Issuu

SARA løkvik HUSBY

vi sees ( IKKE )

RomAn

EFR EM

Vi sees (ikke)

sara løkvik husby

V I S E E S (IK K E )

EFREM FORLAG

© Efrem forlag 2017 www.efremforlag.no illustrasjon forside: Silje Eide Solhaug forfatterportrett: Andreas Wivestad Omslag og sats : Øyvind Lerø skrift: Adobe Garamond Pro 12/16 Papir: 70 g Holmen Book Cream Trykk: Dardedze Holografia, Latvia ISBN: 978-82-92922-41-5 (papir) ISBN: 978-82-92922-48-4 (e-bok)

«Og kjærligheten ble verdens opphav og verdens hersker; men alle dens veier er fulle av blomster og blod, blomster og blod.» (Hamsun, Victoria, 1898).

Til Oda og Silje

Jeg er Ingeborg. Jeg har egen leilighet, høye kinnben, en jobb jeg tidvis mestrer – og en egen evne til å aldri være helt fornøyd. Jeg er 32 år. Trettito og middels god. Det er ikke så mye, 32 år, men for meg er det en evighet. En evighet fra jeg ble født – etterlengtet, med masse mørkt hår (og hofteleddsdysplasi, men det er liksom ikke like stas å trekke frem). En evighet fra jeg reiste på biltur med åpent tak, i baksetet på en blå kassebil, og lot som jeg sov da vi kom frem (så pappa skulle bære meg inn og i seng). Fra jeg begynte på en skole hvor sort ikke var en farge og lærerne ikke hadde utdannelse. En evighet fra jeg som konfirmant smilte, usikkert, med skjeve tenner til fotografen. Fra jeg forsto at jeg elsker havet – å bade. Fra jeg lå med noen for første gang, med en jeg prøvde å bli forelsket i. Og fra jeg lå med noen for siste gang, med en jeg trodde jeg var forelsket i. En kveld i september, det året jeg fylte 25. Men denne historien starter ikke der. Ikke den septemberkvelden hvor det regnet for første gang på over en måned. Den springer ut fra noe annet, mindre konkret. Fra meg. Jeg, som har sett likedan ut så lenge jeg kan huske. 7

Følt meg på samme måte. Lang, ufullstendig. (U)viktig. Med en følelse av berettigelse. Selv nå, selv om jeg nylig ble oppsagt – fikk sparken fra en jobb jeg tidvis mestret. Det var ikke nedskjæringer, ikke nedleggelse, som var grunnen. Det var fordi jeg tøyde strikken for langt, for lenge. Det har overrasket noen, men de kjenner ikke meg. Ikke på samme måte som en gammel, lungesyk mann kjente meg. Jeg kan takle dette tapet, dette også. Hvorfor? Det vet jeg. Om du ser på denne historien – dette året jeg skal fortelle om – isolert, som en biopsi av et liv, et utsnitt, kan den nok fremstå noe underlig. Men den rastløsheten, maktesløsheten og håpløsheten jeg kjente på, den var så mye mer enn underlig. For det å møte noen, falle for noen, en som sier det du vil høre, men som oppfører seg som om ordene tilhører noen andre, det forringer deg. Som en tyv stjeler det fra deg, etterlater deg tomhendt. Ikke for alltid, men det vil etterlate seg arr som aldri forsvinner. Jeg møtte noen, falt for noen, en som sa det jeg ville høre, men som oppførte seg som om ordene tilhørte noen andre. Han var det vakreste jeg hadde sett, og han fikk meg til å svette, gråte, vente og håpe. På en avvisning. Noe konkret. Noe endelig. Han ga meg ingen avvisning. 8

