Abbed Christopher Jamison
lykke
Klostervisdom for et godt liv
Lykke
Christopher Jamison
Lykke Klostervisdom for et godt liv Til norsk ved Knut Grønvik
efrem forlag
© 2008 Christopher Jamison First published i Great Britain in 2008 by Weidenfeld & Nicolson, an imprint of the Orion Publishing Group, Orion House, 5 Upper St. Martin’s Lane, London WC2H 9EA • www.orionbooks.co.uk Original title: Finding Happiness – Monastic Steps for Fulfilling Life. © i Norge: Efrem Forlag 2010 ISBN 978-82-92922-19-4 1. utgave, 1. opplag Omslag / sats: Øyvind Lerø, Efrem forlag. Trykk: AIT Otta AS Foto Forside: Forrest Smyth / Alamy Bakside: The Argus Efrem Forlag Kong Oscars gate 10, 5017 Bergen Tlf 905 37 800 • post@efremforlag.no • www.efremforlag.no
Innhold Forord 7 Innledning
9
Del I: Rene hjerter 1. Lykkens historie 17 2. Salige er de rene av hjertet
37
Del II: De åtte tankene Første tanke: Acedia 57 Andre tanke: Fråtseri 73 Tredje tanke: Lyst og begjær 91 Fjerde tanke: Grådighet 111 Femte tanke: Sinne 129 Sjette tanke: Tungsinn 147 Sjuende tanke: Forfengelighet 167 Åttende tanke: Stolthet 185 Takk 205 Litteratur 207
Til minne om min far som viste meg håpet, til min mor som fortsatt viser meg hvordan jeg kan være trofast, og til mine brødre og deres koner, som fortsetter å vise meg kjærlighet.
Forord
D
ette er en bok for alle som leter etter lykke. Derfor håper jeg folk vil lese den uansett hvilken religion de tilhører, og enten de tror eller ei. Boken ser først på gamle og moderne forestillinger om lykke, og vender så oppmerksomheten mot det vi kan lære av de første kristne munkene og nonnene. Deres klostervisdom bygger på det kristne evangeliet, en tro jeg er glad jeg kan dele med dem. Du trenger likevel ikke dele deres tro for å ha glede av deres innsikt, slik den presenteres her. Alt du trenger, er et søkende sinn og et åpent hjerte. Gjennom hele boken løper en enkel tanke: Lykken kommer til oss indirekte, som en frukt av at vi overvinner årsakene til at lykken uteblir. Skritt i den retningen forutsetter besluttsomhet. Vi må være villige til å betrakte oss selv uten å la blikket vike. Til alle tider har de beste munkene og nonnene i uvanlig høy grad vært i besittelse av en slik besluttsom ærlighet, noe som gjør dem til uvurderlige veiledere, også for oss. Jeg håper deres veiledning vil hjelpe deg slik den har hjulpet meg.
Abbed Christopher Jamison Påsken 2008
lykke
Innledning
I
begynnelsen av BBC-serien The Monastery nevnte jeg noe jeg hadde merket meg, og som siden ble gjentatt ved starten av hver episode: «I våre dager møter vi stadig oftere folk som forteller at livet er blitt for individualistisk, at livet deres er for materialistisk, at forbrukerholdningen brer seg alle steder, at gledene i livet blir mer og mer overflatiske mens de på et dypere plan opplever at lykken uteblir.» De som etter tv-programmene oppsøkte klosteret, viste gang på gang til denne ene setningen. «Du snakket om meg», sa de. Folk søker lykke, men langt fra alle vet hvordan de kan finne den. De snakker om en smerte i hjertet og om sin skuffelse over et liv som på ett plan virker helt fint. Denne åndelige lengselen er i ferd med å bli en helt alminnelig side ved det moderne livet, men bare de færreste vet hvordan de kan ta tak i den i sitt daglige liv. I Storbritannia er vi i dag mer velstående enn noen gang, men like fullt ser det ut til å bre seg en generell følelse av utilfredshet. Samfunnet er besatt av å søke lykke gjen9
lykke
nom forbruk og nytelser, noe som ofte fører til det stikk motsatte. Folk er omringet på alle kanter av den moderne livsformens opprørte vann, en strøm så sterk at det virker som om man bare må hoppe i vannet og la seg drive med. Denne strømmen lover lykke i overflod, men ofte overgår kraften i malstrømmen mange ganger styrken i lykken. All aktiviteten og alt man tilsynelatende tjener på den, gir så liten tilfredsstillelse. Men man trenger ikke la seg drive med. Man kan også overleve det moderne livets strie strøm ved å gå klosterlivets vei. Den tilbyr ikke bare munker, men også folk flest, en rekke vadesteiner som gir oss fotfeste når strømmen blir sterk. Vadesteiner er ikke et mål i seg selv, og de er ikke en teknikk, men de kan støtte oss når det blir stritt og gi oss trygghet til å komme videre. Vadesteinene i denne boken bygger på benediktinsk klosterliv, den eldste klostertradisjonen i den katolske kirke. En av grunnene til at denne tradisjonen har vist seg så holdbar, er at grunnleggeren, Sankt Benedikt, innså hvor vanskelig det er å holde seg på en åndelig vei. I prologen til Benedikts Regel (BR) heter det: Bli ikke skremt, så du med en gang flykter fra frelsens vei, for den må være smal i begynnelsen. Men når vi i troen fortsetter på denne omvendelsens vei, vil hjertet utvide seg, og så løper vi fylt av den kjærlighetens sødme som ikke kan uttrykkes i ord, på Guds buds vei. (BR, prologen, 46–47) 10
innledning
