En kort introduksjon til vitnepsykologi (9788245034752)

En kort introduksjon til

vitnepsykologi

Ellen M. Wessel

En kort introduksjon til vitnepsykologi

Ellen M. Wessel

Copyright © 2023 by Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved

1. utgave 2023 / 1. opplag 2023

ISBN: 978-82-450-3475-2

Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign ved forlaget

Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no

Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Forord

Denne boken er ment å gi et innblikk i de mest sentrale delene av vitnepsykologien og vise hvordan vitnepsykologien kan være relevant for alle som møter vitner. Det gjør ikke bare de som jobber i politiet eller rettsvesenet, men også for eksempel ansatte i barnehage, skole, barnevernet eller helsetjenesten.

Det er mye som kan påvirke vitners hukommelse og forklaring: Ikke bare individuelle og situasjonelle faktorer som kan påvirke personens opplevelse der og da, men også en rekke faktorer som kan endre minnet i tiden etter hendelsen. Vitner er ofte sentrale i en politietterforskning og kan ha avgjørende betydning for utfallet i en rettssak.

Men hvor pålitelig er vitners observasjon og hukommelse? Hva kan vi forvente at et vitne husker av sine egne opplevde erfaringer, og hva eller hvor mye av det opprinnelige minnet kan gjenfortelles på vitnetidspunktet? Vi mennesker har en overdreven tro på at vi er «objektive» i vår tenkning og fatter begrunnede og rasjonelle beslutninger. Men vi er – uten å være klar over det – påvirket av våre holdninger, vår kulturelle og moralske kontekst. Vi søker bekreftelser på hva vi i utgangspunktet tror og føler. Hjernen tar «snarveier» som gjør oss effektive, men en del av disse kan også føre oss på avveie.

Min interesse for vitnepsykologi ble vekket under embetsstudiet da professor Svein Magnussen ved Psykologisk institutt på Universitetet i Oslo på svært engasjerende vis foreleste om hvor tilpasningsdyktig –og feilbarlig – hjernen kan være. Han er en pioner på feltet i Norge, og jeg skylder ham en stor takk for all inspirasjon og veiledning. Jeg vil også takke min medforsker og gode venn Guri Cecilie Bollingmo, og særlig Jørund og mine barn for tålmodighet og motivasjon.

Ellen Wessel

Oslo, november 2022

Innhold

Kapittel 1

Hva er vitnepsykologi? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 11

I. Hva er et vitne? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 12

II. Kan vi stole på vitner? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13

III. Hjernen og vår subjektive hukommelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 14

IV. Vår vurdering av vitner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 15

V. Troverdighet og pålitelighet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 15

VI. Vitnepsykologien i en faglig sammenheng . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 17

VII. Historikk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 17

VIII. Vitnepsykologien i Norge siden 2000-tallet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 20

IX. To enkeltsaker . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 21

X. Forskningstradisjon og forskningstemaer. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 23

XI. Om denne boken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 25

XII. Oppsummering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 27

Kapittel 2 Hukommelsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 29

I. Hva er hukommelse? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 29

II. Hvordan lagres minner i hukommelsen: Assosiative nettverk. . . . . . 30

III. Hvorfor husker vi? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 32

IV. Tidlige barndomsminner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 33

V. Barndomsamnesi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 34

VI. Hukommelsesprosessen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 34

VII. Hukommelsens styrker og svakheter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 37

VIII. Glemsel, forvrengning og traumer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 43

IX. Oppsummering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 58

Kapittel 3 Troverdighetsvurderinger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 61

I. Troverdighet og pålitelighet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 62

II. Hva fører det troverdige inntrykket til? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 62

III. Søk etter bekreftelser: Bekreftelsesfeller . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 63

IV. Kahnemans systemteori: System 1 og system 2 . . . . . . . . . . . . . . . . . . 64

V. Vurderinger av troverdighet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 67

VI. Faktorer som påvirker vår vurdering av troverdighet . . . . . . . . . . . . . 68

VII. Forventninger: Hva forventer vi av ofre for overgrep, vold eller voldtekt?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 72

