vanligvis ved masseutskiftning med lette masser? 2. Hvorfor drenerer vi grunnen inntil et bygg? Forklar kort hvordan vi gjør dette i praksis. 3. Dyp fundamentering er knyttet til tre metoder. Hvilke er de, og beskriv kort hva som er spesielt for hver av disse metodene.

Praktisk arbeidsoppgave På Nettressurs BA finner du følgende praktiske arbeidsoppgave: 1 Utstikking av en garasje

Anleggsrørleggerfaget

Foto: Marthinsen & Duvholt AS

En anleggsrørlegger bidrar til at folk får levert rent drikkevann av en kvalitet som myndighetene setter, og at vi som brukere får transportert vekk avløpsvann uten å forurense drikkevannet. Anleggsrørleggere arbeider med alt fra tidlig planlegging til utførelse og ferdigstilling av offentlige og private vannog avløpsledninger (VA) i grunnen. Slik kan en arbeidsdag bestå av å utføre forskalings-, armerings- og støpearbeid, en annen dag kan arbeidet være å stake opp eller tine ledningsnettet. 56

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2

Anleggsteknikk

Anleggsrørleggerfaget

Sentrale arbeidsoppgaver Æ Bruke og vedlikeholde maskiner og utstyr for å bygge vann-, avløps- og overvannsanlegg Æ Beskrive og dokumentere hvilke typer materiale som skal brukes Æ Fundamentere og komprimere ulike masser i vann-, avløps- og overvannsanlegg Æ Planlegge, kontrollere og drifte ledningsanlegg Æ Legge ulike typer rør, bend og kummer i ulike masser og under ulike temperaturer Æ Montere og forankre rør, bend, kummer og anboringer samt armatur Æ Isolere kummer og grunne ledninger Æ Utføre forskaling-, armering- og støpearbeid til vann-, avløps- og overvannsanlegg etter tegninger og beskrivelser Æ Rense, stake, spyle eller tine ledningsnettet Æ Utføre trykk- og tetthetsprøver etter lokale normer og forskrifter Samarbeid og kommunikasjon Anleggsrørleggerfaget har overtatt en del arbeidsoperasjoner som før ble gjort innen veiog anleggsfaget. Vei- og anleggsarbeideren må ta hensyn til vannog avløp (VA) under arbeidet, men i dag er det anleggsrørleggeren som utfører det ofte omfattende ledningsarbeidet. Anleggsrørleggeren samarbeider ofte med veidriftere og anleggsmaskinførere som har andre tilgrensende arbeidsoppgaver. Vann- og avløpsanlegg er et sentralt satsningsområde for offentlige investeringer fremover. Det skyldes etterslep av manglende vedlikehold, mange nye boligområder og fortløpende vedlikehold av eksisterende ledningsnett. Både entreprenører og landets kommuner som har ansvar for vannog avløpsanlegg, trenger faglærte anleggsrørleggere. Materialer og verktøy En anleggsrørlegger må kunne bruke og vedlikeholde maskiner, mindre verktøy og utstyr som er nødvendig for å etablere vann-, avløps- og overvannsledninger. Arbeidet krever bevissthet rundt risikovurderinger og bruk av verne- og sikkerhetsutstyr, kunnskap om hvordan anleggsområdet kan sikres, samt kompetanse til å vurdere kreftene som virker på nedgravde rør. 57

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2

Anleggsteknikk

Anleggsrørleggerfaget

Anleggsrørleggeren bruker denne kunnskapen og kompetansen til å bygge fundament, sidefylling og vernelag i grøfter og for kumgroper. Arbeid med grøfter i grunnen krever også kunnskap om materialene, f.eks. om jordartene på stedet og deres evne til å slippe gjennom vann. Rørleggingen handler da om å bygge, rehabilitere og holde ved like offentlige og private vannog avløpsanlegg. Dermed blir rent vann fraktet fra vannkilden til brukerne, og brukt vann ført bort til renseanlegget. ADK-sertifikater De første ADK-kursene kom på 1980-tallet, men ADK-sertifikatet dukket ikke opp før i 1989, da ADK- forskriften kom. I 1999 ble den erstattet av «Opplæringsordningen for ADK1-kompetanse» med tilhørende sekretariat. Fra 2020 er faget et eget lærefag på videregående skole. Du kan lese mer om klimaendringer, håndtering av flom og LODtiltak under anleggsgartnerfaget.

Forebygging av helseskader og ulykker Det er alltid en fare for at drikkevann kan bli forurenset, og da blir HMS-arbeidet viktig for å sikre at rent vann og avløpsvann ikke blandes. Anleggsrørleggeren må derfor ha den nødvendige HMS-kompetansen. I anleggsrørleggerfaget handler dette om å ivareta personsikkerhet i grøfter, sikre byggeplassen og anleggsområdet og sørge for en betryggende vannkvalitet. Opplæringen innen VA-området har til nå bestått av krav til såkalte ADK-kurs som gir sertifikat for å legge vannog avløp. ADK er en forkortelse for anlegg, drift og kontroll av VA-anlegg.

Klimaendringer og miljøutfordringer Bygging av infrastruktur for vann og avløp i anleggsrørleggerfaget krever også at vi tar høyde for klimaendringer og miljøutfordringer samt håndtering av flom og overvann. Også i andre yrker legges det ned mange arbeidstimer på lokal overvannsdisponering, såkalte LOD-tiltak. Det dreier seg ofte om opparbeiding av regnbed og fordrøyningsbassenger som skal forsinke flomvann. Anleggsrørleggeren må også kunne vurdere levetiden til ledningsnettet. Etablering av infrastruktur for vann og avløp fører ikke sjelden til store inngrep i naturen og miljøet, og opplæringen skal fremme en bevisst holdning til miljø- og ressursspørsmål.

Da Vossovassdraget ble rammet av en 200-årsflom i oktober 2014, bad ordføreren i Voss folk om å holde seg inne! En viktig bro sto i fare for å bli revet med av vannmassene, og et kriseteam ble satt på harde prøver. Foto: Marit Hommedal/NTB scanpix

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2

Anleggsteknikk

Anleggsrørleggerfaget

Fagets historie Frem til ca. 1850 var vannforsyningen mest basert på brønner, bekker og enkle vannforsyningsanlegg med trerør. Avløpsløsningen var oftest varianter av utedoer og rennesteiner. Utbyggingen av infrastruktur for vannog avløpsledninger startet i de største byene våre rundt 1850. For mindre og mellomstore kommuner er vannog avløpstjenester utbygd særlig etter 1970. Da gravemaskinen kom i bruk tidlig på 1950-tallet for å grave grøfter til vannog avløpsledninger, gikk grøftearbeidet over fra å være håndspadd til maskingravd. I håndspadde grøfter ble VA-rørene nærmest kjærlig lagt ned i bunnen av grøften, forsiktig pakket og omfylt og lukket igjen for hånd. Dermed lå rørene stabilt og godt på et urørt fundament, omgitt med «riktige» stedlige masser. Store, spisse steiner presset ikke mot rørene som skadelige punktlaster. Ved gravemaskinenes inntog ble ofte grøftebunnen «omrørt» før rørene var på plass. Slik fikk de ofte en dårligere fundamentering, f.eks. med større steiner liggende inn mot rørene. På slutten av 1960-tallet kom nye retningslinjer for prosjektering og utførelse av VA-grøfter og -ledninger. Blant annet ble det vanlig å legge VA-rørene på et avrettet og komprimert fundament av pukk. Det ble også slutt på å legge felles avløpsledning for vann og avløp (kloakk). Avløpsledningene ble separert i en spillvannsledning og en overvannsledning. Dermed måtte anleggsrørleggeren ha en form for opplæring.

Hovedledningen for kloakk i Oslo lagt i 1925. Her ser du et stort trerør i ferd med å bli løftet ned i en kum ved Stortorvet. Foto: Oslo byarkiv

Kummer og kumdeler som anleggsrørleggeren bruker i hverdagen. Foto: Per Olav Berg

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2

Anleggsteknikk

Anleggsrørleggerfaget

Praktisk yrkesutøvelse Oppbygging av grøfter Krav til planlegging av grøftearbeid

Du finner denne forskriften på hjemmesiden www.lovdata.no

De fleste anleggsarbeider omfatter også grøfter. For å kunne grave grøfter på en sikker og god måte må arbeidet være godt planlagt. Alle som planlegger å gjennomføre grøftearbeid, må derfor kjenne til Forskrift om utførelse av arbeid. Forskriftens målsetning er å vise hvordan vi kan arbeide på en sikker måte, og inneholder veiledning og retningslinjer som må følges ved de fleste gravearbeider i løsmasser, enten det er vannog avløpsgrøfter eller byggegroper (jf. forskriften under).

Definisjon av grøfter og sjakter Med grøfter og sjakter menes utgravde hull i jordmasser der utrasing kan gå fra en vegg til en annen. Grøfter er langstrakte, mens i en sjakt vil en utrasing treffe veggene hele veien rundt. Byggegroper og massetak vil ikke komme inn under bestemmelsene når de er såpass store at utrasing ikke kan gå fra en vegg til en annen. Der det i en byggegrop eller lignende er ført opp en forskaling eller ferdig vegg nær en side, vil imidlertid kravene i forskriftene gjelde. En må da se det slik at en arbeider i en grøft selv om den ene siden er en bygningskonstruksjon. Fjellgrøfter kommer ikke inn under forskriftene. Forskrift om utførelse av arbeid sier videre at før gravingen igangsettes, må det utarbeides planer dersom «grøft eller sjakt (er) dypere enn 2,0 m». Planen skal beskrive følgende forhold: 1. Vise lengdeprofil med beskrivelse av jordarter ned til 1,0 m under grøfte-/sjaktbunn når grøften ikke skal avstives. 2. Vise typiske tverrprofiler. Når avstivning er planlagt, skal de vises på tegningen. 3. Vise plassering av gravemasser. 4. Inneholde arbeidsinstruks som dekker alle arbeidsoperasjonene. Ved mindre arbeider og i krisesituasjoner kan planene forenkles til en skisse.

På større anlegg er kravet til planlegging ment for byggherrene, men ved mindre arbeider, f.eks. en grøft inn til en enebolig, er det ofte slik at byggherren ikke har noen kunnskaper om grøftearbeid. Da 60

xxx

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2

Anleggsteknikk

Anleggsrørleggerfaget

må den som har tatt på seg gravearbeidene, planlegge grøften. Derfor må alle som skal utføre grøftearbeid, kjenner fremgangsmåten. De ferdige planene skal deretter presenteres til den som ønsker jobben utført, for å opplyse om at grøftearbeidet blir utført sikkert, og hvilke kostnader det vil medføre. Forskriften tar dessuten høyde for at vi i krisesituasjoner, f.eks. ved alvorlige vannlekkasjer, kan forenkle planene. Men det skal likevel planlegges. Uavstivede og avstivede grøfter Om grøfter som er uavstivet, sier forskriften: «For grøfter som er grunnere enn 2,0 m, kan det brukes vertikale vegger uten avstivning, med mindre det foreligger særlige faremomenter. For alle andre uavstivede grøfter og sjakter skal grøfte-/sjaktsidene gis en forsvarlig helning. Helningsvinkelen skal kontrolleres med skråmal og vaterpass eller på annen likeverdig måte.» Grøfter som graves med vertikale vegger som er dypere enn 2 m, skal avstives. Det kan i enkelte tilfeller være aktuelt å sikre grøftene også ved mindre dybder. Det gjøres i dag med spunt eller gravekasse. Avstivingen må være solid nok til å motstå jordtrykket som øker med grøftedybden.

Planene blir ofte forenklet ved slike arbeider, men de skal ikke desto mindre utføres. Grunnundersøkelser vil uten unntak utgjøre en vesentlig del av planleggingen.

Vi må regne med å møte uforutsette faremomenter ved graving i jord som det har vært gravd i fra før. Eksempelvis kan vi komme til å krysse en gammel grøft der vi ikke kjenner jordarten. Da blir det vanskelig eller umulig å bestemme stabiliteten.

Spunt og gravekasser Spunt nedrammes i jorden der grøftesidene skal være, før gravingen starter. Det er viktig, spesielt i fine og bløte jordmasser, at spuntet går en god del dypere enn grøftebunnen for å hindre at massene kommer opp der på grunn av trykket som oppstår. Spuntet må også sikres med tverrstivere etter hvert som vi graver, for at ikke grøften skal klappe sammen. Beregning av spunt krever nøyaktige kunnskaper om grunnforholdene. Det skal derfor gjøres av kvalifiserte fagfolk ved dybder større enn 3 m. Gravekasser har sertifikat som viser hvor dype grøfter de kan sikre. Utgravingen gjøres enten ved å grave inni kassene for så å presse dem ned med en gravemaskin, eller ved først å grave grøften opp og sette ned kassene. Deretter fyller vi opp med masse på utsiden av kassene. Det fins skjøtestykker til kassene for å komme dypere. Seksjonene er ca. 3 m lange, og det kan være flere av dem i lengderetningen. Er f.eks. gravelengden 9 m, kan vi flytte bakre seksjon frem til den ferdig utgravde delen foran og fylle igjen bak. Gravekasser må presses dypere ned enn grøftebunnen for å hindre oppress.

Øverst: Spunt i grøft. Foto: Marthinsen & Duvholt AS. Nederst: Her plasseres gravekassen. Foto: Hagen Maskin AS

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2

Anleggsteknikk

Anleggsrørleggerfaget

Plassering av oppgravde masser Oppgravde masser skal vi etter forskriften legge minst 1 m fra grøftekanten for å sikre oss mot ekstra belastning, og for at ingen masser kan falle ned i grøften igjen. Legges massene nærmere grøftekanten enn 5 m, finner vi høyden på dem ved å beregne grøftedybden. Se skissen i spalten.

1,0 m

5,0 m H H

Plassering av gravemasser og dybdemåling av en grøft.

0,75

Friksjonsjordarter og blandede jordarter

0.7

1,0

0,7 5

1:0 ,5

1:0

1,0

1:0

0,5

Forsvarlig helning på en grøftevegg uten avstivning kan i friksjonsjordarter (sand, grus, stein og blokk) over grunnvannsstand normalt settes til 1:1, dvs. 45° vinkel med horisontalplanet. Om grøften ikke er mer enn 3 m dyp, og den skal fylles igjen i løpet av dagen, kan helningen økes til 1:0,75, dvs. ca. 53° vinkel med horisontalplanet. Det forutsetter at det ikke har vært ledningsbrudd i grøften eller regnvær slik at jorden er mettet med vann mens grøften er åpen. Forskriften (se side 60) krever at vi kontrollerer og dokumenterer helningsvinkelen. Det kan gjøres som vist i skissen nederst på siden. På steder der det har vært gravd før, er det ofte en blanding av stein, leire, pukk og sand med en svært 3m ujevn sammensetning. Som regel er det nok å vurdere disse massene som rene friksjonsmasser, men under gravingen bør vi følge godt med på hvordan forholdene endrer seg.

Skråmal

0,7

Aktuelle grøfteprofilers helning. Til v.: Uoppsprukket leire i grøft med hurtig gjenfylling. Til h.: Tørrskorpeleire i grøft som skal være åpen lenge. 3m

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2

Anleggsteknikk

Anleggsrørleggerfaget

HMS – Sikring og rømningsveier Husk at all sikring av grøft er beregnet for å holde igjen masser og ikke ta imot ras. Det betyr at det må være god kontakt mellom jordmassene og veggene på kassene. NB! Dersom en maskinfører eller en anleggsarbeider merker noen avvik knyttet til sikrings tiltakene, skal grøftearbeidene stanses og årsaken avklares. Dernest skal det iverksettes nødvendige tiltak samtidig som byggherren blir varslet. Alle grøfter over 1 m skal ha én eller flere rømningsveier. Det kan ofte være stiger. Det viktige er at rømningsveiene skal vende bort fra eventuelle farer, og det skal ikke være hindringer mellom rømningsveien og der vi jobber.

For å sikre at ingen kan falle ned i en dyp grøft, skal det settes opp fysiske sperrer.

Krav til utførelsen av grøftene Vi må sette oss inn i de krav som stilles til arbeidene som skal utføres. Krav til lagtykkelser og komprimering, til fall og overdekning, osv. finner vi i leggeanvisninger eller beskrivelser fra byggherren. Vi bør også kjenne til standarden NS 3420. Beskrivelsene kan f.eks. være at: Æ Grøftebunnen graves i den dybden og med det fallet som er bestemt. Bunnen må være mest mulig homogen, dvs. at harde partier og steiner graves vekk og hulrom erstattes av friksjonsmasser. Æ Fundamentet opparbeides med friksjonsmasser (minst 15 cm) og komprimeres dersom det er nødvendig i henhold til kravene vi arbeider etter. Sidefyllingen trengs for å stabilisere røret, og beskyttelseslaget skal legges over. Grøftebredden bestemmes av hvor mange rør og dimensjoner som skal ha plass i grøften.

Overdekning

Vernelag Sidefylling

Ledningssone

Øvre fundament Nedre fundament

Tverrsnitt av grøft. På denne skissen er det vist hvordan rørene ligger.

Praktisk yrkesutøvelse

Du kan lære mer om plastrør på www.pif.no/dnp. Her fins en egen nettbasert kunnskapsbank for plastrør.

Kapittel 2

Anleggsteknikk

Anleggsrørleggerfaget

Rørtyper og rørdeler Det stilles strenge krav til rør og rørdeler som brukes til vannog avløpsnett i Norge, og standarder skal overholdes. Men det er forskjeller i egenskapene til de rørtypene en anleggsarbeider bør og må kjenne til. Ønsker du å bli en god anleggsarbeider, må du sette deg inn i dette for å kunne håndtere rørene riktig. Plastrør

Plastør. Foto: Pipelife Norge AS

Vi må også ha med i vurderingen grunnforholdene der plastrørene skal legges.

Plastrør har på mange områder tatt over for betongrør og rør av støpejern eller andre materialer. Plastrør lages av mange typer plast. De vanligste er kanskje PVC-u-rør, PE- og PP-rør (jf. rammen nedenfor). Plast velges ofte siden materialet har lav vekt og er korrosjonsbestandig. Egenskaper som ellers vurderes for plastrør, er Æ Æ Æ Æ Æ Æ

PE-rør brukes ofte som sjøledninger. Foto: Pipelife Norge AS

PP-rør. Foto: Øystein Lønn Nilsen

korrosjonsbestandighet hydrauliske egenskaper levetid og vekt strekkfasthet og fleksibilitet skjøtemetoder bruddstyrke og slagfasthet

PVC-u-rør (pvc-u = polyvinylklorid-unplasticized), også kalt PVC-avløpsrør (kloakkrør) er det mest brukte rørsystemet i kommunale avløp. PVC-trykkrør er mest brukt som rør i grøfter for vannforsyning, men også til kloakkpumpeledninger. Ved de fleste grunnforhold velges ofte PVC-rør fordi skjøten er enkel å utføre. PE-rør (pe = polyetylen) er et mye brukt rørmateriale for trykkrørsystemer, spesielt til sjøledninger. De brukes også i trykkløse kommunale rørsystemer, da gjerne som utslippsledninger i sjøen. PE-rørets egenskaper gjør at det egner seg meget godt til fjernkjøling, rehabilitering, havbruk, industri m.m. PP-rør (pp = polypropylen) har lav vekt, noe som har mye å si både for montering og transport. Høy kjemikaliebestandighet gjør rør og rørdeler meget resistente mot både syrer, baser og løsemidler. PP-rør har den beste motstandsevnen mot kjemikaliepåvirkning av alle rørmaterialene og brukes mye innen kjemisk industri og legemiddelindustrien. Også servicestasjoner og bilverksteder bruker PP-rør i sine avløp. Rørene tåler meget høye og lave temperaturer og har høy slagfasthet.