Sammenlign dette med lykkebøker i alternativhyllene hos en hvilken som helst større bokhandel. De går ut fra at lykke er et enkelt ord med enkel betydning, og at vi bare trenger noen gode råd for å oppnå et lykkelig liv. Mange av bøkene sier noe sånt som «les denne boken og lær et system som vil gjøre deg lykkelig». De gir inntrykk av at det å finne lykke er en systematisk prosess, og at det er relativt enkelt. Den moderne «lykkevitenskapen» kommer med massevis av gode råd om hvordan man oppnår lykke, men er merkelig taus om hva lykken består i. Man legger tydeligvis til grunn at når folk bruker ordet «lykke», mener alle det samme, nemlig den nokså løse forestillingen om å «ha det bra». Videre tenker man visst at det som får hver enkelt av oss til å føle oss vel, er en subjektiv oppfatning det ikke kan stilles spørsmål ved, og at lykke følgelig er noe helt og holdent subjektivt. Den behagelige konsekvensen av disse underliggende forutsetningene er at selvhjelpsbøkene ikke trenger å gå inn på det vanskelige spørsmålet om hvorvidt det finnes en riktig og en gal definisjon av lykke. Da jeg jobbet som rektor, møtte jeg ofte omsorgsfulle foreldre som sa at de mest av alt ønsket at barna skulle være lykkelige. Selv om dette er en svært så fornuftig foreldreambisjon, var det alltid noe i meg som ønsket å utfordre dem: Hva legger du i lykke? Ønsker dere virkelig at barna deres fremfor alt annet skal «ha det bra», selv om de må gå på kompromiss med sin egen integritet for å kunne fortsette den gode følelsen? Hvorfor ønsker dere ikke hel11
lykke
ler at barna deres fremfor alt skal være skikkelige, rettferdige og ærlige? Jeg tipper at for noen foreldre inkluderer «lykke» også dyd og moral, men atmosfæren rundt i verden tyder på at man ikke lenger kan dette for gitt. Det ser ut til at noen mennesker er beredt til å velge det dårlige fremfor det dydige, bare de kan oppnå det de kaller lykke. Noen skoler har i det siste prøvd det de kaller «lykkeundervisning», men dette blir lett til en slags helseopplysning, der helse nå er utvidet til også å omfatte mental sunnhet. Tilbud om opplæring i mental helse er en velkommen utvikling i skolen. Men helse bør ikke forveksles med lykke. Å undervise i lykke betyr ikke bare å komme med råd om en sunn livsstil. Det betyr å undervise om at godhet, dyd og moral er integrerte sider ved lykken. I likhet med alle klassiske religiøse tradisjoner ser også den kristne klostertradisjonen en dyp sammenheng mellom lykke og dyd. Det er ikke noe umoralsk ved å ha det bra, men denne gode følelsen gir ikke i seg selv noen veiledning om rett og galt. Skal vi finne slik veiledning, trenger vi et utvidet rammeverk. Det ser ut til at den veiledningen mange holder seg til, bare er det velkjente prinsippet om å «ikke skade andre». Men dette prinsippet fører til et uforutsett resultat: Det tillater folk å neglisjere den indre, åndelige verden som alle våre handlinger springer ut fra. Denne boken tilbyr et rammeverk som bygger på den åndeligheten, dyden og viljen til det gode som ligger i oss alle. Konsekvensene av våre handlinger er viktige. Men 12
innledning
klosterlivets rammeverk ser også inn i hjerte og sjel hos personen bak handlingene. Skal vi finne lykke, er vi nødt til å gå lenger enn til en verden der det bare dreier seg om å ha det bra og ikke plage andre – og bevege oss inn i en verden der man vet hva som er godt, og gjør det. Når vi søker lykke, er det viktig at vi husker hvilke farer som lurer når man graver etter gull. Det er ikke gull alt som glimrer. Vi må unngå de naturlige, men uekte mineralene som bare ser ut som gull. Jeg tror nemlig ikke det er «lykke alt som glimrer» heller. Noen hevder for eksempel at de blir lykkelige av å drikke seg fulle. Men hva slags lykke er det? Uekte eller ekte? Jeg tror lykken er som gull, og følgelig er det fare for forfalskninger. Å identifisere lykke med lyst og nytelse er en stadig tilbakevendende menneskelig feil – som i våre dager fremmes vidt og bredt av forbrukerkulturen. Munker og nonner har sans for livets enkle gleder og nytelser. Vi bor ofte på svært naturskjønne steder og har en lang tradisjon for å produsere honning, vin og ost. Nytelse er en fullt moralsk og ønskelig side ved livet. Men slike nytelser gjør ikke i seg selv et menneske lykkelig. De kan i grunnen bare nytes fullt ut hvis man allerede er det. Når det gjelder nytelser, er smaken forskjellig. Det én liker, misliker en annen. Hvis man forveksler nytelse og lykke, blir også lykken et spørsmål om smak og behag. Og motsatt: Hvis vi skjelner mellom lykke og nytelse, vil vi oppdage at nytelsen absolutt er en smakssak, og lykken ikke. Det er med lykke som med gull: Skal man finne ekte vare, 13
lykke
må man gjøre grundig arbeid. Klostertradisjonen tilbyr hjelp til å skjelne, vadesteiner som kan støtte oss og hjelpe oss å holde motet oppe når vi velger neste skritt på vei mot lykken.
