Om følelsene (9788245023237)

Page 1

Om følelsene

Om følelsene

Til minne om min far, Herlof Andersen, Chopin-tolkeren og den kinesisk lærde, min første filosofilærer.

Copyright © 2020 by Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved

1. utgave / 1. opplag 2020

ISBN: 978-82-450-2323-7

Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen

Omslagsdesign ved forlaget

Omslagsillustrasjon: Ellen Maria Grelland «Birds flying behind The Wall»

Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget

Kanalveien 51

5068 Bergen

Tlf.: 55 38 88 00

e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no

Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Forord

Denne boken er skrevet for alle som ønsker å forstå hva følelser er og betydningen av hver enkelt følelse. Den er også tenkt å være en nyttig fagbok for alle som må forholde seg til følelser i yrkessammenheng, både egne og andres.

Det filosofiske utgangspunktet for denne boken er Jean-Paul Sartres lille bok Skisse til en teori om følelsene fra 1939. Grunntanken hos Sartre er at en følelse er en måte å forholde seg til verden på. Min intensjon har vært å utvikle denne tanken og gi en fremstilling som tar for seg helheten i hvordan en følelse erfares og kommuniseres, på hvilken måte følelser har mening, og mer presist hvilken mening de enkelte følelsene har. Her har jeg støttet meg på filosofer i samme tradisjon som Sartre, som Søren Kierkegaard, Edmund Husserl, Edith Stein og Martin Heidegger. Men også tegnfilosofer som Ferdinand de Saussure, Ludwig Wittgenstein og Jacques Derrida, og moderne psykologer som Tania Singer og Lisa Feldman Barrett. Singer har spesielt studert medfølelsen og omsorgsfølelsen, mens Barrett har vært opptatt av samspillet mellom følelser og språk, temaer som også er sentrale i denne boken.

I 2005 utga jeg boken Følelsenes filosofi. Boken som her foreligger, bygger på de samme grunntankene som ble presentert der, men fremstillingen er mer gjennomarbeidet, temaene er utdypet og flere temaer lagt til. Målet har vært at denne boken både skal være bedre å lese og samtidig tydeligere, faglig og metodisk. Boken er en fenomenologisk studie av

følelsene, og jeg har derfor lagt til et kapittel til slutt om fenomenologien som filosofi og metode.

I de årene jeg har arbeidet med dette temaet, har jeg hatt glede av samtaler med mange kolleger. Jeg vil spesielt nevne Christina Howells og Katherine Morris i Oxford og Jacques Derrida, som jeg tilbragte en uforglemmelig kaffepause med på en litteraturkonferanse i Stavanger. Jeg har også hatt glede av samtaler med studenter som jeg har forelest dette stoffet for, og jeg er takknemlig for de mange som har lest deler av manuskriptet og kommentert det. Jeg vil spesielt takke Cedrik Andersen Lyngroth og Kajsa Rønningen som brukte en sommerferie i Italia og mye tid ellers til å lese manuskriptdeler grundig, kommet med gode og nyttige kommentarer og slik gjort en uvurderlig innsats for å gjøre boken så god som mulig. Deres støtte har betydd mye for meg i arbeidet med å fullføre dette prosjektet. Bodil Bie vil jeg takke for en aldri sviktende støtte og oppmuntring. Jeg vil også takke min kone Ellen Maria, biolog og billedkunstner. Våre mange felles kunstopplevelser i Norge og rundt om i verden har gitt et fornyet blikk på og en dypere forståelse av bokens tema. Til slutt vil jeg takke dem som gjennom disse årene har delt følelsene sine med meg, enten det har vært den bunnløse sorgen og angsten, eller gleden og de mange andre stemningene som gir liv og farge til tilværelsen.

Universitetet i Agder, Grimstad, 2020

Hans Herlof Grelland

Om følelsene 8 |
Innhold Kapittel 1 Om å forstå følelsene 13 Litt fenomenologi 17 Det vi føler noe for – følelsen og dens objekt 19 Bevissthet og selvbevissthet 21 Mening og språk 22 Velger vi våre følelser? 28 Følelser som verdidommer og prerefleksive verdier 31 Følelsenes kroppslige uttrykk 34 Følelsen som fenomen og sekundærfølelser 35 Hvilke følelser finnes? 36 Kapittel 2 Følelsene som tegn 39 Mer om tegn og språk 42 Tegn og mening 45 Tegnfiguren 47 Mening og referanse – det allmenne og det konkrete 48 Kroppen som uttrykksmedium for følelsene 51 Tydeliggjøring og meningstap 54 Kapittel 3 Følelsene og jeget 57 Selvbevissthet og subjektivitet 62 Reflektert selvbevissthet og karakter 64 Prerefleksiv tematisert selvbevissthet 68 Frihet og identitet 68
Om følelsene 10 | Ontologisk utrygghet 74 Følelser og identitet: fortrengning 76 Jeg – og den andre 80 Fantasien og tiden 84 Å ha en kropp og å være en kropp 87 Kapittel 4 Sorg er å miste seg selv 93 Sorg er å miste 94 Sorg er å miste seg selv 98 Sorgens figur – gråt 100 Kapittel 5 Fortvilelse – ikke å ville være seg selv 107 Å forholde seg til seg selv 109 Fortvilelsens mønstre 112 Unnvikelsen og livsløgnen 115 Fortvilelsens figur – spenningen 116 Fortvilelsens mulighet og terapiens paradoks 117 Kapittel 6 Sinne – å gjøre sine verdier gjeldende 121 Sinnets figur 123 Sinnets visdom 125 Kapittel 7 Frykt – skjørhet som eksistensform 127 Kapittel 8 Angst – den engstende friheten 131 Angsten og jeget 134 Angst og prerefleksiv selvbevissthet 137 Kapittel 9 Fryd – frihetens lysning 141 Frydens figur 144 Forelskelse 145 Angst og fryd 146
| 11 Kapittel 10 Glede – følelsen av å være til 149 Gleden hos Søren Kierkegaard 150 Hva er glede? 151 Kapittel 11 Medfølelse – å delta i en annens følelse 157 Den medfølende akt 160 Mot-empatiske strategier 162 Kapittel 12 Skam – den andres blikk, og mitt eget 165 Objektivering 168 Skam overfor følelser 170 Det tilfeldiges dilemma 172 Kommunikasjon i mediesamfunnet 172 Motstrategier 174 Kapittel 13 Omsorg – å ville den andre vel 177 Kapittel 14 Kjærlighet – å fastholde den andres subjektivitet 181 Jeg–det-forholdet og ting-kjærlighet 185 Romantisk kjærlighet 186 Selv-kjærlighet 186 Kapittel 15 Følelser, tegn og virkelighet 189 Kapittel 16 Fenomenologi som filosofi og metode 193 Litteratur 201 Stikkord 205 Innhold

