Er hytta mi i god stand?

Sommeren 2023 begynner Byggekomiteen arbeidet med å inspisere hyttene i hagen og gi råd og pålegg om utbedring til kolonistene. Styreleder Ida Dørum forteller at ordningen medfører at parselleierne vil få råd fra Byggekomiteen om mindre ting, og at pålegg kun blir gitt for problemer som kan føre til skader som ikke kan opprettes. For å forstå hva dette betyr i praksis, stilte jeg min egen hytte til disposisjon til inspeksjon.

Byggekomiteen, representert ved Jo Ryste og Petter Thoresen, møtte som avtalt til inspeksjon av hytta mi en varm junikveld. Før de satte i gang, snakket vi sammen om komiteens mandat og prioriteringer. På spørsmål om det er noe de forutser å finne en del problemer med, svarte de raskt maling. Det å male hyttene jevnlig beskytter treverket, og, som Petter sa, det er dyrere og mer arbeidskrevende å bytte paneler enn å male. “Vi har stor frihet i Etterstad kolonihager, vi kan male hytta vår i hvilken farge vi vil, men vi maler ikke bare for å få en fin hytte, men for å beskytte den”, legger Jo til. Andre svake punkter er tak og takrenner, forteller Jo, og vinduer. De fleste vinduene i hyttene våre er krevende å erstatte. De er ikke standardvinduer, men må ofte håndlages. Det betyr at det er lurt å ta godt vare på dem for å spare penger, bekymring og arbeid. Som Ida, forteller Jo og Petter at det å trappe opp innsatsen med å ivareta bygningsmassen i hagen, har presset seg fram etter flere av de siste årenes salg. Det ble tydelig at ikke alle parselleiere prioriterer vedlikehold av hyttene nok, og inspeksjonene er ment å avdekke problemer og sørge for at de blir utbedret, men også å gjøre parselleierne mer bevisste.

I folkeopplysningens ånd, ba jeg Jo og Petter inspisere min hytte. Jeg ledet dem rett til det jeg vet er et problemområde; et hjørne hvor panel mangler, og fukt har sluppet inn.

Jo og Petter bekreftet at dette var et langkommet problem, og fortalte meg hvordan jeg kan fikse det. De viste meg også flere steder hvor treverket var råttent bak hytta, problemer jeg ikke selv var klar over. De kunne fortelle at morkent tre ofte er et resultat av at panelene er for nær underlaget, noe som betyr at vann spruter opp på veggen. En annen grunn er at jord og planter er inntil veggen. I tillegg sjekket de om jeg hadde malt på bunnene av panelene, og det kunne de konstatere at jeg ikke hadde gjort godt nok. Da vet jeg det til neste gang.

Underveis i inspeksjonen ga Jo og Petter meg råd om større og mindre ting det er lurt om jeg reparerer snart, slik at de ikke blir til problemer det vil bli dyrt og arbeidskrevende å reparere. Derfor spurte jeg dem om dette er noe alle parselleierne vil få oppleve; altså om de kan være til stede under inspeksjonen. Jo ble veldig entusiastisk på dette punktet og fortalte at Byggekomiteen foretrekker om parselleierne er til stede og kan svare på deres spørsmål og stille egne.

Det å ta en kikk inne i hyttene er også viktig for at Byggekomiteen skal kunne vurdere hyttas tilstand. Inne i hytta ble Jo øyeblikkelig interessert i kryploftet mitt. Jeg må innrømme at jeg aldri har undersøkt det, jeg har vært redd for å åpne luka og oppdage at det er fullt av rot jeg må ta meg av. Jo tok en kikk og kunne forsikre meg om at kryploftet var tomt, og, noe som i denne sammenhengen er viktigere, at det var tørt der oppe. Ellers undersøkte de litt her og der inne i hytta, men først og fremst konstruksjonen rundt dører og vinduer. De vil ikke blande seg borti om folk har ‘støgge IKEA-kjøkken’, som Petter så fint formulerte det. Jeg følte meg ikke truffet, for jeg har et fint IKEA-kjøkken. Jo og Petter sjekka også om hytta var skjev. Det gjør jo ikke nødvendigvis så mye med en skjev hytte, men det kan indikere underliggende problemer, kunne Petter fortelle. De vil også se etter om det er noen innlysende problemer med det elektriske anlegget i hyttene, men la til at el er noe det er viktig at den enkelte parselleier ikke tar lett på. Vi hadde jo el-tilsyn i hagen for en del år siden hvor enkelte fikk pålegg om utbedring. Jo minnet om at jo mer dokumentasjon man har av arbeid som er gjort i hyttene, også av profesjonelle, jo bedre.

