DEL 1 - KYSTKULTUR

DIPLOM VÅREN 2023 // RURAL POTENTIAL

Context

For more than 10 000 years people have lived in Norway, dispersed across the country. People have settled where they saw the opportunity to cultivate the land and harvest the sea. The topography is varied, with fjords cutting far into the land, raging mountains in alpine landscapes, weathered islands along the outer coast and protected bays in an array of archipelagos. Norway is a small country, but a great naval nation. With its maritime territory seven times larger than its land and the world’s second longest coast, the sea has always been an inherent part of Norway’s identity and culture. The sea is what made the building of the Norwegian nation possible, from being the main way of transport and connecting Norway to the rest of the world, to serving as a resource for food, energy, medicine and adventures. Among the costal built heritage are boat houses and herring factories which are an example of the most threatened coastal buildings. These typologies are the very epitome of what conveys Norways heritage as a costal nation on to future generations.

Due to centralization and globalization the primary sector industries have changed immensely over the last decades, resulting in decaying rural areas with many derelict buildings. 2,5 Norway has practiced strict centralization politics for over 700 years, clearly favouring urban areas and even imposing forced relocation. 6,7 These tendencies in politics changed after the second world war, putting greater emphasis on rural regeneration, but the fact is that 82% of the population live on 0.7% of the land. 6 Although these are the current statistics, there is reason to predict a reverse urban migration, as there are several tendencies that imply this.

For instance, the backside of globalization is observed when being in the cooling water of a global pandemic and ongoing war. 4 One is reminded of how fragile and reliant on worldwide trade and import of vital goods a small country is. This period has also shown how well society adapts. As an example through working remotely through the internet. The post-Fordist modes of production, where production and labour are networked together and do not rely on the co-location of worker, machines, raw materials and distribution facilities play a significant role in this societal shift.

It’s the rural, not the urban, that is unique in Norway. A rural regeneration with smaller tight knit communities, a greater extend of self-reliance and preservation of what already exists seems to be well on its way. 3 Perhaps the answer for the future lies in our past.

The main aim of this assignment is to discover ways to preserve the existing buildings of the islet. Buildings that have no current status of being protected by regulation, are faced with the likely risk of being neglected. These buildings have a significant value in that they are witnesses to the aesthetic and cultural history of the region. Many view these buildings as ordinary and characterless, however, they are worth preserving for a number of reasons. Our aim is to demonstrate how these buildings, by adaptive transformation, can give people a sense of place and connection to the past.

Intensjon

Langs norskekysten finner vi et utall av bygg som gjennom tidene har utgjort en nøkkelfunksjon i våre kystsamfunn. De er konstruert for de harde værforholdene, og de er nøkterne og praktiske. Vi hadde mange av dem før, fra naust og pakkhus, til strandsitterboliger og industribygg. I dag ser vi stadig færre av disse byggene. En fellesnevner for dem er at de ikke lenger huser sin opprinnelige funksjon på grunn av endrede behov i samfunnet, og følgelig blir neglisjert. Dagens krav og reguleringer vanskeliggjør tilpasninger i bruken til dagens behov, og bidrar slik til deres forfall.

Mangfoldet av byggene knyttet til fiskeindustrien representerer en viktig del av kystkulturen. De er en del av vår kulturelle arv, og knytter oss til vår fortid. De bidrar til å styrke vår identitet og skape tilhørighet blant kystsamfunnene. I en tid med store endringer er dette bygg som vi må ta vare på, slik at de kan bestå for fremtiden og fungere som viktige historiefortellere om tiden som har vært.

Det er denne bakgrunnen som har skapt vår interesse for Kvitsøy, nærmere bestemt Stevelsholmen, hvor det på 50-tallet foregikk en omfattende produksjon av sildeprodukter. Kvitsøy var en gang et velfungerende og selvstendig samfunn, der innbyggerne fikk dekket sine behov til alt fra innkjøp til helsetjenester, uten å måtte forlate øya. I 2030 vil denne øya få veiforbindelse til Stavanger der reisetiden blir redusert til 20 minutter. Vi ønsker å utforske hvordan man kan sikre at kystkulturen får leve videre og utvikle seg på Kvitsøy, og unngå at slike øysamfunn forringer sitt særpreg.

Stevelsholmen ligger sør for den gamle fiskerihavnen Leiasundet, som var et viktig sentrum på øya. Gjennom å transformere eksisterende bygg på Stevelsholmen samt tilføre nye, har vi som mål å tilføre nytt liv til Kvitsøy. Dette vil styrke kystkulturen i området, ved at bygg av historisk betydning, får stå som synlige kulturminner. Videre vil det skape et etterlengtet samlingssted for beboerne på øya, der man sikrer både en følelse av tilhørighet og samtidig bidrar til sysselsetting i området. Til slutt vil det sette Kvitsøy på kartet, og styrke Kvitsøy som reisedestinasjon.

Hvordan funksjonstomme bygninger og stedstilpasset arkitektur, kan brukes som en strategi for å bidra til bærekraftig stedsutvikling i distrikter/ øysamfunn.