VIII. Profesjonelle aktørers vurdering av troverdighet . . . . . . . . . . . . . . . . . 78

IX. Fra ubevisst til bevisst – kan bevissthet gjøre oss bedre? . . . . . . . . . . 81

X. Det emosjonelle dilemmaet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 82

XI. Gruppepåvirkning og gruppetenkning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 83

XII. Tidspress og prestisje . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 84

XIII. Medias påvirkning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 85

XIV. Evig eies kun et dårlig rykte? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 86

XV. Oppsummering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 87

Kapittel 4

Falske minner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 89

I. Hva er falske minner?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 89

II. Hvorfor dannes falske minner? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 90

III. Historikk og forskning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 90

IV. Falske minner om selvopplevde hendelser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 91

V. Falske minner i behandling . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 92

VI. Kan traumatiske minner fortrenges? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 94

VII. Hvordan kan vi vite om minner er påvirket og endret? . . . . . . . . . . . 96

VIII. Falske tilståelser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 97

IX. Oppsummering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 102

Kapittel 5

Barn som vitner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 105

I. Barns rettigheter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 107

II. Bjugn-sakens betydning for endring . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 108

III. Utvikling av barns hukommelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 109

IV. Den emosjonelle utviklingen – hvilke forventninger kan vi ha til barns følelser? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 112

V. Troverdighetsvurderinger og følelser hos barn . . . . . . . . . . . . . . . . . 112

VI. Løgn og usannheter hos barn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 113

VII. Kan vi avdekke om en historie har kommet på avveie? . . . . . . . . . . . 116

VIII. Barns sårbarhet for påvirkning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 118

IX. Påvirkning i utredning og behandling . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 120

X. Er «symptomer» bevis på overgrep? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 123

XI. Hvordan sikre pålitelig informasjon? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 124

XII. Avhør av barn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 125

XIII. Gjentatte avhør . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 130

XIV. Oppsummering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 130

Kapittel 6

Løgn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 133

I. Løgnens funksjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 134

II. Hvem lyver om hva? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 135

III. Løgnavsløring . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 136

IV. Løgnavsløringsteknikker . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 137

V. Kan man trenes til å avsløre løgn? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 144

VI. Er noen bedre løgnavslørere? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 146

VII. Hvordan skal vi sikre oss best mot løgn? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 146

VIII. Oppsummering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 147

Litteraturliste. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 149

Stikkordregister . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 169

Hva er vitnepsykologi?

Vitnepsykologi er studier av hvor pålitelige våre observasjoner er av det som skjer rundt oss og hvor pålitelig hukommelsen er for det vi observerte. Hukommelsen er godt egnet og god nok i vår praktiske hverdag, men vitnepsykologiens relevans gjør seg gjeldende i situasjoner der hukommelsen utfordres til å huske presise detaljer fra hendelser eller observasjoner vi har hatt. Hva vi husker, er ikke nødvendigvis bare det vi opplevde eller observerte, andre faktorer kan ha påvirket hvor godt vi husker eller hva vi husker. Disse faktorene er gjenstand for systematisk forskning i vitnepsykologien. Situasjoner som skjerper vår oppmerksomhet, huskes oftest bedre, men informasjon som tilkommer senere, vil alltid kunne utfordre eller endre vår hukommelse, oftest uten at vi er klar over det. Vitners forklaringer er derfor ikke nødvendigvis så pålitelige som vi tror. I vitnepsykologien studerer vi også i hvilken grad vi er i stand til å vurdere hvorvidt det andre forteller, er sant eller ikke sant, med bakgrunn i fortellingen og hvordan de fremstår.

Vi er opptatt av hva som kan ha påvirket vitner, men også hva som påvirker vitners vurderinger og deres forklaringer. Hvem kan vi stole på, og under hvilke omstendigheter vil minner svekkes, styrkes eller påvirkes? I vitnepsykologien forskes det på hvilke omstendigheter og situasjoner som bidrar til å forskyve eller endre vitners minner av selvopplevde hendelser.1

For å vite hva vi kan forvente av vitner, trenger vi kunnskap om hukommelsens styrker og begrensninger. Vitnepsykologien bidrar med kunnskap om hva det er rimelig å forvente at et vitne kan huske og gjenfortelle, men også kunnskap om de begrensninger og feilkilder som påvirker oss som skal vurdere, etterforske eller dømme vitner.

En stor del av vitnepsykologisk forskning omhandler derfor hvor gode vi er til å vurdere vitner og vitners forklaringer. Kan vi skille løgnere fra de som snakker sant, har vi forventninger som er i overensstemmelse med hva det er rimelig å forvente av vitners forklaringer?

Vitnepsykologien handler i stor grad om det som kan gå galt. Med galt menes hvordan feilkilder kan føre til justisfeil som kan få alvorlige konsekvenser i en sak. Vitnepsykologien belyser snarveiene som ligger i menneskets naturlig mentale fungering. Hensikten er å skape en bevissthet slik at vi kan kontrollere vitners pålitelighet og korrigere oss for å sikre at vi foretar mer treffsikre og objektive vurderinger. For å forhindre justisfeil trenger vi faglig funderte og systematiske metoder for å motarbeide de potensielle feil som ligger i vår menneskelige natur.

