Om forfatteren
Lars Johan Materstvedt har doktorgrad (dr.art.) i politisk filosofi. Han er professor i filosofi ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) i Trondheim og er også tilkjent professorkompetanse i medisinsk etikk. Tidligere postdokstipendiat i Kreftforeningen og ledet i den sammenheng et tverrfaglig forskningsprosjekt som innbefattet intervjuer med døende kreftpasienter inneliggende på en avdeling for lindrende (palliativ) behandling, om deres syn på og holdninger til dødshjelp. Materstvedt har i tre påfølgende utgaver av standardverket Oxford Textbook of Palliative Medicine skrevet kapitlet om dødshjelp. Han har forsket innen dødshjelpfeltet i over 20 år. Akademisk hjemmeside: www.materstvedt.net
5
Forord
Denne lille boken er et vitenskapelig arbeid med et todelt siktemål: Den retter seg mot personer fra en rekke fagfelt som på ulike vis enten forsker på dødshjelp – som jeg definerer i kapittel 1 –eller som gjennom sin forskning tangerer temaet på forskjellige måter. Men den henvender seg også til leger, sykepleiere og annet helsepersonell, studenter innen helsefagene, politikere, stortingsrepresentanter, journalister og kommentatorer, ideelle verdibaserte organisasjoner og den engasjerte borger.
Det er avgjørende at den komplekse debatten om dødshjelp er velinformert, og at man ikke snakker forbi hverandre. Boken er også ment som et bidrag i så måte. Det innebærer en relativt detaljert og til tider teknisk fremstilling, men jeg prøver å forenkle der det lar seg gjøre. Underveis viser jeg flere steder til utfyllende detaljer og argumenter i den vitenskapelige litteraturen, for dem som måtte ønske å gå grundigere til verks. Således har boken en meget omfattende litteraturliste.
Boken forsøker å komprimere et nærmest uoverkommelig tema på få sider. Det har ikke vært enkelt. I den forbindelse vil jeg rette en stor takk til min medforfatter på flere vitenskapelige artikler, lege og medisinsk etiker Morten Magelssen, ph.d. og førsteamanuensis ved Senter for medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo, for svært gode og innsiktsfulle innspill. Også min medforfatter på en rekke vitenskapelige publikasjoner, lege og professor i medisinsk etikk dr.med. Reidun Førde ved samme senter takkes for verdifulle tilbakemeldinger. Dertil takk til en anonym fagfelle som ble engasjert av Fagbokforlaget, hvis vurdering ga meg
7
anledning til å foreta flere presiseringer og utdypninger i teksten. Jeg er meget takknemlig overfor Det humanistiske fakultet ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), som bevilget 50 000 kroner i trykkestøtte og dermed gjorde det mulig å utgi manuskriptet. Og takk til forlagsredaktør Mette Paasche Kolbjørnsen for utmerket samarbeid under realiseringen av boken.
8 Dø D shjelp
9 Innhold Innhold INTRODUKSJON 11 Temaets kompleksitet 17 Å tvinge leseren til å akseptere et bestemt syn 18 Behovet for en velutviklet medisinsk-etisk verktøykasse 19 Kapittel 1 SENTRALE BEGREPER, KRITERIER OG STATISTIKK 21 Aktiv og passiv dødshjelp 23 Lindrende (palliativ) behandling 23 Behandlingsbegrensning 25 Eutanasi 26 Assistert selvmord 30 Kriterier for dødshjelp 33 Hva dødshjelp ikke er 35 Statistikk, utviklingstendenser og livstrøtthet 37 Kapittel 2 BEGREPSBRUK I NORGE 39 Dødshjelp og livshjelp 41 «Passiv dødshjelp» – et selvmotsigende begrep 43 Drapsbegrepet 44 Legers opplevelse av å utføre eutanasi 45 Filosofer og dødshjelp 47 Drepe og la dø 48 Behandlingsbegrensning er ikke dødshjelp i Nederland 51 Begrepet passiv dødshjelp brukt politisk-ideologisk 51 Hvordan tilbakevise passiv dødshjelp som legaliseringsargument 52 Kampen om begrepene 54