Om å forstå følelsene

Følelsene er vårt spontane og umiddelbare forhold til verden og til oss selv. Følelsene er et uttrykk for vår måte å se verden på og oss selv i verden.

En følelse er altså en måte å forholde seg til noe på, den har et tema. Når vi er glade, er vi alltid glade over noe, når vi er redde, er vi redde for noe, når vi er triste, er det noe vi er triste for. Det vi er glade for, er noe vi tematiserer som gledelig gjennom følelsen glede. Det kan være svært forskjellige ting som oppfattes slik, en gave, en anerkjennelse, en naturopplevelse, et barns fødsel, disse har alle det til felles at vi kan se på dem som gledelige ved å bli glade over dem. Tilsvarende er det, når vi er redde, noe vi er redde for, noe som oppfattes som farlig. Følelsen har alltid noe den handler om, og den er samtidig uttrykk for meg selv og min holdning til det den tematiserer. Slik har enhver følelse en bestemt mening. Hva en følelse er, hvordan en følelse arter seg og hvilken mening hver enkelt følelse har, er temaet for denne boken.

Vi vil primært studere følelsene fra et førstepersons-perspektiv, slik de fortoner seg og erfares av den som har følelsen. Det å ha en følelse er erfaring med et bestemt meningsinnhold, men følelsene viser seg også gjennom kroppslige tegn, som tårer eller smil. Disse tegnene er viktige for oss selv, for vår egen avklaring av egne følelser, men de kan også ses og forstås av andre. Å observere en persons følelser utenfra, slik andre ser dem, kaller vi å se dem i et tredjepersons-perspektiv. Tredjepersonsperspektivet kan være rent observerende, som når en nevrolog observerer

Kapittel 1

hva som foregår i hjernen. Det kan også være tolkende, som når man ser smil eller tårer eller andre tegn på følelser og forstår hva slags opplevelse disse er uttrykk for. Og det kan være innlevende og medfølende. Dette siste kalles noen ganger et andrepersons-perspektiv, siden dette gjerne finner sted i et møte med den personen man har medfølelse med, der man sier «du» til den andre, og ikke «hun» eller «han».

Når vi nærmer oss selve følelseserfaringen, hvordan det er å ha en følelse, ser vi at en følelse alltid er en dobbelt erfaring. En følelse er rettet mot noe, det er noe som jeg er redd for, glad over eller trist for. Men samtidig som min oppmerksomhet er rettet mot dette «noe» som er følelsens objekt, vil den også rettes mot meg selv og det at jeg er redd, glad eller trist. En følelse er altså en måte å forholde seg til noe på, en ting eller hendelse der ute i verden, og samtidig er den en måte å forholde seg til seg selv på. Gjennom min måte å forholde meg til verden og meg selv på plasserer jeg meg selv i verden og er den jeg er.

Jeg har invitert Maria med på kafé. Jeg kommer først og setter meg ved et bord. Jeg er litt usikker på vårt vennskap og litt nervøs og spent på hvordan dette møtet vil arte seg. Jeg er bekymret for at hun egentlig ikke er glad for invitasjonen, men har sagt ja av pliktfølelse eller for å være hensynsfull mot meg. Maria kommer inn på kafeen, kommer bort til bordet, og jeg er fortsatt litt usikker mens vi drikker kaffe og prater om løst og fast. Plutselig ser Maria på meg med et stort smil og sier: «Jeg ble så glad da du inviterte meg!». Situasjonen forandrer seg, jeg føler meg ikke usikker lenger, men blir selv glad. Jeg kjenner gleden i kroppen og kan ikke holde tilbake et smil, mens jeg gjengjelder blikket hennes.

I dette korte øyeblikket går jeg gjennom tre erfaringer. Den første er selve gleden, min glede over det hun sier, altså over at hun syntes det var hyggelig å bli invitert. Det er med andre ord innholdet i replikken hennes jeg blir glad for, og smilet hennes kommuniserer samtidig at replikken er ærlig ment, smilet uttrykker den følelsen hun sier at hun har. Jeg er altså, spontant og umiddelbart, glad, og denne gleden er den første erfaringen.

