STEINENE ROPER KIRKENS RØTTER I NORD-AFRIKA
Dagfinn Stærk
STEINENE ROPER KIRKENS RØTTER I NORD-AFRIKA
Efrem forlag 2017
© :1Efrem Forlag 2017 Bokdesign : Øyvind Lerø Foto omslag : dagfinn stærk Trykk : DARDEDZE HOLOGRAFIJA, Latvia ISBN : 978-82-92922-37-8 Satt med : Adobe Garamond Pro 11/14 Papir : 70g Holmen book cream 1,8 : Efrem forlag : post@efremforlag.no : www.efremforlag.no
INNHOLD Innledning: Steinene roper 7 1 De 12 martyrene fra Scilli 13 2 Romernes Africa 21 3 Tertullian. «Martyrenes blod er kirkens såkorn» 28 4 Dramaet i amfiteateret 38 5 Kirkeliv rundt år 200 53 6 Cyprian. «Paven av Kartago» 65 7 Kirken styrker sin stilling 90 8 Fra forfulgt til favorisert kirke 101 9 Augustin. «Guds tjeneres tjener» 113 10 Hvilken kirke er den rette? 124 11 Kirkens hverdag på 300-tallet 150 12 Nedgangstidene begynner 170 13 Islam overtar 185 14 Hvorfor forsvant kirken i Nord-Afrika? 189 Tidstabell 200 Stedsnavn i Nord-Afrika før og nå 206 Kart over Nord-Afrika år 300 e.Kr. 208 Litteraturliste 210
S T E I N E N E RO P E R – K I R K E N S RØT T E R I N O R D - A F R I K A
INNLEDNING
STEINENE ROPER « D E R S O M D E T I E R , skal steinene rope» (Luk 19,40). Jesu ord til fariseerne som ville stoppe disiplenes hyllest av Jesus, er en god beskrivelse av sporene etter kirkens røtter i Nord-Afrika. Her er det mange steiner som roper om en tro som var vidt utbredt og en kirke som var levende. I dag er det svært få kristne i Nord-Afrika. Utenom kirker først og fremst bygd for utlendinger, er de kristne menighetene få og små. De finnes, men utgjør en liten del av befolkningen. Men steinene, minnene om det som engang var, finnes fortsatt. Denne boken handler om kirkens historie i Nord-Afrika. Med dette menes de områdene som i dag først og fremst dekkes av Tunisia og Algerie, men også vestover til Marokko og østover til de vestlige delene av Libya. Navnet Africa var opprinnelig romernes betegnelse på området rundt Kartago, men ble etter hvert utvidet til middelhavsområdet vest for Egypt. I dette området finner vi mange ruiner og rester etter romersk tid, før de arabiske muslimene på 6–700-tallet kom med en annen kultur og en annen tro. Etter hvert som antall kristne minket, avtok også deres behov for kirkehus. Når disse kirkene forfalt, ble en del brukt som byggemateriale for å sette opp andre typer bygg. Imidlertid gjorde ikke de muslimske styresmaktene noe aktivt for å rive kristne kirker. På den annen side tillot de heller ikke at kirkene ble vedlikeholdt eller at nye kirker ble bygd. Det samme var tilfelle med hedenske templer og romerske amfiteatre. Etter at mye ble begravd av jord og sand, har nyere utgravinger fått frem i lyset rester av den kristne kulturen som i sin tid dominerte disse nordlige delene av Afrika. Noe av det har så blitt tatt inn i museene. Selv om turiststrømmen har avtatt de siste årene, har Tunisias solrike kyst vært et yndet feriemål for mange nordmenn. Forfatteren av denne boken har også vært på sol- og badeferie her. Men det var først under en studiereise i 2014 at jeg for alvor begynte å lytte til steinenes rop og hørte deres vitnesbyrd
7
I nnledning
om kirken og troen som engang hadde levd her. Noen år tidligere hadde jeg vært i Sousse, oldtidens Hadrumetum1, og holdt meg nær badestranda. Men da jeg nå gikk noen få meter vekk fra strandlivet, kom jeg til byens store katakomber fra det 3.–5. århundre, hvor tusener av kristne ble gravlagt, men også noen hedninger. Katakombene her er ikke så godt lagt til rette for besøkende som dem utenfor Roma. Den gode hyrdes katakombe har en lengde på 1,5 km, men bare en liten del er åpen for publikum. Gjennom en unnselig inngang kunne vi gå noen meter innover. Det ble en spesiell opplevelse. Å bare stå i det dunkle lyset som fylte katakomben og få være omgitt av minnene fra alle kristne som var blitt gravlagt her. Med dem i tankene kunne jeg gå bort til byens museum. Her fant jeg mange rester etter Nord-Afrikas kristne periode, blant annet terrakottafliser med bibelske motiver og et flott utsmykket dåpsbasseng. Det hele trenger ikke så mye forklaring, steinene taler klart nok for seg selv. Vil man lære mer om den gamle nordafrikanske kirken, kan man ta en tur til utkanten av hovedstaden Tunis, til det gamle Kartago2. Her kan vi beundre restene av romernes flotte badeanlegg, Antonius’ termer. Kanskje ikke like imponerende er det å se på restene av Kartagos amfiteater. I dag er det bare de øverste delene som stikker opp av bakken, men i sin tid var dette et stort amfiteater med plass til 30 000 tilskuere. Her kunne kristne risikere å møte døden fordi de ikke ville svikte Kristus ved å tilbe keiseren og de hedenske gudene. I valget mellom liv og død valgte kristne martyrdøden – og det evige liv. Disse martyrene minnes av kirken den dag i dag, og flere av dem skal vi også møte i denne boken. Franskmennene bygde i sin tid et lite kapell her til minne om to unge martyrer, men i dag er kapellet låst og forfallent. Men man trenger egentlig ikke noe kapell for å sette seg inn i hvordan det engang var, med flere titusen ivrige tilskuere som med gledesrop fulgte med på hvordan forsvarsløse kristne ble angrepet av ville dyr eller hogd ned med sverd. Selv om amfiteateret i dag ligger i ruiner, roper disse ruinene til oss om heltemodig tro. Det er som om murene fra martyrtidens amfiteater bærer et ekko gjennom århundrene til vår tids kirke: Hva er dere villige til å ofre for 1 Hadrumetum – i dag: Sousse, Tunisia. 2 Kartago – i dag: like ved Tunis, Tunisia.