I. Hva er et vitne?

I denne boken definerer vi et vitne som en person som kan ha viktig informasjon knyttet til en straff bar hendelse. Et vitne er en person som kan ha sett eller hørt noe som kan være av betydning for en etterforskning eller i en rettssak. Et vitnes observasjoner kan ha interesse selv om vitnet ikke selv kjenner til at en hendelse har funnet sted. For å få en sak tilstrekkelig belyst vil politiet snakke med mange vitner med ulik grad av nærhet til en hendelse. Vitner kan ha interessante opplysninger selv om de ikke var i direkte kontakt med en hendelse. For eksempel kan et vitne ha observert en person eller en bil som i ettertid viser seg å være sentral i en straffesak. Tid og sted for observasjonen kan bli et avgjørende referansepunkt som kan sjekke personer inn eller ut av en sak. I barnevernssaker kan et vitne være en nabo, venn eller en lærer som kan ha informasjon knyttet til et barns omsorgssituasjon. Vi kan alle bli et vitne.

Når politiet skal avhøre en person, er det viktig å avklare om personen har status som et ordinært vitne, fornærmet eller mistenkt. Dette er viktig fordi et vitnes status vil utløse forskjellige plikter og rettigheter i et politiavhør. Formelle regler for avhør må følges for at avhøret kan benyttes som bevis. For eksempel vil noen vitner ha forklaringsplikt, mens andre har fritak, noen har rett på forsvarer eller bistandsadvokat, og noen kan straffes for å forklare seg bevisst

uriktig. Vitner med relevant og spesifikk faglig kunnskap knyttet til faktiske forhold i en sak, kalles sakkyndige vitner. Sakkyndige har en økende representasjon i saker i Norge. Det kan ses i sammenheng med en økende spesialisering i samfunnet. Sakens natur avgjør hva slags fagkunnskap som er relevant.

I denne boken vil forskning om vitner være relevant for alle typer vitner, uavhengig av status. Ingen er fritatt for feilkilder som kan påvirke eller fordreie våre minner og vurderinger.

II. Kan vi stole på vitner?

I vitnepsykologien er vi opptatt av de faktorene som kan innvirke på påliteligheten av vitners beskrivelser av en hendelse, slik at vi kan kontrollere om vitnets beskrivelse av en hendelse er korrekt.

Påliteligheten til en vitneforklaring er åpenbart sentral i politietterforskning og kan ha avgjørende betydning for utfallet. Imidlertid er det ulike faktorer som avgjør hva vi kan forvente av et vitne, og hvor korrekte vi kan anta at vitners beskrivelser er. Vitner kan ha varierende utgangspunkt for hva de kan huske. Det er forskjell på å huske noe dramatisk som skjer deg selv, og det å være et uberørt vitne til en kriminell handling.

Dagligdagse hendelser glemmes og sammenblandes raskere enn minner fra hendelser som er mer dramatiske. Med tiden falmer alle minner, men raskest falmer de dagligdagse. Vi husker hva vi gjorde i går, men allerede etter en uke kan hendelser sammenblandes. Dramatiske og uvanlige hendelser sitter bedre over tid. Slike hendelser skaper en årvåkenhet hvor stresshormoner forsterker hjernens kapasitet til å danne varige minner. Men det medfører ikke nødvendigvis at minner fra dramatiske situasjoner er helt korrekte. Hovedinnholdet kan holdes intakt, men med tiden øker faren for at man ubevisst utfyller minnet med ny informasjon.

Resultater fra vitnepsykologisk forskning indikerer at vitner er mindre pålitelige enn vi tror. Vitner får ikke med seg alt, de blander sammen tid og sted for sine observasjoner og de husker feil – helt feil noen ganger. Noen lyver, andre husker ting de aldri har opplevd, mens noen tilstår handlinger de aldri har begått.

Hvordan vitner vurderes, viser seg heller ikke å være uten feil. Forskningen har avdekket en rekke feilkilder i vurderinger foretatt av både lekfolk og de profesjonelle aktørene i rettsprosessen. Det kan føre til justisfeil og feilaktige beslutninger. Noen av årsakene til feilvurderingene vi gjør, ligger i hjernens oppbygning og funksjon som påvirker hvordan vi bearbeider informasjon. Vi er uhyre effektive, men tar også en rekke snarveier. I rettslige sammenhenger kan dette bli farlige snarveier.