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2

Anleggsteknikk

GRP-rør (GRP = Glassfiber Reinforced Polyester) har lang levetid, lav vekt og er korrosjonsfrie. Rørene anvendes og legges stort sett i standard grøfteinstallasjoner, men blir også fundamentmontert. Andre bruksområder kan være rør til rehabilitering og sjøledninger.

Anleggsrørleggerfaget

Polyetylen eller polyeten er verdens mest vanlige plast. Under 115 ˚C er det et fast stoff som utvikles fra etylengass. Stoffet kjedes til trådlignende molekyler og formes til rørprodukter ved at det smeltes og presses gjennom et rørverktøy og avkjøles.

Betongrør Bruksområder for betongrør er avløps-, drens-, overvanns- og spillvannsledninger. De har stor mekanisk styrke og mindre behov for sidestøtte enn plastrør. Betongrør utsettes for påkjenninger fra det miljøet de ligger i, og er forholdsvis tunge. Det er en fordel at de ligger stabilt i grøften med liten oppdriftsfare, men rørene krever maskinell legging/montering. Betongrør leveres enten som muffe- eller falsrør og kan ha løs eller innstøpt pakning, som såkalte IG-rør. IG-rør. Foto: NOBI Norsk Betongindustri AS

IG-rør har integrert gummipakning.

Støpejernsrør Betegnelsen «støpejern» omfatter en rekke jern-karbon-silisiumlegeringer og klassifiseres etter hvilken form grafitten har. Gråjern (flakkarbon) er skjørt på grunn av grafittflak som skaper sprekkdannelser. Ved å tilsette magnesium til legeringen krystalliseres grafitt til små kuler. Duktile støpejernsrør er mer fleksible og robuste enn det de gamle var. Elastisiteten i duktilt støpejern gjør at rørsystemene tåler belastninger eller forandringer i omgivelsene, uten at rørene sprekker eller kobles fra hverandre.

I «duktilt» støpejern er grafittpartiklene kuleformet, noe som fjerner risikoen for sprekkdannelser. I det gamle «gråjernet» hadde karbonet (grafitten) form av flak, noe som gjorde materialet skjørt.

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2

Kummer og gategods

Merking og lagring

Kummer og gategods knytter an til rør og rørtyper. Kummene kan være av betong, PVC eller plast. Gategods kan være slukrister av støpejern, rammer eller kumlokk og lignende som vi avslutter mot gate eller grøft.

Anleggsteknikk

Anleggsrørleggerfaget

Kravene til merking av rør er gitt i standardene for rør og rørdeler. Merket skal være varig og lett synlig. Det forenkler leggearbeidene hvis hele rørlengder har merke ved spissendene som viser hvor langt inn i muffen spissenden skal føres. Om røret er kappet, er det en fordel dersom anleggsarbeideren påfører et slikt merke. Masser Sveisetelt e.l.

Tårnkran

Rør (PVC, betong, støpejern), betongringer, kumlokkrammer Verktøy Deler Kontor Brakker Eventuelt gjerde

Byggeplass

En riggplan gir god oversikt og en ryddig anleggsplass.

En god riggplan som viser grøftearbeid, skal være tilgjengelig på en anleggsplass. Planen bør vise hvor de ulike rørene og pukksteinen til fundamenteringen skal lagres, hvor brakkene, dieseltankene og eventuelt konteineren skal plasseres og hvor maskinene skal parkeres, osv.

Gjennomføring av grøftearbeid Kontroll og mottak av bygningsmaterialer

Anleggsrørleggeren må også beregne fallet i grøfter. Foto: Marthinsen & Duvholt AS

Ved levering av rør og rørdeler må vi sjekke at vi har fått riktige deler, og at de er uten produksjonsfeil eller transportskader. Eventuelle skader skal straks meldes til leverandøren. Meldingen bør dokumenteres med bilder av skaden. Før saken er avklart, må du ikke underskrive på fraktbrevet! Har du først skrevet under på mottagelsen, har du også godkjent varene. Da nytter det ikke i etterkant å klage på eventuelle feil. Rør skal også lagres riktig, pakninger må lagres tørt og kjølig og ikke utsettes for skadelig sollys. Om vinteren er det viktig at rør og pukk og andre bygningsmasser tildekkes for å unngå at is og snø følger med ned i grøften under arbeidet.

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2

Anleggsteknikk

Anleggsrørleggerfaget

Risikovurdering og sikkerhetsanalyse

Fallberegning av en grøft Når vi skal beregne fallet i en grøft, regner vi i prosent eller promille. Enkelt forklart er prosenttallet antall centimeter fall per meter grøft. Promiller er millimeter fall per meter grøft. I dette regneeksempelet er grøftens lengde satt til 10 m med en høydeforskjell på 0,20 m. Æ Etter formelen for fallberegning med prosent blir det da: 0,20 m/10 m x 100 = 2 % fall. Det betyr at fallet skal være 2 cm per meter grøft. Æ For fallberegning med promille viser formelen: 0,20 m/10 m x 1000 = 20 ‰ fall. Det betyr at grøften skal falle med 20 mm per meter.

Arbeid med grøft regnes som farlig. I planleggingsfasen skal det derfor gjøres gode analyser av sikkerheten rundt hver enkelt arbeidsoppgave. Vi bør gjøre sikkerhetsanalyser på løfteoperasjoner, arbeid med nedsetting av kummer, arbeid med gravemaskinen, og der det er mannskaper rundt maskinene.

Oppmåling og utstikking Vi kan sette opp en saling i hver ende av grøften og sette på salingsbord i en fast høyde fra grøftebunnen. Det er viktig at det er samme fallet mellom salingsbordene som det skal være ved start og stopp av grøften. Saling

Siktelinje

Saling

Øye

Parallell

Rør Fundament

Salinger med parallell

Opparbeidelse av grøft Grøfter skal graves etter planen, altså hverken for grunt eller for dypt. Gravemaskinføreren må derfor ha gode kunnskaper og hele tiden vurdere grøftesidenes stabilitet ut fra variasjonene i jordartene det graves i. God kommunikasjon og tiltak som sørger for sikkerhet og de beste gravetekniske løsningene, trengs hele tiden. Eksempler kan være å øke helningsgraden på grøfteskråninger ut fra sikkerhetshensyn eller fjerne steiner eller harde partier i grøftebunnen for å få et stabilt fundament for videre arbeid. Se tverrsnitt av grøft på side 42 og 62.

Sikring av grøft Brukes spunt eller gravekasser til sikring, skal de alltid ha god kontakt med jordmassene ut mot grøftekanten. All sikring av grøft er konstruert for å holde igjen masser, ikke for å ta imot ras. Se skissen i margen.

Skisse av normal bruk av gravekasse

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2

Anleggsteknikk

Anleggsrørleggerfaget

Grunnforsterkning Er grunnen dårlig, kan vi gjøre tiltak for å bedre stabiliteten, f.eks. å skifte ut massene ned til fast grunn. Vi kan da bruke såkalt ensgraderte masser som pukk med kornstørrelse 8–12 mm. Slike masser er selvkomprimerende, dvs. at de oppnår normal komprimering uten spesielle tiltak. For å hindre at selvkomprimerende masser blander seg med de dårlige massene rundt, brukes fiberduk.

Her ser vi en utkiling i overgangssonen jord/fjell. Der grøftebunnen går over fra løse til harde masser eller omvendt, utfører vi en utkiling for å få en god overgang. Vi graver da dypere i overgangen mellom massene og går opp til normalt nivå 3 m til hver side.

Min. 50–60 cm

15–20 cm

Utlegging av et fundament

Tegningen viser komprimering av sidefylling.

Vi må legge ut et fundament for å oppnå et godt resultat. Det fins mange eksempler på rørskader fordi fundamenteringen ikke er gjort riktig. Det avgjørende er at fundamentet har rett tykkelse, og at riktige masser er brukt. De må også være riktig komprimert. Fundamentet skal være minst 150 mm tykt og minimum 100 mm under muffene, forutsatt at leggebeskrivelsene eller byggherren ikke har satt andre krav. Fundamentet skal vanligvis komprimeres. Brukes ensgraderte masser som oppnår normal komprimering uten tiltak, kan det likevel være en fordel å komprimere for å få en bedre overflate å jobbe videre med. For å sikre røret et godt underlag skal det øverste laget løsgjøres før vi legger røret. Vi benytter da en stålrive. Husk å grave ut for muffen. Ved bruk av fleksible rør anvender vi friksjonsmasser som grus, naturgrus eller ensgradert pukk. Normale kornstørrelser er 8–12 mm eller 8–16, eventuelt 8–22. Disse massene trenger sjelden å komprimeres. Er det fare for utvasking, eller at massene rundt blander seg med friksjonsmassene, forhindrer vi det ved hjelp av en fiberduk. Legger vi stive rør av f.eks. betong, kan vi benytte masser på stedet, men det stilles krav til maksimal kornstørrelse og andel finstoff, og vi må også først avklare med byggherren om han eller hun tillater dette.

xxx

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2

Anleggsteknikk

Regler ved gjenfylling

Anleggsrørleggerfaget

Vernelag og gjenfylling

De samme massene brukes vanligvis både til sidefyllinger og fundamenter. Det er viktig å fylle godt rundt rørene, spesielt rundt nedre halvdel. Det gjør vi ved å stampe eller stikke på siden av røret for å oppnå komprimering og god kontakt mellom røret og sidefyllingen. Røret får da god støtte og blir ikke deformert av trykket fra massene over. Hvis vi legger fleksible rør, er kravet strengere enn ved bruk av stive rør.

Vernelaget har en viktig funksjon for å beskytte rørene for trykket fra oppfyllingsmassene i grøften. Det er vanligvis 300 mm tykt. Det er viktig å ikke komprimere rett over rørene for å unngå rørskader.

300 mm

1,5

300 mm

Overdekning

Beskyttelseslag Sidefylling

Ledningssone

Øvre fundament Nedre fundament

De ulike lagene og vernelaget er her stiplet. I margen ser du ledninger i flere plan

Massene skal ikke inneholde steiner med større tverrmål enn 0,5 m og ikke overstige 2/3 av lagtykkelsen. Det skal ikke komprimeres over røret når lagtykkelsen er under 0,5 m og komprimeringsutstyret er under 200 kg. For tyngre utstyr tillates 0,7 m. Tipping fra bil er ikke tillatt før overdekningen er minst 0,7 m, og det er ikke tillatt med anleggstrafikk før overdekningen er minst 1 m.

Den røde ringen (innstikksmerket) viser hvor langt røret skal stikkes inn.

Er det ledninger i flere plan i grøften, skal hele bredden fylles opp slik at vi får et nytt godt fundament for neste rør. Komprimering skal ikke foretas i sonen over det første røret. Pakninger

Her ser vi arbeid med overdekning og gjenfylling.

Pakninger i vannog avløpsledninger blir produsert i henhold til gjeldende standarder. Kravene er høye. Pakningene skal bl.a. tåle kontakt med drikkevann og ikke endre egenskaper over tid. Det må kun anvendes glidemiddel godkjent av rørleverandørene, og ikke midler som grønnsåpe, zalo, olje eller fett.

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2

Anleggsteknikk

Anleggsrørleggerfaget

Leggeteknikker Legging av rør Før arbeidet begynner, må vi sette oss inn i leggeanvisningen fra rørleverandøren. Vanligvis starter vi leggingen fra den laveste enden av grøften. Rørene skal ligge med muffene oppover. Har vi komprimert fundamentet, løsgjør vi overflaten med en steinrive. Kontroller alltid at pakningene ligger rett i forhold til leggeanvisningen! Smør spissenden, og sentrer røret mot muffen. Mange rørtyper fås i dag med sammentrekningsverktøy for å føre rørene sammen. Vi kan også bruke et spett, men da med en trekloss imellom slik at vi ikke skader rør eller muffe. Husk at innstikkmerket skal synes og kontroller dette med leverandøren. Kapping av rør

Legging av overvannshåndtering fra fordrøyningsmagasin. Foto: Marthinsen & Duvholt AS

Tegningen viser montering av en tett kum. Monteringen skjer vanligvis ved hjelp av kumringens egenvekt.

Det er viktig å kappe røret rett av. Vi må også avfase det slik at rørenden blir lik spissendene fra produsenten. Vi har i dag tilgang på kappe- og faseverktøy som hjelper oss med dette, men vi kan også bruke en grov fil. Vi må videre huske på å påføre innstikkmerket slik det er, på hele rørlengder. Fundament for kummer og gategods Fundamentet for kummer har normalt samme høyde som for grøfter, men ved store betongkummer skal det minst være 200 mm. Vi må kontrollere at det er i rett høyde. Om det brukes betongkummer, og vi skal ha flere seksjoner oppå hverandre, må vi montere pakninger som gjør at kummen blir tett. I dag kan vi bruke prefabrikkerte bunnseksjoner eller plaststøpte bunnseksjoner. Når et rør føres gjennom en kumvegg, må vi ta hensyn til bevegelser som kan oppstå i overgangen. Det betyr at røret ikke må sitte fast i veggen. Vi bruker da fleksible pakninger som gjør at røret kan bevege seg i gjennomgangen til kummen. Skal røret være fast forankret, som f.eks. ved trykkledninger, anvendes en innmuringskrage. Det er en spesialtilpasset rørdel. Kummer som ligger utenfor vei, skal vanligvis avsluttes med en fast ramme som står på den øverste justeringsringen. Den forskyver seg da med en støttering. På asfalterte områder brukes kumlokk med flytende ramme som ikke er fastmontert i kummen, men sitter i asfalten. Det skal være 10 cm asfalt mellom rammen og kumringen etter ferdig montering. Kontakten mellom asfalt, kumring og ramme skal være god. Vi bruker en gummipakning eller en ring på rammeskjørtet for å hindre at asfalt faller ned i kummen. Det er spor i skjørtet som viser at asfalten har god kontakt.

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2

Anleggsteknikk

Anleggsrørleggerfaget

Dokumentasjon og kontroll av eget arbeid Vi må dokumentere at de bygningsmaterialene vi bruker, tilfredsstiller kravene som byggherren, standardene og leverandørene setter. Derfor tar vi vare på all dokumentasjon fra dem som leverer oss varer. Det kan være spesifikasjoner fra rørleverandøren eller sikteprøver fra pukkleverandøren. Vi må også kontrollere og dokumentere at vi har mottatt riktige varer. Legge- og monteringsanvisninger vi har brukt på anlegget, tar vi også vare på. Vi bør dokumentere de høydene vi har bygget etter, samt plasseringen av kummer. Der det er krav til komprimering, skal vi dokumentere det ved eventuelt å notere hvilket komprimeringsutstyr vi brukte, samt hvor mange overfarter vi utførte. Komprimering kan også dokumenteres med nivellement, der vi ser hvor mye massene ble presset sammen.

Repetisjonsspørsmål 1. Beskriv hva anleggsrørleggeren mener med en grøft. 2. Hva må vi ta hensyn til når vi planlegger en grøft, slik at den graves på en sikker måte? 3. Hvordan sikrer vi at grøftekanten ikke raser ned? 4. Lag en liste over rørtyper med egenskaper og bruksområder. 5. Dersom en grøft er 10 m lang og høydeforskjellen er på 75 cm, hva blir da fallet i prosent og promille? 6. Hvorfor bruker vi fiberduk i grøfter? 7. Hva forstår vi med et fundament i en grøft, og hvilken lagtyk kelse bør det ha? Begrunn svaret. 2. Klassen skal på ekskursjon til et anlegg. Del klassen i tre grupper. Lag 8 konkrete spørsmål som dere kan stille til henholdsvis en anleggsrørlegger, en veiog anleggsarbeider og en anleggsmaskinfører under ekskursjonen.

Praktisk arbeidsoppgave På Nettressurs BA finner du følgende praktiske arbeidsoppgave: 1 Enkel konstruksjon av grøft

Fjell- og bergverksfaget

Foto: Jørn Søderholm, Anleggsmaskinen

Sentrale arbeidsområder i fjellog bergverksfaget er bergverksdrift for å utvinne mineralske råstoffer og andre naturressurser, men også boring, sprengning og annet berggrunnsarbeid knyttet til veier, tunneler og bygg. En arbeidsdag varierer fra manuelt arbeid til bruk av meget avanserte maskiner. Den enkelte fagarbeider kan ha sitt virke i én av fire områder: bergverksdrift, tunnelarbeid, fjellarbeid i dagen eller pukk- og grusproduksjon.

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2

Anleggsteknikk

Sentrale arbeidsoppgaver Æ Æ Æ Æ Æ Æ Æ

Utføre utstikking og oppmåling* Utarbeide planer for sprengningsarbeidet* Gjennomføre boring og sprengning* Gjøre ulike anleggstekniske oppgaver Foreta fjellsikringsarbeid Bruk og vedlikeholde sprengningsteknisk utstyr Foreta grundige vurderinger knyttet til HMS

Fjell- og bergverksfaget

Fordypningsområdene omfatter Æ Æ Æ Æ

fjellarbeid i dagen* bergverksdrift tunnelarbeid pukk- og grusproduksjon Her vil vi spesielt omtale de arbeidsområdene som er merket med *.

Samarbeid og kommunikasjon Fjell- og bergverksfaget har en del arbeidsoperasjoner til felles med veiog anleggsfaget, anleggsmaskinførerfaget og steinfaget. Sprengningarbeid er spesielt for faget og underlagt lover og forskrifter som omfatter tekniske løsninger, informasjon så vel som krav til HMS. Fjell- og bergverksfaget utøves i store og små, private og offentlige bedrifter over hele landet. Samtidig er faget svært viktig for andre virksomheter, både for industriell videreforedling av stein, annen bygge- og anleggsvirksomhet og for transportsektoren. Materialer og verktøy Faget krever kunnskap om sprengstoff, og hvordan materialene ellers utnyttes – det dreier seg her for det meste om sprengt fjell. Hensyn til ressurser som tas ut, men også natur og miljø, gjelder først og fremst for bergverksdelen. Endret ressurstilgang, gjenbruk og nye videreforedlingsmetoder er her viktige faktorer. Men det gjelder også anleggsdelen og bygging av infrastruktur idet samfunnet ønsker å begrense inngrepene mest mulig. Faget omfatter bruken av en rekke ulike maskiner og verktøy. Arbeid med maskiner krever også kunnskap om vedlikehold. I faget skilles det mellom maskiner og utstyr til boring og til knusing av fjell:

Knuse- og sikteverk. Foto: www.rafaels.ax

Æ Til boring av fjell bruker vi borerigg, boremaskiner, borstenger og løse kroner samt håndholdt boreutstyr som består av kompressor, slanger, smørepotter, boremaskiner, lodd og bor. I tillegg kommer ulike former for dekningsmateriell. Æ Knusing av fjell krever et knuse- og sikteverk og transportbånd (transportable og faste).

