Å tenke sykepleiefaglig (9788245036886)

Herdis Alvsvåg

Å TENKE SYKEPLEIEFAGLIG

Essay i utvalg

Herdis Alvsvåg

Å tenke sykepleiefaglig Essay i utvalg

Copyright © 2023 by Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved

1. utgave 2023 / 1. opplag 2023

ISBN: 978-82-450-3688-6

Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen

Omslagsdesign ved forlaget Omslagsfoto: Sarath maroli/shutterstock

Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no

Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Innhold

Forord

Innledning

Hensikten med essaysamlingen: Et bidrag til å tenke sykepleiefaglig . . . . . . . . . . . . . . . . . 17

Del 1

Sykepleie – fagetisk relasjonell praksis . . . . . . . . . . . . . . . 29

Kapittel 1

Det gode blikket og de gode hendene 33 Vårt verdisyn uttrykker seg i kroppen 33 Hvordan «ser» vi? 34

Pasientens inntrykk og vårt 37 Pasientens selvforståelse og min 39

Den vanskelige helheten 41 Holdning og handling 46

Kapittel 2

Åndelig omsorg – en utfordring for den profesjonelle sykepleier . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 51 Ulike måter å se på mennesket . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 51 «Forholdet er det åndelige» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 54 Åndelig omsorg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 56

tenke sykepleiefaglig

Kapittel 3

Tid i de korte møtene – vekselvirkning: oppmerksomhet, samarbeid og samtale 61 Tid og travelhet 61

Gode, korte, ikke-akutte møter 65 Vi må se den andre som den andre! 68 Vi må være engasjerte! 73

Kapittel 4

Klinisk skjønn 75 Hva er skjønn? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 75

Det som kan være annerledes . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 78

Medskjønnere og riktig handling . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 80 Hva fordrer det kliniske skjønnet? . . . . . . . . . . . . . . . . . . 83

Kapittel 5

Mellomrommet – forutsetning for relasjon og dialog . . . . . . . . . 91 Buber og Løgstrup – relevante for profesjonelle yrker? . . . . . . . . 92

Forening av distanse og relasjon – grunnlag for menneskelige møter 93 Vekselvirkningen mellom å bekrefte og å bli bekreftet . . . . . . . . . 97

Forening av kropp og person – av selvstendighet og fellesskap . . . . 99

Vekselvirkning mellom sansning og forståelse, avstandsløshet og avstand 103

Utfordringer i en krenkende kultur 105

Kapittel 6

Omsorgsteknologi – motsetningsfullt? 109

Hvorfor teknologi? 110

Omsorg 110

Verdikonflikter i helsevesenet? 111 Lengst mulig i eget hjem med omsorgsteknologi 112

Teknologi – omsorg – faglig skjønn . . . . . . . . . . . . . . . . . 112

Noen spørsmål til teknologien . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 113

Kritiske instanser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 115

Profesjon og kunnskap 119

Kapittel 7

Læring av sykepleie – gjennom personlige og profesjonelle erfaringer 123

Læring gjennom praksisfellesskapets fortellinger 124

Læring gjennom utøvelse av faglig skjønn 128 Omsorg og læring 135

Læring gjennom personlige erfaringer . . . . . . . . . . . . . . . . 140

Læring på tvers av praksisfellesskap . . . . . . . . . . . . . . . . . 147

Fortellinger gir læring . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 149

Kapittel 8

På kollisjonskurs med arbeidsgivers interesser? Sykepleiernes syn på opplæringen av nyansatte . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 153

Opplæring av nyansatte i helsevesenet . . . . . . . . . . . . . . . 153

Helsefremmende arbeidsplasser – av hensyn til hvem og hva? . . . . 155

Sykepleiere forteller hva som er viktig i opplæringen av nyansatte . . 157 Kvalifisert og profesjonell praksis, eller kompetanseutvikling? . . . . 161

Kvalifiseres nyansatte til kritisk profesjonalitet? . . . . . . . . . . . 164

Utviklingstrang eller utviklingstvang? 169

Kapittel 9

Hvor beveger sykepleien seg – mot viten eller klokskap? 171

Ulike kunnskapssyn 172

«Det som ikke kan være annerledes» 174

«Det som kan forholde seg annerledes» 174

Skjønn – medskjønnere – riktig handling 177

«Det kliniske blikk» – forening av viten og klokskap? . . . . . . . . . 178

Episteme – techne – fronesis . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 180

Hvor beveger så sykepleien seg? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 183

Kapittel 10

Innsiktsbasert profesjonell praksis bør erstatte kunnskapsbasert praksis 187 Innsikt 187

