Maja Mill - drømmer, venn og tyv

BJØRN OLAV HAMMERSTAD

Forlaget lengt

-

e n n o g t yv v , r e mm ø r d

andre bøker i maja mill-serien: Maja Mill: Helt tilfeldigvis meg 2010 Maja Mill og drage-egget 2011

Copyright © 2013 Forlaget Lengt ISBN: 978-82-93012-04-7 Illustrasjoner: Birgit Kalvatn Viken Foto: Hanne Kristin Pedersen Omslag og sats: Øyvind Lerø Trykk og innbinding: InPrint, Latvia Efrem forlag | Forlaget Lengt Hovestølen 68, 5303 Follese post@efremforlag.no www.efremforlag.no

bjørn olav hammerstad

- drømmer, venn og tyv

Illustrert av Birgit Kalvatn Viken

Forlaget Lengt

INNHOLD

1 Chelsea Holmes flyr igjen

2 Av og til skulle man ønske man var en helt annen

7

14

3 En rød eske kan være mye mer verdt enn du aner

20

5 Gull glimter – så enkelt er det

26

4 En skatt kommer sjelden alene

23

6 Hemmeligheten til ikke å bli oppdaget er å ligge helt stille 29

7 Den som venter på noe godt må av og til vente en stund 32 8 Fantasier kan være fryktelig farlige

35

9 Myntsamlere er en egen rase

44

11 En tyvekroning er ikke alltid verdt tyve kroner

52

10 Lagets tolvte mann kan også bli skadet

12 Kjærligheten til penger er roten til alt ondt

50 58

13 Når du ikke vet hvor du skal gå, dra til biblioteket

60

15 Den som tier bærer på en hemmelighet

70

14 Et bilde kan si mer enn hundre tusen ord 16 Det er om natten stjernene blinker

17 For å løse store mysterier må man bruke ekstraordinære metoder

65 75

76

18 Takstein er langt glattere enn man tror 19 Man skal ikke vekke en tyv som sover

85

87

20 For å åpne en lukket dør må man banke på

90

22 Fortell sannheten, selv om ingen tror på deg

94

21 En vennlig stemme kan skjule en ond plan 23 Ærlighet varer lengst

24 Det man håper på skjer ikke alltid (med en gang) 25 Ingenting er verre enn å bli sviktet av en venn

92

96

99

101

26 Svaret fins ofte i nærheten

103

28 Sannheten løper maraton

109

30 Den som søker, han finner

117

27 Dusøren

29 En venn er en som kan si: Jeg skjønner ingenting 31 Hold din venn fast med begge hendene

105

115

118

32 Vennskap, det er alltid kult

120

Bok til barn i Jammu, India

126

Tusen takk | Sjekk ut majamill.no

127

1 Chelsea Holmes flyr igjen London, 21:45 Superagent Chelsea Holmes kastet seg ut av flyet og suste gjennom luften i 300

kilometer i timen. Hun var en lydløs je­

ger som stupte i free fly mot en liten prikk av en bygning 2950 meter under henne. Hun

hadde sjekket utstyret og hoppet ut av flyet på rett sted. Nå skulle hun styre gjennom

luften og lande på en flekk ikke større enn et pund.

Chelsea Holmes skulle lande på taket av

The Bank of England, i Europas mektigste by – London.

I hvelvene hadde banken gull og enorme

pengesummer, men superagenten var ikke ute

etter noe av dette. Hun hadde et helt annet oppdrag.

Den digitale høydemåleren fortalte Chelsea 7

Holmes at hun måtte utløse fallskjermen om

10 sekunder … 8, 7, 6, 5, 4, 3, 2, 1 - DER!

Holmes dro i utløseren. Ingenting skjed-

de. Hun dro igjen. Den ville ikke løse seg

ut. Den satt fast. Chelsea Holmes dro i utløseren igjen og igjen.

«Jeg sjekket jo utstyret. Jeg vet at jeg

sjekket det.»