Om følelsene 14 |

Min neste erfaring er en erfaring av min egen kropp, en kroppsfornemmelse: Jeg kjenner at jeg er glad. Gleden er i utgangspunktet noe mentalt (gleden over at Maria var glad for å bli invitert), men den uttrykker seg fysisk i kroppen (den kroppslige fornemmelsen av glede). Mitt ytre uttrykk for glede, smilet som kommer helt spontant, er bare en del av dette kroppslige uttrykket. Dette, å kjenne at jeg er glad, er den andre erfaringen. Den tredje og siste erfaringen er erfaringen, ikke av Maria og hennes sinnstilstand, heller ikke den fysiske kroppsfornemmelsen per se, men av meg selv, gjennom tolkningen av det kroppslige uttrykket jeg kjenner. I og med at jeg kjenner at jeg er glad, vender min oppmerksomhet seg mot meg selv og mitt eget sinn, og jeg tenker at jeg er glad. Først var min oppmerksomhet rettet mot Maria, deretter mot min egen kropp, og til sist mot «meg selv», eller mitt «jeg», det «jeg» som ble glad. Her skjer det som alltid skjer når en følelse opptrer. Samtidig som jeg ser på Maria med glede, utvides min oppmerksomhet fra bare å være rettet mot Maria til også å omfatte den fysiske fornemmelsen av glede i min egen kropp. Vi sier at vi går over fra en bevissthetsakt til en annen. Erfaringen av kroppen er i seg selv ingen følelse slik vi bruker ordet her, det er en form for sansning som vi kaller interosepsjon, eller indre persepsjon, sansningen av indre kroppsfornemmelser. Og kroppen min er bevissthetens objekt, det som bevisstheten er rettet mot, når jeg kjenner at jeg er glad. Og som objekt for min bevissthet har kroppen i dette øyeblikket en bestemt mening for meg, nemlig som kropp som bærer fornemmelsen av glede.1

Når jeg nå kjenner fornemmelsen av glede i kroppen, så skifter jeg igjen oppmerksomheten, denne gangen mot meg selv når jeg tenker at «jeg er glad». Dette ligner det som skjer når man leser. Hvis jeg leser «det regner ute», er bevisstheten min først rettet mot bokstavene på papiret. Men bokstavene oppfattes spontant av meg som tegn, som får min bevissthet til å rettes mot noe annet, nemlig regnværet utenfor vinduet. Slik virker

1 På engelsk heter følelse emotion, og den tilsvarende kroppsfornemmelsen feeling Fordi enhver følelse er ledsaget av en tilsvarende fornemmelse, skjelner man ikke alltid klart mellom de to.

Kapittel 1: Om å forstå følelsene | 15

et tegn, det henviser til noe annet enn seg selv, det henviser til tegnets mening, det som det betyr. Kroppsfornemmelsen jeg kjenner, er i seg selv et tegn, når jeg kjenner den fysisk, forstår jeg den – i dette tilfellet – som et tegn på at jeg er glad, og jeg kan si at jeg «kjenner at jeg er glad». Dermed inntrer den tredje bevissthetsakten, som er rettet mot meg selv. Denne tredje formen for bevissthet er altså heller ikke isolert sett en følelse, og den er heller ikke en sansning, men den er en tanke, og det den handler om, er «meg selv» eller «jeg». «Jeg» er jo den som blir glad, jeg er den som kjenner fornemmelsen av glede i kroppen og som nå tenker om meg selv og at «jeg» er glad. Det er med andre ord en refleksjon tilbake til meg selv, en tenkende eller refleksiv bevissthet om meg selv, en selvbevissthet. Og denne formen for bevissthet har også et meningsinnhold, nemlig det at jeg er glad. Denne tenkende bevisstheten er ikke et umiddelbart forhold til det vi føler noe for, slik den opprinnelige gleden var det. Til gjengjeld gjør den meg bevisst gleden, jeg blir bevisst at jeg er glad.

Denne tretrinnsstrukturen går igjen i alle følelsesopplevelser. Først er følelsen der, som et spontant forhold til et eller annet. Så uttrykker følelsen seg kroppslig, slik at vi kan se eller kjenne ved interosepsjon at vi har følelsen. Når vi «leser» denne fornemmelsen, kan vi så, refleksivt, tenke at vi har følelsen. Men det er det første trinnet som er bærer av følelsens mening. Det er dets mening som er følelsens mening. Det var gleden over det Maria sa som var min glede, og gledens mening var innholdet i det hun sa. Men vi kan også definere en følelse som helheten av den opprinnelige intensjonen, dens kroppslige uttrykk, og bevisstheten om at man har følelsen.

Når følelsen uttrykker seg kroppslig, noe som også skjer spontant, får vi ikke bare fysiske fornemmelser som vi kjenner selv, kroppen frembringer også ytre tegn, som tårer, smil, en rynket panne, eller bestemte kroppslige positurer eller bevegelser. Disse tegnene kan ses av andre mennesker, og for dem vil dette være tegn som kan leses og tydes, slik at de kan se direkte på oss at vi har en følelse uten at vi forteller dem det. Vi kan se redde ut, eller glade ut eller sinte ut. Vi kan utvikle eller vi kan sløve vår evne til å lese slike tegn, både hos oss selv og andre.

Om følelsene 16 |

I tillegg kommer noe viktig: Vi kan oppfatte disse tegnene på to helt forskjellige måter; som observerende eller som empatisk innlevende. Følelsene som tegn er temaet for neste kapittel. Før vi kommer dit, må vi forstå bedre den spontaniteten som er karakteristisk for følelsene. Hva vil spontanitet si, og hva skiller den fra det som ikke er spontant, men reflektert og tenkt?

For å komme videre med dette trenger vi litt fenomenologi. Fenomenologien er en filosofi og en metode som tar utgangspunkt i hvordan ting erfares, altså et førstepersonsperspektiv, og den gir oss en del klargjørende begreper. En mer utførlig introduksjon til fenomenologien finnes i kapittel 15.

Litt fenomenologi

Noen ganger reagerer vi spontant på noe. Da Maria smilte til meg på kafeen, ble jeg spontant glad. Hvis jeg går i en mørk bakgate i en ukjent storby og plutselig hører skritt bak meg, kan det hende jeg skvetter til i spontan frykt. Det karakteristiske ved slike spontane reaksjoner er at de følges av en ny og annen type oppmerksomhet som er rettet mot oss selv og den følelsen vi har. I møtet med Maria var jeg først glad, og deretter var jeg oppmerksom på min egen glede. I den mørke bakgaten var jeg først redd, deretter ble jeg oppmerksom på min egen frykt. Vi vil nå innføre en terminologi for dette. Vi kaller den opprinnelige spontane reaksjonen for prerefleksiv (Sartre 1964, s. 56), og den påfølgende oppmerksomheten på oss selv for refleksiv. Den prerefleksive bevisstheten er rettet mot noe utenfor oss, som Marias smil, lyden av skritt i bakgaten. Den refleksive bevisstheten er rettet mot meg selv og min egen følelsestilstand: at jeg ble glad, at jeg ble redd. Også handlinger kan være spontane og dermed prerefleksive, som når jeg kjører bil og bilen foran meg bråbremser og jeg automatisk hogger bremsene i. Men ikke alle handlinger er det, noen ganger er det slik at tanke går forut for handlingen. Vi får da en refleksiv handling.

