Fjerntolking (9788245041682)

FJERNTOLKING

En bok om meningsdannelse

Jessica Pedersen Belisle Hansen

Jessica Pedersen Belisle Hansen

FJERNTOLKING

En bok om meningsdannelse

Copyright © 2023 by Vigmostad & Bjørke AS

All Rights Reserved

1. utgave 2023 / 1. opplag 2023

ISBN: 978-82-450-4168-2

Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen

Illustrasjoner i boken: Jessica Pedersen Belisle Hansen

Omslagsdesign ved forlaget

Omslagsbilde: Jessica Pedersen Belisle Hansen

Forfatteren har mottatt støtte fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.

Boken er utgitt med støtte fra Kunnskapsdepartementet ved Lærebokordningen for høyere utdanning.

Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget

Kanalveien 51

5068 Bergen

Tlf.: 55 38 88 00

e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no

Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

FORORD

Dette er en bok om fjerntolking, altså tolking der deltakere ikke befinner seg på samme sted, og tolkingen på et eller annet vis foregår gjennom teknologi. Fjerntolking i det norske samfunnet er et mangefasettert fenomen som tar mange ulike former. Det dreier seg om mange forskjellige typer samtaler, flere forskjellige språk, forskjellige typer teknologi, forskjellige personer med svært forskjellige arbeidsoppgaver og forskjellige situasjoner der deltakere er plassert på forskjellige steder og tolken er på andre steder enn de øvrige deltakerne. Det er mange involverte faktorer som gjør hver enkelt situasjon unik på sin måte. Denne boka kan ikke dekke alle situasjoner og forhold, og det er heller ikke intensjonen bak boka. Mitt ønske er at boka skal gi innsikter om tolking og samhandling i situasjoner der tolkingen på et eller annet vis foregår via teknologi, og at disse innsiktene skal kunne bidra til samhandlingspraksiser som fremmer tolkingen, og dermed samhandlingen, og et bedre grunnlag for å vurdere når og om tolkingen kan foregå gjennom teknologi.

Det er flere mulige innganger til en slik bok. Kjernen i boka handler om samhandling i institusjonelle situasjoner, og jeg tar utgangspunkt i at deltakere i samhandling skaper mening sammen gjennom samhandlingen. Boka handler ikke om meningsdannelse som kognitive prosesser, men om meningsdannelse som det mennesker gjør sammen i samhandling. I tillegg til samhandlingen berører boka tematikk som flerspråklighet, samfunnsforhold, offentlige tjenester og tjenesteyteres plikter og, ikke minst, innbyggeres rettigheter i samfunnet. Det er fordi disse forholdene henger sammen med tolkingen. Derfor åpner boka med en litt bred inngang om flerspråklighet i samfunnet og et

Forord overblikk over noen erfaringer fra fjerntolking i Norge før tematikken dreier seg over mot samhandling.

Selv om boka på noen måter tar form som en fagbok, vil den kanskje overraske leseren i at den ikke alltid tilbyr løsninger og foreslår konkrete praksiser. Det er det flere grunner til. Den ene er at det er mange faktorer involvert, og en praksis vil kunne gi svært forskjellige utslag avhengig av de mange faktorene. Formålet med boka er heller å tilby et analytisk perspektiv som kan bidra til en dypere forståelse av fenomenet og noen råd på veien som kanskje kan bidra til bedre praksiser.

Det ville aldri ha blitt noe av denne boka uten hjelp fra mange. De første og aller viktigste er de som har hjulpet meg underveis i forskningsprosjektet da jeg var stipendiat ved MultiLing – Senter for flerspråklighet ved Universitetet i Oslo.1 Særlig er jeg takknemlig til mange jeg ikke kan navngi. Jeg er umåtelig takknemlig til deltakerne i forskningsprosjektene mine, som har latt meg gjøre opptak av samtalene deres, latt seg intervjue og vist frem sine praksiser for meg. Jeg er takknemlig til tolker som på ulike måter hjulpet meg med å forstå og har forklart språklige fenomener og samhandlingspraksiser for meg. Det ville aldri ha blitt noe av denne boka uten noen som trodde på prosjektet. Jeg er umåtelig takknemlig for redaktøren min, Anne Therese Tøsse Gjerløws, interesse, engasjement og støtte. Hun viste umiddelbart interesse for prosjektet og har vært til enorm hjelp underveis i prosessen. Tilsvarende vil jeg rette en stor takk til Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening som tildelte et stipend for prosjektet. Det var av stor betydning for meg å se at andre hadde tro på prosjektet og bidro til motivasjon underveis i prosessen.