Samtidig har jeg aldri følt meg så avvist. Så avkledd, sårbar og oversett. Og for hver gang han fikk meg til å smile, til å bli varm og myk og trygg – til å tro, fikk han meg ti ganger til å gråte, til å bli kald og stiv og usikker – til å tvile. Jeg har ingen fasit, ingen svar på hvorfor noe tilsynelatende så lite, kunne bli så stort. Kjærligheten gjør så bestialsk vondt for så mange, og for de fleste står mye mer på spill. Men jeg er ikke de fleste, kun en eneste. Det underlige er, at jeg skammet meg. Jeg skammet meg fordi det var jeg som fremsto som svak. For at jeg lot meg såre, for at jeg lot han såre meg. Heldigvis var dette året bare en biopsi av et liv. Det er isolert, innkapslet, og langt fra alt jeg er. Og arrene, nå vitner de om endring. Et resultat av handling. Kamp. Når jeg har sett meg bakover, latt følelser og fornemmelser få kropp, har innsikten vokst – i takt med tiden som er gått. Og jeg har lært, at det finnes menn som gir – og ikke bare tar. Menn som blir. Han har lenge bedt meg om å fortelle, og i natt var tidspunktet riktig. For nå kjenner jeg innsiden av det jeg trengte et år på å se:

K a i ro s Den septemberkvelden. I overgangen mellom sommer og høst. Jeg vet jeg sa det ikke startet der, men det var løgn (jeg juger innimellom). Det startet der. På det som kunne vært en hvilken som helst mandag. Det ble det ikke. Jeg hadde vært i Korsvika og badet, for tredje eller fjerde kveld på rad. På vei hjem, med skitne føtter på kveldsvarm asfalt, et vått håndkle over skuldrene og de hvite tøyskoene i hånden, fortalte jeg en venn om han jeg nettopp hadde sett – igjen. Han hadde ligget på gresset i bydelsparken jeg liker å tenke på som min egen hage, og kunne jeg ikke bare sende han en melding? Kanskje var det temperaturen, kanskje var det noe annet. Det var uansett et innfall, langt fra planlagt, og akkurat som det meste annet jeg gjør – blottet for selvdisiplin eller tanker om konsekvens. «Jeg har lagt merke til deg lenge, du er F I N! Har du lyst til å finne på noe?» En semi-pretensiøs kollega har lært meg at alle har noe som heter støtteklima. Og mitt støtteklima, bestående av familie, venner og venninner, beskriver meg ofte som tøff. Det de ikke tenker over, ikke tar med i beregningen, er at overmodig er en vel så riktig beskrivelse. Sånn var det også denne gangen. Selvsagt. Jo, jeg hadde lagt merke til han lenge, og ja, jeg mente det da jeg skrev at han var fin. Ikke søt. Ikke kjekk, som 10

menn kan være, men vakker. Den første gangen jeg så han, tenkte jeg at han lignet en løve. Jeg tror det må ha vært på grunn av håret. Svaret kom etter en halvtime. «Veldig gjerne. Hva? Når? Hvor?» Jeg vet ikke hva jeg forventet, men i alle fall ikke det. For én gangs skyld var jeg nervøs, i 21 timer og 47 minutter. Og noen få, fryktelig lange sekunder. Det var varmt nok til å ha bare legger. Enda varmere, det var tropetemperatur. I september. Jeg kunne gått naken, men det ble bare legger. Bare legger, kjole og sykkel. Sandaler. Jeg har aldri syklet så sakte før, likevel kom vi frem akkurat samtidig. Han i hettejakke. Hun med bare legger. Vi satt ute. Bestilte øl annenhver gang. Gikk fra å se litt forventningsfullt og nysgjerrig på hverandre, usikre, til å røre den andres skulder eller rygg på vei til baren. Trygt, nært. Velkjent. Etter mindre enn en time. Innimellom kastet han på håret (bakover, aldri til siden), hver gang en søt, men samtidig litt syrlig lukt. Grønt, det luktet grønt. Og det var rett tidspunkt. Det var ingen tvil. Det begynte nok å bli kaldt da vi fikk beskjed om å trekke inn. Flyttet oss inn uten protester. Lengst inne i et hjørne, blottlagt. Jeg husker ikke om det var noen andre der, men det var ingen ledige bord. Innen det hadde gått to timer holdt vi hender over den 11

oppflisede bordplaten. Vi to, som for mindre enn to dager siden ikke engang visste at vi skulle møtes. Han åpnet opp. Inviterte inn. Fortalte, ord jeg i min villeste fantasi ikke kunne klart å tolke som noe annet enn en begynnelse. Konturene av en ouverture. Som om vi allerede visste hva vi ville med hverandre, lenge før vi visste om vi ville noe med hverandre. Vi gikk fra den siste, halvtomme ølen. Ble stående utenfor, avventende – et øyeblikk, ikke mer. Kysset. I hettejakke og bare legger. Han smakte øl og grønne epler, luktet grønn te. Det var da det begynte å regne, for første gang på over en måned, dråpene applauderte i asfalten. Og allerede der, med armene rundt en grå, våt hettejakke nakke, burde jeg skjønt at det var for fint – en avslutning kun et teaterstykke verdig.