Det å se, høre, handle, tenke, forestille oss noe, erindre noe eller ha en følelse kaller vi i fenomenologien for intensjonale akter (Føllesdal 1993).

Kapittel 1: Om å forstå følelsene | 17

Intensjonal betyr her rettet mot noe. Å se noe, for eksempel en blomst, er en intensjonal akt. Når vi ser, er vår bevissthet rettet mot blomsten, blomsten er dens intensjonale objekt. Å høre noe, for eksempel et musikkstykke, er også en intensjonal akt. Musikkstykket, slik det lyder for meg, er det intensjonale objektet. Å være glad er, som alle følelser, en intensjonal akt. Den er rettet mot det jeg er glad over. Å tenke er en helt annen slags intensjonal akt. Hvis jeg tenker at jeg er glad, er det det at jeg er glad som er det intensjonale objektet. Så et intensjonalt objekt behøver ikke være en ting. Det kan like gjerne være et faktum, et saksforhold, som det at jeg er glad. Det kan også være noe abstrakt og uhåndgripelig, som når jeg tenker på det bekymringsfulle ved verdens økonomiske utvikling eller tidrommets krumning i Einsteins generelle relativitetsteori. Når jeg ser en person komme inn i kafeen, er det en intensjonal akt, den akten det er å se. Når jeg tenker «det er jo Maria», er det en annen akt, akten å tenke, og det er det faktum at hun som kom inn er Maria, som er det intensjonale objektet. En tankes intensjonale objekt er det vi tenker.

Når jeg skriver, er det i noen øyeblikk slik at jeg er så oppslukt av skrivingen at teksten foran meg har min fulle oppmerksomhet, og da kan jeg hensette meg i en tilstand der jeg har en prerefleksiv bevissthet, ikke om skrivingen, men om teksten som er i ferd med å ta form. Når vi øver inn en håndbevegelse, for eksempel for å spille et instrument, har vi en refleksiv bevissthet om hva vi gjør. Men når bevegelsen er innøvd, «går den av seg selv», den er prerefleksiv.

Ordene refleksiv og prerefleksiv er en del av den fenomenologiske terminologien vi vil bruke i denne boken, og er svært viktige for å ha et språk for å forstå følelsene. En følelse er alltid prerefleksiv, men vår bevissthet om å ha en følelse er refleksiv.

Et interessant spørsmål er om en spontan eller prerefleksiv handling kan sies å være valgt. Det å spille et instrument, for eksempel et piano, kan illustrere dette spørsmålet. Selv om fingrene til en øvet pianist tilsynelatende løper over tangentene «av seg selv» og pianisten sannsynligvis bare ville bli forstyrret av å ha en refleksiv bevissthet om hvert enkelt anslag, vil pianisten likevel ha opplevelsen av at det å spille er noe han gjør, og at han

Om følelsene 18 |

ved å tilføre spillingen bestemte kvaliteter, som å spille mykt eller hardt, kan uttrykke bestemte følelser. Med andre ord, han velger å spille slik han gjør, selv om han ikke kan ha en refleksiv bevissthet om den enkelte fingers bevegelse. Bevegelsen av fingeren er en prerefleksiv handling, den er verken ubevisst, instinktivt eller automatisk. Pianisten har sannsynligvis en refleksiv bevissthet om helheten i fremføringen, han har en tanke om hvorvidt det han spiller, skal være lavt og langsomt eller hardt og aggressivt, men detaljene i bevegelsen hos fingrene som løper over tangentene, kan han ikke tenke på, de er og må være spontane – prerefleksive.

Det vi føler noe for – følelsen og dens objekt

Vi vil nå ta for oss det vi kan føle noe for, det som følelsene våre er rettet mot, følelsenes objekt eller gjenstand. Med andre ord, det vi forholder oss til når vi føler noe. Vi kan for eksempel føle noe overfor mennesker, andre levende vesener og ting i verden. Vi kan også selv være noe vi føler noe overfor, som når vi blir sinte på oss selv. Eller vi kan føle noe overfor en situasjon. Men vi kan også føle noe overfor saksforhold, altså det at noe er tilfelle, eller ikke er tilfelle. Jeg kan for eksempel si at jeg er sint over en handling som en person har utført. Det jeg i så fall er sint for, helt presist, er at handlingen er utført. Handlingen i seg selv kan riktignok vurderes som forkastelig – ja, kanskje forferdelig, men først det faktum at den er utført av noen kan vekke mitt sinne. Det at en handling er utført, er et saksforhold. På samme måte kan vi si at når vi sørger over et tap, så sørger vi over at noe er gått tapt, altså det saksforhold at dette noe er gått tapt. For eksempel, hvis jeg har mistet en gjenstand jeg har arvet og som betyr mye for meg og sørger over tapet av gjenstanden, da handler sorgen om det at smykket er tapt, som jo er et saksforhold.

Ordet saksforhold lyder kanskje litt tørt og saklig i forbindelse med følelser, men faktum er at ingen saksforhold som vi forholder oss til ved å føle noe, vil fremtre som tørre og nøytrale. Det er nemlig følelsene våre som gir tingene, og også saksforholdene, liv, mening og verdi, positiv eller negativ. Saksforhold kan nemlig være av intens betydning for oss.