Innsiktsbasert profesjonell praksis 189

Personorientert profesjonalitet og faglig skjønn 194 Likeverdige kunnskapsformer 195 Hvorfor innsiktsbasert praksis? 199

Del 3

Profesjon og samfunn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 205

Kapittel 11

Har sykepleien fortsatt en framtid? . . . . . . . . . . . . . . . . . 209 Den gang på 1980-tallet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 209 Nye tider – nye svar . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 211 Debatten om ulike kunnskapsformer . . . . . . . . . . . . . . . . . 213 Nye begreper kan lyse opp kunnskapsdebatten . . . . . . . . . . . . 216 Personorientert profesjonalitet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 221

Kapittel 12

Å føle seg hjemme – i egen bolig og på sykehjem? . . . . . . . . . . . . . 225 Erfaringer av hjem 225 Hjem og institusjon 227 Hva gjør hus og rom til hjem? 230 Når livssituasjonen truer hjemligheten 235 Kjennskap – kunnskap – fantasi 240 Avslutning 244

Kapittel 13

Hva er det nye i samhandlingsreformen, og hvilke konsekvenser kan den få for helse- og omsorgstjenesten? Gammel vin på nye flasker? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 245 Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 245

Iverksettelse av samhandlingsreformen og ny helse- og omsorgstjenestelov . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 246

Noen helsepolitiske mål de siste 40 år . . . . . . . . . . . . . . . . 249

Pasienter i skvis mellom spesialisthelsetjeneste og kommunehelsetjeneste 254 Profesjonelle i skvis mellom standardisering og faglig skjønn? 261 Avrunding 263

Kapittel 14

Den skandinaviske velfærdsstat – udvikling af sundhedsvæsnet med vægt på ældreomsorgen 265 Indledning: Velfærdsstaten i Skandinavien 266 Velfærdspionerer – velfærdslokalisme . . . . . . . . . . . . . . . . 268

Spændinger i den skandinaviske velfærdsmodel . . . . . . . . . . . 269 Nye udfordringer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 282 Afrunding . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 286

Del 4

Sentrale verdier, perspektiver og begreper . . . . . . . . . . . . . 291

Kapittel 15

Kjærlighet som grunnlag i helsevesenet . . . . . . . . . . . . . . . 297

Kjærlighetens epikk, poetikk og logikk . . . . . . . . . . . . . . . . 297

Kjærlighet som nødvendighetsfenomen og fordring 299 Å skape rom for nødvendighetsfenomener 301

Det nest beste – å handle som om vi elsker 303 Nestekjærlighet og egenkjærlighet – motsetninger? 305

Kapittel 16

Helsefremming og sykdomsforebygging – et historisk og sykepleiefaglig perspektiv 307 Sykepleiefunksjoner og helse 308

Faglig skjønn når situasjonen er sammensatt . . . . . . . . . . . . 309

Omsorgsperspektiv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 310

Fra «bedring av helse» til «helsefremming» . . . . . . . . . . . . . 311

Florence Nightingale: helsens positive prinsipper og naturens helbredelsesprosesser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 315

tenke sykepleiefaglig

Helsefremming og sykdomsforebygging – to sider av det samme . . 318

Individrettede og befolkningsrettede tiltak 319

Helsefremming og sykdomsforebygging – samfunn og individ, hånd i hånd 323

Helsefremming og sykdomsforebygging – moralsk forvaltning av makt 324

Sammendrag 326

Kapittel 17

Klargjøring av sentrale begreper 329

Resultatløs sykepleie . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 329 Omsorg og egenomsorg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 331

Sykepleieprosessen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 335

Primærsykepleie – ny merkelapp på gammel praksis . . . . . . . . 338

Primærsykepleie og gruppesykepleie . . . . . . . . . . . . . . . . 340

Kapittel 18

Menneskesynet – fra kroppsfenomenologi til skapelsesfenomenologi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 343

Mennesket er skapt som en kroppslig person . . . . . . . . . . . . . 344

Menneskesynet fordrer skjønn og omsorg . . . . . . . . . . . . . . 352

Menneskesynet fordrer vitenskapskritikk . . . . . . . . . . . . . . 357

Menneskesynet fordrer samfunnskritikk 359

Vi må verne om vårt opphav 360 Menneskesynet tidlig tydelig – alltid under veis 361

Essay opprinnelig publisert i 363

Litteratur 367

Stikkordregister 383

Forord

Denne essaysamlingen er et resultat av et engasjement i og kjærlighet til sykepleiefaget gjennom et langt yrkesliv. Det er en glede å se essayene samlet mellom to permer, essay som hovedsakelig har vært publisert i forskjellige antologier og i noen tidsskrifter. Temaer og problemstillinger er fremde les aktuelle, ja, kanskje mer enn noen gang. For hva vil det si å kjenne seg som sykepleier, å tenke som sykepleier, å lære sykepleie, og å handle som reflektert profesjonell sykepleier, enkeltvis og i det tverrfaglige teamet, i vår tid? Sykepleie er en fagetisk praksis, det vil si et profesjonelt yrke basert på verdier og kunnskaper, og faget utøves i relasjon til enkeltmennesker og i samfunn. Essayene kretser rundt slike temaer.