Hud lø s Da han sa at jeg hadde et koselig kjøkken, tenkte jeg han kunne få bli for alltid. Jeg husker ikke at vi kledde av oss, men glemmer ikke at han hadde et arr ved navlen, og et annet på høyre albue. Eller at huden hans brant, så mye at jeg mistet følelsen i ansiktet. Vi kunne tatt fyr, vi to. Jeg husker ikke om jeg sa det, eller om han svarte. Jeg ga slipp på noe den natten, fant for et øyeblikk alt annet. Mening. Kjente på uendeligheten, så uendelig nær. Uten redsel. Uten noe annet enn øyeblikket. Et jeg hadde ventet på, uten å vite. Du. Og jeg. Du, med meg. Vi var svaret, uavhengig av spørsmål. Uavhengige. Ikke delt med noen, alt delt. En følelse av samhørighet. Kjærlighet. Kanskje. En varm rygg, en som burde vært ukjent, hvilende mot en kald, gråmelert pute, velkjent. En kontrast. Kanskje. Der og da eksisterte ingenting annet. Ingen spørsmål, ingen hvis. Om. Der og da, den natten, var det oss. Du. Og jeg. Absoluttverdi. Etterpå skulle vi tatt en røyk, som på film, i vinduskarmen mens førligheten sakte returnerte. Han hadde akkurat sluttet, jeg hadde akkurat begynt (igjen). Jeg er ikke sikker, men jeg tror vi holdt hender da jeg sovnet. Kjøkkenet mitt er nøyaktig som det var, og det er som om han aldri har vært her. Men vi hadde syklet hjem til meg, syklet hit i stillhet. Sakte. Og jeg hadde smilt og blinket med øyene for hver 13

lyktestolpe vi passerte. Som da jeg var liten, på biltur. Jeg satt alltid i baksetet. Pleide å telle lyktestolpene. Eller, jeg tror ikke nødvendigvis jeg talte dem, men jeg nikket liksom litt med hodet for hver stolpe vi passerte. Registrerte dem. Om vi kjørte for fort, og jeg ikke rakk å få med alle, syntes jeg synd på stolpene jeg ikke klarte å registrere. Tenkte at de følte seg oversett. Verdiløse. Det kunne ødelegge resten av dagen, når det var på det verste. Det gikk for fort nå også. Vi burde sagt god natt. Ikke klart å sovne, men blitt liggende, hver for oss, å lure på hva dette var. Hvem dette var. Som holdt hender, et tegn. Som holdt rundt deg i regn. I stedet ble tempoet skrudd opp, inntrykkene for mange. Jeg våknet med avtrykket av gårsdagens inngangsstempel på det ene brystet. Han var borte, det samme var varmen. En melding hadde han sendt, en eller annen gang etter at han plukket opp hettejakken fra furugulvet. Etter han lukket døren, ned fire etasjer, ut i en bakgård. Før han låste opp den sorte sykkelen, låst inntil min hvite. Flere linjer, alle fine, én av betydning. Han håpet at vi så hverandre igjen «ganske så snart». Det luktet epler av hodeputen, luktet riktig. Jeg så deg først, lenge før du så meg. Et skjevt utgangspunkt, allerede da. Jeg ville tro at han hadde lyst til å se meg igjen ganske så snart. Han hadde sagt at han hadde lyst. Uoppfordret, av 14