14
Del I Rene hjerter
1 Lykkens historie
Er det noen som elsker livet og gjerne vil oppleve dager med lykke? Salme 34,12
lykkens historie
er munker lykkelige?
N
år man sier at noen er lykkelige, kan det bety så mye rart: De er forelsket, de er fulle, de er gira, de trives og koser seg, de er ovenpå, de er fornøyde, de er blide og vennlige, de har hatt hellet med seg, de er i godt humør, de har funnet det perfekte liv. Vanligvis vil folk beskrive slike erfaringer med å si: «Jeg har det bra» – og «bra» har da et tilsvarende sammensatt sett av betydninger. Nå kan jeg verken påstå at munker har alle disse erfaringene eller at de går omkring og føler at de «har det bra» hele tiden. I stedet vil jeg komme med en alternativ påstand: Jeg vil gjerne med stor overbevisning bekrefte at munker ikke er ulykkelige. Dette er det lettere å hevde, fordi det ser ut til at «ulykkelig» er et ord med et smalere spekter av betydninger: ulykkelig betyr ganske enkelt trist, nedfor og elendig. Jeg kan med sikkerhet slå fast at munker ikke er ulykkelige – av den enkle grunn at nesten alle munker jeg kjenner, og som er ved god helse (og til og med de fleste av de som ikke er det) ikke opplever livet som noe trist, fortapt og elendig. De er positive mennesker, og bærer ofte både sine egne og andres byrder med et imponerende forråd av 19
lykke
tro, håp og kjærlighet. Kort sagt: Klostertradisjonen hjelper oss å håndtere det som gjør oss ulykkelige, og dette fører til en spesiell form for lykke som noen ganger kommer på kant med de mange ulike betydningene av lykke vi har beskrevet ovenfor. Jeg er tilbakeholden med å beskrive munker som lykkelige. Det samme var Sankt Benedikt, den vestlige klostertradisjonens far, i sin Regel. Tittelen «regel» villeder ofte folk til å tro at Benedikt skrev en regelbok. I virkeligheten skrev han en bok der han deler sin innsikt i det kristne livet med leseren, og kommer med enkelte konkrete forslag (regler) om hvordan denne innsikten kan omsettes i praksis. Denne visdommen veileder mennesker den dag i dag, selv om mange av reglene er blitt tilpasset lokale forhold – slik Benedikt selv ba om. Ikke på noe punkt i Regelen bruker Benedikt ordene «lykkelig» eller «lykke». Han levde sitt liv som munk i Italia tidlig på 500-tallet, på den tiden barbarene invaderte Europa. Dette var en tid med ekstrem vold og lite stabilitet. Kan hende ønsket han å unngå den primitive oppfatningen av lykke som mange av de invaderende folkegruppene brakte med seg. Han foretrekker i stedet å snakke om glede og behag, og ved å beskrive disse kvalitetene beskriver han samtidig det klostertradisjonen mener med lykke.