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2

Anleggsteknikk

Fjell- og bergverksfaget

Praktisk yrkesutøvelse Fjellsprengning Det har vært en navnediskusjon i faget om det skal hete fjelleller bergsprengning.

Henrik Ibsen (1828–1906) brukte bilder og motiver fra bergverksdriften til å skape et av sine mest berømte dikt, «Bergmannen». Her blir bergverks- og gruvedriften dypt inne i fjellet omdannet til symboler for det han levde for og strebet etter. Bergvegg, brist med drønn og brag for mitt tunge hammerslag! Nedad må jeg veien bryde, til jeg hører malmen lyde. Dypt i fjellets øde natt Vinker meg den rike skatt, – Diamant og edelstene Mellom gullets røde grene. Nei, i dypet må jeg ned; der er fred fra evighed. Bryt mig veien, tunge hammer, til det dulgtes hjertekammer! – Hammerslag på hammerslag inntil livets siste dag. Ingen morgenstråle skinner; ingen håpets sol opprinner.

Fjellsprengning er et fagområde med lange tradisjoner i Norge idet sprengningsarbeid inngår i de fleste anleggsprosjekter. I dette faget trenger du gode kunnskaper om bergartene og deres egenskaper. I tillegg kreves også kunnskaper om maskiner og utstyr for å kunne bruke dem på en sikker og riktig måte. God produktkunnskap om sprengstoff er avgjørende for å utføre sprengning på en sikker måte. Det er også et pluss med kunnskapene du har tilegnet deg innen byggog anleggsteknikk, slik at du kan vurdere tilstanden til bygg og konstruksjoner som kan påvirkes av sprengningsoppdragene. Myndighetene setter strenge krav til en sprengningsarbeiders kunnskaper og holdninger. Her vil vi se på sider ved grunnleggende sprengningsteknikk, men kun som en mindre del av faget. I dag er det to sertifikater innen fjellsprengning: bergsprengersertifikat og bergsprengningsledersertifikat. Skytebasen (bergsprengeren) utfører jobben i praksis, men må også jobbe mye med planlegging og dokumentasjon. Alle firmaer som driver med sprengningsarbeider, må i tillegg ha én eller flere bergsprengningsledere som får et overordnet ansvar for planer, risikoanalyser og dokumentasjon og som må være tilgjengelig hvis det oppstår problemer med sprengningsarbeidene. Alle som skal arbeide med sprengstoff, skal registreres hos Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB). For å få utstedt et sprengningssertifikat må du i tillegg til fagbrevet i fjellog bergverksfaget gå opp til sprengningsprøve. Du må også levere søknad om vandelsattest til politiet sammen med søknad om sertifikat. Litt historikk om gruvedrift I Norge var gruvedriften med på å skape ny oppgang og økonomisk vekst etter nedgangstidene på 1400- og 1500-tallet. Gruvedrift skapte – sammen med fiskeri, trelasteksport og skipsfart – grunnlaget for Norges økonomiske oppsving på 1600-og 1700-tallet, og gav økonomisk styrke nok til at vi i 1814 våget å erklære landet som et selvstendig rike. Bergverksfaget har røtter tusener av år tilbake. Noen av de eldste bergverkene vi kjenner til, er de rike kobbergruvene

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2

Anleggsteknikk

på Kypros som er rundt 2500 år gamle. I landskapet Cornwall i England gav store forekomster av tinn grunnlag for gruvedrift 2000 år f.Kr. I Romerriket spilte disse, samt metallutvinningen i mange andre gruver, f.eks. sølv- og blygruver i Spania, en svært viktig rolle. Særlig to store gruveprosjekter drev utviklingen, sammen med jernmalmutvinningen. Først kom oppdagelsen av store sølvforekomster i Kongsbergområdet i 1622–24. Sølvgruvene der var i drift frem til 1958. Antall ansatte var rundt 4000 på det meste, og i alt ble det utvunnet 1350 tonn rent sølv. Den dypeste gruven gikk ned 1000 meter. I 1644 skjedde det andre store funnet som gav støtet til kobbergruvene i Røros.

Fjell- og bergverksfaget

Kobberforekomstene var rike, og det ble åpnet rundt 40 gruver. I tillegg til kobber ble det også tatt ut sink og svovelkis. Driften pågikk i 327 år, helt frem til 1971. Totalt ble det produsert 118 000 tonn kobber, 520 000 tonn svovelkis og 17 500 tonn sink.

Den norske maleren Johannes Flintoe (1787–1870) malte i 1834 dette bildet fra en av gruvene i Kongsberg. Sølvet herfra gav sølvmynter som sammen med kobbermyntene laget med kobber fra Røros, skapte et stabilt økonomisk fundament for samfunnet. Bergverkteknologien har utviklet seg sterkt, men faget har beholdt samme målsetning: Å hente frem rikdommene som skjuler seg i de norske fjellene. Kilde: Norgeshistorie.no, CC BY-SA 4.0

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2

Anleggsteknikk

Fjell- og bergverksfaget

Planlegging av sprengningsarbeid Borbarhet og sprengbarhet Ved alle sprengningsarbeider må vi først vurdere bergartenes borbarhet for bl.a. å avgjøre hvordan vi bør fordele sprengstoffet i fjellet. Her gjelder det både å utnytte sprengstoffet best mulig og ivareta sikkerheten fullt ut. Vi vurderer borbarheten også ut fra et økonomisk synspunkt, da egenskapene til bergarten blir avgjørende for valg av boreutrusning og kroner. Siktemålet er å få utført boringsarbeidet med mest mulig parallelle borehull. Bergartens sprengbarhet må også vurderes når vi planlegger en sprengning. Med sprengbarhet menes hvordan fjellet sprekker opp, og hvor lett eller vanskelig det er å knuse bergarten. Vanligvis beskrives bergartens sprengbarhet med tre tall: 35, 40 og 45. 35 betegner her tungsprengt fjell, 40 normalt sprengbart fjell, 45 betegner lett sprengbart fjell. Eksempelvis regnes gabbro som en tungsprengt bergart, kalkfjell som normalt sprengbar og granitt som meget lettsprengt, men bergartene varierer mye, både i struktur og lagdeling, noe erfarne skytebaser kan fortelle mye om. Også bygningenes tilstand før sprengningen tar til, må vurderes slik at vi får dokumentert eventuelle skader de har før sprengningsarbeidet blir gjennomført.

Dekning av en salve med skyttematter

Sprengnings- og salveplan Når sprengningsarbeid planlegges, må vi også vurdere risikoen. Først må vi innhente opplysninger om hva som befinner seg i området rundt sprengningsstedet. Dernest vurderes fjellets og bergartens spreng- og borbarhet, samt bygg og konstruksjoner som kan bli påvirket av sprengningen. Her må vi ta hensyn til bygningenes fundamentering for å finne ut hvor sterke rystelser de tåler før skader oppstår.

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2

Anleggsteknikk

Fjell- og bergverksfaget

Dekningsplan I dag må all sprengning skje slik at det ikke kan oppstå skader på mennesker, dyr, hus, andre installasjoner eller samfunnsverdier. Dekning av sprengningssalver må derfor gjøres med støtte i en risikoanalyse. I veiledningen til forskriften Håndtering av eksplosjonsfarlige stoffer er det en kastanalyse av stein som slynges ut fra en salve under de verste forutsetninger. I dag betyr det at de aller fleste salver må dekkes på en eller annen måte. Normalt bruker vi tunge skytematter laget av sammensydde lastebildekk med vaier. Når vi skal planlegge dekningen, må vi ta hensyn til at salven kastes frem ved at fjellet utvider seg. Vi sier derfor at vi bør dekke et areal som er to ganger salvens areal. I noen tilfeller må vi også vurdere om eventuelle luftsjokk kan gi skade ved sprengningen.

100 m

Kartet her har tegnet inn en sikkerhetssone rundt sprengningsstedet. Kastelengden har en radius på 410 m.

Noen viktige betegnelser Du bør kjenne til betegnelser som forsetning, hullavstand, underboring og fordemming i en dekningsplan. Avstanden fra kanten til den første rasten eller avstanden mellom rastene benytter vi ved forsetningen. De andre betegnelsene står for: Æ Hullavstand: Avstanden mellom borehullene i en rast. Æ Underboring: Hvor dypt under planlagt nivå vi må bore for at fjellet skal løsne til dette nivået. Æ Fordemming: Lengden på det vi holder igjen (eventuelt at vi ikke lader borehullet i toppen) slik at sprengladningen virker på fjellet og ikke går ut som et geværskudd.

1 1

2 2

Hullavstand

Forladning Pallhøyde

Forsetni ng

Pipeladning Totaladning

Borehullslengde

Bunnladning

Underboring

Faguttrykk og betegnelser ved sprengningsarbeid

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2

Anleggsteknikk

Fjell- og bergverksfaget

Boreplan

Med borsynk mener vi hvor fort boret går ned i fjellet under boring.

Det skal lages en boreplan som viser den planlagte plasseringen av borehullene; hvor de står i forhold til hverandre og omgivelsene. Planen skal også vise alle viktige mål for den som skal bore, eksempelvis hvilken diameter og dybde borehullet skal ha, og hvilken helning vi skal bore. Videre skal planen vise ønsket underboring. Det er viktig at boreren får oppgitt det nivået det skal sprenges til når nivået stikkes ut, slik at han eller hun kan vurdere underboring underveis. Når boringen er i gang, må vi lage en borerapport som følger arbeidene når ladearbeidet skal begynne. I borerapporten skal alle borehull merkes inn med de aktuelle avstandene, og alle avvik skal rapporteres til skytebasen. Kanskje har boreren oppdaget glipper, sprekker eller svakhetssoner i fjellet. De er lett å se når boreren følger med på borsynken eller om spyleluft kommer opp i hullet ved siden av. Eventuelle vannproblemer må også rapporteres. Til slutt må boreutstyret være tilgjengelig til skytebasen har kontrollert borehullene for lading. Sprengstoff I dag kan vi velge mellom mange typer sprengstoff. Vi har også flere leverandører. Det er viktig at skytebaser holder seg oppdatert om hvilke sprengstoff som er på markedet, og egenskapene de har.

Forladning

Stuff Pallhøyde

Skissen viser hvordan et borehull er ladet. Stuffen er avslutningen etter forrige sprengning. Pallhøyden er den faktiske høyden på fjellet som skal sprenges bort.

Pipeladning

Bunnladning

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2

Anleggsteknikk

Fjell- og bergverksfaget

Generelt om tennere

Sekundærladning

Tennere skal behandles med forsiktighet da de inneholder et sprengstoff som er følsomt for slag og varme. Vi sier at en tenner består av en primær- og en sekundærsats, og hovedprinsippet er at vi bruker tennere for å forsinke sprengningen av hvert borehull slik at fjellet brytes frem. I dag brukes tre ulike tennere:

Primærladning Forsinkersats Tennpille

Æ Elektriske tennere: Antenner ved hjelp av elektrisitet Æ Elektroniske tennere: Har programmerbare databrikker for å bestemme når tennerne skal gå av Æ Nonel-tennere (dvs. uten elektrisitet): Har en slange belagt innvendig med sprengstoff, som forplanter seg mellom tennerne

Gjennomføring av en sprengning

En nonel-tenner med slange

Oppmåling Utstikking og oppmåling for boring og sprengningsarbeider må gjøres slik at borevognføreren får de nødvendige opplysninger for borearbeidene. Det kan være utstikking av kantlinjer for fjellskjæringer for å sikre høyder som viser hvor dypt det skal bores. Dermed kan vi få tatt ut masser av fjellet til ønsket dybde. Det er også viktig at ønsket helningsgrad på skråningene måles ut. En borevognfører bruker gjerne trekantsalinger for å beregne høyder. En trekantsaling gjør at boreren kan sikte seg inn for å finne høyden der boringen skjer. I dag bruker mange moderne rigger laser for å sikre høyden, men da er det avgjørende at borevognføreren vet høyden til laserstrålen, samt hvor dypt det skal bores. Det planlagte boremønsteret må merkes opp på fjellet. Hvis borevognføreren ikke selv er skytebas, er det vanlig at skytebasen er med på denne jobben. Det trengs fordi boremønsteret ofte må justeres sammenlignet med planen, ofte må det f.eks. gjøres nye vurderinger om første rast i salven. Kanskje må det også settes inn hjelpehull knyttet til stuffen. Men husk at alle avvik fra sprengningsplanen skal dokumenteres i bore- eller sprengningsrapporten.

Stuff

Skisse sett i fugleperspektiv der borehull med tennernummer 1 sprenges først, så borehull 2, 3 osv. Det er ca. 20 millisekunder mellom hvert nummer. Stuffen er avslutningen etter forrige sprengning. Pallhøyden er den faktiske høyden på fjellet som skal sprenges bort.

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2

Fjellrensk De som utfører sprengningsarbeidene, må sette strenge krav til fjellrensk av løsmasser. Alle løsmasser skal renskes bort godt utenfor det planlagte området slik at de ikke kan komme tilbake etter at fjellet er sprengt.

Anleggsteknikk

Fjell- og bergverksfaget

Bruk av borerigg – litt om HMS En god arbeidsregel innen bygg og anlegg er å unngå å stille seg i situasjoner der en ikke kan komme seg unna. Ha alltid ryggen fri! Det gjelder ikke minst borevognførere som hele tiden må vurdere sin egen sikkerhet. Noen ganger må de vurdere nøye hvilket utstyr som skal brukes for å ivareta sikkerheten. Valget kan falle på bruk av en fjernstyrt rigg for å utføre arbeidene på en sikker måte. Borerigger, som ofte blir brukt i meget ulendt terreng, er utstyrt med en vinsj. Den skal ikke brukes til løfting! Den er et rent sikringsredskap. Det betyr at vi bare bruker vinsjen til å sikre oss at utstyret ikke sklir, og ikke til å dra boreriggen opp med. Det kan hende at arbeidet er planlagt feil, dersom vi utfordrer sikkerheten ved vinsjing. I så fall må vi kanskje vurdere andre måter å gjennomføre arbeidet på. Alt dette må vi så tidlig som mulig avklare med oppdragsgiveren (byggherren). Tenk eksempelvis: Her må det bygges vei, eller her må sprengningsarbeidene deles opp slik at vi kan komme frem til alle stedene vi skal bore.

Bruk av borerigg Utsettings- / og ansettfeil Vinkel- / retningsfeil

Avbøyningsfeil / avvik

Nøyaktig boring gir sikrere sprengning.

Hulldybdefeil

Tapte / reduserte hull pga. steinras

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2

Anleggsteknikk

Fjell- og bergverksfaget

Boring og krav til presisjon Kravene til presisjon ved boring for fjellsprengning er strenge. Det stilles også krav til den som skal bore. Som vist på tegningen nederst på forrige side, kan feil ved boringen medføre fare. Ansettfeil betyr at vi ikke har plassert borehullet riktig i forhold til oppmerkingen. Stiller vi boretårnet feil, vil hullene kunne få feil avstand til hverandre nedover i fjellet. Bøyer borestangen seg, kan det samme skje. Valget av borkronetype kan redusere farene. Boringen skal gjøres til planlagt dybde, noe tegningen viser. Lading Når boringen er gjennomført, skal skytebasen kontrollere borehullene før boreriggen forlater stedet. Det gjøres ofte med en laskjepp («kosteskaft»). Er hullene for dype, kan vi bruke et lodd med en snor som senkes ned. Skytebasen legger ut tennere etter tennerplanen og noterer eventuelle avvik fra planen. Selve ladningen begynner med at skytebasen setter tenneren i bunnpatronen. Patronen med tenneren føres så forsiktig nedover i hullet til den når bunnen. Hvis det oppstår problemer ved nedføringen av patronen, må det utvises stor forsiktighet. Tenneren er den komponenten som tåler minst påkjenning! Den videre lastingen av hullet skjer i forhold til planen, men skytebasen må ha kontroll på forbruk, samt sikre seg at det blir en ubrutt streng med sprengstoff i hullet, og at ingen patroner stopper opp. Lasting skal skje opp til planlagt nivå. Fordemmingen er en viktig del av ladearbeidet fordi den skal holde igjen sprengningen slik at ikke all kraft flyr opp av hullene.

For å oppnå god fordemning og hindre toppsprut, må det brukes pukk eller grus i den fraksjonen som går ned i borehullet. Det må ikke fylles på fortere enn at massene kan synke!

Her foretas en risikovurdering før sprenging.

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2

Anleggsteknikk

Fjell- og bergverksfaget

Kobling av salver er likeledes en viktig del av ladearbeidet. Her bør skytebasen ha full kontroll slik at alle hull kommer med i kretsen (elektrisk tenning), eller at det blir koblet som planlagt med nonel-tenning. Ved elektrisk tenning bør skytebasen på forhånd ha regnet ut motstanden i salven og kontrollert den opp mot andre målinger. Dekking og varsling Dekking utføres i henhold til dekningsplanen. Det brukes som nevnt tunge matter av sammensydde lastebildekk som legges over salven (sprengningsarealet) med gode overlapp. Det er avgjørende at vi sikrer området som kan utsettes for fare. Vi plasserer da poster (mannskaper) slik at ingen kan gå inn i faresonen for sprengningen. Det er viktig at postene står i kontakt med skytebasen slik at arbeidet kan avbrytes hvis noe uventet skulle skje.

Repetisjonsspørsmål

Praktisk arbeidsoppgave På Nettressurs BA finner du følgende praktisk arbeidsoppgave: 1 Beregning av sprengningssalver og borehull

1. Hvilke krav stiller myndighetene til personer som skal utføre sprengningsarbeid? 2. Beskriv hva vi mener med bergartenes sprengbarhet og borbarhet. 3. Ved alt sprengningsarbeid må det utføres en risikovurdering. Lag en liste over hva som må vurderes. 4. Hvilken planer må utarbeides før arbeidene tar til? Fortell litt om hva de går ut på. 5. Hva er en boreplan? Hvorfor er det viktig at denne følges opp av en borerapport? 6. Beskriv gangen i et sprengningsarbeid. 7. Hva bruker vi til å dekke salver med? Hva er de laget av? 8. Klassen skal på ekskursjon til et anlegg der sprengningsarbeid blir utført. Lag 8 konkrete spørsmål du kan stille til skytebasen under ekskursjonen.