Hva er vel en tekst uten lesere? Jeg skylder flere lesere en stor takk for innspill jeg har fått underveis. En særlig takk går til Hanne Skaaden. I tillegg til hennes bidrag med viktige innsikter og nyttige kommentarer til manuskriptet er jeg svært takknemlig for de mange samtalene vi har hatt om tolking og særlig skjermtolking gjennom årene. Jeg vil gjerne også rette en stor takk til Kristian Skedsmo for innsiktsfulle og viktige kommentarer til manuskriptet og for svar på underlige spørsmål både innenfor og utenfor arbeidstid. Jeg har satt stor pris på det.

1 Dette arbeidet er delvis finansiert av Norges forskningsråd gjennom ordningen Sentre for fremragende forskning, prosjektnummer 223265.

Takk også til Anna Lena Nilsson for viktige og innsiktsfulle innspill til teksten. Takk til Christian Bjørn Bjerke for nyttige innspill til manuskriptet. Takk til Åshild Søfteland for nyttige kommentarer og innspill. Takk også til Panita Laksuktom for innsikter og innspill. Dessuten vil jeg rette en stor takk til veilederne mine på doktorgradsprosjektet. Takk til Jannis Androutsopoulos. Det var han som foreslo den gang da jeg skulle begynne på forskningsprosjektet at jeg skulle skrive en bok på norsk om dette etter at jeg hadde fullført prosjektet. Og siden har det vært sånn. En særlig takk vil jeg også rette til Jan Svennevig, som introduserte meg for samhandlingsperspektivet mange år tilbake og som har vært til stor støtte i arbeidet med å utforske skjermtolka samtaler og som dessuten har tatt seg tid til å lese manuskriptet og bidra, atter en gang, med verdifulle innsikter og kommentarer. Jeg vil rette en særlig takk til Marthe Ødegård Olsen for heiarop, innsiktsfulle kommentarer og spennende samtaler om mening underveis gjennom hele forskningsprosjektet og skriveprosjektet. Takk for at du har lest manuskriptet og vist meg hva du har tenkt når du har lest. Takk også til Hilde Fiva Buzungu for innspill til manuskriptet og for samtaler om tolking og om boka. En særlig takk må som vanlig rettes til Vegard D.S. Hansen, som aksepterer at jeg murer meg inne bak bøkene og blir der altfor lenge og som dessuten til enhver tid er mer enn villig til å diskutere skriving som en tidvis kreativ og tidvis teknisk prosess og filosofiske aspekter ved kommunikasjon.

KAPITTEL 1 INNLEDNING

En av de aller første samtalene jeg tolka gjennom videoteknologi, gjorde langvarig inntrykk på meg. Dette var en av mange samtaler der jeg kom til å tolke fra et tolkestudio, og nå var jeg alene i det lille rommet. Jeg hadde fått to dagers opplæring der en tolk med mer erfaring med skjermtolking viste meg hvordan teknologien fungerte og var med meg i studio mens jeg tolka de første samtalene. Det ble lagt mye vekt på teknologien i opplæringen, altså hvilke knapper jeg skulle trykke på for å koble opp en telefonsamtale mellom en som snakket norsk tegnspråk og en som snakket norsk talespråk (og i noen tilfeller dansk, svensk og engelsk). Det var knapper som skulle trykkes på dersom jeg ville sette over samtalen, og det var knapper jeg kunne trykke på for å ringe ut. Og så kunne jeg justere lyd inn ved hjelp av noen få tastetrykk, og lyd ut med noen andre tastetrykk. Dessuten måtte jeg passe på at bildet av meg var stilt inn riktig. Teknologien var ikke veldig kompleks. Det gjaldt bare å huske hvor de forskjellige funksjonene var. Vi snakket litt om hvordan jeg kunne tilpasse språket, særlig tegnspråket, til mediet. Jeg hadde allerede for lengst etablert strategier for å tilpasse talen til telefonmediet. Noen av dem hadde jeg lært allerede da jeg var kanskje tre eller fire år gammel og pappa forklarte for meg at bestemor ikke kunne se at jeg nikka, så jeg måtte svare med stemmen. Jeg hadde dessuten senere flere års erfaring fra arbeid i et kundesenter der jeg kunne besvare opp mot 100 telefonsamtaler hver dag og var bevisst ting det kan være vanskelig å få til på telefonen og ord det kan være vanskelig å oppfatte på grunn av enkelte språklyders egenskaper. Det kan for eksempel være vanskelig å høre forskjell på «s» og «f» på telefonen. Det jeg ikke fikk opplæring i nå og som jeg ikke hadde tenkt gjennom at jeg kunne trengt i det minste å tenke over, var kompleksiteten i den tolka samtalen når den foregår via teknologi.