8
S T E I N E N E RO P E R – K I R K E N S RØT T E R I N O R D - A F R I K A
deres tro? Hvor mye betyr egentlig Jesus Kristus for kirken i dag? Men i Kartago finner vi også ruiner fra en litt senere tid, da det ble behov for å bygge mange kirker for å gi plass til alle som ville tilbe Jesus Kristus. Både her, i regionens tidligere hovedstad, og andre steder, kan vi fremdeles se rester av disse kirkene. I enden av rektangulære grunnmurer ser vi hvordan de ender i en bue, apsis, øverst. Her satt menighetens presbytere3 på sine stoler, med biskopens stol – cathedra – i midten. Herfra talte biskopen og ledet liturgien. Noen steder var det også en mindre apsis på den motsatte kanten av kirken der man oppbevarte relikvier av en helgen, eller en geistlig lå begravd. Nært knyttet til kirken finner vi ofte et baptisterium for dåp av nye kristne. I Bardo-museet i Tunis finner vi også mange spor etter den kristne tiden. Blant annet kan vi se et meget flott utsmykket dåpsbasseng, hentet fra Demna, nær Kelibia på Cap Bon halvøya. Med sin rike utsmykning er det noe av det fineste som er funnet av kristen mosaikk i Afrika, datert fra den bysantinske perioden i det 6. århundre. Men det er ikke bare i museer vi finner fine dåpsbasseng. Det kan for eksempel anbefales å ta turen innover i landet, til oldtidens Sufetula4. Her får vi et godt bilde av hvordan en romersk by så ut. Det gamle teateret er tydeligvis fremdeles i bruk. Byens rette gater leder opp til byens forum og de tre templene for Jupiter, Juno og Minerva. Her finner vi også kirkeruiner, og i Vitaliskirken fra det 6. århundre finner vi altså et meget vakkert dåpsbasseng. Slike fint utformete dåpsbasseng sier oss noe om dåpens sentrale stilling i kirken. Men de vitner også om en tid da kirken i Nord-Afrika hadde penger og ressurser til å fremskaffe det beste til sine kirker. Det finnes mange ruiner, mange spor etter det som var; i turistlandene Tunisia og Marokko, men også i Algerie der man kan se Augustins Hippo Regius5, ofte omtalt bare som Hippo. Overalt taler steinene sitt tydelige språk om kirken som engang var her. Med litt fantasi kan vi se for oss alle mennes3 Presbytere – Den gruppen menighetsledere som i Det nye testamentet benevnes som «eldste». Frem til Konstantin ble keiser bruker vi betegnelsen «presbyter», mens vi etterpå bruker ordet «prest». 4 Sufetula – i dag: Sbeitla, Tunisia. 5 Hippo Regius – i dag: Annaba, Algerie.
9
I nnledning
kene som strømmet til og fylte kirkerommene. Ved hjelp av historien utfylles bildet så vi forstår litt av hvordan disse kristne etter hvert forandret samfunnet fra hedensk til kristent. Vi forstår at her har det vært en levende kirke, en kirke med stor kraft i seg. De gamle skriftene taler Men det er ikke bare gamle steiner og ruiner som roper ut sitt vitnesbyrd til oss fra Nord-Afrika. Også gamle skrifter taler til oss. Når vi vet såpass mye om kirkens historie her, skyldes det i stor grad to ting. For det første har vi her noen av kirkehistoriens fremste teologer og forfattere. Tertullian rundt år 200 og Cyprian rundt år 250 – begge i Kartago. Og sist, men ikke minst, Augustin fra Hippo rundt år 400. Gjennom dem får vi et godt innblikk i hvordan kirken var, hvordan den tenkte og praktiserte sin tro. Men i tillegg har vi også flere martyrhistorier som skildrer kristne som led og døde for sin tro. Mange av disse er igjen basert på rettsprotokoller og øyenvitneskildringer. De til tider knappe og tørre beskrivelsene av det som hendte gjør et sterkt inntrykk fordi vi forstår at dette handler om liv og død, om heltemodig tro – men i noen tilfeller også om kristne som ga opp mot overmakten og sviktet sin tro og sin kirke. Uansett hvordan det endte for dem, fortjener deres stemme å bli hørt av dagens kirke. Deres stemme må ikke svinne hen i historiens taushet, men få lyde høylytt til oss. Deres historie fortjener tilhørere, og vi trenger å lytte til dem. Kirkens røtter i Afrikas jord Kirkens røtter er dypt plantet i Afrikas jord. I flere hundre år var Nord-Afrika et av de mest betydningsfulle sentra i den kristne kirke. Det var, men er det ikke lenger. Da vi her i nord begynte å åpne oss for troen på Kvite-Krist, var Nord-Afrika i ferd med å lukke seg for den samme Kristus. Noe skjedde som gjorde at en gammel kristen historie fikk sin avslutning. Det er denne tiden som boken handler om; kirkens begynnelse her, dens vekst, blomstring og tilbakegang. Og hele veien er det snakk om en afrikansk kirke. Området lå innenfor Romerrikets grenser og fikk tydelige påvirkninger av den greske-romerske kultur. Men møtet mellom folk og kulturer skjedde altså på afrikansk jord. Derfor ble også kirken 10
S T E I N E N E RO P E R – K I R K E N S RØT T E R I N O R D - A F R I K A
her en afrikansk kirke, med sin særegne historie og tradisjon. Universell og stedegen på samme tid, slik kirken overalt er. En fremtredende representant for den nordafrikanske kirken er Augustin. Han var godt utdannet i den gresk-romerske kulturverden og arbeidet også i flere år i Italia. Samtidig betraktet han seg selv verken som romer eller verdensborger. I et skarpt brev til retorikeren Maximus av Madauros6 tilbakeviser Augustin dennes beundring av det romerske og hans forakt for det lokale: «Har du glemt at du er en africaner som skriver til africanere, og at vi begge to lever i Africa?» Historie handler ikke bare om det som var. Historiens formål er også å binde sammen det som var med det som er. De og oss. Fortid og nåtid. Ikke minst er dette viktig for den kristne kirke. De spede spor vi i dag finner av kristen tro og kirker blant Nord-Afrikas berbiske og arabiske befolkning, er ikke et fremmedelement. Kirken i Nord-Afrika er fullt ut en afrikansk kirke, med røtter langt bakover i tiden. Hvis dagens kirke i Nord-Afrika ikke knytter seg bakover til den gamle kirken i dette området, blir den en kirke uten røtter. Derfor er det viktig at dagens nordafrikanske kristne er klar over denne historiske forbindelseslinjen i sitt eget område. De som i dag skal bygge opp en ny kirke i dette området, bør bygge den med en afrikansk identitet, med en enhet med fortiden, der man viderefører den historiske kirkens styrke og lærer av dens svakheter. Og det er viktig at alle turister som kommer til disse solrike, muslimske landene, også er klar over at de befinner seg i gamle kristne områder. Kirken i Nord-Afrika og oss Dette er altså mer enn historien om et avgrenset geografisk område og mer enn fortellingen om en kirke som nå er borte. For deres historie er samtidig også vår historie. Dette handler om vår kirkes historie, om vår kirkes røtter. Den kirken som vokste frem og var sterk og levende i flere hundre år før den forsvant i historiens mørke, la grunnlaget for mye av det som ettertidens kirker over hele verden har trodd og praktisert. 6 Madauros – i dag: Mdaourouch, Algerie.
11
I nnledning
Herfra har vi fått både store teologer og viktig teologisk tenkning som resten av den verdensvide kirke har hatt – og fremdeles har – nytte av. Historien til kirken i Nord-Afrika belyser en rekke problemstillinger som er aktuelle for kirken til alle tider.
