Lekne fortellinger (driv-serien) (9788245047622

Lekne fortellinger

Per Gustavsson

Lekne fortellinger

Lek, fellesskap og fortellerglede

Per Gustavsson

Å fortelle selv

Da jeg begynte å fortelle eventyr og fortellinger for barn, hadde jeg ikke særlig talent for det, kanskje tvert imot. Som barnebibliotekar hadde jeg barnegrupper på besøk, og jeg avsluttet med å lese en bok høyt for barna. Jeg valgte vakre og spennende bildebøker. Likevel fikk jeg det aldri noe godt til når jeg skulle lese en bildebok høyt for en større gruppe med barn. Alltid var det noen som ikke så bildene, og alltid var det noen som ville se forrige bilde på nytt igjen. Alltid var det noen som ut fra en detalj begynte å fortelle om noe som overhodet ikke hørte sammen med fortellingen. Alltid ble det uro i gruppa.

En gang da jeg hadde besøk av en gruppe med barn spurte jeg:

– Vil dere høre en fortelling?

– Ja, svarte barna.

– Ta fram boka! la de til, der jeg satt helt stille uten å ha en bok i hendene.

– Jeg har fortellingen her inne i hodet, sa jeg og begynte å fortelle.

Jeg merket hvordan mine egne ord bar og løftet fram fortellingen. Det ble ro i gruppa, og barna fulgte med meg på fortellingens sti inn i eventyret. De lyttet på en måte som de aldri hadde gjort før. Det var en merkelig følelse å få oppleve at ordene alene kunne

gi barna en så fantastisk opplevelse. Sånn er det fortsatt, og jeg forteller eventyr etter eventyr og fortelling etter fortelling. For barn i alle aldre, for ungdommer og for voksne. Nå har jeg fortalt fortellinger og eventyr i 40 år – de siste 30 årene på heltid.

«Hvordan klarer du å huske alle eventyrene og fortellingene?» er et spørsmål jeg ofte får. Den som spør, legger gjerne til at hun eller han selv ikke klarer å lære seg en eneste fortelling utenat. Det kan ikke jeg heller. Å fortelle fritt betyr ikke å lære seg det man skal fortelle, ord for ord. Det handler om å gjøre ordene, eventyrene og fortellingene til sine egne og å føle seg hjemme i dem. For å gjøre dette må man både vandre omkring i miljøene, bli kjent med personene og kjenne på lyd og lukt. Det du forteller eller skal fortelle, blir til en indre film. Ved hjelp av fortellingens røde tråd skaper fortelleren sin egen versjon. Det gjelder å finne ord som ligger godt i munnen – et språk som er naturlig og enkelt, og som man selv er komfortabel med.

Om du snubler litt i ordene mens du forteller, gjør det ingenting. Det viktige er at de som lytter, kjenner på kroppen at du liker å fortelle og syns det er godt å formidle til akkurat dem, og at det du forteller, er valgt ut spesielt for dette publikumet. Det er når de som lytter, opplever dette, at fellesskapet oppstår. Slik er det med barna også. Når de kjenner det, føler de seg sett og viktige. Det er da de som lytter, med sine reaksjoner, både i ord og kroppsspråk, bidrar til å skape historien, sammen med deg. Du som forteller, og de som lytter til deg, kommer på en måte nærmere hverandre og skaper et felles rom. Dette rommet er fortellingens magiske rom, og etter fortellerstunden vender dere tilbake til hverdagens verden – den dere hadde glemt en liten stund.

Den store poteten

Det var en gang en potet, og den var jammen ikke liten. Jeg tror aldri du har sett en sånn potet. Den vokste og vokste og ble stor som en ball. Siden fortsatte den å vokse og vokse og ble høyere enn et epletre. Snart var den høyere enn ei gran, og til slutt var den like stor som kirka i byen. Da høsten kom, var bonden bekymret. Hva skulle han gjøre med poteten? Den fikk jo ikke plass i kjelleren og heller ikke inne på låven. Han tenkte og tenkte, og til slutt fikk han en idé. Siden poteten var så stor, kunne den jo passe som et hus å bo i.

Bonden hentet øksa og hugget til ei dør i poteten. Han fortsatte med å grave ut av poteten slik at det ble et stort rom der inne. Deretter brukte han øksa til å hogge ut vinduer. Nå kunne både bonden, kona og alle barna flytte inn i huset. Katt og hund og ku og gris fikk også plass.

Hver gang de ble sultne, tok de bare litt potet fra veggen og satte på kok og lagde potetmos eller stekte potetboller. Til slutt var rommet inne i poteten så stort at når kua rautet i den ene enden, hørte de det ikke i den andre enden av poteten.

Familien bodde inne i poteten hele vinteren. Da våren kom, hugget bonden opp poteten i småbiter og satte den ned i jorda. Senere utpå høsten hadde bonden fått så mye potet i åkeren sin at han solgte poteter over hele Norge. Helt siden den gang har det vært nok av potet i landet vårt. Men aldri igjen har en potet blitt så stor som ei kirke. Jeg har i alle fall ikke sett en slik potet. Har du?

En løgnfortelling som er så konkret som denne, fungerer å fortelle for både små og store barn. Fortellingen kan introduseres ved at den som forteller, har med seg poteter i ulike størrelser: en bitte liten, en uvanlig stor og kanskje en med uvanlig form. Avslutningsspørsmålet kan inspirere til å fortsette å fantasere og fortelle videre ved at fortelleren har med seg en kurv med poteter som kan inspirere til nye fortellinger. Et annet alternativ kan være gulrøtter med rare former og lengder. Kanskje kan man dyrke poteter eller gulrøtter selv?