KapIttel 1: InnlednIng

Det var imidlertid ikke teknologien i seg selv som var problemet da jeg fjerntolka en samtale uten støtte for aller første gang. Jeg følte meg veldig alene der jeg satt i det lille, firkanta rommet med blå vegger. Akkurat denne blåfargen var valgt fordi den har vist seg å egne seg godt som bakgrunn for videosamhandling. Belysningen var nøye utvalgt. Det jeg sleit med, var hvordan å få til tolkingen. En kvinne hadde oppsøkt et offentlig kontor for å få hjelp med noe prekært. Samtalen var følelsesladd, og partene hadde masse felles bakgrunnskunnskap som jeg ikke hadde kjennskap til. Jeg hadde bare snublet inn i denne samtalen eller relasjonen ved hjelp av videoteknologi. Turtakingen, altså organiseringen av samtalen i samtaleturer, var vanskelig. Det var mye som skulle sies. Det var lite som kunne gjøres. Det hele var fortvilende. Kameraet i det offentlige kontoret var nok på autofokus, for det endret innstillinger da kvinnen reiste seg og ville gå. Det var ikke noe jeg hadde kapasitet til å si ifra om eller be om at de endret, og ikke ville det passet seg akkurat da heller. Det var andre ting som var viktigere. Det lille bildet av personene på skjermen min, endringene i kameraets fokus og det at kvinnen reiste seg for å gå mens de fortsatt snakket, de emosjonelle sidene ved samtalen – alt var vanskelig. De kom til en slags enighet om at de ikke kom til å få løst dette. De avsluttet samtalen og la på. Jeg satt alene igjen i det lille rommet med blå vegger og god belysning og visste godt hvilke knapper jeg skulle trykke på, men det hjalp ikke. Jeg hadde bare tolka i ti minutter og likevel hadde jeg vondt i hodet og en ubehagelig følelse av maktesløshet i kroppen. Det er ikke bare tolker som synes skjermtolking kan være utfordrende. Selv om tilgang til kvalifiserte tolker over hele landet har blitt fremhevet som en av fordelene ved bruk av teknologi, har også fagpersoner som skal kommunisere med noen ved hjelp av tolking, observert at dette ikke blir helt det samme som å ha tolken til stede i rommet. Et eksempel på at det kan være utfordrende også fra fagpersonens perspektiv finner vi i en avisartikkel i VårtOslo sommeren 2020:

Psykiatriske pasienter skal ha slitt med å gjøre seg forstått via tolk i korona-tiden.

Tolking via skjerm eller telefon i stedet for ved fremmøte var et viktig tiltak for å hindre koronasmitte. Men enkelte psykiatriske pasienter skal ha slitt med å gjøre seg forstått på denne måten. (Velle, VårtOslo, 2020)

Dette er altså overskriften og ingressen fra en nyhetsartikkel som dukket opp i Oslo-avisa VårtOslo i juli 2020. På dette tidspunktet var mange av samfunnets aktiviteter og virksomheter flyttet over til diverse videoplattformer på grunn av covid-19-pandemien. Slik hadde de blitt gjennomført, med mer eller mindre hell, siden nedstengingen av samfunnet i mars. I løpet av bare noen måneder ble det kjørt i gang og gjennomført prosesser for å ta i bruk teknologi i stor skala i norsk offentlig sektor, prosesser som vanligvis ville tatt flere år. Mens skjermtolking – eller videotolking eller bildetolking, som fenomenet kalles i forskjellige sammenhenger – var et velkjent og omdiskutert fenomen i tolkefeltet i flere tiår før dette (se for eksempel Haualand, Natvig og Ørsnes, 2006; Hordaland fylkeskommune og UDI 2003; Statens vegvesen, 2001), aktualiserte pandemien bruk av videoteknologi til blant annet tolking i mye større grad. I avisartikkelen i VårtOslo sto det at OMOD Center for Social Justice hadde blitt kontaktet av bekymret helsepersonell som grunnet pandemien kun fikk tilgang til tolking via telefon og videoteknologi når de skulle møte pasienter som de ikke delte språk med. Helsepersonell hadde opplevd at noen pasienter «ikke kunne gjøre seg forstått» når tolkingen foregikk gjennom teknologi. I praksis innebar forståelsesproblemene at pasienter faktisk sto uten behandlingstilbud i flere måneder. Dette er naturligvis svært alvorlig og ikke akseptabelt. Innbyggere har rett til likeverdige offentlige tjenester uavhengig av språklig bakgrunn. I nyhetsartikkelen ble helsepersonells bekymringer svart på av en leder for en tolketjeneste. Lederen forklarte at telefon eller videoteknologi var gode måter å levere tolketjenester på og at dette nok ville øke i fremtiden. Inntil denne notisen dukket opp, hadde de få nyhetsartiklene som var skrevet om skjermtolking i norsk sammenheng, hatt en positiv vinkling der skjermtolking ble fremstilt som en løsning på flere problemer og som vil kunne sikre tilgang til kvalifiserte tolker på tvers av geografiske hindringer. Mye