Mitt håp er at boken kan bidra til samtaler om sykepleiefaget og syke pleiefaglig tenkning, og bidra til faglig engasjement hos nye generasjoner sykepleiere.

I arbeidet med denne boken vil jeg takke Fagbokforlaget, og særlig forlagsredaktør Mette Paasche Kolbjørnsen og prosjektkoordinator Joanna Wodzicka. Det har vært en fryd å samarbeide med dere.

Herdis Alvsvåg Bergen, oktober 2022

Innledning

Hensikten med essaysamlingen: Et bidrag til å tenke sykepleiefaglig

Hensikten med denne boken er å presentere noen sentrale tanker, begreper og faglige refleksjoner i sykepleiefaget. Den er skrevet for sykepleiestudenter og sykepleiere som er interessert i grunnleggende faglige temaer og feno mener som aktualiseres i møte med pasienter og pårørende, som handler om hva sykepleiefaget dreier seg om, om fagets verdier, kunnskap og læring, og som ser sykepleiefaget i en samfunnshistorisk sammenheng. Essaysamlingen er delt inn i fire deler. Til hver del er det skrevet en innledning. Essayene er tidligere publiserte tekster. De er skrevet over flere tiår. Essayene var svar på og innspill til noen dagsaktuelle faglige pro blemstillinger. Samtidig viser de til noen tidløse dilemmaer og utfordringer i sykepleiefaget. Underliggende temaer og utfordringer dukker stadig opp på ny, gjerne kledd i en annen, ny språkdrakt.

Fortid, nåtid og framtid henger sammen Med denne essaysamlingen ønsker jeg å vise at noen utfordringer i syke pleiefaget har eksistert lenge, og vil ikke kunne løses i den forstand at de blir borte. Motsetninger og spenninger finnes i faget. Hver sykepleiegene rasjon må reflektere over fagetiske dilemmaer på nytt og på nytt. Disse er sammenvevede med faglig utvikling og forskning, og står til enhver tid i en helsepolitisk sammenheng. Og utfordringene har en historie. Nåtiden er et resultat av fortiden, og nåtiden staker veien inn i framtiden, en framtid

Å tenke sykepleiefaglig

som kan være veloverveid fordi den har røtter i, og tar lærdom av, historien. Derfor er det av betydning å forstå sammenhenger. Faglige begreper som vi omgir oss med i dag, bærer gjerne på noen grunnleggende ideer og ver dier som hadde andre språklige uttrykk for noen tiår siden. Det er sentralt å tenke: Hva er nytt i dette, og hva er gjenkjennelig? Historien bærer på kunnskap og innsikt, den må forløses av oss i enhver nåtid. Å tenke kritisk på denne måten kan bidra til at vi tar lærdom av historien, kan bedømme ettertenksomt, og handle med større klokskap i nåtid og framtid.

Jeg ønsker å bidra til at sykepleieren ser seg selv i en historisk sammen heng, i nåtiden, og kjenner seg som en sykepleier og tenker som en syke pleier. Og i det tverrfaglige fellesskapet bidrar som sykepleier med relevant sykepleie i den aktuelle situasjonen. Det handler om alltid å være bevisst og reflektere over sykepleiens bidrag i mangfoldet av profesjonsutøvere.

Å kjenne seg som profesjonell sykepleier

Opp gjennom historien har sykepleien hatt tenkere og forfattere som har skrevet om faget, dets fagetiske innhold og om særlige betydningsfulle begreper og verdier. Enhver profesjon og ethvert profesjonsfag gir fagets klassikere betydning. Noen skrev og virket for lenge siden, andre bidrar med sykepleiefaglig tenkning i dag. Fortidige og nåtidige tekster tolkes og forstås av stadig nye studenter og yrkesutøvere. Noe må forstås og tolkes ut fra den tiden som det ble tenkt og skrevet i (da-kontekst), annet vil være tidløst og kan aktualiseres i enhver samfunnshistorisk sammenheng (nå-kontekst). Å forstå seg som sykepleier er også å forstå seg i en historisk sammenheng. Å reflektere over sentrale begreper i sykepleiefaget, å gi sykepleiens historie og noen av fagets klassikere plass i kunnskapsmang foldet, og også lære Norsk Sykepleierforbunds historie å kjenne, bidrar i en faglig dannelse og gir innsikt i hvordan sykepleiefaglig identitet kan utvikles og bli bevart.