Alt i alt vil jeg si at det var interessant å ha hytteinspeksjon, terningkast fem. Jeg fikk mange råd om ting jeg burde gjøre, og selv om jeg ikke rekker alt med det første, var det veldig hjelpsomt. Jeg anbefaler alle parselleierne i Etterstad kolonihager å være til stede når Byggekomiteen kommer og å stille med åpent sinn og oppfølgingsspørsmål som gjør det lettere å ta tak i små problemer før de blir store.

45 R P Etterstad

Denne sesongen er det 45 år siden Etterstad ble et begrep i vår familie. Foranledningen var bekjentskapet med Ruth og Lilly Aalerud, to søstre i 80-årsalderen som delte en liten to-roms leilighet i Stensgaten på Adamstuen. På sin ettermiddagstur etablerte de kontakt med vår 2-åring Magnus som vinket til dem fra verandaen på andre siden av gaten. Etter hvert ble han «deres gutt» som fikk være med tantene på juletrefester o.l. og fikk tilgang til deres samlinger av gamle fyrstikkesker og andre rare ting.

Den største skatten de eide, var kolonihagen på Etterstad. Der hadde familien hatt parsell siden den ble etablert i 1908. Det var mange fra brannvesenet og politiet som meldte interesse for parseller i Etterstad Kolonihage. Faren til Ruth og Lilly var brannmester, først på Galgeberg brannstasjon der søstrene vokste opp sammen med flere brødre. Senere avanserte faren til brannmesterjobben på Grønland og familien fikk anledning til å bygge hus på Nordstrand. En klassereise forsto jeg.

Aalerud hadde først hatt parsell på nedre vei, men da Ruth og Lilly fikk overta, sørget eldstebror for at de fikk den beste parsellen på solsiden som var nr. 45. De hadde nok vært under press en tid på grunn av manglende vedlikehold og oppfølging da de presenterte ideen om at Magnus var den som var rett person for å overta denne skatten. Med 3 barn fra 4 – 12 år og bolig i indre by var sosiale krav oppfylt for vår families berettigelse av parsell på Etterstad og søstrene stilte det absolutte krav at salg bare kunne vare aktuelt hvis Magnus var «en del av pakken».

var lett på foten og som jeg oppfattet veldig kvikk i hodet. Søsteren Lilly, hadde vært i Amerika og arbeidet som hushjelp. I Norge arbeidet hun i. broderiforretning og hadde alt fra skolealderen vært særlig flink til å brodere. Besøket i Hagen viste en veldig romantisk hageflekk, absolutt overvokst av gamle frukttrær, blomster og busker og en hvitmalt hytte med innebygget glassveranda. Et takstdokument fra Boliginstituttet i 1977 oppsummerer: Ukjent byggeår, ringmur av stein oppsatt på leire, neppe frostfri. Yttervegger av bindingsverk med panel, meget enkelt, papp på taket. Innvendig er det linoleumsbelegg, malte plater i tak og på vegger. Enkle vinduer. Utslagsvask med spring. Elektriske kontakter. Felles sanitæranlegg for Kolonihagen med enkle priveter. (Det må være utedoene som ble tømt av kommunen).

En bemerkning på taksten angir at «kommunen eventuelt kan forlange at hytten blir revet uten vederlag og at dette kan virke negativt på verdiansettelsen» og at den eldre hytten kun var beregnet for sommerbruk. Den inneholder ett rom, avdelt til kjøkken og redskapsbod. Innlagt elektrisk lys. Pris kr. 12 000.-.