KapIttel 1: InnlednIng

av diskusjonen om tolking via videoteknologi handlet om hvordan teknologien muliggjør kommunikasjon på avstand, og at teknologien dermed kan brukes til å sikre mer effektiv tjenesteleveranse. I denne avisartikkelen ble skjermtolking og telefontolking problematisert. Utfordringen som ble beskrevet, tydet på at det ikke var bare enkelt å utføre alle samtaler via video. Hvis videoteknologi muliggjør kommunikasjon på avstand og gir deltakere i ulike aktiviteter visuell og auditiv tilgang til hverandre, hva er så annerledes? Det er dette jeg har vært nysgjerrig på og undersøkt i forskningen min.

Denne boka er skrevet med flere mottakere i tankene. En viktig mottaker er deg som studerer til å bli tolk og deg som allerede har tolkeutdanning, men er nysgjerrig og kunne tenke deg å lese mer. I henhold til tolkeloven (2021) § 14 må tolken «forsikre seg om at forholdene ligger til rette for forsvarlig utførelse av tolkeoppdraget», men tolkingen avhenger også av hvordan fagpersoner i offentlig sektor legger til rette for tolking i samtalen (eller ikke) og hvordan de tar i bruk teknologien ved fjerntolking. Boka er derfor også skrevet for deg som møter personer med forskjellig språklig bakgrunn i arbeidet ditt i helsevesenet, i skole og utdanning, hos Nav, i rettsvesenet og i andre virksomheter, og benytter deg av tolketjenester i disse møtene. Gjennomføringen av tolka samtaler der tolkingen foregår via teknologi, krever kunnskaper om kommunikasjon og om noen av særegenhetene ved tolking via teknologi, av både tolker og fagpersoner i offentlig sektor. Tolkeloven § 8 påpeker at offentlige organer ved bruk av fjerntolking skal sikre tilfredsstillende tekniske løsninger, opplæring av ansatte og ivaretakelse av personvernet ved bruk av fjerntolking. Boka er dermed også relevant for personer som jobber med tolking på andre måter, enten ved at de fatter beslutninger knyttet til hvordan tolketjenester skal organiseres, jobber med å formidle tolkeoppdrag eller de jobber med teknologi og tolketjenester.

Selv om boka tar utgangspunkt i en veldig spesifikk kommunikasjonssituasjon, handler den på et overordnet nivå om språklig samhandling og meningsdannelse og er relevant for studenter og andre som er opptatt av dette. Jeg har snakket med folk om tolking og om fjerntolking i mange år nå, og da møter jeg mange ulike perspektiver.

Disse forskjellige perspektivene har jeg prøvd å ta med inn i arbeidet med denne boka. Mange av eksemplene i boka er hentet fra forskningen

min i spesialisthelsetjenesten, altså sykehussamtaler. Noen eksempler kommer fra erfaringer jeg har fra å undervise tolkestudenter (både nybegynnere og studenter med lang erfaring), tolker, helsepersonell og andre yrkesgrupper. Boka er skrevet med tanke på at tolking innbefatter både tegnspråktolking, altså tolking mellom et tegnspråk og et talespråk eller to tegnspråk, og talespråktolking, tolking mellom to talte språk.

MENINGSDANNELSE

Denne boka handler om meningsdannelse i tolka samtaler. Meningsdannelse i denne sammenhengen handler ikke om mening som noe stort og overordnet, noe forhåndsbestemt eller noe som skjer inni hodene til folk. Her handler det om hvordan folk bruker forskjellige ressurser til å skape mening med hverandre i samhandling. Uansett om det er snakk om talespråklig, tegnspråklig eller skriftspråklig samhandling, bruker vi gjerne mange ressurser i tillegg til det verbalspråklige, ordene og grammatikken, når vi skal samhandle med hverandre, som gester, blikk, kroppslig bevegelse, kroppslig orientering, tonefall, og mye mer. Alle disse ressursene bruker vi i tillegg til det rent verbalspråklige, sammen med det verbalspråklige eller for seg selv, blant annet for å vise til hverandre eller til ting i omgivelsene våre. Når vi kommuniserer med hverandre via teknologi, blir forutsetningene for bruken av forskjellige ressurser litt annerledes. Jeg tar som utgangspunkt at tolking er samhandling eller interaksjon. Og vi gjør veldig mange forskjellige ting gjennom sosial samhandling, for eksempel kan vi finne ut av om verkstedet har ledig tid til en EU-kontroll, be om lavere rente på lånet i møte med banken, gjennomføre muntlig eksamen, veilede foreldre om barnevernets arbeid og ansvarsområder, gi en pasient informasjon om sin tilstand ved hjelp av tolking eller ivareta en sosial relasjon ved å spørre om hvordan en venn har det. Alle disse forskjellige aktivitetene har noe felles, nemlig at de realiseres, blir til og gjennomføres gjennom samhandling.