Kapittel 1: Om å forstå følelsene | 19

Tenk for eksempel på utsagn som «Jeg elsker deg!» eller «Jeg hater deg!», som begge er påstander om saksforhold, men som verken oppleves som tørre eller nøytrale. Saksforhold handler om hvordan verden er, hva som faktisk er tilfelle. De handler altså om realitetene i verden. Så følelsene forholder seg til verdens realiteter, de danner ikke en egen ikke-reell følelsesverden. Gjennom følelsene strekker vi oss ut til virkeligheten der ute og bidrar til å gi denne virkeligheten mening. Og så må det tilføyes at vi, når vi føler noe, forholder oss til verden slik vi tror den er, slik vi oppfatter og tolker den, og denne tolkningen kan være skjev, tendensiøs eller direkte feilaktig. Dermed kan følelser være feilplasserte. Følelsen selv er altså ingen garantist for at det vi tror på og føler noe for, virkelig er tilfelle. Derfor kan vi for eksempel bli sint på en person som senere viser seg å være uskyldig i det som vi bebreider ham for. Slike feilplasserte følelser, ikke minst feilplassert sinne, har forårsaket mye sorg og ulykke, både i historien og i litteraturen. Romeo og Julie i Shakespeares skuespill begår selvmord fordi Romeo feilaktig tror at den bevisstløse, men levende Julie er død, og derfor tar han sitt eget liv. Hans sorg skyldes at han har tolket det han ser feil, at han forholder seg til et saksforhold som ikke er tilfelle, nemlig at Julie er død.

Vi føler ikke bare noe overfor det som er. Sorg er et eksempel på å føle noe for noe som ikke er, altså et fravær av noe, som for eksempel noe som har gått tapt eller en situasjon som vi kan forestille oss, og som vi har ønsket eller hatt en forventning om at skulle bli tilfelle, men som ikke ble noe av. Vi kan forholde oss til dette fraværet ved å sørge over det, ja en sorg er i seg selv alltid en måte å forholde seg til et fravær på. Ved å sørge over det, endrer jeg fraværets karakter og gjør det til noe betydningsfullt, mer enn bare et nakent og nøytralt fravær, jeg ser det som en mangel, et savn.

Om vi føler noe overfor noe, er altså ikke avhengig av at dette faktisk finnes – ja, ikke engang om vi tror at det finnes. Vi kan også føle noe for fiktive personer i en roman eller de som dukker opp i våre egne personlige fantasier. Vi kan også føle noe overfor noe vi tror er tilfelle, men som senere viser seg å ikke være det. Følelsene er altså ingen indikasjon på sannheten eller virkeligheten av det vi føler noe for. Derimot er følelsene sanne

Om følelsene 20 |

på en annen måte: De er alltid sanne uttrykk for mitt forhold til dette som følelsen er rettet mot, enten dette er reelt eller fiktivt, sant eller usant. Følelsene sier alltid noe sant om den personen som har følelsen.

Reelt eller fiktivt, det vi føler noe for, må på en eller annen måte være present for oss. Det må være til stede i vår bevissthet. Det kan for eksempel være noe vi ser eller hører, altså noe som erfares umiddelbart der og da. Men det vi føler noe for, kan også gjøres present for oss ved at vi leser om det, ser et bilde av det, tenker på det, eller forestiller oss det, fremkaller en erindring av det, eller rett og slett husker det. Alt dette er måter å gjøre noe present for oss på. Og i alle disse tilfellene kan det som blir bragt frem i bevisstheten, vekke følelser.

Bevissthet og selvbevissthet

Så vil vi forsøke å forstå det subjektet som føler, det «jeg» som ved å føle noe forholder seg til verden og til seg selv. Jeg kan jo føle noe bare fordi jeg er et jeg eller selv, et subjekt, en bevissthet. Vi har sett at følelsene er intensjonale, at de alltid er rettet mot noe. Men ikke bare i følelsene, alle jegets måter å utfolde seg på (i fenomenologien kalt akter) er intensjonale: tenkning, forestilling, erindring, utføring av en fysisk handling, og så videre.

Når jeg har en følelse, så skaper følelsens kroppslige tegn hos meg en refleksiv bevissthet om at jeg har følelsen, og dermed en refleksiv bevissthet om meg selv. Men det finnes, forut for dette, også en annen form for bevissthet om meg selv, en umiddelbar følelse av å være «meg», en prerefleksiv selvbevissthet (Sartre 2018, s. 109–136, se også Churchill & Reynolds 2013, s. 36, Cox 2008, s. 186). Dette er ikke en direkte bevissthet om hvem og hva jeg er, men en vedvarende, spontan og umiddelbar bevissthet som ikke er rettet mot meg selv, men at det er jeg som er rettet mot det jeg har en bevissthet om. Jeg går langs en gate, stopper opp og ser på et tre. Det å se er en intensjonal akt, og dens objekt, det den er rettet mot, er i dette tilfellet treet. Jeg kan nå skifte bevissthet til ikke å være rettet mot treet, men mot meg selv. Jeg tenker, her står jeg og ser på dette