Foto: Mesta AS

Asfaltfaget

Sentrale arbeidsoppgaver i asfaltfaget er laboratoriearbeid, produksjon og utlegging av asfalt samt vedlikehold av anlegg med faste dekker. Dersom du velger asfaltør som ditt yrke, kreves også kunnskaper innenfor asfaltfaget som gjelder planering av underlag før legging av fast dekke. I tillegg skal asfaltøren kunne vedlikeholde maskiner og utstyr og utføre enkle stikkingsog oppmålingsarbeider.

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2

Anleggsteknikk

Asfaltfaget

Sentrale arbeidsoppgaver Æ Æ Æ Æ Æ Æ Æ Æ

Utføre laboratorie- og kontrollarbeid Foreta utstikking og oppmåling Anvende kunnskap om produksjon av asfalt* Gjennomføre utlegging av asfalt* Drive arbeidsplanlegging Foreta arbeidsvarsling og sikring Bruke og vedlikeholde asfalt- og anleggsmaskiner Vurdere helse, miljø og sikkerhet knyttet til asfaltarbeidet Her vil vi spesielt omtale de arbeidsområdene som er merket med *.

Samarbeid og kommunikasjon Asfaltfaget har mye til felles med anleggsmaskinførerfaget, veiog anleggsfaget og banemontørfaget. Utøverne i disse fagene samarbeider nært og deltar ofte i arbeid på ett eller flere fagområder på samme veianlegg. I byområder er asfaltarbeidet mer spesialisert, noe som også omfatter arbeid med trikk og bane, og arbeid med asfaltering av torg og plasser der også anleggsgartnerfaget kommer inn i bildet. Faget utøves i store og små, private og offentlige bedrifter over hele landet og bidrar til utvikling av samfunnet gjennom medvirkning i oppbygging og vedlikehold av infrastruktur. Særlig stilles det store krav til sikker veivarsling under asfaltering. Asfaltøren må derfor kunne kommunisere, både seg imellom og overfor trafikantene. Materialer og verktøy Asfalt består for en stor del av steinmaterialer. Asfaltøren må kjenne til hvor massene kommer fra, og hvilke egenskaper de har. Han eller hun må også vite om krav til korngradering og -form, mekanisk styrke osv. Bitumen er bindemidlet som gjør asfalt til asfalt. Det er et seigtflytende produkt, hentet ut som en fraksjon av olje. Asfalt danner slitedekket på en motorvei, en offentlig plass eller en privat oppkjørsel. Det inngår en del spesialmaskiner som asfaltøren må kjenne til. Brukt riktig er dette utstyret effektivt, og forurensningsfaren til omkringliggende natur er liten. Asfaltering kan likevel medføre store naturinngrep. Det er derfor viktig at asfaltøren har positive holdninger til natur og miljø samt sikkerhet og vernearbeid, og tar ansvar for å begrense eventuelle skadevirkninger mest mulig. 84

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2 Anleggsteknikk

Asfaltfaget

Praktisk yrkesutøvelse Produksjon av asfalt Asfalt brukes i dag som en fellesbetegnelse på ulike blandinger av steinmaterialer og et bindemiddel. Bindemidlet i asfalt er basert på bitumen, et mørkebrunt eller svart seigtflytende stoff, som forekommer både naturlig og destillert fra råolje. Ordet bitumen kommer fra latin og betyr jordbek.

Noen oljetyper, som nordsjøolje, har mest lette bestanddeler og egner seg derfor ikke til fremstilling av bitumen. God olje for fremstilling av bitumen fins bl.a. i Venezuela og i Midtøsten.

Råstoffer – steinmaterialer og bindemidler Steinmaterialer utgjør den største og viktigste bestanddelen i en asfaltmasse. Her blandes det sammen steinmaterialer fra de minste korn opp til kornstørrelser på 3–4 cm i diameter. Materialene kan komme fra grustak eller fjellanlegg som knuser og sorterer steinmassene i ulike graderinger. Bergarter som er egnet til pukkfremstilling for asfalt, består av sterke og stabile mineraler som hverken påvirkes av luft eller vann, og heller ikke forvitrer eller på annen måte skader en asfaltmasse. Gjennom lang erfaring og kontroll av prøvestrekninger med asfaltdekke har bransjen kommet frem til hvilke krav som bør stilles til steinmaterialene. Dette er krav som korngradering og -form, mekanisk styrke, motstand mot slag, riping og polering, krav til heft til bitumenet, motstand mot forvitring og frostpåkjenning. Noen av kravene er meget viktige, andre mindre viktige, alt ettersom steinmaterialet blir brukt i slitedekket på en motorvei eller på en gårdsplass. Eksempel på uttak av steinmaterialer fra et grustak. Foto: Trøndergrus AS

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2

Anleggsteknikk

Asfaltfaget

Gass

Mer om bindemidlets funksjon

Petroleum Oljer Bitumenprodukter

Råolje

Avtagende kokepunkt

Bensin

Destillasjon av råolje

Sammensetning og dekketyper

Dekke

I tillegg til bindemidler brukes tilsetningsstoffer for å forbedre asfaltdekkenes egenskaper.

Slitelag Bindlag Øvre bærelag

Veifundament

Overbygning

Nedre bærelag

Forsterkningslag

Filterlag

Underbygning

Planeringslinje (i traubunn)

Bindemidlets hovedfunksjon er å binde sammen steinmaterialene. Dernest skal det tåle påkjenninger fra trafikk, klima etc. Alt dette varierer så mye at det trengs mange typer bindemiddel for å dekke alle bruksområder. Bindemidlene fremstilles ved destillasjon av råolje der det som blir igjen til slutt, inneholder de tyngste bestanddelene. De gir igjen grunnlag for videre raffinering til bitumen.

De ulike lagene i en veioverbygning

Det fins mange typer asfaltdekker tilpasset forskjellige bruksområder. Et asfaltdekke skal fungere som «gulv» for trafikantene. Dekke skal også fungere som «tak» for selve veikonstruksjonen. Det skal beskytte underlaget mot nedbrytning ved å hindre at vann trenger ned, og være jevnt for å redusere belastningen fra trafikken og på kjøretøyene. I Norge må vi ha asfaltdekker med god motstandsevne mot piggdekkslitasje. Det oppnår vi ved å bruke steinmaterialer som har god mekanisk styrke og dekketyper som inneholder mye stor stein. Veidekket må tåle tung trafikk uten å bli deformert. Det får vi til ved å bruke stive bindemidler og en stor andel knust steinmateriale. Dekket må være optimalt komprimert for å unngå for lavt eller for høyt hulrom. På veier med liten trafikk og dermed lite slitasje er kravene til veiens slitestyrke lavere. På torg og plasser kan asfaltdekkets utseende bety mye mer enn det gjør på trafikkerte veier. Her velges ofte et asfaltdekke med finkornet steinmateriale som gir et homogent utseende.

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2 Anleggsteknikk

Asfaltfaget

Bitumenstabiliserte lag Kravet til asfaltdekke er som nevnt avhengig av en rekke forhold, ikke minst trafikkmengden. Vi kan skille mellom tre lag der bitumen brukes for å binde massene bedre sammen: Æ Slitelaget – selve taket på veikonstruksjonen Æ Bindlaget som har tilnærmet samme type masse som slitelaget Æ Bærelaget av materialer med bitumen skal først og fremst ta opp og fordele trykk og spenninger som tunge kjøretøy påfører veikonstruksjonen. Normalt er derfor bindemiddelinnholdet lavere i bære- enn i slitelag.

Produksjon av varme, halvvarme og kalde masser En asfaltmasse kan fungere fint ved lave temperaturer og høy trafikkhastighet, men kan bli ustabil under høy temperatur og lav trafikkhastighet. Dermed blir det avgjørende å finne riktig sammensetning på asfaltmassen. Det å bestemme optimal sammensetning av materialer for å møte kravene til en bestemt asfalttype, kalles proporsjonering. Som regel består det i å finne et optimalt bindemiddelinnhold til en gitt sammensetning av steinmaterialer. Dagens asfalt blir grovt sett produsert på tre måter; gjennom produksjon av varme masser, av halvvarme og av kalde masser. Det er temperaturen på og vanninnholdet i asfaltmassen som skiller de tre produksjonsmåtene. I produksjonen er det viktig at bitumenet som er relativt stivt ved vanlig temperatur, er så mykt at en omhylling av steinmaterialene er mulig. Det kan gjøres ved at bitumenet varmes opp, løses i et løsemiddel, skummes eller emulgeres med vann. Metodene kan kombineres.

Produksjon av varme masser Produksjon av varme masser er vanligst i Norge. En varmprodusert asfaltmasse har tilslagsmaterialer og bituminøse stoffer som holder +100–180 °C. Materialene skal være tørre før blanding. Asfaltverkene kan være stasjonære eller flyttbare, og produksjonsprosessen varierer gjerne mellom Æ satsblanding Æ kontinuerlig blanding Æ blanding på vei

Bildet viser et eksempel på et satsblandeverk. Her blir steinmaterialene tørket, varmet opp, siktet og lagret i fraksjoner i siloer for varmt tilslag. Derfra blir hver fraksjon veid i porsjoner og ført inn i en satsblander (mikser) der bitumen blir tilsatt. Den ferdige blandingen blir så transportert til en isolert silo og videre til leggestedet. Asfaltgranulat fra oppmalte gamle asfaltdekker kan tilsettes på ulike måter i et satsblandeverk. Foto: Normann Olsen AS

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2

Anleggsteknikk

Asfaltfaget

Produksjonsstyring Asfaltmasse er en ferskvare, og produksjonen er som en prosessindustri. Det trengs derfor god produksjonsstyring for å oppnå optimal kapasitet i produksjonen, bedre produktkvalitet og -dokumentasjon, energiøkonomisering og mindre forurensning. Ved asfaltproduksjonen er det viktig å fokusere på kapasitetsutnyttelsen. Det ligger store økonomiske og kvalitetsmessige gevinster ved å utnytte asfaltverkenes kapasitet på en mest mulig rasjonell måte. Gevinstene er naturligvis størst ved produksjon av varme masser med stort energiforbruk både til drift, til tørking og oppvarming. Fillersiloer

Posefilter Tanker for bitumen

Tilbake til produksjon Blanderenhet Varmelevator Sikt

Avsug fra blandetårn

Grovutskiller

Asfaltsiloer Vekter

Roterende tørketrommel Kalddoseringsapparat

Prinsippskisse av et satsblandeverk Alle asfaltverk skal ha konsesjon gitt av Miljødirektoratet (tidligere Klima- og forurensningsdirektoratet) eller fra miljøetaten i det fylket der verket er plassert.

Forurensningen fra asfaltverk skal begrenses så mye som mulig. Dagens produksjon av varm asfalt er en lite forurensende industri når den foregår med riktig utstyr som er i god teknisk stand, og blir brukt på riktig måte. Et moderne asfaltverk kan produsere asfaltmasse med høy kvalitet dersom operatøren kjenner blandeverket og har satt seg inn i produksjonsprosessen. En dyktig operatør kan iverksette korrigerende tiltak ved avvik eller problemer. Operatøren må hele tiden ha full oversikt over lagringen av råvarer og opplasting i de enkelte lommene i doserapparatet.

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2 Anleggsteknikk

Asfaltfaget

Verksoperatøren er den som har ansvaret for og styrer produksjonen. Ved større verk kan det være en medhjelper som betjener verket mens operatøren overvåker og planlegger produksjonen. Verksoperatøren må kjenne verkets mekaniske funksjoner og ha god greie på de massene som skal produseres. I tillegg er det vanligvis en hjullasterkjører som laster råvarene i kalddoseringslommene.

Utlegging av asfalt Utlegging av asfaltmasse til slite- og bindlag på våre veier er den mest synlige delen av asfaltfaget. Særlig i sommerhalvåret stifter vi alle bekjentskap med asfaltutleggere og store semitrailere med fersk asfalt. Selve utleggingen skjer i fire faser og består av: 1. 2. 3. 4.

Operatøren har mange interessante oppgaver i et moderne asfaltverk. Her ser du bl.a. den roterende tørketrommelen på en av operatørens skjermer. Deler av satsblandeverket ses gjennom vinduet. Foto: Normann Olsen Maskin AS

Planlegging Forarbeider Utlegging Komprimering

Under planleggingen gjennomgår vi driftsplaner og prosedyrer, utarbeidet for et bestemt oppdrag og med et konkret arbeidslag. Forarbeidene består bl.a. av kontroll av underlagets jevnhet, fall, komprimeringsgrad, tverrprofil, overflatestruktur, men også skilting og trafikkdirigering. Til slutt, før selve utleggingen, påføres et klebemiddel på et areal som kan tilsvare ca. 1–2 timers legging. Det gjøres for å gi god vedheft mellom det nye dekket og underlaget. Som klebemiddel bruker vi en bitumenemulsjon eller -oppløsning. Det klebes også mellom asfaltlagene dersom det underliggende laget ikke er nylagt med ferskt bindemiddel på toppen.

Lastebil med fersk asfalt på vei til utleggeren. Foto: www.rafaels.ax

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2

Anleggsteknikk

Asfaltfaget

Utlegging med asfaltutlegger Mer om maskinlegging Ved maskinlegging er jevn hastighet og mest mulig kontinuerlig kjøring viktigst. Kjørehastigheten, ofte 3–5 m per minutt, må tilpasses tilgangen på masse og komprimeringsutstyret. Maskinens ulike funksjoner må utnyttes fullt ut og gis tid til å reagere på justeringer.

En asfaltutlegger er bygget opp med en trekkdel (traktordel) og en avstrykerdel, en såkalt screed. Det er i årenes løp gjort mange tekniske forbedringer på utleggermaskinen, men hovedprinsippet er fortsatt det samme. Dagens utleggere er dieseldrevne. Kraftoverføringen skjer for det meste hydrostatisk og styres gjerne elektronisk. Det gir større fleksibilitet og mindre vedlikehold. Løsningen stiller imidlertid større krav til maskinførerenskunnskaper og påpasselighet, renhold og ettersyn. Vi skiller mellom små, mellomstore og store utleggere, beltegående eller med hjulunderstell. Beltegående utleggere er mer stabile enn hjulgående og kommer bedre frem på løsere underlag. De er derfor bedre egnet til arbeider med strenge jevnhetskrav. Traktordelen er forsynt med en mottakerlomme, trauet, der lastebilen tømmer asfaltmassen. Sidearmene på trauet er hengslet og kan løftes for å lette tømmingen. Fra mottakerlommen blir massen ført frem til screeden på regulerbare matebelter, vanligvis automatisk. Store utleggere kan ha to belter.

3 4 7

Screed/utleggerseksjon

Prinsippet med screeden kan best illustreres med en person på vannski som trekkes av en båt. Som personen flyter på vannet under fart, flyter screedplata på asfaltdekke og bærer dermed hele enheten.

Eksempel på stor beltegående asfaltutlegger. 1 Framdriftsretning, 2 Asfalt fra lastebilen, 3 Asfalt fra mottakerlommen (trauet) til screeden, 4 Fordeling av asfaltmassen, 5 Punkt for nivellering, 6 Regulering av screeden, 7 Oppvarmede screedplater og stampekniver, 8 Regulering av vekt på screeden

Trekkarm

Trekkpunkt

Traktor

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2 Anleggsteknikk

Når screeden kjører Screeden trekkes av traktordelen ved hjelp av to stive trekkarmer via et leddet oppheng som vi kan heve og senke. Samtidig kan forbindelsen mellom screed og trekkarm endres. Justering av festepunktene på screeden avgjør screedplatas angrepsvinkel mot ferdig dekke. Denne vinkelen avgjør tykkelsen på dekket. Økes den, øker tykkelsen. Screeden løfter seg da til et nytt nivå og frem til den når sin nye balanse. Det tar tid, og ny tykkelse er først etablert etter 5–15 m kjøring.

Asfaltfaget

En utleggermaskin har en selvutjevnende effekt som kan ta bort en del ujevnheter i underlaget. Utleggeren må kjøre ca. fire ganger trekkarmens lengde før angrepsvinkelen og dermed dekketykkelsen igjen er som forutsatt.

Utlegging av støpeasfalt Støpeasfalt brukes som vanntett slitelag på bruer, tak og gulv og på veier og plasser med stor trafikk. Den kan anvendes til sporfylling på veier med stor trafikkmengde. Produksjonstemperaturen er høy (210–230 °C) da massen har en spesiell sammensetning som trenger en egen type støpeasfaltutleg ger. Produksjonen skjer på et vanlig varmasfaltverk. En vanlig silo er uegnet til mellomlagring av støpeasfalt. Siloen må ha et røreverk som sikrer at massen ikke separerer, og som samtidig gir nødvendig etterblanding. Støpeasfalt skal være tilnærmet hulromsfri. Under behandlingen vil massen trenge tilskudd av varme både for å holde vedlike eller øke temperaturen, alt etter behov. For å kunne foreta slike justeringer er en støpe asfaltsilo derfor kapslet med en hetoljekappe.

Utlegging er et nøyaktig samarbeid mellom lastebil og utlegger. Lastebilen skal ikke rygge mot utleggeren når karmene på utleggerens mottakerlomme er oppslått! Transporten kan heller ikke foregå med vanlige lastebiler. Vi bruker her en såkalt transportkoker, forsynt med både røreverk og varmeenhet, som sikrer massen mot separasjon og temperaturfall.

Utlegging av støpeasfalt. Foto: Asfalt & Betong Maskiner AS

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2

Anleggsteknikk

Asfaltfaget

Håndlegging og legging med enkelt leggeutstyr Til enkelte asfaltoppdrag blir det brukt utleggerutstyr uten komprimeringsdel. Det kan være «slådd», veihøvel eller spredere montert på en lastebil. Utlegging på denne måten skjer bare når asfaltmasser planeres, og resultatet er avhengig av redskapene, underlagets beskaffenhet og hvor dyktig mannskapet er. Overflatestrukturen på håndlagt asfalt skal være like tett som på den maskinlagte. Valsing må skje umiddelbart etter at vi har oppnådd ferdig profil. Ved håndlegging nedkjøles massen raskere enn ved bruk av utlegger og må derfor sikres mot unødig varmetap, vanligvis ved bruk av isolert transportutstyr eller en lukket transportbeholder. Det er vanskelig å oppnå samme jevnhet med håndlagt asfaltmasse som maskinlagt. Ved all legging for hånd bør massen bearbeides minst mulig. Skyving og raking på veien fører grove partikler opp til toppen av slitelaget og kan gi «steinslipp». Lapping av hull etter graving, slaghull eller andre skader i et asfaltdekke må utføres med omtanke. Dype hull må være lagvis komprimert til ferdig dekkeunderlag. Det er viktig å bruke vibroutstyr til komprimeringen.

