Kapittel

Kapittel 4 Kolleger 42

15 Fremmed mann 43 16 Leke med sjal? 46 17 Foreldreengasjement 48 18 Feilaktig uttale 49 19 Ahmadiyya 51 20 Julebord for alle? 53

Litteratur 56 Forfatteromtale 57

2 Hva er teater?

Turen til dukketeateret hadde vært forberedt i lang tid. Vi skulle se et stykke om Albert Åberg. Boka var gjennomlest og gjenfortalt, omtalt og gjort kjent etter alle kunstens regler. Noen dager før turen kom en far «B», som hadde to døtre på avdelingen, til meg og sa: «Barna mine skal ikke være med på dukketeateret». Jeg ble sjokkert, overrasket og fullstendig overrumplet. Hva? Skulle de noe annet? Skulle de reise bort? Eller ville han nekte dem denne opplevelsen? Jeg spurte hva han tenkte, og hvorfor de ikke kunne være med.

Jeg var takknemlig for at vi hadde et godt samarbeid i utgangspunktet. Faren sa ifra noen dager før forestillingen, slik at vi kunne diskutere dette. Han sa noe sånt som: «Du må forstå, vi har aldri vært på teater, vi vet ikke hva det er, vi vet ikke hvor det er, vi vet ikke om det kan være noe farlig med reisen dit med både tog og buss». Jeg var lettet over at han tok det opp, slik at jeg fi kk muligheten til å beskrive alt: Hva dukketeater er, hva innholdet var, at forestillingen var spesielt tilrettelagt for barn, at vi hadde mange nok voksne med, at barna ville være trygge, at de kunne låne boka med seg hjem og se og lese hva historien handlet om. Til slutt sa jeg at faren kunne bli med hvis han ville. Til det svarte han at han måtte diskutere dette med sin kone. Jeg krysset fi ngrene. På selve dagen kom ikke far; han skulle på jobb, men mor stilte med begge døtrene og lillebror i vogn. Og alle fi re ble med på teater. De storkoste seg, alle sammen, og moren takket meg for opplevelsen på alles vegne.

Refl eksjon

Heldigvis tok denne faren saken opp på forhånd. Et annet mulig scenario kunne vært at han ringte og sa at barna var syke den dagen vi skulle på teater. Da hadde han «sluppet» diskusjonen. Faren valgte i stedet å drøfte dette med meg. Der ligger også hele muligheten for dialog, forståelse, respekt, utveksling og et potensial for endring.

Gjennom foreldremøter, foreldresamtaler, oppstartsamtaler og forventningsavklaringer bør vi formidle at foreldrene må spørre om de er usikre på noe av det vi gjør i barnehagen, eller om noe er uklart. Spørsmål kan være en positiv inngang til en god dialog. Dette må dyrkes aktivt i hverdagen helt ned på mikronivå. Daglige tilbakemeldinger til foreldrene om hva barnet deres har opplevd, hva det har mestret, hva det har sett, hørt og sagt, gir et enestående utgangspunkt for å skape tillit og forståelse.

Om det skal føles trygt og reelt for foreldrene å spørre om alt de måtte stusse over eller lure på, må det tilrettelegges for både spørsmål og tilbakemeldinger av dem som eier planene, setter agenda, løser dagen, og det er oss selv – det er personalet.

Spørsmål Refl ekter rundt ordene «foreldrenes medvirkning». Hva betyr dette på din arbeidsplass? Beskriv foreldremedvirkning med eksempler. Kan dere i barnehagen legge bedre til rette for foreldremedvirkning enn dere allerede gjør? I tilfelle hvordan? Hvor bør grensene gå for foreldrenes medvirkning?

3 Invitasjon til foreldresamtale

Etter vanlig praksis slik jeg allerede hadde gjort i fl ere år, hengte jeg opp et A4-ark på oppslagstavla i garderoben slik at alle foreldrene kunne se det. På arket var det oppført mange datoer, mange klokkeslett, og med overskriften:

FORELDRESAMTALER – SKRIV DERE OPP PÅ ET TIDSPUNKT SOM PASSER

En dag observerte jeg en mor som stod lenge og så på oppslaget. Hun spurte meg: «Foreldresamtaler, hva er det? Er det samtaler mellom foreldrene? Skal jeg snakke med en av de andre foreldrene?»

13 Jesus?

Hvert år får barnehagen invitasjon til julefeiring i kirken. I årenes løp har vi blitt stadig mer profesjonelle og strukturerte i hvordan vi presenterer dette for foreldrene. De skal gi sitt samtykke til om barna får delta. Denne hendelsen ligger mange år tilbake og skjedde lenge før dette var profesjonalisert. Det fratar ikke meg ansvaret som leder, noe jeg ble tydelig klar over denne dagen.

Vi satt i kirken, og hele avdelingen var med, både barn og voksne. Jeg satt ved siden av fi re år gamle «F», som kom fra en muslimsk familie. Han så, lyttet og var engasjert i det presten fortalte. Plutselig så han på meg og sa: «Jesus?! Sa han Jesus?! Jeg får ikke lov til å høre om Jesus!»

Akkurat da var det ikke mulig å gjøre dette «ugjort», og anledningen for å snakke med gutten midt under gudstjenesten var svært begrenset. Jeg husker heller ikke nå hvordan jeg taklet dette etterpå, og om jeg faktisk snakket med foreldrene, eller om jeg håpet at dette bare skulle gli over og ikke bli gjenfortalt hjemme. Det som derimot sitter tydelig i min hukommelse, er forskrekkelsen hans og spørsmålene «F» stilte.