Kapittel 1: Om å forstå følelsene | 21

treet. Men før dette skjedde, før jeg skiftet bevissthet og gjorde meg selv til objekt, mens jeg ennå bare sto og så på treet, hadde jeg likevel en følelse eller fornemmelse av at jeg ser på treet. Denne jeg-heten er til stede i alle våre bevissthetsakter, enten de er rettet mot oss selv eller noe annet. En bakgrunnsbevissthet om at når jeg ser på noe, så er det jeg som ser det. Dette er det vi vil kaller prerefleksiv selvbevissthet. Hvis blikket mitt tilfeldig glir over en stol i rommet mens mitt fokus er på noe annet, kanskje fordi jeg tenker konsentrert på noe, så har jeg et øyeblikk en prerefleksiv bevissthet om stolen, før blikket vandrer videre. I et øyeblikk trer stolen frem i mitt bevissthetsfelt som noe som ikke er meg, men som blir sett av meg. Selv om jeg ikke har en refleksiv bevissthet om meg selv, at jeg ser på stolen, ligger det innebygd i det å se stolen, at det er jeg som ser den. Denne prerefleksive selvbevisstheten, denne «følelsen av meg selv», inngår i alle bevissthetsakter, også de prerefleksive. En følelse av å være meg selv, som går som en tråd gjennom alle mine erfaringer. Dette medfører at når en følelse oppstår, og den oppstår alltid spontant, altså prerefleksivt, så medfører den alltid samtidig en erfaring av at det er jeg som føler. Det er ikke bare glede, men jeg-glede, min glede. Denne jeg-følelsen går forut for og er uavhengig av mine karakteregenskaper, av hvem eller hvordan jeg er eller hvordan andre ser på meg. Det subjektive jeget er ikke bærer av bestemte faste egenskaper, og viser seg bare ved å være subjektet for følelser, tanker og handlinger. Gjennom disse ytringsformene kommer det subjektive jeget til syne, for oss selv og for andre mennesker. Denne måten å komme til syne på er tidslig og dynamisk fordi følelser, tanker og handlinger er hendelser i tid.

Mening og språk

Det vi føler noe for, er noe som vi har en bevissthet om, eller for å uttrykke det på en annen måte, det er noe som fremstår for min bevissthet. Det er slike ting som fremstår for bevisstheten som vi kaller fenomener . Fenomenene fremstår alltid for oss med en bestemt mening. Det kan for eksempel være et tre, som fremstår som et tre, og ideen om et tre er treets mening.

Om følelsene 22 |

Selv det å være «meningsløs» er i denne sammenheng en form for mening. Når vi føler noe overfor et fenomen, forholder vi oss til det som meningsfylt, det vil si via dets mening. Ting får (vanligvis) mening gjennom språket vårt. Vi ser ikke et kaos av sanseinntrykk, vi ser trær, hus, veier, mennesker og skyer. Hver av disse tingene har en mening som er gitt oss gjennom ordene i språket, som selv er meningsbærere (Whorff 2012).

Hvis jeg går tur i skogen og møter en bjørn og blir redd for den, så forholder jeg meg, gjennom frykten, til bjørnen som farlig. Den er altså for det første en bjørn, og dyret får mening fra den mening ordet eller begrepet bjørn har for meg. Språket, som er menneskeskapt og konvensjonelt, tilfører dyret som står foran meg, en bestemt mening. Når jeg blir redd, og gjennom frykten ser dyret ikke bare som en bjørn, men som noe farlig, så henter jeg også dette meningsinnholdet fra språket og ordet eller begrepet farlig. Vi ser her hvordan følelsene våre også er vevd inn i språket.2

Språket kommer også inn på en annen måte: Følelsenes kroppslige tegn og uttrykk må også regnes som en form for språk. Uttrykkene, som gråt og smil, er konvensjonelle og gjenkjennelige og kommuniserer et bestemt meningsinnhold. Det er derfor naturlig å se nærmere på sammenhengen mellom intensjonalitet, mening og språk for å kunne forstå følelsene bedre.

Jeg vil først si to ting om mening. Det ene er at mening bare eksisterer i forhold til et subjekt, en bevissthet. For at et objekt skal ha mening, må det fremstå som meningsfylt for noen, for eksempel for meg, som har en bevissthet om objektet. Det er en direkte sammenheng mellom objektets mening og måten som jeg forholder meg til objektet på, hvordan jeg ser det, oppfatter det og forstår det. Hvis jeg ser et tre, vil jeg være tilbøyelig til å se på det som et tre, og det å være et tre er treets mening. Treet kan

2 Meningsdimensjonens betydning for intensjonale akter, inklusive følelsene, er en tidlig erkjennelse i fenomenologien (Føllesdal 1993). Her er mening representert med det greske begrepet noema, som betyr tanke, altså, når det gjelder følelsene, følelsenes «tankeinnhold». Mange filosofer har i det 20. århundret utforsket sammenhengen mellom mening og språk, mest radikalt Jacques Derrida (2018). Betydningen av sammenhengen mellom mening, språk og følelser er også blitt et viktig tema i psykologisk forskning (Barrett 2017, kap. 34).

Kapittel 1: Om å forstå følelsene | 23

også ses på som et tre av en bestemt type, som et grantre, eller som et tre som er egnet eller uegnet som juletre, eller som et tre som gir god skygge på en het solskinnsdag. Det er altså mange måter å gi dette konkrete treet mening på, som et tre, som et grantre, som et juletre, som et lite tre eller stort tre, som et friskt tre eller et sykt tre, og så videre. Tre, grantre, juletre er meningsenheter. I filosofien er disse blitt kalt ideer eller former, 3 i dag er det vanlig å kalle dem begreper. Et ord, som er en sekvens av lyder eller bokstaver, er bare et ord hvis det er et tegn med et begrep eller idé assosiert med seg.

Hvis jeg ser et tre, er den bestemte meningen jeg gir det, det som jeg ser treet som når jeg ser det, treets idé. Ideen «tre» er ett eksempel, «gran» et annet, «juletre» et tredje. Vi ser fort hvor viktig språket er for dannelsen av mening. Ved å ha et bestemt språk, et forråd av ord, har vi også et tilsvarende forråd av meningsenheter til rådighet når vi forholder oss til verden. Og ved hjelp av språkets ordbetydninger eller begreper kan vi gi de enkelte tingene mening. Hadde vi ikke hatt begrepet om et tre tilgjengelig i vårt sinn ved at vi har lært ordet, kunne vi ikke sett dette treet som et tre. De fleste meningsenheter har vi fått ved å lære det språket vi bruker. Ordene er bærere av meningsinnhold.