kildene til lykke Lykke slik vi i klostertradisjonen oppfatter ordet, er ikke 20
lykkens historie
noe vi tar rett ut av lufta, og selv om den viktigste kilden er det kristne evangeliet, har vi også bygd videre på evangeliet med visdom fra gammel gresk filosofi. For å forstå hvordan den utviklingen skjedde, er det en god ide å se på språket folk bruker når de beskriver lykke. Det latinske ordet for lykkelig, felix, betydde også heldig, men enda lenger tilbake kommer felix av det greske ordet for fruktbar. I gammel tid tenkte man slik: Er du og din åker fruktbare, da er du heldig, og er du heldig, da er du lykkelig. Hvis det altså er hellet som gjør deg lykkelig, og hellet ikke skyldes noen spesiell innsikt, da er lykke bare et tilfeldig spill. Denne skjebnetenkningen er den primitive oppfatningen av lykke – og den der dypt rotfestet i europeisk kultur og gjenspeiles i alle europeiske språk. På tysk er sammenhengen temmelig tydelig. Der er ordet for lykke fremdeles det samme som for hell: das Glück. I andre språk ligger ikke sammenhengen like langt oppe i dagen, men litt graving avdekker snart at den er der. Happy har røtter i det gamle engelske ordet hap, som betyr hell, slik vi stadig finner det i ord som perhaps (kanskje, muligens), hapless (uheldig, ulykkelig) og haphazard (tilfeldig, vilkårlig). På fransk heter lykke le bonheur, og forveksles lett med ordene bonne heure, som betyr «god time». I virkeligheten er bonheur en forenkling av det gamle franske uttrykket bon augure, som betyr godt varsel, godt tegn. Fruktbarhet og hell er de første trinnene i lykkens historie, og sammen med hellet har vi de hedenske gudene. De var uforutsigbare forvaltere av fruktbarhet og rikdom og 21
lykke
følgelig også av hell, guder hvis velvilje måtte opprettholdes gjennom ritualer og offer. Selv om det fortsatt finnes spor av lykke forstått som hell i utviklede land i dag – man ser det for eksempel på hvor populært det er med horoskoper – oppfatter likevel ikke moderne mennesker flest hellet som den viktigste kilden til lykke. Vi har bevegd oss videre fra den primitive forståelsen av heldig lykke. Men hvordan? De gamle greske filosofene som levde seks århundrer før Kristus, var de første som gikk i gang med å fristille lykke fra rent og skjært hell. De forsøkte å se lenger enn til livets materielle uforutsigbarhet, og begynte med å betrakte de varige fenomenene i naturen, som for eksempel fjell og elver. Likevel, selv når de søkte det konstante, oppdaget de konstant forandring. Som Heraklit sa det: «Du kan aldri gå ut i samme elv to ganger.» Den første store filosofen som utviklet et helt tankesystem om stabilitet, var Platon. Han kom fram til Europas første klare definisjon av det han anså som de permanente sidene ved livet og følgelig også ved varig lykke. Hans forståelse av virkeligheten førte den menneskelige tanke inn på nye områder. En elv gir oss en god illustrasjon på denne filosofien. Selv om vannet i elven hele tiden er i bevegelse, og elven hele tiden forandrer seg, endres ikke ideen «elv». Denne uforanderlige ideen må komme fra et sted, og for Platon kom den fra de uforanderlige ideers verden, en region der den perfekte ide eksisterer, det perfekte mønster for alle ting. Kroppen vår utsettes for 22
lykkens historie
forandring og forfall, men likevel vet vårt sinn at det finnes noe varig bortenfor det materielle. Sinnet henter slike tanker fra de ideelle mønstrene for alt som er til. Disse mønstrene er permanente og ikke avhengige av menneskesinnet, selv om menneskesinnet kan forstå dem. Dette er opprinnelsen til idealismen, troen på at det bakenfor dagliglivets ufullkommenhet og ustanselige endringer finnes en verden av uforanderlige, fullkomne ideer som alle ting avleder sin eksistens fra. I dag brukes begrepet «idealisme» i dag som oftest om tro på moralske ideer som ikke kan endres. Platon, derimot, mente det lå uforanderlige ideer til grunn for alle aspekter ved livet. Eksistensen av en slik permanent, fastlagt verden av ideer får umiddelbare konsekvenser for oppfatningen av lykke. Den forandringskulturen som tidligere hadde dannet rammen for hvordan man forestilte seg lykken, har ikke lenger overtaket. Hvis livet ikke bare bestemmes av tilfeldighetenes spill og gudenes påfunn, hvis det finnes noe varig og bestandig, hvis det finnes evigvarende ideer, da må det også være mulig å stille et tidligere meningsløst spørsmål: Hvordan kan vi bli lykkelige? Når livet er et sjansespill, har vi ikke annet å gjøre enn å ofre til gudene og håpe det beste. Da er det ikke noen vits i å kaste bort tiden på å finne ut hvordan vi kan bli lykkelige. Men når i det minste en bit av menneskers liv ligger fast, da kan også menneskers lykke være noe varig, og dermed vokser det fram et helt nytt område for menneskers bestrebelser; hvordan finne lykken? 23
I dette tekstutdraget er side 24-54 utelatt.