Hver sykepleierstudent og hver sykepleiergenerasjon gjør klokt i å tenke over: Hva har skapt sykepleiefaget og sykepleieprofesjonen, og hvordan er faget blitt utøvd? Og hvilket samfunnsoppdrag har vi som profesjon? Sykepleiere forvalter et samfunnsoppdrag som er rettet inn mot hele befolk ningen. Samfunnsoppdrag er vidt og kan formuleres på denne måten: Syke pleieren har faglig omsorg for og tar vare på grunnleggende behov, fremmer

helse og forebygger sykdom hos syke og friske, fra fosteret i mors mage til barn og ungdom, voksne og eldre, og hos døende (Alvsvåg & Aadland, 2019, kapittel 6).

Et fag og en profesjon samler seg om viktige saker, noe som bidrar til å definere faget slik det har vært, som vi forstår det i nåtiden og som vi finner det verdt å kjempe for i framtiden. Betydningsfulle sykepleiefaglige begreper har i seg et verdigrunnlag som gjerne også bærer hele faget, et fag som skiller seg fra andre profesjonsfag. Samtidig har profesjoner i helse- og omsorgssektoren også noe felles tenkningsgrunnlag, og noen felles sentrale faglige begreper. De ulike profesjonene vil vektlegge begrepene noe ulikt. Det forventes at en sykepleier har et reflektert forhold til begrepene og tenkningen som ligger til grunn for sykepleiefaget. Det bidrar til at perso nen vil kjenne seg, og forstå seg, som sykepleier, på tvers av arbeidsfeltene. Noen sentrale begreper i sykepleiefaget er; sykepleie, helse og sykdom, omsorg, pleie og behandling, lindring, grunnleggende behov, mestring og egenomsorg, barmhjertighet, respekt og verdighet, sårbarhet, selvbestem melse, faglig skjønn, helsefremming, sykdomsforebygging, rehabilitering, fagetisk refleksjon, og flere med. Slike begreper bidrar til å gi sykepleiefaget et innhold når de blir reflektert inn i sykepleiefaglige sammenhenger. Sykepleiefaget og en sykepleiefaglig identitet er helt vesentlig for å bevare, utvikle og ikke utradere sykepleieprofesjonen. For en profesjon er bevegelig. Et yrke kan profesjonaliseres og avprofesjonaliseres. Noe egenartet må holde en profesjon sammen. Et vesentlig profesjonskriterium er at en profesjon har en felles lang eller mellomlang utdanning basert på et teoretisk og prak tisk grunnlag som gir personer rett til å inneha visse stillinger. Profesjoner forvalter slik et monopol på arbeidsmarkedet. Det vil si at bare personer med en gitt autorisasjon kan inneha visse stillinger. Profesjoner forvalter dessuten en selvstendig faglig dømmekraft, er tiltrodd faglig autonomi og utøvelse av yrkesetikk som er nedfelt i en profesjons yrkesetiske retnings linjer. I sykepleieprofesjonen er disse nedfelt i Norsk Sykepleierforbunds yrkesetiske retningslinjer. Hvordan alle disse profesjonskriteriene blir ivare tatt av profesjonen og profesjonsutøverne, avgjør om en profesjon bevares eller går mot en avprofesjonalisering.

tenke sykepleiefaglig

Hva skal vi med sykepleiebegreper og sykepleieteori? Noe egenartet holder profesjonen sammen, et teoretisk grunnlag som defi nerer faget, og begreper som sykepleieprofesjonen vektlegger, er nevnt over. Disse endres gjerne noe over tid, samtidig som et profesjonsfag har en gjenkjennelig kjerne som er mer bestandig. Sykepleiens historie, sentrale begreper og sykepleiefagets tenkere kan gi faget og profesjonsutøverne en selvforståelse. For hvordan har sykepleiere tenkt, og hvordan tenker en syke pleier? Noen svar finner vi i bøker skrevet av sykepleiere, om sykepleie. Det finnes sentrale og tidløse tekster skrevet av fagets klassikere. Disse gir oss en forståelse av fagets opphav og hvilke problemer sykepleien søkte å være noen svar på. Noe i disse tekstene er tidstypisk, annet er av mer grunnleggende verdi og trenger å bli tolket inn i nye tider og nye situasjoner. Fagets historie gir oss også noen forbilder.