- Religionsfrihet. Skal man tvinge noen til å praktisere en religion de egentlig ikke tror på? - Liv og død. Hvor langt skal man gå for å holde fast på sin overbevisning? Er det verdt å ofre livet sitt for det? - Kirkestyre. Hvordan bør en kirke organiseres – lokalt, regionalt og internasjonalt? - Kirkelig enhet. Hva betyr det at kirken er én? Og hvor langt skal man gå for å bevare denne enheten? - Kirkens liv. Hvordan skal vi be? Hvordan skal vi forholde oss til profetier, syner og drømmer? Skal vi dempe de entusiastiskes tro eller oppildne den? - Dåp. Hva skjer i dåpen? Skal spedbarn døpes? Og i så fall hvor tidlig? Og er vranglærernes dåp en gyldig dåp? - Tradisjon. Hvor kommer det fra, det som flere kirker i dag praktiserer? Dåp av spedbarn. Forbønn fra de avdøde. Kraften i martyrer og relikvier. - Staten. Er staten en venn eller en fiende, eller noe kirken skal være nøytral overfor? Skal kirken forholde seg annerledes til staten når dens ledere kaller seg kristne enn når de tar avstand fra kristentroen? - Tilpasning. Hvor langt skal den enkelte kristne – og kirken som helhet – gå i å tilpasse seg samfunnet og dets lover? Og hvor langt skal man gå i sin protest mot ikke-kristne omgivelser ved å gjøre bare det man selv mener er kristelig rett å gjøre? Dette er noen av spørsmålene som historien til kirken i Nord-Afrika kan hjelpe oss med å finne svar på. Da er det naturlig å starte historien med de aller første kristne som omtales i Nord-Afrika, nemlig martyrene fra Scilli. 12
S T E I N E N E RO P E R – K I R K E N S RØT T E R I N O R D - A F R I K A
KAPITTEL 1
DE 12 MARTYRENE FRA SCILLI SELV OM DET ennå er formiddag, steker den brennende julisolen ubarmhjertig over Kartagos innbyggere. En varm vind fra sør virvler opp støvet i byens gater og gjør at alle som har anledning, holder seg innendørs. Noen slaver er imidlertid tvunget til å ta sin daglige tur til markedet for å gjøre nødvendige innkjøp. Dessuten haster noen av byens overklasse opp mot prokonsulens residens på Byrsa-åsen. De ønsker ikke å gå glipp av dagens høyst uvanlige rettssak. De som kommer sist, må bli stående nederst i salen, ved inngangsdøren. Ivrig strekker de seg frem for å se og høre mest mulig av det som skjer. Selv om det er litt kjøligere innendørs, er det samtidig en fortettet stemning i rettssalen. Midt på gulvet står seks tiltalte, tre menn og tre kvinner. Noen vakter står oppstilt for å passe på dem. Ved et bord sitter skriveren og noterer pliktoppfyllende alt som sies. Slik vil ettertiden kunne lese hvert ord som blir sagt i rettssaken. De tiltalte tilhører en ny religiøs gruppe som tydeligvis ikke vil innordne seg de keiserlige lovene. Men rettens administrator, Publius Vigellius Saturninus, har nettopp fortalt dem at det ennå ikke er for sent å angre. Keiseren vil nemlig være overbærende med dem, hvis de nå bare vil ta til fornuften. Gruppen av tiltalte har tydeligvis en leder, en mann ved navn Speratus, og de andre tiltalte ser på ham. Speratus griper ordet, og med et fast blikk på Saturninus, avviser han høylytt alle anklager mot dem: – Vi har aldri gjort noe galt, vi har aldri støttet noe negativt, vi har aldri snakket nedsettende om noen. Tvert om har vi bare takket når vi har blitt dårlig behandlet, for vi ærer vår keiser. Det er tydelig at Speratus er vant til å tale i forsamlinger. Hans posisjon som leder fremheves ytterligere ved vesken han bærer over høyre skulder. Den inneholder verdifullt materiale.
13
D e 1 2 mart y rene fra S cilli
Speratus’ svar fører til en høylytt mumling hos tilhørerne. Hvordan kan han svare så frekt? Er han ikke klar over hva de risikerer ved å avvise keiserens tilbud? De kaller seg visstnok kristne. Frykter de ikke døden? Mange århundrer senere skulle relikviene av Speratus bli å finne i en kirke i Lyon i Frankrike. Mens de andre to mennene, Nartzalus og Cittinus, har puniske navn, er Speratus’ navn latinsk. Kvinnene omtales som Donata, Secunda og Vestia. Iført sin kostbare stola sitter Saturninus på en opphøyd plass i lokalet, med all den myndighet og verdighet en romersk prokonsul kan oppvise. Flere av byens ledende menn står rundt ham. Saturninus skjønner nå at slik det var med de seks andre kristne han dømte tidligere på dagen, er heller ikke denne gruppen innstilt på noen fornuftig løsning. Istedenfor å underkaste seg keiseren og de romerske lovene, er de frekke nok til å hevde sin uskyld. Prokonsulen merker uroen som har oppstått i forsamlingen. Han kremter høylytt for å gjenskape ro i salen. Lettere irritert over Speratus’ freidige svar, fortsetter Saturninus så sitt avhør. Prokonsul Saturninus: – Også vi ærer gudene, og vår gudsdyrkelse er lett å forklare. Vi sverger ved vår herre keiserens genius og ber for hans velbefinnende, noe dere også er forpliktet til å gjøre. Speratus: – Hvis du vil lytte til meg, kan jeg forklare renhetens mysterium. Prokonsul Saturninus: – Jeg vil ikke høre på deg hvis du snakker negativt om våre hellige ritualer. Sverg heller ved geniusen til vår herre, keiseren. Speratus: – Jeg anerkjenner ikke noen øverste herre i denne verden. Jeg tjener heller Gud, han som ingen har sett og heller ingen kan se med egne øyne. Jeg har ikke stjålet noe, og når jeg har kjøpt noe, har jeg betalt skatt, for jeg anerkjenner min Herre, han som er hersker over konger og nasjoner. Prokonsul Saturninus: – Den slags overbevisninger må du legge fra deg. Speratus: – Det er en dårlig overbevisning å ta livet av noen og å vitne falskt. 14
S T E I N E N E RO P E R – K I R K E N S RØT T E R I N O R D - A F R I K A
Prokonsul Saturninus: – Ta ikke del i hans tåpeligheter. Cittinus: – Vi frykter ingen andre enn Herren vår Gud, han som er i himmelen. Donata: – Vi ærer keiseren som keiser, men frykter bare Gud. Vestia: – Jeg er en kristen. Secunda: – Det jeg er, ønsker jeg å fortsette med å være. Prokonsul Saturninus til Speratus: – Holder du fast ved at du vil være en kristen? Speratus: – Jeg er en kristen. (Dette var alle de andre enige i.) Prokonsul Saturninus: – Vil dere ha litt tid til å tenke dere om? Speratus: – I en så åpenbar sak trengs det ingen betenkningstid. Prokonsul Saturninus: – Hva er det du har i vesken din? Speratus: – Bøker og brev av Paulus, en rettferdig mann. Prokonsul Saturninus: – Dere kan få tretti dager å tenke dere om på. For andre gang sa Speratus: – Jeg er en kristen. (Og alle sa det samme som ham.) Prokonsul Saturninus leste da opp sin avgjørelse: – Speratus, Nartzalus, Cittinus, Donata, Vestia, Secunda og de andre har fått anledning til å vende tilbake til de romerske skikker, men har hardnakket holdt fast ved at de følger den kristne praksis. Det har derfor blitt bestemt at de skal henrettes med sverd. Speratus: – Gud være lovet. Nartzalus: – I dag blir vi martyrer i himmelen, Gud være lovet for det. Prokonsul Saturninus ga ordre om at herolden skulle gjøre følgende kjent: «Jeg har gitt ordre om at Speratus, Nartzalus, Cittinus, Veturius, Felix, Aquilinus, Laetantius, Januaria, Generosa, Vestia, Donata og Secunda skal henrettes.» Alle tiltalte sa: – Gud være lovet. Deretter ble de alle kronet med martyriet, og til evig tid regjerer de med Faderen og Sønnen og Den hellige ånd. Amen7. Det er med denne hendelsen, den 17. juli 180, den kristne kirke i 7 Fra Passio Sanctorum Scilitanorum.
