KYSTKULTUR/ØYSAMFUNN

5 504 339 millioner innbyggere

239 057 øyer i Norge

Verdens nest lengste kyst, 58 133 km lang

82 % av befolkningen bor på landet 18 % av befolkningen bor i by

©SSB 57

KYSTKULTUR

Den norske kystkulturen representerer en unik kulturgeografisk region i Europa.15 Gjennom tusenvis av år har befolkningen etablert seg spredt langs kysten, som har vært en rik kilde til mat i form av fisk og andre marine ressurser. Dette har gitt Norge et særegent og spredt bosettingsmønster i europeisk sammenheng.15

Norsk kystbebyggelse skiller seg ut når man ser på det i et europeisk perspektiv. Den lange, ressursrike kystlinjen har muliggjort en spredt bosetting, i motsetning til mange andre europeiske land. Golfstrømmen møter kalde, mineralrike arktiske havstrømmer og skaper svært næringsrike havområder, mens den varierte og kuperte kystlinjen gir gode forhold for å bo og drive havbruk nært sjøen. Dette står i kontrast til kystlandskapene lenger sør, hvor rette, åpne kystlinjer med bratte klipper eller langgrunne sandstrender ofte gir begrensede muligheter for bosetting og havbruk. I Norge har kystbebyggelsen tradisjonelt bestått av små havner, fiskevær og husmannsplasser, med stor avstand mellom dem.15

Havet har i årtusener vært en viktig transport- og kommunikasjonsåre og har gjort det mulig å utveksle ressurser mellom bosetningene langs kysten og drive handel internasjonalt.10 Dette har bidratt til utviklingen av det kyst-Norge vi kjenner i dag, preget av fiskevær, kjøpsteder, sjøhus, saltebuer og strandsteder, som alle har vært viktige faktorer for den norske velstanden.

Imidlertid har en manglende anerkjennelse av kystbebyggelsens verdi ført til et gradvis tap av den karakteristiske norske kystarkitekturen. Når vern av kulturminner begynte å få stor oppmerksomhet, var det bondekulturen som først og fremst ble ansett som symbol på det norske, mens fiskevær, skipsbyggerier og naustmiljøer ble oversett. Denne holdningen har ført til at flere generasjoner av kystens kulturminner har gått tapt. Tømmerarkitekturen i innlandet og byenes praktbygg ble verdsatt, i motsetning til de enkle, funksjonelle bygningene langs kysten, som var et resultat av funksjonelle krav og knappe ressurser. Dermed har mye av den opprinnelige arkitekturen i fiskerihavner, fiskevær og kystmiljøer har gått tapt.10

I 2000 begynte Riksantikvaren å kontrollregistrere eldre bygninger i 18 utvalgte kommuner, for å kunne måle bygningstap, forfall og endringer over tid. Grafen over illustrerer utviklingen av ulike bygningskategorier fra 2000 til 2019, samtidig som den angir prosentandelen av bygninger som ble forlatt i løpet av denne perioden.

Dammann, 2020 59

Grafen visualiserer tilstanden til bygningene som gjenstod i 2019. Den skiller mellom bygninger som har gjennomgått endringer, i tillegg til å vise antall bygninger som ikke er i risikosonen for forfall. Prosentandelen markerer både andelen av modifiserte bygninger, og de som står overfor trusselen om forfall.

Kystkulturens Byggeskikk

Historien om bebyggelsen på vestkysten forteller om en byggetradisjon gjennom 4000år. En fortelling om å bygge i ens aller enkleste og mest grunnleggende form; bygninger for værutsatte plasser, for flere funksjoner og formål, bygninger av stein som var både robuste og uten krav til vedlikehold og bygninger av tre, en fornybarressurs og levende materiale i utluftede stavbygde hus og grindbygg.15

Materialbesparende og spinkle konstruksjoner forekom i store deler av de ytre områdene på Vestlandet. Områdene er relativt trebare, og man brukte det man hadde for hånd. Av dette kan en se utstrakt gjenbruk av materialer, og det var heller ikke uvanlig å flytte på hele bygningskropper, til og med fra innlandet og ut til kysten. I motsetning til innlandskulturen hvor byggene skulle overføres fra en slekt til en annen handlet det på kysten om det kortsiktige, om at «det holder i vår tid», da det var nødvendig med stadig omstilling, og det å kunne tilpasse seg nye krav og muligheter. Byggene ses sådan ofte med tilbygg og synlige endringer, som en følge av å møte de endrede behov.15 Driftsbygningene langs kysten avspeiler kystkulturens virksomheter. De ulike næringene krevde ulike typer bygg og anlegg, og kystkulturens driftsbygninger varierer sterkt i alder, størrelse og funksjon, fra fiskeribondens beskjedne båtstø, garnsjø og naust til større sjøhus, fiskeribruk og sildoljefabrikker.11