10 Dø D shjelp Kapittel 3 KLINIKK, PASIENTERS SYN PÅ DØDSHJELP, INTENSJONER OG KONSEKVENSER, OG SPØRREUNDERSØKELSER 57 Lindrende sedering i livets sluttfase 59 Potensielt livsforkortende aggressiv symptomkontroll, underbehandling og overbehandling 60 Fremskyndelse av døden? 62 Pasienters ønske om å fremskynde døden 63 Norske kreftpasienter om dødshjelp 64 Å intendere døden 65 «Samme konsekvens = samme handling»? 68 Medisinsk behandling og doktrinen om den doble effekt 69 Kant: drepe vs. la dø, perfekte vs. ikke-perfekte plikter 71 Spørreundersøkelser om «aktiv dødshjelp» 73 Kapittel 4 PATERNALISME, SELVBESTEMMELSE, PLIKTEN TIL Å DØ, OG MEDISINSKE MORD 77 Paternalistisk argumentasjon for legalisering 79 Selvbestemmelse og autonomi 86 Dødshjelp i lys av Kants skille mellom juss og moral 88 Fra rett til å dø til plikt til å dø? Moralfilosofen Mary Warnock 90 Den korte veien fra dødshjelp til medisinske mord 91 AVSLUTTENDE BEMERKNING 95 LITTERATUR 99 STIKKORDREGISTER 111
Introduksjon
Filosofen Ludwig Wittgenstein (1889–1951) skriver i Philosophische Untersuchungen (1958): «Jeg ønsker ikke med mitt skrift å spare andre for å tenke. Tvert imot ønsker jeg, om mulig, å anspore en og annen til egen tankevirksomhet.»1 Det er mitt mål å anspore så mange som mulig til å «tenke selv» om dødshjelp. Men da må man vite hva man skal tenke om. Og dét er ikke rent lite når det gjelder temaet.
I Norge har det i senere tid blitt utgitt noen bøker om dødshjelp, med varierende grad av innsikt, kunnskap, presisjon og forståelighet. To relativt nye bøker er Aktiv dødshjelp: Etikk ved livets slutt (2019) og Hva er døden (2020). I det følgende tar jeg for meg begge, men mest den første ettersom den andre diskuterer dødshjelp i bare ett av fem kapitler. Foreliggende bok er delvis bygget opp som en kommentarbok til de to. Men den står også på egne bein og kan leses uavhengig av disse. For øvrig vil jeg vise til – men kommenterer ikke – Open Access-boken Dødshjelp i Norden? Etikk, klinikk og politikk (2020), som er en bredt anlagt samling av kapitler forfattet av fagfolk i feltet. Den går grundig inn i flere problemstillinger, også av samfunnsmessig art, som jeg grunnet plasshensyn og valgt fokus (og for å kunne skrive en kort bok) behandler i liten grad eller ikke i det hele tatt. Et eksempel er hvordan legalisering av dødshjelp rokker ved forestillingen om hva som er et «verdig» liv, og hvordan en eventuell lov ser
1 Tysk original: «Ich möchte nicht mit meiner Schrift Andern das Denken ersparen. Sondern, wenn es möglich wäre, jemand zu eigenen Gedanken anregen» (Vorwort, Cambridge, im Januar 1945).
13
ut fra perspektivet til sårbare og pleietrengende mennesker, både hva gjelder deres selvbilde og forestillingen om meningsfullt liv (jf. bokens kapittel 8 av Jan Grue: Fortellinger om død, verdsetting av liv).
Dødshjelp er et ideologisk og følelsesmessig minefelt der meningene er sterke. I så måte ligner debatten den om abort. Hovedårsaken til temperaturen rundt begge tema er trolig at det dreier seg om noe så kontroversielt og problematisk som å ta liv. En lege jeg kjenner, har i en mannsalder behandlet alvorlig syke og døende pasienter. Han sa en gang til meg: «Når det gjelder dødshjelp, er jeg i prinsippet for, men i praksis mot. Når det gjelder abort, er jeg i prinsippet mot, men i praksis for.» Det er et interessant synspunkt som åpner for refleksjon på tvers av den vanlige dikotomien «enten er du for, eller så er du mot», foruten at det berører det essensielle skillet mellom juss og moral – som jeg tar for meg i kapittel 4.