15
D e 1 2 mart y rene fra S cilli
Nord-Afrika for første gang dukker frem i historiens lys. Denne dagen ble altså tolv kristne dømt til døden i Kartago. Ikke bare er dette starten på den kjente delen av kirkens historie, men det er også starten på martyriet som gjennom hele den nordafrikanske kirkes historie har fulgt den som en skygge. Seks kristne sto altså tiltalt i denne rettssaken, og seks andre hadde allerede vært i retten tidligere på dagen. Disse tolv kristne kom alle fra Scilli8, en for oss ukjent by i provinsen Africa Proconsularis. Etter at keiser Markus Aurelius (161–180) hadde satt i gang forfølgelse av de kristne, skjedde selve henrettelsen av disse tolv rett etter at Commodus (180–192) hadde overtatt keisertronen. Ut fra de offisielle rettsreferatene av det som hendte denne dagen, ble det tidlig laget en fremstilling om disse første kjente nordafrikanske martyrer. Passio Sanctorum Scilitanorum er en av de aller eldste skrifter vi har på latin fra kirken i Nord-Afrika. Men ikke minst er det et vitnesbyrd om modige kristne som ofret livet for sin tro. De var kanskje de første, men ble fulgt av mange flere. Det ble senere bygd en basilika9 over martyrenes grav, og Augustin holdt tre prekener der til ære for dem. Som nevnt ble altså relikviene av Speratus senere overført til Lyon i Frankrike, etter befaling fra keiser Karl den store. Av svarene de ga under rettssaken forstår vi at martyrene fra Scilli tydeligvis ikke hadde blitt kristne helt nylig: «Vi har aldri gjort noe galt, vi har aldri støttet noe negativt, vi har aldri snakket nedsettende om noen.» [Mine understrekninger.] Men noe mer om deres bakgrunn og hvor lenge de hadde vært kristne, vet vi ikke. Uansett hadde de i sin tid som kristne fått en så sterk kristen overbevisning at de var villige til å dø for den. Så kan vi bare undres over hva som hadde overbevist dem, hvor de hentet sine krefter fra og hvordan de praktiserte sin tro. Svarene er vel noen av de samme som de vi finner i Apostlenes gjerninger og hos andre 8 Scilli – i dag: ukjent sted, antagelig i Tunisia. 9 Basilika – gresk: stoa basiliki, «kongelig søylehall» – ble i kirkelig sammenheng etter hvert mest brukt om kirker med en spesiell status, slik som denne som var bygd over martyrers grav.
16
S T E I N E N E RO P E R – K I R K E N S RØT T E R I N O R D - A F R I K A
fra Nord-Afrika vi senere skal møte. Vi vet ikke nærmere hvorfor Speratus og de andre kristne fra Scilli ble henrettet. Men sannsynligvis hadde de blitt anmeldt av noen som hadde irritert seg over de kristnes manglende oppslutning om dyrkingen av keiseren og de offisielle gudene. Dette tyder på at de var en gruppe som ble lagt merke til; antagelig hadde det vært en slik kristen gruppe en stund, som så hadde økt i antall. Med en gruppe på tolv i en by vi ikke er helt sikre på hvor lå, er det naturlig å anta at det allerede fantes en god del kristne flere andre steder i provinsen, og ikke minst i storbyen Kartago. Når det dessuten omtales skrifter av Paulus, høyst sannsynlig på latin, måtte kristendommen ha vært en stund i Nord-Afrika slik at de greske manuskriptene kunne ha rukket å bli oversatt til latin. Alt dette gjør at vi må søke lenger bakover for å finne frem til hvem som var de første kristne og hvordan kristendommen kom til Nord-Afrika. To legender Noen legender, eller kanskje vi kan kalle dem from diktning, mener å vite hvordan det kristne budskapet kom til Nord-Afrika. Ifølge den ene fikk apostelen Filip et guddommelig kall å dra til Kartago, og som resultat kom 3 000 hedninger og 1 500 jøder til tro og ble døpt. Denne fortellingen viser at man følte behov for å knytte en av apostlene til kirken i Kartago, slik andre apostler og evangelister ble knyttet til storbyer som Roma (Peter), Alexandria (Markus), Efesos (Johannes og Paulus) og Antiokia (Peter og Paulus). Ifølge en annen legende, som har sine røtter fra 300-tallet, kom evangeliet til Kartago ved kvinnen Jesus møtte ved Sykars brønn, slik vi leser om det i Joh 4,5–42. Senere ble legenden utviklet til en omfattende historie om hvordan det gikk henne videre. En del av historien omhandler Kartago. Etter sitt møte med Jesus førte kvinnen også sine fem søstre og to sønner til tro på ham. På pinsedag ble hun og hennes familie døpt av apostlene, og de ga henne navnet Photini, som betyr «den opplyste». Apostlene sendte deretter Photini ut for å forkynne evangeliet. Blant annet kom hun til Kartago og vitnet om Jesus her. Deretter dro hun til Roma 17
D e 1 2 mart y rene fra S cilli
sammen med flere andre kristne fra Kartago. Da hun forkynte evangeliet i Romerrikets hovedstad, vakte det stor oppsikt. Photini møtte keiser Nero, vitnet for ham og forsøkte å omvende ham, men uten å lykkes. Derimot ble Neros datter, Dommina, en kristen. Photini og hennes følge ble torturert og til slutt drept. Photini, hun som møtte Jesus ved en brønn, ble selv kastet ned i en dyp, tørr brønn. Som i historien om Filip uttrykker også legenden om Photini et behov for å knytte kirkens grunnleggelse i Kartago tilbake til apostlene og de første vitnene om Jesus. Historien får også frem hvordan kvinnene i oldkirken var aktivt med på å spre evangeliet. En annen ting vi kan lese ut av en slik fortelling, er hvordan martyriet knyttes til den nordafrikanske kirken helt fra dens begynnelse. Til slutt viser fortellingen hvordan representanter for Kartago og Nord-Afrika underviste verdenshovedstaden Roma. Det var altså Nord-Afrika man skulle se til for å finne forbilder for kirkens