fri vilje. Og han hadde uten tvil vært der, ved det oppflisede trebordet, med hender som strøk over mine. Med hettejakke og øyne som smilte og ord som måtte være en begynnelse og lepper som var varme. Det tok nesten en uke før jeg hørte fra han igjen, og da var det utelukkende fordi jeg spurte. Om han ville kline, eller kanskje bade? Det hadde han likt, svarte han, men akkurat nå var det litt travelt. Kanskje vi kunne kline (og bade) senere. Ikke noe spørsmålstegn bak senere. Kanskje. Kanskje. Kanskje. I en måned prøvde jeg å tro på at han hadde lyst til å se meg igjen ganske så snart. I løpet av fire uker gikk jeg fra å være forventningsfull og nervøs, en relativt ukjent følelse, via lykkelig og lett, til usikker, redd og irritert. Maktesløs. Sliten. Hver gang jeg trodde at jeg forsto, fikk tak i sammenhengen, glapp den unna. Han glapp unna. Han rev ned alle murer, men hadde aldri noen intensjon om erobring. Fire spede uker. Jeg hadde levd i mer enn ettusentrehundre. Jeg mistet matlysten. Gikk ut om natten, alene. Tråkket gatelangs. Studerte trafikklysene, som skiftet fra rødt til gult til grønt og tilbake igjen uten at en eneste bil kjørte forbi. Jaktet svar i sølepytter, en snikskytter. Hva var det han lette etter – som jeg ikke hadde? Så han på noen andre slik han hadde sett på meg? Holdt han 15

henne, på samme måte som han hadde holdt rundt meg? Fulgte han opp lovnadene om å sees? Og om han var redd for å binde seg, hva var det med meg, som ikke evnet å få han til å ombestemme seg? I løpet av det året som begynte på en mandag i september, fikk jeg kjenne på hva hudløs betyr. Hva harehjerte er. At det er mulig å miste fotfestet, vakle, på grunn av noe og noen som overhodet ikke fortjener det.

Di s t r a k s j o n Trondheim er en relativt liten by, sett i internasjonal målestokk, med 185 000 innbyggere. Jeg brydde meg plutselig bare om én, så utelukkende etter én av dem. 0,00054054054054 prosent. 0,00054054054054 prosent jeg ikke hadde visst noe om for så lite som en måned siden. Ikke en hundredels promille en gang, den eneste andelen jeg tenkte på. På en måned hadde vi møttes tilfeldig ikke mindre enn fire ganger. Og ikke fullt så tilfeldig to ganger, da jeg drakk øl der hvor jeg visste at han drakk øl. Løp der hvor jeg visste at han løp. Og én gang veldig lite tilfeldig, da jeg passerte jobben hans syv ganger på en dag. Alle disse gangene så han på meg. Lenge, og med samme blikk som den kvelden som nesten ikke kunne ha skjedd. Smilte, sa at han ville møtes. At han ville det. Hver gang trodde jeg på det, for en stund, og hvorfor skulle jeg ikke, det var alltid hans forslag. I mørket er alle rotter grå. Eller er det mus og mennesker? Det var uansett dagene mine som ble mørke, og fargene som var grå. Jeg la ikke merke til grønne spirer i vinduskarmen, ikke til at luften ble klarere, lyset mykere, midt på dagen nesten rosa. Selv ikke det første snøfallet lyste opp hverdagene som kom og gikk, ble til netter. Hver natt like grå. Og selv om jeg er godt vant til det å plutselig bli grå og tom, så var dette noe annet. Noe mer. Meningen uteble. Og i stillheten mellom oss ble alt det usagte øredøvende. Den kom lynraskt, følelsen av langsomhet. Stillheten lå 17

som en diffus dis over hele byen, fra Trolla til Ranheim. Tykk. Truende. Hvert sekund var en påminnelse om å være utilstrekkelig. Kveldene brukte jeg til å forsøke å finne en forklaring. Ble desperat etter å gjøre noe, hva som helst, så livet ikke skulle stå stille. Det fantes ingen unnskyldning, men kanskje en forklaring? En unnskyldning for hvorfor han ble borte, uten å gi en forklaring? Alltid var han alene. Hver gang jeg så han, alene. Ville han heller ha ensomheten enn meg? Var det den jeg hadde konkurrert mot, tapt for? Jeg fant ingen forklaring, fikk klar beskjed fra de som fortsatt var der om å slutte å lete. Det var mye annet å finne på, hva som helst, hevdet de. Flere ganger drømte jeg at han avviste meg, at han sa det som det var: Du er ikke den første, og ikke den siste. Drømmer hvor han betraktet meg. Blikkene våre møttes aldri, men han studerte hele meg. Så tok han på seg den grå hettejakken og forsvant. Kom igjen, våkne opp! Han mener det ikke. Du kjenner han ikke, gå videre! Kanskje var det noen andre som sa det – gjorde oss til en ubetydelig detalj, forsvinnende liten – kanskje var det meg selv. Hadde det vært noen andre, hvem som helst, hadde jeg ledd av det. Raskt. Kontant. Tenkt at han var feig. Konfliktsky. Et barn. At jo, dette er en soleklar avvisning. Tilbakelagt det, med deler av stoltheten i behold. Det var ikke noen andre. Det var ingen glipp. Det var 18