Den iskalde vinden hjalp ikke Holmes å

holde hodet kaldt, men det var akkurat det hun trengte å gjøre nå. Hun måtte tilbake

til boks-posisjon med magen ned og armene ut. Og hun måtte dra i sikkerhetsskjermen før hun kom ut av kurs. Eller enda verre, knuste i bakken.

«Ikke glem å frigjøre hovedskjermen,

ikke glem å frigjøre», sa Chelsea Holmes til seg selv.

Hun kuttet hovedskjermen og dro i

reserve­ skjermen. Med et rykk ble superagenten trukket bakover, det strammet seg rundt brystet, og hun kjente sin egen vekt trekke i motsatt retning av det tyngdekraften ønsket å føre henne. Reserveskjermen hadde 8

slått seg opp perfekt. Chelsea Holmes kunne puste lettet ut. Hun var trygg. Nå var det bare å finne bygningen.

Bank of England, 21:45

Vaktene i bankbygningen hadde nettopp fullført sin vanlige inspeksjonsrunde. Mørket hadde falt på, og sikkerhetsvakt Ben stod

igjen ved vinduet og nøt utsikten mot gaten nedenfor.

Han tok det første saftige bittet av

det røde eplet han hadde gnidd på den siste halvtimen. Gjennom vinduet kunne Ben se de runde lampene lage ovale sirkler av lys hvor travle London-folk hastet avgårde.

Banken hadde akkurat stengt, men det be-

tydde ikke at Ben kunne gå hjem. Nei, ikke i det hele tatt. Det var på kvelder som dette at sikkerhetsvakter som Ben måtte være ekstra på vakt.

En ting var hvelvet med gullbarer verdt

fantasillioner, men kanskje enda viktigere var den helt spesielle gullmynten.

Den sjeldne Double Eagle 1933, som den ble 9

kalt, en gullmynt på utlån fra et amerikansk museum i Washington.

Ben tok enda et bit av eplet. Han så

på gullmynten. Bak det skuddsikre glasset strålte den.

Bank of England skulle ha mynten på lån

i tre dager. Det var en avtale de hadde om et eller annet. Ben skjønte det ikke, men

han skulle ikke skjønne det heller. Det var ikke hans oppgave. Hans oppgave var å beskytte gullmynten med sitt eget liv. Den

glitrende mynten fra 1933 lå i det supersikre monteret midt på gulvet i tredje etasje hos Bank of England.

Ben tygget sakte. Bare glassplaten skil-

te skjønnheten fra Bens blikk. Tanken på

gullmynten hadde gjort ham sulten. Og siden Bens kone hadde bedt ham om å slanke bort den tykke magen, hadde han alltid et eple med seg i lomma.

Ben lyttet intenst til enhver mistenke-

lig lyd fra en mulig tyv. Han tygget sakte mens han så seg rundt i rommet. Hans skift

hadde nettopp begynt, og akkurat nå var han 10

helt alene sammen med mynten.

Plutselig merket Ben at han ble søv-

ning. Tyve år i tjenesten som nattevakt

hadde gjort ham til en natteravner. Han ble aldri trøtt om natten, han var et skikke-

lig b-menneske. Likevel følte Ben seg sykt

trøtt. Han klarte ikke å holde øynene åpne.

Ben kjørte eplet inn i munnen og forsøkte

å tygge for å holde seg våken, men alt ble bare svart.

Chelsea Holmes hadde kurs mot det hvite steintaket til Bank of England.

Hun landet mykt og stille som en svart

katt i den mørke natten. Holmes hektet av fallskjermen, rullet den raskt sammen og stappet den ned i den svarte sekken hun hadde på ryggen.

«Jeg har ingen tid å miste», sa hun til

seg selv, idet hun dro frem tau og ringer.

Det var tid for rappellering.

Chelsea Holmes falt sakte gjennom luf-

ten. Så begynte hun å gå nedover en av de hvite søylene ved hjelp av et tau rundt 11

hoftene som var festet til en stolpe på taket. Da Chelesa Holmes var omtrent midt

nede på den hvite søylen, stoppet hun opp

med et lite rykk. Holmes lente kroppen forsiktig til høyre for å få øye på den spesielle gullmynten.