III.Hjernen og vår subjektive hukommelse

Hvordan og hvor godt vi husker en hendelse, er et helt sentralt spørsmål i vitnepsykologien. Hjernens primære oppgave er holde oss i live, og hukommelsens funksjon er å bevare minner fra erfaringer som vi kan få bruk for i fremtiden. Minner er rekonstruktive og plastiske. Hukommelsen består av tidligere erfaringer og ervervet kunnskap, men den er farget og redigert av hver enkelt av oss. Hjernen omdanner alle inntrykk og konstruerer vår oppfatning av hva vi står overfor. Vår forståelse og tolkning i situasjoner tar utgangspunkt i våre tidligere erfaringer. Tolkningen og forståelsen av det vi står overfor, vår virkelighetsoppfatning, er subjektiv. Hvis en ufarlig situasjon minner deg om en tidligere farlig hendelse, vil også den ufarlige situasjon kunne fremstå som farlig.

Vår hukommelse kan altså påvirkes av tidligere minner, dvs. at når vi gjør nye erfaringer og innkoder disse i hjernen, vil de nye erfaringene bygge på og veves sammen med tidligere minner og erfaringer. Det er derfor grunn til å anta at et vitnes hukommelse kan være feilaktig eller upresis.

Videre viser det seg at minner også redigeres og påvirkes av informasjon vi får i etterkant. Det kan være en samtale med andre vitner som gir informasjon som utfyller eller endrer eget minne. Vi husker ofte en hendelse, men det er ganske vanlig etter hvert som tiden går, at vi kan glemme sted, tid eller personer. Andre ganger kan falske minner oppstå, dvs. at vi får realistiske ektefølte minner om opplevelser vi ikke har hatt. Dette skjer som oftest grunnet ytre påvirkning, som gjennom ledende spørsmål, foreslåtte tolkninger og manipulasjon.

Vitnepsykologisk forskning har for eksempel avdekket at noen psykologiske behandlingsmetoder er uheldige og kan påvirke vitners hukommelse i en grad som kan skape falske minner.

IV. Vår vurdering av vitner

Vitnepsykologi handler ikke bare om vitnets hukommelse, men også om hvordan vitner vurderes og bedømmes. Hvem tror vi på, og hva gjør at noen vurderes som mer sannferdige enn andre?

Vi er «eksperter» på å tolke og vurdere andre mennesker, svært raskt kan vi forme et inntrykk av en person vi står overfor. Dette gjør vi kontinuerlig og nærmest ubevisst i vår sosiale interaksjon med andre, og ekspertisen tillater oss å navigere effektivt i vår sosiale verden. Vi analyserer kroppsspråk og ansiktsuttrykk for å vurdere om en person er farlig eller imøtekommende. Førsteinntrykket, som etableres svært raskt, viser seg å ha den sterkeste innvirkningen på vår vurdering av en person. I tillegg vil informasjon mottatt forut for et møte påvirke vår vurdering av personen.2 Forskere finner at allerede ved tre års alder benytter barn ansiktstrekk som informasjon i sin vurdering av om folk er snille eller ikke, og ved fem års alder brukes ansiktstrekk til å predikere andres atferd.3 Vurderingene vi gjør av mennesker, er basert på en rekke bevisste og ubevisste forventninger vi har, og når disse forventningene ikke stemmer, blir våre vurderinger av andre mindre rasjonelle og overveid enn vi liker å tro. Dette ser også ut til å gjelde våre vurderinger av vitner.

Politiets og rettens vurdering av et vitnes troverdighet kan få stor betydning for rettslige avgjørelser, fordi det påvirker hvordan vi vektlegger eller stoler på et vitneutsagn. Det er derfor nødvendig med kunnskap og bevissthet om at vår vurdering av vitner kan være påvirket og farget av irrelevant informasjon.

V. Troverdighet og pålitelighet

I vitnepsykologien er vi opptatt av å skille mellom troverdighet og pålitelighet. Troverdighet handler om hvordan en person oppfattes av andre. Pålitelighet handler om hvor korrekt hukommelsen og forklaringen er. Troverdighet er en subjektiv, spontan og intuitiv vurdering

av personens utsagn, mens pålitelighet refererer til en objektiv vurdering av utsagnet, vurdert opp mot bevisene i saken. Problemet er at vi ofte slutter direkte fra troverdighet til pålitelighet.4

Troverdige mennesker antas å snakke sant, vi får tillit til en troverdig person, men det er altså ikke gitt at en troverdig person snakker sant eller husker korrekt. Når en troverdighetsvurdering erstatter en grundig pålitelighetsvurdering, kan troverdighetsvurderingen føre til tunnelsyn. Troverdighetsinntrykket kan forføre oss på en måte som gjør oss mindre kritiske til hva vitnet faktisk forteller. Har vi først fått tillit til en person, viser forskningen at det skaper en positiv forutinntatt holdning til hva vitnet forteller. Vi blir med andre ord mindre kritiske. Denne forutinntattheten viser seg også å påvirke vår interaksjon med vitnet enten det er i behandling, utredning eller i avhør. Vi blir mindre åpne og styrer samtalen med spørsmål vi vil ha svar på. Inntrykket av troverdighet disponerer oss til å søke bekreftelser som støtter vår allerede etablerte oppfatning. Vi risikerer å gå i bekreftelsesfella (se side 63), dvs. at hjernen leder oss relativt ubevisst til å søke bekreftelser fremfor avkreftelser.