en jeg hadde lagt merke til lenge, en som smilte med hele ansiktet, øyne og smilehull og det som var. En som hadde solbrun nakke. Det var en som viste seg å lukte eple. Det var han med hår som en løve. Jeg kunne forandre meg, om han bare sa hva som måtte endres. Dempes. Skrus opp. Jeg kunne skaffe til veie det jeg manglet, kunne kompensere for alt jeg ikke var, så lenge han ville se på meg igjen, på den måten, som noe nytt han ikke visste at han hadde trengt, men som han aldri i livet ville gi slipp på. 4:23, det kunne gå. I nysnø, på tom mage. Alltid på tom mage. Om jeg bare klarte å holde farten de siste to kilometerne. Krysse av, hjem og synke sammen i dusjen. Det gikk selvfølgelig ikke. Det ble åtte kilometer og 203 meter. Bankende tinning på en bussholdeplass ved Dora. Og det gjorde vondt i alt unntatt utholdenheten. Han hadde lovet meg ting med kroppen sin. Sagt at det var oss to med blikket sitt, mellom det han sa og det han ikke gjorde, lovet han meg at dette var en begynnelse. En følelse av panikk fylte meg. For hva gjorde jeg her? Jeg så meg rundt, sugde på leppene, vekslet mellom den øvre og den nedre, til det sved. Hva gjorde jeg overhodet? Jeg måtte gjøre noe. Den svakt opplyste reklameplakaten ved siden av tidtabellen lyste ikke akkurat mot meg, men jeg fikk likevel med meg budskapet. «Røde Kors trenger flere besøksvenner i Trondheim. 19

Send kodeord BVENN til 1985». Noe sånt. Og hvorfor ikke, det var vel mening god som noen? Det ble Tobias. En pensjonert matros på 86. Enkemann, fri for tatoveringer, men med masse historie. Upolert og ujålete, skulle det vise seg. «Ingeborg Min ingeborg. har du glemt meg?» Herregud, kunne ikke mannen lære seg å skrive korrekt? Ja, jeg hadde glemt han, Tobias. Avtalen om et første møte. Jeg hadde glemt å henge opp ullklærne i vaskemaskinen, jeg hadde glemt å vanne krydderplantene og jeg hadde glemt å møte opp på jobb. Både mandag og tirsdag. Flere ganger. Det siste var litt kritisk, jeg ser det i ettertid, og resulterte i at sjefen beordret at jeg snarest tok ut mine fem uker med oppspart ferie. Han hadde merket at noe ikke var som det skulle, sa han. Du har mest sannsynlig godt av litt time off, foreslo han. Nå, i retrospekt, lurer jeg på om det kunne kalles ferie det han beordret. At Paris alltid er en god idé, lysende mot meg fra nettsiden til en turoperatør, trodde jeg ikke noe på. Ikke at jeg noen gang hadde vært i Paris, men tanken på å sitte alene på en fortauskafé, omgitt av forelskede par og kvitrende fugler, fristet ikke. Samtidig hadde jeg verken lyst eller grunn til å bli i Trondheim. Men jeg hadde ferie, i det minste noe som lignet, og et eller annet sted måtte jeg reise. Samme hvor, så lenge jeg kunne reise. Bort. Australia. Akkurat så maksimalt langt unna og dyrt som 20