«Nei, det kan ikke være mulig. Nei, nei,

nei», hvisket Holmes til seg selv.

Inn vinduet i tredje etasje kunne ikke

superagenten se noe som helst. Ingenting annet enn tjukk hvit røyk.

«Det er ikke sikkert det er for sent.

Jeg må forsøke», sa hun til seg selv.

Holmes strammet spesialbrillene og satte

dem på plass. Hun kastet seg ut i luften

og spente kroppen slik at hun ble liggende

som en rakett i luften. Med all kraft suste Chelsea Holmes gjennom vinduet. Glassbi-

tene haglet rundt hodet hennes. Hun kunne

høre alarmen gå. I samme øyeblikk løste hun seg fra tauet, rullet rundt på gulvet, men kom seg på beina og la på sprang i retning glassmonteret.

Med de infrarød brillene kunne hun se 12

gjennom den tjukke røyken, og det hun så,

skremte henne. Hun bråstoppet. Double Eagle 1933 var borte, og på gulvet rett foran

henne lå det en sikkerhetsvakt med et eple i hånden.

13

2 Av og til skulle man ønske man var en helt annen «Maja? Er du der?»

«Hva?» Lærer Alf Hubro står rett foran meg med et trist smil om munnen.

«Det er din tur å løse stykket som står på tavlen», sier Hubro forsiktig.

«Min tur?»

«Edgard har nettopp løst et, nå er det din tur. Se her!» Han rekker meg krittet.

Jeg reiser meg sakte og snegler frem til tavlen. Jeg skjønner at jeg har gjort det igjen.

Drømt meg bort i superagent Chelsea Holmes fantastiske verden. Hvor jeg enn går spinner historier om den suverene 14

superagenten rundt i tankene mine. Lærer Alf Hubro skjønner seg ikke noe på det, og rektor Greftegreff - jeg håper for alt i verden at hun ikke vet at jeg bruker de dyrebare hjernecellene mine til å drømme meg bort i stedet for å lære nyttige ting.

Men slik er det altså. Hver gang jeg faller i tanker, ramler jeg inn i den superspennende verden hvor helten er en jente som meg. Ja, det er på en måte meg, og jeg kan løse de mest kompliserte mysterier.

Men det er i drømmene mine, ikke i virkeligheten.

På den grønne tavlen foran meg står nemlig et regnestykket som gir meg en umiddelbar følelse av panikk: 5,36 + 10,54 + 75 øre. Hva i all verden er det?

Jeg snur meg mot Alf Hubro som har plassert seg som en bauta like foran porselensvasken.

«Ehh. Jeg tror ikke jeg er særlig god på sånne regnestykker», sier jeg og slår krittet forsiktig mot den grønne tavlen et par ganger.

Jeg kan høre fnising bak meg.

«Men, Maja. Dette er jo et ganske enkelt regnestykke hvis du bare setter det opp på den rette måten. Du så jo hvordan Edgard gjorde det, ikke sant?»

Jeg rister forsiktig på hodet.

«Men jeg så jo at du satt der på stolen din og så rett på tavlen.»

«Jo, men... du ser... jeg var liksom et annet sted. Som når man drar på ferie. Man reiser til et annet sted, og da er man jo ikke hjemme. Skjønner du?»

Enda mer fnising bak ryggen min.

«Et annet sted? På ferie? Jeg så jo at du satt der på stolen din. Du satt på stolen og så rett på tavlen. Hvordan kan du snakket om at du var på et annet sted?»

Nå klarer ikke Pia og holde seg for latter. Og når Pia ler, da ler Turid og Klara også. Slik er det alltid. Det ender med 16

at minst halvparten av klassen ler av meg. Jeg føler meg bare så ekkel og rødlig og er ikke i det hele tatt fornøyd med å være Maja Mill. Jeg orker ikke å snu meg. Jeg står med ryggen til og stirrer inn i den grønne veggen og ønsker meg langt, langt bort.