Del II De ĂĽtte tankene
første tanke:
Acedia
Hold meg oppe med en villig ĂĽnd! Salme 51,14
acedia
I
2004 gjennomførte et av de ledende meningsmålingsinstituttene i England en spørreundersøkelse blant mer enn tusen briter: Hadde de noen gang begått en eller flere av de sju dødssyndene, nemlig stolthet, misunnelse, sinne, latskap, grådighet, fråtseri eller begjær? Øverst på listen kom sinne, det hadde nesten 80 prosent gjort seg skyldig i, men også alle de andre syndene var blitt begått av mer enn halvparten av de spurte. Men da de fikk spørsmålet: «Hva er den dødeligste synden i Storbritannia?», droppet flertallet de tradisjonelle sju og gikk inn for grusomhet og utroskap som de to verste. På spørsmål om hvilken av dødssyndene som ga dem mest nytelse, var lyst og begjær den klare vinner, fulgt av fråtseri. Da resultatene av undersøkelsen ble lagt fram, ble listen med de sju dødssyndene behandlet som en artig kuriositet. Enkelte forfattere og skuespillere som ble bedt om en kommentar til dødssyndene, sa rett ut at de ikke kunne se noe galt i noen av dem. «Samme hva du holder på med, vil stoltheten gjøre at du holder en viss standard.» «Sinne er ingen synd. Det er viktig å lette på trykket.» «Latskap er å ikke gjøre noe som helst. Hvordan kan ingenting oppfattes så negativt?» Den grunnleggende holdningen var: «Hva er så galt med litt 59
lykke
stolthet og latskap?» I en verden der «ikke plage andre» er det overordnede moralske prinsipp, ser det ut til at de sju dødssyndene har gått ut på dato. Ser vi likevel litt nærmere på svarene i meningsmålingen, finner vi noen overraskende trekk: De som mente grusomhet var den verste synden, knyttet den ikke til sinne som grusomhetens kilde. Begjær ble ikke oppfattet som kilde til utroskap. Folk i dag betrakter feiltrinn bare ut fra det de fører til. I privatlivet har jeg selv kommandoen og kan gjøre akkurat det jeg har lyst til, og for øvrig må jeg bare unngå å plage eller skade andre. I den grad listen over dødssynder bare betraktes som en rekke handlinger man kan skade andre med, har vi absolutt ingen nytte av den. Listen er bare til hjelp når vi ser den som en beskrivelse av de viktigste menneskelige tendensene som fører oss bort fra det gode livet og inn i skadelig atferd. Med andre ord: Nytten er avhengig av at vi anser åndelig årvåkenhet som en livsviktig dimensjon i menneskelivet, at det ikke finnes noen lykke uten slik indre årvåkenhet og selvobservasjon. De sju dødssyndene var aldri ment som en beskrivelse av skadelige handlinger, men som en veiledning til røttene for skadelige handlinger. Innsikten som ligger bak listen over de dødelige syndene, vil derfor stadig utfordre oss til større personlig ærlighet om våre innerste tanker.
åtte tanker eller sju synder? Disposisjonen for denne boken er De åtte tankene som 60
acedia
listen over De sju dødssyndene bygger på, og endringene fra den ene listen til den neste er megetsigende. Forvandlingen begynte på 500-tallet, med pave Gregor den store. Han var munk i Sankt Andreas-klosteret i Roma, og må ha vært vel kjent med klostertradisjonen fra Kassian. Men han ønsket å lage en veiledning for lekfolk, og ga seg derfor i kast med å endre Kassians liste. I århundrene som fulgte kom det flere revisjoner som førte fram til de sju som nå formelt kalles hovedsyndene (på engelsk: «capital sins, der «capital» betyr hodet eller kilden til alle våre synder) og i dagligtale dødssyndene (på engelsk: «deadly sins», dødbringende synder). Gregor begynte sin revisjonsprosess med å fjerne acedia fra listen. Han mente dette var en tanke som hovedsaklig plagde munker og nonner. Bortfallet av acedia fra vanlige menneskers vokabular frarøvet vår vestlige kultur evnen til å sette ord på en viktig side ved det åndelige liv, nemlig at man kan miste interessen for det. Ordet er forsvunnet, men ikke desto mindre er den åndelige likegyldigheten sterkt til stede som en virkelighet i vår kultur.