Dødshjelp angår på en fundamental måte den enkeltes rett til å bestemme over eget liv, og dermed retten til også å velge døden. Selvbestemmelsesretten står sterkt i vårt samfunn. Så grunnfestet er denne liberale retten at jeg ga en av mine artikler tittelen «Selvbestemmelsesretten – en hellig ku i det sekulære Vesten»:
Retten til selvbestemmelse er noe som stadig påberopes i vår vestlige kulturkrets, og gjerne i sterke ordelag i det offentlige ordskiftet – eksempler er i den pågående debatten om legalisering av såkalt aktiv dødshjelp og i diskusjonen om foreslåtte endringer av abortloven. Over begge tema henger det en markant retorikk som «Mitt liv, min død» og «Kvinnens rett til å bestemme over egen kropp». Slike påstander later til å ha så stor egentyngde at mange ser seg ute av stand til å si dem imot; for hvordan skulle vel et motargument se ut her? Ingen liberale mennesker vil vel nekte andre å være herrer i eget liv? (Materstvedt, 2019)
14 Dø D shjelp
Hva gjelder dødshjelp og abort, blir ikke selvbestemmelsesretten bare sterkt vektlagt. Man ser rett som det er at den både trumfer og eliminerer eller fortrenger drøftingen av andre verdier som er relevante for de to etisk kompliserte spørsmålene – noe som forringer begge disse viktige debattene.
Min egen «vei» innen temaet dødshjelp startet med en temmelig abstrakt doktoravhandling innen analytisk filosofi om det vi kan kalle ekstrem selvbestemmelse, men uten å drøfte dødshjelp som tema (Materstvedt, 1997). Mange filosofer står i den klassiske liberale tradisjonen, og holder derfor selvbestemmelsesfanen høyt.
Jeg er intet unntak. Men etter å ha utforsket begrepet selvbestemmelse så grundig, og så å si sett dets skyggesider, ble jeg i tvil om selvbestemmelse burde bejubles så til de grader som man ofte ser. Min doktoravhandling slutter således med en betydelig, begrunnet dose skepsis i så måte.
Senere var jeg forsker i Kreftforeningen og hadde kontor og arbeidsplass i det som den gang het Kreftbygget på St. Olavs hospital i Trondheim. Her ledet jeg et tverrfaglig prosjekt om dødshjelp: Vi intervjuet pasienter med kort forventet levetid om deres holdninger til og syn på temaet (Johansen et al., 2005; Feiring, 2005) – se en oppsummering av studien i kapittel 3. Dermed møtte filosofen den kliniske virkeligheten, og jeg lærte hvor skjør selvbestemmelsen kan være hos svært syke pasienter. (Senere skulle jeg lære det the hard way selv, som alvorlig syk pasient som kom farlig nær døden; Materstvedt, 2015b.)
Så jeg skjønner godt hva legen mener når han sier at han er mot dødshjelp i praksis: Selvbestemmelsen til pasienter kan være alvorlig redusert eller svekket av sykdommen, medisineringen, psykisk og sosial påvirkning og eksistensiell krise. Hva vil det da si at man «velger» døden? I hvilken forstand er dette et fritt valg?
Basert på både teori og empiri har jeg derfor endt opp med å ta argumenter til fordel for «utøylet» selvbestemmelse med en viss klype salt. Ikke desto mindre ser jeg selvbestemmelse som en
15 Intro D uksjon
umistelig fundamental menneskerettslig verdi i en demokratisk, liberal rettsstat som vår (Materstvedt, 2019). Så da er jeg vel for legalisering av dødshjelp?
Om det bare var så enkelt. Som filosof har man avansert trening i å argumentere for eller mot hva det skulle være. Her står vi i tradisjonen fra sofistene i antikkens Hellas. (Og vi kan være like irriterende og provoserende som dem.) Så fra en profesjonell synsvinkel kan jeg vri og vrenge på argumenter vedrørende temaet dødshjelp, så å si frem og tilbake, og også lene meg tilbake uten å mene noe selv – det er filosofers privilegium som fagpersoner.
Og her har jeg syndet: Mange av mine artikler og bokkapitler om dødshjelp er rent argumentasjons- og begrepsanalytiske, uten moralsk stillingtaken (et eksempel er Materstvedt, 2021). I så måte har jeg inntatt rollen til den verdinøytrale forsker, i tråd med dette idealet slik det er formulert av den tyske sosiologen Max Weber (1864–1920).
Som privatpersoner har imidlertid filosofer, i likhet med alle andre, selvsagt meninger om mangt. Men personlig er jeg ikke sikker på hva jeg skal mene om dødshjelp. Når det er sagt, er jeg mest på den skeptiske siden. Og det er ikke uten grunn: Jeg ser flere problematiske enn tilforlatelige sider ved dødshjelp. Derfor er fokus i denne boken en nærmere kritisk undersøkelse av argumenter for legalisering.