Fortellingen stammer fra Pedersöre i Österbotten i Finland og forklarer hvordan poteten ble vanlig der. I den norske utgaven er Finland byttet ut med Norge.

Hvordan det gikk til at bjørnen fikk kort hale

For veldig, veldig lenge siden var bjørnen ute og gikk. Det var på den tiden at bjørnen hadde en lang og buskete hale. Det begynte å bli kaldt, og vinteren var på vei. Men før bjørnen krøp inn i hiet, ville hun spise seg mett. Rett som det var, støtte hun på reven. Reven hadde en stor og fet fisk i munnen.

– Hvor har du fått den der fra? spurte bjørnen.

– Jeg har vært ute på isen og fisket, svarte reven, som var en skikkelig luring.

Nå skulle han lure den dumme bjørnen.

– Gjør du som meg, bjørn, da kan du også få deg fisk, fortsatte reven. Gå ut på isen og lag et hull. Stikk halen ned gjennom hullet. Snart napper det. Jo lenger du sitter, desto mer fisk får du.

Bjørnen loffet ned til vannet og ut på isen. Hun lagde et hull i isen, satte seg ned og lot halen falle ned i hullet. Det var skikkelig kaldt, og bjørnen kjente at det svei skikkelig i halen. Men bjørnen tenkte på det reven hadde sagt: Jo lengre hun satt der, desto mer fisk ville hun få.

Etter en lang stund tenkte hun at nå måtte det være nok. Hun reiste seg opp på alle fire. AU! Det gjorde så vondt! Halen gikk rett av. Den hadde frosset fast i isen.

Etter den dagen har bjørnen hatt kort hale.

Denne fortellingen passer utmerket å fortelle som en bordfortelling med tøydyr. Et hvitt laken eller bomull dekker et lite bord og blir til isen. Bjørnens lange hale er festet med borrelås. Når bjørnen reiser seg opp etter å ha fisket ferdig, river fortelleren bort halen. Iblant har jeg fortalt med en liten strikket rev og lagt fortellingen i revens munn. Barna er oppmerksomme og protesterer alltid når reven sier at det er kult

å bli lurt. Fortellingen er også lett å fortelle litt mer dramatisk hvis fortelleren bytter på å være rev og bjørn. Når bjørnen setter

Denne fortellingen er også gøy å leke fordi den har så tydelige karakterer: den falske og innsmigrende reven og den lettlurte bjørnen, som skriker av smerte når hun reiser seg opp og halen går av. Fortellingen er velkjent over hele verden. I en av mine andre bøker har jeg en annen forklaring på hvordan bjørnen fikk kort hale …

Fortellingen var ikke lengre

Det var en gang ei jente som gikk på veien. Der fant hun et lite skrin. Skrinet var låst. Da hun hadde gått et stykke, fant hun en nøkkel. – Tenk om den passer i skrinet, sa jenta.

Hun satte skrinet på en stein og stakk nøkkelen i nøkkelhullet. Hun vred om nøkkelen og hørte et knepp. Lokket gikk opp!

Kan du gjette hva som var i skrinet?

Jo, en hale! Og hadde halen vært lengre, så hadde fortellingen også vært det.

Fortellingen kan med fordel avslutte en fortellerstund hvis fortelleren velger en gjenstand som på samme måte som halen kunne ha vært lengre. Fortellingen kan også lett gjøres om til en lek, der barna får lov til å gjemme noe i skrinet, beskrive det og så skal de andre barna gjette hva det er som er gjemt i skrinet. Snipp, snapp, snute, så var fortellingen ute!

Copyright © 2023 by

Vigmostad & Bjørke AS

All Rights Reserved

© 2015 Per Gustavsson og Natur & Kultur, Stockholm

1. utgave 2023 / 1. opplag 2023

ISBN: 978-82-450-4762-2

Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen

Omslagsdesign ved forlaget

Illustrasjoner i materie: Lisa Lanning

Omarbeidet fra svensk av Runar Ragnarson Brataas

Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget

Kanalveien 51

5068 Bergen

Tlf.: 55 38 88 00

e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no

Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

I leken er alt mulig. Tid og rom forvandles til noe helt annet i eventyrenes verden. Å koble fortellinger sammen med lek kan hjelpe elevene til å utvikle språklig bevissthet og å forstå seg selv og verden bedre. Alle kan leke, og alle kan fortelle. Det handler bare om å tørre å slippe seg selv fri – og å våge å bli til en jamrende katt eller en grusom kjempe.

I Lekne fortellinger har Per Gustavsson samlet 35 utvalgte folkeeventyr og fortellinger. Fortellingene passer for elever på småskoletrinnet, men også yngre barn. Felles for dem alle er at de er enkle å fortelle og lære seg utenat. Til hver fortelling gis det en kort beskrivelse av hvor fortellingen stammer fra, og konkrete tips til hvordan den kan levendegjøres ved hjelp av lek og bevegelse når den fortelles. Fortellingene passer også til fri- og rammelek etter at fortellerstunden er over.

Lekne fortellinger er en del av driv-serien med håndbøker for læreren der materialet kan tas direkte i bruk i undervisningen.

Per Gustavsson er fortellerpedagog, tidligere barnebibliotekar og forfatter. Han har gitt ut mange ulike eventyrsamlinger og fortellerbøker og er en aktiv formidler som er opptatt av å fremme fortellingenes magi. Han har også vært initiativtaker til Sagomuseet i Ljungby i Sverige og fortellerfestivalen på samme sted.

ISBN 978-82-450-4762-2