Øverst en trommel, dernest en håndstamper og nederst en asfaltskyver

Varioscreed

Dieselmotor Gasstank

Førerplattform

Fordelerskrue

Doseringslomme

Blander Heaterelement

Variofreseenhet

Skjematisk illustrasjon av en remixer

Asfalt tro Bitumentank Dieseltank

Heaterelement

Arbeidsretning

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2 Anleggsteknikk

Remixing Remixing er en nyere metode som innebærer at det eksisterende dekket varmes opp og freses i ønsket dybde. I den oppfreste massen kan vi blande inn ulike bindemiddeltyper og nyprodusert asfalt. Den ferdige massen legges så ut i en tradisjonell screed på det varme og nyfreste underlaget.

Asfaltfaget

«Den som graver en grav for andre, faller selv deri …» Hull i veien, dype og usikrede grøfter kan få store konsekvenser. Asfaltøren kan være en reddende engel.

Komprimering av asfaltdekker I asfaltfaget brukes ofte uttrykket komprimering. Det vil si å presse sammen et løsere lagret materiale slik at det oppnår større tetthet. Materiallaget blir på den måten fastere og i stand til å bære større belastninger. Komprimeringene gjør hulrommene i materiallaget mindre. Vi bygger en vei ved å legge sand, grus og pukkmaterialer lagvis på hverandre til en samlet konstruksjon. Slike løst lagrede sjikt ville raskt bli blandet inn i hverandre og være til liten nytte som bærende lag for trafikk. Vi prøver derfor å komprimere hvert lag i veikonstruksjonen optimalt for å oppnå størst mulig bæredyktighet og jevnhet for trafikken.

Riktig utført komprimeringsarbeid er uhyre viktig. Det må utføres korrekt og jevnt slik at vi oppnår homogene oppbygningslag i veikonstruksjonen, og dermed en jevn veibane.

Komprimeringsmetoder og -utstyr Komprimering kan i prinsippet utføres etter fire metoder: statisk trykk, støtvirkning, vibrering og oscillasjon. I praksis forekommer naturligvis også kombinasjoner av disse metodene. For eksempel blir vibrering som oftest kombinert med statisk trykk. Den viktigste oppgaven i hele utleggerprosessen er komprimeringsarbeidet, og valseføreren er ofte lagets viktigste mann for å oppnå et vellykket resultat. Asfaltøren må kunne velge riktig utstyr, antall maskiner, kombinasjoner (statisk, vibro, kombi, oscillasjon, osv.). Kravene til jevnhet og bæreevne er størst i den øvre delen av oppbygningen av en vei. For denne delen er også valg av utstyr mer krevende enn for de andre mekanisk stabiliserte lagene (veifundamentet). Asfaltlagene (slite- og bindlag) inneholder bitumen som gjør dem mer stive og ømfintlige overfor feil bruk av utstyr.

Uttrykket kompaktering brukes også. Det vil si at asfalten presses sammen og beholder sin tetthet og stabilitet.

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2 Anleggsteknikk

Asfaltfaget

Oversikt over utstyr for asfaltutlegging

Eksempel på statisk slettvals. Ved valsing må du unngå rygging langs kanter! Foto: www.rafaels.ax

Eksempel på kombinasjonvals med vibrasjon og oscillasjon. Foto: Volvo Maskin AS

Eksempel på vibroplate

Her følger en kort beskrivelse av enkelte typer utstyr som brukes i veibygging, særlig for bitumenholdige materialer: Æ Statisk slettvals. En slettvals har tromler med stor diameter (over 1200 mm) og god «overlapp» mellom for- og bakvals, minst 150 mm. Trykket er likt på begge valsene. Ofte er valsen utstyrt med delt forvals og delte akslinger som muliggjør individuell hastighet på hver enkelt side av valsen, og bevegelighet ved forskjellig tverrfall på underlaget. Æ Vibrovals. Vibrasjonsvalsene er hovedsakelig tandemvalser, dvs. én trommel foran og én bak. Tandemvalsene er enten midjestyrte eller styres med hundegang. På den sistnevnte modellen kan tromlene opereres uavhengig av hverandre. Dermed oppnår vi mye større valsebredde, og vi kan dekke en større overflate. Den vibrerende valsen komprimerer dekket ved å tilføre vibrasjon til massen. Dermed minsker friksjonen mellom partiklene. Æ Gummihjulsvals. Denne valsen har gjerne fire hjul foran og tre hjul bak. Hjulene har slett gummibane, og ringtrykket kan reguleres etter behov. Totalvekten på en gummihjulsvals er relativt høy. Valsen er gjerne forsynt med ballastrom som kan fylles og dermed gi økt egenvekt. Æ Stamper. Stampere brukes til mindre komprimeringsarbeider. «Jomfru» som den kalles, ble i gamle dager brukt til å stampe bl.a. steinbrolegging. Æ Vibroplate. Vibroutstyr er vanligvis montert på en screedplate eller på en plate med egen motor. Den anvendes til komprimering i grøfter og til mindre komprimeringsarbeider langs vegger, fortauskanter, rundt søyler og lignende.

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2 Anleggsteknikk

Asfaltfaget

Repetisjonsspørsmål 1. Beskriv hvilke hovedbestanddeler asfaltmassen består av. 2. Hvor finner vi naturlige forekomster av bitumen, og hvilke egenskaper er det som gjør den så anvendelig? 3. Beskriv hvordan varme masser produseres på et asfaltverk. 4. Hva er det viktig å legge vekt på under produksjonsstyringen av en asfaltmasse? 5. Utlegging av asfalt gjøres i fire faser. Beskriv kort hva hver fase går ut på. 6. Forklar litt om forskjellen på utstyr og arbeidsmetoder når det benyttes utleggermaskin og ved håndlegging og legging med enkelt leggeutstyr. 7. Hvorfor ønsker vi å komprimere hvert lag i veikonstruksjonen, og hvorfor er komprimeringsarbeidet så viktig? 8. I og med at det aller meste av maskiner og utstyr som benyttes i asfaltfaget, vanligvis ikke befinner seg på en skole, foreslår vi at det arrangeres en ekskursjon til en asfaltentreprenørbedrift. På bakgrunn av dette besøket kan oppgaven være å beskrive et asfaltverk, ulike laboratorieprøver eller de ulike faser og utstyr ved utlegging av asfalt på vei

Praktisk arbeidsoppgave På Nettressurs BA finner du følgende praktisk arbeidsoppgave: 1 Reasfaltering av en parkeringsplass

Banemontørfaget

Foto: Jernbaneverket

Sentrale arbeidsområder i banemontørfaget er nybygging og vedlikehold av jernbanespor. I tillegg skal banemontøren kunne utføre enklere oppmålingsarbeider. En banemontør må kunne arbeide både selvstendig og i arbeidslag. Banemontørens oppgaver krever en kombinasjon av teoretiske kunnskaper og praktiske ferdigheter knyttet til sikkerhet, nøyaktighet, kvalitetssikring, tegninger, teknologi og materialer.

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2 Anleggsteknikk

Banemontørfaget

Sentrale arbeidsoppgaver Æ Æ Æ Æ Æ Æ Æ Æ Æ

Bygge og vedlikeholde jernbanespor* Anlegge og vedlikeholde sporveksler Drive ettersyn og vedlikehold av dreneringssystemer Vedlikeholde broer og helsveise spor Bygge og vedlikeholde planoverganger og plattformer Drive arbeidsplanlegging Sørge for feilretting, både planlagt og akutt Utføre kontroll og visitasjon og annet HMS-arbeid Godkjenne sporets geometri Her vil vi spesielt omtale de arbeidsområdene som er merket med *.

Samarbeid og kommunikasjon Det faget som ligger nærmest banemontørfaget, er veiog anleggsfaget, hvor bl.a. dreneringssystemer i underbygningen kan sammenlignes. Ved nybygging, vedlikehold og reparasjon av jernbanespor må banemontøren samarbeide med anleggsmaskinførere og fagarbeidere med elektrofagbakgrunn som eksempelvis signal- og elektromontører. Samarbeid mellom jernbane- og veiutbyggere har også økt mye det siste tiåret. Mange prosjekter er i gang eller står på vent. I forbindelse med å ferdigstille en ny dobbeltsporet jernbane helt frem til Hamar – etter planen skal det skje i 2026 – leder BaneNor i samarbeid med Statens vegvesen et fellesprosjekt der ny E6 også inngår. Det stiller høyere krav til både samarbeid og kommunikasjon. Materialer og verktøy Jernbanesporets sviller og skinner med sporveksler er de siste «materialene» som kommer på plass. Under ligger ballast/pukk og fyllinger med masser som skal bære mye større laster enn det en motorvei med mye tungtrafikk utsettes for. Mange gamle banestrekninger har banenett med for smale fyllinger og utilstrekkelige signalanlegg sett opp mot dagens krav om høyere hastighet, minst 200 km/t og rettere strekninger. Det kreves en god del spesialkunnskaper og -ferdigheter for å forbedre alt dette. Raske tog stiller nye krav. Samtidig må banemontøren gjøre seg kjent med mange spesialverktøy og -maskiner. Ny jernbane finansieres over offentlige budsjetter, og oppfattes av mange som et samfunnsansvar. Mange milliarder er nå bevilget til nye prosjekter som f.eks. Follobanen.

Det er viktig at banemontøren har positive holdninger til natur og miljø og til sikkerhet og vernearbeid slik at ny jernbane også i praksis blir et positivt tilskudd i miljø- og klimasammenheng.

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2

Anleggsteknikk

Nå blir det også dobbeltspor på den siste delen av Gardermobanen gjennom Eidsvoll. Foto: Øystein Grue

Litt om jernbanenettet i Norge

Langdistansebaner

Bane (antall km)

Tunneler (antall)

Broer (antall)

Nordlandsbanen

729

156

361

Sørlandsbanen

545

190

495

Dovrebanen

485

384

Bergensbanen

372

154

187

Noen nøkkeltall for enkelte strekninger av det offentlige jernbanenettet.

Banemontørfaget

Det offentlige jernbanenettet er en viktig del av samfunnets infrastruktur for transport og samferdsel. Utvikling og drift av togtilbudet er derfor en samfunnsoppgave som må ses i sammenheng med utvikling og drift av både busstransport, sykkelveier og bruk av personbil der også elbil er på full fart inn i Norge. Så langt har det vært satset på jernbane der det er riktig for samfunnet som helhet. All ny jernbaneinfrastruktur må således i årene som kommer, ses i samspill med utbyggingen av annen infrastruktur. Det meste av jernbanenettet i Norge er fortsatt førstegenerasjon. Traseene er hovedsakelig lagt for 100–150 år siden. Det er likevel enkelte strekninger hvor moderne rullende materiell bedre kan utnytte sitt hastighetspotensial som på Vestfoldbanen og deler av Østfold- og Dovrebanen. Men fortsatt er det mange strekninger der jernbanenettet har for liten kapasitet til å gi det togtilbudet som markedet etterspør. Det er mange flaskehalser her, ikke minst rundt Oslo på grunn av kapasitetsvansker i Oslotunnelen, både østover og sørover. Andre steder er det ennå tilgjengelig kapasitet som kan utnyttes til nyskapt eller overført trafikk.

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2 Anleggsteknikk

Banemontørfaget

Praktisk yrkesutøvelse Kjøreveien – mer enn skinner Vi sier at togene har en «kjørevei». Til kjøreveiens fire hoveddeler regnes spor, strømforsyning, signalanlegg og tele- og dataanlegg. Banemontøren har et spesielt ansvar for sporet, som vi igjen kan dele inn i tre hovedområder: Æ Underbygningen, som består av massen som jernbanesporet – sviller og skinner – ligger på. På mange av de gamle banestrekningene er banenettet bygget med for smale fyllinger i forhold til de kravene moderne togtrafikk stiller. Æ Overbygningen, som består av ballast/pukk, sviller, skinner og sporveksler. Tidligere var svillene av impregnert tremateriale. Etter hvert er disse blitt skiftet ut med betongsviller. Æ Stasjonene som del av jernbanens kjørevei. Her utveksles informasjonen som gir sikker togframføring. På enkeltsporede baner er det oftest kryssingsspor på stasjonene. På godster minalene lastes og losses godstogene. Gods mottas, sorteres, videreformidles og kan lagres. Moderne godsterminaler har kortere terminaltid for gods enn eldre. Dermed forkortes også framføringstiden. Kontaktledningsanlegg

Returledning

Signalanlegg 10 %

KontaktledningsSignalanlegg anlegg

Retur-

ledning Kabelkanal

Pukk/ballast Kabelkanal Skinne Pukk/ballast Sville Skinne Sville

Signalanlegg 10 %

Strømforsyning 10 %

Tele og data 5%

Signalanlegg

Blokktelefon

Blokktelefon Over-

bygning Over-

bygning

Sporet, over- og underbygning Sporet, over- og underbygning 75 % 75 %

UnderUnderbygning bygning Kjøreveiens fire hovedelementer

Grov fordeling av utbyggingskostnader

Overbygning

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2

Anleggsteknikk

Sville Ballast

Banemontørfaget

Signalmontøren og elektromontøren har ansvaret for de elektrotekniske anleggene. De består av:

Underbygning

Justeringslag

Skisse av under- og overbygning

Æ Strømforsyning, som gir lokomotivene krafttilførsel på banestrekninger med elektrisk drift. Strømmen kommer til lokomotivet via kontaktFrostsikringslag ledningsanlegget, går gjennom lokomotivenes strømavtaker og gjøres om til trekkraft. På linjer som ikke er elektrifisert, f.eks. Røros- og NordEvt. fiberduk/filterlag landsbanen, kjører det fortsatt dieseldrevet Undergrunn togmateriell. Hydrogendrift ble i 2018 foreslått som et rimeligere alternativ til elektrifisering. Æ Signalanlegg, som sørger for en trafikksikker togframføring, og at linjenes kapasitet utnyttes best mulig. Teknikken muliggjør også fjernstyring av togtrafikken via signalanleggene. Æ Teleanlegg, som gir nødvendig samband for togframføringen, og sørger for at de tekniske anlegg fungerer som de skal.

Materiell – mange ulike typer Som banemontør kan det også være nyttig å kjenne litt til det materiellet som brukes, og de krav som stilles til sporet. Lokomotiv med vogner eller motorvognsett Gods- og personvogner trekkes enten med elektriske eller dieseldrevne lokomotiver. Motorvognene kan også være enten elektriske eller dieseldrevne. Både moderne lokomotiver og motorvogner har egne dataanlegg ombord og alle nødvendige anlegg for samband og sikringssystemer. I tillegg fins skiftelokomotiver og skinnetraktorer som brukes til å sette sammen og dele tog. Høyeste tillatte hastighet på banenettet i Norge i dag varierer fra 60 km/time til normalt 130 km/t. På noen strekninger, f.eks. den Flytoget kjører mellom Oslo og Gardermoen, tillates fra 160 til 210 km/t. Bare 35 prosent av banenettets totale lengde tåler mer enn 100 km/time. Nye jernbanelinjer bygges nå normalt for en fart på 200 km/time. Gardermobanen var den første hele strekningen som kunne trafikkeres med en toppfart på 210 km/t. Bedre traseer For å ivareta passasjerenes komfort i kurvene trenger konvensjonelt togmateriell en kurveradius på 1800–2400 m for 100

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2 Anleggsteknikk

Banemontørfaget

å kjøre i 200 km/t. Et tog som krenger i svingene, kan trafikkere i 200 km/t med en kurveradius ned mot 1200–1400 m. Tyngre tog krever kraftigere skinner. Når farten er stor, må skinnene ligger svært stabilt mot underlaget. Kravene til sporets under- og overbygning blir derfor vesentlig strengere enn på dagens nett. Det muliggjør også bruk av tyngre godstog. For å ivareta sikkerhet og krav til punktlighet tillates ikke planoverganger på høyhastighetsbaner. Skal jernbanen bruke høyhastighetstog på enkeltsporede strekninger, er det nødvendig med lange dobbeltsporseksjoner – på rett sted i forhold til rutetabellen – dersom togene ikke skal tape tid fordi de må stoppe for å vente på kryssende tog.

Slottet Stortinget

Eksempel på kurvatur ved Stortinget stasjon

Jernbanetorget

Plattformer 300–400 meter lange

Krappeste kurveradius 1 800–2 400 meter

Største fall/stigning 12,5–15 ‰ (12,5–15 m per 1 000 m)

Rett strekning

Overgan gsku rve

elkurve Sirk

Forbedret strømforsyning og endret signalanlegg Raske tog bruker mer energi enn dagens mer langsomme tog. Det krever både økt energiproduksjon og energioverføringskapasitet frem til lokomotivene/motorvognene. For å få god strømoverføring fra kontaktledningsanlegget til materiellets strømavtaker stilles det ved en hastighet på 200 km/t også store mekaniske krav til ledningsanlegget – mer enn hva de fleste av dagens jernbanestrekninger oppfyller.

Hva skal til av forbedringer for at togene i Norge skal kunne trafikkere med en fart på 200 km/time? Overgangskurven på figuren over sier litt om det.

101

Anleggsteknikk

Banemontørfaget

Steinkjer Røra Verdal Levanger Åsen Hommelvik Stjørdal T rondheim Værnes Ålesund ÅndalsMelhus nes Moa Gauldal Skodje Berkåk Vestnes/Molde Oppdal Valldal Bjorli

0t 2:3

3:0

T rondheim Mosjøen Mo i Rana Fauske Bodø Narvik Tromsø

0:00 1:40 2:00 2.35 2:55 3:25 4:15

Dombås

Otta V instra Fåvang al dd Hafjell un r m Lilleh. Bru ama H Moelv Gjøvik Stange Bergen Raufoss Eina Tangen Jaren Gran Arna Eids. Kongsvinger Roa Gdm. År. Tysse Hønefoss Skotterud Dis. Jondal Jvna. Dra Arvika Ko Bjk. m B n Åm run No gs Eik m. e b Lån. ot Ask. t k r e o i V eber dde rg Odda inje g n Sande Moss Årjäng Røldal Hlmstr Fredrikstad Sauda Bø Norda- Horten Haukeli Sarpsborg Ølen gutu Tønsberg Skien Halden Aksdal HaugeTorp Stokke Porsgrunn sund Sandefjord Stathelle Larvik Kragerø Kårstø Risør Tvedestr . Arendal 1:30 t. Göteborg Stavanger Grimstad Lillesand Sandnes Forus Bryne Klepp Kristiansd. Søgne Nærbø Mandal 2:00 t. Varhaug Lyngdal Oslo V igrestad Flekkefjord Göteborg Brusand Sokndal Kobenhavn Egersund 2:30 t. Hamburg

a and Arl ålsta B ing köp En ås ter Väs mar m g aha pin llst Kö og a Arb

M ys Ør . je

1:0

1:3

2:0

Eksempler på reisetider med lyntog fra/til Oslo. Haukelibanen som f.eks. er foreslått som lyntogtrasé, kan få ned reisetiden mellom Oslo og Bergen til 2,5 time. Også forbindelsen Tønsberg– Haugesund og andre Vestfold-byer kan få sterkt redusert reisetid, Trondheim, Gøteborg likeså. Stockholm og selv Hamburg konkurrerer med fly. Kilde: Norsk Bane

Kapittel 2

Praktisk yrkesutøvelse

älje ert s Söd gnä än a Str tun ils Esk sör ng Ku o br Öre n a Lan koga n ls am Kar ineh st Kri d lsta Kar m s e fl Gru Säf

Stockholm

0:00 1:45 3:00 4.35

Raske tog stiller nye krav

Norske signatur blir også brukt som krengetog. Foto: Øystein Grue

102

200 km/time krever høye ytelser av togenes trekkraftenhet (lokomotivet). På et dieseltog vil lokomotivet bli så tungt at det i vårt kuperte land i praksis blir vanskelig å oppnå 200 km/t. For å få en stabil krafttilførsel kreves det en særlig finslipt teknologi når farten øker. Moderne datateknologi har gjort dette enklere. Når farten overstiger 150–160 km/t i tunneler, opplever passasjerene ubehag i form av trykkendringer. Vognene må derfor trykktettes. Moderne materiell som går i 200 km/t, støyer i seg selv ikke mer enn eldre tog som kjører i lavere hastigheter. Tog kan ikke gå i 160–200 km/t hvis ikke alle elementer er lagt opp for en slik fart. Sporets standard, materiellets ytelser og særlig kvaliteten på de elektrotekniske anleggene påvirker både togtilbudets standard og kostnadene for å opprettholde det. Togenes punktlighet avhenger mest av kvaliteten på det elektrotekniske.