«Hysj, hysj. Dere må ikke forstyrre Maja nå. Hun trenger all den konsentrasjon hun kan få», kan jeg høre Alf Hubro si, og så hører jeg en bankelyd. Jeg snur meg litt, akkurat nok til å få øye på Hubro. Han ser mistenksomt utover klassen.

«Slutt med den bankingen. Nå må dere være stille. Maja skal løse dette regnestykket, og vi må prøve å hjelpe henne», sier han.

Det banker igjen.

«Nei, nå er det nok. Hvem er det som banker sånn i pulten sin?» kjefter Alf Hubro.

Og det er da jeg oppdager det. I det lille vinduet i døren får jeg øye på et hode. Hodet balanserer på toppen av en lang hals, og nå kan jeg se ansiktet tydelig. Helt ute på kanten av den lange nesen sitter et par briller. Nei, det er ikke en struts med Gucci, det er rektor Greftegreff, og hun banker på døren enda en gang.

«Nei, nå får det være nok», roper Alf Hubro.

I neste øyeblikk går døren opp, og nå merker Hubro at det står noen bak ham. Han snur seg og ser rett opp i ansiktet til rektor Greftegreff.

«Så du liker ikke at rektor banker på døren, Alf Hubro», sier Greftegreff med sin alltid inspiserende stemme.

«Jo, selvfølgelig, unnskyld, selvfølgelig», stammer Hubro.

Greftegreff spaserer sakte inn i rommet. Hun setter kursen mot meg og stopper opp rett ved siden av meg. Hun vender seg mot klassen og finkjemmer den som en varmesøkende robot på jakt etter et mål. Rektor Greftegreff legger hendene bak på ryggen. Jeg kan observere at hun gnir 18

fingrene sine mot hverandre slik at de nesten blir hvite. Så åpner hun munnen og jeg kan høre den mørke stemmen: «Grunnen til at jeg har satt mine ben i dette klasserommet, er at det fins en tyv på denne skolen. Og hvem vet, kanskje tyven sitter på sin lille ynkelige stol i dette rommet akkurat nå.»

19

3 En rød eske kan være mye mer verdt enn du aner All fnising og knising dør bort på et øyeblikk. Jeg står som naglet fast til gulvet og holder fortsatt det tørre krittet i hånden. Alle elevene stirrer med store øyne på rektor Greftegreff.

«Tyveri?» kommer det uskyldig fra Alf Hubro.

«Et tyveri», svarer Greftegreff og lar ordene henge i luften.

Tankene mine spinner. Tyveri av hva da? Hvis det liksom skal finnes en tyv på denne skolen, må noe ha blitt stjålet.

Jeg tenker umiddelbart på verdens mest verdifulle mynt som ble knabbet fra Bank of England, gullmynten Double Eagle 1933. Men jeg får ikke kommet videre på fortellingen min om superagent Chelsea Holmes, for Melvin har allerede rukket opp hånden, og Greftegreff har nettopp spurt: «Vil du melde deg, Melvin?»

Melvin stammer frem et «neeeiii», og så sier han: «Jeg tenkte å spørre om hva det er som er stjålet.»

«Den som har stjålet det, og jeg skal love dere at han skal få gjennomgå, han vet hva som er stjålet», sier Greftegreff.

20

Stemmen hennes er fortsatt kontrollert, men jeg merker at det er like før hun sprekker.

«Men siden du spør, og siden jeg trenger enhver uskyldig elev til å hjelpe meg å avsløre den skyldige, så skal jeg fortelle dere det.»

Jeg står fortsatt på samme flekk litt sånn bak Greftegreff, og jeg kan se at Turid, Pia og Klara stirrer rett fram med halvåpen munn.

Det er så stille at selv en tunghørt 100-åring kunne hørt et lite hvitt Snorre-viskelær med grønn skrift falle i gulvet.

«Min dyrebare, sjeldne, røde eske er borte», sier Greftegreff.

Sa hun veske? Nei, hun sa eske. Hva kan være så verdifullt med en eske? tenker jeg og føler meg akkurat som Chelsea Holmes.