kjenn deg selv Hensikten med alle slike lister over tanker eller synder er å gi noen rammer der folk kan utvikle årvåkenheten for det som skjer i deres eget liv. Slik indre årvåkenhet er noe annet enn å være innadvendt. Når jeg er innadvendt, ser jeg kun på meg selv. Den indre årvåkenheten vi her snakker 61
lykke
om, er også opptatt av mitt samspill med verden omkring meg. Indre årvåkenhet består i at jeg er oppmerksom på hvordan jeg forholder meg til mennesker og ting, og spesielt at jeg forstår hvordan min tankegang påvirker både verden omkring meg og måten jeg oppfatter den på. Et slikt årvåkent liv aksepterer ikke at det finnes en privat, innadvendt verden og en offentlig handlingsverden, men hevder bestemt at mitt samspill med verden omkring meg omfatter mine holdninger så vel som mine handlinger. Denne måten å se det på nekter å godta den moderne forestillingen om at alt er godt så lenge det ikke skader andre. Min indre verden er et sted som ikke bare kan skade eller gagne meg selv, men også andre mennesker. Å være sint, for eksempel, er verken bra for meg eller for dem som har med meg å gjøre. Vibrasjonene fra mitt sinne påvirker andre, selv om jeg aldri skulle gjøre noe galt. Indre årvåkenhet betyr med andre ord å være oppmerksom på min rolle i verden. Uten slik årvåkenhet, vil menneskers indre liv lede til at de handler galt. Lovgivning og politi er ikke nok til å forhindre at vi skader andre, og det er heller ikke nok å fortelle folk at det å påføre andre skade er ille. Vi trenger at folk jobber med å utvikle sin indre årvåkenhet, og vi trenger å lære barna våre det samme, fra de er ganske små. Vil vi ta vare på miljøet, må vi be folk om å styre sin grådighet. Vil vi få bukt med volden, må vi hjelpe folk med å styre sitt sinne, og så videre. Vi må sette hvert enkelt menneske i stand til å leve et disiplinert og årvåkent liv – ikke bare for sin egen 62
acedia
lykkes del, men også av hensyn til samfunnets lykke. Dette fører oss rett tilbake til åpningskapittelet i denne boken. Både de gamle filosofene og Kristus selv hadde samme grunnleggende oppfatning: Det er nødvendig med en indre tankedisiplin. Den eneste måten man kan unngå dårlige handlinger og fremme lykke på, er å gå dypere enn til handlingen selv og øve opp tankene. I Bergprekenen setter Jesus med stor bildeskapende kraft ord på denne dype menneskekunnskapen (Matteus 5,21–22 og 27–28). Dere har hørt det er sagt til forfedrene: «Du skal ikke slå i hjel. Den som slår i hjel, skal være skyldig for domstolen.» Men jeg sier dere: Den som blir sint på sin bror, skal være skyldig for domstolen. Dere har hørt det er sagt: «Du skal ikke bryte ekteskapet.» Men jeg sier dere: Den som ser på en kvinne for å begjære henne, har allerede begått ekteskapsbrudd med henne i sitt hjerte.
Dette handler ikke om at Jesus setter en uoppnåelig høy standard. Det han sier, er at sinne og begjær er opphav til mord og ekteskapsbrudd, så se til å få kontroll før det er for sent. Det kan virke som om vi som samfunn har glemt denne meget enkle sammenhengen.
63
lykke
acedia: den glemte dødssynden Den situasjonen våre vestlige samfunn for tiden befinner seg i, kan tolkes slik: Vi har lidd et katastrofalt tap av forståelse for hvor viktig den indre årvåkenheten er, og dette har ført til utbredt acedia. Fram til vår moderne tidsalder sørget kirken, og spesielt kirkens ordener, for at folk stadig ble minnet om behovet for daglig å granske sin samvittighet og tenke nøye over hvordan de levde. Kirken tilbød en rekke øvelser – noen enkle, andre mer kompliserte – som kunne hjelpe alle slags mennesker til å leve et liv i indre årvåkenhet. På sitt verste førte dette til unyttig skyldfølelse, noe vi skal se nærmere på siden. På sitt beste satte de åndelige øvelsene folk i stand til å fortsette å leve våkent for det som skjedde i deres eget liv. Førmoderne europeiske samfunn var ofte kunnskapsløse, fattige og noen ganger grusomme, men de hadde en sterk sans for den vitale betydningen av hvert enkelt menneskes indre verden. Det var der de hentet ressursene de trengte for å overleve de grusomhetene de ble utsatt for. Menneskers indre verden er en blanding av irrasjonelle og rasjonelle krefter. Den gamle måten å møte en slik verden på, som også klostertradisjonen fulgte, var å øve opp fornuften gjennom daglig refleksjon over det som foregikk innerst i sjelen. Ut fra åndelige øvelser strømmet det etter hvert løsninger på livets utfordringer og fristelser. I vår kultur, derimot, blir vi oppdratt uten noe uttalt og systematisk program for åndelig utvikling. I stedet får vi høre 64
acedia
at så lenge vi ikke skader andre, kan vi gjøre og tenke som vi selv vil. Åndelige øvelser som for eksempel meditasjon oppfattes kun som valgfrie tillegg for eksentrisk mindretall, og slik blir vi behendig forledet til å tro at den åndelige kampen ikke er bryet verdt. Vi vil ha musikk med «sjel» og klager over byråkrater «uten sjel», men har samtidig skapt en kultur for åndelig likegyldighet som forsømmer et disiplinert sjelsliv. Denne sinnstilstanden følges gjerne av utsagn som at «jeg har ikke tid til sånt» – og det at man ikke har tid, betyr da både at man ikke har nok timer i døgnet og at man ikke har særlig sans for saken. I listen over De åtte tankene, kommer acedia på plass nummer seks, men selv om vi vil se på de andre tankene i den opprinnelige rekkefølgen, er acedia den første demonen vi nå tar for oss. Vi tar det i denne rekkefølgen fordi jeg mener åndelig likegyldighet er mye av grunnen til at lykken så ofte uteblir i vår vestlige kultur. Når ordet ikke brukes lenger, er det ikke fordi realiteten det dekker, er foreldet, men fordi vi har sluttet å legge merke til den. Vi har det for travelt til å være åndelig våkne og oppmerksomme. Våre barn vokser opp i en kultur som lider av kollektiv acedia. Acedia har etablert seg som en fast bestanddel i vårt moderne liv. Vi kan dra en parallell til medisinens verden. Før man oppdaget bakteriene, la man ikke særlig vekt på hygiene, og derfor døde mange av infeksjoner ingen kunne se. Så snart man hadde slått fast at bakterier finnes, innførte man strenge regler for fysisk hygiene – og liv ble reddet. Grunnen til at lykken uteblir, er som oftest heller ikke 65
lykke
synlig, men likevel reelt til stede. Våre demoner er skjulte tanker som tar lykken fra oss, og skal vi kunne helbrede sjelens lidelser, er åndelig hygiene like nødvendig som den medisinske. Men vi lever i et åndelig uhygienisk samfunn. Vi vet at vi må ta oss tid til å pusse tennene, til å gå til legen og til å trene. Men vi har ingen felles erkjennelse av behovet for åndelig trening.