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2 Anleggsteknikk

Banemontørfaget

Når togenes fart overstiger 130–160 km/t, må vi også endre signalanlegget. Større fart krever eksempelvis en annen signalplassering enn dagens system, og et annet system for å sikre sporveksler. I tillegg kreves det sikker overføring av hastighetsinformasjon til lokfører – utover den informasjonen som gis av optiske signaler. Krengetog Mer enn halvparten av dagens jernbanenett består av rette strekninger eller kurver med større radius enn 2400 m. Denne halvparten er dessverre fordelt på mange korte strekninger med kurverike partier imellom, slik at høyhastighetstog får liten glede av rettlinjen. Jernbane i horisontalkurver legges normalt med overhøyde – eller tverrfall – som det heter på veispråket. Ytre skinne er da løftet i forhold til den indre. Overhøyden bygges opp i overgangskurvene. De korte overgangskurvene gjør at vi i Norge i dag ikke kan utnytte krengetogenes egenskaper fullt ut. Krengningen opparbeides gjennom overgangskurven. Krengetog med aktiv krengning trenger et par sekunder på å innstille seg på krengning etter at overgangskurvene starter. Sverige har med suksess tatt i bruk krengetog – da overgangskurvene der er lengre.

Eksempel på aktiv krengning

Litt om krengetog-teknologien Krengetog-teknologien gjør det mulig å holde høyere hastighet i kurvene. Men overhøyden på ytre skinne bør av praktiske grunner ikke overstige 150 mm. Skal det kjøres svært fort, må den manglende doseringen kompenseres ved at vognene krenger mer enn sporet. Derved holdes komforten oppe. Krengetog må være utformet slik at sporbelastningen ikke blir for stor, og de må ha dempere som bremser sidekreftenes virkninger både horisontalt og vertikalt. Det kreves også at akslene har tilstrekkelig bevegelsesfrihet i alle retninger, slik at hjulene beveger seg riktig i sporet. Det er to måter å styre vognens krengning på. Ved aktiv krengning stilles vognen i ønsket skråstilling i kurven ved hjelp av hydrauliske sylindere. Da kreves et detekterings- og styringssystem som forteller hvor mye vognkassen skal krenge avhengig av hastighet og kurveradius. Ved passiv krengning er vognkassen opphengt som en pendel, slik at den svinger ut når sentrifugalkraften blir stor nok. Den passive krengningen krever med andre ord ingen spesiell styring; bevegelsen i vognkassen oppstår utelukkende gjennom sentrifugalkraften.

Eksempel på høyhastighetstog. Foto: Øystein Grue

103

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2

Anleggsteknikk

Banemontørfaget

Godstogene dimensjonerer også Stigningene kan begrense godstogenes størrelse. Både av hensyn til gods- og høyhastighetstog anbefales det internasjonalt at stigningene ikke er brattere enn 12,5–15 promille (12,5–15 m per km) ved nybygging. Ofte blir det så dyrt å oppnå en så slak stigning at brattere vertikalkurvatur må aksepteres. På nybygde deler av nettet etterstrebes gjerne tilrettelegging for opptil 25 tonns aksellast. Det planeres gjerne for 7 meters bredde på enkeltspor og 12 m for dobbeltspor i dag, mot tidligere 6 m for enkeltspor og 11 m for dobbeltspor. Antall spor bestemmer kapasiteten Kapasiteten en strekning har, avhenger både av antall spor, signalsystemet, materiellet og togtilbudet som gis. Blandes langsomme og raske tog, reduseres kapasiteten. Her gjelder ellers:

Stasjonene – en del av kjøreveien.

Æ Enkeltspor med krysningsspor, som er det vanlige i Norge, har en kapasitet på 2–7 tog per time til sammen i begge retninger, avhengig av blant annet krysningssporenes lengde og sikringsmåte, og avstanden mellom dem. Æ Dobbeltspor kan på korte strekninger (eksempelvis i Oslotunnelen) både ha en teoretisk og praktisk kapasitet på 40 tog per time (1 tog per 3. minutt hver vei, forutsatt at alle tog kjører like fort). I praksis er riktignok ikke kapasiteten mer enn 20–24 tog per time. Æ Fire spor kan gi en praktisk kapasitet som nærmer seg den teoretiske kapasiteten. Praktisk kapasitet vil være fra 60–80 tog per time til sammen i begge retninger. Jo mer like kjøremønstrene er på de to dobbeltsporene, jo høyere er den praktiske kapasiteten.

Foto: Karl Ragnar Gjertsen

Stasjonen Jernbaneverket har egne retningslinjer for hvordan ulike nivåer av stasjoner eller terminaler skal utformes. Hol deplasser er den enkleste form for «stasjoner». Servicenivået på en stasjon avhenger av mange forhold. Mens små stasjoner kan være ubetjente med leskur eller plattformhus, har store stasjoner gjerne mange fasiliteter, slik som betjent billettsalg, venterom, kiosk eller butikk, innfartsparkeringsplasser m.m. Ved etablering av nye banestrekninger tilstrebes plattformlengder på 250 og 350 m for henholdsvis nærtrafikk- og fjerntrafikkplattformer.

104

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2 Anleggsteknikk

Banemontørfaget

Godstrafikk: Terminaler Konteinerbaserte terminaler for godstransport trenger lastegater til tog med lengder opptil 650 m og ofte store arealer til lagring og omlasting av lastebilkonteinere. Elektriske tog har høyere toppfart enn dieseldrevne. De er også sterkere, akselererer bedre, er rimeligere i drift og vedlikehold og mer miljøvennlige enn dieseltog. På alle de mer trafikkerte strekningene oppveier fordelene ved å bruke elektriske tog ulempene ved å måtte etablere og vedlikeholde et strømforsyningsanlegg. Skal et diesellokomotiv kunne trafikkere i 200 km/t eller mer, vil størrelsen på motoren begynne å nærme seg en større skipsmotor.

Bygging og vedlikehold av jernbanespor Som en smakebit på hvilke arbeidsoppgaver en banemontør må mestre, vil vi under dette temaet komme spesielt inn på legging og bytting av sviller og legging av skinner. Svillas oppgave En sville som belastes med vekten av et tog, vil til en viss grad bøye seg. Dermed vil materialet på oversiden bli trykket litt sammen, mens undersiden blir strukket. Det omvendte vil skje hvis for eksempel en telekul presser på fra undersiden. Skjæring Formasjonsplan (FP)

Fylling

Sville

Ballastskulder Overbygning Forsterkningslag

Underbygning

Frostsikringslag Traubunn

3 % fall

Fiberduk

Prinsippskisse av underbygning og overbygning. Definisjoner finner du på neste side.

Det brukes både tre- og betongsviller. Tre tåler mindre bøyninger uten at materialet brister. Betong er svak overfor strekkrefter, men meget motstandsdyktig overfor trykkrefter. I alminnelighet forsterkes betongsvillene med stålarmering som gjør dem vesentlig mer motstandsdyktig mot strekkrefter. Betongsviller benyttes på alle baner som har stor trafikk og høye krav til overbygningen. 105

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2

Overbygningsklasse

Skinneprofil

Største svilleavstand

35,7 kg

730 mm

S41

750 mm

49E1

750 mm

35,7 kg

610 mm

NSB40

610 mm

S41

660 mm

49E1

660 mm

54E3

660 mm

54E2

650 mm

54E1

670 mm

S64

750 mm

49E1

600 mm

54E3

600 mm

54E1

600 mm

54E2

600 mm

60E1

600 mm

Ofotbanen

54E4

520 mm

60E2

520 mm

Ofotbanen

60E2

520 mm

35t Det å legge ut og bytte sviller er en stor del av banemontørens oppgave, så svilleavstand er viktig. Denne tabellen viser ulike svilleavstander. Gravelaster (traktorgraver). På gravelasteren skiftes graveskuffen ut med et spesialskjær (ofte kalt Hamarskjær). Metoden kalles Hamarmetoden). Foto: Njål Svingheim, Jernbaneverket

106

Anleggsteknikk

Banemontørfaget

Svillenes oppgave er å overføre belastningen fra rullende materiell gjennom skinnene, videre til ballasten og ned på formasjonsplanet. Dette planet er bygget opp av mange deler: Æ Overbygningen er den delen av jernbanesporet som ligger over formasjonsplanet, dvs. ballast, sviller, befestigelse og skinner. Æ Underbygningen omfatter alle konstruksjoner som trengs for å bære overbygningen, og sikre den et jevnt og stabilt leie, dvs. skjæringer, fyllinger, tunneler, broer, stikkrenner, grøfter, rasforbygninger, støy- og snøskjermer m.m. Æ Filterlaget skal hindre finstoff fra undergrunnen i å komme opp i og forurense traumaterialer og ballast. Æ Formasjonsplanet er toppen av forsterkningslaget eller underkanten av ballastlaget. Æ Forsterkningslaget er et trykkfordelende lag mellom ballast og underliggende, mindre bæredyktige masser. Æ Frostsikringslaget, dvs. det av underbygningen som kommer mellom forsterkningslag og traubunnen, skal hindre nedtrengning av frost til traubunnen og undergrunnen. Æ Traubunnen er bunnen av forsterkningslaget eller frostsikringslaget, eventuelt filterlaget. Svillene har også som oppgave å holde riktig avstand mellom skinnene. Når svillestørrelse og -avstand skal bestemmes, må vi ta hensyn til bæreevnen både for skinner, sviller og ballast – hvis hele overbygningen skal virke sammen som en enhet. Svilleavstanden må ikke være større enn at skinnene får den nødvendige bæreevnen for det akseltrykket som er forutsatt. Størrelsen på svillene må bestemmes slik at de tåler alle belastninger uten å brekke.

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2 Anleggsteknikk

Banemontørfaget

Metoder for svillelegging Sviller kan legges på tre ulike måter: Æ Med gravelaster (Hamarmetoden). På gravelasteren skiftes graveskuffen ut med et spesialskjær. Skjæret har utsparinger som gjør at gravingen kan foretas uten å fjerne skinnene. Det samme skjæret brukes til å pakke svillene midlertidig slik at toget kan kjøre i 50 km/t forbi arbeidsstedet. Æ Med mobilkran (Trondheimsmetoden). Skinnene løftes ut og sviller fjernes med frontlaster. Den jevner så til ballasten før vi legger nye sviller på plass ved hjelp av mobilkranen. Deretter løftes skinnene tilbake over svillene. Æ Med svillebyttemaskin. Metoden brukes ved mindre utskiftingsarbeider og ved stykkevis bytting av sviller. Nye sviller tilrettelegges med 90 graders vinkel mot sporet. Maskinen er utstyrt med klo som griper svillene, trekker ut de gamle og styrer inn de nye under skinnene. Maskinen løfter sporet i den grad det er nødvendig. Metoder og utstyr for legging av skinner Nye skinner blir kjørt ut med langskinnetog og blir vanligvis lagt ut langs med det eksisterende sporet. På nyanlegg blir det i dag (2020) benyttet lengder fra 120 til 160 meter. Tidligere ble lengder på 40 meter brukt. Til å ta ut gamle skinner og sett inn nye anvendes en såkalt geismar. På nyanlegg bruker vi såkalte fast clip til skinnefeste. Den har en klemstyrke på 1200 kg. «Fastclippen» er festet på betongsvillen når den kommer fra produsenten. På eksisterende anlegg er det såkalt panderol som er mest brukt til feste. Den har en klemstyrke på 800 kg. Ved skinnelegging må banemontøren alltid kontrollere at gjeldende tekniske regler blir fulgt.

Gravelasteren brukes i dag til mye mer enn å bytte sviller med Hamarskjær. Det kan dreie seg om alt fra å legge kabelkanaler, grave stikkrenner og grøfter, sette opp stolper, legge inn skinner (korte lengder) og planere sideterrenget.

Mobilkran (Trondheimsmetoden). Skinnene løftes ut og sviller fjernes med frontlaster. Den jevner så til ballasten før nye sviller legges på plass med mobilkranen. Skinnene løftes også på plass med kranen.

En svillebyttemaskin løfter skinnene, legger under nye betongsviller og fester skinnene til svillene med klips. Foto: Baneservice

107

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2

Anleggsteknikk

Banemontørfaget

Skinneboremaskin og skrueverktøy for lasker. Foto: Jernbaneverket

Portalkran Portalkranen brukes når sviller og skinner skal skiftes ut samtidig. På forhånd planeres ballastskulderen, og de nye skinnene kjøres ut og plasseres på et underlag på skulderen. Kranens kjørebane monteres ved at skinnene måles til 3,30 m og laskes sammen. To portalkraner er plassert på en egen vogn med en bjelke imellom. Disse blir kjørt ut og inn sammen med svillevognene. Hver kran har egen framdrift, løfteanordning og fører. Det gamle sporet kappes i lengder på 19 m som portalkranen henter og legger på en vogn. For å jevne det øverste laget før utlegging av betongsvillene, senkes den gamle skinnelenken ned på planet og trekkes frem. Etter å ha plassert den gamle lenken på en vogn, hektes betongsvillene med kroker til bjelken og kjøres frem og plasseres i riktig avstand på det planerte planet. En skinnebytter legger inn de nye skinnene, og panderolfjærene settes på med en pandriver. Til slutt justeres og sveises sporet.

Sporombyggingstog Sporombyggingstogets oppgave er å fjerne skinner og sviller i det gamle sporet og legge inn nye betongsviller og skinner. Maskinen består av tre enheter foruten en rekke svillevogner. Hovedmaskinen har følgende utstyr: Æ Hydrauliske aktiverte skinnetenger som skyver de gamle skinnene utenfor sporet Æ Aggregat som plukker ut de gamle svillene Æ Gravekjede som graver ut og planerer ballasten Æ Ulike transportører for gamle sviller, nye sviller og masse Æ Et hydraulisk drevet aggregat som sørger for framdrift i startfasen 108

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2 Anleggsteknikk

Banemontørfaget

Et sporombyggingstog kan veie 140 tonn og er over 40 m langt. Etter en riggetid på ca. en halv time kan toget under ideelle forhold legge ut 17 sviller per minutt. På et fire timers skift kan det legges ut 1500 sviller, dvs. ca. 1000 m med spor.

Repetisjonsspørsmål 1. Nevn kjøreveiens fire hovedelementer. Beskriv banemontørens spesielle ansvar for kjøreveien. 2. Hvilke hastigheter tillates på banenettet i dagens Norge? Beskriv hvilke forbedringer som må gjøres med traseer og togmateriell for at hastigheten skal kunne økes. 3. Hvilke komponenter må virke sammen for at togtilbudets standard skal kunne heves her i landet? 4. Beskriv faktorene som bestemmer kapasiteten på en jernbanetrasé. 5. Hva er svillas oppgave? 6. Tegn en prinsippskisse for en underbygning, og sett navn på delene. 7. Beskriv de tre metodene for legging av sviller. 8. Hva er forskjellen på en portalkran og et sporombyggingstog?

Sporombyggingsmaskin. Foto: Baneservice

Praktisk arbeidsoppgave På Nettressurs BA finner du følgende praktisk arbeidsoppgave: 1 Masseberegning av et ballastlag

109

Brønn- og boreoperatørfaget

Foto: Sør-Norsk Boring AS

Hører vi ordet brønn, tenker de fleste vann. Men innenfor brønnboreroperatørfaget utføres det langt flere arbeidsoppgaver enn bare å bore etter vann. En brønnborers hverdag er variert, og arbeidsplassen kan være utfordrende, men desto mer spennende og opplevelsesrik. Faget brønnborer fastland, som det også kalles, omhandler boring av grunnvanns- og energibrønner til oppvarming og kjøling, men også fundamentering, samt miljøboring for overvåking og grunnundersøkelser. 110

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2 Anleggsteknikk

Brønn- og boreoperatørfaget

Sentrale arbeidsoppgaver Æ Bruke og vedlikeholde rigg, høytrykkskompressor og senkborhammer Æ Gjøre rede for ulike typer bormetoder Æ Gjennomføre boringer i berg og løsmasser Æ Montere og vedlikeholde installasjoner i brønner og borehull i berg og løsmasser Æ Vurdere ulike typer grunnforhold og konsekvenser ved feil bruk Æ Kjenne til ulike brønners oppbygging og funksjon Æ Bruke digitale verktøy til rapportering av GPS-borkoordinater Samarbeid og kommunikasjon Brønn- og boreoperatørfaget har mange felles berøringspunkter med anleggsrørlegger- og fjellog bergverksfaget, men også veiog anleggs-, anleggsmaskinfører- og steinfaget deler faglig innhold. Deler av geologifaget, f.eks. rundt temaet løsmasser (jf. kapittel 2.1), supplerer nødvendig kunnskap knyttet til brønnborerens arbeidsoppgaver. Faget er ellers som alle andre i byggog anleggsfamilien, underlagt lover og forskrifter på tekniske, sikkerhets-, miljø- og helsemessige områder. Materialer og verktøy Brønnborerens hovedmateriale er berggrunnen der han eller hun må vurdere ulike typer grunnforhold, ikke minst bergarters og løsmassers egenskaper ved boring. Her hører det også med å kunne vurdere revner og sprekkers betydning for boreresultatet og konsekvenser ved feil bruk av verktøy. Dessuten må brønnboreren kjenne til hvilke materialer som skal brukes for å etablere og bygge opp ulike brønner.

