2 Bekymringsmelding og undersøkelser

I dette kapitlet kan du lese om

• oppmerksomhetsplikt, meldeplikt og opplysningsplikt til barnevernet

– oppmerksomhetsplikt etter opplæringsloven meldeplikt til barnevernet etter opplæringsloven opplysningsplikt til barnevernet

• barnevernets plikter etter mottatt bekymringsmelding barnevernstjenestens gjennomgang av bekymringsmeldinger – barnevernstjenestens rett og plikt til å gjennomføre undersøkelser avslutning av undersøkelser – taushetsplikt

• barnevernets taushetsplikt og adgang til å gi opplysninger taushetsplikt tilbakemelding fra barnevernstjenesten

Statlig tilsyn med opplæringstilbudet til barn og unge i barnevernsinstitusjoner

Her følger et utdrag fra en rapport fra en statsforvalter etter et tilsyn i 2022.

Elevenes opplæringstilbud

Rettslige krav:

• Fylkeskommunens ansvar og elevenes rett til opplæring

Når det blir gjort vedtak om plassering i institusjon etter barnevernloven, er det den fylkeskommunen der institusjonen ligger som har ansvaret for å oppfylle retten til opplæring, jf. opplæringsloven § 13-2.

Fylkeskommunen har både det faglige, juridiske og økonomiske ansvaret for å oppfylle rettighetene til opplæring for barn og unge i institusjoner.

Barn og unge som bor i institusjon har samme rett og plikt til grunnskoleopplæring som følger av opplæringsloven og forskrift til opplæringsloven, som andre elever, jf. § 2-1. Opplæringens omfang og innhold skal være i samsvar med Læreplanverket for Kunnskapsløftet, jf. forskriften kapittel 1.

• Rett til å gå på nærskole

Alle elever i grunnskolen har rett til å gå på den skolen som ligger nærmest hjemmet (nærskolen). Dette følger av opplæringsloven § 8-1 første ledd. Denne retten gjelder også for barn og unge i barnevernsinstitusjoner. Dersom det er mulig, bør elever i institusjoner fortsette skolegangen på sin hjemskole (nærskolen til hjemmet). Der dette ikke er mulig, skal eleven få et tilbud på en skole i nærheten av institusjonen (nærskolen til institusjon).

For elever som fortsetter på hjemskolen eller begynner på institusjonens nærskole, må fylkeskommunen inngå skriftlige avtaler med den aktuelle kommunen om det konkrete opplæringstilbudet for eleven. Dette innebærer en delegering av det praktiske opplæringsansvaret fra fylkeskommunen til kommunen.

Noen kommuner og fylkeskommuner velger å tilby opplæring i egne særskilt tilrettelagte avdelinger eller skoler til enkelte elever. Denne formen for organisering av opplæringen er ikke regulert i opplæringsloven, men loven er heller ikke til hinder for en slik organisering. Etter forvaltningspraksis skal saker om plass på slike skoler og avdelinger behandles på samme måte som saker om skolebytte etter opplæringsloven § 8-1 tredje ledd. Begrunnelsen for dette er at plass på en slik skole eller avdeling innebærer et unntak fra retten til å gå på nærskolen.

Skolebytte forutsetter at foreldrene eller den som har foreldreansvaret samtykker til det. Dersom slikt samtykke ikke foreligger, har eleven rett til å gå på nærskolen.

• Rett til spesialundervisning

Elever som ikke har eller som ikke kan få tilfredsstillende utbytte av det ordinære opplæringstilbudet, har rett til spesialundervisning, jf. opplæringsloven § 5-1. Det er fylkeskommunen som skal fatte enkeltvedtak om spesialundervisning, etter at det er utarbeidet sakkyndig vurdering fra fylkeskommunens PP-tjeneste, jf. §§ 13-2, 5-1 og 5-3.

Hovedregelen er at vedtak om spesialundervisning skal fattes på grunnlag av en sakkyndig vurdering.

Praktiske forhold, som at eleven blir plassert på kort varsel, kan gjøre at det ikke er mulig å følge de vanlige saksbehandlingsreglene for spesialundervisning. Dersom eleven har behov for spesialundervisning, er det adgang til å fatte et midlertidig og tidsbegrenset enkeltvedtak om spesialundervisning i en overgangsperiode – uten at det foreligger en sakkyndig vurdering.

• Barnets rett til å bli hørt og hensynet til barnets beste

Barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger som berører barn, og alle barn har rett til å bli hørt i saker som vedrører dem. Dette følger av barnekonvensjonen artikkel 3 og 12, Grunnloven § 104 og forvaltningsloven § 17.

I dette kapitlet kan du lese om

• kommunens ansvar for å forebygge omsorgssvikt

• barnevernstjenestens organisering og oppgaver

• kommunens ansvarsområde

• ansvaret for å reise sak

• krav til kompetanse for barnevernstjenestens personell

• samarbeid og samordning

• kommunens økonomiske ansvar

I hver kommune skal det være en barnevernstjeneste som utfører oppgaver etter barnevernsloven.

Kommunens ansvar for å forebygge omsorgssvikt

Kommunen skal fremme gode oppvekstvilkår gjennom tiltak for å forebygge at barn og unge utsettes for omsorgssvikt eller utvikler atferdsproblemer.

Kommunen skal sørge for å samordne sine tjenestetilbud til barn og familier.

Kommunestyret skal vedta en plan for kommunens forebyggende arbeid. Planen skal beskrive hva som er målene for arbeidet, hvordan arbeidet skal organiseres og fordeles mellom etatene i kommunen, og hvordan etatene skal samarbeide.