Som et eksempel på et objekt vi kan forholde oss til, kan vi ta en tegning. En tegnings mening er det tegningen forestiller. Dette kommer spesielt tydelig frem ved en tvetydig tegning, som Wittgensteins hare-and:4

3 Ideenes eller formenes (eidos) status er et av de tidligste temaene i europeisk filosofi, blant annet i uenigheten mellom Platon og Aristoteles. Den mest utførlige behandlingen i moderne filosofi av temaet finnes hos Locke (2014, Book II).

4 Denne figuren finnes hos Wittgenstein (2003, s. 285), som igjen har funnet den hos psykologen Joseph Jastrow.

Om følelsene 24 |

Denne tegningen kan forestille både en hare og en and. Det samme visuelle inntrykket kan altså ha to meninger. Dette er mulig fordi tegningen ikke er en eksakt fremstilling, men en skisse jeg selv fyller ut i min bevissthet for å gjøre den til noe meningsfylt. I denne utfyllingen bidrar forestillingsevnen min. Dette er ganske vanlig når vi ser og hører noe. Men disse to alternative måtene å utfylle den rene sansningen på her, der resultatet blir at vi ser en hare eller en and, forutsetter at vi har både et begrep om en hare og et begrep om en and i vårt språklige forråd. En person som aldri har hørt om en hare og ikke har ordet hare som en del av sitt språk, vil ikke kunne se tegningen som en hare. Så eksempelet fungerer fordi jeg som forfatter forutsetter at du som leser både har begrepet om en hare og begrepet om en and tilgjengelig i din begrepsverden. Når vi ser på tegningen, så ser vi altså enten en hare eller en and. Men vi kan ikke se den som hare og and samtidig, selv om vi kan skifte raskt mellom de to måtene å se på. Dette viser oss at vi normalt ser ting som noe bestemt. Det er dette som menes når vi sier at vi forholder oss til objektet gjennom dets mening. I fenomenologien (Føllesdal 1993) kalles en slik mening for noema, og i eksempelet har vi to mulige meninger, to noemaer, og dermed to forskjellige mulige intensjonale objekter. Denne typen tvetydighet ligner det som skjer når to personer forholder seg til samme hendelse, men med forskjellige følelser.

Hvis jeg går i en mørk bakgate i en storby og kjenner et øyeblikks frykt når jeg hører skritt bak meg, svarer lyden av skrittene til linjene på tegningen ovenfor. Sansene mine oppfatter lyden, og med forestillingsevnen utfyller jeg lydbildet slik at jeg oppfatter at jeg hører en person gå etter meg. Så kan vi tenke oss to følelser vi kan ha. Vi kan bli redde, og i og med frykten utfyller jeg dette bildet ytterligere til en farlig person, og dette er objektets mening. Eller kanskje jeg kan tenke med lettelse at jeg ikke er alene i gaten, og at det gir meg trygghet, med andre ord at jeg blir glad. Da vil objektet, personen jeg forestiller meg ut fra skrittene, for meg være et trygt medmenneske.

Tingenes mening svarer altså til ideer eller begreper; begrepet om en hare, begrepet om en and, begrepet om skritt, begrepet om en

Kapittel 1: Om å forstå følelsene | 25

overfallsmann, begrepet om frykt. Dette er allmenne ideer som kan forekomme i mange sammenhenger, det vil alltid være stadig nye tilfeller av de samme ideene. Så en bestemt hare er samtidig individuell og konkret, den vil leve sitt liv en gang, og selv om den ligner andre harer, er den ikke dem, men bare seg selv. Det å se på denne konkrete haren som et tilfelle av den allmenne ideen om en hare kaller vi idealisering. Og slik er vi mennesker, at alt vi ser, forestiller oss, tenker på eller føler noe for, gjør vi til gjenstand for en idealisering. For å fange tingene som begreper må vi gi dem en idealisert og derfor gjentagelig mening. Vi må gjøre den enkelte erfaring gjentagelig for å kunne tenke på den (en form for gjentagelse), fortelle om den, erindre den, skrive den ned, tegne et bilde av den, og så videre. Og gjentagelighet forutsetter idealisering, vi kan aldri gjenta en konkret opplevelse i alle sine aspekter og nyanser.

En følelse er også et slags begrep eller idé, den kan gjentas i forskjellig konkrete tilfeller, og den representerer derfor en idealisering av det den forholder seg til. Vi kan være triste fordi et fint glass knuses, fordi vi mister jobben, fordi en god venn dør, fordi en fin dag er over og kommer ikke igjen. I alle disse svært forskjellige situasjonene har vi samme følelsen, tristhet eller sorg. Sorgen er en idealisering av situasjonen vi sørger over, den forholder seg ikke til alle sider ved situasjonen, bare til det ene, at vi har tapt noe, at noe mangler.

Her kommer også følelsenes kroppslighet inn som et viktig element. Enhver følelse oppstår spontant, og den uttrykker seg spontant kroppslig. Slik er det alltid, og det kroppslige uttrykket er alltid gjenkjennelig, slik at vi uten videre kan gjenkjenne kroppsfornemmelsen som et uttrykk for følelsen. Det kroppslige uttrykket er komplekst og omfatter store deler av kroppen, kanskje hele kroppen, men likevel er det identifiserbart: Jeg kjenner meg (kroppslig) glad, trist, redd, og så videre. Vi kan med andre ord tale om et emosjonelt kroppsspråk bestående av bestemte uttrykk som tilsvarer vårt register av følelser. Vi er sannsynligvis ikke født med et slikt innebygget kroppsspråk, men har lært det gjennom å vokse opp i en kultur og lære et språk (Barrett 2017, kap. 2). Uansett kulturelt eller biologisk opphav er hver enkelt av oss utstyrt med et bestemt følelsesregister og

Om følelsene 26 |

tilsvarende kroppsspråk og som fungerer som et kommunikasjonsmiddel med andre mennesker, som får muligheten til å se på oss at vi har en bestemt følelse. Men mer bemerkelsesverdig er det at dette kroppsspråket er et kommunikasjonsmiddel for oss selv, slik at den spontane følelse gjør den som har følelsen, oppmerksom på følelsen.