En aktuell parallell er algoritmene i søkemotorene på de digitale sosiale plattformene, som gir deg mer av det du ser på. Algoritmene er på et vis «bekreftelsesfeller på speed». For å foreta kritiske analyser av informasjon må vi anstrenge oss, være bevisst potensiell påvirkning og systematisk søke etter argumenter som motbeviser.

I etterforskningsarbeid er hovedfor målet å innhente tilstrekkelig relevant og pålitelig informasjon som kan avklare om et lovbrudd er begått, og om noen eventuelt kan straffes for det. Det er krav om objektivitet som impliserer at etterforskningen skal være upartisk og at både det som taler for og imot, undersøkes. En bred og helhetlig etterforskning betyr at alle mulige hypoteser testes ut. En rekke saker har dessverre gått galt fordi etterforskerne for tidlig bestemmer seg for hvilken hypotese som skal følges, og søker bevis som bekrefter denne hypotesen, med det resultat at viktige bevis ikke blir sikret. Vitnepsykologisk forskning har identifisert og systematisk organisert de faktorer som kan påvirke en vitneforklarings pålitelighet og potensielle feilkilder i etterforskning. Kunnskapen har bidratt til bedre

etterforsknings- og avhørsmetoder for å sikre et bredt og objektivt informasjonsgrunnlag.

VI. Vitnepsykologien i en faglig sammenheng

Vitnepsykologi er et fagfelt med tradisjon for anvendt forskning med fokus på vitnet i en rettslig sammenheng. Vitnepsykologi er det største området innenfor rettspsykologi som internasjonalt kalles psychology and law. Vitnepsykologi bygger på prinsipper fra generell psykologi, spesielt kognitiv psykologi og sosialpsykologi.

Kognitiv psykologi omfatter forskning på de prosesser i hjernen som ligger til grunn for tenkning og kunnskapservervelse: sanseoppfatning, oppmerksomhet, forestillingsevne, læring og hukommelse. Disse prosessene påvirker vår tenkning og våre beslutninger. Kognitiv psykologi gir kunnskap om vår mentale kapasitet, effektivitet og sårbarhet for feil, og om hvorfor noen minner glipper og andre fester seg. Kognitiv utviklingspsykologi er spesielt viktig i forbindelse med saker der barn er involvert, og gir kunnskap om hva vi kan forvente av barn i forskjellige aldre, ikke bare med tanke på hva de kan huske, men også gjenfortelle.

Sosialpsykologisk forskning har oppmerksomhet rettet mot hvordan holdninger, verdier og den sosiale situasjonen påvirker våre fortolkninger, vurderinger og beslutninger. Våre beslutninger fattes ikke i et vakuum, men i en sosial virkelighet som påvirker vår tenkning, oppfatninger og handlinger. I sosialpsykologien studeres samspillet mellom mennesker. Samspillet påvirkes av kulturen vi lever i, med de sosiale regler og normer som gjelder. Sosial kontekst og erfaringer gir ulikheter i virkelighetsoppfatninger, og dermed potensielt forskjellige vitneforklaringer fra en hendelse eller hvordan vi vurderer et vitne.

VII. Historikk

Vitnepsykologien har en lang forskningstradisjon. De som kan sies å ha grunnlagt faget vitnepsykologi, er Alfred Binet (1857–1911) og William Stern (1871–1938). Binet forsket på barn og fant hvor sårbare barns forklaringer var for forventning og påvirkning. Han påpekte at det ikke ser ut til å være en sammenheng mellom hvor sikker et vitne

er på et minne, og minnets faktiske korrekthet. Stern gjennomførte en rekke eksperimenter som omhandlet feilhukommelse og falske minner. Han så også på hvordan spørsmålsformuleringen i avhør kan påvirke svarene og hvordan tid fra hendelse til vitnetidspunkt kan føre til svakere gjenkalling og flere feil i forklaringen. Han iscenesatte forbrytelser og var den første til å bringe forskningen ut av laboratoriet og over i klasserommet.