Skolene bør gjøre seg kjent med planen for sin kommune.

Kilde: Barnevernsloven § 15-1 og Prop. 133 L (2020–2021)

Barnevernstjenestens organisering og oppgaver

Barnevernstjenesten har ansvar for å gi hjelp, omsorg og beskyttelse når det er nødvendig på grunn av barnets omsorgssituasjon eller atferd. Ansvaret omfatter tiltak rettet mot barnets omsorgssituasjon eller atferd.

Barnevernstjenesten skal blant annet

• gjennomgå og vurdere bekymringsmeldinger

• gjennomføre undersøkelser av barnets omsorgssituasjon

• treffe vedtak om hjelpetiltak

• forberede saker for behandling i den statlige barneverns- og helsenemnda

• iverksette og følge opp tiltak.

Barnevernstjenesten skal være tilgjengelig til enhver tid.

Kilde: Barnevernsloven § 15-3 og Prop. 133 L (2020–2021)

Ansvarsområde

Den kommunen der et barn oppholder seg, har ansvaret for å yte tjenester og iverksette tiltak etter denne loven.

De viktigste endringene i ny lov

Kapittel 1 Formål, virkeområde og grunnleggende bestemmelser

• Et viktig mål med ny barnevernslov er å styrke barneperspektivet. Den nye loven har en ny og overordnet bestemmelse om at barnets beste er et grunnleggende hensyn i alle handlinger og avgjørelser som berører et barn. Denne bestemmelsen fremhever at barnets beste ikke bare er sentralt ved avgjørelser om tiltak, men for alle handlinger og avgjørelser i barnevernet. Ny barnevernslov lovfester at «barnevernets tiltak skal være til barnets beste».

• Loven viderefører den overordnede bestemmelsen om barns rett til medvirkning. Det er også tatt inn i bestemmelsen om medvirkning at barn har rett til å uttale seg til barnevernet uavhengig av foreldrenes samtykke, og uten at foreldrene informeres om samtalen på forhånd.

• Barns rett til omsorg og beskyttelse, retten til familieliv, og minste inngreps prinsipp lovfestes i en ny overordnet bestemmelse.

• Loven har en overordnet bestemmelse om at barnevernet skal ta hensyn til barns etniske, kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn på alle stadier av en barnevernssak. Dette skal bidra til økt bevisstgjøring i tjenestene, bedre barnevernsfaglige vurderinger og riktigere avgjørelser til barnets beste.

• Det presiseres at barnevernet skal legge til rette for å involvere barnets familie og nære nettverk. Dette skal bidra til at barnevernet benytter ressursene som finnes rundt barnet. Dette er viktig både for å kunne sette inn tiltak som er godt tilpasset barna og familiens behov, og for å ivareta viktige relasjoner for barnet dersom det er behov for tiltak utenfor hjemmet.

Kapittel 2 Bekymringsmelding og undersøkelse

Kapittel 2 samler reglene om bekymringsmelding og undersøkelse.

• Av pedagogiske hensyn tydeliggjør loven overordnede krav til undersøkelsens innhold. Det lovfestes at barnevernstjenesten skal undersøke barnets helhetlige omsorgssituasjon og behov. For barn som har foreldre som ikke bor sammen, vil den helhetlige omsorgssituasjonen vanligvis omfatte begge foreldre. Undersøkelsen skal gjennomføres systematisk og grundig nok til å kunne avgjøre om det er nødvendig å iverksette tiltak etter loven. Barnevernstjenesten skal lage en plan for undersøkelsen.

• Ved avslutningen av undersøkelsen skal barnevernstjenesten foreta en samlet vurdering av opplysningene i saken.

• I ny lov er det hjemmel til at barnevernstjenesten ved henleggelse av en undersøkelse etter nærmere vilkår kan beslutte å åpne ny undersøkelse inntil seks måneder etter henleggelsen.

Kapittel 3 Hjelpetiltak

Kapittel 3 samler reglene om frivillige og pålagte hjelpetiltak.

• Av pedagogiske hensyn er det presisert at barnevernstjenesten skal tilby hjelpetiltak som er egnet til å møte barnets og foreldrenes behov.

• Ny lov utvider hjemmelen til å pålegge hjelpetiltak til også å omfatte hjelpetiltak i samværshjemmet.

• Retten til ettervern styrkes. Aldersgrensen for rett til ettervern er utvidet til 25 år. I ny lov er det tydeligere vilkår for denne retten, blant annet at retten til ettervern ikke bortfaller selv om ungdommen er uten tiltak en periode.

Kapittel 4 Akuttiltak

Det er gjort flere endringer i hvordan hjemlene er regulert i loven for at hjemlene for å fatte akuttvedtak skal bli klarere.

• Det er presisert at et vedtak om midlertid å flytte et barn utenfor hjemmet skal regnes som en omsorgsovertakelse.

• Ny lov viderefører at hovedvilkåret for å treffe et akuttvedtak om omsorgsovertakelse, er at det er «fare for at barnet blir vesentlig skadelidende».

• Ny lov presiserer at akuttvedtak bare kan treffes dersom det er nødvendig at vedtaket gjennomføres straks. Bakgrunnen er at midlertidige akuttvedtak om å plassere et barn utenfor hjemmet er svært inngripende, og bare skal fattes i tilfeller der mindre inngripende tiltak ikke vil være tilstrekkelig til å beskytte barnet.

• Ny lov tydeliggjør at hjemmelen for å treffe akuttvedtak også gjelder når barnet er i en akutt faresituasjon utenfor hjemmet der barnet bor fast, for eksempel i samværshjemmet.