Faget omfatter bruk av avanserte maskiner og verktøy. Det kan være store og tunge borerigger, men også høytrykkskompressorer og senkborhammere. De krever alle dokumentert sikkerhetsopplæring.

Et utvalg av høytrykkskompressorer. Foto: Atlas Copco

111

Praktisk yrkesutøvelse

Topp Slag

Topp

hammer Slag

Venstre Topphammer

hammer

Venstre

Topphammer

Kapittel 2

Senk

Rotasjon Senk

Rotasjon

Hammer

Høyre

Anleggsteknikk

Brønn- og boreoperatørfaget

SenkSenkborhammer borhammer

Utstyr for slagboring: Til v.: Hydraulisk topphammer for jordog fjellboring. Til h.: Senkborhammeren har slag nede på borekronen eller -skoen og drives som regel med høytrykk, alternativt med vann.

Skjøting av foringsrør som bores ned i løsmasser før selve pælingen til grunnfjell. Foto: Sør-Norsk Boring AS

Energibrønner og en bærekraftig utvikling En del av jobben er å ta vare på egen og andres sikkerhet under arbeidet. For brønnboreren gjelder HMS-arbeidet spesielt transport, arbeidsvarsling og sikring av boreplassen.

Bruk av jordvarme er del av satsingen på det grønne skiftet, og brønnborerfaget er med på å utvikle nye metoder. Det kan f.eks. være å anlegge en energibrønn som er en grønn energi bærer. Men arbeidet med boring og fundamentering kan noen ganger også føre til uheldige konsekvenser for det ytre miljøet. Grunnarbeidene kan endre naturlige forhold på tomten, f.eks. kan gamle verneverdige trær få skåret av røttene sine og dø. I enkelte tilfeller kan slike trær også være fredet. I enkelte bergarter kan det være svært krevende å bore for å finne brukbare vannårer. Derfor må brønnboreren være nøye med å planlegge boringen ut fra de stedegne forholdene, med fokus på vann, grunnforhold og bergets beskaffenhet samt hensyn til miljøet. Brønnboreren må videre ha evne til å planlegge, gjennomføre og vurdere arbeidsoppgaver i tråd med både oppdragsgivers og samfunnets prioriteringer. Forankringsstag bores inn i spuntvegg. Foto: Brødrene Myhre AS

112

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2 Anleggsteknikk

Brønn- og boreoperatørfaget

Praktisk yrkesutøvelse En brønnborer fastland arbeider innen mange ulike felt og med ulike oppdragsgivere, både private, offentlige og næringsaktører. I dag utfører brønnboreren langt flere arbeidsoppgaver enn bare å bore etter vann. En brønnborers hverdag er variert, noe vi skal se eksempler på nedenfor.

Fundamentering og stålkjernepæling Det fins flere metoder for å sikre utgraving og fundamentering av små og store bygg og anlegg. Ved ustabile grunnforhold brukes ulike typer stålkjernepæling for å sikre et setningsfritt bygg. Et foringsrør bores gjennom løsmassene og ned i fjelleller berggrunnen for å kunne montere riktig dimensjonerte stålkjernepæler. Problemer med bygg som siger på grunn av dårlige grunnforhold, kan vi løse ved hjelp av refundamentering. En minirigg borer da foringsrøret gjennom kjellergulv og løsmasser og inn i fjellet. Så monteres stålkjernepælene og støpes fast. På denne måten blir lastene overført til fast fjell. Dette gjøres også når bygg skal utvides med flere etasjer i høyden.

Foringsrøret sørger for å skape rom nedover og holder også tilbake trykket fra løsmassene i grunnen slik at pælene kan loses gjennom.

Boring av rørspunt for senere utgraving av terreng. Foto: Brødrene Myhre AS

113

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2

Anleggsteknikk

Brønn- og boreoperatørfaget

Brønnboring etter vann Vannbrønner bores med foringsrør gjennom løsmassene så langt ned i fjellet at overflatevann ikke renner inn i brønnen. Metoden kalles for eksenterboring. Foringsrøret tettes mot innsig av overflatevann, og det bores ned i fjellgrunnen til vi treffer tilstrekkelig med vannførende slepper. Vannførende slepper er underjordiske lommer eller revner i fjellet som er fylt med vann. Dersom grunnvannsspeilet ligger under fjelloverflaten, bores en fjellbrønn. Når brønnen er ferdig boret, dimensjoneres pumpeanlegget. Dersom det ligger store grusavsetninger over grunnfjellet, må vi bore en filterbrønn. Et foringsrør bores så et godt stykke ned i det vannførende gruslaget. Deretter monteres et perforert rør ned i brønnen – før foringsrøret trekkes opp. Gruslaget vil da bli liggende inntil det perforerte røret, og pumpen kan monteres i borehullet. Her har brønnborerne funnet vann i Sigdal. Foto: Brødrene Myhre AS

Energiboring Markedet for miljøvennlig oppvarming og kjøling øker betydelig, ikke minst på grunn av skjerpede krav fra myndighetene og økt fokus på utfordringene vi har med en stadig varmere klode. Varmepumper, basert på energi fra borehull, er av flere fagmiljøer ansett som den mest effektive teknologien for å oppnå en miljøvennlig og kostnadseffektiv oppvarming og kjøling av bygg.

Den første bergvarmepumpen Den første bergvarmepumpen ble patentert i 1912. Den er med andre ord en relativt ny oppfinnelse, der ideen først dreide seg om å skape kunstig kjøling. Praksisen med å bruke varmen i jorden til å skape varme for mennesker, er noe vi ellers har hatt siden tidenes morgen. Alt i forhistoriske tider begynte menneskene å dra nytte av den stødige, varme temperaturen inne under jordens overflate. Denne varmen, som kalles termo- eller bergvarme, er i prinsippet uendelig og brukes i dagens varmepumper. Skjøting av foringsrør under brønnboring. Foto: Brødrene Myhre AS

114

Boring av energibrønner utføres både for enkelthusholdninger og for større energibrønnparker. Lengden på borehullet kan variere fra 70 til 350 meter, avhengig av størrelsen

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2 Anleggsteknikk

på varmepumpeanlegget, areal som skal oppvarmes, og i hvilken klimasone boringen skal utføres. Å bore en energibrønn og installere et varmepumpesystem innebærer vanligvis små inngrep i naturen hvis brønnboreren tar hensyn til verdifulle trær på tomten. For å kartlegge en energibrønns evne til å overføre varme brukes ofte en rigg for termisk responstest. Gjennom testen, som går over tre til fem dager, kan vi anslå behovet for dybde og antall borehull i bergvarmeanlegget.

Brønn- og boreoperatørfaget

Med en energibrønn hentes energi (varme) fra grunnen som ikke påvirkes av endringene av prisene på elektrisitet, olje og gass. Det gir en høy grad av sikkerhet.

Varme kilder er noe vi kjenner fra Island – da som svært varmt vann som kommer opp dypt nede fra bakken. Året rundt kan disse kildene by på over 30 graders badevann. Vannet varmes opp av geotermisk energi, og det kan delvis sprute opp som geysirer, vist på bildet nedenfor. Det er jo spektakulært, men berggrunnen inneholder store mengder fornybar jordvarme eller termisk energi med moderat temperatur – overalt. De fleste varme kilder fins ellers i Yellowstone nasjonalpark i USA, som har hele 65 % av dem, men også på Svalbard fins det slike kilder – ved Bockfjorden.

Her spruter det ved Deildartunguhver nær Reykjavik på Island. Foto: Johann Dréo

115

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2

Anleggsteknikk

Brønn- og boreoperatørfaget

Ved hjelp av varmepumper kan bergvarmen brukes til energieffektiv oppvarming og kjøling av alle typer boligbygg og større bygninger. Via energibrønner, altså dype borehull, overføres bergvarmen til varmepumpen gjennom energikollektorer som tar opp varmen fra den omgivende fjellgrunnen. I rammen nedenfor finner du en forklaring på hvordan en energibrønn virker. U PE-slanger er ikke tilsatt plastmykner til forskjell fra vanlige PErør som du finner på side 64.

Slik virker en energibrønn En slange fylt med vann og frostvæske, også kalt en energikollektor, føres ned i et foringsrør til fast fjell og videre ned i borehullet som kan gå fra 75 til 350 meter ned i bakken. Jo dypere, desto mer varme kan hentes opp. Borehullet kan variere i diameter fra 115 til 140 mm. Slangen er vanligvis en enkel U PE-slange med 40 mm diameter, som enten er glatt eller med innvendige riller. Slangen kobles til en varmepumpe i bygningen. Varmeopptaket skjer via et indirekte system hvor en kjølevæske sirkulerer i en lukket krets mellom borehullet og varmepumpen. Ved å koble sammen energibrønnene med byggets ventilasjonsanlegg kan vi sommerstid kjøle ned bygget bare ved å sirkulere væsken i energikollektorene. Tegningen over viser dette. Denne type drift kalles frikjøling og fører varme tilbake og ned i fjellgrunnen, også kalt «lading». Temperaturen i berggrunnen blir hevet igjen til neste fyringssesong.

Slanger med væske i lukket krets føres ned i et 250 meter dypt borehull for å utnytte bergvarme. Foto: Brødrene Myhre AS

Varmedrift Løsmasser

Fjell

Energibrønn knyttet til enebolig

116

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2 Anleggsteknikk

Brønn- og boreoperatørfaget

En jordvarmepumpe er en nær slektning av bergvarmepumpen. Denne typen varmepumpe varmer opp boligen – eller for eksempel et drivhus – ved å utnytte solvarmen som lagres i bakken. Med jordvarme er det ikke nødvendig med en energibrønn. Kollektorslangen leverer jevn temperatur hele året uavhengig av utetemperaturen. Tegningen til rammen nedenfor viser prinsippet nærmere.

Slik virker en jordbrønn En kollektorslange fylt med sirkulerende væske graves ned i bakken på ca. 1 meters dybde. Lengden på slangen avgjøres av boligens størrelse og plassering. Væsken varmes opp av jordvarme som er lagret fra solen. Den oppvarmede væsken pumpes opp til boligen der en varmepumpe ved hjelp av kompressorteknologi utvinner varmen. Væsken pumpes deretter tilbake igjen til slangen i jorden.

Væsken i kollektorslangen fortsetter å sirkulere runde etter runde år etter år. Jordvarmen passer seg selv, og varmepumpen har en levetid på 20–30 år.

117

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2

Anleggsteknikk

Brønn- og boreoperatørfaget

Horisontalboring Horisontalboring er den mest effektive metoden for tilrettelegging av kabler, vannledninger og avløpsrør i ulike typer terreng uten graving eller sprenging av grøft. Se foto nedenfor. Ved å bore horisontalt kan installasjonene legges gjennom løsmasser og fjell, og under veier, boligtomter og bebyggelse.

Horisontalboring i løsmasser under vei. Foto: Sør-Norsk Boring AS

Kjerneboring Kjerneboring er en svært presis boreteknikk der toleransekravene er strenge. Denne type boring blir brukt ved geologiske undersøkelser og ved forprosjektering av tunneler og større byggeprosjekter. Kjerneboring brukes også til å kartlegge mineralforekomster. I disse tilfellene bores det opp hele strenger av fjellet. Strengene sendes så til et laboratorium som analyserer kvaliteten og styrken på dem.

118

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2 Anleggsteknikk

Brønn- og boreoperatørfaget

Prøver av kjerneboring plassert i trekasse klar for levering til oppdragsgiver. Foto: Sør-Norsk Boring AS

Kjerneboring er også en betegnelse som brukes når vi borer hull til gjennomføringer i betong. Eksempler kan være boring av hull for veggventiler i kjellere, hull for gjennomføringer som elektrikere eller rørleggere trenger for sitt arbeid. Teknologien vi bruker for å ta ut større deler av en betongvegg, f.eks. for å sette inn en dør eller et vindu, kalles betongsaging. Her bruker vi et spesiallaget sirkelsagblad med hardmetall eller diamant på tannspissene.

Repetisjonsspørsmål 1. Nevn noen eksempler på stedegne forhold som brønnboreren må ta hensyn til under borearbeid. 2. Hvilken rolle spiller stålkjernepæler ved fundamenteringsarbeid? 3. Forklar hva som menes med en termisk responstest. 4. Hvorfor bruker brønnboreren foringsrør ved brønnboring etter vann? 5. Hvordan virker en energibrønn? 6. Hvordan virker en jordbrønn, og hva er forskjellen på en jordog en energibrønn? 7. Forklar prinsippet for kjerneboring. 8. Hvorfor foretar brønnboreren kjerneboringer?

Praktisk arbeidsoppgave På Nettressurs BA finner du følgende oppgave til dette delkapitlet: 1 Bruk av jordvarme/bergvarme til oppvarming av et bygg

119

Veidrift- og veivedlikeholdsfaget

Foto: Knut Opeide, Statens vegvesen

Når veien er bygget, og bilene overtar etter anleggsmaskinene, er det fagarbeidere innen veidrift og veivedlikehold som overtar ansvaret for å holde veien åpen og farbar. En veidrift- og veivedlikeholdsarbeider, kort sagt en veidrifter, jobber i Statens vegvesen, i kommuner eller i det private for entreprenørfirmaer med drift og vedlikehold av offentlige og private veier.

120

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2 Anleggsteknikk

Veidrift- og veivedlikeholdsfaget

Sentrale arbeidsoppgaver Æ Drifte og vedlikeholde veidekker, grøntarealer, grøfter, stikkrenner, kummer m.m. Æ Stå for vinterdrift gjennom snørydding, salting og annen sikring av veibanen Æ Montere og vedlikeholde veirekkverk Æ Utføre merking av veier Æ Arbeide etter tegninger og beregne arealer og mengder Æ Følge prosesstyrte kontrakter, vurdere faglige løsninger og rapportere feil Samarbeid og kommunikasjon En veidrifter er spesialist nettopp på å drifte og vedlikeholde veier. Veidriftere samarbeider en del med anleggsmaskinførere, anleggsrørleggere, anleggsgartnere, asfaltører og veiog anleggsarbeidere. Som veidrifter arbeider du oftest i selvstendige arbeidssituasjoner, men også i arbeidsfellesskap når det gjøres grunnleggende vedlikehold. Veiarbeid utføres ofte i sterkt trafikkerte områder, der både egen og trafikantenes sikkerhet krever god kommunikasjon. Vei- og anleggsarbeideren har tradisjonelt stått for mye av veivedlikeholdsarbeidet og da i statlig regi. Men teknologisk utvikling, overføring av oppgaver til private og et etterslep av manglende vedlikehold gjennom årtier, både på fylkes- og riksveier, har åpnet opp for denne nye faggruppen av veidriftere. Krav til effektivitet fra oppdragsgivere og bestillere av tjenester har dessuten ført til større krav til kompetanse og faglig dyktighet også innen denne delen av anleggsmarkedet.

Statens vegvesen hadde lenge ansvaret for drift og vedlikehold av riks- og fylkesveier og stamveiene. Fra 2003 ble oppgavene privatisert og konkurranseutsatt. I dag arbeider de fleste veidriftere i private bedrifter og gjør oppdrag for det offentlige.

Fra 2020 er ansvaret for fylkesveiene og de gamle riksveiene overført til de nye fylkene. Statens vegvesen beholder ansvaret for de store stamveiene.

Materialer og verktøy God vinterdrift krever forståelse av snø- og isforhold og strømaterialenes egenskaper, og hva som skaper nødvendig friksjon i kjørebanen. Andre driftsoppgaver som f.eks. vegetasjonsrydding, krever at vi kan se for oss hvordan vegetasjon kan hindre oversikt og frie siktlinjer, mens vedlikehold av rekkverk og veimerking, renhold av veinettet og VA-arbeid (vann og avløp langs veiene) krever spisset kunnskap om materialenes egenskaper og riktig bruk av dem.

Drift og vedlikehold av veinettet må gjøres hele året. Kontroll av veier utføres ved bruk av dataprogrammer. En veidrifter må ha god kontraktforståelse og vite hvorfor kontroll og dokumentasjon er viktig både for en god miljøforvaltning og en sunn økonomi.

121

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2

Anleggsteknikk

Veidrift- og veivedlikeholdsfaget

Til venstre ses merking av sykkelfelt. Til høyre: Manglende rydding av vegetasjon langs vei, sykkelsti og fortau kan bli ubehagelig for trafikanter og fotgjengere. Foto t.v.: Knut Opeide, Statens vegvesen. Foto t.h.: Erlend Aakre, Statens vegvesen

Det brukes mange ulike verktøy i faget, fra store masseforflytningsmaskiner til små spesialmaskiner. Nye digitale verktøy er også kommet til, f.eks. droner til visuell dokumentasjon og inspeksjon av fjellskjæringer og broer. Veidrifteren bruker også nettbrett og smarttelefon til dokumentasjon av feil og mangler, og ny teknologi anvendes til å legge inn fotoer av arbeidssituasjoner og løsninger.

I dag brukes ofte droner til å kartlegge dårlig fjell. Foto: Anko AS

122

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2 Anleggsteknikk

Veidrift- og veivedlikeholdsfaget

Klimaendringer og vedlikeholdsetterslep All infrastruktur, og ikke minst veiene i Norge, er utsatt for mer nedbør og dermed oftere ras, flom og overvann enn tidligere. Nyhetene forteller stadig oftere om veier som raser ut, eller som utsettes for ras ovenfra. Hyppigere nedbør til alle tider av året – der vinter ligner på vår og sommer på høst – utfordrer dem som skal drifte og sikre veiene. Veivedlikehold er et viktig satsningsområde for offentlige investeringer fremover. Det skyldes nok i enda større grad manglende vedlikehold gjennom årtier enn flom og ras som følge av klimaendringer. Dessuten har stat og fylke satset mye på bygging av nye veier på 2010-tallet, noe som har lagt beslag på store ressurser, inkludert anleggsfaglig arbeidskraft. Behovet for rekruttering er også økende på grunn av manglende utdanningstilbud i faget de siste 20–25 år, men fra 2020 er faget endelig lærefag i den videregående skole.

Ras over E6 i Gudbrandsdalen ved avkjøring til Høvringen. Foto: Niklas Eriksson, Statens vegvesen

123

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2

Anleggsteknikk

Veidrift- og veivedlikeholdsfaget

Praktisk yrkesutøvelse Veiene våre – en samfunnsoppgave Veidrift- og veivedlikeholdsfaget skal sikre samfunnets behov for gode og sikre veier. En god veidrifter må derfor også kunne se fremover idet innsats og riktig ressursbruk i dag sikrer veinettet for fremtidige generasjoner. Veidrifteren sørger f.eks. for vedlikehold av rekkverk og veimerker langs veiene, og en nøye arbeidsplanlegging er avgjørende for trafikkflyt og -sikkerhet. Arbeidsoppgavene gjøres samtidig med at trafikkavviklingen går sin gang selv i sterkt trafikkerte områder.