Et fags forbilder, verdier og tekster bidrar til danning av faglig identitet. Samtidig er dette ikke en statisk samling, men noe som trengs å bli gjen stand for kritisk drøfting. Vi kan spørre oss hvilken betydning det har for den sykepleiefaglige forståelsen i dag, og hvilken relevans tidligere teks ter har. Hva tenkte og skrev sykepleiens klassikere om faget, fra Florence Nightingale (1820–1910), Ulrikke Eleonore Nissen (1834–1892), Elisabeth Hagemann (1888–1963) og Virginia Henderson (1897–1996) og deres viktige etterkommere? Og hva tenker og skriver noen av dagens sentrale nasjonale og internasjonale sykepleietenkere? Her kan vi nevne Kari Martinsen, Katie Eriksson, Patricia Benner og Dorothea Orem. Korte innføringer i disse sykepleietenkernes teorier, og mange andres, finnes i Nursing Theorists and Their Works (Alligood, 2018). Dessuten gir Sykepleiens superhelter (Martinsen, Dreyer & Norlyk, 2021) en innføring i noen sykepleietenkeres teoretiske grunnlag, deres relevans for og anvendelse i praktisk sykepleie.

Trenger vi sykepleieteori i dag? Er det ikke opplagt hvilke oppgaver en sykepleier skal utøve? Vi har jo prosedyrer og standarder, vi har sjekklister, og vi har vedtak som styrer handlingene, vi har teknologien, metodene og naturvitenskapene og kunnskaper i samfunnsvitenskapelige fagområder, holder det ikke? Nei, vil jeg mene. Vi trenger sykepleieteori og reflekterte sykepleiefaglige begreper for å tenke og handle profesjonelt. For å tenke og handle selvstendig og kritisk, for å kunne endre praksis på selvstendig grunnlag, og for å kunne utøve et profesjonelt skjønn. Hvis ikke blir vi per soner som kun utfører det som andre bestemmer, og som følger prosedyrer,

uten å stoppe opp om det er noe i situasjonen som tilsier at prosedyren ikke kan gjennomføres nøyaktig etter bokstaven. Når begrepene i sykepleien har praktisk relevans, kan de bidra til en kritisk refleksjon i utøvelsen av sykepleie. For eksempel: Hvordan blir pasientens grunnleggende behov ivaretatt i denne situasjonen, med denne lidelsen, og på denne avdelingen? Virkeliggjøres omsorg, respekt og verdighet for pasient og pårørende? Hva med selvbestemmelsen? Tas det hensyn til sårbarheten? Hva med sykdoms forebyggelse og helsefremming i situasjonen, og har vi fattet et klokt klinisk skjønn, og slik kan vi fortsette.

Det blir ikke sykepleie med en rett blanding av naturvitenskapelige og samfunnsvitenskapelige fagområder. Slike fag er nødvendige, men ikke tilstrekkelige for å bli en reflektert og profesjonell sykepleier. Men det er hevet over tvil at naturvitenskapelige fag som anatomi, fysiologi, patologi og farmakologi er helt vesentlige kunnskaper i sykepleiefaget, ved siden av samfunnsvitenskapelige fag som sosiologi, psykologi og juss. Uten slik kunnskapsballast vil ikke en sykepleier kunne observere og tolke tegn og symptomer og møte og hjelpe pasienter og pårørende. Men dette utgjør ikke faget. Selv den best mulige blandingen av disse fagområder vil ikke utgjøre et teoretisk sykepleiefaglig grunnlag. De er nødvendige, men ikke tilstrekkelige som grunnlag for sykepleie som et eget fag.

Hva skal vi med faglig bevisste sykepleiere i det tverrfaglige samarbeid? Jeg har hatt, og har, et stort engasjement for og kjærlighet til faget sykepleie. Med det jeg har skrevet gjennom et langt yrkesliv, har jeg forsøkt å formidle dette gjennom tekster. Et utvalg er gjort i denne essaysamlingen. Som utdannet sykepleier og sykepleielærer, med hovedfag i sosiologi og mellomfag i filosofi, har jeg i yrkeslivet hovedsakelig hatt mitt virke innenfor undervisningssektoren på ulike nivåer (sykepleierutdanning/ bachelorutdanning, helsefag hovedfag, master i pedagogikk og master i klinisk sykepleie). Jeg har hatt mulighet til å tenke sykepleiefaget i møte med andre fagområder, og også kjent på spenningen mellom teoretiske og praktiske sider ved fag som utøves i utdanningsfeltet og i det kliniske feltet. Denne bakgrunnen har også gitt tanker om hva som utgjør et fag og som kan bidra til faglig identitet og stolthet. Å utdanne til og utvikle faglig

tenke sykepleiefaglig

identitet som sykepleier er helt sentralt i utdanningen av sykepleiere. Det kan bidra til faglig stolthet og ivaretakelse av sykepleie som et profesjonelt yrke der yrkesutøverne kan gå inn i gode tverrfaglige kollegafellesskap i helse- og omsorgstjenestene.