Særpreget på kysten ligger i trehusbebyggelsen nær båten, sjøen og produksjonene på land. Økonomisk og kulturelt bar byggeskikken preg av at kystkulturen var en mer utadvendt kultur enn den på innlandet, og mer mottakelig for nye impulser. Av dette ser en stedsfremmede materialer og metoder, samt et mer moderne uttrykk enn på landet, med eksempelvis større, panelte og malte hus med teglstein på taket. Likevel er det ikke det raffinerte og arkitektoniske bearbeidede som karakteriserer kysten. Det er nytte og nødvendighet og det omskiftelige, som skapte kysten og gjorde den så mangfoldig. Det er også dette som gjør a den så lett har blitt og kan gå tapt. Revet, bygget om eller blåst på havet. Selveste karikaturen på kystens byggeskikk må være Nothenget. Det er fleksibelt, åpent og moderne. Åpent for endringer, for fleksibel bruk og åpent i uttrykk.11

Tun Typologier I Norge

Tun har i de ulike delene av landet anlagt seg på forskjellige måter. På Vestlandet var det rekketun, sjøtun og særlig klyngetun som dominerte. Klyngene vokste frem når nye brukere kom til og hver fikk sitt eget innhus og uthus med tilhørende utmark og innmark. Det henger tett sammen med at bøndene hadde en biinnekt gjennom fiske og sjøfart, de klarte seg med mindre jord.

Kystens Mange Holmer

Vi har kartlagt et knippe holmer langs norskekysten for å vise deres struktur og organisering. Øvelsen ble gjort i relasjon til vår utvalgte holme på Kvitsøy som vi kommer tilbake til senere.

Ved å studere landets mange bebygde holmer får en raskt inntrykk av en typologi med spredt bebyggelse bestående av enkeltbygg plassert etter funksjon og naturens krefter.

Bryggmannsholmen

Siholmen, Frøya

Fiskevær, Halten

Engøyholmen, Stavanger

Ringholmen, Tustna

Døscherholmen, Sotra

Natvigs Minde, Stavanger

Risørholmen, Risør

Holmen, Lofoten

Kystens Industrihistoriefra Havets S Lv Til Kystens Gull

Fiskeindustrien har historisk vært en avgjørende drivkraft for arbeid, bosetning og økonomisk aktivitet langs norskekysten, med sildefisket som en viktig næring.18 Sildefisket opplevde en stor oppblomstring tidlig på 1900-tallet, og Norge ble en ledende aktør innen eksport av sild og sildeprodukter. Teknologiske fremskritt, som motoriserte fartøy, ekkolodd og helkontinuerlige skrupresser, førte til en drastisk økning i kapasitet og effektivitet. Disse endringene bidro til et skifte i bosettingsmønsteret og fisketradisjonene, som til slutt resulterte i overfiske og kollaps i næringen.17

Sildeindustrien var størst på Vestlandet med flest antall fabrikker og sysselsatte. Industrien fikk med tiden et storindustrielt tilsnitt og bidro til landsdelens økonomiske vekst.19 Dette førte også til store endringer i bosetningen langs kysten. Det tradisjonelle fisket måtte omstille seg og befolkningen som livnærte seg av fiske, samlet seg heller i bygder og byer, der en rekke industrier som verksteder og fiskerimottak klynget seg sammen. 8 I takt med moderniseringen og at flere søkte seg til sildefisket ble markedet overmettet og den enkeltes fiskers utbytte lavere. Utviklingen gikk mot økt effektivitet, færre og større fabrikker og færre antall sysselsatte. Etter hvert skapte den store fangstkapasiteten til en ressurskrise der silden ble borte på grunn av overfiske. 9

Med en nedgang fra 100 000 fiskere i etterkrigstiden til 11 000 i dag er det tradisjonelle fisket nærmest forsvunnet til fordel for større båter med ekkolodd og ringnot.18 Fiskerinæringen har gjennomgått en drastisk transformasjon fra en tidligere dominerende livsform langs Norges kyst til en næring der kun de kapitalsterke får plass. Dette har ført til en reduksjon i antall sysselsatte i fiskeforedling og en sentralisering av oppgaver. Om lag 90 % av all fisk blir eksportert, noe som har resultert i mindre arbeid og bosetting i kystsamfunnene. Fiskerinæringen, som en gang var en bærebjelke for arbeid og bosetning i kystsamfunn, har dermed endret seg betydelig og har ikke lenger samme innvirkning på norske kystsamfunn som tidligere. 8

Utfordringer I Kystdistriktene

–Værpåkjenninger

–Fraflytting fra distriktene

–Strengere reguleringer og krav

–Nedprioritering av kystkulturen på politisk nivå

–Masseutbygging

En rekke kystmiljøer og bygg har lenge stått og står i fare for å forsvinne. Enten det er utbyggingspress og kolonisering på Sørlandet eller fraflytting og raskt forfall i et værhardt klima på Vestlandet. Det er en sammensatt situasjon hvor både økologiske, politiske, økonomiske og tekniske årsaker har spilt inn. Særlig ser en at mange bygg og anlegg har gått tapt de siste årene – bygg går ut av drift og overlates til det barske været, som fører til hurtig forfall i et værhardt klima. 11