liv og virksomhet. Men ser vi bort fra disse legendene, har vi få historiske fakta å holde oss til for å finne ut hvordan kristendommen kom til Kartago og de andre områdene i Nord-Afrika. Til det er kildene for sparsomme med opplysninger. Men noe kan vi tenke oss, og noe blir antydet for oss av historien. Geografisk er det tre naturlige veier som evangeliet kan ha kommet på til Nord-Afrika: Østfra, fra Egypt og Kyréne; sjøveien nordfra, fra Roma; og fra nordøst, Israel/Syria. Men uansett hvilke av disse geografiske stedene som først ga evangeliet til Nord-Afrika, er det naturlig å tenke at jo tidligere det skjedde, jo mer sannsynlig er det at dette skjedde via jøder. Jødene Vi vet ikke sikkert når de første jødene kom til Kartago. Men før Kristi fødsel var jøder bosatt mange steder rundt Middelhavet. Videre vet vi at det kom flere forfølgelser som førte til at jøder bosatte seg nye steder. En forfølgelse i Libya år 150 f.Kr. førte til at mange jøder dro til Marokko. Etter krigen i Israel årene 66–70 og Jerusalems ødeleggelse i år 70 ble også mange jøder spredt omkring. Et jødisk opprør i Kyrenaika og Alexandria i årene 115–117 ble brutalt slått ned, og mange jøder 18
S T E I N E N E RO P E R – K I R K E N S RØT T E R I N O R D - A F R I K A
flyktet vestover. I Jerusalem ble bar-Kochba opprøret slått ned i år 135, noe som enda en gang førte til at jøder flyktet til andre land. Den jødiske historieskriveren Josefus beskriver jødenes utbredelse på slutten av det første århundre slik: «Det finnes ikke noe folk i verden, blant hvilke man ikke treffer våre landsmenn.» I Apostlenes gjerninger leser vi da også hvordan Paulus gang på gang først oppsøkte den jødiske forsamlingen når han kom til et nytt sted. Det er derfor ikke unaturlig å tenke seg at de jødiske gruppene i Nord-Afrika var brohoder for det kristne budskapet også her og at det var flere av jødene i Nord-Afrika som var Jesus-troende. Dessuten vet vi at Tertullian fra Kartago rundt år 200 skrev Mot jødene (Adversus Judaeos) der han peker på at kirken nå hadde overtatt jødenes rolle som Guds folk. Fra dette og annet han skriver om jødene, forstår vi at det var flere kontaktpunkter mellom jødedom og kristendom i Nord-Afrika på denne tiden. Dette er ytterligere et tegn på at det er godt mulig at de første kristne i Kartago var jøder, eller iallfall hadde nær tilknytning til dem. Fra Afrika øst Egypt hadde en stor jødisk befolkning, særlig i Alexandria. Etter tradisjonen var evangelisten Markus byens første biskop. Herfra kan evangeliet ha spredt seg videre vestover i Nord-Afrika. Beveger vi oss litt lenger vestover, ser vi at både Matteus (27,32), Markus (15,21) og Lukas (23,26) skriver om Simon fra Kyréne (nåværende Libya) som ble tvunget til å bære Jesu kors. Markus tilføyer at han var far til Aleksander og Rufus, noe som tyder på at disse var kjente personer i den nytestamentlige menigheten. Ifølge Apg 2,10 var det også jøder «fra Libya-området mot Kyréne» til stede på pinsedagen. Apg 11,20 forteller om at kristne fra bl.a. Kyréne kom til Antiokia og forkynte evangeliet også for de gresktalende, dvs. hedninger. Apg 13,1 omtaler Lukius fra Kyréne som en av lærerne og profetene i menigheten i Antiokia. Det er derfor ikke unaturlig å tenke seg at evangeliet ganske tidlig nådde Kyrene, og at det derfra kan ha spredt videre vestover i Nord-Afrika. 19
D e 1 2 mart y rene fra S cilli
Fra Roma/Italia I Roma var det en stor koloni jøder, først og fremst bosatt i Trastevere-området. På pinsedag i Jerusalem var det også folk fra Roma til stede. Ifølge Apg 18,2 ble «alle jøder» utvist fra Roma (iallfall for en periode) av Claudius, antagelig i år 49. Den romerske historikeren Suetonius sier det skyldtes uenighet om en viss Chrestus. Priskilla og Akvilas dro som kjent til Korint, men det er ikke unaturlig å tenke seg at det også kan ha vært noen Jesus-troende jøder som dro til Nord-Afrika og Kartago. Fra havnebyen Ostia utenfor Roma tok det ikke mer enn to døgn å komme seg over til Afrika denne veien. For romerne ble Nord-Afrika en viktig koloni man ønsket å befolke. Mange veteransoldater flyttet hit og fikk afrikansk jord som belønning. Handelsmenn så at her var det muligheter for å tjene gode penger. Denne innvandringen fra Roma/Italia gjør at det er naturlig å tenke seg at noen av disse var kristne og brakte med seg en kristen tro til Nord-Afrika. Fra Israel/Syria Det romerske herredømmet over alle landene rundt Middelhavet førte til at det ble en utstrakt trafikk sjøveien mellom de omkringliggende landene. Først og fremst ved handel, men også av andre grunner. Ifølge Det nye testamentet var menigheten i den syriske byen Antiokia (nåværende Antakya i Tyrkia) tidlig sammensatt av kristne med ulik bakgrunn, og menigheten sendte ut forkynnere til andre områder. Dette gjør det naturlig å tenke seg at kristne også fra Israel/Syria tidlig kan ha kommet til Nord-Afrika og spredt det kristne budskapet der. Uansett kan vi iallfall ikke knytte kirkens grunnleggelse i Nord-Afrika til noen bestemte personer. Den nevnte Tertullian skrev da også at utbredelsen av kristendommen i området skyldtes enkeltkristne som reiste omkring. Så uansett legendenes behov for å knytte kirkens grunnleggelse til apostler og de første kristne, vet vi altså ikke noe sikkert om hvordan det kristne budskapet kom til Nord-Afrika og slo rot her. Men det vi iallfall vet, er at akkurat som kristendommen hadde oppstått innenfor Romerrikets grenser, var også Nord-Afrika en del av det romerske riket.