Når vi snakker sammen – når vi samhandler – har vi en rekke forskjellige praksiser å spille på for å gjøre ting i samhandlingen. Vi har måter å oppklare misforståelser på. Noen er vanligere enn andre. Noen er mer presise enn andre. Og forskjellige strategier brukes i forskjellige situasjoner for å reparere problemer som oppstår i samtaler. For

eksempel kan jeg si «hæ?» dersom jeg ikke oppfattet eller forsto hva som ble sagt, eller om jeg ikke kunne tro hva som ble fortalt. Eller, dersom jeg fikk med meg mye av det du sa, men gikk akkurat glipp av noe, kan jeg være mer presis og spørre «sa du to?». Vi har dessuten forskjellige måter å ta ordet på. For eksempel kan man trekke pusten på en hørbar måte, man kan lene seg fremover eller til og med bruke blikket. Og alt dette kan vi gjøre raskt og smidig uten å tenke over det, og så vet den du snakker med at du har tenkt å si noe. Noen anledninger krever mer enn at man trekker pusten, og noen måter å ta ordet på brukes oftere i noen sammenhenger enn andre. Det holder for eksempel ikke nødvendigvis å trekke pusten under en forelesning for å komme til orde for å stille et spørsmål. Der kan det virke mer formålstjenlig å rekke opp hånda. Det er nok litt uvanlig at mor rekker opp hånda for å ta ordet under julemiddagen. Men dersom mor slo dessertskjeen forsiktig mot et glass, ville juleselskapet kunne forutse at mor ikke bare kom til å si noe, men at hun nok søkte oppmerksomheten til alle rundt bordet, og de ville sannsynligvis handlet på en viss måte som en respons på dette signalet. Sånn er det også i tolka samtaler. Deltakerne har forskjellige ressurser til rådighet for å ta ordet, og denne boka inneholder en del eksempler på hvordan tolken tar ordet og hvorfor det spiller en rolle at tolkingen foregår via teknologi. I de samtalene jeg har forsket på, er det lite plinging i glasset, men deltakerne i samtalene har flere andre spennende måter å ta ordet på. Kapittel 4, 5 og 6 i denne boka tar for seg tolka samhandling med vekt på strategier tolkene bruker for å komme til orde, for å tolke og innlede reparasjoner, og hvordan disse kan fungere – eller ikke – når tolkingen foregår via videoteknologi. Vi forholder oss til daglig til en rekke forskjellige praksiser i samhandling, og vi utvikler stadig nye måter å gjøre ting på. I løpet av covid-19-pandemien gjorde mange seg kjent med videoteknologi – på godt og vondt – og fikk erfare at teknologien har noen muligheter og begrensninger for hvordan gjennomføre samhandlingen. Vi har dessuten utviklet nye kommunikative praksiser. Når mange nå den siste tiden har tatt i bruk videoteknologi for å gjennomføre forskjellige typer møter, hender det stadig vekk at ordstyrere spør om det er en «gammel hånd» som er på skjermen. Dette viser ikke til en samtaledeltakers faktiske fysiske hånd, men til hvorvidt det lille symbolet på skjermen fortsatt uttrykker et ønske fra en bestemt deltaker om å ta ordet, eller