Men jeg viser også hvordan man kan argumentere for dødshjelp – og på hvilken måte en radikal støtte til legalisering av dødshjelp følger av tilsynelatende forsiktige pro-argumenter i debatten.
En siste introduserende bemerkning. Fra et faglig ståsted bør dødshjelp diskuteres innenfor en nederlandsk ramme. I Nederland har man offisielt praktisert dødshjelp siden 1973, og har et velutviklet begrepsapparat innen klinikk, etikk, juss og forskning – detaljer nedenfor etter hvert. Uavhengig av hva man måtte mene om den nederlandske dødshjelppraksisen, er det mulig for motstandere og tilhengere å enes på et nederlandsk
16 Dø D shjelp
terminologisk-empirisk plan; om hva det er vi faktisk diskuterer. For å si det med den skotske filosofen David Hume (1711–76): En ting er hvordan verden er, noe ganske annet er hvordan den bør være. Svaret på er hva angår dødshjelp, finner man i det alt vesentlige ved å se til Nederland. Når det gjelder bør, finnes det ikke noe Svar med stor S, men mange svar, blant annet avhengig av hvilken etisk teori man sokner til. Og for å si det med den norske filosofen Arne Næss (1912–2009): «Man må være enige for å kunne være uenige.» En slik enighet med hensyn til begreper og beskrivelser gjør debatten mye mer håndterlig og standpunktene klarere.
TEMAETS KOMPLEKSITET
Nyrelege og professor Jarle Ofstad (1927–2014) bemerker i boken Den siste hjelper: Dødshjelp – dette forvirrende spørsmål:
Jeg deltok i forskningen av en detalj i nyrenes blodstrømsregulering i 30 år … Om slike spørsmål kan man ha en noenlunde vel begrunnet mening. Ved sammenligning fremstår barmhjertighetsdrap som et problem langt mindre tilgjengelig for objektiv analyse, og ufattelig mer komplisert. … Blant fagene som er involvert er filosofi, etikk, medisin, psykologi, sosiologi, jus og politikk; hvem føler trang til å slå seg på brystet som sakkyndig? (2006, s. 45)
Forfatterne av Aktiv dødshjelp: Etikk ved livets slutt, Ole Martin Moen og Aksel Braanen Sterri, er henholdsvis filosof og statsviter. I forordet gjør de det klart at de
… [ikke] arbeider i helsevesenet. Derfor må vi stille oss ydmyke overfor leger, sykepleiere og andre som daglig står i en profesjonell omsorgsrolle ovenfor mennesker som er alvorlig syke,
17 Intro D uksjon
lidende og døende. De har en erfaringsbakgrunn og et perspektiv som vi mangler. (2019, s. 5–6)
I den forbindelse har det vært påpekt at «[m]angelen på korrigerende perspektiver av den typen helsepersonell kan ha, gjør boken enøyd» (Magelssen, 2019).
Men ikke bare mangler forfatterne klinisk bakgrunn; de har heller ikke forsket innen dødshjelp. Det er nokså dristig å skrive bok om temaet når man er såpass blank på klinikk og empiri. Som vi skal se, har dette uheldig innvirkning på flere av deres resonnementer.
Å TVINGE LESEREN TIL Å AKSEPTERE ET BESTEMT SYN
Vi skal også se at forfatterne gjerne bruker den kompetansen de har, til å utøve det den kjente Harvard-filosofen Robert Nozick (1938–2002) kaller coercive philosophy – tvangsfilosofi. I boken Philosophical Explanations skriver han:
The terminology of philosophical art is coercive: arguments are powerful and best when they are knockdown, arguments force you to a conclusion, if you believe the premises you have to or must believe the conclusion … a philosophical argument is an attempt to get someone to believe something, whether he wants to believe it or not. … Why are philosophers intent on forcing others to believe things? Is that a nice way to behave toward someone? (1981, s. 4–5)
Ikke sjelden er dette tilfellet hos Moen og Sterri, og antar da typisk følgende form: Forfatterne starter med premisser som tilsynelatende er selvsagte eller selvinnlysende: «Hvem kan vel være uenig i X?» Derfra anvendes en tvingende logikk, hvorpå
18 Dø D shjelp
man lander på den konklusjonen forfatterne tydeligvis har sett seg ut. Slik kan man få lesere som er utrent i filosofisk argumentasjonsteknikk til å bli enig med seg.