20
S T E I N E N E RO P E R – K I R K E N S RØT T E R I N O R D - A F R I K A
KAPITTEL 2
ROMERNES AFRICA «FOR ØVRIG MENER jeg at Kartago må ødelegges.» Slik avsluttet Cato den eldre alle sine taler i det romerske senatet. Det voksende romerske riket hadde allerede utkjempet to kriger mot denne stormakten sør for Italia. Punere kalte romerne dem. Andre steder ble de kalt fønikere. De dukket opp i Midtøsten rundt år 3 000 f.Kr., i området som i dag dekkes av Libanon og deler av Syria og Israel. Selv kalte de seg selv kanskje kena’ani – Bibelens kanaanitter, et navn som på hebraisk betyr «kjøpmenn». Fønikerne var handelsfolk, og via sjøveien etablerte de en rekke kolonier og handelsstasjoner langs middelhavskysten. De tjente gode penger og økte sin innflytelse. De anla også kolonier i Nord-Afrika, og den viktigste av dem ble ifølge legenden grunnlagt av dronning Dido i år 814 f.Kr. Det fønikiske navnet på byen var Kart-Hadasht, som betyr «Den nye byen». På latin ble det til Kartago. Men fønikerne var ikke de første som slo seg ned i Nord-Afrika. Der møtte de nemlig de såkalte berberne, en folkegruppe som kom fra området rundt øvre Nilen og bredte seg vestover til Nord-Afrika. Mens senere innvandrere først og fremst slo seg ned i kystområdene, bodde berberne lenger inn i landet. Selv kalte de seg for imazighen, som betyr «frie mennesker». Grekerne kalte dem for libyere. Men det var romerne som ga dem navnet berbere, en betegnelse som kommer fra det latinske barbarere, det vil si at de ikke hørte med til den gresk-romerske kulturen. Legenden mener å vite at dronning Dido tok sitt eget liv fremfor å måtte gifte seg med berberkongen Iarbas. For dette ble hun guddommeliggjort og dyrket i Kartago. Fortellingen om hennes heltemodige handling danner noe av bakteppet for den stillingen som martyriet – og også selvmordet – fikk i deler av den nordafrikanske tradisjonen. Selv om fønikerne for det meste holdt seg i byene, startet de også å
21
Romernes A frica
dyrke opp jorda, særlig den fruktbare Cap Bon halvøya. Men det meste av gårdsarbeidet ble imidlertid gjort av berbiske gårdsarbeidere. Kontakten dem imellom førte til at mange berbiske og fønikiske familier smeltet sammen. Kartago vokste seg sterk og økte sin makt til det til slutt ble et mektig rike, omtrent på størrelse med dagens Tunisia. Om fønikerne/punerne var aldri så mye handelsfolk, virket Kartagos innflytelse truende på den kommende stormakten Roma. Dette førte til de tre puniske krigene som ble utkjempet mellom Roma og Kartago i årene 264–146 f.Kr. Det var i denne perioden at Hannibal og hans elefanter dro over Alpene og trengte langt ned i Italia. Til slutt sa altså romerne stopp. De gjorde som Cato sa, ødela Kartago. Det skjedde i den tredje puniske krigen som endte med at Kartago ble jevnet med jorden og dømt til evig undergang våren 146 f.Kr. En stor del av befolkningen ble drept ved beleiring, krig og nedslakting. De 50 000 som overlevde, ble deretter gjort til slaver. Men «den evige undergang» varte ikke mer enn 23 år. Romerne kom til Kartago for å ødelegge den som militær makt. Men når de først var kommet, oppdaget de også mulighetene som lå her i Nord-Afrika. Kartago, med sin velutviklede havn, var for verdifull til bare å bli liggende brakk. Keiserne Cæsar og Augustus bygde opp igjen Kartago som en sentral by, og 3 000 romere ble sendt dit for å bosette seg i det som etter hvert ble hovedstaden i den nye provinsen. Kartago ble nå anlagt etter kjent romersk mønster. Gatenettet ble anlagt med to hovedgater – Cardo Maximus og Decumanus Maximus – i vinkel mot hverandre og som møttes i det romerske forum på Byrsa-åsen. Ut fra dette anla man så sidegatene, cardo og decumanus, i et rutenett med rektangulære kvartaler. Fordi man fulgte kystlinjen, lå gatene i retning nordøst-sørvest og nordvest-sørøst. Mens forum, torget, lå midt i byen, lå andre viktige anlegg i ytterkantene. I det sørøstre hjørnet lå havnen som romerne hadde overtatt fra punerne. I nordøst ble de praktfulle Antonius-badene anlagt mot sjøen, og litt lenger inn var teateret og Odeon, stedet for musikkfremføring. I utkanten mot nordvest lå amfiteateret der man hadde sportslige aktiviteter og underholdning, men hvor også 22
S T E I N E N E RO P E R – K I R K E N S RØT T E R I N O R D - A F R I K A
flere kristne ble drept. Mot sørvest lå sirkuset der det var kappløp og hesteløp med vogner. Romersk innflytelse Romernes Nord-Afrika hadde sine naturlige avgrensninger av Middelhavet i nord, Atlanterhavet i vest, Sahara i sør og øst. Senere kalte franskmennene området vest for Nilen og nord for Sahara for Maghrib, en betegnelse som ofte brukes i dag. Maghrib kommer fra et arabisk ord som betyr «nedgående sol», altså vest. Atlasfjellene går nordøst fra Marokko, gjennom Algerie og til Tunisia. Denne fjellrekken danner et klimatisk skille mellom Saharas tørre og varme ørken av stein og sand og det mer fruktbare middelhavsklimaet. Fjellområdene har tradisjonelt vært bosted for ulike berbergrupper, skjermet for alt for mye innblanding fra de ulike inntrengerne som styrte kystområdene. Det tok litt tid før romerne fikk fullt herredømme over hele dette området. Kolonien de grunnla etter erobringen av Kartago, kalte de Africa, trolig oppkalt etter en berberstamme i området. Etter hvert skjøt koloniseringen av området fart, og romerne utvidet sitt territorium vestover. På det meste strakte de nordafrikanske provinsene seg fra vestenfor Syrtebukten i øst, langs Middelhavskysten og til de nordlige delene av Atlanterhavskysten, altså de områdene som i dag er vestlige Libya, Tunisia, Algerie og Marokko. Men romernes innflytelse var sterkest i de fruktbare områdene ved kysten, og deres innflytelse stanset ved fjellene og ørkenen i sør. I år 293 inndelte keiser Diokletian Romerriket i fire hovedområder, med til sammen 100 provinser. I Nord-Afrika var provinsene, fra øst mot vest: Tripolitania, Africa Byzacena, Africa Proconsularis, Numidia Cirtensis, med Numidia Militiana i sør, Mauretania Sitifensis, Mauretania Cæsariensis og Mauretania Tingitana i vest/sørvest. Scilli – og Kartago – var en del av den romerske provinsen Africa Proconsularis. Navnet tilsier at provinsen var styrt av en romersk embetsmann, prokonsul. I disse afrikanske provinsene fantes det i de første kristne århundrene 23
Romernes A frica
om lag 500 byer, derav 200 bare i nåværende Tunisia. Det store antall byer bidro sterkt til romaniseringen – og også kristningen – av befolkningen. Fremst av byene var Kartago, som etter hvert vokste til å bli den nest største byen i Romerriket etter Roma. Kartago ble da også Nord-Afrikas kirkelige hovedstad. Som et vern mot ulike berbiske grupper sør for deres interesseområder, bygde romerne en befestet forsvarslinje mot ørkenen og fjellene i sør. Det militære nærværet førte til at det vokste opp mer permanent bebyggelse rundt militærleirene. Militærleirene ble knyttet sammen via et godt utbygd veisystem. Slik ble også flere områder lettere tilgjengelig for nybyggerne, og det ble enklere å frakte varer mellom de ulike byene og ut til kysten for videre eksport. Soldatene som hadde ødelagt Kartago, ble etter hvert byttet ut med nybrottsmenn som dyrket jorda og produserte korn for det italienske markedet. Hit begynte nå folk fra mange kanter av Romerriket å strømme til, særlig til de fruktbare områdene på Cap Bon halvøya og Bagradas-dalen10. Folk fra ulike området i Romerriket slo seg ned her sammen med punerne og berberne. Mens det tidligere hadde vært utstrakt vekselbruk, ble det nå isteden satset på stordrift. Store områder med oliventrær vekslet med åkerland for hvete og bygg. Særlig korn var en sårt tiltrengt vare keiseren trengte. «Romas kornkammer» ble Nord-Afrika kalt, og det var særlig i de nordlige og nordvestlige områdene at korndyrkingen fant sted. Dette var mat Roma trengte for å brødfø sin stadig mer krevende befolkning. «Brød og sirkus» kalte den romerske dikteren Juvenal den politikken de romerske lederne brukte for å holde Romas fattige noenlunde fornøyd. Og fra Nord-Afrika fikk de det de trengte. Brødet ble laget av korn importert fra Nord-Afrika, og til fremvisninger på sirkuser og blodige kamper på amfiteatre hentet Roma inn ville dyr fra det samme området. I det første århundret ble en fjerdedel av Nord-Afrikas kornavling sendt til Roma, noe som dekket to tredjedeler av hovedstadens behov for korn. Senere ble også olivenolje en viktig eksportartikkel, og det meste 10 Bagradas – i dag: Medjerda, Tunisia.