KapIttel 1: InnlednIng

om symbolet henger igjen på skjermen etter forrige gang den samme deltakeren tok ordet. Praksiser vi har brukt lenger tid på å utvikle, er de vi bruker når vi avslutter telefonsamtaler. Lenge før vi kommer til det punktet i en telefonsamtale der vi sier «ha det» til hverandre, har vi gått gjennom en rekke steg mot avslutningen av samtalen og minst en av partene har tatt mer eller mindre direkte initiativ til å avslutte samtalen. Når vi i mars 2020 plutselig skulle utføre alle mulige aktiviteter på video, var det kanskje ikke overraskende at det også oppsto noen utfordringer. For eksempel var det mye diskusjon rundt hva som er god praksis i undervisningssammenhenger. Kunne man som underviser kreve at studentene skrudde på kameraene sine? Blir undervisningen god dersom ikke foreleser ser studentene sine? Tolking er en kompleks kommunikativ aktivitet som krever interaksjonell innsats fra alle parter. Det er kanskje ikke så overraskende at det oppstår noen utfordringer når deltakere i samhandling skal få til å samtale med hverandre i en situasjon der ikke alle snakker samme språk, deltakerne er på forskjellige steder, og de har forskjellig tilgang til situasjonen. Det som kanskje er mer overraskende, er at denne kompleksiteten har fått lite oppmerksomhet sammenlignet med hvilke muligheter teknologien byr på for å levere tjenester.

I avisartikkelen nevnt over svarte lederen av tolketjenesten på helsepersonells bekymringer ved å vise til tjenesteorganisering. Lederen viste til hvordan bruken av teknologi i dette tilfellet handlet om å levere tjenester på en effektiv måte. Til dette fant de at teknologien fungerte godt. Tolking via video kan altså både handle om det å levere tolking og det kan handle om samtalene som skal utføres. Selv om denne boka primært handler om nettopp samtalene og forståelse i disse samtalene, inneholder boka to kapitler innledningsvis som setter samhandlingen vi er opptatt av, i sammenheng. Det første kapittelet tar for seg tolking og flerspråklighet og det andre tar for seg fjerntolking i Norge. Deretter handler de påfølgende kapitlene om tolking som samhandling.

DET VITENSKAPELIGE GRUNNLAGET FOR BOKA

Jeg har vært opptatt av skjermtolking i mange år nå. Jeg oppdaget først utfordringer ved å skulle utføre tolking via video gjennom mitt eget arbeid som tegnspråktolk for mange år siden. Jeg gjorde videre

erfaringer gjennom arbeidet mitt som fagansvarlig for Navs bildetolktjeneste, en tjeneste som tilbyr tegnspråktolking og skrivetolking. Jeg ble ikke mindre nysgjerrig på meningsdannelse i slike samtaler da jeg begynte å jobbe som tolkefaglig rådgiver i Tolkesentralen ved Oslo universitetssykehus (OUS) i en intern tolketjeneste som skulle sikre kvalitet i tolketjenestene ved OUS, Akershus universitetssykehus (AHUS) og Sunnaas sykehus. Da var det snakk om tolking mellom talte språk, for eksempel norsk og polsk, urdu, somali eller arabisk. Jeg ble ikke veldig overrasket da jeg fikk vite at også tolking mellom talte språk viste seg å være utfordrende når tolkingen foregikk via videoteknologi.

Jeg fikk gå enda mer i dybden gjennom arbeidet som stipendiat ved MultiLing – Senter for flerspråklighet ved Universitetet i Oslo. I tillegg til forskjellig typer arbeid i feltet har jeg undervist tolkestudenter i fjerntolking ved flere utdanningsinstitusjoner over flere år. Jeg trekker i denne boka på perspektiver fra dette arbeidet.

I tillegg til å bygge på et variert erfaringsgrunnlag bygger boka i stor grad på doktorgradsprosjektet mitt der jeg forsket på tolking som samhandling ved hjelp av metoden samtaleanalyse og gjorde observasjoner, intervjuer og analyserte dokumenter. Samtaleanalyse som metode brukes blant annet til å utforske nettopp hvordan mennesker interagerer med hverandre. Metoden har gode verktøy for å utforske praksiser som mennesker bruker for å utføre forskjellige aktiviteter gjennom sosial samhandling. Prosjektet er unikt i at det tar for seg autentiske sykehussamtaler der tolkingen foregår via videoteknologi. Mye av den forskningen som finnes på tolking via video i dag, er basert på rollespill og simuleringer der det ikke står noe på spill for deltakerne i samtalen. Dette gjør at samtalene ikke utfolder seg på den samme måten som når de foregår i virkelige situasjoner, verken på mikronivå eller på makronivå (Stokoe mfl., 2020). Det er naturligvis flere ting å lære av rollespill og simuleringer, men det er flere gode argumenter for å ta utgangspunkt i ekte samtaler når en utforsker samhandling. I doktorgradsprosjektet mitt gjorde jeg videoopptak av sykehussamtaler der tolkingen foregikk via video for å se på hvordan deltakerne skapte mening sammen, altså hvordan de utførte slike samtaler.

