«Isfjellet» på Sveriges tak
Kjell eInar aaDnevIK:
hvor spesialutstyr er nødvendig. Vestre leden på 20 km byr på 1800 høydemeter mot bare 1400 på østre leden. Du må beregne 12 – 14 timer på vestre og iallfall 10 timer på østre leden, var informasjonen jeg fikk. At toppbreen var skikkelig bratt og krevde stegjern, var ikke presisert i oppslag eller ved samtaler med personalet. Selvsagt skulle jeg tenkt tanken, og iallfall spurt direkte om dette på fjellstasjonen. Hjemmebakte rundstykker til frokost og niste var utmerket. La i vei kl. 08.15 i utrolig flott vær. Du ser nesten helt til toppen rett etter start fra fjellstasjonen. Stien var rufsete og steinrik de første 3 km med bare et par hundre meter stigning. Buskaset var borte. Ei rype og noen lemen løp rundt mellom lyng og flotte fjellplanter. Stien ble bratt langs Kitteldalen de neste par km med 400 meter stigning. Øverst var det bra drikkevann i bekkene som sildret ned fjellsiden. Lenger nede måtte vi ikke drikke vannet pga et råttent reinsdyr i elva. Reinen streifer høyt oppe i fjellet som samene utnytter om sommeren. Jeg er halvveis, og ruta dreier mot vest opp en voldsom bratt fjellside med store steinblokker. 250 m stigning på denne halve kilometeren uten sti, er krevende. Faren for steinras er reell mange steder her i disse løse bergartene. Det var virkelig mange vandrere på tur i dag, mest voksne folk. De neste drøye 250 høydemeter til Vierramvare var det tråkk i løs sand og stein. Nå er jeg på 1711 moh og de fleste vandrere er passert. Turen videre går veldig bratt utfor 200 meter til Kaffedalen ved foten av Kebnekaise. Her var det skummelt glatt med litt snø og is-rester etter snøstorm noen dager tidligere.
«Da jeg sto opp torsdag morgen, var den mørkhårete byttet ut med en yngre dame med langt, lyst hår» Formen var fremdeles bra, muskler og knær holdt. Begynnende gnagsår skyldtes ikke fjellstøvlene, men sokkene. De ble fort skiftet til litt tykkere ullsokker som var helt perfekte. Jeg satte opp farten i den siste fjellsiden med 600 meter stigning. Fikk noen svenske kommentarer om at det måtte være en nordmann som kom oppover som et lokomotiv! En km før toppen ligger 2 små hytter som visstnok er åpne for bruk i nødsfall. Kl. 16.45 var jeg nede igjen etter effektiv gangtid på ca 4 timer opp og 3 timer ned. Pga toppbreen og det bratte terrenget stilte jeg spørsmål
76
om ulykker hendte av og til. Det hadde vært en ulykke her tidligere i år fikk jeg bekreftet. Så kunne jeg sette meg på terrassen for å nyte en «Kungsleden beer from Sweedish Lapland». Ølflasken var merket med Svenska Turistföreningen og produsert av lokalt familiebryggeri i Luleå. Middagen smakte ekstra godt, og atmosfæren var veldig hyggelig her om kveldene. Fra Helgeroa til Dag Hammarskjöldleden Forberedelsene hjemme gikk i full fart: Flyet til København takset ut fra Sandefjord lufthavn kl. 06.15 på mandagen. Teknisk feil førte til nytt fly halvannen time senere. Kommunikasjonen videre til Stockholm var forlengst flydd, så jeg dro rett til gaten for det neste flyet. Heldigvis hadde de ledig plass og jeg hadde bare håndbagasje. Da nådde jeg akkurat flyet til Kiruna og derfra bussen de ca 7 milene til Nikkaluokta. Fotturen gikk nå på Dag Hammarskjöldleden. 6 km innover flatt terreng tok bare en times tid. Laddjujavri lå foran meg med mulig båtskyss 5 km videre. 200 kroner hørtes mye ut, men etter 30 minutters tur over sjøen og litt slalomkjøring oppover Laddjujohka, fant jeg det helt akseptabelt. Båten lugget da den flere steder strøk over sandbankene rett under vannflaten. Noen steder var båtruta merket med trestaker i elva. Det var uvanlig lite vann i vassdraget her i år. Fra øvre brygge gikk det i passe tempo 8 km til fjellstasjonen. Tre uker tidligere hadde jeg bestilt plass på sovesal via internett og ble anvist plass på 4-sengs rom i hovedbygget. Rakk også kveldsmat hvor jeg valgte salaten, inkludert tyttebærsild og bjørnebærsild. Tarfala Onsdagens tur tok jeg rolig gjennom tåketeppe opp til Tarfala på under 2 timer. Den 7 km lange turen til Tarfala, 1170 moh, tar deg inn i et fantastisk landskap. Først kom jeg til Stockholm universitets forskningsstasjon og traff en glasiolog som skulle ut på undersøkelser. Deretter traff jeg botanikere og ble invitert til å bli med for å studere lav! Jeg tok det som en spøk og fortsatte snart det lille stykket inn til turistforeningens hytte. Det tykkeste tåketeppe lå under meg, men fjellene var fraværende. Litt ovenfor hytta inntok jeg lunsjen blant steinblokker med flotte issoleier rundt meg. Plutselig lettet hele tåketeppet rundt fjellene og isbreene. Fantastisk natur med sikt til toppene hvor jeg var i går. Geologien her er kompleks med flere bergartstyper forvandlet under omfattende kontinentkollisjoner. I kenozoikum