Et eksempel er en studie der jusstudenter ble vitne til en arrangert oppildnet diskusjon hvor en av debattantene plutselig trekker frem en pistol. Professoren avvikler konflikten. I etterkant skulle studentene avgi muntlige og skriftlige rapporter fra hendelsen. Resultatene viste at spenningsnivået hos studentene forringet presis gjenkalling av detaljene fra diskusjonen og hendelsen. Dette ga informasjon om hvordan emosjonelt stress kan påvirke øyenvitners vitnemål.5 Hugo Münsterberg (1863–1916) var også sentral i vitnepsykologiens tidlige historie. Han var elev og etter hvert forskningsassistent for psykoanalytikeren Wilhelm Wundt. Münsterberg var primært opptatt av eksperimentell psykologi og brøt faglig med Wundt. Münsterberg mente at psykologien ikke skal ta til seg overnaturlige fenomener og religiøse myter og forholdt seg strengt til eksperimentell psykologi og anvendelsen av denne. Han anses å være den første til å benytte psykologiske prinsipper i en rettslig sammenheng, med vekt på øyenvitneforklaringers holdbarhet. Han var ofte ekspertvitne i straffesaker og skrev boken On the Witness Stand i 1908. Boken inneholdt ulike tester som kunne sikre bedre vurderinger av skyld og uskyld, falske tilståelser og oversikt over en rekke faktorer som kunne påvirke vitners pålitelighet. Han hadde også et engasjement for pasienter som ble dårligere av forskjellige typer psykologisk terapi og utarbeidet psykologiske prinsipper for det kliniske fagfeltet. Elisabeth Lofthus (1944–) er det største navnet i den moderne vitnepsykologien og står bak en rekke klassiske studier om øyenvitners pålitelighet og feilbarhet. I 1979 publiserte hun boken Eyewitness Testimony. Hun lanserte begrepet «desinformasjonseffekten», som handler om at informasjon man får i ettertid, påvirker hukommelsen fra tidligere hendelser. Hun er spesielt kjent for kunnskapen

om hvordan og under hvilke omstendigheter en person kan utvikle falske minner. Gjennom studier viste hun til hvordan planting av falske minner kunne gjøres gjennom metoder som hypnose og ledet visualisering. Hun var sakkyndig vitne i en rekke store saker i USA der kvinner gjennom terapi hadde hentet frem minner om seksuelle overgrep fra barndommen. For kvinnene fremsto minnene som ekte, men i ettertid viste de seg å være falske.

Mange pårørende ble dømt i slike saker. Det utviklet seg sterke fronter mellom klinikere som hadde sterk tro på ideen om ubevisst fortrengning av traumer i barndommen (seksuelle overgrep), og de som benyttet forskningsfunderte terapimetoder. Lofthus har vært en viktig stemme i å advare mot behandlingsmetoder som tar utgangspunkt i at psykiske problemer i voksen alder skyldes glemte (fortrengte) alvorlige traumer fra barndommen.

I Sverige anses Arne Trankell (1919–1984) som en pioner. Han utviklet et vitnepsykologisk analysesystem for vurdering av pålitelighet av vitneutsagn. Trankell ledet oppmerksomheten bort fra troverdighetsvurderinger og mot innholdet i vitneforklaringene og vitneforklaringenes styrke. Analysene var særlig rettet mot hvordan man kan forklare korrektheten til vitneforklaringer.

Svenske forskere har siden midten av 1980-tallet produsert en rekke internasjonalt anerkjente bøker og artikler. Universitetene i Göteborg og Stockholm er ledende i Norden, og forskningen herfra høster internasjonal anerkjennelse.

I Danmark vekket Eva Smith juristenes interesse med sin doktoravhandling i rettsvitenskap, Vidnebeviset: en vurdering af afhøringsmetoder og vidneforklaringer i 1986, da hun med faglig begrunnelse foreslo endringer i den daværende praksis for å sikre pålitelig informasjon fra vitnene. Ved Aarhus Universitet har Steen Folke Larsen utført banebrytende studier av selvbiografisk hukommelse, og fra rundt 2010 har det ved Aarhus vokst frem et verdensledende forskningssenter for forskning på selvbiografisk hukommelse. I 2004 ble NNPL – Nordic Network for Research on Psychology and Law etablert, noe som satte fart i det nordiske samarbeidet.