Samtaleanalyse har lært oss masse om hvordan folk organiserer samhandling i ulike sammenhenger og har tradisjoner for å utforske de sammensatte ytringene folk produserer i samhandling. I tillegg har

KapIttel 1: InnlednIng

samtaleanalyse blitt brukt til å utforske institusjonelle praksiser. I norsk sammenheng har for eksempel Skovholt, Landmark, Sikveland og Solem (2021) skrevet en bok om samtaleanalyse der de viser til konkrete eksempler fra samtaler i skolen og i helse- og omsorgstjenesten. I boka beskriver de dessuten hvordan man kan bruke funn fra samtaleanalytiske studier i kommunikasjonstrening. I samarbeid med Natacha Niemants og Elizabeth Stokoe har jeg skrevet et kapittel om tolka samtaler i The Routledge Handbook of Public Service Interpreting (Niemants mfl., 2023). Formålet med kapittelet er å vise hvordan funn fra samtaleanalyse kan brukes i undervisning og kommunikasjonstrening for tolker og personer som samarbeider med tolk i sitt arbeid.

Hensikten med denne boka er å vise hvordan nettopp tolka og fjerntolka samtaler organiseres, og hvordan deltakerne i slike samtaler forhandler om mening i sammenhengen. Målet er at fagpersoner, tolker og andre interesserte skal få dypere innsikt i hvordan tolking er samhandling og hva dette betyr for praksis og dessuten få innsikt i teknologiens muligheter og begrensninger og hva dette innebærer for tolking.

NOEN BEGREP OG AVGRENSNINGER

For å kunne kommunisere om noe på en presis måte, trenger vi begrep for å sette ord på det. Straks jeg begynner å bruke ord for fenomener i verden, har jeg begynt å kategorisere fenomenene og sette dem i forhold til hverandre. I noen tilfeller fører en slik kategorisering til en forenkling av virkeligheten. Slik er det selvfølgelig også når jeg skal kommunisere om tolking. Derfor skriver jeg noen ord allerede her om noen av begrepene jeg har valgt å bruke for å beskrive fjerntolking og skjermtolking og hvorfor jeg har valgt ett bestemt ord fremfor et annet, og hvorfor jeg i noen tilfeller velger ord som kan virke som en forenklet fremstilling.

Et ord som kommer til å dukke opp i det neste kapittelet, er tolkespråk. Dette bruker jeg for å benevne et språk det tolkes til og fra i tillegg til majoritetsspråket norsk uten å oppgi hvilket språk det er snakk om. Når jeg kategoriserer norsk som majoritetsspråket i Norge og andre språk, uansett om det er norsk tegnspråk, samiske språk eller andre språk som er i bruk i Norge, som minoritetsspråk, setter jeg språkene i forhold til hverandre. Veldig ofte er de språkene jeg betegner

KapIttel 1: InnlednIng

som tolkespråk i denne sammenheng, også minoritetsspråk. Det at et språk kan kalles et minoritetsspråk sammenlignet med et majoritetsspråk, handler om størrelsen på språket i norsk sammenheng. Spansk kan omtales som et minoritetsspråk i norsk sammenheng selv om det er langt flere personer som snakker spansk enn norsk på verdensbasis. Nært beslektet med dette er begrepet minoritetsspråklig eller minoritetsspråklig innbygger. Med det refererer jeg til personer med minoritetsspråklig bakgrunn og som i en gitt situasjon, nemlig den tolka samtalen, snakker minoritetsspråket. Personer som bruker et annet språk enn norsk i møte med norsk offentlighet, kan i mange tilfeller noe norsk. Det er viktig å huske at de ikke er minoritetsspråklige innbyggere først og fremst. Et begrep som ofte brukes når det er snakk om tolking, er tolkebrukere. Begrepet brukes ofte for å referere til brukere av tolketjenester. Begrepet er på noen måter problematisk da det i noen offentlige tekster omtales som om det kun er den minoritetsspråklige deltakeren i en samtale som er tolkebruker. Det er naturligvis begge parter i en tolka samtale som benytter seg av tolkingen (se for eksempel Holmström og Balkstam, 2018). I denne boka bruker jeg dette begrepet lite, og omtaler heller personene som samhandler med hverandre (også tolken), som deltakere i samtaler, og bruker mer presise benevnelser når det er behov for det. I den sammenheng bruker jeg ofte fagperson om fagpersoner i offentlige virksomheter. Dette gjør jeg selv om også tolken er en fagperson og det er ofte også den minoritetsspråklige innbyggeren. Siden jeg omtaler tolkene som tolker, bruker jeg fagperson om diverse ansatte i offentlig sektor. Jeg bruker også tidvis mer spesifikke begrep, som helsepersonell, lege, dommer og lignende. Det er verdt å merke seg at den personen som snakker minoritetsspråket i samtalen, for eksempel norsk tegnspråk eller samiske språk, kan være fagpersonen i samtalen. Selv om tittelen tolk ikke er beskyttet, bruker jeg kun dette om personer med tolkefaglig kvalifikasjoner i form av utdanning og lignende. Noen av de som leser denne boka, har mye kunnskap om tegnspråk og norsk tegnspråk. Samtidig har noen sannsynligvis ikke det, så da skriver jeg noen ord om dette her. Tegnspråk er ikke internasjonalt. Norsk tegnspråk er navnet på det nasjonale tegnspråket i Norge. Selv om det heter norsk tegnspråk, er det et selvstendig språk som ikke bygger på norsk. Det vil si at det har en egen grammatikk, med syntaks (hvordan ord kan settes sammen i fraser og setninger), morfologi (hvordan ord bygges opp av ulike