Det er ikke en gang sikkert at man oppdager at man har blitt feid av gårde. Andre ganger kan nok lesere føle et visst ubehag eller press, uten helt å kunne sette fingeren på nøyaktig hva det er som skurrer: «Hvordan endte jeg opp her, hva var det som gikk galt underveis, og hvor?»
Jeg gir flere eksempler fra boken på forsøk på leserforførelse, og viser hvordan man kan argumentere mot, og stå i mot, forsøkene.
Dette til tross: Moen og Sterri påpeker noen viktige forhold som bør tas i betraktning når man diskuterer dødshjelp. Så om boken er enøyd, er den like fullt til tider «skarpsynt»
(Magelssen, 2019).
BEHOVET FOR EN VELUTVIKLET MEDISINSKETISK VERKTØYKASSE
For å kunne drøfte dødshjelp er det nødvendig å definere en rekke sentrale medisinske og etiske begrep i feltet; det trengs en velutviklet verktøykasse når man skal gå løs på en så kompleks materie som dødshjelp. Vi skal se at verktøykassen til Moen og Sterri både mangler nødvendige verktøy og inneholder feil verktøy. Det samme gjelder kapitlet om dødshjelp i Hva er døden av filosof Espen Gamlund og lege og filosof Carl Tollef Solberg.
Dette er uheldige sider ved begge bøkene som svekker deres presentasjon og argumentasjon, foruten at det forkludrer en allerede kompleks debatt. Trøsten får være at selv et av verdens ledende medisinske tidsskrift, The Lancet, roter med begrepene, noe jeg dokumenterer i Materstvedt (2020b). Ei heller klarte tidsskriftet, som jeg også viser i innlegget, å rydde tilstrekkelig opp etter at jeg kontaktet sjefredaktøren og gjorde ham oppmerksom på flausen.
19 Intro D uksjon
Sentrale
og
Kapittel 1
begreper, kriterier
statistikk
AKTIV OG PASSIV DØDSHJELP
I dagligtalen, i debatter, i politisk sammenheng og i mediene er aktiv og passiv dødshjelp et kjent uttrykk – og aktiv dødshjelp er altså første ledd i tittelen på boken til Moen og Sterri. Det er en fornorsking av active and passive euthanasia, som stammer fra en mye sitert artikkel av filosofen James Rachels i New England Journal of Medicine (1975).
Imidlertid finnes det en rekke grunner til å ikke bruke uttrykket.2 Nedenfor forklarer jeg hvorfor begrepsparet er forvirrende og bør forkastes (og utdyper forklaringen i Materstvedt & Førde, 2011, og Materstvedt, 2016a), og hvorfor man bør bruke bare dødshjelp i stedet. I sistnevnte er jeg på linje med Magelssen (2020).
LINDRENDE (PALLIATIV) BEHANDLING
Pasienter som har den nevrologiske lidelsen ALS, lever i gjennomsnitt to–tre år etter at diagnosen er stilt. De kan betraktes som døende (Holmøy et al., 2009) og vil da falle inn under pasient- og brukerrettighetsloven § 4-9, som slår fast at «[e]n døende pasient har rett til å motsette seg livsforlengende behandling». Noen ALS-pasienter holdes i live av en respirator (pustemaskin),
2 Et uttrykk som uheldigvis også figurerte i Legeforeningens § 5 i Etiske regler for leger av 2015; se min kritiske gjennomgang av paragrafen i Materstvedt (2016b). Imidlertid fjernet man uttrykket ved en revisjon av § 5 i 2021 (Den norske legeforening, 2021).
23
men kan altså med loven i hånd velge å stanse denne behandlingen. De vil da dø i løpet av kort tid.
Det er ikke uvanlig å kalle dette for passiv dødshjelp. Men
det er misvisende, for det å ta bort respiratoren innebærer flere
aktive handlinger: Man fjerner røret som tilfører luft ned i lungene (ekstuberer), og gir bedøvende medisiner slik at pasienten ikke opplever å bli kvalt (Materstvedt & Førde, 2011). Også Gamlund og Solberg påpeker dette: «For eksempel er det å skru av respiratoren en aktiv handling» (2020, s. 76).