I Norge var det på 1930-tallet en rekke sedelighetssaker som reiste spørsmål omkring påliteligheten og troverdigheten til vitneforklaringer, og i 1934 publiserte Harald Schjeldrup artikkelen «Erindringsfeil og vitneprov med særlig henblikk på sedelighetssaker». Han problematiserte subjektiv sikkerhet og pålitelighet av vitneutsagn, og hevdet at dette ikke er en god indikator på objektiv pålitelighet. Senere forskning har gitt Schjeldrup rett. Han påpekte det vi i dag kjenner som «feilattribusjon» og barns større sårbarhet for påvirkning. Han påpekte også at falske minner kan fremstå med en så stor subjektiv sikkerhet at det er vanskelig å avgjøre om den er riktig eller ikke på bakgrunnen av forklaringen alene. Schjeldrup refererer ikke konkret til forskningen, men viser at han er kjent med den internasjonale litteraturen i sin samtid. Han påpeker at «alle som har med bedømmelser av vitneutsagn å gjøre, bør kjenne resultatene fra «utsagnsforskningen». Det er ikke nok med generell psykologisk utdannelse, vitnepsykologien representerer spesifikk kunnskap.6

VIII. Vitnepsykologien i Norge siden 2000-tallet

Det er først på 2000-tallet den vitnepsykologiske forskningen får et ordentlig oppsving i Norge. Foregangspersonen her er professor emeritus Svein Magnussen ved Universitetet i Oslo. Han har bakgrunn fra persepsjon-, hukommelse- og oppmerksomhetsforskning, og mottok i 2001 Norges forskningsråds pris for fremragende forskning og Fridtjof Nansens belønning for fremragende forskning i 2007.

Magnussen var viktig for etableringen av et vitnepsykologisk forskningsmiljø ved Senter for grunnforskning (CAS) ved Det Norske Videnskaps-Akademi i 2003, og etableringen av den tverrfaglige forskergruppen Psykologi og juss. Ved Psykologisk institutt bygget han opp et vitnepsykologisk forskningsmiljø, hvor en rekke hovedoppgaver og doktorgrader resulterte i internasjonale publikasjoner. Hans rolle var derfor betydelig for å plassere norsk vitnepsykolgisk forskning internasjonalt.

Hans bok Vitnepsykologi: Pålitelighet og troverdighet i dagligliv og rettssal fra 2004, ga norske fagfolk innen psykologien og de juridiske fagmiljøene god innføring i vitnepsykologisk forskning. Magnussen

skal ha mye av æren for å begrunne og synliggjøre viktigheten av kunnskap om vitnepsykologisk forskning hos de rettslige aktørene i Norge. Ved Politihøgskolen har politipsykologi vært etablert som et eget fagfelt siden1960-tallet, og psykologifaget har lenge vært representert i politiutdanningen. Vitnepsykologi som fag har vært representert i undervisningen gjennom forelesninger siden 2000-tallet, og er i dag en tverrfaglig integrert del av undervisningen i etterforskningsfaget på bachelorstudiet. I dag forventes det at de som er ferdig utdannet ved Politihøgskolen, har grunnleggende kunnskap om vitnepsykologi og hvordan psykologiske påvirkningsfaktorer kan påvirke informasjonsinnhentingen og avhørsprosessen.

IX. To enkeltsaker

Parallelt med at vitnepsykologisk forskning og kunnskap har utviklet seg, har vi i Norge hatt to saker som særlig har illustrert et behov for endringer i gjennomføringen av avhør.

Bjugn-saken

Med den såkalte Bjugn-saken i 1992 ble oppmerksomheten for alvor rettet mot barns sårbarhet for påvirkning. I bygda Bjugn var man overbevist om at man hadde avdekket en pedofil ring etter at 61 barnehagebarn fortalte om overgrep fra en rekke overgripere. Under etterforskningen var over 30 innbyggere fra bygda mistenkt. Under rettssaken og i ettertid ble det avdekket at barna hadde snakket med svært mange voksne – og ofte gjentatte ganger – før de kom i avhør. Bekymrede foreldre og lærere snakket med barn om hva andre barn hadde fortalt, og det ble stilt lukkede og ledende spørsmål. Sakkyndige psykologer forsøkte å avdekke overgrep med metoder som i dag frarådes. De mange uheldige samtalene førte til at barnas forklaringer og hukommelse ble påvirket og tok opp elementer som kan beskrives som usannsynlige. Det ble umulig å vite hva som var fantasi og hva som kunne være sant. Avhørene og behandlingen viste seg å inneholde det vi i dag kaller suggestible teknikker. Det er samtaleteknikker som har sterkt potensial til å påvirke og skape endringer i hukommelse og forklaringer.

De medisinske undersøkelsene av barna viste seg også å være villedende. Rift og frakturer i underlivet, samt manglende jomfruhinne hos noen jenter ble fremholdt som bevis for overgrep, til tross for at dette kan være normale variasjoner hos barn.