Ingen av søstrene hadde vært gift. Ruth fortalte at hun var hodesvak og hadde stelt for foreldrene. Hun var en liten dame som

Dette skremte oss tilsynelatende ikke, for den 8.mai 1978 ble det signert leieavtale med Etterstad Kolonihage og Gerd og Hans Martin Buflod (senere Magnus) og kjøpekontrakt signert Johns Aalerud på vegne av søstrene. Det var mennene som ordnet opp den slags. Det interessante var at de valgte meg som personlig veileder, for å representere seg i sameiet der de bodde, signere på testamentet og kontrollere at legen hadde gitt dem riktig resept og slike viktige ting.

Den 13. februar 1979 bekreftet styret i Etterstad Kolonihage v/Asbjørn Flaathe tilslutning til bygging av ny hytte på parsell 45 og denne ble satt opp samme år. Hyttene på begge sider var målt opp i høyder og bredder og det nye byggverket ble tilpasset for å oppfylle en visuell harmonisk helhet. Slike hensyn var noe nytt i Kolonihagen. Hytta, Vestkuststugan, kom som byggesett fra Sverige. Bilen var så stor at den ikke klarte svingen i Etterstadgaten opp mot porten til Hagen. Den ble derfor lastet av på fortauet og vi måtte bære de ulike elementene frem til parsellen. Det var godt vi var unge og vant til å ta i et tak.

Hans Martin sto for byggeprosjektet. Han laget tegningene og visste hvordan alt skulle gjøres. Han var ingeniør, autorisert elektroinstallatør og en dugelig snekker. Selv fikk jeg gå til hende. Vi hadde tidligere restaurert en gammel seter og hadde erfaring. Hytta sto ferdig sommeren 1979 og alle var enig i at den passet fint inn i miljøet. Det var mange barn i hagen på denne tiden. Småbarn kunne gå til lekeplassen alene for porten var stengt og det var god kontroll på hvem som befant seg innenfor gjerdet. Blant de større barna var det et heller røft miljø. De fleste bodde i nærområdene Vålerenga, Galgeberg og Kampen. Magnus gikk i St. Josephsøstrenes barnehage som hørte til Vor Frue Hospital og begynte på St. Sunnivaskolen sammen med vennene fra barnehagen. Der var det pen opptreden og språk som gjaldt. Det ble krevende å innpasse seg i sjargongen i Hagen. Men Guro Voss tok ansvar og nærheten av henne følte han seg rimelig trygg.

På syttitallet var det flest eldre mennesker i hagen, pensjonister med beskjeden inntekt. Årsavgiften var kr. 305.-. Dusj og vannklosetter var påtrengende for oss unge. De eldre klarte seg godt uten. Jeg mener at de fleste av oss som var yngre hadde en større forståelse for at det det var vår generasjon som måtte ta den tyngste børen når det gjaldt praktisk og økonomisk innsats for å få opp et sanitærhus med dusj og toaletter og andre praktiske ting. Denne solidariteten mellom generasjonene enten det gjelder økonomi eller praktisk innsats synes å ha blitt borte. Et synlig eksempel var at de som hadde hatt Hage i lang tid (40 år?) ble fritatt for pliktarbeidet. Hvor ble den regelen av?

I denne tiden begynte det å bli bedre tider for mange som hadde slitt med dårlig økonomi og boliger. På Vålerengen var det nok fortsatt mange som levde fra ukelønn til ukelønn. I butikken på hjørnet der det nå er rørlegger, kunne man få kreditt om det knep. Det gjaldt dog bare for nødvendig mat. Øl kom ikke på tale. Der var damene som drev butikken veldig bestemt. En boks fiskeboller og noen poteter var en helt vanlig middag for mange familier i Hagen. Kanskje hadde man gulrøtter selv. Dette står i stor kontrast til levekårene for dagens parsellhavere.

Verden har endret seg, forutsetningene har endret seg og sammensetningen av kolonister i Hagen har endret seg. Det burde antagelig få noen konsekvenser for måten vi organiserer fellesskapet vårt på. Forberedelser til ny avtale med Oslo kommune burde være i full gang og visjonen for kolonihagene i de neste 25 årene burde engasjere. Kolonihager er ikke «her og nå». Kolonihager er kulturinstitusjoner som speiler både kontinuitet og utvikling. Tiden er inne for å legge romantiske forestillinger til side og å foreta en kritisk analyse av virksomheten. Hva er nøkkelen til en bærekraftig kolonihage på Etterstad for fremtiden?