24
S T E I N E N E RO P E R – K I R K E N S RØT T E R I N O R D - A F R I K A
av oljen man trengte i Romas badeanlegg, kom også fra Nord-Afrika. Fra Numidia og Mauretania ble det eksportert store mengder hester og kveg. Nord-Afrika var betydelig mer fruktbart i romersk tid enn det er i dag. Det ser vi av de mange romerske ruinene som i dag ligger i ørkenområder; i dag ville man ikke vært i stand til å brødfø den befolkningen som da bodde der. Store deler av jorda ble eid av noen få personer, men eiendommene ble leid ut til romere som ville stå for dyrkingen av jorda. Ofte var dette soldater som fikk jordeiendommer fra myndighetene for sin innsats. Opprinnelig satte romerne som krav at bare den som eide jord, kunne bli soldat. Men dette ble endret etter at en mer profesjonell hær under ledelse av Gaius Marius hadde slått ned et opprør i Numidia i 105 f.Kr. Som gjenytelse overfor heltidssoldatene vedtok man derfor en lov som ga landområder i Africa til veteransoldatene. Dette førte til økt bosetting i området. Etter endt tjeneste slo de tidligere soldatene seg ned i Nord-Afrika og dyrket jorden her. Varene ble fraktet til Kartago der de ble skipet til andre land, ikke minst til Roma. Bønder som forpaktet jorden for rike byboere, fikk holde på så lenge de drev jorden og betalte en tredjedel av avlingene i leie. Kartago og andre byer sikret sin vannforsyning gjennom romerske akvedukter. Dessuten sørget romerne for å utbedre veiene for å lette transporten av gods og mennesker. Hæren ble også mer og mer sammensatt av mennesker fra alle deler av det romerske rike. Dette førte til en utstrakt kontakt mellom Nord-Afrika og det øvrige Romerriket. Grovt sett besto befolkningen i Kartago og de afrikanske provinsene av tre grupper: Berberne, etterkommere etter de opprinnelige innbyggerne, som stort sett var bønder og bodde på landsbygda og i områdene mot ørkenen i sør. Punerne, etterkommere etter de gamle fønikerne, som utgjorde en middelklasse. Romerne, som utgjorde overklassen, som eide store landområder og var de ledende forretningsmennene. På samme måte ble det også snakket tre språk: berbisk, punisk og latin. Til å begynne med brukte overklassen helst gresk, iallfall i offentlige sammenhenger, men latinen tok etter hvert helt over. Gradvis ble det naturlig nok en viss blanding av folkegruppene, ikke minst ved giftermål. Etter et edikt av keiser 25
Romernes A frica
Caracalla i 212 fikk nesten alle frie innbyggere i de afrikanske provinsene romersk borgerrett. Gudene man skulle dyrke Sentralt for de kristne i de første århundrene var hvordan de skulle forholde seg til de hedenske gudene og den tradisjonelle keiserdyrkelsen. Tradisjonelt tenkte man at de ulike gudene hadde hvert sitt ansvarsområde, noen for spesielle oppgaver og noen for spesielle områder. Det ble ansett som uhøflig ikke å ære den lokale guden. Når Romerriket erobret nye områder, tok de med seg sine romerske guder som de ville at også lokalbefolkningen skulle ære. Det var jo gudene som ga Roma dets makt, og det gjaldt å holde seg på god fot med dem. Den romerske gudeverden ble først blandet med de greske gudene og senere med ulike lokalguder. Folk hadde da heller ikke noe problem med å tilbe guder som hadde romerske navn. Med tiden ble det innført populære orientalske guder, og også disse ble ansett som varianter av de romerske gudene. I og for seg kunne innbyggerne tro på hvilken gud de ville, bare de også tilba de viktigste av de gresk-romerske gudene. Etter hvert som Romerriket utvidet sine grenser, utvidet også Romas guder sine områder. Byene romerne anla i Nord-Afrika, ble alle utformet med forum sentralt plassert i byen. Etter mønster fra Kapitol i Roma fant man her gjerne templer for triaden Jupiter, Juno og Minerva. Dessuten hadde berberne og fønikerne også sine lokale guder man burde ære. Disse ble etter hvert delvis smeltet sammen med hverandre og gikk delvis opp i den romerske gudeverden. Når de kristne avviste å ofre til og ære alle disse gudene, ble det ansett som utakknemlighet. Stedet de bodde på, var jo egentlig gudenes område. De kristne ble derfor sammenlignet med leietakere som ikke betaler leien sin. Forholdet mellom mennesker og guder ble oppfattet som en kontrakt; gudene var forpliktet til å hjelpe menneskene så lenge disse til gjengjeld dyrket gudene. Kontrakten ble fornyet og vedlikeholdt gjennom de religiøse ritualene. Når de kristne ikke holdt sin del av kontrakten og æret gudene, sto samfunnet i fare for å oppleve gudenes vrede. Velstand og gode dager kunne derfor bli avløst av katastrofer, ulykker og nød. 26
S T E I N E N E RO P E R – K I R K E N S RØT T E R I N O R D - A F R I K A
Dessuten måtte man tilbe keiseren, for også han var guddommelig, og han var rikets øverste leder. Cæsar var den første som etter sin død ble ansett for å ha fått plass blant gudene. Dette ble så videreført for alle hans etterfølgere. Keiseren hadde en guddommelig natur, og siden han regjerte over hele riket, skulle også alle ære og tilbe ham overalt. Fred og velstand i riket var avhengig av keiseren, og alle var avhengige av keiserens gunst. For mange gikk tanken om keiserens guddommelige natur og keiseren som en tradisjonell gud ofte ut på det samme, og han ble derfor dyrket som gud også i levende live. Denne tanken kom opprinnelig fra Romerrikets østlige deler, men passet godt inn i romernes behov. Dessuten overtok keiseren den gamle tittelen Pontifex Maximus, den øverste lederen av presteskapet, han som ledet dyrkingen av de romerske gudene. Det var ganske mange dager i året at det ble forventet at befolkningen skulle ære nåværende og tidligere keiseres fødselsdager og dager for andre viktige begivenheter i deres liv. I byene hadde keiserne sine egne templer og prester som sørget for at keiseren fikk den æren som tilkom ham. Fra gammelt av var jødene de eneste som var unntatt fra dette kravet. Alle andre religioner og religiøse grupper måtte tilbe keiseren og gudene. Alle godtok dette – unntatt de kristne. De kunne ikke tilbe verken keiseren eller hans guder. De kristne mente at det var onde demoner som sto bak de hedenske gudene, og å ofre til dem, ville derfor være å ofre til demoner. For en slik overbevisning måtte gruppen av kristne fra Scilli derfor bøte livet. Senere ble de fulgt av mange andre kristne som dermed led noenlunde samme skjebne. Men noen kristne protesterte åpenlyst mot en slik behandling av dem. Fremst i rekken av forsvarerne av den kristne tro finner vi Tertullian, en uredd og skarpskodd debattant som åpent forsvarte de kristne.