Da jeg studerte filosofi og sosiologi, ble vi introdusert til fagenes sentrale problemstillinger og perspektiver gjennom noen klassikere i disse fagene. Gjennom å bli introdusert til sentrale filosofer og sosiologer ble vi studenter kjent med fagene. Spørsmål som: Hvorfor ble fagene etablert, hvilke spørs mål søkte de å svare på, hvordan ble personer, institusjoner, samfunn og verden forstått, hvilken mening og betydning har eksistensielle og etiske spørsmål, hva med vitenskap, forskning og kunnskap, og mye mer. Egne fag viser til egne klassikere i fagene. Fagene forvalter noen fagtradisjoner, verdier og begreper som gir de en egen historie, en identitet og et faglig innhold. Studenter blir oppmerksomme på at det innenfor etablerte fag finnes ulike retninger, spenninger, diskusjoner og meningsmangfold. Det er gjerne slik fag utvikles og endres. Det samme kan sies om pedagogikkfaget. Pedagogikk handler om pedagogisk tenkning, fagets historie og sentrale pedagoger som har preget faget og dets innhold.

Så kan vi spørre om slike refleksjoner har relevans for sykepleiefaget. Spørsmålet er hvilken betydning sykepleiens tradisjon og historie, og fagets klassikere, har i utdanningen av sykepleiere. Og hvilke fagetiske begreper og verdier er betydningsfulle og reflektert i faget, og hva gir faget innhold som har konkret og praktisk relevans i utøvelsen av faget? Relevans vil si hva som har betydning for sykepleiers tenkning og handling. Kort sagt: Hva gjør sykepleie forskjellig fra andre fagområder i helse- og sosialsektoren? Det er vesentlig at utdanningen legger til rette for at studenter får reflektere over slike spørsmål både på høyskolen og i det kliniske feltet. Ellers blir syke pleiere gjerne andre yrkesgruppers assistenter. I et tverrfaglig fellesskap samarbeider vi om å hjelpe pasienter og pårørende. Naturvitenskapelige og samfunnsvitenskapelige fag har alle relevans for sykepleiefaget, men utgjør ikke faget sykepleie. I møte med andre fag områder kan egen fagidentitet tapes, men den kan også styrkes. I sykeplei erutdanningen er det vesentlig å drøfte hvordan sykepleieres fagidentitet kan utvikles gjennom utdanningen. Etter min oppfatning kommer vi ikke utenom å tematisere fagets hva, hvordan og hvorfor, og på hvilke områder. Sykepleiens funksjon og viktige begreper, sykepleiens historie og noen

viktige sykepleieklassikere og forbilder bidrar vesentlig i studenters utvik ling av fagidentitet. I et profesjonsfag kommer vi heller ikke utenom å ha et reflektert forhold til fagetiske problemstillinger, og i undervisning i konkret pleie til pasienter å understreke sykepleiers eget profesjonelle ansvar. Sykepleie er et mangfoldig og vidt fagområde, og andre fag kan gi pers pektiver og økt innsikt i sykepleiefaglige spørsmål. Selv har jeg som syke pleier, med faglige dilemmaer og pasientutfordringer, i møte med fag som fysiologi, filosofi, sosiologi og pedagogikk i videre studier, hatt rikt syke pleiefaglig utbytte. Ny innsikt i sykepleiefaglige problemstillinger ble vunnet gjennom at de ble opplyst gjennom andre faglige begreper og perspektiver, og også utdypet innsikt i fysiologi.

Noe bærende i møte med pasienter og pårørende uavhengig av tid og sted Sykepleiefaget er mangefasettert, dimensjonene favner om de nære person relasjonene, det dreier seg om ulike kunnskaper og ulike former for kunn skap. Faget utøves innenfor lover, rammer og samfunnsordninger, og det bæres oppe av sentrale sykepleiefaglige verdier. Og sykepleie er et fag som ikke kan skilles fra etikk, derav formuleringen det fagetiske. Og sykepleien har et samfunnsoppdrag, se over. Faget bygger på kunnskap og innsikt, egen og andres erfaringer og på forskning (Alvsvåg & Aadland, 2019, kap. 6–9).