jeg hadde penger og krefter til. Down Under – det ville i alle fall bli en tragikomisk historie å fortelle til eventuelle barn og barnebarn. Tilfeldighetene gjorde at det ble Brisbane. Jeg hadde aldri hørt noe som tilsa at det skulle være en stor andel av forelskede par der. Flere fugler, antakeligvis, men tanken på fuglene i seg selv plaget meg ikke. Det samme kunne det være, billetten (6223 kroner, én vei) var allerede bestilt, avreise var om mindre enn en måned. Forsikring tenkte jeg på først da jeg var kommet hjem igjen. Mamma, som er redd for det meste, syntes selvsagt ikke at turen var noen god idé. Hun hadde nok foretrukket Paris, og ikke minst at jeg reiste sammen med noen. Det var uaktuelt, forklarte jeg henne. Jeg måtte reise alene, kunne hun ikke forstå det? Hun, som i en alder av 17 hadde haiket til Slovenia for å finne seg selv (som hun alltid skrøt av)? Etter hvert godtok hun at jeg skulle reise, og dermed ikke kom til å feire jul og nyttår sammen med familien. De to brødrene mine sa ikke så mye da de ble fortalt om den knapt nok planlagte, og nå veldig nært forestående reisen. De ønsket meg selvsagt god tur, men det var det. Jeg tror begge, innerst inne, var lettet over det faktum at de slapp å ta noen form for ansvar. Resten av støtteklimaet hadde vært todelt: Det var de som heiet og støttet, som trodde at en dannelsesreise var løsningen, og så var det de som ble nervøse for at jeg holdt på å miste forstanden, som ytret motstand og tvilte på at jeg ville komme tilbake, noe jeg imidlertid lovte å gjøre. 21

In g r id Forandring har aldri vært min store styrke, og i syv år hadde jeg samme jobb, i et lite, uavhengig konsulent- og oversetterbyrå som oversetter både skjønnlitteratur og sakprosa. Arbeidet gikk i korte trekk ut på å vurdere tilsendte manus og, stadig oftere, oversette engelske tekster til norsk. Denne høsten, nå som jeg hadde begynt å kjede meg på jobb, utvidet jeg stillingsbeskrivelsen til også å inkludere endring av oversettelsene. Forfatteren ville jo uansett aldri finne det ut, og der hvor jeg mente at tekstene ville bli bedre med små, velmenende justeringer, tok jeg meg friheten til å gjøre nettopp disse justeringene. På den måten visste jeg noe ingen andre visste, og det var en hemmelighet jeg likte å ha. Jobben hadde, i tillegg til fast inntekt og verdifull erfaring, gitt meg en håndfull nye venner, noe jeg selvsagt var takknemlig for. De nærmeste vennene mine hadde jeg imidlertid fra årene på videregående. Vi hadde holdt sammen helt siden vi mistroiske og fulle av overmot tok fatt på voksenlivet, som om det er mulig å bli voksen i en alder av 17. Vi trodde oppriktig at vi kunne endre verden, men nøyde oss med å diskutere det vi trodde var politikk. Av alle jeg møtte på videregående, var Ingrid utvilsomt den viktigste. Vi ble plassert i samme gruppe allerede den første uken, og siden da hadde det vært oss to. Den ene liten og lys, den andre høy og mørk. En foretrakk eggeplommen, den andre eggehviten. Vi var en ukonvensjonell 22

duo, men mer riktig enn noen av de andre relasjonene jeg har hatt eller fortsatt har. På mange måter er vi forskjellige, Ingrid og jeg, men samtidig har vi lik oppfatning av hva vi mener er viktig. Vi delte det meste, med unntak av hvilke menn vi falt for, og – av rent praktiske grunner – klær. Det tok noen år, men jeg hadde etter hvert lært meg å akseptere at hun bodde i Oslo. – Vi må bare innse det, du har møtt livets første drittsekk. Det kjennes kanskje ikke greit ut nå, men på en måte er det godt å være ferdig med det. Han har tydeligvis nok med seg selv og sine utfordringer, hva enn det måtte være, men det er en forklaring, ikke en unnskyldning. Du fortjener bedre, og det er ingen som venter og venter på noen som sier de vil møtes, men som ikke følger opp. Helt seriøst, nå har han fått legge beslag på tilstrekkelig av deg, synes du ikke? Akkurat det sa Ingrid, da jeg ringte henne fra flyplassen i London, på vei til Brisbane. Hun mente at tiden var inne for å konsentrere seg om alle som ikke var drittsekker. Belærende, muligens, men godt ment. Ingrid er nemlig av den sjeldne typen mennesker som stiller spørsmålstegn, som sier «nei» der hvor alle andre nikker forståelsesfullt og heller i mer vin. Jeg ble selvsagt sur og avsluttet samtalen med å si at flyet mitt ble ropt opp over høyttaleren. Det var selvfølgelig ikke sant. For det første er Heathrow en såkalt stille flyplass, og for det andre var det over to timer til flyet skulle ta av. Ikke skjønte jeg hvor dette vi-et kom fra heller, «vi må bare innse det», som hun hadde sagt. Jeg var utvilsomt ale23