Saken avdekket et sterkt behov for kompetanseheving blant fagfolk som jobber med seksuelle overgrep hos barn, men også en bevissthet knyttet til de potensielle feilkildene samtaler med barn kan medføre om man ikke er bevisst hvor sårbare barn er for påvirkning. På denne tiden var det dommere som foretok utenomrettslige avhør av barn, såkalte «dommeravhør». Fra 1992 ble det lovfestet at det skulle tas videoopptak av dommeravhørene av barn. Fra 1994 innførte man spesialinnredede rom med nødvendig utstyr, og i 1995 ble det krav om at dommeren som foretok avhør, skulle være «særlig skikket». I 1998 innførte man observasjon av barnet av en barnefaglig sakkyndig der det var behov for å vurdere barnets modenhet og språkferdigheter. I 2015 kom Forskrift om tilrettelagte avhør, hvor det innføres standarder for avhør regulert i nasjonale og internasjonale lover, forskrifter og retningslinjer (Grunnloven, 1814, § 104; menneskerettighetsloven, 1999, § 2; Barnekonvensjonen, 1989; EMK, 1950; Lanzarote-konvensjonen, 2007). Tilrettelagte avhør gjennomføres fra da av en politietterforsker med videreutdanning i avhør av barn. De tilrettelagte avhørene tar utgangspunkt i den dialogiske metode DCM utviklet av Gamst og Langballe.7 Dette er en strukturert faseinndelt intervjumetode der rettslige krav til bevisførsel og faglige krav til kommunikasjon med barn ivaretas.

Birgitte Tengs-saken Birgitte Tengs var 17 år da hun i mai 1995 ble funnet drept og voldtatt noen hundre meter fra sitt eget hjem på Karmøy. Politiet fattet tidlig interesse for en rekke mistenkte, deriblant fetteren til Tengs.

Fetterens atferd i etterkant av drapet bidro til mistanken, blant annet hadde han kraftige rykninger i kroppen under Birgittes begravelse, noe som man fant mistenkelig. Men både han og flere andre mistenkte ble utelukket på grunn av en håranalyse, som etter forskerne ble fortalt at indikerte at mistenkte hadde langt lyst hår. To år senere viste imidlertid håranalysen å ha en rekke mangler, og man antok

at hårene tilhørte Tengs selv. I mellomtiden hadde etterforskningen blitt ledet inn i et blindspor. Etterforskerne gikk tilbake til de tidligere mistenkte i saken, og to år etter ble fetteren, som da var 19 år, pågrepet og siktet. Han ble isolert og avhørt daglig i lange og manipulative avhør. Etter å ha gjennomgått 183 timer i avhør, tilstår fetteren, og han blir i herredsretten dømt til 14 års fengsel. Han har ingen minner fra handlingen, men ledes til å tro at han har fortrengt de grusomme handlingene. Det fantes ingen fellende bevis, som DNA fra åstedet eller annet som knyttet ham til drapet. Han anket saken og ble frikjent i lagmannsretten, men ble dømt til å betale erstatning. I dag er en annen mann tiltalt for drapet på Birgitte Tengs, og nye DNA-analyser knytter ham til drapet.

Birgitte Tengs-saken resulterte i et behov for endringer i avhør av voksne. Kunnskap om vitnepsykologiens betydning ble direkte knyttet til politiets arbeidsmetoder, og kritikken som ble reist, handlet om at politiavhørene var egnet til å skape falske tilståelser gjennom suggestible teknikker og en generelt bekreftelsespreget etterforskning. En viktig endring i politiets avhørsmetodikk var innføringen av metoden KREATIV, som ble utviklet ved Oslo politidistrikt og tatt i bruk fra 2002. Metoden hentet inspirasjon fra den britiske PEACEmodellen som ble innført i Storbritannia i 1992. KREATIV er en strukturert intervjumetodikk med en vitenskapelig forankring, kjennetegnet av å være mer undersøkende enn bekreftende, med det mål å innhente relevant og pålitelig informasjon. Etiske spørsmål knyttet til menneskerettigheter og rettssikkerhet står sentralt.8 Tengs- og Bjugn-sakene aktualiserte betydningen av vitnepsykologiens relevans i politiets etterforskning og i de rettslige vurderinger. De gjennomgås begge i større detalj senere i boken.

X.Forskningstradisjon og forskningstemaer Innen vitnepsykologisk forskning kartlegges systematisk faktorer som kan påvirke påliteligheten av vitners forklaringer fra en hendelse. Det handler om påliteligheten av observasjonene vitnene har gjort, og deres hukommelse, men også om påliteligheten av de vurderinger som gjøres i ettertid av politi, legfolk og/eller dommere.

emner og

Ellen M. Wessel er klinisk psykolog med doktorgrad i vitnepsykologi fra Universitetet i Oslo. I dag er hun tilknyttet Politihøgskolen som foreleser, og er privatpraktiserende med oppdrag blant annet som barnefaglig sakkyndig. Hun brukes ofte som ekspertvitne i rettssammenheng.