27
KAPITTEL 3
TERTULLIAN. «MARTYRENES BLOD ER KIRKENS SÅKORN» må altså ha vært i Nord-Afrika en stund før den ble bekjent av martyrene fra Scilli. Antall kristne må ha vokst, og de kristne selv påsto at de befant seg overalt i samfunnet. Derfor ble også stadig flere rammet av myndighetenes forfølgelser av de kristne. Men det virker som om dess mer kirken ble forfulgt, jo mer vokste den også. Flere martyrer, flere nye kristne. Det var i dette skjæringspunktet mellom forfølgelse og vekst at Tertullian sto frem. DEN KRISTNE TRO
Bakgrunn og omvendelse Quintus Septimius Florens Tertullianus ble født i Kartago mellom år 155 og år 160, som sønn av en romersk offiser. Han døde engang etter år 220. Tertullian tilhørte den tiendedelen av byens befolkning som kunne lese og skrive. Tydeligvis fikk han en god utdannelse, studerte både jus og litteratur, så han må ha kommet fra et forholdsvis velstående hjem. Tertullian vokste opp som hedning, men mens han i en periode bodde i Roma, eller like etter tilbakekomsten til Kartago, ble han en kristen, antagelig i år 193. Det er godt mulig at det var de kristnes vitnesbyrd i møte med martyrdøden som fikk Tertullian til å vende seg til den kristne tro. Som Ibsens Brand var Tertullian en mann som ikke likte det halve og haltende. Han ble derfor tiltrukket av martyrenes helhjertede overgivelse til sin tro. En senere kilde (Hieronymus) forteller at Tertullian ble innviet til presbyter i menigheten. Men Tertullian selv er taus om akkurat dette. Fra iallfall ett av hans skrifter, Til hans kone (Ad Uworem), vet vi at han var gift, men ikke hvor lenge. Kort etter sin omvendelse begynte Tertullian å utgi skrifter med kris28
S T E I N E N E RO P E R – K I R K E N S RØT T E R I N O R D - A F R I K A
tent innhold. De første han skrev skal ha vært på gresk, men disse har gått tapt. Deretter gikk han over til å skrive på latin, og han er blitt kalt den latinske kristenhetens far. Hans første skrifter kom ut i år 197. Til martyrene (Ad martyres) hyller dem som ga sitt liv for den kristne tro. Til nasjonene (Ad nationes) imøtegår hedningenes tro og alle deres guder. Dette utdyper han så nærmere samme år i sitt Forsvarsskrift for de kristne (Apologeticum). Her oppsummerer han det han tidligere har skrevet om hvor urimelig det er når romerske myndigheter dømmer kristne bare fordi de er kristne. Men selv om Tertullian og andre kristne protesterte aldri så mye, hjalp det ikke. Situasjonen i det romerske riket gjorde at myndighetene var mer skeptiske enn før til nye, selvstendige grupper som vokste frem. Keiserlig politikk Nå var det ikke noen ny problemstilling hva myndighetene skulle gjøre med de kristne. Plinius den yngre, som var stattholder i Bithynia i årene 110–112, la merke til den kristne gruppen som vokste frem. Men hvordan skulle han forholde seg til dem? For å få retningslinjer han kunne forholde seg til, skrev han til keiser Trajan. Hittil hadde Plinius dømt til døden dem han fant ut var kristne, og testen på deres tro var om de nektet å ofre til keiseren. Mente så keiseren at dette var rett fremgangsmåte? Trajans svar satte et godkjenningsstempel på Plinius praksis, men samtidig understrekte keiseren at man ikke aktivt skulle oppspore de kristne. Plinius skulle altså ikke på eget initiativ gripe inn overfor dem, men hvis det ble uro i befolkningen og noen kom med anklager mot de kristne, skulle de altså testes om de virkelig var kristne, for så eventuelt å bli dømt. Det virker som om dette var keiserlig politikk overfor de kristne fra Trajan og frem til keiser Decius’ mer omfattende forfølgelse av de kristne i år 250. Til tross for sporadiske og lokalt motiverte forfølgelser hadde de kristne i en periode hatt det forholdsvis lett. Keiser Commodus opphevet straffen for mange av de kristne som hans far Marcus Aurelius hadde dømt til tvangsarbeid i gruvene. I forbindelse med Septimius Severus’ maktovertakelse i år 193 ble det slått hardt ned på alle grupper som kunne skape uro, men deretter var det i flere år en forholdsvis rolig tid for de 29
Steinene roper er fortellingen om kirken i Nord-Afrika. Dens historie er også vår historie – historien om vår egen kirke, dens røtter. Dette er ikke from retorikk. «Historien her belyser en rekke problemstillinger som er aktuelle for kirken til alle tider», skriver bokens forfatter i innledningen. Menneskerettigheter og religionsfrihet måtte i det 2. århundre etterspørres og argumenteres for, kirken her ble tvunget til å behandle kirkestyre og hva kirkelig enhet er, samt spørsmål omkring dåp, tradisjon, kirkens forhold til staten og tilpasninger i det kristne livet … eller bør den troende tillitsfullt møte døden gjennom martyriet? Her er ingen enkle svar gitt, kun eksempler på kraftig retorikk; det er fra Tertullian, biskop i Nord-Afrika rundt år 150, vi har utsagnet: «martyrenes blod er kirkens såkorn.» Og martyrene fra Scilli og andre som fulgte i sin Mesters fotspor kunne med vektigere grunner enn oss spørre hvilket vern Gud har å tilby sine troende. En senere biskop, Cyprian, spurte sin menighet i møte med pesten om de ønsket spesialbehandling for den plagsomme scirocco-vinden også? Dette kirkelandskapet ved Middelhavets sydlige bredder – med Kartago i dagens Tunisia som bropilar mot Roma og hovedsete for Romerrikets områder i Afrika – var et svært vitalt område i verdenskirken. Mens liturgien i Roma ennå var på gresk, foregikk den på latin i Nord-Afrika, og noen av de første bøker på latin ble skrevet her – av skikkelser som skulle bli stående som søyler i den kristne katedral – med Augustin som den mest ruvende. Boken omhandler også tilbakegangen. Etter å ha vært betydningsfull i flere hundre år sank kirken i Nord-Arika ned i historiske lag av sand, fullstendig assimilert av den muslimske ekspansjon. Men den hadde lagt grunnlaget for mye av det som ettertidens kirker over hele verden har trodd og praktisert. Dette er det viktig å få kjennskap til, vi som så lett hopper paradis over tiden og lander alt av eventuell før-reformatorisk betydning i Roma eller i kirkens fremvekst innerst i Middelhavet. ISBN 978-82-92922-37-8
www.efremforlag.no