Av I Eskil Skjeldal
”De fant at om lag 1000 mennesker hadde tatt sitt eget liv som resultat av finanskrisen.” har økt kraftig. Det som skulle være et verktøy, diagnosene, har blitt hovedsaken, ikke pasientene. Den stadig utbredte forståelsen av at psykiske sykdommer har en genetisk årsakssammenheng, og dermed må møtes med medisinering, utsettes for kraftig kritikk av Kinderman og Aarre. Ny grunnlagstenkning Peter Kinderman leverer overraskende og bekymringsfull statistikk som viser at mange mennesker opplever psykisk helse-systemet i UK som straffende, tvangsbasert og undertrykkende. Han søker etter å forstå psykiske lidelser på en annen måte. Han spør: Hva om de psykiske problemene hos folk flest er en normal og naturlig reaksjon på sosiale problemer og ikke biologiske sykdommer? Han ønsker å forlate en biologisk sykdomsmodell, og vil erstatte den med en psykososial modell. Han løfter frem gode relasjoner og trygghet, fremfor diagnostisering og medisinbruk. Han argumenterer for en helsefaglig humanisme. Kinderman stiller enkle spørsmål: Hva om opphavet til psykiske problemer ikke er genetisk? Hva om vi i stedet for å diagnostisere for å finne de rette medisinene, begynte å hjelpe folk med å løse de problemene de skisserer? Hva om vi i stedet for å satse på å forske stadig mer på genetiske årsaker til psykoser og schizofreni heller satser tid og ressurser på å endre den sosiale konteksten som skaper disse problemene? Kinderman viser til forskning som peker på at sosiale faktorer henger tett sammen med psykiske problemer. Lav levestandard, fattigdom, arbeidsledighet, sosial og økonomisk ulikhet og ensomhet har avgjørende effekt på et menneskes psykiske helse. Kroneksempelet er et større forskings-
prosjekt i Liverpool, der forskere så på sammenhengen mellom finanskrisens innvirkning på selvmordsratene: De fant at om lag 1000 mennesker hadde tatt sitt eget liv som et resultat av finanskrisen. Eller ta eksempelet med mishandling, overgrep og vold i tidlig barndom: Vold og traumer har sterk innvirkning på den mentale helsen til den utsatte. Dette kan virke innlysende, sier Kinderman, at traumatiske opplevelser nettopp er traumatiske. Men det er altfor utbredt å ikke koble slike sosiale og ikke-biologiske faktorer til forståelse av psykoser eller andre tunge psykiske lidelser. Dessverre elimineres slike sosiale faktorer ut av forklaringsmaterialet, når en psykisk sykdom rammer, sier Kinderman. Og hvorfor sitter det så langt inne å endre sykdomsmodellen? Kinderman mener, ikke overraskende, at de store farmasøytiske selskapene tjener på sykdomsmodellen: I UK brukes 800 millioner pund på psykoaktive medisiner hvert år. Alle de impliserte er selvsagt tjent med å opprettholde sykdomsmodellen. Han mener i tillegg at profesjonskampen er en faktor: Psykiatere og psykologer sikres arbeid, status og makt ved at sykdomsmodellen opprettholdes. De får både intellektuell og økonomisk kapital ved å fastholde på at psykiske lidelser er sykdomsdrevet. Men Kinderman mener også at «folk flest» er tjent med å opprettholde sykdomsmodellen: Om en person er biologisk syk kan den fratas ansvar, og vi andre kan ha sympati for personen på avstand. Problemet ligger utelukkende i den syke, og dermed er det lite vi andre kan gjøre. Men slik opprettholdes avstanden til de psykisk syke i samfunnet: De psykisk syke blir «de andre», og samfunnet kan friskmeldes, siden eventuelle sosiale årsaker til syk-
Veien Videre
13