acedia, munker og ektepar Også munker og nonner kan kjenne på fristelsen til å glemme sitt åndelige liv. I en gammel samling historier om ørkenfedrene og -mødrene, begynner den aller første med en overraskende omtale av den mest berømte av alle munker: «Da den hellige Abba Antonius bodde i ørkenen, ble han angrepet av acedia.» Mot slutten av den samme samlingen kommer Amma Synkletia med erkjennelsen av at «acedia er full av spott og latterliggjøring». Vårt samfunn er fullt av spott og latterliggjør dem som holder fast på sjelens og den sjelelige disiplinens realiteter – en disiplin de beste religiøse tradisjonene i verden har vært nærmest alene om å ta vare på, men som hånes av stadig mer høyrøstede ateistiske stemmer. For lekfolk kommer det som litt av en overraskelse når de oppdager at munker og nonner faktisk hjemsøkes av tanken om at det åndelige prosjektet er bortkastet tid. Det er lett å oppleve hele klosterlivet som latterlig, spesielt når du lever på innsiden av det. Dette er selvsagt ikke noe problem 66
acedia
for folk som ivrer etter å tre inn i klosteret, men heller for dem som har tilbrakt en god del av livet på klosterveien, de du minst skulle vente det av. Min erfaring som abbed har vist meg at en munk kan overveldes av åndelig utmattelse og lure på om det har noen hensikt å holde ut. Det vokser fram en tanke om at denne måten å leve på ikke lenger er noe jeg kan stå inne for, at det er noe feil med dem jeg lever sammen med, og at jeg burde gjøre noe annet, ikke kaste bort livet her. Etter hvert som man mister smaken på klosterlivets disiplin, tæres den sakte bort: mindre bønn, mindre indre årvåkenhet og en økende avvisning av de andre i fellesskapet. Sammen med dette finner vi gjerne også impulsen til å erstatte de åndelige øvelsene med flere og flere gode gjerninger. Etter min erfaring er det ekstra vanskelig å få munker til å innse at det er dette som skjer med dem; de er jo også preget av en kultur som mener resultater overstyrer alle andre hensyn. Dette er en slu demon med store overtalelsesevner – ikke bare i det moderne samfunnet, men også hos moderne munker. Til forskjell fra andre tanker, som for eksempel fråtseri og begjær, er acedia en tanke det ikke er så lett å legge merke til. I følge Kassian er det første kjennetegnet på denne tanken at den gjør en munk «forferdet over hvor han befinner seg … hånlig og full av forakt for brødrene som han mener er likeglade og lite åndelige». Da er det heller ikke til å unngå at munken blir doven og «klager og sukker og jamrer seg fordi han er frarøvet og tom for enhver åndelig vinning der på stedet». Kort sagt: Det første kjennetegnet 67
lykke
på åndelig apati er en dyp følelse av å holde på med feil ting på feil sted, omgitt av feil mennesker. Det andre kjennetegnet følger uunngåelig av det første: Munken mener han vil gå til grunne om han blir værende lenger, følgelig må han forlate klosteret og dra til steder langt borte der alt er bedre. Disse to trekkene, forakten for det velkjente og trangen til å gi opp, er kjernen i acedia. De later for øvrig til å ha en viss likhet med det moderne psykoanalyse kaller midtlivskrisen. Noe liknende kan også ektepar som har vært gift i mange år, erfare. Den altfor alminnelige historien om et langt og stabilt ekteskap der en av ektefellene forlater hjemmet til fordel for en annen, har ofte overtoner av acedia. Mannen eller kona blir «full av forakt» for ektefellen som de mener er «likeglad og lite åndelig». Ergo må de ut og finne en som er bedre. Acedia i forholdet kan sette et ektepar på en meget hard prøve. Men setter man dette navnet på krisen, kan det være et godt utgangspunkt for at forholdet utvikler seg videre. Klostertradisjonen knytter ikke acedia-demonen til en fase i livet, men heller til en tid på dagen. Acedia gir seg gjerne til kjenne når sola står på det høyeste, noe som har gitt den økenavnet «middagsdemonen». Midt på dagen er munken sliten og sulten som om han skulle ha jobbet hardt dagen lang, enda han i virkeligheten ikke har gjort det. Han ser på sola og er overbevist om at den ikke beveger seg. Deretter begynner han å klage over at ingen av de andre 68
acedia