Sentralt er hvordan sykepleier i utøvelsen av sykepleiefaget kan utgjøre en forskjell for pasient og pårørende. Faget utøves innenfor mange ulike sektorer, og møtene er forskjellige. Personen sykepleier møter, er pasient og pårørende, noen er friske, andre er syke. Noen har nettopp startet på livet, andre er i livets sluttfase. Noen er rammet av akutt sykdom, andre har kroniske lidelser, noen trenger hjelpen i spesialisthelsetjenesten, andre i kommunehelsetjenesten, noen mottar hjelpen i institusjon, andre i eget hjem.

På tross av alle disse forskjellene kan vi spørre om personene og situasjo nene deler noe som er felles. Det vil si at det kan være noe felles som setter seg gjennom på tvers av det som er forskjellig. Det som er felles og viktig for oss, er at vi alle er hele og udelelige personer, vi er relasjonelle og står i noen sammenhenger, og vi er undergitt noen felles grunnvilkår. Dette tenker vi gjerne ikke over i det daglige, fordi vi tar det for gitt. Men når vi rammes av

tenke sykepleiefaglig

ulykke, sykdom, skader, kriser, død – ja, da rokkes grunnvollen i livene våre. Det som vi tar for gitt, er ikke så opplagt lenger, vi rystes bokstavelig talt. Selv om arbeidsfeltene er ulike, og vi i sykepleien må forholde oss til ulike sykdommer, spesialiteter og behandlingsopplegg, ulike prosedyrer, og om pasienten er et barn, en ungdom, voksen og eldre, har utsikter til å bli frisk, eller må leve med kronisk lidelse, eller at pasienten er i siste livsfase, er det likevel noe universelt og betydningsfullt som en sykepleier har ansvar for på alle disse områdene. Helt sentralt for pasienten eller pårørende er å bli sett og erfare å bli lyttet til. Å bli møtt med konkret forståelse, erfare konkret omsorg, kjenne seg ivaretatt, erfare hjelp, oppleve seg informert, og få hjelp til å gjenvinne kontroll og ansvar. Og når vi mister kontrollen, da å oppleve at sykepleier har kontroll og ansvar, at vi kjenner oss trygge på at noen andre sørger for at våre grunnleggende behov blir møtt og at vi kjenner oss betydningsfulle, verdsatte, blir fulgt opp og ikke glemt. Noen andre ganger vil det handle om å kunne lene seg på en profesjonell syke pleier, at hen vil følge med videre på veien, også mot livets slutt. Å oppleve at andre er informert og at informasjon og planer blir delt, og råd gitt, også om rettigheter, selv om pasient og pårørende ikke alltid har mot, kunn skap eller krefter til å etterspørre, er helt sentralt. Alt dette fordrer ikke minst samarbeid og samordning mellom tverrfaglige team og etater. Her har sykepleier med innsikt og overblikk en viktig koordinerende funksjon (Sekse mfl. 2017).

Kjærlighet, omsorg, håp, respekt og verdighet kommer til uttrykk i møte med den som trenger hjelp på mange forskjellige måter, det er ikke høytfly vende tanker. Pasienten kan håpe på å bli frisk, at natten blir god, at maten smaker, eller det kan dreie seg om håp om at døden må bli så god som mulig, og at det finnes støtte og hjelp å få (Alvsvåg & Martinsen, 2022). Eller bare tenk på hvor forskjellig omsorgen og kjærligheten uttrykker seg på en ope rasjonsstue og i pasientens egen stue hjemme. I dagliglivet og i yrkeslivet kjenner vi gjerne omsorg og kjærlighet igjen som nestekjærlighet, eller som det også står i Norsk Sykepleierforbunds Yrkesetiske retningslinjer for syke pleiere: «Grunnlaget for all sykepleie skal være respekten for det enkelte menneskets liv og iboende verdighet. Sykepleie skal bygge på barmhjertighet, omsorg og respekt for menneskerettighetene» (NSF, revidert 2016).