Et annet eksempel er pasienter med langtkommen, uhelbredelig kreft. Også med støtte i § 4-9 kan disse nekte livsforlengende behandling, for eksempel antibiotika. Merk at man ikke dermed avslutter all behandling. Man innstiller livsforlengende behandling, men fortsetter med den lindrende (palliative) behandlingen ved å bruke symptomdempende medikamenter helt frem til pasienten dør: «Når livsforlengende behandling avsluttes, skal lindrende behandling videreføres, eller trappes opp» (Helsedirektoratet, 2013, s. 6).
Ikke sjelden hører man det sagt når pasienten nærmer seg veis ende, at det ikke er noe mer å gjøre, at alt håp er ute, og at pasienten er gitt opp. Men leger og sykepleiere som arbeider innen palliasjon, har en helt annen innstilling. De har fortsatt mange tiltak å ty til og vil avvise at alt er håpløst; tvert imot kan både pasient og pårørende, når tilstrekkelige ressurser og nødvendig kompetanse i lindrende behandling foreligger, håpe på dager med god symptomkontroll frem til døden kommer. Døende kan også ha flere andre typer håp (Kaasa & Materstvedt, 1999).
For en omfattende gjennomgang og drøfting av fagfeltet palliasjon, se Palliasjon: Nordisk lærebok (Kaasa & Loge, 2016). Når det gjelder forholdet mellom palliasjon og dødshjelp, se Materstvedt (2013), Materstvedt & Kaasa (2016), Brelin (2020), Gerson et al. (2020, 2021).
24 Dø D shjelp
BEHANDLINGSBEGRENSNING
Behandlingen endrer med andre ord karakter ved at den begrenses til lindring. Av denne grunn kalles dette behandlingsbegrensning, et begrep som er innført av Reidun Førde. I Norge er det utarbeidet en veileder til bruk ved alle sykehus, kalt «Beslutningsprosesser ved begrensning av livsforlengende behandling».
Her heter det:
Moderne medisin gir store muligheter til å forlenge livet, men en forlengelse vil ikke være til pasientens beste dersom behandlingen bare bidrar til å forlenge lidelse. Vurderinger om hva som er til pasientens beste kan være vanskelige og konfliktfylte. … Med livsforlengende behandling menes i denne sammenheng all behandling og alle tiltak som kan utsette en pasients død. Eksempel på dette er hjerte-lungeredning, annen pustehjelp og hjertestimulerende legemidler, ernærings- og væskebehandling (intravenøst eller gjennom svelgeller magesonde PEG), dialyse, antibiotika og kjemoterapi. (Helsedirektoratet, 2013)
Behandlingsbegrensning finner sted enten når slike typer livsforlengende behandling anses som uforholdsmessig skadelige/ plagsomme eller vurderes å være nytteløse/hensiktsløse. (Her må tilføyes at «nytteløs behandling» er et vanskelig begrep, både klinisk og etisk; se for eksempel Helsedirektoratet, 2013 og Materstvedt, 2016b.) Det kan være at pasienten selv ber om at livsforlengende behandling innstilles, eller pårørende ber om det dersom pasienten ikke lenger er beslutningskompetent. I sistnevnte tilfelle er det likevel behandlingsansvarlig lege som juridisk sett har siste ord i saken og bestemmer veien videre –for detaljer vedrørende slike situasjoner, se Magelssen & Førde (2020).
25 k ap I ttel 1: s entrale begreper, kr I ter I er og stat I st I kk
Denne boken retter seg mot personer fra en rekke fagfelt som enten forsker på dødshjelp eller tangerer temaet på forskjellige måter. Den henvender seg også til leger, sykepleiere og annet helsepersonell, studenter innen helsefagene, politikere, stortingsrepresentanter, journalister og kommentatorer, ideelle verdibaserte organisasjoner og den engasjerte borger. Dødshjelpfeltet er preget av mye uklarhet og mange misforståelser om fundamentale skillelinjer og begreper, og denne boken er et bidrag til klarere kommunikasjon og bedre debatt rundt et komplekst og kontroversielt tema.
Forfatteren, dr.art. Lars Johan Materstvedt (f. 1960), er professor i filosofi og medisinsk etikk ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) i Trondheim. Han har forsket på dødshjelp i over 20 år, blant annet som ansatt i Kreftforeningen.
ISBN 978-82-450-3928-3