«Den røde esken er så verdifull for meg at jeg har bestemt meg for å utlove en dusør til den som finner den.»

For første gang i historien virker ikke Greftegreff sint lenger, men bare oppriktig lei seg. Jeg kan høre det på stemmen hennes. Derfor ser jeg opp på henne, og akkurat da vender hun hodet bort fra klassen, det vil si mot meg, og da observerer jeg en liten detalj: En tåre renner fra øyekroken og nedover kinnet hennes. Greftegreff tørker den raskt bort.

Blikkene våre møtes, og jeg rykker til. Hun setter brillene 21

sine ordentlig på plass før hun snur seg mot klassen igjen og proklamerer med høy og tydelig stemme: «Jeg lover 10.000 kroner til den som medvirker til at den røde esken med innhold kommer til rette.»

Et gisp går gjennom klassen.

10.000 kroner? Sa hun virkelig 10.000 kroner? Belønningen er jo til å bli svimmel av.

Turid, Pia og Klara ser forvirret på hverandre. Edgard klør seg i pannen med bakenden av blyanten sin. Et blikk bort på lærer Alf Hubro får meg til å tenke enda hardere, for han ser alvorlig bekymret ut. Det er som om han tenker: Hvordan kan noen utlove en dusør på 10.000 kroner?

I det øyeblikket skjønner jeg hva jeg må gjøre. Jeg må finne den røde esken med innhold og bringe den tilbake til rektor Greftegreff. Nei, hun er ikke den personen på kloden jeg kunne tilbrakt tre uker på en øde øy sammen med, men jeg innser at dette er en unik mulighet. Dette er min sjanse til å være noe annet enn en dagdrømmer som ikke fikser enkle mattestykker engang. Jeg skal vise dem. Jeg skal finne den esken, koste hva det koste vil.

22

4 En skatt kommer sjelden alene Klassen har nesten fått sjokk av den enorme pengesummen rektor Greftegreff har lovet, og ingen skynder seg ut døren da skoleklokken ringer for siste gang. Alle prater med hverandre og spør: Hva er det i den røde esken? Var det Greftegreff sin eske? Hvor mange fotballkort kan man få for 10.000 kroner?

Lærer Alf Hubro forsøker å roe ned klassen så godt han kan.

«Ikke tenk så mye på den dusøren», sier han og fortsetter: «Det kan hende at det er noe her som ikke stemmer … dere må ikke slutte å gjøre lekser, nå da.»

Men ingen hører på lærer Alf Hubro. Alle er opptatt av dusøren til rektor Greftegreff.

«10.000 kroner. Den damen har blitt gal», hvisker Kim til meg på vei ut i gangen.

«Gal eller ikke. Jeg skal finne den esken.»

«Jeg blir med», svarer Kim kjapt og legger til at vi absolutt bør få med Edgard. Jeg vet at Kim har rett. Edgard er mesterdetektiven fremfor alle på skolen. Hans pappa er Sher23

I fantasien er maja mill superagenten Chelsea Holmes. I virkeligheten får hun høre at hun er klassens dust.

Så blir rektor Greftegreffs røde eske stjålet. En svimlende sum utloves til den som kan avsløre hvem tyven er. Maja Mill ser sin mulighet til å avsløre tyven og bli klassens helt. men noen har andre planer. snart blir majas vennskap med edgard og Kim satt på prøve.

Hvor store sjanser er hun villig til å ta for å løse mysteriet?

Dette er den tredje boken om Maja Mill.

Boken er morsom, underholdene og veldig spennende. Jeg klarte rett og slett ikke å legge den fra meg. Dette er uten tvil en av de beste bøkene jeg har lest. rebecca, 11 år Boken er vanskelig å legge fra seg. Den blir aldri kjedelig, det er spenning og fart hele tiden – ingen dødpunkter.

Det er den beste boken i serien så langt. tobias, 11 år

Les mer på www.majamill.no

ISBN 978-82-93012-04-7

8-12 år ISBN 978-82-93012-04-7

Forlaget lengt

9 788293 012047

24

www.efremforlag.no