munkene kommer på besøk. Han er så lite engasjert av sitt åndelige liv at alt han lengter etter, er å få sove eller at noen skal komme. Siden ingen kommer for å besøke ham, så får heller han gå og besøke dem. «Han har noen slektninger han skulle ha sett til, han burde skynde seg og hilse oftere på dem; det ville være en god og from gjerning å avlegge flere visitter hos denne gudfryktige kvinnen…» Kassian er heller harselerende i tonen når han går mer og mer i detalj om munkens gode grunner til å forlate klosteret og dra til et annet sted der han kan gjøre noe for folk med all verdens behov. Kassian avslutter avsnittet med å beskrive hvordan munken erstatter indre utholdenhet med ytre bevegelse: «Og slik legger denne ulykkelige sjelen … seg til den vanen at han søker trøst i denne kampen [mot acedia] ved å besøke en bror, enda sjelen kort tid etter at han brukt dette botemiddelet som nødløsning, bare vil bli enda mer smertelig sårbar.» Også her er det paralleller til familielivet. Mange mennesker går helt opp i arbeidet sitt og gjør det bra på jobben – bare for å komme hjem til personlige situasjoner som de synes det er for smertefullt å ta tak i. Faren er at hardt arbeid og gode gjerninger blir smertestillende midler som demper symptomene, men ikke behandler sykdommen. Blir man oppmerksom på denne svært så moderne formen for acedia kan det både virke frigjørende og lede inn på en bedre vei. Er da Kassian motstander av at man skal gjøre noe godt for andre? Langt ifra! Han vil bare at vi skal være påpasselige med motivene våre. Våre rastløse besøk hos andre kan 69
lykke
være et «botemiddel» fordi vi føler oss ulykkelige hjemme. Det betegner han som en unnvikelsesmekanisme. «Erfaringen viser at et acedia-angrep ikke må unnvikes ved flukt, men overvinnes gjennom motstand.» Vil vi bli lykkelige, må vi lære å reise oss mot acedia, ikke bare vike unna.
botemiddelet mot acedia Acedia betyr at jeg fyller mitt indre rom med alt annet enn ønsket om å vedkjenne meg og vinne over de andre sju tankene. Vi har et indre rom, sjelen, og dette rommet kan vi fylle med endeløse atspredelser og unnvikelsesmekanismer. Klarer vi å fjerne noen av disse mekanismene, vil vår indre årvåkenhet øke helt av seg selv. Sladder og tom nysgjerrighet topper listen over det vi bør unngå. Sånt er bare spill av tid, og avleder oss fra mer høyverdig og meningsfull samtale og lesning. Kjendispressen kan tjene som eksempel: Slik sladder gjør ingen åpenbar ytre skade, men er fullstendig bortkastet bruk av indre tid og rom. Så slutt å lese søppel, bruk heller lesetiden til åndelig lesning. Å lese åndelige bøker og tenke over hva de sier om våre egne liv, er det første botemiddelet mot åndelig apati. En god bok kan hjelpe oss å holde fokus på det som virkelig teller, og ikke bli avledet. I den kristne klostertradisjonen inntar Bibelen hedersplassen. Vi leser den bedende, en måte å lese på som kalles lectio divina. Denne langsomme lesemåten kan sammenlignes med å spise: Først tar man en bit ved ganske enkelt å lese ordene, deretter tygger man 70
Gjennom hele boken løper en enkel tanke: Lykken kommer til oss indirekte, som en frukt av at vi overvinner årsakene til at lykken uteblir. Skritt i den retningen forutsetter besluttsomhet. Vi må være villige til å betrakte oss selv uten å la blikket vike. Abbed Christopher Jamison tilbyr et rammeverk som bygger på klostererfaringenes visdom og den åndeligheten, dyden og viljen til det gode som ligger i oss alle. Konsekvensene av våre handlinger er viktige. Men klosterlivets rammeverk ser også inn i hjerte og sjel hos personen bak handlingene. Skal vi finne lykke, er vi nødt til å gå lenger enn til en verden der det bare dreier seg om å ha det bra og ikke plage andre – og bevege oss inn i en verden der man vet hva som er godt, og gjør det. «Lykke er mer en gave enn en prestasjon, og er en frukt av å gi og motta velsignelser» Abbed Christopher
«This jewel of a book...» The Guardian
Tre millioner briter så BBC2-serien «The Monastery» som førte til utgivelsen av boken «Ditt hellige rom», (også utgitt på Efrem forlag.) Abbed Christopher Jamison er åndelig veileder i klosteret Worth sør for London og har i mange år møtt dem som med varierende motiv og grad av tro har søkt til klosteret.
ISBN 978-82-92922-19-4
www.efremforlag.no