betydningsbærende deler) og fonologi (læren om de betydningsskillende byggesteinene i lyd eller tegn). Norsk tegnspråk er dessuten et naturlig språk som har oppstått og utviklet seg over tid gjennom menneskelig samhandling.2 Norsk tegnspråk rommer språklig variasjon som blant annet dialekter, sosiolekter og slang. Når jeg av og til bruker tegnspråk og av og til bruker norsk tegnspråk, viser jeg til to forskjellige ting. Mens norsk tegnspråk viser til språket, viser tegnspråk til tegnspråkene mer generelt. Talespråk i motsetning til skriftspråk er primært og en del av en naturgitt egenskap ved det menneskelige (Berge, 2022, s. 224), og tilsvarende gjelder for tegnspråk. Det er noe som læres fra tidlig alder dersom barnet utsettes for språklige stimuli, i motsetning til skriftspråk som kan omtales som en teknologi. Tolking kan foregå mellom to forskjellige tegnspråk og ikke bare mellom et talespråk og et tegnspråk.

Jeg skriver ikke om skjermtolking og døvblinde selv om dette også forekommer. Det kan likevel være greit å kjenne til at også personer med kombinert syns- og hørselshemming benytter tolking via teknologi. Dette kan gjøres på flere forskjellige måter, blant annet med diverse tekniske hjelpemidler.

BOKAS INNHOLD OG OPPBYGGING

Boka er strukturert rundt syv kapitler, og dette er slutten på det første av dem. Kapittel 2 handler om tolking i det flerspråklige Norge med særlig vekt på tolking som tjeneste, profesjon og fag. Kapittel 3 handler om forskjellige perspektiver på fjerntolking basert på kunnskap og erfaringer fra norsk offentlig sektor. Kapittel 4 tar for seg tolking som samhandling og viser frem noen av ressursene mennesker bruker når de samhandler med hverandre. Gjennom eksempler viser kapittelet hvordan deltakere i samhandling organiserer tolka samtaler. Kapittel

5 går nærmere inn på noen sider ved fjerntolking fra et samhandlingsperspektiv. Kapittel 6 tar for seg noen flere sider ved teknologi og tolking med et særlig fokus på teknologien. Det siste kapittelet, kapittel 7, er en avslutning der jeg oppsummerer viktige poeng fra de foregående kapitlene og prøver meg på en titt inn i spåkulen med noen tanker om fremtiden.

2 Les mer om norsk tegnspråk i Rolf Piene Halvorsens bok Få øye på tegn (2020).

Jessica P.B. Hansen er førsteamanuensis ved Institutt for språk, litteratur og kultur på Høgskolen i Østfold. Hun har forsket på tolka samtaler i spesialisthelsetjenesten, jobbet som tolkefaglig rådgiver og undervist både tolker, tolkestudenter og forskjellige yrkesgrupper som samarbeider med tolk.

Tolking muliggjør kommunikasjon mellom personer som ikke har felles språk. I offentlig sektor er tolking et viktig ledd i å sikre likeverdige tjenester og rettssikkerhet for alle, i tråd med bestemmelsene i tolkeloven.

Når tolkingen foregår via teknologi, endres en del av premissene for kommunikasjonen. Denne boka beskriver hvordan tolka og fjerntolka samtaler gjennomføres, hvordan deltakerne i slike samtaler forhandler om mening, og hvilke muligheter og begrensninger som ligger i teknologien fjerntolkingen foregår gjennom. Ambisjonen er å gi studenter på tolkestudier, tolker og andre fagpersoner som benytter tolking i utførelsen av sitt arbeid, et bedre utgangspunkt for å lykkes med kommunikasjon i tolka og særlig fjerntolka samtaler.

ISBN 978-82-450-4168-2