Hva er drift, og hva er vedlikehold? Med drift av vei mener vi arbeider som er nødvendig ute på veinettet for at trafikken fra dag til dag skal komme frem på en trygg og effektiv måte. Vi snakker med andre ord om 7/24/365-tjenester. Utfordringene er gjerne størst om vinteren, idet driftingen da krever rettidig innsats av snørydding og brøyting, samt tiltak for å bedre friksjonen. Værvarsling og prognoser for utviklingen på kort og lang sikt betyr mye for dem som er ansvarlige for slike tiltak. Oppsummert kan vi si at drift av veinettet omfatter alle oppgaver og rutiner som må til for at veiene skal fungere godt for trafikantenes daglige bruk. Bortsett fra brøyting og strøing med salt og sand dreier det seg om veioppmerking, vask og rengjøring, oppretting av skilt, skjøtsel av grøntarealer, trafikkstyring og trafikantinformasjon. Med vedlikehold av vei mener vi arbeider som ivaretar infrastrukturen på en måte som på sikt muliggjør trygg og effektiv transport. Det vil alltid oppstå behov for å utbedre det eksisterende veinettet utover vanlig vedlikehold. Anleggsarbeidet skal ivareta behov for kapasitetsøkning og erstatte elementer langs veinettet som har overskredet forventet teknisk levetid, altså «gått ut på dato». I veiforvaltningen skilles det mellom investeringer som går til nyanlegg og andre anleggsarbeider, finansiert over investeringsbudsjettet, mens drift og vedlikehold får sine midler fra drifts- og vedlikeholdsbudsjettet. For trafikantene er det likegyldig hvor pengene kommer fra bare jobben gjøres når den trengs. Oppsummert er vedlikehold av veinettet tiltak som opprettholder standarden på veidekker, grøfter, broer, tunneler, veiutstyr og tekniske anlegg/installasjoner i tråd med fastsatte kvalitetskrav.

124

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2 Anleggsteknikk

Veidrift- og veivedlikeholdsfaget

Vinterdrift Vinterdrift er en viktig del av faget og utøves så vel av veidriftere som av anleggsmaskinførere, transportører, anleggsgartnere og personer som driver eller arbeider i landbruket. Under isete kjøreforhold trenger bildekkene mer friksjon for å holde bilen på veien. For å oppfylle kravet til friksjon på veibanen og bl.a. mestre friksjonsmålinger må veidrifteren være fortrolig med friksjonskoeffisient og målemetoder.

Foto: Statens vegvesen

Vinterdriften utgjør ca. 60 prosent av faget og krever kunnskap om viktige metoder og utstyr for å utføre snø- og isrydding, salting og strøing og drift av høyfjellsoverganger med rasproble matikk og kolonnekjøring. Det trengs også grunnleggende kunnskap om betydningen av trafikksikkerhet og fremkommelighet og om friksjonsmåling og friksjonsforbedrende tiltak. Plogtyper og snøfreser for snøbrøyting Det fins mange plogtyper for vinterdriften. Disse fire er sentrale: Æ Diagonalplogen benyttes hovedsakelig på veier utenfor tettsteder. Denne plogtypen er lettkjørt og har god kasteevne. Æ Seksjonsplogen er en stillbar diagonalplog delt inn i avfjærede seksjoner. Den egner seg på høytrafikkerte veier som drives etter strategien bar vei. Æ Spissplogen er den tradisjonelle plogformen. I dag brukes den mest på høyfjellsveier, mindre veier og på veier med mye snø. Ved gunstig hastighet har spissplogen meget god kasteevne. Den er godt egnet under vanskelige værforhold, bl.a. for fjerning av snøskavler. Æ Kommunalbladet er frontmontert med skjær i hydraulisk skråstilling. Det brukes ofte der det er fare for å komme bort i hindringer i veibanen, som kantstein, kummer og lignende. I byer og tettsteder er kommunalbladet et effektivt redskap.

Friksjonsmåling bidrar til å sikre trygg fremkommelighet på vinterveiene. Foto: Erlend Aakre, Statens vegvesen

Kommunalbladet. Foto: Tellefsdal AS

125

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2

Anleggsteknikk

Veidrift- og veivedlikeholdsfaget

Snøfreserne er enten bak- eller frontmonterte og leveres i en rekke størrelser. De brukes til å kaste løs snø bort fra et arbeidsområde. Snøfresere montert på traktor brukes ofte som et alternativ til snøplogen for snørydding på gang- og sykkelveier og på mindre fylkesveier og kommunale veier. Når starter vi snøbrøytingen? Det er snømengden på veien som avgjør når brøytingen skal settes i gang. Her fins det helt klare regler. Ved vedvarende snøvær skal brøytefrekvensen være så stor at kravet til maksimal tillatt snømengde overholdes. Entreprenøren og brøytesjåføren må derfor gjennom hele brøytesesongen holde skarpt øye med værutsiktene for å vurdere om brøytebilene må ut. Når det forventes nedbørsmengder, må mannskap, maskiner og utstyr stå klare til innsats. Om brøytearbeidet ikke settes i gang til rett tid, fører det raskt til kaos og ulykker på veiene. Krav til opplæring og HMS-kompetanse

Snørydding i Sørfold i Nordland. Foto: Statens vegvesen

Arbeidsmiljøloven krever opplæring i risiko og helsefarer ved vinterdrift. Arbeidsgiveren må sørge for at den enkelte arbeidstaker kjenner det aktuelle HMS-regelverket og får nødvendig sikkerhetsopplæring. Vedkommende må også påse at kun personell med slik opplæring bruker maskiner og utstyr for vinterdriften.

Brøyteteknikk på ulike veier Vi bruker ulike brøyteteknikker på 2-, 3- og 4-feltsvei. På 2-felts vei forhindrer vi at en snøranke bygger seg opp langs midten av veien ved å legge plogen så langt ut til venstre at midtlinjen brøytes.

På 2-feltsvei må midtlinjen brøytes. Kilde: Statens vegvesen

126

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2 Anleggsteknikk

Veidrift- og veivedlikeholdsfaget

Ved tandemkjøring på 3-felts vei er det viktig med riktig plassering på veibanen og at begge bilene er utstyrt med sideplog.

Til venstre: Tandemkjøring på 3-felts vei. Til høyre: Tandemkjøring på 4-felts vei. Kilde: Statens vegvesen

Brøyting av en 4-felts motorvei er spesielt krevende på grunn av store trafikkmengder med høy hastighet. Brøytingen foregår fra venstre mot høyre og alltid med tandem eller trippel. Brøytebilene må følge tett etter hverandre med første bil i venstre felt, osv. På den måten kaster den etterfølgende bilen snøen fra den første bilen videre ut mot høyre. Ved fotgjengeroverganger og kryssende gang- og sykkelveier må brøytekantene holdes åpne slik at det er mulig å komme seg fra fotgjengerovergangen til fortauet eller gangbanen. På fotoet nedenfor ser vi et eksempel på hvordan det skal være; snøen er fjernet fra fortauet og hindrer dermed ikke utnyttelsen av fortausbredden. Snøen ligger igjen som en pølse mellom kjørebanen og fortauet. Brøytingen skal gjøres slik at fortausbredden kan benyttes. Foto: Terje Giæver

127

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2

Anleggsteknikk

Veidrift- og veivedlikeholdsfaget

Strøing og salting – strøutstyr Bakmonterte strøapparater Bakmonterte strøapparater for traktor er populære. De er oftest selvlastende, dvs. at hele apparatet er utformet som en skuffe som vippes ned og lastes ved at sjåføren rygger inn i haugen med strømateriale og vipper apparatet opp igjen som en vanlig lasteskuffe.

Når det oppstår is og holke på veiene, eller når hardpakket snø begynner å smelte, får bildekkene dårlig feste. Vi sier at veidekket har fått mindre friksjon. Glatte veier på vinterstid er en av de hyppigste årsaker til trafikkulykker her i landet. Vi må da forbedre friksjonen på veien ved å strø veibanen med sand eller salt. Det skal alltid strøs når friksjonsforholdene hindrer fremkommelighet til kjøretøyer som er normalt utrustet for vinterkjøring. Avhengig av hvor dårlig friksjonen er, må vi utføre punktstrøing eller helstrøing. Med punktstrøing mener vi strøing av kurver og bratte partier og andre farlige strekninger. Sandstrøing og saltstrøing Grusen som brukes for sandstrøing, kan enten være produsert av siktet naturgrus eller knuste steinmasser fra et knuse- eller pukkverk. Vi strør den enten som tørr sand eller fastsand:

Bakmontert strøapparat for traktor. Foto: Per Olav Berg

Æ Ved fastsandmetoden blander vi sanden med varmt vann under utstrøingen. Vanntilsetningen skal være ca. 30 % av tørrstoffdelen. Metoden er mest effektiv når vannet holder en temperatur på 95 %, og for at den skal virke, må det være nok finstoff i grusmaterialet. Metoden er mer komplisert enn tørrsandstrøing, men gir i de fleste tilfellene et mye bedre resultat. Vi kan strø fastsand både på hardt snødekke, islag og tynne ishinner. Æ Ved tørrsandstrøing kan vi bruke både siktet naturgrus og knuste masser. Vi trenger heller ikke samme andel finstoff som ved fastsand. Men tørrsandstrøing gir liten økning av friksjonen og har begrenset varighet sammenlignet med fastsandstrøing. Den fungerer derfor best hvis veidekket er fuktig eller ikke for hardt. Salt som strømateriale anvendes på veier som driftes etter strategien bar vei. Hensikten med saltstrøing er å Æ hindre at is og rim dannes på veibanen Æ hindre at snø fester seg til veibanen Æ smelte is- og snødekke som ligger på veibanen Salt i form av natriumklorid (NaCL) er det mest vanlige strømidlet. Saltet senker frysepunktet for vann med mange grader. Dermed unngår vi tilfrysing og oppnår at snø og is som ligger igjen etter brøytingen, smelter.

128

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2 Anleggsteknikk

Veidrift- og veivedlikeholdsfaget

Renhold Faget driver også med renhold av veier og veiområder. Det dreier seg da om feiing og vasking og drift og vedlikehold av publikumsområder som rasteplasser, parker og leskur.

Feiing og vask er en del av veivedlikeholdet. Foto: Steinar Skaar, Statens vegvesen

Av og til må veibanen spyles for å fjerne skitt og andre elementer som kan redusere trafikksikkerheten. Foto: Knut Opeide, Statens vegvesen

I mildvær bruker feiebilene kost og vann til å spyle og børste støv og skitt langs veien og kantsteinene. Vaskevannet suges opp med en slags stor støvsuger. Det er viktig å fjerne ansamlinger av støv slik at de ikke virvles opp senere. I kaldt vær blir renholdet vanskeligere, siden vi ikke kan bruke vann. Samtidig er det på senhøsten, vinteren og våren at vi har størst støvproduksjon på grunn av piggdekk. I kaldt vær bruker feiebilene kost, støvsuger og legger magnesiumlake som ikke fryser (vann og magnesiumklorid), på veien og langs kantsteinene. Magnesiumlaken holder veien våt og hindrer at biler virvler støvet opp i lufta. Dermed slipper vi å puste inn svevestøvet når vi ferdes langs veien. Laken og støvet vaskes vekk med kost og vann så snart vi får mildvær. Magnesiumlake er krevende å vaske vekk. En av ulempene med laken er at både den og renholdet for øvrig er dyrt og ressurskrevende. Det feies vanligvis om natten, tre ganger i uka. I overgangen høst/vinter, og vinter/vår kjører mange med piggdekk på bar asfalt. Ved store mengder støv i lufta må vi feie og støvdempe oftere. Det er spesielt i de store byene der utfordringene med svevestøv er store, at veidrifteren utfører disse tiltakene.

I dag brukes det egne feiebiler for å rengjøre veier og plasser. Spesielt etter en lang vinter ligger det mye støv og grus på veiene våre. Dersom dette ikke fjernes, kan det utgjøre et miljøproblem.

En annen ulempe er at det kan bli sleipt og glatt av magnesiumlake. Det kjøres derfor friksjonsmålinger knyttet til støvdemping. Veimyndighetene har lagt begrensninger på hvor ofte vi kan legge på en lake.

Du finner mer informasjon om svevestøv på denne hjemmesiden: www.trondheim.kommune.no/veg

129

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2

Anleggsteknikk

Veidrift- og veivedlikeholdsfaget

Andre vedlikeholdsarbeider på vei Grøntarealer Drift og vedlikehold av grøntarealer er en del av faget og krever kunnskap om ulike maskiner som brukes til kantslått, rydding av skog, busker og kratt og klipping av gressbakke og gressplen. Faget krever også kunnskap om vernede arter og bekjempelse av uønskede planter.

Kantklipp øker trafikksikkerheten. Foto: Statens vegvesen

Lupiner hører med til uønsket vegetasjon langs norske veier. Foto: Roger Ellingsen, Statens vegvesen

Når stikkrenner skal sjekkes, holder det ikke bare å sitte i bilen. Foto: Statens vegvesen

130

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2 Anleggsteknikk

Grøfter, stikkrenner og kulverter Arbeidsområdene omfatter drift og vedlikehold av drenerings, overvanns og terrenggrøfter samt spyling rensk, staking og tining av drensgrøfter. Andre oppgaver er drift og vedlikehold av kulverter, stikkrenner, kummer og sandfang.

Veidrift- og veivedlikeholdsfaget

Vinterdrift er ikke bare brøyting, strøing og bortkjøring av snø. Det kan også omfatte opptining. Da arbeider vi med varme midt i kulda. Når sesongen går mot slutten, må det ofte utføres vannavledning.

Forebygging av vanninntrengning og ising Tining av stikkrenner og kulverter kan være nødvendig for å forhindre vanninntrengning i veioverbygningen eller ising i veibanen. Oppgaven blir særlig aktuell tidlig på våren og skal sikre kontrollert vannavledning av smeltevann. Stikkrenner og kummer skal gi tilstrekkelig avløp for vannet under snøsmeltingen og i sterke nedbørsperioder. Er renner og kummer frosset til, må de tines opp. Vannet skal til enhver tid være sikret fritt inn- og utløp. Ofte er vannavledning også viktig.

Tunneler og broer Drift av tunneler innebærer å bruke maskiner, utstyr og metoder til vask av tunneler. Det utføres også visuell inspeksjon av tunne ler for å avdekke skader som har betydning for konstruksjonen og sikkerheten, og som tilsier behov for vedlikehold. Slik inspeksjon krever spisskompetanse av en veidrifter. Rensk av is og stein i tunneler er også viktige oppgaver.

Tining av stikkrenner med damp vinterstid krever planlegging og montering i sommerhalvåret. Foto: Tomas Rolland, Statens vegvesen

Tunnelveggen sjekkes for å avdekke eventuelle skader. Foto: Anne Marit Øksenvåg Johansen, Statens vegvesen

Visuell inspeksjon av tunneler. Foto: Statens vegvesen

131

Praktisk yrkesutøvelse

Kapittel 2

Anleggsteknikk

Veidrift- og veivedlikeholdsfaget

Drift av broer innebærer å utføre visuell inspeksjon for å avdekke skader som har betydning for konstruksjon og sikkerhet, og det brukes maskiner og ulike metoder til vask av broer. Drift og vedlikehold av murer og gjerder samt stabilitetssikring av fjellskjæ ringer er andre oppgaver en veidrifter møter i hverdagen.

Fundamentene til Sunde bro i Drammen sjekkes. Foto: Kjell Wold, Statens vegvesen

Skiltoppsett, fundamentering, rekkverk og sikringsprodukter Oppsetting av midtdelere er blitt et viktig tiltak for å få ned antall bilulykker. Der hvor det er gjort, er statistikken entydig; både antall trafikkulykker og dødsfall har sunket.

Midtdelere reduserer risikoen for trafikkulykker. Foto: Per Olav Berg

132

Fundamentering, montering og vedlikehold av ulike typer skilt hører også med blant en veidrifters arbeidsoppgaver. Han eller hun utfører videre skiltvask, og det er nødvendig å ha kjennskap til Statens vegvesens håndbok N300 som omhandler trafikkskilt. Det å sikre veiene våre med rekkverk er blitt mer og mer viktig ettersom trafikken og farten øker. Montasje av stål- eller betongrekkverk, utskifting av stålrekkverk og vurdering av eksisterende fundament samt utbedring av disse i henhold til gjeldende regelverk faller likeledes inn under veidrifterens arbeidsoppgaver.

Praktisk yrkesutøvelse

Skiltvask hører med til arbeidsoppgavene. Foto: Roger Dalsaune, Statens vegvesen

Kapittel 2 Anleggsteknikk

Veidrift- og veivedlikeholdsfaget

Vedlikehold og fornyelse av rekkverk og autovern utføres også i betong. Foto: Statens vegvesen

Repetisjonsspørsmål 1. Forklar forskjellen på drift av en vei og vedlikehold av en vei. 2. Hva er formålet med vinterdrift, og hvor stor del av faget utgjør vinterdriften? 3. Forklar hva som menes med strategi bar vei. 4. Beskriv de fire viktigste snøplogtypene. 5. Hva er forskjellen på virkemåten til en snøplog og en snøfreser? 6. Hva er forskjellen på de brøyteteknikkene som brukes på henholdsvis en 2-, 3- og 4-feltsvei? 7. Både bildekket, kjøretøyet og veidekket påvirker friksjonen ved bilkjøring. Nevn noe av det vi kan gjøre for å bedre friksjonen. 8. Hva er virkeprinsippet for et bakmontert strøapparat? 9. Hva er forskjellen på fastsandmetoden, tørrsandstrøing og saltstrøing? 10. Nevn fordeler og ulemper ved bruk av magnesiumslake som del av renholdsarbeidet. 11. Hvorfor må veidrifteren ofte tine stikkrenner og kulverter tidlig på våren? 12. Hvilke oppgaver har veidrifteren knyttet til drift av tunneler og broer?

Praktiske arbeidsoppgaver På Nettressurs BA finner du følgende arbeidsoppgaver: 1 Vintervedlikehold av en parkeringsplass 2 Utarbeiding av en prinsippskisse av en fastsandspreder 3 Beregning av friksjon ut fra ulike fysikalske forhold

133

Praktisk yrkesutøvelse

| Bygg- og anleggsteknikk

Praktisk yrkesutøvelse

Frode M. Andersen, Øyvind Buset,

Bygg- og anleggsteknikk

Ingeborg Bøe, Reidar Dundas, Leif Erlandsen, Ivar H. Hansen,

ISBN 978-82-11-03803-6

,!7II2B1-adiadg!

BOKMÅL

Vg1 BM

Vg1

Vidar Haugen, Ole Larmerud, Stian Andre Rundgren, Jan Erik Skaar, Birger Susort mfl.