Idealisering er en forutsetning for tenkning. Å tenke på noe, en ting eller en hendelse, eller kanskje en følelse, er å gjenta det i bevisstheten. Og det kan ikke gjentas i bevisstheten i hele sin konkrete fylde, bare i forenklet, altså idealisert form. Og språket er middelet vi har for å gjøre denne idealiseringen, vi tenker med språket.

Idealisering er også en forutsetning for all kommunikasjon. Det er umulig å kommunisere en helt unik og ugjenkjennbar hendelse, for ordene våre er av allmenn karakter. Når jeg forteller at jeg ble redd, bruker jeg ordet «redd» som finnes i språket, kan slås opp i en ordbok, og har vært brukt utallige ganger før om erfaringer som ligner den erfaringen jeg hadde. Jeg kan bare kommunisere ved å si at min erfaring hører til samme kategori, har samme mening eller noema, faller inn under samme idé og kan beskrives med samme ord som alle tidligere tilfeller av frykt. Jeg kan bare med språket kommunisere en idealisert mening, det unike ved erfaringen lar seg ikke si. Og hva mer er, det unike ved hendelsen lar seg ikke føle, for følelser er som ord, vi gjentar det å være trist, sint, glad eller redd, og når vi føler noe, er det som et tilfelle av noe allment, nemlig tristhet eller frykt. Når jeg i en konkret situasjon blir redd, så er dette en enkelt konkret hendelse med en bestemt betydning i mitt liv. Selv om den kan ligne en annen situasjon der jeg er redd, så vil den ikke være den andre situasjonen, denne konkrete hendelsen skjer bare en gang. Men samtidig er frykten en gjentagelse av noe allment, nemlig fenomenet frykt. I løpet av livet vil vi være redde mange ganger og for mange forskjellige ting, og de vil alltid være individuelle hendelser og samtidig gjentagelser av samme følelse, nemlig frykt.

Kapittel 1: Om å forstå følelsene | 27

Velger vi våre følelser?

Følelsene oppstår spontant, men vi blir oss dem bevisst ved refleksjon. Dette er temaet i det følgende, og vil lede frem til følgende viktige spørsmål: Når en følelse oppstår spontant, kan den da sies å være valgt? Velger vi våre følelser? Eller med andre ord, velger vi hvordan vi vil forholde oss til verden, slik vi gjør gjennom våre følelser? Jeg vil argumentere for at vi kan si at vi velger våre følelser, men bare hvis vi ikke har et for snevert begrep om hva det er å velge. I dagligspråket begrenses ordet valg ofte til bare reflekterte eller bevisste valg, mens jeg vil også inkludere spontane og «ubevisste»5 valg.6

Spørsmålet om hvorvidt vi velger våre følelser, er en problemstilling fordi følelsene nettopp er prerefleksive og derfor nettopp ikke et resultat av det vi kunne kalle refleksive eller overlagte valg. Jeg kan ikke fremkalle en følelse ved en bevisst beslutning. Slik frykten oppstår spontant når jeg hører skrittene i bakgaten og slik gleden oppstår spontant når Maria smiler til meg eller når jeg får en gave, slik oppstår enhver følelse spontant i forhold til sitt intensjonale objekt. Og blir jeg ikke spontant glad for gaven, kan jeg ikke tvinge meg selv til å bli glad ved en kraftanstrengelse.

Siden en følelse for det første er en måte å forholde seg til noe på, og for det andre oppstår spontant, er det nærliggende å spørre om vi likevel kan si at vi velger våre følelser, med andre ord om vi velger å føle noe bestemt i forhold til et objekt? Eller er det slik at følelsene bare dukker opp i oss, helt utenfor vår egen kontroll? Siden følelsene oppstår helt spontant, klarer vi jo ikke gjennom en bevisst anstrengelse å hindre oss selv i å ha en følelse vi har eller selv fremskaffe en følelse vi ikke har. Vi sier gjerne at en hendelse vekker en følelse, som om hendelsen selv er årsak til at følelsen oppstår, og personen som føler, reduseres til en passiv tilskuer i det hele.

5 Jeg setter ordet «ubevisst» i gåseøyne, fordi det ikke dreier seg om noe ubevisst i Freuds betydning av ordet. At noe er «ubevisst» betyr bare at det ligger utenfor vår oppmerksomhet.

6 Slike valg er blant annet beskrevet i Moss & Al-Hindi (2008, s. 176).

Om følelsene 28 |

Hva er følelser? Hva betyr det når vi blir glade, triste, sinte eller har angst? Denne boken gir en moderne innføring i følelsene med utgangspunkt i at en følelse alltid har en mening, og at nøkkelen til å forstå følelsen er denne meningsdimensjonen.

Følelsene handler om vår identitet, vårt forhold til oss selv og til verden, og de uttrykker hvilke verdier vi har. En følelse sier alltid sannheten om den som har følelsen, og den gir en innsikt som vi ikke kan få på annen måte.

Om følelsene vil være en hjelp til å forstå egne og andres følelser, og gir et godt grunnlag for alle som i sine fag og sin profesjonelle praksis må forholde seg til følelser.

Hans Herlof Grelland er master i filosofi og professor emeritus i kvantekjemi ved Universitetet i Agder. Han har i mange år undervist i temaer på grenseområdet mellom filosofi og psykologi. Han har flere internasjonale publikasjoner innen feltene fenomenologisk filosofi, vitenskapsteori og teoretisk fysikk og har skrevet flere bøker, blant annet Tausheten og øyeblikket. Grelland har også mange års praktisk erfaring fra kommunikasjonsgrupper, sjelesorggrupper og personlig veiledning.

,!7II2E5-acdcdh! ISBN 978-82-450-2323-7
Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.