Flere av helseprofesjonene har fortellingen om den barmhjertige samaritan i Bibelen som en grunnfortelling (Lukas 10, 25–37). En

grunnfortelling sier noe grunnleggende betydningsfullt, noe avgjørende for det som fremmer liv og livsvilkår, noe livsfremmende. I fortellingen om den barmhjertige samaritan handler det om lidelse og sårbarhet, verdighet og skam, godhet og kjærlighet, tillit, ansvar og pleie (Mar tinsen, 2021). Det er en fortelling om en skamslått mann som trenger hjelp. Noen går forbi, men en fremmed stanser og hjelper. Fortellingen beskriver hvordan nestekjærlighet uttrykker seg som konkret omsorg og hjelp til nesten, altså hvordan barmhjertighetshandlinger kan uttrykke seg. Omsorg, tillit og kjærlighet kommer til uttrykk i rommet mellom den som tar imot hjelp og omsorg, og den som gir slik hjelp. Grunnfor tellinger forteller om noe tidløst. Det er dette våre tidlige sykepleieklas sikere også utdypet i sine tekster. Samtidig er kjærlighet og tillit noe langt mer, noe helt fundamentalt. Kjærlighet, tillit og håp er både bærende strukturer i tilværelsen og noe som uttrykkes mellom mennesker. Uten disse eksistensielle fenomenene blir livet vondt og vanskelig – ja, livet tapes. Samtidig uttrykker kjærligheten og tilliten seg i den allmenne og faglige omsorgen, og i skjønnet som er basert på faglig kunnskap, innsikt og erfaring. Men kjærligheten kommer også til uttrykk som egenkjær lighet. For å ta vare på andre trenger sykepleieren også å ta vare på seg selv. Umiddelbart kan det synes som om det er motsetninger mellom egenkjærlighet og nestekjærlighet. Slik trenger det ikke å være. Det ligger oss nær å elske oss selv. Som det også heter: Vi er oss selv nærmest. Det heter også at vi skal elske vår neste som vi elsker oss selv. Slik kan vi også få innsikt i hva den andre trenger. Vi kan tenke: Enn om jeg selv var i en liknende situasjon, hva ville jeg da ønsket at sykepleierne ville gjøre for meg, eller støtte og hjelpe meg til? Det krever faglig og medmenneskelig kreativ tenkning: Enn om …? Hva hvis …?

Med utviklingen av alle slags standardprosedyrer er alle profesjoners faglige skjønn eller selvstendige faglige dømmekraft under press. Nettopp det faglige skjønnet har vært viktig for meg å løfte fram gjennom hele min yrkeskarriere. Det kommer fram i denne essaysamlingen, for her tas det faglige skjønnet opp i flere av tekstene. Jeg har tro på den engasjerte og reflekterte sykepleieren som gjennom sin faglige kunnskap, sin personlige og profesjonelle erfaring og sitt faglige skjønn, vil kunne endre faget og sykepleieprofesjonen slik at den faglige omsorgen for den andre og barm hjertigheten blir virkeliggjort.

Bokens første del tar for seg sykepleie som fagetisk og relasjonell praksis, andre del tar opp profesjon og kunnskap, og deretter rettes oppmerksom heten mot profesjon og samfunn. Den siste delen er en kritisk refleksjon over sentrale perspektiver og begreper i sykepleiefaget. Hver del innledes med en innledende presentasjon av tekstene som er plassert i hver del, og det knyttes noen kommentarer til sammenhengen de står i.

Sykepleiefaget er ikke et hvilket som helst fag. Sykepleie er å ha faglig omsorg for og ta vare på grunnleggende behov, pleie, fremme helse og forebygge sykdom fra fosteret i mors mage til barn og ungdom, voksne og eldre og hos døende. Sykepleie tar alltid utgangspunkt i situasjoner hvor liv og helse, og sykdom og lidelse, står på spill. Faget er sammensatt og kan ikke samles i korte definisjoner. For å forvalte samfunnsoppdraget og vårt fagetiske ansvar for enkeltpersoner og samfunn, trenger vi sykepleiere som er bevisste sin sykepleiefaglige funksjon, som tenker og handler profesjonelt, og som samhandler med andre profesjoner på dette grunnlaget. Denne boken består av utvalgte tidligere publiserte tekster med ny innledning og nye introduksjoner til hver av de fire hoveddelene som boken er delt inn i. Boken kretser rundt temaer som sykepleie–fagetisk relasjonell praksis, profesjon og kunnskap, profesjon og samfunn, og avslutnignsvis sentrale verdier, perspektiver og begreper. Forfatterens håp er at boken kan føre til at nye generasjoner sykepleiere ser utfordringer som sykepleiefaget har i dag, deltar aktivt som sykepleiere og sykepleie undervisere, fører faglige samtaler, og tenker og handler sykepleiefaglig i tverrfaglige team. Kort sagt at boken bidrar til å tenke sykepleiefaglig. Herdis Alvsvåg har vært ansatt ved VID vitenskapelige høgskole i en årrekke og er nå professor emerita ved samme høgskole. Hun har skrevet bøker og fagartikler innenfor sykepleie, etikk, utdanning, danning og sosialpolitikk. Alvsvåg har også undervist og veiledet studenter innenfor disse områdene.