ne i denne kompromissløse limboen. Samtidig visste jeg at hun hadde rett, i alle fall i deler av det hun påsto, og derfor ble jeg sur. Vissheten om at hun ikke kunne forstå, at hun nok allerede var trøtt av å høre meg snakke om de samme tingene, gjorde vondt. Jeg ville ikke tro på at det var en drittsekk han var, men sa meg enig i at jeg fortjente noe langt bedre. – Du har så bunnløst mye å tilby, Ingeborg. Ikke kast det bort på noen som ikke engang ønsker å finne ut om det er verdt å ta imot.

Fre m m e d o rd På vei til gate 26 ble alle stemmer overdøvet av et innvendig ekko. Kastet frem og tilbake, rungende. Dempet. Reflektert, som lyden av å oppleve på nytt. Ekkoene har fulgt meg helt siden jeg var liten, og som regel liker jeg dem. Det er som en forsinket resonans av noe som har vært. Tidligere har det gått mest i følelser og stemninger fra barne- og ungdomstiden, som det å løpe kjempefort opp trappen for ikke å bli tatt igjen av noe som ikke er der. Eller ekkoet av de første ølflaskene jeg åpnet (og drakk) det første året på videregående. Ekkoet av lyden fra tippekampen på TV, og av en bestefar som plystrer mens han klipper plenen utenfor hytta. Sistnevnte gjerne kombinert med lukten av sommer; diesel og solvarm hud. Måkeskrik. Minner, bruddstykker fra et liv. De siste årene har ekkoene kommet nærmere, er nesten i nåtid. Jeg hører ekkoet av bassen fra musikkfestivaler, av fotsåler som mer eller mindre taktfast treffer det gyngende underlaget på et svett dansegulv. Eller lyden av barn som roper og hoier i bakgården en varm sommerdag, hørt gjennom et takvindu i en loftsleilighet. Ekkoene var som oftest fine, lyse og lykkelige, men i løpet av de siste månedene hadde jeg oftere enn jeg likte hørt stemmen hans. Jeg husket akkurat hvordan den var, dialekten og toneleiet. Tempoet, eller mangelen på, han pratet i. Det plaget meg, selvsagt, men til gjengjeld var det det eneste jeg hadde å holde fast ved. 25

En kveld i september, tilfeldigvis samme kveld som det regner for første gang på en måned, møter Ingeborg en hun tilbringer 16 timer (og et sted mellom 16 og 49 minutter) med. Han er borte når hun våkner, men Ingeborg er allerede blitt mykere enn hun visste var mulig. Hver gang Ingeborg treffer på han igjen (ikke alltid like tilfeldig), er hun forberedt på en avvisning, men får i stedet nye løfter om å sees. Hun får ingen punktum, bare komma, komma, komma. 20årene er på mange måter et mellomrom, en etappe der under lige kamper kjempes. Ingeborg klarer ikke å komme seg videre, trekke på skuldrene og tenke at det finnes andre. Tilværelsen begynner å rakne. Ingeborg kompenserer med kreative grep i jobben som oversetter, men opplever i stedet at det som gir livet mening blir revet ut, side for side. Dette året, hennes tjuefemte – et utsnitt, som en biopsi av livet – vil endre henne for alltid. Sara Løkvik Husby har bakgrunn som journalist i Adresseavisen. I dag er hun tekstforfatter i et reklamebyrå i hjembyen Trondheim, der også det meste av handlingen i hennes debutroman utspiller seg.

ISBN 978-82-92922-41-5